Stikkord: Paul Ott

Korskirken

Korskirken
Korskirken sett fra Fløyen. Foto: Odd Roar Aalborg, fra Wikimedia Commons.

Bakgrunn, bygningshistorie
Korskirken er den av bergenskirkene som ligger nærmest Vågsbunnnen av i dag, etter at området ble fylt opp allerede i middelalderen. Opprinnelig lå den på et nes, og Vågen gikk helt inn til Domkirken. Kirken ligger på en morenerygg av grus og leire, men tårnet, som er tilføyd senere, står på fjellgrunn.

Scholeus
På dette Scholeus-stikket fra andre halvdel av 1500-tallet har Korskirken tvillingtårn i vest. Fra Wikimedia Commons.

Kirken er i dag faktisk en korsformet kirke, men var opprinnelig en enskipet langkirke uten vesttårn, og navnet har å gjøre med at kirken var viet til Det hellige kors. Kirken er første gang nevnt i Sverres saga (kap. 49) i forbindelse med begivenheter i 1181, da Sverres menn søkte tilflukt i kirken. Den har brent en rekke ganger: i 1198, 1248, muligens 1393, videre i 1476, 1582, 1623, 1640 og 1702. I et stikk fra andre halvdel av 1500-tallet fremstår kirken med tvillingtårn i vest, et inntrykk som bekreftes av en samtidig kilde. Det er imidlertid ikke funnet fundamenter etter disse tårnene, skjønt de kan ha vært av tre. Et kongebrev fra 1593 tyder på at vesttårnet ble murt opp like etter, og årstallet 1594 var å se på tårnportalen inntil en restaurering i 1896. Det fikk sin nåværende form i 1720-årene ved Hans Martin Heintz (etter at kirken ellers var satt i stand etter planer av J.C. Ernst). Tverrarmene er fra 1600-tallet: den søndre fra 1615 og den nordre fra 1632.

Kirken hadde i bunn og grunn samme utseende fra gjenoppbyggingen etter 1702-brannen og til kirken ble restaurert i 1896 under ledelse av Schak Bull, men innvendig ble det foretatt enkelte endringer ved Christian Christie i 1856 i forbindelse med montering av nytt orgel. Bulls interiør ble så endret noe i perioden 1939–50. Kirken brukes i dag av Kirkens bymisjon som åpen kirke. Den har ifølge Kirkesøk 600 sitteplasser. Det foregikk restaureringsarbeider ved kirken i en årrekke før den gjenåpnet den 8. desember 2024.

Korskirken under restaurering
Korskirken under restaurering

Kirkebygg
Kirken fremstår i dag med en tilnærmet likearmet korsform, men er litt uregelmessig, idet nordre og søndre korsarm ikke ligger helt i flukt med hverandre. Kirken har altså tårn som avslutning på vestre korsarm. Lengden fra vest til øst er 46 meter (med tårn) og fra nord til sør 37,2 meter. Orienteringen er egentlig fra vest-sørvest til øst-nordøst. I tillegg til korsformen er det to små tilbygg utenfor østre korsarm: et sakristi på sørsiden og på nordsiden et tilbygg i skrå vinkel som en gang har vært passasje mellom to gravkapeller. Middelalderportalene er tapt. Tverrarmenes portaler er fra 1600-tallet (den nordre er spesielt fin), mens de øvrige er fra restaureringen i 1896. Murverk og bygningshistorie er gjennomgått detaljert i «Norges kirker».

Korskirkens nordportal
Mot koret
Døpefont

Interiør og inventar
Også interiørets historie er gjennomgått i «Norges kirker». Interiøret av i dag er et resultat av Christies og Bulls arbeider med endringer ved H.W. Rohde i 1940–45 samt noe arbeid etter krigen. Bull gav kirken et nyromansk preg. Det er kombinert orgel- og sangergalleri i vest. Kirken er møblert — hva skal vi kalle det? — litt katolsk. Benkene i østre korsarm går langs veggen som i koret i endel katedraler. Det har nok også sammenheng med prekestolens plassering på hjørnet mellom korsarmene. Alterpartiet er et podium ganske dypt inne i østre korsarm med en høydeforskjell på tre trinn. Et høyt, rundbuet vindu med glassmaleri er blikfang og fungerer som altertavle. Dette er formgitt av Frøydis Haavardsholm og kom på plass i 1928. Tidligere hadde vinduet vært blendet av i forbindelse med at kirken fikk altertavle laget av Eilif Peterssen i 1894 til erstatning for en eldre tavle. Peterssens bilde henger på østveggen i søndre tverrskip.

Prekestolen er fra Bulls restaurering (men visstnok «noget forbedret» i 1909), og det samme gjelder klebersteinsdøpefonten. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1892 som ble utvidet ved Walcker i 1928–29, samt et kororgel fra Paul Ott fra 1981. For øvrig kan kirkens orgelhistorie følges i «Norges kirker» og i Norsk orgelregister. Av kirkens tre klokker er to støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Graeve i Amsterdam i 1707 og én av O. Olsen & Søn i 1889. Foruten det som ellers er nevnt av inventargjenstander i «Norges kirker», finnes en rekke gjenstander fra kirken i museer.

Korskirken kirkegård
Gamle gravplater på kirkegården. Foto: Natalie Maynor, fra Wikimedia Commons.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården brukes ikke til begravelser i dag, men det finnes en rekke gamle gravplater der. Det antas at det tidligere har stått en rekke gravkapeller på kirkens nordside. Noen av disse kan ses på eldre tegninger. Til Korskirken sognet i sin tid også Assistentkirkegården på nordsiden av jernbanelinjen, som ble nedlagt i 1919.

Vestfra
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Haugner kirke

Haugner kirke

Bakgrunn
Haugner kirke er ikke en kirke man tilfeldigvis kjører forbi. Til det ligger den for avsides, og det kan være nødvendig med kjøreanvisning for å finne den: Kjør ca. 4 km fra Dokka mot Fagernes på fylkesvei 33, sving av til høyre ved skilt mot Dæhli (skrives Dæli på kart, men på skiltene står det med h) og følg deretter skilting mot Haugner kirke. Det bærer oppover skråningen gjennom flere hårnålssvinger, og det er spektakulær utsikt på kirkestedet. Det er også et populært sted for paragliding. Ja, noen entusiaster omtaler det som det fineste flystedet på Østlandet.

Kirkebygg
Haugner kirke ligger på det gamle kirkestedet for Nordsinni kirke, som i 1898 ble flyttet ned i dalen der det bodde flere folk. Etter flyttingen ble det ifølge kommunen først bygget et klokketårn på den gamle kirkegården, og årstallet 1900 står på vindfløyen i tårnet. Et gravkapell stod klart i 1938, og i 1950 ble bygget innviet til kirkebruk av biskop Kristian Schjelderup. Arkitekt var Harald Myhre. Kirken (fortsatt i Nordsinni sogn) har ca. 100 plasser. Klokketårnet står i øst, men hovedinngangen er i vest, og det later til å være sakristi i tårnfoten i øst. Tårnet har for øvrig en utgang på sørsiden.

Interiør og inventar
Det er galleri over inngangen/våpenhuset. Koret er i samme bygningsdel som skipet, på et podium et lite trinn høyere enn skipets gulv.

Alterbildet er en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Kristi oppstandelse fra Bragernes kirke. Dette bildet var en stund satt inn i Lars Pinneruds altertavle i Nordsinni kirke istedenfor et bilde av Eggert Munch. Munch-bildet stod en stund i Haugner kirke, men man byttet bilder da altertavlen ble restaurert. På hver side av altertavlen står de figurene av Peter og Paulus som en stund var satt inn i Pinnerud-tavlen. Prekestolen og døpefonten er i tre og på alder med kirken. Det skal finnes to kirkeklokker, hvorav den ene omtales som «meget gml» i kirkeleksikonet.

Kirken var fra starten av utstyrt med et harmonium, men fikk i 1980 et pipeorgel bygget av Paul Ott i Göttingen.

Kirkegård
Kirkegården virker relativt liten tatt i betraktning at den skal ha vært i bruk også for tidlige kirker, så befolkningsgrunnlaget er kanskje beskjedent? Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lesjaverk kirke

Lesjaverk kirke

Bakgrunn
På Lesjaverk ble det oppført kirke i forbindelse med jernverket i 1695. Denne kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og er nå sognekirke der.

Etter fredningstiden ble tømmergjerdet rundt kirkegården tatt ned og solgt på auksjon, og gravminnene forfalt. Bare noen få gravminner av stein ble igjen, deriblant det over verkseier Reinhold Ziegler (1677–1729). I 1933 begynte man imidlertid med syttendemaigudstjenester på stedet, og arbeid for ny kirke tok til. Kirkegården ble gjeninnviet den 29. september 1941. En gårdsklokke ble midlertidig satt opp i kirkegårdsporten, før det i 1950 ble reist en støpul der to klokker fra Olsen Nauen fikk plass.

Kirkebygg
Det drøyde noe lenger med kirkebygging. Et par arkitektutkast forble urealisert: Det ene var det innvendinger mot; i det andre tilfellet var finansieringen mangelfull. Ny kirke ble tegnet av arkitektfirmaet Nissen & Brynning (grunnlagt av Henrik Nissen d.y. og Gunnar Brynning, men førstnevnte døde i 1953), og byggmester var Åsmund Nyrnes. Kirken ble oppført fra 1962 (grunnstein nedlagt 25. juni) og innviet den 19. juli 1964 av nylig tiltrådt biskop Alex Johnson. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 120 sitteplasser. Kirken har orgelgalleri over vestinngangen.

Inventar
Altertavle, prekestol og døpefont i tre er laget av den lokale treskjæreren Otto Sveen. Altertavlen har en Kristus-figur, og også prekestolen har utskårne relieffigurer. Også annet inventar er laget av lokale håndverkere. Orgelet er fra Paul Ott fra 1977. Da det ble installert, ble det tidligere orgelet overført til Sjong seterkapell.

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården er det tre britiske krigsgraver her. Det ser ut til å være bårerom under kirken.

Fra sørøst
Fra vest
Inngang til bårerom?
Krigsgraver
Minnesmerke
Reinhold Ziegler

Kilder og videre lesning:

  • Otto Østerås: «Lesjaverk kirke — en historisk oversikt», i Årsskrift for Lesja Historielag 1983, s. 38–52
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 607
  • Kirkesøk
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 106–111 (om Lesjaskog kirke)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søsterkirkene på Granavollen

Søsterkirkene

Bakgrunn
Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.

Søsterkirkene på 1800-tallet
Slik skal søsterkirkene ha sett ut før lynet slo ned i Mariakirken. Illustrasjon av Peter Andreas Brandt, fra Nasjonalbibliotekets samling, gjengitt på Wikimedia Commons.

Mariakirken
Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100–1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.

Mariakirken
Mariakirken som ruin
Mariakirkens sørportal
Mot koret
Mariakirkens orgel
Mariakirkens vestportal

Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912–15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990–92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Marias bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På et informasjonsoppslag utenfor kirken ble det det riktignok opplyst (per 2009) at det arbeides med å skaffe kirken et 7–8 stemmer mekanisk orgel, men omtale her og der på nettet tyder på at det er dette instrumentet som står i kirken i dag.

Nikolaikirken
Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.

Nikolaikirken
Nikolaikirken
Nikolaikirken
Nikolaikirkens vestportal
Kor
Prekestol
Prekestolhimling
Orgel
Hengeskap fra Fåberg

Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979. Et riktig gammelt skaporgel fra Nikolaikirken er å finne på Norsk folkemuseum.

Mer om Granavollen
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde på gården Sjo, like nord for Søsterkirkene, i 1870. Gården var presteenkesete og har et Vinje-museum. Vinje er gravlagt (eller har i alle fall gravminne) like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.

Vinjes grav utenfor Nikolaikirken
Støpul
Runestein bak Nikolaikirken
Krigsminnesmerke på Granavollen

Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken. Sørvest for kirkene står et krigsminnesmerke.
Søsterkirkene

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gamle Aker kirke

Gamle Aker kirke

Bakgrunn
Gamle Aker kirke regnes som Oslo eldste bevarte bygning og en av de eldste på Østlandet overhodet. Akkurat hvor gammel den er, har det vært spekulert i, men det ser ut til å være vanlig å anta at den ikke er eldre enn 1080. Den er naturligvis restaurert og reparert mange ganger etter det, men oppleves av besøkende fortsatt som en svært stemningsfull middelalderkirke, selv om både interiør og eksteriør er forskjellig fra i middelalderen.

Kirkebygg, bygningshistorie
Kirken er en romansk, treskipet steinbasilika. Koret har apsis i øst, og det er et kapell/sakristi med apsis på nordsiden av koret. Kirken var opprinnelig fylkeskirke i Vingulmark. Kalksteinen som kirken er bygget av, ser ut til å være brutt dels svært lokalt (fra deler av det som nå er Vår Frelsers gravlund) og dels på øyene i Oslofjorden. Formmessig er det vanlig trekke å paralleller til Hallvardskatedralen, Hamars middelalderdomkirke og Nikolaikirken på Gran.

Kirken har hatt en lang og dramatisk historie med herjinger og branner. Det står mer om dette i litteraturen det er henvist til nedenfor. Kirken var ganske medtatt etter et lynnedslag i 1703 som ødela tårnet og inventaret, og egentlig skulle den rives. Den var i privat eie før Aker kommune overtok i 1849 og solgte kirken til Christiania i 1852. Kirken skiftet navn til Gamle Aker, og den kirken vi nå kaller Vestre Aker, overtok som sognekirke først for hele Aker, før sognet ble delt. En grenseregulering i 1859 gjorde at Gamle Aker ble liggende i Christiania.

Gamle Aker kirke ble restaurert og reparert i 1856–61 og fikk omtrent det ytre utseendet den har nå, inkludert det nåværende tårnet. Restaureringen ble ledet av Schirmer og von Hanno (sistnevnte er gravlagt på Vår Frelsers gravlund, like ved). Innvendig ble kirken restaurert på 1950-tallet (av Peter Daniel Hofflund) og gjeninnviet den 3. april 1955, som var palmesøndag. Ved begge restaureringene ble puss fjernet (altså både utvendig og innvendig), slik at steinene ble bare, selv om det ikke later til at det var slik kirken fremstod i middelalderen. Slik skal kirken ha sett ut før restaureringen.

Inventar
Inventaret er ikke fra middelalderen. Prekestolen er et typisk 1700-tallsarbeid med akantus utført av Thomas Blix i 1715 (men foten og himlingen er nyere). Blix laget også døpefonten, som er formet som et barn som bærer en skål på hodet. Av altertavlen fra 1700-tallet er bare hovedbildet bevart. Det henger på veggen. I det lille korvinduet bak alteret er det et glassmaleri av Torvald Moseid som viser den seirende Kristus. Orgelet er fra Paul Ott fra 1977, og det finnes et kistegorgel fra Ryde og Berg fra 2020.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som naturlig nok stammer fra middelalderen, men den har ikke vært i kontinuerlig bruk. Det er ellers spor etter gammel gruvedrift i berget her. Kirkegården ble tatt i bruk igjen etter koleraepidemiene på 1830-tallet og er blitt utvidet et par ganger deretter. En rekke kulturpersonligheter er gravlagt på stedet. I dag er det kun anledning til urnenedsettelser. Gravplassetaten har informasjon om gravlunder ellers

Nyere utvikling
25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Gamle Aker fra 1. september skal inngå i det nye storsognet Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn. Det ble i 2016 utgitt en bok om Gamle Aker kirke. Fra 2020 ser det ut til at sognet ble delt, og Gamle Aker og Lovisenberg er nå kirker i Sankthanshaugen sogn.

Gamle Aker kirke
Gamle Aker kirke
Gamle Aker kirke
Gamle Aker kirke
Gamle Aker kirke
Gamle Aker kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Austbygde kirke

Austbygde kirke

Bakgrunn
Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark. Kirken ble vigslet den 23. november 1888.

Kirkebygg
Austbygde kirke er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Den har vesttårn flankert av tilbygg fra 1980-tallet med dåpsventerom og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er flankert av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933–34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985–88 frem mot hundreårsjubileet.

Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan. I 2016 ble det montert glasstegninger av Tor Lindrupsen i vinduene i skipet.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

Kirkegård og omgivelser
I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Austbygde kirke
Austbygde kirke
Austbygde kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Landsmarka kapell

Landsmarka kapell

Landsmarka er en skogsbygd der folk hadde lang vei til kirke i Lunde eller Ulefoss (gitt den tids fremkomstmuligheter). Mot slutten av 1800-tallet ble det arbeidet for å få kirkebygg på stedet, og tomt ble gitt av godseier Cappelen, bygdas største grunneier. Arkitekt var Herman Backer, og byggmester var H. Hansen fra Skien. Landsmarka kapell er fra den tiden da dragestilen virkelig begynte å ta av — riktignok uten selve dragehodene — og vi fikk en rekke stavkirkeinspirerte bygg. Tegningene er senere brukt ved oppføringen av Stensgård kirke i Nannestad, men den er senere ombygget og har mistet dragestilpreget, som Landsmarka kapell har beholdt. Kapellet ble innviet den 1. oktober 1895.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rundt 80 sitteplasser. Det er svalgang ved inngangen og takrytter midt på mønet. Også innvendig finner vi ekkoer fra stavkirkearkitekturen med karakteristiske søyler og andreaskors. Opprinnelig var kapellet mørkbeiset med flere nyanser, men det er siden blitt hvitmalt. I «Kirker i Norge» fortelles det at kapellets maling ble fjernet ved oppussing i 1989, men at menigheten valgte å beholde hvitfargen fremfor å tilbakeføre bygget til den opprinnelige fargen.

I kapellet er et stort kors på alteret istedenfor alterbilde. I fondveggen bak alteret er det vinduer med noe farget glass. Prekestolen har fire (?) fag med bueportaler, og døpefonten ser ut til å være dreid. Orgelet er bygget av Paul Ott i 1977. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn da kapellet var nytt.

Kapellet er omgitt av sin kirkegård, og det står et servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I området nær kapellet er det mange gravhauger.

Kapellet tilhører samme sogn som Lunde og Flåbygd kirker. Menighetsbladet kan leses her.

Landsmarka kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mæl kirke

Mæl kirke

Bakgrunn
Mæl i Tinn kommune er for mange best kjent som endestasjon på Rjukanbanen med havneanlegg for skiping over Tinnsjøen til Tinnoset. Stasjonen het imidlertid Rollag opprinnelig, og kirken er på motsatt side av elven Måna, der det har stått kirke siden middelalderen. Den gamle stavkirken var nedslitt på begynnelsen av 1800-tallet, og ny kirke ble oppført like ovenfor av byggmester Gunlek Leidulvsson Vemork med utgangspunkt i typetegninger av H.D.F. Linstow. Kirken ble innviet den 25. august 1839 etter tre års byggetid, og stavkirken ble muligens revet like etterpå (skjønt noen steder står det at den ble revet i 1836). Det skal ha blitt funnet rester etter stavkirken på bygda i årevis etterpå, blant annet et par portalvanger med motiver fra Sigurd Fåvnesbane.

Kirkebygg
Mæl kirke er en laftet langkirke med ca. 120 sitteplasser. I 1916-18 ble inngangspartiet bygget om, sakristi påbygget og kirken ominnredet. Ikke minst var det endringer ved korpartiet. Også til jubileet i 1939 var det en oppussing, og ved en større restaurering i 1973-74 etter planer av Stephan Tschudi-Madsen ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige (med Ove Qvale som fargekonsulent).

Interiør og inventar
Kirken har rektangulært skip med kor i samme bygningskropp som skipet og sakristier i den østre forlengelsen. Det er takrytter nær vestenden av skipet og våpenhus vestenfor det. Inne i kirken er det et søylebåret galleri i vest som strekker seg litt østover langs nord- og sørveggene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og en lav skranke på hver side av midtgangen danner korskille.

Altertavlen har et nattverdsbilde som er malt rundt 1700, og som er overført fra stavkirken. Bildet ble reparert og konservert av Riksantikvaren i 1974, og man fant da ut at bildet var blitt beskåret. Det ligner forøvrig mye på alterbildet i Strømsø kirke i Drammen. Rammen var oppbevart på Tinn museum og er blitt restaurert. Teksten under bildet lyder: «Min fred gjev eg dykk» (jf. Joh 14, 27).

Prekestolen skal være utført etter Linstow-tegninger. Døpefonten er på alder med kirken, mens dåpsfatet er overtatt fra stavkirken og skal være fra 1500-tallet. Det har et hamret bilde av syndefallet.

Kirken fikk i 1926 et ti stemmers Jørgensen-orgel til erstatning for et harmonium. Dagens orgel ble bygget av Paul Ott i 1973 og hadde opprinnelig syv stemmer (ett manual og pedal). Klangen skal ha vært ganske skarp før orgelet i 1988 ble ombygget og flyttet til galleriets nordvestre hjørne.

Kirken har to klokker. Den ene ble støpt i Amsterdam i 1734 og er overtatt fra stavkirken. Det antas at den i liket med en klokke i Heddal stavkirke fra samme år er støpt av Nikolaas Müller. Den andre klokken er ifølge en inskripsjon støpt av Knut Andreas Sundt i 1850. En rekke andre inventargjenstander er også omtalt i litteraturen.

Kirkegård
Kirkegården har blitt utvidet gjennom årene. Mot parkeringsplassen på østsiden er et servcebygg (med bårerom?) som er mer eller mindre nedsenket i jorden ved kirkegårdsmuren.

Jubileum
Mæl kirke feiret 150-årsjubileum i 1989, og det ble i den forbindelse utgitt et jubileumshefte. Den som vil søke i lokale kirkebøker, kan gjøre det her.

Kilder og videre lesning:

  • Gro Haugan og Øystein Sjøtveit (red.): Mæl kyrkje150 år (Mæl sogneråd, 1989)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 120–121
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 489

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nesland kirke

Nesland kirke

Bakgrunn
Nesland kirke er Vinjes sørligste kirke. Den ligger oppi høyden med god utsikt over fylkesvei 38 og ikke så langt fra grensen til Tokke, men det er en avgrunn imellom. En liten stavkirke ble innviet den 8. august 1242. Den ble etterhvert for liten, og det gikk mot bygging av ny kirke. Det sies at M.B. Landstad prøvde å få bevart stavkirken, men det klarte han ikke. Den ble revet i 1847, etter at dagens kirke stod klar, og Landstad skrev et dikt i den anledning. Et par portalplanker fra stavkirken er å finne i Oldsaksamlingen, og et krusifiks fra stavkirken er i dagens kirke. Dessuten er en middelalderklokke i bruk i Flåbygd kirke. Ellers hadde stavkirken veggmalerier fra 1713 samt et mariabilde.

Portalplanker fra Nesland
Portalplanker fra Nesland
Portalplanker fra Nesland

Kirkebygg
Til grunn for oppførelsen av Nesland kirke er brukt en av Linstows typetegninger, den samme som for Grunge kirke. Det er en enkel, liten langkirke av tre der koret er i samme bygningskropp som skipet, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Antall sitteplasser sies i kirkeleksikonet å være 110.

Nesland kirke
Nesland kirke
Nesland kirke

Interiør
Kirken har galleri i vest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er lave korskranker på hver side av midtgangen. Kirkerommet er preget av arbeidene til rosemalerne Øystein Vesaas og Knut Grasbekk i 1927. Her dreier det seg ikke om den typen heldekkende utsmykking vi ser i enkelte eldre kirker; utføringen er langt mer diskret.

Inventar
Erik Werenskiold har laget antemensale til alteret. Altertavlen er formet som en tempelfront med to doriske søyler på hver side. Mellom disse er krusifikset fra gamlekirken plassert. Dessuten skal alterbildet fra gamlekirken (et korsfestelsesbilde malt av Aslak Nestestog) henge på veggen i kirken. Prekestolen er i utgangspunktet av en sylinderformet type som man ser i mange empirekirker, men her har den påmalte blomster og annen utstmykning. Døpefonten er av tre og har et spesielt, nærmest kjegleformet, lokk. Kirken har et 5 stemmers skaporgel fra Paul Ott fra 1977. Det står nede på kirkegulvet snarere enn på vestgalleriet. Det finnes ifølge kirkeleksikonet én kirkeklokke, men klokkestøper er ikke oppgitt.

Kirkegård
Kirkegården er relativt kupert som landskapet ellers. I sørkant av parkeringsplassen vest for kirken står noe som må antas å være et servicebygg.

Kirkegårdsport
Kirkegård

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kristiansand domkirke

Kristiansand domkirke

Bakgrunn
I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av det som inntil 2020 var Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.

Tidligere kirker
Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.

Kristiansand domkirke
Kristiansand domkirke

Dagens domkirke
Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og Domkirkens eget nettsted opererer med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.

Interiør
Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt nylig endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959–60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.

Kor
Altertavle
Lukas og Johannes
Tomt orgelgalleri i 2011

Inventar
I begynnelsen var inventaret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk 24).

Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.

Alter
Prekestol
Døpefont
Midlertidig orgle i 2011

Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972, og Norsk orgelregister daterer det til 1967). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det formodentlig er satt i stand og tatt i bruk. I en overgangsperiode brukte domkirken et elektronisk orgel, men i 2013 ble det installert nye orgler fra Johannes Klais. Det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Pipeverket er montert i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det er malt etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. Prosessen med montering av orgelet er dokumentert med mange bilder på Flickr. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er formodentlig levert idet dette leses.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig. Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid.

Kristiansand domkirke
Handel utenfor domkirken

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden