Stikkord: Ole Olsen og sønn

Tveit kirke

Tveit kirke
Bakgrunn
Bygda Tveit nordøst for Kristiansand by var egen kommune til 1964, da den ble innlemmet i storkommunen Kristiansand. Stedets kirke har stått der omtrent siden 1100-tallet. 800-årsjubileum ble feiret og jubileumsbok utgitt i 1996, men kirken kan være noe eldre enn det, og det er mulig den avløste en stavkirke.

Kirkebygg
Tveit kirke er en langkirke, og de eldste delene er det rett avsluttede koret og østre del av skipet, som begge er av stein. Siden har det kommet til nye deler av tre. Sakristiet øst for koret ble bygget i 1827, og det vi nå oppfatter som vestre del av skipet med takrytter, er fra 1831 og fungerte først som våpenhus før det i 1867 ble integrert i skipet og nytt våpenhus ble oppført vest for dette igjen. I det sveitserstilpregede inngangspartiet ser det ut til å være en dør på hver side av hovedinngangen, men den høyre går til galleriet, mens den venstre er blind. På middelalderdelen er det sørportal i koret, og spor av en gjenmurt sørportal kan ses i skipets mur. Det finnes også et par steinskulpturer på sørveggen (et dyrehode som sluker et menneske, og en ansiktsmaske). Kirken har ifølge Kirkesøk 450 plasser.

Interiør
Det har vært flere runder med restaurering og oppussing, blant annet i 1949–55, omkring 1970 og i 1994. Innvendig har skipet gallerier i vest og nord. Koråpningen er rundtbuet, som vindusåpningeme, men de sistnevnte er naturligvis betydelig utvidet siden middelalderen.

Portal i korets sørvegg
Vindu i skipets sørvegg
Krigsminnesmerke
Minnesmerke over Hubert Humphrey

Inventar
Den barokke altertavlen antas å være laget av Gottfried Hendtzschel på midten av 1600-tallet. I det nederste storfeltet er et nattverdsbilde som er flankert av figurer av Moses (med steintavle) og Kristus (med jordkloden i hånden). I etasjen over er oppstandelsen avbildet, og øverst troner den seirende Kristus. I disse to delene er det evangelistfigurer på sidene. Toppstykket inkludert Kristusfiguren er rekonstruksjoner fra restaureringen i 1949–55. Antependiet er for øvrig en kopi av et tilsvarende fra 1600-tallet som fortsatt finnes.

Prekestolen har evangelistbilder, men dens nøyaktige alder er ikke kjent. I vinduet like ved er restene av et gammelt timeglass som har vært brukt til å holde styr på prestens taletid. Middelalderdøpefonten kom tilbake til Tveit kirke i september 2011 etter et lengre opphold i Universitetets oldsaksamling. Den er av brunrød sandstein og har en relativt uvanlig åttekantform med ansiktsmasker. Mens den var i Oslo, ble det brukt en døpefont fra 1885 i form av et enkelt trestativ med gamlefotens messingfat.

Orgelet på vestgalleriet har 12 stemmer og er bygget av Bruno Christensen i 1983 (opus 321). Kirken har to klokker som begge sies å være gamle i utgangspunktet. Den ene ble omstøpt i 1876, den andre i 1928 (av O. Olsen & Søn). Andre inventargjenstander er omtalt i litteraturen, og det finnes en rekke interiørbilder på nettstedet Agderkultur.

Tveit kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordøst for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg. På kirkegården er en rekke gamle gravminner, og en klerbersteinsplate fra 1600-tallet med nederlandsk innskrift er på utstilling i våpenhuset. Som en kontrast ligger gravminner fra slettede graver på utsiden av kirkegårdsgjerdet (i likhet med på kirkegårder flest). Det er flere minnesteiner på kirkegården, deriblant en minnebauta over ofre for den 2. verdenskrig, en minnebauta over eidsvollsmannen Osmund Andersen Lømsland og en minnestein over tidligere amerikansk visepresident Hubert Humphrey. Prestegården ligger like ved kirken. Tveit menighetshus er ved Hamre, litt nærmere Kristiansand.

Tveit kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vågsbygd kirke

Vågsbygd kirke
Vågsbygd kirke i Kristiansand er en arbeidskirke fra 1967. Den er tegnet av C.A. Christensen og har 450 sitteplasser i kirkerommet og 200 fordelt på galleri og menighetssal. Bygget er L-formet og står oppe på et høydedrag, og selve kirkerommet er en langkirke. Bygget inneholder også rom for andre aktiviteter. Kirken har valmtak med en liten takrytter midt på mønet, mens sidefløyen har en enda mindre takrytter nær enden av mønet.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret er i samme bygningsdel som skipet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Kirken har glassmalerier av Torvald Moseid (motiv: de 12 apostler) og altertavle av Per Odd Aarrestad (med påskemotiv). Prekestolen er laget ved Strai trevarefabrikk. Døpefonten sies å være av furu.

Ifølge kirkeleksikonet finnes det to klokker. Det sies ingenting om støperi, men det er nærliggende å anta at det dreier seg om Olsen Nauen. Kirken hadde tidligere et orgel fra Vestfold orgelbygg som var ombygget av Bruno Christensen. Det arbeides for nytt orgel, med anbudsutlysning i 2017.

Det er ikke kirkegård i Vågsbygd, men i 2014 åpnet den nye kirkegården ved Voie kirke. Menighetsbladet kan leses her.

Vågsbygd kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Andebu kirke

Andebu kirke

Bakgrunn
Tidligere Andebu kommune i Vestfold (nå en del av Sandefjord) har faktisk tre middelalderkirker, deriblant den som bærer det gamle kommunenavnet. Kirken er første gang nevnt i et diplom fra 1314, men antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en langkirke i stein, og den var i middelalderen viet til jomfru Maria og Nikolas. Innvielsesdagen var 28. februar.

Kirkebygg
Opprinnelig bestod kirken av skip og kor, uten tårn, men den er blitt utvidet og ombygget etterhvert. Som andre kirker i området kom Andebu kirke i grevskapets eie, og i 1686 ble den omfattende restaurert etter en årrekke med forfall. Den fikk da blant annet ny takrytter og større vinduer. Takrytteren ble ødelagt i en storm i 1701 og måtte bygges opp igjen, og slik har det til en viss grad fortsatt. I 1769 ble kirken solgt til Andebus befolkning. Det ble utført restaureringsarbeid i 2003–2005.

I tillegg til det opprinnelige skipet og koret har kirken sakristi av stein i øst og våpenhus av tre i vest. Antall sitteplasser oppgis i Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier i vest og nord, mens altertavlen står i koret i øst. Altertavle og prekestol ble byttet ut i 1886, da man kjøpte inn alterbildet (et nattverdsmaleri fra 1569 av Pieter Aertsen) fra Mariakirken i Tønsberg (revet 1864) og satte inn en nyere prekestol. I 1933 ble imidlertid det gamle inventaret restaurert og satt inn igjen. Både altertavlen og prekestolen er i renessansestil og fra ca. 1650. Altertavlen har en rekke bilder som blant annet viser nattverden og korsfestelsen, og lenger opp ses den triumferende Kristus. Bildet fra Mariakirken henger nå på sørveggen. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne. Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Det har et messingfat med et bilde som viser Marias bebudelse.

Kirken fikk først et harmonium i 1889. Det ble skiftet ut med et pipeorgel i 1909, et orgel som først stod på vestgalleriet før det i 1933 ble flyttet til søndre gallerivegg. Så fikk kirken et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1974. Det skal etterhvert ha blitt svært problematisk å spille på. Dagens orgel er bygget av nederlandske Reil og kom på plass i 2007 (innviet 13. april 2008). Orgelet står på vestgalleriet, som ble tilpasset noe i forbindelse med monteringen. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & søn i 1874. Av gammelt inventar ellers kan nevnes et antependium fra 1600-tallet samt gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er etterhvert blitt relativt omfangsrik og strekker seg et stykke sørover fra kirken. På nordsiden av kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. Prestegården ligger like nordøst for kirken og er fredet.

Andebu kirke
Andebu kirke
Andebu kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Arnadal kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Arnadal kirke (tidligere Stokke kommune, nå Sandefjord) ligger på grunn utskilt fra gården Fossnes og avløste en kirke som ble stående til den nye kunne tas i bruk. Kirken ble tegnet av Henrik Nissen og innviet av biskopen den 26. april 1882. Det dreier seg om en langkirke i tre (tilsynelatende bindingsverk) med utvendig og innvendig panel). Kirken har et vesttårn som er trukket noe inn i bygningskroppen, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier (som ble utvidet i 1979 og 1981. På nordsiden er en fløy med andre rom.

Kirken ble omfattende restaurert på 1950-tallet etter planer av Einar Rivå og gjeninnviet høsten 1956. Den het forøvrig Arendal til 1952, men endret navn for å unngå sammenblanding med sørlandsbyen med samme navn.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Opprinnelig hadde ikke kirken altertavle som sådan, men et hvitt kors malt på bakgrunnen. I 1909 fikk kirken altertavle forært av Elise Vennerød. Det dreier seg om en kopi av et bilde av Anton Dorph som viser Jesus som går sammen med to disipler inn i herberget i Emmaus. Her er bildet malt av Otto Valstad. Teksten under bildet lyder: «Bliv hos os, Mester, thi det er mod Aften og Dagen helder.» (Luk 24, 29)

Prekestolen er på nordsiden (til venstre) for korbuen, dit den ble flyttet i 1931. Døpefonten er av tre og fatet av fortinnet kobber. Til dette hører en mugge av tinn.

Kirken hadde først et harmonium. Første pipeorgel — ifølge orgelregisteret et Jørgensen-orgel med 7 stemmer, 2 manualer og pedal — kom til i 1932. Dette ble etterhvert skadet av mus og tørke, men det tok sin tid før det faktisk ble skiftet ut. Det skjedde i 1980, og dagens orgel har 13 stemmer (2 manualer og pedal) og er bygget av Hammarberg ved Göteborg. Prospektet er fra samme anledning, og det sies ellers at orgelbyggeren har behersket vanskelige akustiske forhold. Orgelet står på vestgalleriet.

På den vindusløse nordveggen henger knyttede teppper som er tegnet av Hans Gerhard Sørensen og knyttet av elever ved Fossnes sentralhjem.

De to kirkeklokkene er på alder med kirken og ble støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som også strekker seg til vestsiden av Vennerødveien. Sørøst for kirken står et bårehus som ser ut til å være fra 1957. På kirkegården står en minnebauta fra 1947 over lokale ofre for den annen verdenskrig, utført av Hans Holmen.

Arnadal kirke
Arnadal kirke
Kirkegård
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

  • Nils Øyvind Kjøl (redaktør og hovedforfatter): Festskrift Arnadal kirke 1882–1982
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 568
    kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 568

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borre kirke

Borre kirke

Bakgrunn
Borre kirke er en steinkirke som antas å ha blitt oppført på 1100-tallet, skjønt det er grunn til å tro at den hadde en forgjenger — muligens i form av en trekirke. Det var i alle fall en viss befolkning på stedet selv i førkristen tid, og det må ha vært et hov i nærheten — og et behov for å overta funksjonene snarest mulig ved kristningen. En tradisjon vil ha det til at kirken ble bygget i Olav Kyrres regjeringstid (1067–1093), men man operer gjerne med begynnelsen av 1100-tallet. Kirken var viet til Olav den hellige og Nikolas (festdag: 30. august).

Borre kirke
Borre kirke
Borre kirke

Kirkebygg, bygningshistorie
Kirken har romansk stil, altså rundbuer. Den er en langkirke med rektangulært skip med takrytter omtrent på midten, rett avsluttet kor i øst og et sakristi som trolig er yngre, øst for koret igjen. Koret har utgang i sør, og i skipet er det en gjenmurt sørportal. Sistnevnte kan ha vært hovedinngang en gang, uten at man vet det sikkert. Kirken hadde opprinnelig ikke våpenhus, men fikk etterhvert et i tre. Det nåværende ble oppført i forbindelse med restaureringen i 1926–28 og ble finansiert av Sam Eyde. Kirken har, i likhet med mange middelalderkriker, ingen nordvinduer. Takrytteren er ikke opprinnelig. Tidligere hang klokkene i en støpul. Kirken tilhørte greven fra 1673 og ble i 1899 kjøpt av skipsreder Christoffer Hannevig, som ganske snart gav den videre til menigheten.

Som andre gamle kirker har Borre kirke gjennomgått en rekke endringer. Sin nåværende form har kirken fra en omfattende restaurering i 1926–28 etter planer av arkitektene Carl Buch og L.H. Ree. Domenico Erdmann var fargekonsulent for interiøret, og Sem trevarefabrikk laget mye av innredningen. Ved restaureringen ble trappene opp til galleriet flyttet ut i våpenhuset. Det er galleri i vest (med orgel) og langs nordveggen. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Det er galleri i vest (med orgel) og nord. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er litt høyere enn skipets gulv. Kirken har et steinalter med marmorplate som er noe av det eldste av dens inventar. Den overdådige, barokke altertavlen er skåret av Abel Schrøder d.y. i 1665, like etter at han skar altertavlen i Holmens kirke, som regnes som hans hovedverk. Hovedbildet viser korsfestelsen. Rundt dette er det andre bilder som viser Marias bebudelse, Jesu fødsel, Jesu dåp, sjelekamp i Getsemane, innstiftelsen av nattverden og oppstandelsen. Tavlen ble malt og forgylt i 1741 og overmalt i 1850-årene før den ble restaurert på 1920-tallet.

Prekestolen skal være eldre enn altertavlen og ble betegnet som brøstfeldig allerede i 1673. Kanskje er den fra 1500-tallet, fra like etter reformasjonen. Den ble med nød og neppe restaurert på 1920-tallet. I fyllingene er det utskårne kvinnefigurer som representerer håp, rettferdighet, tapperhet, visdom og kjærlighet. Sistnevnte er representert av en kvinne med bart bryst og barn på armen, og stod opprinnelig i midten, men ble ved restaureringen flyttet helt til høyre for ikke å støte noen. Nederst er et felt som viser Kristus med seiersfanen som frelser fortapte sjeler fra helvete.

Døpefonter og dåpspraksis har variert noe gjennom kirkens historie. Den eldste døpefonten var av stein og skal ha vært ganske medtatt på 1700-tallet. Deler av den ble funnet i kirkemuren i 1891 og 1934. Det som er igjen av fonten er ganske medtatt og oppbevares i Oldsaksamlingen sammen med det gamle dåpsfatet. Deretter hadde kirken en døpefont av tre (avbildet nedenfor), grå eller off-white med gullfargede forsiringer. Den er nå på Norsk folkemuseum. I grevens tid (bokstavelig talt) fikk kirken den dåpsengelen vi ser i dag. Den henger i en snor fra taket. Det var en mellomperiode (1893–1926) da dåpsengelen måtte vike for en granittdøpefont.

Borrekorset
Borrekorset, detalj
Døpefont fra Borre

Orgelhistorien kan leses ut av Norsk orgelregister. Kirkens første orgel ble innviet den 27. juli 1834. Det var et åtte stemmers Kjelsaas-orgl som skal ha blitt gitt i gave fra menighetem. Nytt orgel bygget av kirkesanger (klokker) Mørch i Slagen kom på plass i 1867. Det var laget av deler av orgelet i Mariakirken i Tønsberg, som ble revet på den tiden. Dette ble skiftet ut igjen i 1890 med et Hollenbach-orgel som ble ombygget av orgelbygger Niels Teigelkampff i forbindelse med restaureringen av kirken på 1920-tallet. Det ble i den forbindelse laget nytt prospekt. Dagens orgel er ifølge orgelregisteret bygget av Ernst Junker i 1986. Hos Grönlunds Orgelbygeri sies det imidlertid at de laget et orgel til Borre i 1999, men det er mulig det gjelder gravkapellet.

Kirken fikk glassmalerier utført av Sverre Pettersen ved restaureringen i 1927. Nærmest prekestolen ser vi seks scener fra Jesu liv, nærmest orgelgalleriet er det motiver fra Israels historie og i korveggen scener fra patriarkenes liv.

De to kirkeklokkene er fra 1807 og 1846. Den siste av disse skal være den første Ole Olsen støpte. I Oldsaksamlingen finner vi ellers det såkalte Borrekorset (avbildet over), men det henger også en kopi i kirken.

Kirkegård og omgivelser
Ikke overraskende for en kirke på denne alderen har kirkegården blitt utvidet en rekke ganger — her i retning prestegården, som ligger nordøst for kirken. På kirkegården står også et gravkapell fra 1950-årene, en driftsbygning fra 1974 og et mausoleum for Sam Eyde. Også Bernhard Folkestad er gravlagt her, og det er en rekke gamle gravminner for den som er interessert i slikt. Sør for veien kalt Steinbrygga er både et kirkegårdsområde og en park med et krigsminnesmerke. Menighetshuset ligger i Tveitenveien 18, nærmere sentrum.

Gravkapell
Mausoleum for Sam Eyde
Mausoleum for Sam Eyde

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidsfoss kirke

Eidsfoss kirke

Bakgrunn
Det kommer neppe som noen overraskelse at det er en sammenheng mellom Eidsfoss Verk og Eidsfoss kirke. Riktignok ble jernstøperiet nedlagt flere tiår før kirken ble bygget, men det ble produsert jernbanevogner her i en årrekke etterpå. Grunn til kirken ble gitt av verket, som også stod for vel 2/3 av finansieringen, mens resten kom inn gjennom innsamling. Verket tok seg også av driftsutgiftene inntil kommunen og menigheten overtok i 1958.

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av Holger Sinding-Larsen. Byggingen (under byggmester Andreas A. Kolstad) begynte i 1903, men den 30. november ble bygget ødelagt av brann. Kirken ble oppført på nytt for så å bli innviet den 20. juli 1904 av biskop A.Chr. Bang. Den er i bindingsverk og har tårn over krysset og rundt 200 plasser. Den omtales ofte som korskirke, og utenfra kan den se ut som en slik. Benkene er imidlertid ordnet som i en langkirke, og i endene av “korsarmene” er det sakristier med gallerier over (dåpssakristi i nordvest, prestesakristi i sørøst), så vi kan vel si at et er en langkirke som er litt bredere på midten. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst, og kirken har stående panel utvendig. Stilmessig er kirken langt unna det vi finner av nygotikk, sveitserstil og dragestil på slutten av 1800-tallet, og det spiller kanskje ikke all verdens rolle hva slags historistiske etiketter vi setter på den.

Interiør og inventar
Bortsett fra renheten er det inne i kirken påfallende at orgelet — eller orgelpipene — er integrert i veggen rundt alterbildet, og det er til og med et krusifiks foran pipene. Nåværende orgel er ifølge Norsk orgelregister fra 1964. Altertavlen har motiv fra Getsemane og er malt av Elna Schwartz (eller Särström), datteren til verkseier Paul Schwartz. På predellaen står følgende tekst: «Fader, ikke min vilje, men din vilje» (Luk 22, 42). På hver side av alteret er en døråpning som gjør det mulig å passere bak alteret. Det er dessuten gallerier på sidene i koret, trolig reservert for kirkens eiere, altså jernverkets eiere og topplederne ved verket. Prekestolen (til høyre for koråpningen) har åpenbare renessanseelementer. Det er også en enkel lesepult. Døpefonten (på motsatt side i koret) er skåret av Hans E. Bettum. Det er doriske søyler under galleriet ved inngangen. De to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn og på alder med kirken.

Kirkegård
Det er kirkegård på sørøstsiden av kirken.

Eidsfoss kirke
Eidsfoss kirke
Eidsfoss kirke

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 200–201
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 549
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fon kirke

Fon kirke

Bygningshitorie
Fon kirke er en middelalderkirke i stein, kanskje i sin tid bygget til avløsning for en trekirke, slik det var vanlig. Den ble oppført på 1100-tallet nær Fon-gårdene etter at det hadde vært en viss strid om plasseringen. Eldste skriftlige belegg er fra 1359, og det fremgår av biskop Eysteins jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael. Den hadde festdag 23. mars (mens Mikael vanligvis feires den 29. september, på mikkelsmesse). Det er altså steindelen — skip og kor — som er (eller var) fra middelalderen. Kirken er bygget med kistemur, slik det var ganske vanlig. Dørene i skipets sørvegg og korets østvegg er blitt murt igjen, og kirken har gjennom årene fått flere og større lysåpninger. Dagens vesttårn i tre er fra 1839 og sakristiet på nordsiden av koret (også i tre) fra 1916 (arkitekt: Carl Berner; sakristiet har to rom som tidligere var adskilt med dobbeltdør). Kirken har i dag 130 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Fon kirke
Fon kirke
Fon kirke

Det kan se ut til at det gikk nedover med kirken i lang tid etter Svartedauden. Det rapporteres om vedlikeholdsbehov. Som andre kirker i området kom Fon kirke i grevens eie i 1673. Bare fem år senere ble den beskrevet som falleferdig. Så i 1688 kom det som gjerne beskrives som kirkens gjenoppbygging, og som er minnet med en minentavle i våpenhuset. Etter dette kan det se ut til at det igjen var noe forfall også under grevens eie. I 1768 solgte den gjeldstyngede greven kirken til bøndene i området. En rekke reparasjoner måtte til på 1800-tallet. Blant annet var det en større restaurering i 1872 ledet av Gulbrand Johnsen, som vi kjenner som byggmester for en rekke kirker på Romerike. Dette gjaldt både eksteriør og interiør. Sistnevnte hadde det utseendet det da fikk, til kirken ble restaurert igjen i 1940–41 og fikk dagens interiør. Det skal i stor grad ha vært et barn av sin tid, altså nygotisk. I 1903 ble for øvrig kirken overdratt til menigheten.

Interiør og inventar
Koråpningen var opprinnelig mindre enn i dag. Altertavlen står innerst i det litt dype koret. Den er opprinnelig i jarlsbergrenessanse fra 1633. I det store midtfeltet har den et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes (altså en kalvariegruppe). Dette er omgitt av tolv rektangulære bilder som viser apostlene. Det har vært gjort om på tavlen flere ganger, og den ble restaurert i 1940 av Ulrik Hendriksen. Det opprinnelige midtbildet ble muligens overmalt med et rokokkobilde for så å bli ødelagt ved en restaurering i 1873 og erstattet med et bilde malt av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Dette henger nå et annet sted i kirken etter at midtfeltet fikk et nytt maleri i 1940. Apostelbildene skal være fra 1700-tallet og sies å dekke over bemalingen fra 1633 av apostlenes navn i gull samt bibelord. Over bildene er et trekantet gavlfelt med et monogram som til tider har vært oppfattet som for stort og dominerende for så å bli gjort om på.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1603 og ble restaurert i 1940–41 (også av Ulrik Hendriksen). Stolen har fire buefelt der evagelistene er avbildet med sine attributter, muligens malt i 1688. Ved korets sørvegg er en klokkerstol.

Døpefonten består av fire deler. Den tredelte søylen er av gotlandsk kalkstein og dateres til 1200-tallet. Overdelen (også av kalkstein) er fra 1714. Dåpsfatet i messing er også fra 1714. En periode før 1714 brukte man en trrefont etter at øvre del av den gamle fonten var blitt ødelagt.

Kirken har hatt flere orgler. Et orgel fra 1952 fungerte ikke tilfredsstillende. Det sies at orgelet stod på kirkeloftet, og at lyden kom til kirkerommet gjennom en åpning i taket. Dessuten var materialkvaliteten ikke god, slik vi har sett i en rekke orgler fra tidlig etterkrigstid. Dagens orgel på vestgalleriet har ni stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble innviet i april 1986.

Begge kirkeklokkene er støpt hos det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen i Sem ved Tønsberg, den eldste og største i 1849, den minste i 1911.

Benkevangene ble endret under krigen etter tegninger av Ragnar Nilsen, som også tegnet fire brudestoler, som kom på plass i 1943. Skikken med at kvinner og menn satt på hver sin side av midtgangen, holdt seg her helt til midten av 1900-tallet.

Kirkegårdsport
Bårehus
Fra kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av steinmur (tørrmur). Et bårehus finansiert av bygdefolket stod ferdig i 1971. På kirkegården er en stein med minnetavle over døde under krigen (av samme type som ved prestegjeldets øvrige kirker). Gravsøk kan gjøres her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hem kirke

Hem kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Hem kirke i Lardal går for å være Vestfolds minste bevarte middelaldersteinkirke, og den var i sin til viet til St. Olav. Kirken er første gang nevnt i 1392, og 600-årsjubileum ble feiret i 1992. Likevel sies det iblant (f.eks. i denne boken) at kirken antas å vært oppført på 1100-tallet, og sognet som sådan er nevnt før 1392 (som dessuten er få tiår etter Svartedauden). Også stilen med rundbuer tilsier en tidligere dato, skjønt en skildring fra 1888 forteller om spissbuer, som eventuelt må ha blitt fjernet siden den tid. Kirken ligger mellom Hem-gårdene noen kilometer øst for fylkesvei 40, som går gjennom Lågendalen, og det er fin utsikt til dalføret nedenfor.

Etter reformasjonen har Hem vært anneks til Svarstad. Som andre kirker i området ble Hem overdratt til greven i 1673. I 1766 ble den solgt til en gruppe gårdbrukere, og den var i privat eie helt til den ble overdratt vederlagsfritt til menigheten i 1913.

Fra middelalderen er altså skipet og det rett avsluttede koret, som begge er av stein (for det meste kistemur, ca. 120 cm tykk). Skipets østgavl er av bordkledd bindingsverk, men ellers er det mur også i gavlene. Skipet har vestportal inn til våpenhuset (av bordkledd bindingsverk; ukjent alder, muligens ca. 1850), mens koret har sørportal, og det er en gjenmurt vindusåpning i korets østmur. Nordveggene har ingen vinduer. Midt på skipets tak er en takrytter av tre. I øst er det et sakristi av bordkledd bindingsverk. Kirken har 90 sitteplasser.

Dette er ikke stedet for å gjennomgå hele reparasjonshistorien, men vi kan slå fast at det var omfattende reparasjoner i 1686 (muren samt takrytteren av tre), mot slutten av 1700-tallet og flere ganger på 1800-tallet (ny takrytter 1847; korbuen utvidet i 1887; interiør fornyet nær århundreskiftet). Frem mot 1932 ble et sakristi (arkitekt: Harald Sund) oppført på sørsiden av koret (det ble i 1951 flyttet til østsiden), takrytten ble ombygget og inventar ble restaurert og malt av Alfred Hagn.

Interiør
Innvendig åpner koret seg mot skipet i tilnærmet full bredde. Korbuen er rundbuet. Det er galleri i vest (med orgel) og langs skipets nordvegg. På galleribrystningene er det billedfriser med apostler og gammeltestamentlige figurer. Interiøret er preget av 1600-tallet, og da snakker vi om renessansestil. Inventaret ble overmalt på 1700- og 1800-tallet, men ble restaurert i 1930–32.

Inventar
Altertavlen (ved korets østvegg) er en katekismetavle, den eneste slike som fortsatt er i bruk som altertavle i Vestfold. Det er altså en tavle med tekst istedenfor bilder, noe som var forholdsvis vanlig i en overgangsfase like etter reformasjonen. I dette tilfellet dreier teksten seg om nattverdens innstiftelse, og tavlen er fra ca. 1600. Den har en karakteristisk baldakin.

Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang (ved arkitekt Sund) fra koret gjennom koråpningen. Selve stolen er fra ca. 1680, og den stod opprinnelig nærmere vinduet. Prekestolen har dekorative arkitekturelementer, søyler og buer, og under buene har den bilder, som en periode var overmalt. I jubileumsboken fortelles det at enkelte billedmotiver fra 1700-tallet ble beholdt ved restaureringen i 1932, så som «Ecce homo», som dekker over et korsfestelsesbilde. Stolen har en himling som antas å være samtidig.

Døpefonten antas å være fra omtrent samme tid. Den er timeglassformet og har et pyramideaktig lokk. Til fonten hører et tinnfat datert 1666. Fonten ble grundig restaurert i 1932, og det sies at den nedre delen er ny.

Omkring restaureringen i 1930–32 hadde kirken et harmonium som var plassert under prekestolen helt til kirken fikk nytt orgel fra Vestfold orgelbygg i 1966. I 2018 ble dette byttet ut med et orgel (se spesifikasjoner) fra nederlandske van Vulpen. Orgelet ble offisielt innviet 3. februar 2019.

Klokkene hang opprinnelig i en støpul, men kirken har altså hatt takrytter minst siden 1600-tallet. Den eldste klokken er fra 1100-tallet, og den andre er støpt av O. Olsen & Søn i 1945 til erstatning for en klokke som ble ødelagt under ringingen i fredsdagene samme år. Kirken har flere vindfløyer i smijern. Den på takrytteren bærer årstallet 1777, mens fløyen på skipets vestgavl har årstallet 1742 og den på korets østgavl 1717.

Det er syv kirkenbenker på det som var mannssiden, i sør, og seks på kvinnesiden i nord — samt en lukket kirkestol, den såkalte Bækkevarstolen (for gården med samme navn). I våpenhuset henger tre epitafier, deriblant et for grev Wedel, samt portrettfotografier av sogneprester etter 1850. Av andre bevarte ting kan nevnes et røkelseskar fra middelalderen og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger og er omgitt av en lav steinmur. I 1951 ble det innredet bårerom i kjelleren, men i 1976 ble det oppført et kombinert bårehus og servicebygg etter tegninger av arkitektene Bruun-Trulsen og Mathiesen nord for kirken utenfor kirkegårdsmuren.

Hem kirke
Hem kirke
Hem kirke
Hem kirke
I kirkegårdsmuren
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Høyjord stavkirke

Høyjord stavkirke

Høyjord stavkirke er Vestfolds eneste bevarte stavkirke, og den er en av landets tre bevarte midtmastkirker, der midtmasten bærer eller har båret tårnet eller takrytteren. (De andre to er Nore og Uvdal.) Midtmasten og de tolv stavene sies å symbolisere Jesus og disiplene, og stavene er alle forskjellige. Kirken antas å ha blitt oppført i to omganger til avløsning for en stolpekirke: koret på siste halvdel av 1100-tallet og skipet rundt 1275. Eldste skriftlige dokumentasjon er fra 1374. Kirken er blitt mye endret gjennom årene, og slik den nå fremstår, bærer den preg av restaurering i 1948–53. Den har ifølge kirkeleksikonet rundt 150 sitteplasser.

Kirken hadde svalganger hele veien rundt til 1689. Da var den forfalt og ble satt i stand, blant annet med ytre bordkledning. Ved en ny istandsetting rundt 1840 fikk den innvendig panel og ganske store vinduer. Først i 1904, da kirken fremstod som en helt alminnelig, hvitmalt trekirke, ble det gjort undersøkelser for å finne ut hva som var igjen av stavkirkekonstruksjonen. Etter krigen ble kirken altså tilbakeført mot slik man antok at den så ut. Det var under dette arbeidet, som ble ledet av Otto L. Scheen, at man oppdaget at man muligens hadde med en midtmastkirke å gjøre, og dagens midtmast er en rekonstruksjon. Den er, i likhet med takkonstruksjonen, utført etter mønster av stavkirken i Nes i Hallingdal (revet 1864). Kirken fikk ekstra utvendig bordkledning, eller egentlig et nytt bygningsskall som skal beskytte den skjøre og medtatte stavkonstruksjonen. Det er også oppført nytt våpenhus med bislag i vest og nytt sakristi øst for koret. Borte er bindingsverk og spor av 1700- og 1800-tallet. Skipets og korets hovedkonstruksjon skal imidlertid være relativt autentiske.

Det er en enkel kirke med hjørnestaver og mellomstaver, uten hevet midtrom. Rester av skip og innvielseskors er synlige på innerveggene, og middelalderlysåpninger høyt oppe på sørveggene er bevart, men dekket utvendig av panel. Interiøret har nok vært ganske fargerikt en gang i tiden, og det er ved restaureringen forsøkt å gjenskape noe av denne stemningen. Korets buede plankehvelv har felt med malte medaljonger etter mønster fra funn gjort på stedet, utført av Finn Krafft i 1959–64. Også deler av middelalderdekoren på korveggene er rekonstruert. Utskåret dekor er det derimot ikke funnet mye av. Av utvendig dekor kan nevnes en vindfløy av forgylt bronse fra ca. 1250, en av åtte slike som er bevart fra middelalderen i Norge. Originalen befinner seg nå i Oldsaksamlingen, mens det er laget en forenklet kopi til kirken.

Alterparti
Under kortaket
Prekestol
Døpefont
Kortak
Kortak

Altertavlen i jarlsbergrenessanse ble laget av en lokal kunstner på 1600-tallet, men bildene ble malt av Finn Krafft på 1960-tallet. De viser korsfestelsen og himmelfarten. Prekestolen skal være skåret av Hans Fredriksen og malt av Hans Andersen Sjue i 1848. Døpefonten i tre er fra 1781 og har et messingfat fra 1683. Orgelet er ifølge Norsk orgelregister et Junker-orgel fra 1972, og av de tre kirkeklokkene henger den minste (Støpt av Carl Troschell i 1782) nå i våpenhuset. I tårnet henger to klokker fra det firmaet som nå kalles Olsen Nauen — den ene fra 1864, den andre nyere.

Høyjord stavkirke er fortsatt sognekirke. Ellers er kirken åpen for turister i juli. Kirken er omgitt av sin kirkegård, der det står et krigsminnesmerke samt et hus som ser ut til å være kombinert bårehus og redskapshus.

Høyjord stavkirke
Kor og sakristi
Bårehus/redskapshus?
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kjose kirke

Kjose kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Kjose (vest for Farrisvannet i Larvik kommune) har hatt kirke siden middelalderen. Middelalderkirken (omtalt i 1372) var høyst sannsynlig en stavkirke, og den var viet til Bartolomeus. Det sies at stedet hadde egen prest i katolsk tid, idet Nes var prestegård. Fra denne kirken stammer en kalvariegruppe i eik fra ca. 1260 som skal være skåret av den såkalte Balkemesteren (et navn som henspiller på hans arbeider i Balke kirke). Den er fortsatt å finne i dagens kirke, der den er plassert i altertavlen.

I 1606 ble stavkirken revet og erstattet med en tømret kirke som ble oppført på de samme tuftene. Den hadde ikke tårn. I stedet hang kirkeklokkene på loftet, og de kunne ringes med tau fra inne i kirken. Kirken hadde inngang og en liten svalgang i vest, ett vindu på hver langvegg og ikke noe galleri, og taket var tekket med spon. Koret var skilt fra skipet ved en skranke foran første benkerad. Altertavlen hadde et bilde som viste nattverdens innstiftelse, og det sies at kirken etterhvert fikk flere malerier i gave fra områdets eiendomsbesittere. Prekestolen og døpefonten antas å være skåret av «Anders snekker» i 1617–18. Døpefonten er fortsatt i kirken, mens prekestolen står i sakristiet. Kirken fikk nytt våpenhus i 1626 og gjennomgikk flere runder med reparasjoner. Ellers finner vi i dagens kirke flere våpenskjold fra denne kirken fra grevskapets tid. Tømmerkirken ble revet da dagens kirke ble bygget.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke ble tegnet av Gustav Adolph Lammers og oppført frem mot sommeren 1850 med Anders Tollefsen Bonnegolt og Mikkel Tangane som byggmestre. Innvielsen var den 8. august. Vi snakker om en liten, nygotisk langkirke i tre (laftet) med utvendig panel. Kirken har vesttårn med våpenhus, rektangulært skip med kor i enden av samme bygningskropp, adskilt med en korskranke som et lavt gjerde. Til å begynne med var det det ikke noe sakristi, men to faste stoler i koret med gitter og forheng til prest og klokker. Så ble det oppført et sakristitilbygg i den østre forlengelsen av koret i 1911, og i 1977 kom det til enda et ledd som inneholder kjøkken og bad. Antall sitteplasser er 170, ifølge Kirkesøk.

Inventar
Til å begynne med hadde altertavlen et enkelt, mørkt kors på lys bunn. Så i 1911 satte man altså inn kalvariegruppen fra stavkirken. Prekestolen står inntil korets sørvegg. Under prekestolen står en furukiste som er overført fra tømmerkirken. Kirken fikk en lesepult i 1993. Døpefonten fra 1600-tallet er som nevnt overført fra tømmerkirken, og til den hører et dåpsfat i bronse er fra 1641. I våpenhuset finner vi det gamle alterbildet og maleriene som tidligere hang i tømmerkirken.

Kirken fikk orgel i 1857, bygget av sogneprest Telup Stub i Skien og brukt andre steder før det kom til Kjose kirke. Dette orgelet var i bruk til 1911 og står i dag i museumssamlingen i Brekkeparken i Skien. I 1911 ble det gamle orgelet fra Tanum kirke innkjøpt og tatt i bruk etter noe ombygging. Ytterligere ombygging og utvidelse ble utført av J.H. Jørgensen i 1935. Dagens orgel ble bygget av Eystein Gangfløt. Det er et helmekanisk orgel med tolv stemmer, og det ble innviet den 9. september 1979.

Kirkeklokken fra 1833 ble overtatt fra gamlekirken. I tillegg finnes en klokke fra det vi nå kaller Olsen Nauen, fra 1857.

Kirkegård
Kirkegården er utvidet flere ganger. Øst for kirken står et kombinert bårehus og uthus som ble oppført i 1949.

Kjose kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden