Stikkord: Olsen Nauen Klokkestøperi

Liabygda kirke

Liabygda kirke

Bakgrunn
Stranda og Stordal prestegjeld ble utskilt fra Ørskog prestegjeld i 1759. Liabygda sognet til Stranda kirkemessig, men i 1908 ble det innviet bedehus i Liabygda. Dette bedehuset ble senere utvidet til kapell, og i 1914 ble det gitt tillatelse til å oppføre et kapell. Tegninger ble utarbeidet av Henry Bucher, og Tore Overå var byggmester. Kapellet ble innviet den 15. august 1917. Det ble restaurert og påbygget i 1989-90 og fikk da bl.a. tilbygg med bekvemmeligheter ved inngangspartiet samt bårerom. Bygget tituleres nå som kirke.

Kirkebygg
Liabygda kirke er en laftet langkirke med vesttårn og polygonalt avsluttet kor. Det er sakristi på sørsiden av koret. Kirken har ifølge Kirkesøk 169 plasser.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over gulvet i skipet. Koråpningen er rundbuet, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Kirkerommet har litt flattrykt tønnehvelving, og grønnfargen på veggene kan nok sies å være noe uvanlig i kirkesammenheng. I de seks korvinduene er det glassmalerier fra 1917 av Carsten Lien (utført av firmaet G.A. Larsen), og ifølge kirkeleksikonet finnes også glassmalerier fra 1951.

Lars Lied, som studerte teologi og var vidt bereist, ivret for både kirkebygging og utsmykning. Om utsmykningen sier boken om Stranda-kirkene: «…kaptein Lied har vore utrøyttande i sitt arbeid med å gjere kyrkjehuset vakkert og hyggjeleg. Altertavla og korbogen er hans personlege arbeid. Enno lenge før kapellet var under byggjing, hadde han altertavla ferdig. Kaptein Lied har ogso gjeve to større lysekroner i kyrkjeskipet og to små kroner i koret. Det er også han som har laga prydnaden på preikestolen, frårekna biletgruppene.» Det sistnevnte billedskjærerarbeidet er utført av Arne Kinsarvik. En kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue inngår for øvrig i alterutsmykningen. Døpefonten er gitt i gave av Sakarias Stavseng, og dåpsfatet i kobber er en gave fra kong Haakon. Også andre gjenstander er omtalt i boken.

Ifølge kirkeleksikonet har orgelet 8 stemmer og er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1962, et inntrykk som bekreftes av orgelregisteret. De to kirkeklokkene (fra hhv. 1917 og 1947) er støpt av Olsen Nauen.

Kirkegård
Kirkegården (på grunn gitt av Jørgen O. Lied) ble innviet høsten 1917 og utvidet i 1938. Den strekker seg for det meste sørover fra kirken, som ligger opp mot veien i nord.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Molde domkirke

Molde domkirke

Bakgrunn
Man kan forsåvidt undres over at domkirken i det såkalte Møre bispedømme ligger i Romsdal og ikke på Møre. Det sies at det var et kompromiss: Sunnmøringene gikk med på at domkirken ble lagt til Molde istedenfor Ålesund hvis navnet Romsdal ble utelatt fra navnet på bispedømmet, som omfatter Møre og Romsdal fylke. Dette vårt yngste bispedømme ble opprettet i 1983 ved at Sunnmøre ble overført fra Bjørgvin bispedømme og Nordmøre og Romsdal fra Nidaros. Kirkebygget er litt eldre enn bispedømmet, vigslet i 1957, og i rundt 26 år var det “bare” Molde kirke. Og ikke den første sådanne. Dagens kirke står på det som tidligere var kirkegårdsgrunn, og de tidligere kirkene stod litt lenger nord.

Korskirken
Langkirken

De tidligere kirkene
Molde fikk sin første kirke i 1662 i form av en laftet korskirke. I 1841–42 ble kirken tatt ned og gjenoppført (eller en ny ble oppført) i vesentlig samme stil, men dette varte ikke lenge: Den 17. mai 1885 ble en saluttkanon avfyrt fra høyden over kirken, og kirketårnet ble truffet og tok fyr. I 1887 stod en ny kirke klar, tegnet av Henrik Nissen. Dette var en nygotisk langkirke med et markant tårnparti. Kirken ble ikke gammel: I maidagene 1940 ble Molde bombet grundig, og 2/3 gikk med i brann, deriblant kirken og det meste av sentrum. Planlegging av ny kirke tok til nærmest umiddelbart, men det var ikke stort man kunne gjøre under krigen. Finn Bryn vant en arkitektkonkurranse i 1945 med et prosjekt kalt «Kontemplasjon». Det skulle ta noen år før det ble realisert.

Nordfra
Nordfra

Domkirken
Grunnstein ble nedlagt i 1953, og domkirken ble vigslet i 1957. Det er en toskipet langkirke med 900 sitteplasser — altså av domkirkestørrelse, selv om den ble det først et kvart århundre senere. Det påpekes gjerne at kirken er overraskende tradisjonell i formspråket for en ellers funksjonalistisk arkitekt. I alle fall er det nikk til nygotikken og andre historiske stilarter, selv om ingen som ser kirken, tror det er ren nygotikk han eller hun står overfor. Kirketomten er ganske liten — egentlig for liten til det monumentale bygget, som står der inneklemt mellom trafikk og andre bygninger på søndre del av den gamle kirketomten, der det tidligere var gravplass. Sideskipet går parallelt med hovedskipet på nordsiden. Kirken har apsidal avslutning i øst (egentlig ganske stavkirkeaktig), og utenfor vestinngangen og til side for byggets lengdeakse står en støpul (eller kampanile, om man vil). Langs veien nord for østenden er et kapell, og dette er forbundet med resten av domkirken via et lavt mellombygg.

Mot koret
Mot koret

Interiør og inventar
Takhvelvingen er spissbuet i hele byggets lengderetning. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen og det apseformede koret i øst er hevet noen trinn over skipets gulv. Kirken har glassmalerier av Oddmund Kristiansen i nordveggen, og over inngangen, bak orgelet, er et rosevindu (en betlehemsstjerne, om man vil) formgitt av arkitekten.

Den korsformede altertavlen er laget av Stinius Fredriksen. Den har en stor kristusfigur (som et bysantinsk krusifiks) i hovedfeltet med et gudsøye over og sidefelt med evangelistsymboler. Ellers var gamlekirken kjent for Axel Enders altertavle, som ble reddet ut av den brennende kirken og henger på sideskipets fondvegg. Den viser kvinnene ved graven og representerer en lett bearbeidet versjon av samme motiv i Kampen kirkes altertavle. Moldeversjonen er mye kopiert som postkortmotiv samt i enkelte andre altertavler.

Mot orgelgalleriet og vestinngangen
Mot orgelgalleriet og vestinngangen

Prekestolen (av John Skjevik) står i venstrekant av koråpningen. Døpefonten har en bronsekum med sølvfat. Kirken hadde opprinnelig et Vestre-orgel fra 1957, men fikk i 1999 et 50 stemmers Rieger-orgel. Ifølge Norsk orgelregister skal det også finnes et fire stemmers Walcker-kororgel fra ca. 1968. De tre kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen.

Orgel
Orgel

Kirkegård og omgivelser
Domkirken står som nevnt litt inneklemt på en ganske liten tomt, men rager tross alt over nabobyggene. Det er ikke kirkegård rett ved domkirken, men deler av den gamle kirkegården ligger et par hundre meter nordvest for domkirken, på oversiden av Parkvegen, og er fortsatt i bruk. Ellers er byens hovedgravplass noe lenger øst, opp skråningen fra småbåthavnen. Ved domkirken er det et krigsminnesmerke og ved ingnangspartiet dessuten et minnesmerke over omkomne på havet under krigen.

Sett fra sjøen
Sett fra sjøen

Kilder og videre lesning:

Sett fra Varden
Sett fra Varden

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stranda kirke

Stranda kirke
Bakgrunn
Før Stranda (med Stordal) ble utskilt som eget prestegjeld i januar 1759, lå det under det store Ørskog prestegjeld, som dekket hele det østre Sunnmøre (tilsvarende dagens Austre Sunnmøre prosti). Stranda har hatt kirke siden middelalderen. Kirkestedet (Sløgstad, som kommunesenteret gjerne kalles) er omtalt i Aslak Bolts jordbok (1432), og det antas at det dreide seg om en stavkirke. I alle fall beskrives en korsformet stavkirke ved en befaring i 1722, uten at man vet med sikkerhet om det var samme kirke. Den ble solgt på den store auksjonen året etter. Kjøperne var bøndene i bygda, som inngikk et spleiselag og reparerte kirken etterpå. Den 8. januar 1731 ble imidlertid kirken tatt av en flodbølge ved Skafjellulykken. Etter dette ble en ny korskirke oppført 150 meter lenger fra fjorden. Så førte økning i folketallet til at denne kirken ble i minste laget, og vel hundre år senere fikk kirken avløsning.

Stranda kirke

Kirkebygg
Stranda kirke er en laftet åttekantkirke som ble oppført under byggmester Knut S. Øye og vigslet den 30. september 1838. Kirkestedet er igjen på Sløgstad. Åttekantdelen utgjør skipet og har en takrytter midt på. Koret er i en bortimot kvadratisk del på østsiden og våpenhuset i en tilsvarende på vestsiden. Koret ble utvidet i 1927, og samtidig kom det til sakristi i korets østre forlengelse.

Interiør
Innvendig strekker orgelgalleriet seg over halvparten av åttekantdelens vegglengde, og det er glassmalerier i korvinduene og skråvinduene nærmest koret. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og fyller opp hele den bredeste av de østre bygningsdelene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Korveggene ble utsmykket med malerier av Jonas Peson i 1940-årene. De viser episoder fra Jesu liv.

Mot koret
Alterparti

Inventar
Altertavlen er overført fra tidligere kirker. Det ser ut til å dreie seg om et alterskap (visstnok laget av en tysk håndverker på 14–1500-tallet, skjønt oppfatningene om dette varierer) som er utvidet med predella og toppstykke. På sistnevnte ses kongemonogrammet for Kristian Kvart fra rundt 1640. I midtdelen av skapet er et tablå med tre relieffigurer. Figuren i midten er Maria med barnet, og til venstre ser vi Laurentius (Lavrans, Lars) med grillristen og til høyre Andreas med korset. Rundt dette er en tegneserieaktig fremstilling av Laurentius’ martyrium. I tillegg til de fire bildene som vender mot menigheten når skapet er åpent, er det bilder på den andre siden, altså åtte til sammen.

Prekestol
Døpefont
Vievannkar

Også prekestolen (fra 1648) er overført. En lokal legende vil ha det til at stolen ble funnet flytende på fjorden etter tsunamien i 1731. Stolen har rike utskjæringer av seks apostler med attributter samt kvinnefigurer (av ukjent betydning) på hjørnene og ellers englehoder. Stolen har åttekantet grunnform, og den har en himling med utskårne englehoder. Stolen har vært stilmessig sammenlignet med en altertavle fra Ørskog kirke som nå er i Bergens Museum.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet

Døpefonten er fra 1859 og har et fat fra 1860. I tillegg finnes en kopi av et gammelt vievannkar som ble brukt som døpefont fra 1938 til 1960. Orgelet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1962, og de to kirkeklokkene er fra 1721 og 1947 (sistnevnte fra Olsen Nauen). Kirken har ellers blant annet noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. På den står en minnebauta over salmedikteren Nils O. Sve. Gårdsdriften ved prestegården Sløgstad ble avviklet i 1935, og den tidligere prestegårdsjorden utgjør nå stort sett sentrumseiendommer.

Kirkegård
Stranda kirke
Minnebauta

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Syvde kirke

Syvde kirke

Bakgrunn
Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet ble viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik. Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.

Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870-71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 ble det utført vedlikeholdsarbeider ved kirken.

Syvde kirke

Kirkebygg
Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av lave ballustrader. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.

Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Teksten over bildet lyder: «Den som kommer til mig, vil jeg ingenlunde støde ud.» (Joh 6, 37) Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.

Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936. Kirkesøk avbilder også døpefonten.

Vestfronten
Oppussing i 2014
Bårehus/servicebygg?

Kirkegård og omgivelser
Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.

Syvde kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hareid kirke

Hareid kirke

Bakgrunn
Hareid har hatt kirke siden middelalderen. Sent på 1500-tallet hørte Hareid til Herøy prestegjeld før Hareid og Ulstein ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747 med Ulstein som hovedsogn og Hareid som anneks. Vartdalsstranda, som hadde sognet til Hareid, ble eget annekssogn i 1876, og dette ble overført til Ørsta i 1900.

Stavkirken
Eldste kjente kirke i Hareid var en stavkirke. Alderen er ukjent, men man regner gjerne med at den ble oppført på 1200-tallet. Det ser ut til at den ble utvidet med tverrskip og nytt kor rundt 1640. På den store kirkeauksjonen ble stavkirken kjøpt av sorenskriveren, og så skiftet den eierskap flere ganger og forfalt så mye at det ble klaget til prosten. Kirken ble satt i stand i 1804, men i 1806 ble den truffet av lynet og brant opp.

Åttekantkirken
Året etter ble det oppført en laftet åttekantet kirke tegnet av Peder Thomas Buschmann, sogneprest i Hareid og Ulstein. Byggmester var Elling Valbø fra Ørskog, og futen Andreas Landmark var kirkeverge og førte tilsyn med byggearbeidet. I 1808 ble det ordnet med alter, sakristi, prekestol, vinduer mm., men så stoppet arbeidet opp og ble ikke fullført før i 1820, med vigsling den 25. juni. (Samme tegninger ble for øvrig brukt ved oppøfringen av Haram kirke.) Åttekantkirken begynte etterhvert å sige, og etter rundt sytti år ble det vedtatt å bygge ny kirke, samtidig som kirken kom over i menighetens eie.

Til denne kirken skaffet Landmark en altertavle som hadde vært brukt i Hospitalskirken i Stavanger, og som fortsatt brukes i Hareid kirke, og en prekestol med årstallet 1576. To lysestaker som fortsatt brukes i dagens kirke, antas også å ha kommet fra Landmark. Kirken hadde to klokker, en som hadde overlevd brannen, og en anskaffet i 1845 (men den fikk en brist og måtte støpes om i 1857). Kirken fikk så i 1870 en klokke som var en omstøping av de to eldste.

Hareid kirke

Dagens kirke
Dagens Hareid kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Det er tatt utgangspunkt i samme tegninger som for Ørsta kirke, som for øvrig ligner på tidligere Frogn kirke. Dette er også gjort for Vartdal kirke; kirkene skiller seg litt fra hverandre i detaljer og størrelse. Byggmester var Knut Stokkeland, som også oppførte Vartdalskirken. Kirken i Hareid ble vigslet et drøyt halvår etter den på Vartdalsstranda: 13. desember 1877.

Hareid kirke er en laftet langkirke med vesttårn, og det polygonalt avsluttede koret er omgitt av sakristier. Svalen foran inngangen var åpen til å begynne med, men ble kledd igjen på grunn av det barske klimaet. Kirken har ifølge Kirkesøk 400 sitteplasser, som er en reduksjon fra tidligere. Kirken ble truffet av lynet den 3. januar 1902 og ble sterkt skadet, men satt i stand igjen. I 1913 ble kirken malt innvendig med Lars Kinsarvik som konsulent, men det syne uklart hvem som har utført de forskjellige oppgavene. Kirken ble malt innvendig også i 1952, utvendig i 1976 og innvendig igjen i 1977. Hareid bedehus ble i perioder brukt som interimskirke mens oppussingen foregikk.

Hareid kirke

Interiør
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Korvinduene fikk glassmalerier laget av Jørgen Skaare i 1951. Motivene sies å ha titlene «Det er Herren» og «Herre, frels meg». Det siste henspiller på Peter, som var nær ved å drukne i Genesaretsjøen (jf. Matt 14, 30).

Inventar
Altertavlen ble altså laget til Hospitalskirken i Stavanger, og antas å ha kommet på plass der omkring 1658–60, for så å bli solgt da kirken ble besluttet revet. Den barokke tavlen er en etasjetavle med relativt kjent billedprogram: På predellaen er nattverden avbildet. I storfeltet over ser vi korsfestelsen. Så følger ikke oppstandelsen eller himmelfarten, men gravleggingen, og aller øverst troner den seirende kristus i figurform. Rundt omkring på tavlen er det plassert åtte kvinnefigurer og et par basunengler. Enkelte har ment at seks av kvinnefigurene representerer de syv dyder, mens de to med bøker representerer dat gamle og nye testamente.

Prekestolen står til høyre i koråpningen og er på alder med kirken. Døpefonten ble laget av Isak Hareide i 1871. Orgelet ble bygget av Eduard Moser og Jakob Pieroth ved Vestlandske orgelfabrikk og innviet den 24. mai 1970. Kirken har to klokker støpt av Olsen Nauen i 1969, med et intervall på en ters.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Sørvest for kirken står Prestestova, som går for å være Hareids eldste bygning. Den ble flyttet til kirkegården i 1964.

Prestestova
Prestestova

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volda kirke

Volda kirke

Bakgrunn
Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, uten at man synes å vite nøyaktig når den første kirken ble oppført. Prestegården («Œyrum prestgarðenom j Valld») er omtalt den 7. desember 1338, og presten er omtalt den 3. mai 1385, idet det fortelles at han skulle møte herøypresten på Ørsta kirkegård for å treffe beslutning i et jordkjøp: «…sændæ Biærnæ Simvnr son prestr i Hærœyghvm Einær Eirikson prestr i Hællkiæls viik Þorkiæls son q. g. ok sinæ meer vilivm ider kvnnigt gera at…» «Halkelsuiks kirkio sokn» er omtalt i Aslak Bolts jordebok (ca. 1432). I Reformatsen (1589) fortelles det at «Woldens gieldt» omfatter fem kirker som betjenes av tre prester. Foruten hovedkirken i Volda dreier det seg om Ørsta, Syvde, Vanylven og Hjørundfjord.

Stavkirke
Eldste kjente kirke på stedet var en stavkirke. Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1858. I utgangspunktet var det en langkirke. Det sies at skipet skal ha vært 35 alner langt og 16 alner bredt, mens koret skal ha målt 8 alner ganger 11 alner. Det såkalte «krosshuset på Ulvestad» ble revet i 1551 og materialene brukt til å utvide stavkirken i Volda, visstnok med en tverrarm mot sør. Så skal nordre tverrarm («Nykirken») ha kommet til rundt hundre år senere. (Detaljene skildres litt forskjellig i forskjellige bøker når det gjelder sør/nord og hva som ble betegnet som Nykirken.) Lorentz Dietrichson forteller at en innberetning fra 1709 omtaler kirken som «en stor, fuldkommen stavbygning i korsform med smukt, «nyt» taarn, der altså maa være opsat omkring 1700.» I 1722 skal kirken så ha blitt omtalt som en stor kirke bygget i korsform og med tårn og våpenhus. Videre siterer Dietrichson fra Hans Strøms Søndmørs Beskrivelse: «Voldens Kirke […] er opbygt af Staver i Form af et Kors, og derhos temmelig stor…» Det fremgår at kirken er blitt forlenget med sakristi. Kirken skal ha fått nytt tårn (formodentlig takrytter) i 1795 etter at den var kjøpt tilbake fra privat eie, og i 1797 ble kirken malt innvendig av en Webiørn Maler fra Hallingdal.

Det mest kjente (og eneste?) bildet av stavkirken som sirkulerer, er malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik i etterhånd, ukjent på hvilket grunnlag. Det er gjengitt på en serieprodusert tallerken som er å finne på mang en vegg i lokalområdet.

Om interiør og inventar sier Strøm: «Indredning […] bestaaer mestendeels af Fyrre, som dog til Deels er ziiret med Billedhugger-Arbeid; men Prædikestolen bestaaer af Eeg, og er ei aleene bekostet, men og udarbeidet, af den i Billedhugger-Kunsten heel kyndige Herr Maths Clausøn Skaaning, som i forrige Seculo var Sogne-Præst her på Stedet. Paa Alteret ligger en hviid Marmor-Steen, ikkun een Spand lang, og i Bredde et Par Tværfingre kortere, hvilken uden Tvivl bør henføres til de saa kaldte Altaria portatilla eller Olcula pacis, om hvis Beskaffenhed forhen er mældet ved Harams Kirkes Beskrivelse.»

Hva er så bevart av inventar som har vært å finne i stavkirken? I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale og en eiketrekiste. Et blyglassvindu er å finne ved Austefjord museum. Andre gjenstander ble overført til den nye kirken og gikk tapt i brann i 1929. Det gjelder blant annet altertavlen (gitt til kirken i 1664), som var montert oppå en nyere del i tømmerkirken. Den gamle tavlen (skåret av Kristoffer Kile) hadde skriftsitat og krufiks i midtfeltene. Også et epitafium og en prekestol ble overført og gikk tapt.

Volda gamle kirke
Volda gamle kirke

Tømmerkirke
Som i mange andre tilfeller var det kirkeloven av 1851, som krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken på én gang, som ble stavkirkens bane. Det ble vurdert slik at kirken ikke kunne utvides mer. Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch. Det fortelles at han i utgangspunktet tegnet en langkirke, og at det drøyde med å få tegningene. Da ble det purret på arkitekten, og de fikk ham med det samme til å tegne om til korskirke. Rivingen av stavkirken begynte den 1. juni, og byggmester for tømmerkirken var Ole Løkken fra Nordfjord. Vigslingen skjedde første søndag i advent. Kirken ble bordkledd utvendig i 1860. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen.

Kirken ble påtent og brant ned allerede natt til 7. april 1929. Med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Volda kirke
Volda kirke
Volda kirke

Dagens kirke
I utgangspunktet var man innstilt på å bygge opp igjen en kopi av kirken som brant, men en avisartikkel av Hugo Lous Mohr utløste en diskusjon om hva slags kirke man ville ha, og det endte med at Arnstein Arneberg tegnet en steinkirke som ble innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Interiør og inventar
Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer. Prekestol, døpefont, alter, alterring og korgitter ble fremstilt ved Volda Trevare, og Arne Kinsarvik stod for treskjærerarbeidet.

Alterbilde
Prekestol
Døpefont

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet ble utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Kristi lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et synsbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelgalleri

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie, men det ble meldt i 2022 at kirken trenger et nytt orgel. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Vestfra
Krigsminnesmerke vest for kirken

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volsdalen kirke

Volsdalen kirke

Bakgrunn
Volsdalen prestegjeld ble ustkilt fra Ålesund i 1965. Området ligger like øst for Ålesund sentrum, og kirken ligger mellom Borgundveien og E136. Det var arkitektkonkurranse allerede i 1957. Den ble vunnet av Leif Olav Moen, men byggingen ble utsatt pga. manglende finansiering. Et meninghetshus med interimskirke ble vigslet i 1964. På 1970-tallet satte byggmester og sjømannsprest Bjørn Siem fart i sakene. Arkitekten omarbeidet tegningene for å få ned kostnadene, og mye dugnadsarbeid ble utført. Kirken ble innviet 19. mai 1974.

Kirkebygg
Volsdalen kirke er en langkirke i tre med bratt, skifertekket saltak. Kirken er nesten naustformet, men har vinduer under takskjegget. Antallet sitteplasser oppgis til 500. Kirken er ikke spesielt oppsiktsvekkende i det ytre, men innvendig har den dels svært fargesterk utsmykning, utført av Frans Widerberg og med finansiering fra Kjell Holm.

Interiør og inventar
Orienteringen er motsattt av det tradisjonelle: Her er alteret i vest. Kirken har orgelgalleri ved inngangen i øst. Før man kommer så langt, har man passert gjennom glassdører, og det er skulpturer i montre på begge sider av inngangen. Korpartiet er hevet et par små trinn over resten av kirkegulvet, men det er ikke noe korskille. Døpefont (av altaskifer) og lysglobe er plassert nede hos menigheten. Selve alteret er av stein. Den enkle prekestolen (eller lesepulten) er byggmesterens verk.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: GangerRolf, fra Wikimedia Commons.

Widerbergs utsmykning har kommet til over en årrekke (mer om den hos NRK). Det dreier seg om bilder og glassmalerier. Opprinnelig ble det laget et triptykon med tre enkeltstående bilder som viste Jesu dåp, inntoget i Jerusalem og engelen og kvinnen ved Jesu grav. Siden kom en fjorten meter høy glasspalte med bilder opp til taket bak alteret, med ferdigstilling i 1991. I 1993 utsmykket Widerberg vinduene i nordveggen med glassmalerier der glassbitene er limt på glasset under. i 2009 ble utsmykkingen komplettert ved at alterbildene ble plassert på siden av glasspalten, og et nytt bilde helt til venstre (Madonna med barn) gjorde det hele symmetrisk.

Kirken sies å ha et 25 stemmers Vestre-orgel fra 1976 samt et 4 stemmers orgelpositiv fra Marcussen & Søn fra 1985. De to kirkeklokkene (Olsen Nauen, 1974) henger i en støpul utenfor kirken.

Omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kirken, men området rundt er parkmessig behandlet.

Volsdalen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ørsta kirke

Ørsta kirke

Bakgrunn
Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke

Kirkebygg
Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykingen (jf. Matt 27, 26) og tornekroningen (jf. Matt 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Ørsta kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Krigsminnesmerke
Deltagere i napoleonskrigene
Minnesmerke over krigsofre
Omkomne på havet
Omkomne på havet

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ålesund kirke

Ålesund kirke

Bakgrunn
Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området, og kirken der (delvis rekonstruert) er områdets eldste kirke. Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858 (fradelt fra Borgund).

Ålesund før brannen
Byen med kirken før brannen i 1904. Foto: O. Ranheimsæter, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Ålesund kirke før brannen
Ålesund kirke etter brannen
Mot koret
Alterparti

Den tidligere kirken
Ålesunds første kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og var en korskirke i for det meste upusset tegl, men vesttårnet hadde pusset fasade. Den var ikke helt ulik den samtidige Strøm kirke i Odal, som ble tegnet av samme arkitekt. Formspråket var overveiende nygotisk med det viktige unntak at dør- og vindusåpninger var rundbuede. På alteret stod en stor statue, og ifølge jubleumsboken om kirken dreier det som om et kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue. En kristusstatue er det åpenbart, og teksten på sokkelen er den samme som hos Thorvaldsen: «Kommer til mig!» (jf. Matt 11, 28). Foldene i kjortelen ser imidlertid ikke ut til å være helt som for Thorvaldsens original. Denne kirken gikk med i den store bybrannen den 23. januar 1904.

Ålesund kirke

Dagens kirke
Etter brannen ble det utlyst arkitektkonkurranse, og den ble vunnet av Sverre Knudsen. Dagens kirke er oppført på samme tomt som den forrige, men orienteringen er motsatt, med inngang i øst og kor i vest. Kirken ble innviet den 15. september 1909. Det er en treskipet langkirke. Den har en mur av naturstein kledd med marmor fra Eide i forskjellige fargenyanser og nokså grovt tilhugget (råkopp). Her er det nyromanske rundbuer, nybarokk og jugend i skjønn forening. Tårnet er asymmetrisk plassert på sørsiden, slik det er ved flere kirker fra denne perioden. I Ålesund var det imidlertid en viss strid om dette og annet, og det måtte flere avstemninger til før Knudsens utkast omsider nådde frem. I den oppførte versjonen var flere detaljer endret. For eksempel var tårnet noe smalere enn tiltenkt, og vinduene større. Også orienteringen mot vest var en endring i forhold til Knudsens opprinnelige utkast. Kirken har 800 sitteplasser.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er midtskipet svært bredt i forhold til de smale sideskipene. Det er orgelgalleri ved inngangen og i sør, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Utsmykkingen av kirken pågikk over en årrekke. Den er jevnt over ganske nasjonalromantisk. Kirken har en rekke glassmalerier i vinduene. De første, fra 1909, ble bekostet av keiser Wilhelm II og skal være tyske. Det dreier seg om vinduene på orgelgalleriet, der vi blant annet ser Olav den hellige. Senere har Enevold Thømt laget glassmalerier i 1946.

Olav den hellige
Korsfestelsen
Kloke og dårlige jomfruer
Storm på Genesaretsjøen

Tidligere hadde Thømt jobbet mye med utsmykking av kirken. Korbuen var ferdig i 1918, og deretter arbeidet han med fresker på korveggene og –hvelvingen frem mot 1928. At arbeidet strakk seg over så lang tid, hadde med penger å gjøre. Blant motivene i freskene er utdrivelsen fra paradiset, scener fra Jesu liv (fødsel, korsfestelse, himmelfart) og det himmelske paradis. Korbuen er normanniskinspirert med chevronmønster og har en billedfrise i relieff med diverse religiøse motiver. Det hele er detaljert beskrevet i boken om kirken.

Korbue og kor
Korbue. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen (fra 1909) er laget av Nicolai Mejdell og har relieffer som viser Jesus i bønn i Getsemane, flankert av de sovende disiplene og forræderen Judas. Teksten under midtbildet lyder: «Ikke som jeg vil, men som du vil» (Matt 26, 39). Også prekestolen er på alder med kirken. Døpefonten er av Carrara-marmor.

Det opprinnelige orgelet hadde 22 stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. I 1945 fikk kirken nytt hovedorgel på østgalleriet med 70 stemmer bygget av J.H. Jørgensen. Dette hadde etterhvert behov for oppgradering, og det ble restraurert og utvidet til hundreårsjubileet i 2009 av Rieger, som også har bygget et 22 stemmers kororgel (på sørgalleriet). Hovedorgelet har 94 stemmer (og fem manualer!) og er skildret her.

Kirken har tre klokker hvorav to er støpt av Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1905 og én av Olsen Nauen i 1957.

Dør i sør
Sørportal inne i kirken
Krigsminnesmerke
Gravminne

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kirken står et krigsminnesmerke, og det er kirkegård nord for kirken. Den kalles Vestre kirkegård og var byens første kirkegård, tatt i bruk samtidig med den første kirken i 1855. Den er imidlertid av begrenset omfang og uten utvidelsesmuligheter, og andre kirkegårder eller gravlunder er tatt i bruk i tur og omgang: Nordre gravlund (nord for Aksla), Nørve kirkegård og Øvre og nedre gravlund (ved krematoriet).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mariakirken

Mariakirken

Bakgrunn
Be folk nevne en kirke i Bergen, og de fleste vil si «Mariakirken». Det er utvilsomt den best bevarte middelalderkirken i byen — og blant de best bevarte middelalderbykirkene i landet. I motsetning til Domkirken og Korskirken har den da også unngått ødeleggende branner etter middelalderen. Kirken var i flere hundre år sognekirke for byens tyske menighet, og den var også kjent som Tyskekirken.

Scholeusstikk
Reichborn-tegning
Anno 1817

Det antas at kirken ble oppført på 1100-tallet, muligens mellom 1130 og 1170. Kirken brant i bybrannene i 1198 og 1248. Tvillingtårnene i vest, som hadde vært kvadratiske, ble nyoppført som rektangulære etter 1198-brannen, og etter 1248-brannen ble det nordre nyoppført i gotisk stil, mens det søndre ble forhøyet. Oppe i alt dette ble skipene og koret forlenget, slik at kirken for en stor del fikk sin nåværende form etter brannen i 1248. Den vesentligste senere endringen er sakristiet sør for koret, som ble oppført i 1776. Ellers ble øvre del av sørtårnet revet i 1859 og bygget opp igjen i samme form i 1876. Interiøret ble endret ved Christian Christie i 1863–76. Dette var mildt sagt en kontroversiell restaurering. Mye av inventaret var gitt av hanseatiske kjøpmenn, og Christie kastet ut mye av det, ifølge «Kirker i Norge», men det er siden gjort om på endel av Christies endringer. Kirken ble omfattende restaurert i 2010–2015, med gjenåpningsuke 21.–26. juni.

Mariakirken nordfra
Nordfra. Foto: Erlend Bjørtvedt, fra Wikimedia Commons.

Kirken var sognekirke for tyske kjøpmenn mellom 1408 og 1766, da kongen overtok eierskapet, og den var sognekirke for byens tyske menighet til den ble nedlagt i 1867. Maria menighet ble opprettet i 1875, og etter dette var Mariakirken alminnelig sognekirke. I 2002 ble sentrumssognene i Bergen konsolidert i Domkirkens sogn.

Mot vestportalen
Sørportalen

Kirkebygg
Mariakirken er en romansk treskipet basilika, og den har altså tvillingtårn i vest, hvorav det nordre er i gotisk stil. Gotikk preger også til en viss grad koret i øst, som har spissbuede vinduer i østveggen samt de østre sidevinduene. Slik ser man ganske tydelig hvilken del av koret som utgjør forlengelsen etter 1248-brannen. Forresten er orienteringen omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. og rundbuede søylerader gjør altså kirkeromemt treskipet. Koret er usedvanlig dypt — katolsk, om man vil. Kalkmalerier på veggene fra 1400-tallet og 1500-tallet ble oppdaget rundt 1930. Blant motivene er Kristi himmelfart, dødes triumf, pinseunderet og korsfestelsen. Kirkerommet er møblert med stoler snarere enn benker. Kirken må sies å ha overdådig inventar, men det er likevel visstnok bare en del av det som en gang var.

Mot koret
Alterskap åpent
Alterskap lukket

Alterskapet er laget i Lübeck på siste halvdel av 1400-tallet, og det er vel bare Ringsaker kirke som har noe sammenlignbart i Norge. Når det står åpent, ser vi en stor madonna med barnet i midten, stående på en måne med menneskeansikt (en allusjon til en skildring i Johannes’ åpenbaring), flankert av to rekker med til sammen seksten helgener. Det dreier seg om de tolv apostlene samt st. Olav, st. Antonius, sta. Katarina og sta. Dorotea. I lukket tilstand vises Jesu fødsel og kongenes tilbedelse på venstre dør, og på den høyre vises Jesu frembæring i tempelet og gregorsmesse. I 1682 ble skapet gjort om til altertavle, og fikk predella samt kalvariegruppe øverst.

Den overdådige prekestolen fra 1676 henger i midtskipets sørøstre hjørne. Den antas å være av nederlandsk opprinnelse og inkluderer eksotiske råmaterialer som skillpaddeskall samt en gullkule. Stolen er dekorert med kvinneskikkelser som representerer dyder. Underdelen er den sørlige halvdelen av himmelglobusen med seks stjernebilder, omgitt av nakne barnefigurer som holder fruktguirlandre (og på sett og vis selve stolen). Himlingen er omtrent like stor som selve stolen, og har to etasjer med den seirende Kristus øverst. Under himlingen er nevnte gullkule som jorden, og over den er resten av himmelhvelvingen.

Prekestol
Under prekestolhimlingen
Døpefont
Epitafium

Døpefonten av kleberstein er tegnet av Christian Christie, og er fra 1860-årene. Rundt omkring i kirken er ellers femten legemsstore apostelfigurer fra 1634. Det dreier seg om Jesu tolv apostler samt Paulus, Moses og Johannes Døperen. Krusifikset over korbuen antas å være fra første halvdel av 1600-tallet. Før Christies restaurering var veggene i kirken visstnok nesten dekket av epitafier og andre malerier fra 1600- og 1700-tallet bekostet av diverse kjøpmenn. Disse ble for en stor del fjernet, og bare et fåtall gjenstår. Kirken har tre klokker, to i søndre tårn og én i nordre. De er støpt i hhv. 1705 (Henrich Bringeman, Bremen), 1898 (O. Olsen & Søn) og 1771 (Conrad von Aach, en omstøpning av en klokke fra 1621).

Mye av kirkens orgelhistorie kan følges i Norsk orgelregister. Paul Ott-orgelet fra 1974 ble ved restaureringen i 2010–15 byttet ut med et orgel fra Weimbs Orgelbau. Orgelet ble innviet den 21. juni 2015 og feiret med orgelfest en uke til ende, mens Ott-orgelet ble solgt til en kirke i Bayern. Prospektet er tegnet av Ulf Oldæus.

Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser, men det gjenstår en rekke gravminner fra 1800-tallet. «Norges kirker» skildrer kirkegårdens historie relativt detaljert.

Kirkegård
Kirkegård på sørsiden

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden