Stikkord: Olsen Nauen Klokkestøperi

Lunde kirke

Lunde kirke
Foto: Peter Fiskerstrand, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Ved Lunde fantes en steinkirke fra midten av 1100-tallet som visstnok lignet en god del på Bø gamle kirke, men med en mer normannisk stil. Kirken var viet til Johannes Døperen, og det sies at skipet var 13,5 meter langt og koret 6,3 meter. Kirken skal på midten av 1800-tallet ha hatt plass til 280 personer, noe som var for lite til menigheten. Dessuten var kirken kald. Etter at den i 1860 kom over på menighetens hender, ble det besluttet å rive den. Siste gudstjeneste ble holdt den 17. august 1870. Så ble altså ny kirke oppført. Enkelte gjenstander fra gamlekirken er i dag å finne på museum (prøv f.eks. å søke i Digitalt museum, men husk at det finnes en Lunde kirke også i Oppland).

Lunde gamle kirke
Portal fra Lunde gamle kirke
Kapitél fra Lunde gamle kirke

Dagens kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av G.A. Hansen (som kort tid etterpå oppførte den ikke helt ulike Bø nye kirke). Byggmesteren fikk bruke steinen fra gamlekirken. Lunde kirke er en laftet langkirke som ble innviet den 9. august 1872. Den hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag opererer sognet med 380 (mens Kirkesøk siterer kirkeleksikonet på 450). Det er tårn i vest med våpenhus i tårnfoten og kor i øst med sakristi på nordsiden. Bordkledningen kom til etterhvert. I 1873 ble det montert strekkfisker på tvers av kirkerommet, for det så ut til at veggene skulle sige ut. Tårnet ble reparert i 1920–21, og kirken ble pusset opp på 1960-tallet og til 125-årsjubileet i 1997. Våren 2015 var det stillaser rundt tårnet, som åpenbart ble reparert.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Interiørfargene ble valgt av Finn Krafft i 1962. Kirken er ellers preget av Johanna Bugge Berges takmalerier fra 1927 med mange bibelmotiver. Disse ble vurdert fjernet ved oppussingen på 1990-tallet, men ble reddet etter en underskriftskampanje.

Inventar
Altertavlen (1873) har et bilde som er malt av Gustav Adolph Lammers. Motivet er Jesus som viser seg for Maria Magdalena utenfor den tomme graven (jf. Joh 20).

Prekestolen står til venstre (nord) for korskillet. Den har åttekantet grunnflate og enkle speilfyllinger. Døpefonten er av støpejern. Orgelet (fra 1965) kommer fra J.H. Jørgensen. De to kirkeklokkene er støpt i 1853 og 1872, sistnevnte av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Sør for parkeringsplassen står en bygning som formodentlig er bårehus og servicebygg. Prestegården ligger et par hundre meter nord for kirken.

Menighetsbladet kan leses her.

Lunde kirke
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lårdal kirke

Lårdal kirke

Bakgrunn
Lårdal kirke (Tokke kommune) ligger ved Bandaks nordbredd, men for å komme dit landeveien må man kjøre gjennom områder som ligger flere hundre meter høyere. Lårdal var egen kommune frem til 1964, og kirkestedet er relativt gammelt. Akkurat hvor gammelt vet vi ikke, men en kirke her er første gang omtalt i 1396. Det dreier seg om en stavkirke som ble revet i 1684. Samme år ble det oppført en laftet kirke uten bordkledning. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og flere ganger deretter, og fjerde private eier rev den i 1831 og fikk oppført en ny kirke, som fortsatt står på stedet. I 1865 ble den gitt til menigheten.

Kirkebygg
Lårdal kirke er en langkirke i tre som er oppført etter en av Linstows typetegninger. Den ble innviet i 1831 og fikk påbygget sakristi i 1887. Det er tårn med våpenhus i vest (eller vest-nordvest), koret er rett avsluttet og sakristiet er i korets østre forlengelse. Kirken har 150 sitteplasser.

Kirken ble malt og dekorert av Samuel Tveit i 1895 og pusset opp av Olav Fossli (med Finn Krafft som konsulent) i 1971. Det Det ble i 2007 meldt at Lårdal kirke og andre kirker i området var i dårlig stand, og året etter ble det utlyst anbudsinnbydelser for oppussing. Det må antas at dette arbeidet er fullført.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det galleri innenfor inngangen (men orgelet står under det), og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Til venstre for koråpningen står fortsatt en jernovn, men vi får tro den er mest til dekorasjon i disse dager.

I 1851 fikk kirken en altertavle med et bilde av en bedende kvinne malt av Mikkel Mandt, men i 1971 malte Terje Grøstad et nytt nattverdsbilde til altertavlen. Bildet ble overrakt i 1975. Mandts bilde henger på korveggen.

Prekestolen (fra 1895) er i til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten står på motsatt side av koråpningen. Den har lokk. Orgelet er svensk — fra Hammarberg i Göteborg, fra 1987. Kirkeklokken er fra O. Olsen & Søn fra 1844.

I kirken finnes en kalk og disk fra 1583 fra stavkirken, og to rosemalte planker eller antemensalefragmenter fra den (med Maria Magdalena og den hellige Margrete) er å finne i Eidsborg. Et krusifiks og en jernlysekrone er i Oldsaksamlingen og enkelte gjenstander på Nordiska museet i Stockholm. Fra laftekirken er to messinglysestaker fortsatt å finne i dagens kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet flere ganger. Ut mot Lårdalsveien er det en relativt høy mur. Sørvest for kirken står et bygg som kan tenkes å være bårehus. Eik prestegård ligger sørvest for dette igjen, nærmere Bandak.

Lårdal kirke har felles sogn/menighet med Høydalsmo kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Tokke)

Mo kirke

Mo er noen kilometer nordvest for Dalen og Bandak, like ved Mosåis utløp i Mosvatn, i et litt avsidesliggende dalføre unna hovedveiene. Stedet har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde muligens et eget prestegjeld i katolsk tid, men etter reformasjonen hørte det til Fyresdal prestegjeld før det ble utskilt som eget prestegjeld sammen med Skafså i 1769. Mo var egen kommune før den ble slått sammen med Lårdal til Tokke i 1964. Stavkirken fra middelalderen ble revet for å gi plass til dagens kirke.

Mo kirke er oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow — den samme som ligger til grunn for Skafså, Nesland og Grunge kirker — og innviet i 1839. Det er en langkirke med utvendig og innvendig panel, og den har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Etter at Skafså kirke var blitt restaurert i 1959, kom turen til Mo, og kirken ble gjeninnviet den 20. august 1961. Som for Skafså var byggmester Tresland ansvarlig for snekkerarbeidet, og Finn Krafft og Harald Kihle var fargekonsulenter. Kirkene har fulgt hverandre siden også: I 1975–76 fikk begge sakristi og bårehus etter tegninger av Gunnar Sandvik. Kirketårnene ble reparert i 1983.

Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det kan se ut til at enkelte interiørfarger er endret siden restaureringen på 1970-tallet, for jubileumsheftet fra 1989 beskriver blant annet blå vinduer, gule vegger og grønne benker.

Ved restaureringen i 1961 fikk kirken tilbake altertavlen som hadde stått i stavkirken. Den måtte kompletteres, og Magnus Lunde tegnet og skar fotstykke, vinger og toppstykke, mens Olav Johre laget smådeler som manglet. Finn Krafft restaurerte og Henrik Sørensen og Harald Kihle malte tavlen, som har figurer av de fire evangelistene. Også empirealtertavlen ble fargerestaurert, og den fikk plass på korets nordvegg.

Kirkens middelalderkrusifiks ble på 1920-tallet restaurert av Domenico Erdmann, som fjernet skjemmende overmaling. Krusifikset er nå plassert på korbjelken.

Det fortelles at prekestolen ble senket betraktelig ved restaureringen i 1961. Litteraturen skildrer to døpefonter: én som er på alder med kirken, og en annen som er overtatt fra stavkirken. Sistnevnte har en kum av stein som er plassert i en trefot formet av en kubbe. Det er ukjent for undertegnede hvilken av de to som er i bruk.

Kirken sies å ha et harmonium fra 1962, og kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1856.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. På den står et minnesmerke over to krigsofre fra aprildagene 1940. Kirkestuen er like oppi veien fra kirken. Presteboligen er nå i Dalen. Tidligere var det prestegård nær kirken.

Mo kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Skafså kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Notodden kirke

Notodden kirke

Bakgrunn
Industristedet Notodden vokste frem etter anleggelsen av Tinfos Træsliberi i 1873 — avløst av Tinfos Papirfabrik i 1894 — og ikke minst etter at Norsk Hydro etablerte seg på stedet i 1905. I 1913 fikk Notodden bystatus og ble utskilt fra Heddal. Samme år ble det vedtatt at Notodden skulle være eget prestegjeld fra årsskiftet 1913–14, også i den sammenheng utskilt fra Heddal. Byen fikk egen kirkegård i slutten av 1915, og arbeidet for kirke pågikk over en årrekke med enkelte tilbakeslag. Tomt ble innkjøpt i 1928, og i 1932 ble det avholdt en arkitektkonkurranse med 95 innkomne forslag. Den ble vunnet av Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde, men det skulle gå noen år før prosjektet ble gjennomført. I mellomtiden ble Lillestrøm kirke — som ble tegnet av de samme arkitektene og har klare likhetstrekk med Notodden kirke — innviet. Til slutt finansierte papirfabrikken kirkebygging, og det står da også en statue av fabrikkens direktør, Ole Halvor Holta, i kirkeparken. Notodden kirke ble oppført i 1937–38 av Fredrik Selmer og innviet den 20. februar 1938.

Kirkebygg
Denne funkisbasilikaen hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag tillater brannforskriftene bare 330, ifølge Kirkesøk. Kirken har et nesten frittstående kirketårn, en etterligning av middelalderens kampaniler, til høyre for hovedingnangen i vest. Ifølge bokverket «Kirker i Norge» har kirken bærende teglvegger og pillarer av solvågstein som bærer hovedskipets vegger (mens Lillestrøm kirke er bygget rundt et skall av armert betong). Takkonstruksjonen skal imidlertid være av betong, i likhet med etasjeskillene i tårnet og galleriet. Det slake saltaket på hovedsikpet og pulttakene på sideskipene er tekket med kobber. På nordsiden av koret er en lav sidefløy med sakristi og dåpsventerom. Som i Lillestrøm er det fine dekorative mønstre i muren utenpå kirken, til dels ganske høyt oppe på veggene. Rundt vestportalen finner vi Stinius Fredriksens relieffer med evangelissymboler i blå larvikitt, og over den er en kristusfigur.

Interiør og inventar
Kirken har flat himling, og sideskipene er svært lave i forhold til hovedskipet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Utsmykningen i kirkerommet er tilsynelatende enkel: Fokus er på fondveggen, men det er også en rekke strekrelieffer på søylene som skiller hovedskipet fra sideskipene. Bak sistnevnte står Stinius Fredriksen, mens det er Henrik Sørensen som har laget alterdekorasjonene. Selve alteret har en integrert tredelt altertavle med et forgyllet krusifiks i midten og stjernemønster på fløyene. På alterbordets front mot menigheten er et kristusmonogram. Korets fondvegg er flat, men i en nisje, slik at det minner om en apsis (som man forventer i en basilika). Sørensens store bilde på fondveggen viser den oppstandne og seirende Kristus, iblant omtalt som den blonde eller nordiske Kristus. Han er kortklippet og uten skjegg og naglemerker, og han kommer menigheten i møte med utstrakte armer.

Prekestolen med avrundede hjørner står på nordsiden av koret, mens døpefonten står på sørsiden. Det finnes også en lesepult. Orgelet har 36 stemmer (ifølge fellesrådet, skjønt i en utlysning av organiststilling sies det 26, og orgelregisteret spesifiserer det litt annerledes) og ble bygget av E.F. Walcker i 1938. Det skal dreie seg om Norges største bevarte Walcker-orgel. Dette var i utgangspunktet et godt orgel, men i 2008 ble det meldt at det sang på siste verset. I 2017 foregikk innsamlingsaksjon for orgelreparasjon, og åpningskonsert for det nyrenoverte orgelet ble holdt i november sammeår. De tre kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet, men byens gravlund er på vestsiden av Tinnåa, noen hundre meter nordvest for kirken. Et menighetshus ble oppført like nord for kirken i 1990–91.

Kirken ble omfattende pusset opp innvendig i 2005, med tilbakeføring av interiørfarger. I 2013 ble det feiret 75-årsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for menigheten.

Kilder og videre lesning:

  • Arne Frantzen: Notodden kirke (Notodden, 2009)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 56–57
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 68–73 (om Lillestrøm kirke, men har opplysninger også om Notodden)
  • Kirkesøk
  • Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Telemark

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rjukan kirke

Rjukan kirke

Bakgrunn
I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Kirkebygg
Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Rjukan kirke
Rjukan kirke
Rjukan kirke

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Interiør og inventar
Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Kirkerom
Fondvegg med Moseids glassmalerier
Glassmalerier
Rjukan kirke I5
Døpefont
Orgel

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skafså kirke

Skafså kirke

Bakgrunn
Skafså i Mo i Tokke hadde tidligere en stavkirke som ble revet i 1837 for å gi plass til dagens kirke. Vi befinner oss på rundt 500 meters høyde, mens kommunesenteret Dalen ligger nede ved innsjøen Bandak på beskjedne 72 moh. få kilometer lenger nord. Kirken er i likhet med den samtidige nabokirken Mo basert på en typetegning av H.D.F. Linstow, og denne er også utgangspunkt for Nesland og Grunge kirker.

Kirkebygg
Det dreier seg om en tømret langkirke som ble innviet den 28. juli 1839. Kirken har vesttårn, rektangulært (og ganske kort) skip, rett avsluttet kor og et sakristi som ble tilføyd i 1975–76. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser, og det er galleri i vest.

I 1950-årene (gjeninnvielse 30. august 1959) ble kirken restaurert og dekorert innvendig. Byggmester Tresland var ansvarlig for snekkerarbeidet idet tak og gulv ble isolert, benker ble ombygget osv. Kirken ble dekorert med bibelske motiver av Kristian Kildal, som også planla interiøret. Dette gjelder ting som prekestolen, dørene og galleribrystningen, der han malte apostelfigurer i tolv felt. H. Runningen utførte håndverksmaling ved samme anledning.

Inventar
Alterbordet er fra renessansen og ble tilbakeført til kirken ved restaureringen. Altertavlen har arkitektonisk oppbygning, omtrent som en gresk tempelfront, og i den er et bilde av Kristi gjenkomst malt av Mikkel Mandt. Ved restaureringen måtte det imidlertid vike plass for et krusifiks fra 1200-tallet, men Mandts bilde er tilbake i altertavlen nå. Nevnte krusifiks ble restaurert av Domenico Erdmann i 1928 og anbragt på korbjelken på et kors laget for anledningen. Ved restaureringen i 1959 ble krusifikset satt inn i altertavlen. I 1990 ble det imidlertid sendt til Riksantikvaren for konservering, og siden 2001 har det vært å finne på Vest-Telemark museum.

Prekestolen er på alder med kirken, men altså dekorert senere av Kildal. Døpefonten er av tre, og det skal også finnes rester av en eldre døpefont (av tre, men mangler den steinfonten som tilsvarende i Mo kirke har). De to kirkeklokkene er fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Olof Hammarberg (Göteborg) i 1982 (innviet 6. januar 1983). Det erstattet et harmonium fra tiden rundt restaureringen. Fremme i koret står to brudestoler som er modellert på en gammel renessansestol fra stavkirken.

Kirkegård mm.
I våpenhuset er det en gammel runestein, og ved kirkemuren er det en gapestokk som visstnok ble brukt på folk som ikke gikk til messe. Det finnes også noen malte planker fra stavkirken. Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Sørøst for kirken, like utenfor kirkegårdsmuren, står et hus som trolig er servicebygg. På den andre siden av veien er «Soknehuset» eller kirkestuen.

Skafså kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Mo kirke.

Skafså kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skien kirke

Skien kirke

Bakgrunn
Skien kirke er så monumental at den kunne ha vært domkirke, men det har den aldri vært. Derimot er den prostikirke. Byen har hatt kirke siden middelalderen, og i 1886 var det en stor bybrann der der kirken fra 1783 brant. Det var Christianskirken, en korskirke i stein som i sin tid var inspirasjon til for eksempel Jarand Rønjoms korskirker i tre på landsbygda lenger opp i Telemark. Noe av inventaret ble redddet ut av den brennende kirken, deriblant døpefonten, et bilde av Kristi gravleggelse (kopi etter Caravaggio) samt statuer og lysestaker.

Christianskirken
Kristi gravleggelse
Skien etter brannen i 1886

Så fulgte en ny byregulering samt en arkitektkonkurranse der man ikke ble enig om en vinner. Det ble avholdt en ny konkurranse der Hagbarth Schytte-Berg gikk seirende ut. Schytte-Berg studerte i 1889–90 hos Johannes Vollmer, men når det gjelder formspråk, trekkes det gjerne paralleller til Johannes Otzen, uten at det er funnet noe konkret forbilde blant Otzens kirker (i motsetning til for Trefoldighetskirken i Arendal). Byggmester var Lorentz Christian Wagle fra Arendal, og kirken ble innviet den 31. august 1894. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 1047, men det var opprinnelig flere.

Kirkebygg
Skien kirke er en nygotisk kirke i upusset tegl med høye, slanke tvillingtårn ved inngangen i sørøst. Kirken er formet som et latinsk kors der den står på et høydedrag som forsterker effekten av de himmelstrebende tårnene. Den utvendige fasaden har markeringsbånd i glaserte, mørkebrune teglstein mellom de dominerende røde teglsteinene. Her er vi langt fra de enkle nygotiske vinduene vi finner i en rekke landsens kirker. Kirken har sammensatte former, men er likevel helhetlig. Det er tre portaler i sørøst. Det har vært store vedlikeholdsproblemer med kirken, og mye av fasadesteinen har vært skiftet ut. På 1980-tallet ble det utført omfattende fundamenteringsarbeider under tårnene.

Skien kirke

Interiør og inventar
Kirkerommet virker mer langstrakt enn f.eks. Sagene kirke. Interiøret kan nesten kalles et eneste stort kunstverk av tegl. Det er en usedvanlig rikdom av former og overflater, forskjellige typer teglstein, glaserte stein osv. Spesielt interesserte henvises til litteraturen; her kommer bare en rask gjennomgang. Kirken fikk glassmalerier til innvielsen. De er levert av firmaet Hemmersdorf & Co, og har en blanding av figurer og symboler. Vi ser for eksempel Peter og Paulus i rosevinduene i tverrskipene. Både altertavle og prekestol er murt i teglstein. Begge har spissbueformer som stod tomme i begynnelsen, men ble fylt med bilder malt av H.C. Hansen jr. i 1918 og 1921. Altertavlen har bilder av Jesus og de fire evangelistene, mens forsamlingen som er avbildet på prekestolen, er mer uvanlig i slike sammenhenger. Her finner vi Hans Nielsen Hauge, Hans Tausen, Olav den hellige, apostelen Paulus, apostelen Peter, Martin Luther, Augustin, Ambrosius og Johannes Khrysostomos. Alterpartiet og prekestolen ble oppfattet som massive i begynnelsen og ble ganske skarpt kritisert. Marmordøpefonten er laget av Ole Fladager og er overført fra Christianskirken.

Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel

Ved innvielsen i 1894 hadde kirken et 31 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Det fikk tilføyd et tredje manual med åtte stemmer i 1936, og i 1954 ble det utvidet av J.H. Jørgensen og har nå hele sytti stemmer. Det er et av landets største orgler. Kirken har fire tyskstøpte klokker, to i hvert tårn. De er stemt i C, E, G og A. Automatisk ringing er installert av Olsen Nauen. Langt flere detaljer er skildret i ord og bilder i jubileumsboken. Det finnes en oppsummering av restaureringer hos fellesrådet.

Kirkegårder og omgivelser
Lie kirkegård er drøyt hundre meter nordvest for kirken. Ellers er Johannes kirkegård ikke mange hundre meter unna, og til Nordre gravlund og krematoriet er det omtrent en kilometer. Skien prestegård overlevde brannen i 1886 og er således en av byens eldste bygninger.

Skien kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skirva fjellkirke

Skirva fjellkirke

Skirva fjellkirke ser ut til å være Telemarks nordligste kirkebygg. Vi befinner oss i Skirvedalen — mellom Tinn Austbygd og Veggli i Numedal — og kirken er ca. 900 moh., like øst for Skirvedalen fjellstue. Veien åpnet i 1961, og arbeid for kapell begynte på 1960-tallet. Tomt ble gitt til formålet i 1969, og året etter ble det nedsatt en byggekomité. Kirken ble tegnet av Roar Tollnes og for en stor del oppført på dugnad. Biskopen innviet kirken den 25. juli 1976. En stiftelse står for driften.

«Skirva fjellkyrkje og ungdomssenter» er en arbeidskirke i hovedsakelig tre. Foruten kirkerom inneholder komplekset blant annet internat og matsal med peis samt diverse aktivitetsrom og bekvemmeligheter. Det er sengekapasitet til 40, men dette kan utvides ved bruk av madrasser, ifølge kirkens eget nettsted.

Altertavlen er et teppe som er formgitt av Kristin Sommerfeldt. Hun døde imidlertid i en bilulykke før hun rakk å fullføre det, så det er vevet av hennes mor, Guro Stranden. Symbolikken er forklart på kirkens nettsted. Prekestolen er laget ved Bjerke Verkstad i 1976, og døpefonten, som også er på alder med kirken, er tegnet av arkitekten. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen og kirken har et elektronisk Ahlborn-orgel. Guro Stranden har også laget messehagler.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Skirva fjellkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skåtøy kirke

Skåtøy kirke

Bakgrunn
Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

Kirkebygg
På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegården ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke som ifølge menigheten har rundt 550 sitteplasser. Tidligere har man tillatt 800 eller vel så det personer i kirken, hvilket gjør kirken til en av landets største trekirker. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen. Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing eller restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Prekestolen er i korbuens venstrekant. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett.

Altertavlen er fra 1918. Bildet er malt av Julie Gjessing og viser til Mark 1, 35. Koret har glassmalerier fra 1941 formgitt av Rolf Klemetsrud, som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen. Motivene i de fire vinduene er Jesu fødsel, korsfestelsen, oppstandelsen og Kristus som troner over det nye Jerusalem. Siden har det kommet glassmalerier i form av mindre bilder også i andre vinduer. Motivene omtales i en jubileumsbok som Lammet med seiersfanen, Pelikanen som mater sine unger med sitt blod, og to tilbedende engler. Disse omtales av kirkeleksikonet som «Basunengler og andre figurer» og tilskrives Karl Kristiansen.

Kirken har et Hollenbach–orgel fra 1888 som ble restaurert i 2012 og sagt å være landets best bevarte Hollenbach-orgel. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en del av kirkegården på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Krigsminnesmerke
Kirkegårdsportal
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Støle kirke

Støle kirke

Bakgrunn
Folk i Levangsheia (Kragerø kommune, men få kilometer fra grensen til Risør) fikk avslag på søknad om å oppføre kapell i 1888. Penger ble imidlertid samlet inn, og med støtte fra en stortingsmann fikk man saken igjennom. Et kapell ble tegnet av Adolf Schirmer, som var Kirkedepartementets konsulent i byggesaker. Det ble innviet av biskopen den 6. september 1892. Bygget het opprinnelig Levangsheiens kapell og omtales enkelte steder som Levang kapell, men kalles siden 1989 Støle kirke.

Kirkebygg
Støle kirke er en laftet langkirke med utvendig bordkledning og har ifølge kirkeleksikonet 215 sitteplasser. Orienteringen er fra nordøst til sørvest, og det er takrytter nær inngangen i nordøst og et rett avsluttet kor omgitt av sakristier i sørvest.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri ved inngangen. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Fra 1935 ble kapellet pusset opp og malt innvendig, og frem mot femtiårsjubileet i 1942 fikk det den alterutsmykningen vi ser i dag, med glassmaleri i vinduet i korets fondvegg. Kunstneren bak det sies å være Karl Kristiansen, og motivet er korsfestelsen. (Det vil si: Jubileumsboken om Skåtøy kirke fra 2012 forteller at det rundt 1942 ble malt glassmalerietterligning med oljemaling, og at Kristiansens glassmaleri kom til senere.) Andre vinduer i kirken har bilder av basunengler og syngende barn.

Prekestolen (i venstrekant av korbuen og med oppgang fra koret) ble laget av Eilert Lindhagen i 1892. Fra samme tid er døpefonten. Orgelgalleriets brystning er dekorert med fire bilder som ikke er nærmere omtalt på kirkens nettsted.

Kapellet fikk harmonium i 1914. Et fem stemmers Spigseth-orgel fra 1975 ble i 1993 avløst av et elektronisk Allen-orgel. Spigseth-orgelet var en periode utlånt til Helle kirke, men kom tilbake da den kirken fikk eget orgel. Etter å ha stått ubrukt noen år ble orgelet satt i stand av Matthias Becker i 2015, og fellesrådet omtaler det som et fint supplement til det elektroniske orgelet. Kirkeklokken er støpt av Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Opprinnelig ble Ospevika kirkegård (fra 1865) på den andre siden av Haslumkilen brukt. Det var imidlertid dårlig veiforbindelse, og sjøveien kunne være problematisk vintertid. Det ble anlagt kirkegård inne i skogen ved kirken i 1907. Her er imidletid grunnen tung, våt myrjord og ikke godt egnet, så kirkegården ble nedlagt i 1960. I dag er veiforbindelsen i orden, og alle begravelser for Levangsheia finner sted ved Ospevika. Det lokale historielaget registrerte gravene på Støle kirkegård i 1997, men deres nettsted ser ut til å være nede per primo 2021. Det skal imidlertid gå an å gjøre gravsøk her. Ved kirken er et minnesmerke over falne i napoleonskrigene.

Støle kirke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden