Nordre Osen nye kirke

Nordre Osen nye kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Kirken ved Nordre Osen ble etterhvert for liten, og den var kald og trekkfull. Det verserte forskjellige planer om å utvide og oppgradere den, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke. Den ble tegnet av Ivar Viehe-Næss, som var født i Osen, men holdt til i Chicago. Kirken er en laftet langkirke med asymmetrisk plassert vesttårn med våpenhus ved siden av. I øst er et polygonalt avsluttet kor, og det er sakristier på hver side av østenden av skipet. Nytt på den tiden — og visstnok et amerikansk innslag — var at kirken hadde en underetasje, som i dag rommer forsamlingssal, kjøkken, toaletter og bårerom, sistnevnte med nedgang i øst under koret. Kirken ble innviet den 24. august 1923. Den hadde opprinnelig 286 plasser i skipet og 60 på gallerier før orgelet ble satt inn. I dag sies den å ha ca. 315 plasser.

Inventar
Altertavlen ble laget av Maria Vigeland og fremstiller bebudelsen. Prekestolen i tre og døpefonten i kleberstein er også på alder med kirken. Døpefonten ble laget av Karsten Liberg. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn. Kirken overtok i 1935 et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1921 fra Nordstrand kirke. Det var lenge dårlig, men er blitt restaurert og nyinnviet.

Kirkegård
Det sies at kirkegården ikke var helt ferdigstilt ved innvielsen av kirken. Den nye delen av kirkegårdsområdet mellom de to kirkene ble innviet den 15. juni 1930. Det går an å søke på gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søre Osen kirke

Søre Osen kirke

Søre Osen kirke ligger ved Skjæret, ved østbredden av Ossjøen, i Trysil kommune. Stedet sognet tidligere til Nordre Osen på den andre siden av kommunegrensen til Åmot, men etter en dødsulykke i 1864 begynte etterhvert arbeid for kirke og kirkegård nærmere hjemme.

Kirkegård ble innviet den 3. april 1878. Få år senere fulgte kirke. Den ble tegnet av Th. Berg og oppført av byggmester Hans Øverby fra 1880 og innviet den 22. november 1882. Vi snakker om en tømret langkirke med 220 plasser. Byggmester Øverby snekret også benker, alter, prekestol og døpefont (åttekantet kalkformet). Døpefatet var en av mange inventargjenstander som ble gitt i gave til innvielsen. Det gjaldt også de to kirkeklokkene.

Kirken stod umalt utvendig til 1907. I 1959 ble det gamle sakristiet revet og nytt sakristi oppført, ifølge jubileumsheftet, og det ble innredet bårerom under det nye sakristiet. Vi kan vel tolke dette slik at den østligste delen av kirkebygget (som er rett avsluttet) er sakristi (formodentlig både prestesakristi og dåpsventerom), mens koret har samme bredde som skipet. I 1964 fikk kirken ny altertavle laget av Bjarne Rundfloen (som også har laget glassmalerier i Plassen kirke). Den tituleres gjerne «Jesus i Trysilskogen». Ifølge Norsk orgelregister er orgelet fra 1982, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1912.

Siden innvielsen i 1878 er kirkegården utvidet i 1935 og 1950. I 1924 ble det plantet en rekke bjerketrær rundt kirkegården. Disse vokste seg etterhvert store, og det har vist seg nødvendig å felle noen av dem. På sørsiden ble det i 1941 avduket en bauta over Oddvar Neby, som falt under krigen i 1940. Kirkegården er omgitt av hvitt stakitt. Ved parkeringsplassen nord for kirken står et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sørskogbygda kirke

Sørskogbygda kirke

Bakgrunn
Sørskogbygda kirke i Elverum kommune (et stykke nordøst for selve Elverum) het opprinnelig Sætre kapell — etter gården Østre Sætre (gnr. 158).

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av Otto Schønheyder, bygget av lokale snekkere og innviet av biskopen i 1873. Det er en langkirke av tre som har likhetstrekk med den samtidige nabokirken i Nordskogbygda, som ble tegnet av samme arkitekt, men kirken i Sørskogbygda er litt større: rundt 400 sitteplasser. Stilen beskrives gjerne som senjugend, men vinduer og inngangsparti minner ellers mye om sveitserstil. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor.

Interiør og inventar
Ifølge kirken eget nettsted ble kirken panelt utvendig og innvendig ved en restaurering i 1953. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Korbuen er tredelt, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv.

Ifølge Norsk kirkeleksikon laget Gudbrand Sæther altertavlen i 1912, med et bilde som fremstiller Jesus på korset, eller snarere nedtagelsen fra dette. Teksten under bildet lyder: «I det Navn Jesus skal hvert Knæ bøie sig.» (Jf. Fil 2, 10.) I 2019 ble imidlertid alterbildet byttet ut med et nytt med tittelen «Livets tre», og det gamle bildet har fått en enklere ramme og er hengt opp på veggen.

Prekestolen står til venstre (nord) i koråpningen og har oppgang fra koret. Kirkeleksikonet påstår at kirken har et Jørgensen-orgel fra 1873. Derimot sies det i Norsk orgelregister 1328–1992 at kirken fikk et Hollenbach-orgel i 1881, noe som synes bekreftet av tysk Wikipedia. Det antydes at dette senere ser skiftet ut med et instrument fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, uten at noen dato oppgis. De to klokkene ble støpt av Ole Skierbak i 1868, altså før kirken stod ferdig, og de bærer da også en inskripsjon «til den paatænkte kirke i Elverums søndre Herbygd».

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Litt nord for vestinngangen står et naustformet bårehus i stein.

Kilder og videre lesning:

Sørskogbygda kirke og bårehus

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tangen kirke

Tangen kirke

Bakgrunn
I Stange kommune har det visst alltid vært mange storgårder, og endel av dem hadde gårdskirker i gamle dager. Slik var det også ved Tangen, der det var gårdskirke ved Vik gård frem til noe før 1600. I 1837 gav Berte og Jon Grimerud menigheten tomt fra gården Tangen, og i 1857 ble Tangen sogn utskilt fra Stange. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch, og byggmester var Hans Gulbrandsen Røisi. Tangen kirke ble innviet den 9. august 1861 av prosten i Vang, Paul Winsnes (mannen til Hanna Winsnes med kokeboken).

Kirkebygg
Kirkebygget er i laftet tømmer, og det har etterhvert fått stående panel innvendig og utvendig. Den hevede kuppelaktige midtdelen er i bindingsverk. Hoveddelen er åttekantet, med kor og våpenhus nærmest hektet på. Det er sakristier i forlengelsen av koret. Grosch står bak en rekke åttekantede kirker, men visstnok ingen andre med hevet midtparti som denne, som skal være påvirket av stavkirkearkitektur. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 450 plasser. Det var en større oppussing/restaurering til 75-årsjubileet i 1936, og interiøret ble da fargesatt av Domenico Erdmann. Disse fargene ble for en stor del beholdt ved oppussingen i 1986, men i 2010 ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige, med antikkhvitt på innerveggene istedenfor Erdmanns blåfarger osv., som er avbildet her. (Se bilder på Kirkesøk.) Kirken ble malt utvendig i 2008.

Inventar
I 1861 var det et enkelt trekors på alteret, men ca. 1876 anskaffet man altertavlen med gotiserende innramming og et bilde malt av Christen Brun etter Carl Blochs kjente maleri Christus Consolator. I forbindelse med dette Bloch-bildet henvises det gjerne til 2 Kor. 1, 5–7, men Bloch har også malt et bilde som henviser til Matt 11, 28, og det er sistnevnte skriftsted som er gjengitt på altertavlen i Tangen kirke.

Prekestolen, som er på alder med kirken, ble malt om av Einar Rønning til jubileet i 1936 og fikk da bilder av evangelistene i fyllingene. Døpefonten er i polert granitt og fra 1880. Den ble overført fra Stange kirke i 1898. På skråveggen til venstre for koråpningen henger en kalvariegruppe (korsfestelsesgruppe) av Simen Olsen Hammerstad laget til kirkens åpning.

Tangen kirke overtok først et orgel fra Stange kirke. Så fikk kirken et nytt Olsen & Jørgensen-orgel i 1901, mens dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1961. De to kirkeklokkene er fra 1860, fra det som nå er kjent som Olsen Nauen. Den store lysekronen midt i kirkerommet er fra tiden da kirken fikk elektrisk lys, i 1919. Kirken har gallerier på begge sider av orgelet, og det er vinduer både på galleriene og over dem.

Kirkegård
Kirken ligger på en høyde og er omkranset av kirkegården, som er innmuret. Blant dem som er begravet der, er Ingeborg Refling Hagen (sammen med sin søster) og Eivind Groven (som var gift med en annen søster av Ingeborg). På den andre siden av parkeringsplassen er et gravkapell (som ser ut til å ha overtatt det gamle Olsen & Jørgensen-orgelet) samt et servicebygg. På vollen ved siden av oppkjørselen står et krigsminnesmerke. Området rundt kirken er blitt ryddet for endel høye trær i de senere år, slik at kirken er bedre synlig i landskapet enn den var for noen år siden.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vang kirke

Vang kirke

Bakgrunn
Akkurat når Vang fikk kirke, er man visst ikke helt sikker på, men at det skjedde i middelalderen, hersker det ingen tvil om. Området rundt Ridabu har mange gravhauger fra jernalderen, og områdets mest kjente arkeologiske funn — den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet — er herfra. Et lokalt navn som Torshov levner heller ingen tvil om tidligere virksomhet, og det var ikke uvanlig at man var ganske rask med å bygge kirker på de gamle kultstedene ved innføringen av kristendommen.

Tidligere kirke(r)
Den gamle kirken, som muligens hadde en forgjenger, var en en steinkirke — trolig enskipet opprinnelig og påbygget tre ganger, slik at den etterhvert ble en korskirke. Den var viet til sankt Clemens. Før Hamar domkirke ble ødelagt, var Vang kirke anneks til Hamar, men etter 1567 ble den områdets hovedkirke, og det ble brukt stein fra domkirkeruinene til utbygging av Vang kirke. Kirken med tilliggende herligheter ble kjøpt av Vang menighet på auksjonen i 1723. Få timer etter gudstjenesten den 8. juli 1804 slo lynet ned i et av de små pyntespirene (fialene) i toppen av tårnet, og ilden spredde seg raskt til det tjærebredde hovedspiret og taket. Kirken brant ned på få timer, men altersølv og bilder samt noen ornamenter ble reddet ut. I en periode ble dåp og vielser foretatt på prestegården, gravferder gikk fra hjemmene direkte til kirkegården, og gudstjenester ble holdt i Furnes kirke.

Dagens kirke
Sogneprest Abraham Pihl fikk i oppgave å bygge ny kirke og fikk hjelp i arbeidet av byggmester Svend Aspaas, som hadde vært med på byggingen av Røros kirke og Sør-Fron kirke. Hvor stor betydning hver av de to hadde for utformingen av kirken, har aldri stått helt klart for meg, men Pihl får vanligvis æren, og han var formell byggeleder. Det fortelles at han reiste og beså Sør-Fron kirke, som anses for å være et forbilde for den nye kirken i Vang. På den annen side skal Aspaas ha ledet arbeidet somrene 1806 og 1807, mens Pihl var ute på reise som kongelig astronom høsten 1806 til sommeren 1807. Kirken er i likhet med kirkene på Røros og Sør-Fron åttekantet, og det later til at deler av tårnkonstruksjonen fra gamlekirken ble gjenbrukt. Pihl fikk særlig ros for takkonstruksjonen. Vang kirke er faktisk større enn Hamar domkirke, som er relativt beskjeden av størrelse. Vang kirke ble formelt innviet først den 30. november 1810, selv om kirken ble tatt i bruk noe tidligere, den 22. april.

Interiør og inventar, bygningshistorie
Hverken alter eller prekestol var ferdig malt ved innvielsen, og kirken fikk alterbilder først i 1833. Motivene, Jesus i Getsemane og Oppstandelsen, ble malt av Mathias Stoltenberg i kopi etter bilder av Stoltenbergs lærer Christian August Lorentzen i Søndeled kirke (Getsemane, Oppstandelsen), og inngikk i et prekestolalter på østveggen, akkurat som på Røros og Sør-Fron. Prekestolen var altså et stykke opp på veggen over alteret, med alterbilder imellom. Motene skiftet imidlertid, og i 1877 ble kirken ombygget under ledelse av Paul Due, som omtrent samtidig besørget ombygging av Furnes kirke. Ved den anledning ble østveggen slått ut og et nytt kor tilføyd i forlengelsen. Koråpningen fikk gotisk spissbue, men den er senere endret til rundbue. Eilif Peterssen malte i 1879 et nytt alterbilde til kirken, og det brukes fortsatt i dagens altertavle. Bortsett fra orgelprospektet ble omtrent alt som var av interiør i Pihls kirke, byttet ut, en handling Henrik Sørensen senere karakteriserte som hærverk. Utvendig fikk kirken sitt nåværende spir, og det ble bygget utvendige trappeoppganger til galleriet. De to gamle galleriene ble erstattet med ett nytt.

Det var tilløp til ombygginger på første halvdel av 1900-tallet, og dagens kirkebenker stammer fra denne tiden. I tillegg til at det var sterkt motstridende meninger om hvordan ting burde være, ble arbeidene forsinket av økonomisk vanskelige tider. I 1948 henvendte man seg til Riksantikvaren med tanke på restaurering. Planer av arkitekt Hugo Friis Zahl som gikk inn for tilbakeføring av kirken til noe nær Pihls kirke, ble imidlertid forkastet da det kom til stykket, og ny ombygging i 1951–1954 ble ledet av Arnstein Arneberg, som nylig hadde fullført ombygging av Oslo domkirke, og som omtrent samtidig ominnredet Hamar domkirke. Som i Oslo hadde han med seg Hugo Lous Mohr til å male taket, og hans bilder er fortsatt å finne i korets takhvelving. På nordsiden ser vi Kongenes tilbedelse av Jesusbarnet, og på sørsiden ser vi Kristus som stiger opp til himmelen, og romerske soldater som er som slått i bakken (jf. Matt 28, 4; det ser vel egentlig ut som de sover). I motsetning til bildene i Oslo, som har store avskallingsproblemer, ser bildene her ut til å være i god stand. Prosjektet ble gjennomført mot ønsket til Riksantikvaren, som altså ønsket at kirken skulle restaureres tilbake til Pihls interiør, og kirken gjenåpnet den 5. september 1954.


Det nåværende alterpartiet er fra denne oppussingen. Figurene av Moses og Aron og den triumferende Kristus er skåret av den lokale kunstneren Asbjørn Busterud. Jeg vet ikke om det er en regel, men som oftest finner man Moses til venstre og Aron til høyre. Her (og i Stange) er det omvendt, og den lokale forklaringen går ut på at Moses skuer ut over Mjøsa mens Aron ser på menigheten i Vang. Peterssens maleri av Jesus i Getsemane ble satt inn i tavlen, idet et maleri av Lous Mohr ble refusert. Ikke hele maleriet er synlig, og det er ikke helt pent behandlet, idet det ble brukt som en nødløsning. Dagens altertavle har barokk innramming, mens den var nygotisk da Peterssens bilde var nytt. Figurer og annen dekor er malt av Anders Andersen. Han har også tegnet antependiet, som Birte Arneberg har laget. Lina Ladim fra Vang laget alterduk (men se ellers om jubileet nedenfor). Utskjæringene i alterringen er laget av treskjæreren A. Simensen (formodentlig Andreas Simensen). Fra alteret som ble brukt før 1879, finnes fortsatt Matthias Stoltenbergs to bilder fra 1833 hengende på en sidevegg. Stoltenberg malte også bilder av prost Vincent Stoltenberg Bull og sogneprest Even Andersen i hhv. 1829 og 1832 (nr. 15 og 16 blant presteportrettene under orgelgalleriet).

Prekestolen i empire, som står til venstre (nord) for koråpningen, er tegnet av Arneberg og skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret dåpsengelen, etter tegninger av Emma Mathiassen. Dekormaling er som ellers ved Anders Andersen. Døpefatet er fra 1701. Det ble laget av gullsmedmester Morten Finchenhagen og gitt i gave til kirken av Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup. Motivet på fatet er Jesu dåp i Jordanelven.

Vi finner også deler av den opprinnelige døpefonten fra Pihls tid i kirken. Den ser ut som et bord med en kum og en nedhengende kule på undersiden. Etter Dues oppussing ble den en stund brukt som røkebord i et privathjem, før den fant veien tilbake til kirken. Til høyre for døpefonten er et relieff av nattverden, trolig skåret i 1689 av Johannes Skraastad som nedre del av en altertavle til den tidligere kirken.

Også skipet er fylt med bilder, ofte av symbolsk og dekorativ art. I takrosetten omkring lysekronen fremstilles halvt idealiserte bilder av de fire evangelistene. De har imidlertid trekk fra kjente personer i bygda, deriblant Øystein Hovden (sogneprest 1948–1971). Prestens datter Kari og hennes venninner stod modell for engleansiktene. Enkelte symboler i kirkerommet er hentet fra utenfor kristendommens tradisjonelle symbolkrets, som Fugl Føniks og Pelikanen. En symboljeger med tid og tålmodighet (og kanskje en kikkert) kan gjøre mange oppdagelser her.

Av malerier ellers kan nevnes et bilde fra 1700-tallet som viser Jesus som tolvåring i tempelet. Malerens navn er ikke fastslått, men det spekuleres i om det kan ha vært Eggert Munch.

Kirken har hatt flere orgler, hvorav det første fra Christian Ingelstad i 1810. Neste orgel kom fra Amund Eriksen i 1855, og det ble ombygget i 1877. Under disse og senere fornyelser er det opprinnelige prospektet (fasaden) beholdt, men det holdt hardt i 1916, da man skulle installere et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen og det brøt ut en opprivende strid i menigheten.Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble bygget i 1966 og innviet den 16. april 1967. Orgelet ble restaurert i 2011. Under orgelgalleriet henger malte portretter av 26 sogneprester. Listen er komplett fra reformasjonen til i dag med unntak av nåværende sogneprest. Abraham Pihl er nr. 14, portrettert av Johannes Flintoe.

I 1805 ble det støpt tre nye klokker til kirken hos Borger Riise i Tønsberg. Disse har vært i bruk i et par hundre år, men i 2006 viste det seg at den minst klokken var sprukket, og det ble støpt en ny på Olsen Nauen klokkestøperi. Den gamle klokken henger på utstilling mellom kirken og prestekontoret.

Før vi tar for oss området rundt kirken, kan det nevnes at første kvinnelige prest i Den norske kirke, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup i 1961.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell (innviet 4. april 1940; i dag fungerer det som kirkestue) og nord for den et redskapshus. Øst for kirken ligger flere bygg, hvorav det nærmeste inneholder prestekontor (for øvrig pusset opp i 2009). Disse inngikk en gang i Torstingbu, stedets klokkergård. Den tidligere prestegården ligger på sørsiden av riksvei 25. Hovedbygningen fra 1780-årene og stabburet står der fremdeles, men ellers er flere av de opprinnelige bygningene revet. Her holder Toneheim folkehøyskole til i dag (for en stor del i bygninger fra 1972). Det vil interessere matinteresserte at Hanna Winsnes var prestefrue her, gift som hun var med sin Paul. (Hvorfor skrives hans etternavn ofte med enkelt-v og hennes nesten alltid med w?) Hanna og Paul er begge gravlagt her, og det samme er Mathias Stoltenberg. Gravminnene deres står ved siden av hverandre sør for korveggen. Er de flyttet dit i etterhånd? Tradisjonelt måtte man vel betale godt for å bli gravlagt inntil kirken, og Stoltenberg var fattig og nesten glemt da han døde. Henriette Schønberg Erken hadde husholdningsskole på nabogården Dystingbo. Og på Åker gård, litt vest for kirken og på nedsiden av riksvei 25, har det vært bl.a. et matkulturelt senter. Gården ble lagt ut for salg i 2016, og ble høsten 2017 solgt til Brunstad Christian Church (også kjent som Smiths venner).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvre Rendal kirke

Øvre Rendal kirke

Bakgrunn
I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Inventar
Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget inventar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nielsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nielsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen og deretter J.H. Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et bilde av den “nye” prestegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvre Vang kirke

Øvre Vang kirke

Bakgrunn
Vang formannskap vedtok i 1901 å arbeide for oppføring av et nytt kapell. Utkast ble tegnet av Johan Joachim Meyer og bearbeidet av Andreas Bugge, idet tårnet ble besluttet plassert ved vestinngangen snarere enn over krysset, som det først var lagt opp til. Kirken ble bygget på grunnen til Nedre Slemsrud med O.E. Lande fra Lillehammer som byggmester og Bugge som utførende arkitekt (under Meyers sykdsomsforfall). Byggeperioden var 1903-1907, og «Vangsaasens kapel» ble innviet den 28. august 1907 av biskop Christen Brun. Senere er navnet endret til Øvre Vang kapell og så Øvre Vang kirke.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet kirke med korsform, men korsarmene er relativt korte, og alle benker er plassert i samme retning, slik de er i langkirker. Kirken har vesttårn, kor i øst og sakristier på hver side av koret. Den har 270 sitteplasser og ligger i Vangsås med utsikt mot Åkersvika og Hamar samt i retning Løten/Romedal. På gamle bilder er den malt rødbrun, men er ellers upanelt, slik at lafteteknikken er klart synlig. På 1940-tallet var kirken i dårlig forfatning med betydelige råteskader. I 1948 fikk den stående panel utvendig og ble malt grå med rustrøde vinduer. Et pyntetårn (takrytter) over krysset ble fjernet, og tårnkonstruksjonen ble avstivet. I 1971 fikk kirken sine nåværende farger idet den ble malt av Bjørn O. Larsen fra Hamar. De spesielle vinduene er for øvrig en viktig del av det visuelle inntrykket.

Inventar
Kirkens opprinnelige altertavle hadde ikke noe regelrett bilde, men var basert på arkitektoniske, symbolske og dekorative elementer. Den er fortsatt i kirken, men den altertavlen som brukes, er fra 1933. Innrammingen ble tegnet av Domenico Erdmann, og bildet ble malt av Ola Mathias Abrahamsson og forestiller kongenes tilbedelse av Jesusbarnet. Bildet er spesielt blant annet ved at bare Maria har stråleglans rundt hodet, men ikke Jesusbarnet. Det siste skyldes visstnok at kunstneren ble pålagt å gjøre om på bildet etter en klage.

Mye av inventaret ellers ble tegnet av arkitektene og er på alder med kirken, men det later til at prekestolen fikk sine utskårne figurer først på 1960-tallet da kirken ble restaurert. Kirkeinteriøret ble malt om i 1967.

Kirken fikk sitt første orgel, et Jørgensen-orgel, i 1908. Dette ble i 1965 avløst av et snertingdalorgel. Dagens orgel stammer imidlertid fra en langvarig prosess som begynte på slutten av 1980-tallet og gikk over det meste av 1990-tallet, en periode som omfattet sammenslåingen mellom Vang og Hamar og konkursen hos Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble fullført av Norsk Orgelverksted og innviet 1. november 1998. Det viste seg imidlertid at det var problemer med dette orgelet, og etter diverse arbeider ble orgelet formelt godkjent først i 2003 og gjennomgått på nytt i 2005.

Kirkeklokkene er fra 1907 fra O. Olsen & Søn.

Kirken hadde hundreårsjubileum i 2007. Det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok, og det ble anskaffet nye serier med messehagler og andre kirketekstiler. Kirken er ellers et populært lokale for konserter og enkelte teaterforestillinger. Det er også et lokalt kor her.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Opprinnelig skulle det ikke anlegges kirkegård her, men kirkegården ved hovedkirken viste seg etterhvert å være for liten, med begrensede utvidelsesmuligheter. Opparbeidelse begynte i 1913 og var problematisk pga. berggrunn. Først i 1920 ble kirkegården innviet. Kirkestue og låve ble oppført og stod ferdig i 1923. Et gravkapell stod ferdig i 1940, men ble lite brukt etter 1970, da en avgift på bruk av selve kirken til begravelser bortfalt. Et bårehus ble innviet i 1974. Arbeid med utvidelse av kirkegården begynte på 1980-tallet, og nye parseller ble innlemmet og innviet i 1991. Senere har det vært ytterligere utvidelser, og kirkegården slik den nå fremstår, er et resultat av arbeider på 2000-tallet, med innvielse sensommeren 2004. Et langt større område enn det som for tiden har gravminner, er parkmessig behandlet, så det er nok tatt høyde for fremtidige utvidelser. Sør for kirken står et krigsminnesmerke med navn på to sider og opplysning om hvor ofrene falt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åmot kirke

Åmot kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Det har vært kirke på Rena siden middelalderen, men inntil 1768 var kirkestedet ved den gamle prestegården (gnr. 9), rundt en kilometer lenger nord.

Ifølge Åmot bygdebok skal det ha blitt oppført en kirke i 1529, skjønt Riksantikvarens Jan Brendalsmo holder muligheten åpen for at det kan ha dreid seg om en større istandsetting eller ombygging. Denne kirken skal ha vært en stavkirke, og den ble revet i 1628, idet en tømret korskirke ble oppført dels på de samme tuftene. Denne ble så revet på siste halvdel av 1700-tallet, idet ny kirke ble oppført på dagens kirkested, 650 meter lenger sør, i 1768 (ikke 1786, som det står hos Brendalsmo/Riksantikvaren). Den ble vigslet den 19. juni 1769. Orgelet fra denne kirken er å finne på Glomdalsmuseet, og inventargjenstander er overført til dagens kirke.

Da så kirken fra 1768 var moden for utskifting, ble det diskusjon om man skulle bygge i bindingsverk, som var vanlig for større bygg, eller laftet. Det ble først fattet vedtak om bindingsverk, og Henrik Bull leverte tegninger i 1892. Planene ble imidlertid ikke godtatt, og det var årelange stridigheter lokalt. Vedtak i 1895 og 1896, etterfulgt av departementsgodkjenning i 1898, resulterte i laftekirke, fortsatt tegnet av Bull. Den gamle kirken ble revet i 1899 og den nye oppført i 1899–1901 ved byggmester var Martin O. Bråten fra Åsnes.. Den ble vigslet den 17. januar 1902.

Kirkebygg
Åmot kirke er et av de mest overdådige laftede byggverkene vi har, en korskirke i dragestil som iblant omtales som Tømmerkatedralen. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 600 sitteplasser.

Interiør og inventar
Laftetømmeret er synlig i kirkerommet og malt. Det er gallerier i tre korsarmer. Altertavlen og prekestolen ble laget av Peter Kastrud fra Fåberg i 1775 og er overtatt fra den tidligere kirken. Det fortelles at Kastrud studerte inventaret i sin hjemlige Fåberg kirke før han laget Åmot-inventaret. På hver sin side av altertavlen er søyler med de allegoriske figurene Justitia og Pietas. Også disse er skåret av Kastrud. De var plassert i sakristiet før de fikk plass i koret ved femtiårsjubileet. Samtidig ble et stort glassmaleri i jugendstil som hadde prydet veggen bak altertavlen, flyttet til gravkapellet.

Kirken har en klebersteinsdøpefont fra 1902 etter Bulls tegninger, men denne står nå plassert nær inngangen og er ikke i vanlig bruk. I stedet har man tatt i bruk den gamle døpefonten fra 1775–76 (med sølvfat fra 1777). Den forestiller en gutt som bærer selve kummen, og er ikke ulik andre slike fonter fra 1700-tallet. Forfatteren av jubileumsboken regner det for sannsynlig at Kastrud laget denne fonten, men det finnes tilsynelatende ingen dokumentasjon.

Orgelet (14/II + P) ble bygget av Olsen & Jørgensen og er like gammelt som kirken. Det ble i et intervju fra noen år tilbake omtalt som «ganske slitt», og den kalde vinteren 2009/2010 var en ytterligere belastning. Orgelet ble restaurert av firmaet Karl Schuke i 2011.

Kirkeklokkene som brukes i dag, ble gitt til kirken i 1926 og kommer fra det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen. NRK har lydopptak av dem. I tårnet henger også eldre klokker fra 1698 og 1732. Adskillige andre inventargjenstander er omtalt i jubileumsboken.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, og bak kirken står gravkapellet, også det tegnet av Henrik Bull (i 1905) og laftet. Det ble innviet i 1915, og tømmeret er for det meste fra gamlekirken. Det står godt til kirken og er noe enklere i detaljene. I utkanten av kirkegården står Renas gamle brannstasjon.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nordlandet kirke

Nordlandet kirke

Bakgrunn
I 1872 ble det vedtatt å dele Kristiansund sogn og oppføre ny kirke på Kirk(e)landet samt å flytte den gamle kirken til Nordlandet innen tre år. Det gikk ikke helt etter planen: Ny kirke på Kirkelandet ble vigslet i 1878, men da var det slutt på pengene, og det drøyde med å gjennomføre resten av planen. Den gamle kirken ble solgt til nedriving, og det tok flere tiår før Nordlandet fikk kirke.

Nordfra
Nordfra

Kirkebygg
Nordlandet kirke ble tegnet av Hagbarth Schytte-Berg, oppført i 1913–14 og vigslet den 13. desember 1914. Det er en korskirke i stein med rundt 700 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har sentraltårn, og orienteringen er omtrent fra nord til sør (nord-nordvest til sør-sørøst). Den monumentale kirken klarte seg i motsetning til byens hovedkirke gjennom krigen uten betydelige skader, og i 1960-årene ble Nordlandet eget sogn og prestegjeld. Hundreårsjubileum ble feiret i 2014.

Nordlandet kirke

Interiør og inventar
Veggene innvendig er hvitkalket, og søylerader gjør kirkerommet treskipet. Det er gallerier ved inngangen og i tverrarmene, og det finnes også et sidealter i en nisje. Det drøyde noe med utsmykkingen, da man egentlig ikke hadde råd til det. I tillegg oppstod forviklinger som følge av at forskjellige kunstnere (bl.a. Emanuel Vigeland og Enevold Thømt) var kontaktet. Først i 1918 kom finansieringen på plass, og Vigeland ble engasjert med sønnen Per som medhjelper.

Selve bildet i altertavlen ble opprinnelig innkjøpt til gamlekirken på Kirkelandet i 1848. Getsemane-bildet er malt av professor Johann Friedrich Jacob Rentsch (1792–1856) fra Dresden. Det ser ut til at rammen ble laget til den nye kirken og bildet restaurert for anledningen.

Vigeland har laget kalkmalerier i skipet og koret (blant annet på alterveggen, under korbuen og på himlingen). Blant motivene er Paulus’ omvendelse på veien til Damaskus og de dødes oppstandelse (begge på orgelgalleriets brystning). Vigeland står også bak glassmalerier i fire korvinduer. Prekestolen og døpefonten sies å være fra byggetiden, uten at det sies eksplisitt hvem som står bak dem.

Den nye kirken hadde et orgel fra Olsen & Jørgensen. Dette ble i 1975 avløst av et nytt orgel (19/II+P) fra Vestre orgelfabrikk i 1975. Det ser ut til at dette orgelet aldri fungerte optimalt, og i 2000 ble et nytt orgel fra Grönlunds Orgelbygeri tatt i bruk. Prospektet er formodentlig gammelt.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet. Nordlandet gravsted er lenger øst på øya. Kapellet der har ifølge orgelregisteret et de Jongh-orgel fra 1989.

Nordlandet kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grytten kirke

Grytten kirke

Bakgrunn
Grytten som kirkested eller sogn går muligens tilbake til 1200-tallet, men plasseringen er noe endret, og dagens kirkebygg er det fjerde i rekken. Stedets eldste kirke var en stavkirke som er omtalt i 1364. Det antas at den først lå på Nes (Veblungsnes) for så å bli flyttet til den gamle prestegården på Grytina, rundt fire kilometer lenger opp mot Isterdalen. Kirken skal ha falt sammen i 1650, og en ny stavkirke ble oppført samme sted året etter. Også denne kirken fikk problemer med å holde seg oppreist, og det gikk galt i 1728, nærmere bestemt den 9. november. Inventaret ble berget ut og oppbevart på prestegården for senere å overføres til en korskirke som ble innviet i 1732 som stedets tredje kirke. Den lå mellom prestegården og Brønnsletten. Det oppstod imidlertid problemer også med denne kirken på grunn av sandflukt: Etter at skogen i området var hugget ned, rev elven Rauma med seg sandmasser. Kirkestedet ble derfor flyttet til Veblungsnes, der ny kirke ble oppført på grunnen til gården Setnes med bruk av materialer fra den gamle samt nye materialer.

Dagens kirkebygg
Den Grytten kirke vi kjenner i dag, ble innviet den 27. september 1829. Det er en laftet, åttekantet kirke modellert på Sør-Fron kirke. Kirken har utvendig panel, og midt på er en takrytter med løkkuppel. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250 (mens jubileumsboken opererer med 300). Kirken har sett sin rekke av restaureringer og utbygginger. Et tilbygg i vest gjør at bygget som helhet ikke fremstår som symmetrisk sett fra sør (men det er en symmetriakse som går vest–øst). Denne delen inneholder formodentlig de funksjonene vi normalt finner i våpenhus og sakristier. Ifølge jubileumsboken fikk kirken våpenhuset utbedret og påbygget i 1868, og det ble oppført et tilbygg tegnet av Torgeir Suul i 1965–67 med dåpssaksristi, bårerom og klosetter. Dette er det eneste påbygget på den ellers åttekantede bygningskroppen. Grytten er hovedkirke i det som var Grytten prestegjeld, og som geografisk faller sammen med Rauma kommune og kirkelige fellesråd.

Litt bygningshistorie
Kirken ble rødmalt utvendig ca. 1840. En gang i løpet av 1800-tallets siste to tiår ble kirken malt hvit i stedet, samtidig som det ble gjort endringer også innvendig. På 1950-tallet var det en større restaurering utvendig og innvendig som ble sluttført i 1957. Da ble kirken malt rød igjen. Ved samme anledning ble tømmerveggene inne i kirken avlutet og interiøret ellers malt om etter et fargeskjema som ble satt av Finn Krafft. Dagens skifertekke på taket (fra Otta) er fra 1988–90. Kirken ble malt utvendig også i 1994 og formodentlig igjen senere. Den har fått rullestolrampe til inngangen.

Grytten kirke

Interiør og inventar
I kirkerommet er det fire kraftige søyler som holder takkonstruksjonen oppe, og det går gallerier rundt hele kirkerommet. I øst er det prekestolalter, slik det ofte er i denne typen åttekantede kirker. Det er inspirert av det i Sør-Fron, med enkelte detaljert direkte kopiert, men det er noe enklere i utførelsen. Alterbildet viser nattverdens innstiftelse. Det ble overmalt i 1868, da det ble malt på et stort kors i stedet. Bildet er siden restaurert. En tidligere altertavle fra 1670 er nå i kapelletRomsdalsmuseet. Den antas å være malt av samme ukjente kunstner som har malt altertavler til Eid kirke (også Rauma kommune) og Haram kirke.

Prekestolen nås via en galleritrapp like ved siden av alterringen. I billedfeltene ser vi jomfru Maria. Fra 1908 og frem til restaureringen i 1957 stod det dessuten en ny prekestol på kirkegulvet. I dag er det en lesepult der (fra 2003). En prekestol fra stavkirken ble lagt på kirkeloftet før den ble solgt til Stavanger museum på slutten av 1800-tallet.

Døpefonten har form av to kjegler som møtes i den spisse enden. Den er av tre og ble som prekestolalteret laget i 1829. I 1868 ble det imidlertid besluttet å anskaffe ny døpefont med fat, men den gamle fonten brukes i dag.

På galleriet henger et krusifiks fra slutten av 1200-tallet. På veggene henger tre presteportretter av Anders Leem, Anders Heiberg og Hans Jakob Wille.

Det ble i 1912 inngått kontrakt med Olsen & Jørgensen om innkjøp av pipeorgel, som antas å ha blitt levert i 1913. Det dreier seg om et pneumatisk orgel, visstnok med ett manual, pedal og 6–7 stemmer (nøyaktige spesifikasjoner er ikke gitt i jubileumsboken). Dette var i sin tid en vanlig orgeltype beregnet på å akkompagnere salmesangen, men ikke egnet til den typen orgelkonserter man finner sted rundt omkring i dag. Orgelet ble restaurert av Theodor Zuber (Ålesund) i 2003 og antas å fungere greit, men det er altså temmelig gammelt. Det er også piano i kirken.

Begge kirkeklokkene er opprinnelig fra middelalderen, men den ene ble omstøpt i Nederland i 1751. Det finnes også noe annet gammelt inventar, mens noe er avhendet på forskjellige vis, ifølge Kulturnett. Mer inventar er beskrevet i kirkens jubileumsbok fra 2004.

Kirkegård og omgivelser
Kirken holder sommeråpent for turister. Den er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av et steingjerde. På kirkegården finnes et minnesmerke over napoleonskrigene, et minnesmerke over et lokalt offer for andre verdenskrig og graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Den gamle prestegården ved Grytten ble etterhvert så hardt rammet av sandflukt at den ble besluttet solgt på auksjon i 1863. Ny prestegård ble anlagt på Nes året etter og brukt til 1940, da bygningene brant etter bombing i krigens tidlige fase. Presten flyttet inn i leid bolig først i Isfjorden, så i 1942 i Åndalsnes, og i 1948 ble det bygget en permanent prestebolig.

Det ble for øvrig anlagt gravlund i selve Åndalsnes i 1928, og det arbeides for kirke der.

Grytten kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden