Bakgrunn Utne sognet til Kinsarvik før Utne ble eget sogn. Tillatelse til kirkebygging ble gitt i 1885, og året etter ble kirkegården vedtatt anlagt. Kirken ble tegnet av Peter Andreas Blix, oppført i 1892–1895 under ledelse av byggmester Iver Opedal og vigslet den 5. juni 1895.
Kirkebygg
Utne kirke er en laftet langkirke med vesttårn og med rett avsluttet kor flankert av sakristier (prestesakristi i sør, dåpsventerom i nord). Orienteringen er egentlig fra nordvest til sørøst. Kirken har ifølge Kirkesøk 300 sitteplasser.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det flattelgjede laftetømmeret umalt. Det går en brystning under vindushøyde rundt hele kirkerommet, og kordelen av denne er malt. Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret i sørøst åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Vinduet i korveggen har glassmalerier av Bernhard Greve fra 1952.
Et retabel fra 1895 ble i 1952 byttet ut med dagens altertavle, som er snekret/skåret av Knut Utne og Per P. Utne og malt av Ola Seter. Tavlen har et kristusmonogram in mandorla flankert av evangelistbilder.
Kirkegård og omgivelser
Utenfor kirken står et minnesmerke over lokale deltagere i napoleonskrigene. Kirkegården er sørøst for kirken, på den andre siden av fylkesvei 550. Utne hotell er noen titalls meter nordvest for kirken, nede ved havnen.
Bakgrunn
Kirkeplaner for Eidsvåg går tilbake til 1942. En arkitektkonkurranse i 1969 ble vunnet av Lund og Slaatto med prosjektet «Arketyp», og byggetillatelse ble gitt ved kgl. res. i 1971. Åsane kommune ble slått sammen med Bergen i 1972, noe som forsinket prosessen, men i 1980–82 ble kirken oppført på tomten til den tidligere direktørboligen for Eidsvåg fabrikker. Den ble vigslet den 23. mai 1982. Da var Eidsvåg kort tid i forveien blitt utskilt som eget prestegjeld.
Kirkebygg
Eidsvåg kirke er en arbeidskirke som ifølge byleksikonet har 300 sitteplasser i kirkerommet med mulighet for utvidelse til 550. Kirkebygget ligger i småkupert terreng og har tre etasjer, som hver har inngang direkte utenfra. Det er kirkerom i øverste etasje, menighetssal og kontorer i mellometasjen og diverse rom i underetasjen. Orienteringen er fra nordvest til sørøst, og ved inngangen er et tilbygg som inneholder bårerom, kapell og vindfang samt klokketårn.
Interiør og inventar
Det lyse kirkerommet er kvadratisk. Forskjeller i himlingens høyde er muligens tenkt å gi en følelse av treskipet rom. Kirken er møblert med stoler snarere enn benker, og koret er på et podium hevet et lite trinn over resten av rommet. Alterringen har åpning midt foran.
Alter, prekestol og døpefont er av tre. Det er to bilder på eller nær fondveggen som kan gå for å være altertavle. Mest naturlig er det vel å bruke betegnelsen på det som er montert til venstre for alteret, et krusifiks i form av en kristusfigur montert på en plate med kors, laget av Gunnar Torvund. Norges kirker bruker imidlertid betegnelsen på en kvadratisk akrylplate med en dueillustrasjon, laget av Halvdan Ljøsne, plassert til høyre for midtaksen. Orgelet har 17 stemmer og er bygget av Paul Ott i 1982. De to klokkene er støpt av Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kirken. Eidsvåg gravplass er noen hundre meter lenger sørøst på den andre siden av E39 (se kart hos Gravferdsmyndigheten).
Kilder og videre lesning:
Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 240–245
Bakgrunn
Området ved Storetveit kirke utgjorde i sin tid nordre del av Birkeland sogn i Fana prestegjeld (og prosti). I 1948 ble Birkeland utskilt som prestegjeld og sognet delt i Birkeland og Storetveit. Opprinnelig skulle kirken oppføres på Minde, litt lenger nord. Den aktuelle tomten ble imidlertid regnet som uegnet, og så ble det ved Storetveit gård i stedet. Ole Landmark vant en åpen arkitektkonkurranse, og kirken ble oppført i 1928–30 og vigslet den 30. november 1930. Den ble tildelt arkitekturprisen Houens fonds diplom i 1932.
Kirkebygg
Storetveit kirke er en langkirke i stein med et oktogonalt kor i øst samt lave utbygg i nord og sør. Spiret er på koroktogonen, skjønt denne er noe lavere enn mønehøyden på langksipet. Kirken har 600 sitteplasser.
Mot koret. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Interiør og inventar
Det langstrakte kirkerommet har orgelgalleri i vest over forhallen med et rosevindu bak. Vinduet (samt hvelvkonsollene i koroktogonen) er utsmykket av Moritz Kaland. De fire vinduene i koroktogonen har glassmalerier av Gabriel Kielland, og på fondveggen bak alteret er et krusifiks laget av Wilhelm Rasmussen. Koråpningen er spissbuet, og på hver side av den er en mindre spissbue, hvorav den venstre (nordre) har oppgang til prekestolen. Korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Døpefonten er i kapellet i søndre tverrarm.
På skipets langvegger henger fire store billedtepper vevd av Sigrid Geelmeyden, Kristi Mæland, Margit Rosenberg og Emily Mohr i 19135–36 etter forelegg av Axel Revold. Disse ble restaurert i 2012–13. Orgelet ble bygget av Jehmlich Orgelbau i 1990 til avløsning for et Heggen & Ivers-orgel fra 1930, og det finnes også et orgelpositiv fra Paul Ott fra 1976. Tre klokker støpt av O. Olsen & Søn i 1930 henger i støpulen nord for kirken.
Kirkegård og omgivelser
En urnelund nord for kirken ble innviet i 1956. For øvrig har Storetveit gravplass på Øvsttun sammen med Birkeland menighet. Det står tre krigsminnesmerker utenfor kirken.
Bakgrunn, stolpekirke
Kinsarvik kirke er en steinkirke fra middelalderen. Den står på Kinsarvik allmenning (gnr. 141), i dagens Kinsarvik sentrum. Allmenningen skal være et utskilt stykke av grunnen til Kinsarvik gård. Det antas at kirken ble oppført i siste halvdel av 1100-tallet, og den er første gang nevnt i 1298. Et sagn vil ha det til at kirken er oppført av skotter. Ved arkeologiske utgravninger i 1960–61 er det funnet rester etter en stolpekirke, og det kan se ut til at steinkirken er oppført rundt stolpekirken, slik at man slapp å være kirkeløs i byggeperioden. I motsetning til det som er vanlig, later det til at skipet ble bygget før koret. I begynnelsen hadde man visstnok kor i østre del av det som nå er skipet, adskilt av et korskille. Så kom altså kortilbygget ikke lenge etterpå.
Kirkebygg
Kinsarvik kirke er en langkirke med rett avsluttet kor, og den har ikke tårn. I vest er et våpenhus av tre (nåværende fra 1960). Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250. Noe som er spesielt med Kinsarvik kirke, er at alle portaler, vindusåpninger osv. i muren fra middelalderen er beholdt, og eneste senere tillegg er et vindu i korets nordvegg fra 1600-tallet. Likevel er det enkelte gåter knyttet til disse. Tidligromanske vederlagssteiner formet som sylindriske kapiteler med geometrisk dekor i skipets sørportal skiller seg fra de andre portalbuene, og relieffkorsene i skipets portaler i nord og sør ser også ut til å være eldre enn kirken ellers. Det er imidlertid ikke kjent hvor disse stilistisk avvikende elementene kommer fra.
Mot koret
Interiør og inventar
Kirken ble omfattende restaurert under ledelse av Christian Christie i 1880 i et forsøk på å gi kirken et middelalderpreg. Da ble mye av det nyere inventaret fjernet. I 1969 var det ny restaurering, denne gangen ved Håkon Christie. Det er orgelgalleri i vest, og den rundbuede koråpningen er smal og typisk for middelalderkirker. Det er ingen forskjell i gulvnivå i kor og skip. Øst i koret er det fradelt et slags sakristi, et rom med forskjellige funksjoner, ved hjelp av en halvhøy vegg, nærmest som et skjermbrett. På veggflater forskjellige steder i kirken er det avdekket kalkmalerier som antas å være fra 1200-tallet. Over korbuen er en kopi av en kirkemodell fra middelalderen.
Kirken har et kassealter fra renessansen. Det ble tatt ut av kirken i 1880 og kom tilbake i 1961. Den barokke altertavlen er fra ca. 1690. Det er et sammensatt arbeid med søyler, gesimser og gjennombrutte vinger. Bildene i midten fremstiller nattverden og korsfestelsen. På sistnevnte ses også Johannes, jomfru Maria og Maria Magdalena. Nattverdsbildet er flankert av bilder av Moses og Aron, mens Paulus og Peter omgir korsfestelsesbildet.
Prekestolen fra 1609 har en form som tilsier at den er blitt brukt som lektorieprekestol, og Christie mente at den i sin tid erstattet et lektorium. Stolen lå bortstablet på loftet før den ble tatt i bruk igjen i 1907. Den står nå i skipets sørøstre hjørne. Himlingen antas å være litt nyere enn selve stolen. Klebersteinsdøpefonten (på nordsiden av koråpningen) er fra middelalderen, tentativt datert til midten av 1200-tallet i «Norges kirker». Det er en tredelt font med kum, skaft og fot, og den er nokså grov i formen. Fonten har tidligere stått i et dåpshus som er beskrevet av B.E. Bendixen i hans bok om kirkene i Søndre Bergenshus amt. Orgelet (fra Paul Ott) kom på plass i 1961, og «Norges kirker» omtaler hele fire klokker: en fra 1776, en stålklokke fra 1800-tallet (fra Bochumer Verein) og to fra 2001 (Olsen Nauen). I Bergens museum finnes et gammelt alterfrontalefra Kinsarvik samt en lysekrone og en kirkemodell. I kirken henger et maleri av frontalet malt av Siri Herland. Foran det avblendede vinduet nord i skipets østmur henger et billedteppe laget av Dagfinn Instanes i 1993. Motivet er Maria med barnet.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården lå tidligere utsatt til, og i 1743 vasket elven Kinso bort omtrent halve kirkegården og kister kom opp i dagen. Siden er elveløpet lagt om noe. Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1987. Vest for kirken er en murt kirkegårdsport fra 1724. Utenfor kirkegården på vestsiden står et minnesmerke over napoleonskrigene. På baksiden er det festet en minneplate med navn på ofre for 2. verdenskrig.
Bakgrunn
Byåsen sogn ble opprettet i 1911 som anneks til Strinda, og Havstein kirke fra 1857 ble sognekirke. I 1960 ble Byåsen eget prestegjeld. Sverresborg prestegjeld med Havstein kirke ble utskilt fra dette i 1970. Likevel drøyde det til 1974 før egen sognekirke ble innviet på Byåsen. Den hadde først navnet Hallset, men kalles nå Byåsen kirke. Den var altså prestegjeldets hovedkirke til prestegjeldsordningen ble faset ut. Kirken er i dag prostikirke i Byåsen prosti, som også omfatter Sverresborg og Ilen sogn.
Kirkebygg
Byåsen kirke er en sekskantet betongbygning som ble tegnet av Johan Arnstad og Ottar Heggenhougen. Ved siden av bygget står en støpul. Kirkebygget ble omfattende ombygget i 2004 ved Eggen arkitekter. Selve kirkesalen har ifølge Trondheim byleksikon 260 plasser, men dette kan utvides til 550 ved bruk av to sidesaler. Det er mulig at det har vært endringer i dette, for Kirkesøk opererer nå med 500 sitteplasser.
Inventar Altertavlen har form av et kors laget av smijern, og det finnes også en mosaikk laget av Kalla Skrøvseth. Prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Det gjelder også to kirkeklokker fra Olsen Nauen. Orgelet er bygget av Paul Ott i 1975.
Kirkegård og omgivelser
Kirkebygget huser også menighetskontorer og barnehage. Det er ikke kirkegård på stedet. Nærmeste kirkegård er ved Havstein kirke.
Bakgrunn Flå hadde egen kirke med prest og prestegård i middelalderen, men ble etter reformasjonen anneks til Nes. Stedets første kirke var, ikke overraskende, en stavkirke. Den lå på østsiden av Hallingdalselva, nær elvebredden et par hundre meter sør for husene på gården Ve. Elven var stadig en trussel mot kirkegården, og da ny kirke ble oppført, skjedde det på grunn fra gården Vold, på vestsiden av elven. Stavkirken hadde som stavkirker flest gjennomgått noen endringer før den ble avløst av dagens kirke på 1850-tallet. Dette er omtalt i Norges kirker. Den gamle kirketuften og kirkegården er siden dyrket opp. Den rikt utskårne vestportalen er bevart i Universitetets oldsaksamling.
Kirkebygg
Flå kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av tømmermester Hansen, innredet av snekkermester Olsen og innviet (av biskopen?) den 15. september 1858. Det er en korskirke i tre med orientering fra nord-nordvest til sør-sørøst. Gitt at samme tegninger like etter ble brukt ved oppføringen av Langset kirke, får vi anta at skipet og koret er laftet, mens tårnet er i bindingsverk. Uansett har kirken utvendig og innvendig panel. Den har altså inngangsparti — og tårn (strengt tatt våpenhus med takrytter) — omtrent i nord og kor omtrent i sør. Tverrarmene er litt lavere enn skipet, som går litt forbi krysset, og kordelen i sør er litt lavere og smalere enn skipet. Det er et sakristiutbygg i korets forlengelse (forlenget i 1993). Kirken har utvendig og innvendig panel, og antall sitteplasser oppgis hos Kirkesøk til 450.
Interiør og inventar
Snekkerarbeidet ved oppførelsen ble altså utført av snekkermester Olsen fra Drammen, og interiøret ble malt av en maler Halvorsen fra Modum. I 1940-årene ble det utført interiørarbeider i kirken etter Ole Steins utkast, og veggene fikk vekselspanel og korhimlingen kasettak. Kirken fikk nye interiørfarger i 1949 etter forslag fra Arnstein Arneberg. Dette er siden endret etter planer av malermester Sigmund Haraldseth (1992), etter at en god del arbeid var gjort fra 1987 og utover.
Det er gallerier i nord (med orgel) og i tverrarmene. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Grosch tegnet også prekestol og døpefont. Korvinduene har fire vinduer med glassmalerier som viser evangelistene, utført av Borgar Hauglid i 1953.
I begynnelsen ble det bare brukt et enkelt trekors ved alteret. Det fortelles imidlertid i jubileumsboken at alterbildet (1736) fra gamlekirken ble plassert foran korset til ny altertavle ble laget. Rammen til altertavlen ble tegnet av Ole Stein og bildet malt av Axel Ender i 1914. Bildet viser Jesus i Getsemane. Teksten under bildet lød opprinnelig: «Tag denne kalk fra mig.» (Mark 14, 36) Nå står det: «Skje ikke min vilje, men din.» (Luk 22, 42) Nattverdsbildet fra stavkirken henger nå til høyre for koråpningen, og korset oppbevares i tårnet.
Prekestolen har åttekantet grunnform og fem fag med fyllinger. Den står til venstre for koråpningen, men var av arkitekten tenkt plassert på motsatt side.
Døpefonten er åttekantet og har et gammelt messingfat. I det er innpreget et bilde av speiderne som vender tilbake fra Kana’an med en gigantisk drueklase (4 Mos 13, 23). Kirken har et krusifiks skåret av Lars Kinsarvik. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1907.
Et harmonium bygget av Brødrene Hals i 1870 ble i 1922 avløst av et åtte stemmers Olsen & Jørgensen-orgel. Dette orgelet ble i 1984 avsløst av et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Et elektrisk piano er fra 1993.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården ble anlagt i 1851, altså litt før kirken, og er utvidet flere ganger. Et hvitmalt bårehus i bindingsverk (tegnet av Helge Skoug i 1957, oppført 1959) er oppført i kirkegårdens nordvestre hjørne. Dette er kombinert med rom med andre funksjoner og går under betegnelsen bisettelseshuset. Ved gjerdet i nord er en bauta over napoleonskrigene, mens det står et minnesmerke over den annen verdenskrig vest for kirken.
I middelalderen var det kirke også på Gulsvik, men det ser ut til at den gikk ut av bruk etter Svartedauden.
Det kirkelige fellesrådet dekker både Nes og Flå kommuner.
Bakgrunn Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området. Stedet er omtalt flere ganger i sagaene. I middelalderen skal det ha vært tre eller fire kirker ved kaupangen: Peterskirken, Margaretakirken, Kristkirken og Matteuskirken (skjønt det er mulig at de to siste i realiteten var samme kirke). Disse skal skrive seg fra 1100-tallet, og hvis de var i bruk samtidig, gjør dette Borgund til det største kirkestedet mellom Bergen og Nidaros. Borgund er ellers omtalt som tingsted i 1421, og det finnes omtale av kaupangen i dokumenter frem mot 1570.
Kirkebygg
Den kirken vi ser i dag, har altså røtter tilbake til middelalderen, men har blitt herjet og brent flere ganger — og utvidet. Dens identitet har vært diskutert, men ifølge boken Kirkene i Borgundkaupangen og Giske kapell er det i bunn og grunn Peterskirken som har blitt utvidet med stein fra Margaretakirken. Grovt sett utgjør øst/vest-delen den såkalte gamlekirken, mens nordre korsarm er fra utvidelsen i 1632–33 og søndre fra 1800-tallet. Etter at kirken brant i 1904 (en stund etter bybrannen i Ålesund), ble kirken gjenreist etter planer av arkitektbrødrene Christian Fürst og Hans Backer Fürst. Den fremstår som en korskirke i stein med (ifølge Kirkesøk) 500 sitteplasser. Kirken har takrytter over krysset, og koret er i nord-nordøst.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er gallerier også i sideskipene. Flere vinduer har glassmalerier utført av G.A. Larsen med nytestamentlige motiver. I østre korsarm er et steinalter som trolig har stått i en av Borgunds gamle kirker. Steinplaten har et relikviegjemme.
Før brannen hadde kirken altertavle fra før 1648 og prekestol fra ca. 1640, begge i eik. Dette ble etter brannen rekonstruert på grunnlag av bilder. Altertavlen har trerelieffer av Nicolai Mejdell. De viser korsfestelsen og himmelfarten i storfeltene og ellers blant annet dødsriket og syndefallet. Prekestolen er skåret av Hans Johan Johannessen og bæres av Johannes Døperen. Blant utskjæringene rundt stolen er scener fra Jesu liv. Over prekestolen er en himling med de syv diakonene med Stefanus i midten. Døpefonten fremstiller en mor (Maria) med et barn (Jesus) på toppen og en himmelstige opp mot taket.
Kirken har et 35 stemmers Marcussen-orgel (3 manualer/pedal) fra 1981 med et prospekt av Oddvin Parr fra samme år. Ifølge Norsk orgelregister finnes dessuten et firestemmers kororgel fra Paul Ott. Kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1907.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården omgir kirken og strekker seg særlig langt vestover. Det er parkeringsplass på sørsiden. Prestegården er sør-sørøst for kirken og ruinen av Margaretakirken er noe øst for dette igjen. Nord for kirken er Sunnmøre museum.
Krigsminnesmerke på kirkegården
Mer kirkehistorie
Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858, fradelt fra Borgund. Samtidig ble Skodje og Vatne utskilt i Skodje prestegjeld.
Bakgrunn
Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i omtalt i Aslak Bolts jordebok (1432). Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik (gnr. 88). Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.
Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870–71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 ble det utført vedlikeholdsarbeider ved kirken.
Kirkebygg
Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet (og Kirkesøk!) opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av lave ballustrader. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.
Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Teksten over bildet lyder: «Den som kommer til mig, vil jeg ingenlunde støde ud.» (Joh 6, 37) Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.
Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936. Kirkesøk avbilder også døpefonten.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.
Bakgrunn
Dagens Ulstein kirke står i Ulsteinvik sentrum, men tidligere var kirkestedet ved Ulstein gård (gnr. 5), et par kilometer lenger nordvest. Den første kirken var en steinkirke fra 1100-tallet som var hvitkalket utvendig og innvendig. Rundt 1660 ble denne langkirken utvidet med deler av tre: en korsarm i sør og et våpenhus i nord. Hovedinngangen ble da lagt til nord, mens den gamle vestportalen ble gjenmurt.
Denne kirken fikk omfattende skader da den ble truffet av lynet 30. oktober 1847. I stedet ble det like ved siden av oppført en ny åttekantet kirke i tre etter tegninger av sogneprest Hans Nicolai Wraamann. Den stod ferdig på senhøsten 1848 og ble innviet den 13. mai 1849. Denne kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1878 og utvidet med kor. Gjeninnvielsen skjedde den 27. oktober 1878. Kirken ble satt i stand og utsmykket i 1914. Sakristiet ble utvidet i 1961 og våpenhuset i 1968. I 1971 ble kirken restaurert og tømmerveggene avdekket. I dag anses kirken som for liten (den har 400 sitteplasser, ifølge Kirkesøk), og det har vært diskutert forskjellige utvidelsesmuligheter. Det ser faktisk ut til at det er besluttet å bygge ny kirke på samme tomt.
Kirkebygg
Ulstein kirke er en laftet kirke der skipet er åttekantet, mens forskjellige andre deler er hengt på i øst og vest, dvs. kor og sakristi i øst (sørøst) og våpenhus i vest (nordvest). Kirken er hvitmalt utvendig. Innvendig er selve laftetømmeret bart, mens det finnes staffering i blått og grønt, og benkene er røde. Det er orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet in sin fulle bredde, og korskillet har form av lave ballustrader.
Inventar
Dagens altertavle ble malt av sogneprest Christensen i 1912 og har en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke. Tavlen ble restaurert til påsken i 2010. I tillegg finnes en altertavle som ifølge kirkeleksikonet er fra middelalderen og ble overmalt i 1701. Prekestolen i tre er fra 1878. Den står i koråpningens sørkant (til høyre) og har oppgang fra koret. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet fra 1695.
Kirken har et 16 stemmers orgel som ble bygget av Paul Ott i 1977. De to kirkeklokkene er fra 1854 og 1872, støpt — om jeg har forstått kirkeleksikonet rett — av hhv. J.E. Becker og Christian Christensen. For øvrig har kirken noe gammelt kirkesølv.
Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, der det blant annet finnes minnesmerker over krigsofre og omkomne på havet. Kirkegården er relativt full, og til avløsning er det anlagt kirkegård ved Osnes, som også er relativt full.
Bakgrunn
Be folk nevne en kirke i Bergen, og de fleste vil si «Mariakirken». Det er utvilsomt den best bevarte middelalderkirken i byen — og blant de best bevarte middelalderbykirkene i landet. I motsetning til Domkirken og Korskirken har den da også unngått ødeleggende branner etter middelalderen. Kirken var i flere hundre år sognekirke for byens tyske menighet, og den var også kjent som Tyskekirken.
Det antas at kirken ble oppført på 1100-tallet, muligens mellom 1130 og 1170. Kirken brant i bybrannene i 1198 og 1248. Tvillingtårnene i vest, som hadde vært kvadratiske, ble nyoppført som rektangulære etter 1198-brannen, og etter 1248-brannen ble det nordre nyoppført i gotisk stil, mens det søndre ble forhøyet. Oppe i alt dette ble skipene og koret forlenget, slik at kirken for en stor del fikk sin nåværende form etter brannen i 1248. Den vesentligste senere endringen er sakristiet sør for koret, som ble oppført i 1776. Ellers ble øvre del av sørtårnet revet i 1859 og bygget opp igjen i samme form i 1876. Interiøret ble endret ved Christian Christie i 1863–76. Dette var mildt sagt en kontroversiell restaurering. Mye av inventaret var gitt av hanseatiske kjøpmenn, og Christie kastet ut mye av det, ifølge «Kirker i Norge», men det er siden gjort om på endel av Christies endringer. Kirken ble omfattende restaurert i 2010–2015, med gjenåpningsuke 21.–26. juni.
Kirken var sognekirke for tyske kjøpmenn mellom 1408 og 1766, da kongen overtok eierskapet, og den var sognekirke for byens tyske menighet til den ble nedlagt i 1867. Maria menighet ble opprettet i 1875, og etter dette var Mariakirken alminnelig sognekirke. I 2002 ble sentrumssognene i Bergen konsolidert i Domkirkens sogn.
Kirkebygg
Mariakirken er en romansk treskipet basilika, og den har altså tvillingtårn i vest, hvorav det nordre er i gotisk stil. Gotikk preger også til en viss grad koret i øst, som har spissbuede vinduer i østveggen samt de østre sidevinduene. Slik ser man ganske tydelig hvilken del av koret som utgjør forlengelsen etter 1248-brannen. Forresten er orienteringen omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. og rundbuede søylerader gjør altså kirkeromemt treskipet. Koret er usedvanlig dypt — katolsk, om man vil. Kalkmalerier på veggene fra 1400-tallet og 1500-tallet ble oppdaget rundt 1930. Blant motivene er Kristi himmelfart, dødes triumf, pinseunderet og korsfestelsen. Kirkerommet er møblert med stoler snarere enn benker. Kirken må sies å ha overdådig inventar, men det er likevel visstnok bare en del av det som en gang var.
Alterskapet er laget i Lübeck på siste halvdel av 1400-tallet, og det er vel bare Ringsaker kirke som har noe sammenlignbart i Norge. Når det står åpent, ser vi en stor madonna med barnet i midten, stående på en måne med menneskeansikt (en allusjon til en skildring i Johannes’ åpenbaring), flankert av to rekker med til sammen seksten helgener. Det dreier seg om de tolv apostlene samt st. Olav, st. Antonius, sta. Katarina og sta. Dorotea. I lukket tilstand vises Jesu fødsel og kongenes tilbedelse på venstre dør, og på den høyre vises Jesu frembæring i tempelet og gregorsmesse. I 1682 ble skapet gjort om til altertavle, og fikk predella samt kalvariegruppe øverst.
Den overdådige prekestolen fra 1676 henger i midtskipets sørøstre hjørne. Den antas å være av nederlandsk opprinnelse og inkluderer eksotiske råmaterialer som skillpaddeskall samt en gullkule. Stolen er dekorert med kvinneskikkelser som representerer dyder. Underdelen er den sørlige halvdelen av himmelglobusen med seks stjernebilder, omgitt av nakne barnefigurer som holder fruktguirlandre (og på sett og vis selve stolen). Himlingen er omtrent like stor som selve stolen, og har to etasjer med den seirende Kristus øverst. Under himlingen er nevnte gullkule som jorden, og over den er resten av himmelhvelvingen.
Døpefonten av kleberstein er tegnet av Christian Christie, og er fra 1860-årene. Rundt omkring i kirken er ellers femten legemsstore apostelfigurer fra 1634. Det dreier seg om Jesu tolv apostler samt Paulus, Moses og Johannes Døperen. Krusifikset over korbuen antas å være fra første halvdel av 1600-tallet. Før Christies restaurering var veggene i kirken visstnok nesten dekket av epitafier og andre malerier fra 1600- og 1700-tallet bekostet av diverse kjøpmenn. Disse ble for en stor del fjernet, og bare et fåtall gjenstår. Kirken har tre klokker, to i søndre tårn og én i nordre. De er støpt i hhv. 1705 (Henrich Bringeman, Bremen), 1898 (O. Olsen & Søn) og 1771 (Conrad von Aach, en omstøpning av en klokke fra 1621).
Mye av kirkens orgelhistorie kan følges i Norsk orgelregister. Paul Ott-orgelet fra 1974 ble ved restaureringen i 2010–15 byttet ut med et orgel fra Weimbs Orgelbau. Orgelet ble innviet den 21. juni 2015 og feiret med orgelfest en uke til ende, mens Ott-orgelet ble solgt til en kirke i Bayern. Prospektet er tegnet av Ulf Oldæus.
Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser, men det gjenstår en rekke gravminner fra 1800-tallet. «Norges kirker» skildrer kirkegårdens historie relativt detaljert.
-Utne.jpg){kind=link}
-Kinsarvik.jpg){kind=link}
-Flaa.jpg){kind=link}
-Borgund.jpg){kind=link}
-Syvde.jpg){kind=link}
-Ulstein.jpg){kind=link}
