Stikkord: Olsen og Jørgensen

Leikanger kirke (Leikanger)

Leikanger kirke
Bakgrunn
Leikanger kirke er en steinkirke fra middelalderen som står ved Leikanger prestegård (gnr. 14). Dateringen er muligens usikker: Jan Brendalsmo (Riksantikvaren) antyder 1100-tallet, mens «Norges kirker» tidfester den til siste halvdel av 1200-tallet. Presten er først nevnt («sira Gvnnar a Læikangrvm») i 1308. Leikanger var hovedkirke for midtre sogn i middelalderen. Prestegjeldet (og senere kommunen) var opprinnelig større enn i dag. For eksempel er sogn som Fresvik, Feios, Tjugum, Mundal og Vangsnes avgitt over tid. I 2020 ble Leikanger kommune slått sammen med Sogndal og Balestrand. I middelalderen var det for øvrig kirker også ved Henjum, Hamre og Njøs, men disse ser ut til å ha blitt nedlagt i senmiddelalderen.

Leikanger kirke

Kirkebygg
Leikanger kirke er en langkirke av stein med vesttårn og våpenhus av tre. Skipets vestgavl er også av tre, mens østveggen er murt helt opp. Det polygonalt avsluttede koret er fra 1872. Kirkebygget har vært endret en rekke ganger og har sitt nåværende preg fra en restaurering frem mot 1955. (Før dette hadde kirken et nygotisk preg og så slik ut.) Kirken har rundbuede vindusåpninger. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 220.

Mot koret
Mot koret

Interiør og inventar
Veggene er hvitpusset, og tak og gulv er ifølge «Norges kirker» av ubehandlet treverk. Korbuen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Krusifikset på korbuen er en kopi av et middelalderkrusifiks som nå befinner seg i Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum). Det er orgelgalleri i vest.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Alterbordet antas å være fra 1936. Altertavlen i renessansestil er fra tidlig 1600-tall og skal i utgangspunktet ha vært en katekismetavle. Nå er de tre hovedfeltene delt mellom bilder og siterte skriftsteder. I midten er en kalvariegruppe (og i teksten under er begynelsen av beskrivelsen av nattverdens innstiftelse). Til venstre vises Marias bebudelse (med Fader vår under) og til høyre Jesu fødsel (med fortsettelse av nattverden). Fra 1873 til 1936 var denne tavlen erstattet med en nygotisk altertavle.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet

Renessanseprekestolen har fire fag med fyllinger. Her er det evangelistbilder, men bildet av Johannes mangler. Den åttekantede døpefonten er konstruert på 1930-tallet med deler fra 1600-tallet. Klokkene beskrives i «Norges kirker» som en middelalderklokke og en nyere klokke (fra 1677). Et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913 ble i 1978 avløst av et fjorten stemmers Jørgensen-orgel. Langt flere inventargjenstander er skildret og avbildet i «Norges kirker».

Valgkirke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på sørsiden av riksvei 55, ganske tett inntil veien, og kirkegården strekker seg ned mot Sognefjorden. På kirkegården står et par krigsminnesmerker. Det er parkeringsplass vest for kirken, utenfor kirkegårdsmuren. Kirkegården ser ut til å være full, og ny gravplass er anlagt ved Husabø et stykke lenger vest.

Kirkegård
Kirkegården strekker seg ned mot Sognefjorden.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hornindal kirke

Hornindal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Hornindals første kirke er omtalt i 1320 og lå trolig ved gården Ytrehorn, litt vest (eller nordvest) for dagens kirke, der bygdas gamle høvdingsete var. Kirken ble revet før 1600 og erstattet med en lang og lav trekirke på gården Kirkhorn. Denne skal ha hatt et tårn som var borte innen 1690 og ble erstattet med et nytt tårn i 1703. Dagens kirke er oppført ved samme gård.

Dagens kirkebygg
Hornindal kirke er bygget etter en av Linstows typetegninger, som ble bearbeidet av Ludolph Rolfsen. Byggmester var først Anders Muldsvor, men han døde før arbeidet var ferdig, og ble avløst av Gjert Lien. Kirken ble innviet av prosten den 30. november 1856, og i 1867 ble Hornindal utskilt fra Eid som eget prestegjeld. Gamlekirken var for øvrig blitt kjøpt tilbake av allmuen så sent som i 1843, og det fortelles at flere ikke klarte kombinasjonen av restgjeld i den forbindelse og forpliktelser i forbindelse med den nye kirken, men måtte selge gården eller deler av den.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 400 sitteplasser. Det rektangulære skipet har en åttekantet takrytter midt på mønet. I øst er det et rett avsluttet kor med sakristi (fra 1956) i forlengelsen, og i vest er det våpenhus. I tillegg til vestinngangen er det en inngang midt på skipets sørvegg. Taket hadde opprinnelig tegltekke, men fikk skifer i 1907.

Interiør
Innvendig var veggene umalt til å begynne med, mens interiør og inventar ellers var hvitmalt (som utsiden). I 1902 ble innerveggene malt med gul som hovedfarge, for så å endre farge til perlegrå med rødskjær i 1930. Veggene ble avlutet til jubileet i 1956. Kirken har søylebåret galleri i vest og fremover langs nord- og sørveggen. Også ved korskillet er det søyler, og korgulvet er noen trinn høyere enn skipets gulv.

Inventar
Mye av inventaret er fra da kirken var ny, men til å begynne med brukte man et trekors i en ramme istedenfor et alterbilde. Altertavlen ble laget av Dagfin Werenskiold i 1932, og historien om den tåler å gjenfortelles. Sogneprest Jon Johnson og hans kone Alhed arbeidet for altertavle til kirken og fikk i 1929 tillatelse til å lage en kopi av hans verk «Det blomstrende kors» (eller «Krossen i blomstring»). Etter fylkesarkivets fremstilling å dømme skar Rasmus S. Kirkhorn ut rammen og innskriften under bildet, mens Jon Johnson skar relieffet. Ekteparet Johnson skal så ha malt rammen, og man ventet på at Werenskiold skulle male relieffet. Werenskiold skal ha vært svært fornøyd med arbeidet, og det endte med at Hornindal kirke fikk overta originalen, mens kopien (som også er signert DW) nå er å finne i Sørkedalen kirke i Oslo.

Prekestolen er helt i sørkant av korskillet og har oppgang fra koret. Den skal være på alder med kirken, i likhet med døpefonten og dåpsfatet. To skulpturer av Anders Svor — «Mot morgenrøden» og «Bøn» — fant veien til kirken i 1999. Svor er gravlagt på kirkegården og har et høyt gravminne med portrettrelieff. Et seks eller syv stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907 ble i 1968 avløst av et tolv stemmers orgel fra J.H. Jørgensen, men det later til at det gamle prospektet ble beholdt. Kirkeklokken ble omstøpt av Andreas Sundt i 1845 etter en klokke fra 1659.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken og strekker seg ned mot elven Kvitla. Det kan søkes på gravminner hos DIS Norge. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen, som ser ut til å være et vanlig hus i disse dager.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heggjabygda kirke

Heggjabygda kirke

Bakgrunn
Som på mange avsidesliggende steder ble behovet for gravplass opptakten til kirkebygging i Heggjabygda, på nordsiden av Hornindalsvatnet et stykke øst for Nordfjordeid. I 1913 søkte sognepresten om egen gravplass for bygda, slik at man slapp å ro over vannet til Hornindal kirke, som stedet sognet til. Et par år senere kom det spørsmål om kapell. Kommunen gav garantier om dekning av utgifter til gudstjenester i 1915, men det videre arbeidet tok noen år.

Kirkegården ble innviet i 1918. Så var det pengeinnsamling i en årrekke før bygging kom i gang i 1934. Arkitekt var Anders Karlsen, og byggmester var Ivar O. Melheim. Det fortelles at bygdefolket kjørte frem tømmer til kirken og stein til muren. Kirken ble innviet den 21. oktober 1936.

Heggjabygda var opprinnelig eget sogn i Hornindal prestegjeld, men ble overført til Eid prestegjeld i 1964 og lagt under Eid sogn fra 1997. Området ble overført fra Hornindal til Eid kommune i 1965, og Eid ble slått sammen med Selje til Stad kommune i 2020.

Kirkebygg
Heggjabygda kirke er en langkirke i tre med cirka 200 sitteplasser. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet, nesten kvadratisk kor omgitt av små sakristier. Orienteringen er nesten vest-øst, med tårnet litt sør for denne aksen og koret litt mot nord.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets gulv. Kirkerommet er ikke minst preget av en lyseblå farge som går igjen en rekke steder, så som i taket, på korbuen, på galleribrystningen og på deler av veggene. Kirkebenkene har en karakterististisk grønnfarge. Kirken ble malt innvendig av Jens Leivdal (iblant kalt Lefdal).

Han malte også bildet i altertavlen, som er skåret av Martin Lillestøl. Bildet viser en familie samlet til husandakt mens Kristus stiger usynlig inn i fellesskapet. Det har følgende innskrift: «Der tvo eller tri er samla i mitt namn der er eg mitt i millom deim.» (Matt 18, 20)

Prekestolen og døpefonten er begge av tre og snekret i forbindelse med kirkebyggingen. Dåpsfatet er av sølv og dåpskannen av porselen. Ifølge kirkeleksikonet hadde kirken i sin tid et orgelpositiv fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk den imidlertid et Olsen & Jørgensen–orgel som opprinnelig ble bygget i 1910, og som stod i Gimmestad kirke til 1959. Det har ifølge fellesrådet seks stemmer. Kirkeklokken er på alder med kirken.

Kirkegård
Kirkegården strekker seg fra fylkesvei 5744 og ned mot vannet. Veien forbi kirken er svært smal (ganske vanlig for området), og det er ingen parkeringsplass på stedet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fortun kirke

Fortun kirke

Bakgrunn
Fortun er det innerste tettstedet i Luster, omtrent en halv mil fra Skjolden, som ligger innerst i Lustrafjorden. Mange kjenner Fortun som stedet Fantoft stavkirke kom fra. Den het naturligvis Fortun før flyttingen, og stedet har altså hatt kirke siden middelalderen.

Stavkirken
Stavkirken på Fortun er første gang nevnt i 1323, men antas å ha blitt oppført på 1100-tallet. (Det sies også at den har vært flyttet en gang tidligere, og at den muligens først har stått på Bolstadmoen i Skjolden.) Kirken stod på en tomt vel hundre meter nordøst for dagens kirke, noen titalls meter langs veien mot Sognefjell fra dagens kirkegård og litt lenger inn fra veien. Stavkirketomtens steingjerde er fortsatt synlig, og et og annet gravminne er også å se.

Fortun stavkirke
Fortun stavkirke etter et originalbilde fra 1873 av Henry Rosling, fra Wikimedia Commons

Dette var en kirke med hevet midtrom, og den gjennomgikk endringer over tid. Opprinnelig var koret smalere og rektangulært med apsis, men i 1664–66 fikk kirken nytt kor i lafteverk, i samme bredde som skipet. Av den grunn ble ikke koret tatt med i tegninger utført av Georg Bull i 1854 som er blant våre kilder til kunnskap om stavkirken. Av andre endringer kan nevnes at kirken fikk nytt tårn i 1649–51, og i 1696–98 ble det oppført nytt våpenhus på nordsiden ved koret. En rekke andre endringer ble naturligvis gjennomført; noen av disse er omtalt i «Norges kirker». Da ny kirke skulle oppføres, ble stavkirken tilbudt til Fortisdsminneforeningen, som ikke anså seg å ha råd til den. Deretter ble den solgt til Fredrik G. Gade, som fikk den flyttet til Fantoft i 1883 og rekonstruert som middelalderstavkirke, åpenbart med Borgund som forbilde.

Av inventargjenstander fra stavkirken er klokkene fra 1200-tallet fortsatt i bruk i dagens kirke, og altertavlen fra 1600-tallet henger på korets nordvegg. Et relikvieskrin fra stavkirken er i dag utstilt i Bergens Museum. Alterskapet og døpefonten ble imidlertid solgt lokalt, og sies å ha blitt brukt til hhv. kornoppbevaring og grisetrau.

Fortun kirke

Dagens kirke
Fortun kirke ble tegnet av Erik Pedersen Ruste og vigslet den 6. juni 1879. Den laftede langkirken har vesttårn. Skipet, sakristiene og det meste av koret er under samme tak, men koret er apsidalt avsluttet. Kirken har 230 sitteplasser (tidligere 340).

Interiør
Inne i kirken åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde (men noe avgrenset i høyden av den runde korbuen), og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er en lav skranke på hver side av midtgangen, og i vest er det orgelgalleri. Fargekombinasjonen av rødt, grønt og blått (satt i 1957) må sies å være noe uvanlig i kirkesammenheng. Det har vært enkelte interiørendringer etter krigen.

Inventar
Som altertavle har kirken hele tiden hatt et glassmaleri i korets østvidu. En barføtt Kristus står under en kløverbue, og teksten på sokkelen lyder: «Ego sum via veritas et vita» (jeg er veien, sannheten og livet, Joh 14, 6). Det er glassmalerier også i skråvinduene. En av de planlagte interiørendringene var at glassmaleriet i fondveggen skulle flyttes og den gamle altertavlen tas i bruk på hovedplass, men slik ble det ikke. Gamletavlen står som nevnt mot nordveggen. Det dreier seg om en renessansetavle som var i privat eie etter stavkirkeflyttingen, men ble gitt tilbake til kirken i 1948. Dette var opprinnelig en katekismetavle fra 1630-årene som fikk påmalt bilder i 1692, og det spørs om ikke vingene er fra den tiden. I de to høye hovedfeltene ses Moses og Kristus, og i en lavere toppetasje er korsfestelsen avbildet.

Prekestolen står til høyre i korbuen og er på alder med kirken. Den opprinnelige døpefonten er av bronsefarget metall. Den er åttekantet og kalkformet. Døpefonten som brukes, er fra 1956, og er malt i farger som står til interiøret ellers. Fonten er laget av Torkel Asheim, og innskriften på toppen lyder: «Lat småborni koma til meg – hindra dei ikkje for Guds rike høyrer slike til.» (Luk 18, 16) De to middelalderklokkene er avbildet i Norges kirker, som kaller dem klokke A og klokke B. Orgelet er bygget av G.F. Husted i 1991 og avløste et Olsen & Jørgensen-orgel. Det later til at det gamle prospektet (eller deler av det) fortsatt brukes.

Sett fra kirkegården
Sett fra kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på vestsiden av fylkesvei 55, mens kirkegården er på østsiden. Stavkirkegården er som nevnt noen titalls meter unna.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Feios kirke

Feios kirke

Bakgrunn
Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn (gnr. 60 = 160) og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se «Norges kirker»). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Kirkebygg
Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Vestfra
Vestportal
Altertavle

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. (Originalen er i Grimstad kirke.) Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står øverst (lengst sør) på kirkegården sør for Feiosvegen. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Feios kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fjågesund kirke

Fjågesund kirke

Bakgrunn
Fjågesund har gjennom tidene sognet kirkemessig til Kviteseid, Bø og Lunde, men veiforbindelsen var lenge dårlig, og det har vært betydelig utvandring herfra. Arbeidet for lokalt kirkebygg gikk parallelt med arbeidet for ny Kviteseid-kirke. I 1869 ble sogneprestens bosted flyttet fra Kviteseid gård ved Kviteseid gamle kirke til Moen gård i Sundbygdi. Likevel skulle det gå flere tiår før noen av stedene faktisk fikk kirke, som i begge tilfeller er tegnet av Haldor Børve. Kirkegård i Fjågesund ble innviet i 1901, men etter råd fra sognepresten ble kirkestedet lagt noen hundre meter nordvest for kirkegården, på grunn utskilt fra Søndre Fjågesund gård. Fjågesund kapell ble innviet den 19. juni 1916 (dagen etter Kviteseid nye kirke) og er blitt titulert som kirke siden 1997. I Kviteseid kommune er det nå bare ett stort sogn.

Kirkebygg
Fjågesund kirke er en langkirke i tre, åpenbart stavkirkeinspirert og med 108 sitteplasser. Kirken har klare likhetstrekk med Vår Frue katolske kirke i Porsgrunn, som også er tegnet av Børve (innviet 1899). Også innvendig er stavkirkeinspirasjonen åpenbar. Søylerader gir en basilikaaktig gulvplan, der sideskipene minner om svalganger utenfra. Det er orgelgalleri ved inngangen i øst-nordøst, og koret er tilsvarende omgitt av svalgangforkledde sakristier. Midt på skipet er en takrytter.

Interiør og inventar
På fondveggen bak alteret er et sammensatt alterbilde med et stort kors, Guds lam, alfa og omega. Lenger opp på korveggen er et kløverformet vindu med glassmaleri (formodentlig med en due som hovedmotiv, skjønt kirkeleksikonet kaller det ørn). Dette er i likhet med prekestol og døpefont på alder med kirken. Døpefonten er av marmor, og prekestolen er laget av Halvor Østenå, ifølge kirkeleksikonet.

Orgelet har fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1917. Det fikk ny orgelmotor i 1996. Kirkeklokken er fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Det står et lite hus som ser ut til å være servicebygg, like utenfor kirken. Det er ikke mange parkeringsplasser her. Kirkegården er som nevnt noe lenger sørøst.

Fjågesund kirke
Fjågesund kirke
Fjågesund kirke
Utsikt fra kirketomten

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kroken kirke

Kroken kirke

Bakgrunn
Alt på midten av 1700-tallet ble det ytret ønske om kirkebygg i Kroken pga. lang og kronglete kirkevei (faktisk verre til hovedkirken i Drangedal enn til Sannidal og Gjerstad). Det drøyde, men fra 1830-tallet ble det arbeidet for kirkegård. Denne ble vedtatt lokalt, men godkjent ved kongelig resolusjon først i 1868, og 11. november 1869 ble kirkegården innviet. Den hadde et klokketårn med redskapsskjul. Dette ble flyttet, men stod til litt etter at det nåværende redskapsskjulet ble oppført i 1975.

Ved århundreskiftet kom det fortgang i arbeidet for kapell. En stund ble det vurdert å bygge om en lokal skole, men så bestilte man tegninger fra arkitekt Victor Nordan. Det opprinnelige utkastet ble regnet å være i minste laget og ble forlenget, men det drøyde fortsatt noe med finansieringen. En kombinasjon av innsamlede midler, lån, tilskudd og gratisarbeid gjorde at prosjektet ble godkjent, og Kroken kapell (som det da var) ble oppført av byggmester W.H. Kjønnaas i 1909 og innviet av biskopen den 24. februar 1910. Kroken har vært eget sogn siden 1988, og bygget tituleres i dag som kirke.

Kirkebygg
Det er i utgangspunktet en laftet langkirke med rektangulært skip med takrytter nær inngangen i nord, smalere kor i sør omgitt av sakristier og våpenhus / bislag ved inngangen i nord. Det kan se ut til at det tidlig oppstod problemer med kirkebygget. Takrytteren måtte repareres allerede tredje vinter, og taket måtte tekkes om i 1917. Det har vært mange reparasjoner gjennom tidene. Etter krigen var spiret falt ned og taket var utett. Det var ombygginger på 1940-tallet (frem mot 1949–50). Da fikk kirken sine glassmalerier. Det var også oppussing til jubileet i 1960. I 1982 var det innbrudd og hærverk i kirken. Ved befaringer før og under bispevisitasen i 1983 ble det rettet kritikk mot interiøret, og ombygginger ble gjennomført på slutten av 1980-tallet. Da ble kirkebenkene tatt ut og stoler satt inn i stedet, noe som reduserte antallet plasser noe. Kirken ble lenge ansett å være for liten, og utvidelse ble diskutert lenge, men hindret av arkitektoniske problemer. Kirken ble utvidet i 2013 (med innvielse 8. september). Det gamle bislaget i nord ble revet, og kirken ble forlenget nordover. Den har ifølge Kirkesøk 155 plasser, mot opprinnelig ca. 210. Det kan imidlertid hende at dette er gamle tall. Ifølge Wikipedia dreier det seg om 200 plasser.

Kroken kirke

Interiør og inventar
I kirkerommet er det orgelgalleri over gamleinngangen, nå et stykke inn i skipet. Altertavlen har form av glassmalerier (tidfestet til 1942 i kirkeleksikonet) av Finn Krafft som viser Jesusbarnet i stallen. Krafft står også bak glassmalerier fra 1950 med kristne symboler (blant annet for evangelistene). Prekestolen er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken og ble laget av byggmesteren, mens arkitekten har tegnet døpefonten, som er er åttekantet og kalkformet. En kirkeklokke fra O. Olsen & søn er på alder med kirken.

Kirken fikk i 1922 et tre stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Dette fikk installert elektrisk vifte i 1958. På 1970-tallet var det åpenbart at noe må gjøres med orgelet, og overslag for arbeid ble innhentet fra J.E. Spigseth, uten at noe mer kom ut av det. Innsamling kom i gang på begynnelsen av 1980-tallet, og midler ble bevilget. Nytt orgel med syv stemmer ble innkjøpt fra danske P. Bruhn & Søn. Det ble tatt i bruk i oktober 1983 og formelt innviet med konsert den 29. januar 1984. Kirken har også et brukt piano som ble anskaffet i 2007. Det som er skildret her, bygger for en stor del på jubileumsboken og kirkeleksikonet, og det tas forbehold om endringer ved nevnte utvidelse. Kirkens ytre er nødvendigvis endret.

Kirkegård og annet
Kirkegården er siden innvielsen utvidet flere ganger. Det ble gravet ut kjeller under deler av kirken i 1958. Dette var tenkt brukt som likkjeller (bårerom), men brukes som redskapsskjul. Et servicebygg ble oppført ved parkeringsplassen i 1975, og i 1977 ble det opprinnelige redskapsskjulet/klokketårnet revet. Kirkegårdsporten i smijern er fra 1981.

Tidligere bodde kapellanen i kommunesenteret Prestestranda, der Drangedal kirke og prestegård er. En periode (1993–2009) var det kapellanbolig i Kroken, men stillingen er redusert til 50 %, boplikten opphevet og boligen solgt. Det er kirkekontor for hele kommunen i kommunehuset i Prestestranda.

Kroken kirke

Kilder og videre lesning:

  • Arne Lauvhjell: Kroken kjørke 100 år (Kroken sokneråd, 2010)
  • Tidligere nettside hos Drangedal kirkelige fellesråd
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 88–89
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 506
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kviteseid nye kirke

Kviteseid kirke
Foto: Peter Fiskerstrand, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Kviteseid har sin middelalderkirke fra 1200-tallet på det gamle kirkestedet, men befolkningsmønsteret i området endret seg etterhvert, og gamlekirken ble liggende usentralt. I 1869 flyttet presten fra den gamle prestegården til en ny ved Moen i Sundbygdi, men det tok flere tiår før den planlagte kirken ble ferdig. Det skyldtes delvis at man planla Fjågesund kirke parallelt, og to ny kirker var en stor økonomisk belastning for den lille kommunen. Rundt 1900 forelå tegninger til en langkirke i bindingsverk, men de ble ikke godkjent av departementet. Tegninger utført av Carl Berner ble avvist av kommunestyret fordi forslaget ville bli for dyrt. Kirketomt ble valgt ved den kommunalt eide gården Kyrkjebø, og gudstjenester ble en stund holdt i kommunehuset.

Kirken ble tegnet av Haldor Børve og kan minne noe om Borgestad kirke i Skien, men i motsetning til det som står i Kviteseid-oppslaget i boken «Kirker i Telemark», er Borgestad kirke ikke tegnet av Børve, men av Henrik Nissen. Ansvarlig for oppførelsen av Kviteseid-kirken var murmester Sundby og byggmester Opsund, og kirken ble innviet den 18. juni 1916 — dagen før Fjågesund kirke. Samtidig ble Kviteseid gamle kirke nedlagt som sognekirke og ble liggende urørt i flere tiår for så å bli forsiktig restaurert.

Kirkebygg
Kviteseid nye kirke er en langkirke som er forblendet med rød granitt (fra et steinbrudd ved Sundet), men inni er det tegl som er kalket og malt. Kirken har 350 sitteplasser, ifølge Kirkesøk, og den omtales iblant som Vest-Telemarks vakreste kirke. Den er Vest-Telemarks eneste steinkirke fra nyere tid. Orienteringen er fra nordøst til sørvest.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Rolf Klemetsrud malte apsisveggen rundt vinduet med motiver fra Jesu død og oppstandelse i 1937–38 (eller 1936–37, avhengig av hvilken kilde man tror). Under vinduet er en altertavle (fra 1916) med treskurd som viser Guds lam.

Prekestolen er til høyre for korbuen og døpefonten står vis-à-vis. Kirken har et orgel fra Olsen & Jørgensen fra 1916. Ifølge kirkeleksikonet ble dette ombygget i 1983 og hadde da 12 stemmer, mens kommunen forteller at det i 1997 ble utvidet med fire stemmer til 17 stemmer. Ifølge orgelregisteret har orgelet åtte stemmer og ble ombygget i 1987. Det er to kirkeklokker.

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård nordvest for kirken og på oversiden av fylkesvei 452. Et bårehus med redskapsrom og toalett ble oppført vest for kirken i 1968. Det var opprinnelig hvitt, men fikk i 2001 farger som står bedre til kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sauherad kirke

Sauherad kirke

Bakgrunn
Ifølge boken «Kirker i Telemark» er Sauherad kirke fylkets eldste gjenværende kirke. Da opereres det imidlertid med oppføring like før år 1100, og de fleste steder sies det at kirken er fra midten av 1100-tallet — eller kanskje fra omtrent perioden 1150 til 1250. Vi har i alle fall å gjøre med en langkirke i stein fra middelalderen med nyere deler av tre. Kirken ble i sin tid viet til Laurentius (kanskje bedre kjent som Lars eller Lavrans her til lands og en populær helgen i tiden før olavskulten tok av for fullt). Larsok er 10. august, men kirkens innvielsesdag skal ha vært 8. august.

Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip, og det rett avsluttede koret er lavere, smalere og kortere. I forlengelsen er et sakristi av tre fra 1848. Kirken hadde ikke tårn (takrytter) i begynnelsen, men det antas at noen små klokker hang oppunder sperreloftet. De to kirkeklokkene ble støpt av Pål Olavson i 1441. Det er mulig (men ikke sikkert) at kirken fikk takrytter ved den anledning. Vi vet at kirken hadde takrytter i 1739. Det året ble kirken reparert og fikk blant annet jerndragere for å holde murene (som før det var sprukket) på plass.

I 1657 brant prestegården, og det antas at også treverket i kirken brant opp ved den anledning. Kirken ble dekorert av Lauritz Petersen i 1709. Taket var tidligere tekket med flis, men fikk steintekke i 1711. Skipet ble forlenget vestover i 1781. I 1830 ble interiøret fornyet ved H.D.F. Linstow. Da forsvant det meste av eldre inventar. Sakristiet kom altså til i 1848, og i 1856 skar Eilef Olsen Bunkholt krusifiks til kirken. Kirken ble restaurert fra ca. 1939 (etter Nes kirke), uten at undertegnede kjenner den nøyaktige progresjonen i dette. Kirken har ifølge Kirkesøk 260 plasser. Den er fredet.

Mot koret
Skipet mot koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Kirken er kalket flere ganger både innvendig og innvendig. Noe av kalken har flaket av, slik at Petersens bilder fra 1709 har kommet til syne igjen. Under arbeidet med å avdekke dem har man så på korets vestvegg oppdaget et demonmaleri fra middelalderen som går under betegnelsen Tusen djevlar. Dette skjedde under restaureringsarbeid på slutten av 1940-tallet og utover på 1950-tallet. Kirken har galleri langs skipets vest- og nordvegg. Typisk nok for en middelalderkirke fremstår koret som relativt dypt og adskilt fra skipet med en rundbuet portal. Ved siden av koråpningen er det malt solkors på veggen. Kirkerommet har flat himling, og i kortaket er det malt skyer. Også undersiden av korbuen er dekorert.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen er fra 1663 og har mange arkitektoniske elementer som søyler, buer, overliggere og tempelgavl. Motivene i de tre billedillustrasjonene er hentet fra Johannes’ åpenbaring. Den tønneformede prekestolen står til høyre for koråpningen. Den ble tegnet av Linstow og kom på plass i 1830. Døpefonten er også fra Linstows tid. I koret står også en brudebenk som ble malt av Petersen, og en klokkerstol.

Kirken hadde et 8 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel (ett manual og pedal, mekanisk traktur) fra 1904. Dette fikk problemer med den elektriske oppvarmingen i kirken og ble reparert i 1972. Det sies at klangen da ble noe lysere. Dette orgelet ble i 1999 byttet ut med et 17 stemmers orgel (to manualer og pedal) fra Ryde & Berg (deres opus 46). De to klokkene skal være fra 1441, et årstall som er støpt inn i den ene av klokkene. Det finnes noe altersølv fra 1600-tallet, og den ene av messehaglene er fra 1700-tallet. Krusifikset til høyre for korbuen er skåret av Eilif O. Bunkholt i 1856.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på kirkegården nordvestre hjørne. Kirkegården ble sist utvidet rundt 1970.
Sør for kirken, inntil en parkeringsplass, står et bårehus fra 1967. På kirken (i våpenhuset) ble det til grunnlovsjubileet montert en blå plakett om at kirken var valgkirke i 1814. På kirkegården finnes bl.a. minnesmerker over sognepresten Niels Steen og misjonæren Thord B. Bunckholdt (utført av Anne Grimdalen i 1952). Prestegården er like nord for kirken og har flere fredede hus.

Sauherad kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skien kirke

Skien kirke

Bakgrunn
Skien kirke er så monumental at den kunne ha vært domkirke, men det har den aldri vært. Derimot er den prostikirke. Byen har hatt kirke siden middelalderen, og i 1886 var det en stor bybrann der der kirken fra 1783 brant. Det var Christianskirken, en korskirke i stein som i sin tid var inspirasjon til for eksempel Jarand Rønjoms korskirker i tre på landsbygda lenger opp i Telemark. Noe av inventaret ble redddet ut av den brennende kirken, deriblant døpefonten, et bilde av Kristi gravleggelse (kopi etter Caravaggio) samt statuer og lysestaker.

Christianskirken
Kristi gravleggelse
Skien etter brannen i 1886

Så fulgte en ny byregulering samt en arkitektkonkurranse der man ikke ble enig om en vinner. Det ble avholdt en ny konkurranse der Hagbarth Schytte-Berg gikk seirende ut. Schytte-Berg studerte i 1889–90 hos Johannes Vollmer, men når det gjelder formspråk, trekkes det gjerne paralleller til Johannes Otzen, uten at det er funnet noe konkret forbilde blant Otzens kirker (i motsetning til for Trefoldighetskirken i Arendal). Byggmester var Lorentz Christian Wagle fra Arendal, og kirken ble innviet den 31. august 1894. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 1047, men det var opprinnelig flere.

Kirkebygg
Skien kirke er en nygotisk kirke i upusset tegl med høye, slanke tvillingtårn ved inngangen i sørøst. Kirken er formet som et latinsk kors der den står på et høydedrag som forsterker effekten av de himmelstrebende tårnene. Den utvendige fasaden har markeringsbånd i glaserte, mørkebrune teglstein mellom de dominerende røde teglsteinene. Her er vi langt fra de enkle nygotiske vinduene vi finner i en rekke landsens kirker. Kirken har sammensatte former, men er likevel helhetlig. Det er tre portaler i sørøst. Det har vært store vedlikeholdsproblemer med kirken, og mye av fasadesteinen har vært skiftet ut. På 1980-tallet ble det utført omfattende fundamenteringsarbeider under tårnene.

Skien kirke

Interiør og inventar
Kirkerommet virker mer langstrakt enn f.eks. Sagene kirke. Interiøret kan nesten kalles et eneste stort kunstverk av tegl. Det er en usedvanlig rikdom av former og overflater, forskjellige typer teglstein, glaserte stein osv. Spesielt interesserte henvises til litteraturen; her kommer bare en rask gjennomgang. Kirken fikk glassmalerier til innvielsen. De er levert av firmaet Hemmersdorf & Co, og har en blanding av figurer og symboler. Vi ser for eksempel Peter og Paulus i rosevinduene i tverrskipene. Både altertavle og prekestol er murt i teglstein. Begge har spissbueformer som stod tomme i begynnelsen, men ble fylt med bilder malt av H.C. Hansen jr. i 1918 og 1921. Altertavlen har bilder av Jesus og de fire evangelistene, mens forsamlingen som er avbildet på prekestolen, er mer uvanlig i slike sammenhenger. Her finner vi Hans Nielsen Hauge, Hans Tausen, Olav den hellige, apostelen Paulus, apostelen Peter, Martin Luther, Augustin, Ambrosius og Johannes Khrysostomos. Alterpartiet og prekestolen ble oppfattet som massive i begynnelsen og ble ganske skarpt kritisert. Marmordøpefonten er laget av Ole Fladager og er overført fra Christianskirken.

Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel

Ved innvielsen i 1894 hadde kirken et 31 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Det fikk tilføyd et tredje manual med åtte stemmer i 1936, og i 1954 ble det utvidet av J.H. Jørgensen og har nå hele sytti stemmer. Det er et av landets største orgler. Kirken har fire tyskstøpte klokker, to i hvert tårn. De er stemt i C, E, G og A. Automatisk ringing er installert av Olsen Nauen. Langt flere detaljer er skildret i ord og bilder i jubileumsboken. Det finnes en oppsummering av restaureringer hos fellesrådet.

Kirkegårder og omgivelser
Lie kirkegård er drøyt hundre meter nordvest for kirken. Ellers er Johannes kirkegård ikke mange hundre meter unna, og til Nordre gravlund og krematoriet er det omtrent en kilometer. Skien prestegård overlevde brannen i 1886 og er således en av byens eldste bygninger.

Skien kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden