Buvik kirke

Buvik kirke

Bakgrunn
Alle de tre kirkestedene i Skaun kommune har røtter tilbake til middelalderen. Buvik og Børsa tilhørte Byneset prestegjeld etter reformasjonen, mens Skaun hørte til Orkdal. Børsa prestegjeld (med Skaun som anneks) ble dannet i 1814, og i 1965 ble Buvik overført dit fra Byneset.

Tidligere kirker
Middelalderkirken skal ha stått drøyt hundre meter sørøst for nåværende kirke, på grunn fra gården Presthus (gnr. 14). Den ser ut til å ha vært oppført som høgendekirke. En tømmerkirke ble oppført samme sted rundt 1658. Denne ble nesten tatt av et leirras i juni 1728, og løpet av få dager etterpå ble inventaret reddet ut, og kirken ble tatt ned. Året etter ble den satt opp igjen på Kjerkhaugen ved Husby (gnr. 10), nordøst for dagens kirke. Gerhard Schøning besøkte stedet i 1774 og sier i sin skildring blant annet at kirken var uten tårn. I 1803 var kirken, som var i privat eie, i så dårlig stand at kirkeeieren måtte love biskopen å bygge ny kirke når tidene ble bedre. Det drøyde til noen år etter napoleonskrigene. Noe inventar fra de gamle kirkene er tatt vare på (se bok om kirken), men det meste er gått tapt etter å ha vært

Dagens kirke
Dagens Buvik kirke ble oppført ved byggmester Johan Nordset i 1818–19, men ble vigslet først i september 1823, da inventaret var på plass. Den da nesten tredve år gamle Klæbu kirke stod modell, men det finnes avvikende detaljer. Vi har altså å gjøre med en laftet kirke med langstrakt åttekantform. I øst er et sakristipåbygg fra 1978. Klokkehus og tårnhette er fra 1861 etter et lynnedslag. Kirken har vinduer i to etasjer, og de har blitt utvidet i forhold til det opprinnelige. Antall sitteplasser er 250.

Interiør
Det mest slående med interiøret er nok at kirken har prekestolalter, som var vanlig i åttekantkirker på overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Fire marmorerte søyler av lange, kraftige stokker holder formodentlig takrytteren oppe. Rundt kirkerommet går grunne gallerier (men deler ble utvidet i forbindelse med orgelmontering i 1901). Under galleriet er noen lukkede kirkebenker.

Inventar
Det har vært litt frem og tilbake med prekestolalteret, men i dag brukes ifølge fellesrådet en kateterlignende prekestol som kan flyttes frem i kirkerommet. Altertavlen er altså under prekestolen i prekestolalteret. Den hadde opprinnelig et bilde og visstnok en henvisning til Matt 11, 28. I dag brukes et krusifiks som antas å være fra middelalderen, og på sidene av prekestolalteret er figurer av Maria og Johannes. Døpefonten er fra 1934 og ble gitt av Randi H. Engen, som utvandret til USA. Klokkene ringes med tau som henger ned i kirkerommet. Den ene klokken er støpt av Lars Rustad i 1886, den andre av Olsen Nauen i 1968.

Kirken har hatt flere orgler. Et lite Fosnæs-orgel fra 1901 ble i 1955 avløst av et hammondorgel, men det gamle prospektet ble beholdt. I 1991 overtok kirken et Br. Torkildsen-orgel fra Klæbu kirke (opprinnelig fra 1939), men det fortelles i boken om kirken at dette er en midlertidig løsning, og at man har hammondorgelet som reserveløsning. I 2004 fikk kirken et nytt orgel bygget av svenske Grönlund.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegåreden, og på nordsiden er en parkeringsplass og et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Klæbu kirke

Klæbu kirke

Bakgrunn
I Klæbu utenfor Trondheim by står en åttekantkirke som har vært forbilde for flere andre slike kirker, deriblant Støren, Buvik og Hornnes. Klæbu har hatt kirke siden middelalderen. Den første skriftlige omtalen er fra 1430, og regnskaper fra 1680-årene beskriver noe som antas å være en stavkirke med omfattende råteproblemer: Koret og deler av skipet ble revet og erstattet med laftebygg. Kirken ble etter dette beskrevet som en laftet tømmerkirke utformet som et kvadrat med lavere, rektangulære korsarmer mot vest, sør og øst. Denne kirken ble revet i 1789, og dagens kirke ble oppført på samme tomt og vigslet i 1790.

Klæbu kirke av Schøning
Gamlekirken tegnet av Gerhard Schøning i 1773. Fra Reise gjennem en del af Norge i de Aar 1773, 1774, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning, første bind (Trondheim, 1910), s. 15.

Kirkebygg
Kirken er et laftet bygg med form av en litt uttrukket åttekant: To av kantene er lengre enn de andre seks. Byggmester/arkitekt var Lars Larsen Forsæth d.y., som senere var eidsvollsmann, og det antas at han sammen med faren utarbeidet en relativt detaljert tremoddel som kunne brukes til å vise tekniske løsninger ved byggingen, og som muligens ble brukt i forbindelse med andre kirker senere. Kirken har 250 sitteplasser — eller 320 med galleriet. Det er et monumentalt bygg som dominerer sine omgivelser fra høydedraget det står på.

Klæbu kirke

Interiør og inventar
Når man trer inn i kirken, kan man blir overrasket over at det ikke er søyler i kirkerommet. Hele takkonstruksjonen med takrytter hviler altså på veggene. Heller ikke de relativt smale galleriene har søyler. Som en rekke kirker fra denne tiden har Klæbu kirke prekestolalter, og det er en viss schwung over den. Alterveggen har vært sammenlignet med den store altertavlen i Vår Frue kirke. Alterbildet viser hyrdenes tilbedelse. Det er usignert, men sies å være malt av skolelærer Johan Jørgen Lyng, som også har malt alterbildene i Støren og Røros kirker.

Det har vært gjort endringer i kirkerommet. Blant annet har det kommet til en prekestol til høyre nede på gulvet (i 1898?). En kongestol på vestgalleriet ble rekonstruert ved en restaurering i 1938–40 ledet av John Tverdahl for så å bli fjernet igjen i 1986. Opprinnelig hadde kirken et døpefat festet i en ring ved alteret, men dagens døpefont er fra 1957.

Kirkens to klokker er fra 1705 (omsøpt av Friedrich Kessler) og 1861 (Lars Rustad). Orgelet er bygget av Bruno Christensen i 1986. En rekke andre gjenstander er skildret i jubileumsboken.

Klæbu kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirken står som sagt på et høydedrag, og det befinner seg relativt langt nord på kirkegården. Prestegården er nordvest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vegårshei kirke

Vegårshei kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Vegårshei kirke ser ut til å være tredje kirke på stedet. Den første er omtalt på 1400-tallet. Kirke nummer to ble oppført i 1667 og solgt til allmuen på auksjonen i 1723. Til tross for reparasjoner over en årrekke ble den imidlertid sagt å være i dårlig stand rundt 1800 — og dessuten for liten. Dagens kirke ble oppført av byggmester Knud Torkildsen Skjerkholt fra Holt og innviet den 19. august 1810, etter at kirken hadde vært i bruk et par års tid. Det er en korskirke i bindingsverk, og den ble malt av Lars Berg i 1826. Opprinnelig hadde kirken tårn (eller takrytter) over krysset, men i 1863 fikk den vesttårn i stedet. Siden er den restaurert i 1893, 1902 og 1959-60. Ved sistnevnte anledning ble interiør og inventar tilbakeført, idet tidligere ominnredninger ble oppfattet som hardhendte. Kirken ble også pusset opp til 200-årsjubileet.

Interiør og inventar
Innvendig er kirken preget av sitt Louis Seize-interiør. Den har rundt 350 plasser, og det er gallerier i alle fire korsarmer. Kirken har prekestolalter. Selve alteret er overført fra gamlekirken og restaurert. Alterbildet forestiller Jesus i bønn i Getsemane og ble malt av Christian August Lorentzen på bestilling i 1806. Det er nesten samme motiv som maleren tidligere hadde malt til Søndeled kirke. Under bildet står følgende tekst: «Kommer hid og æder af Brødet og drikker af Vinen, dette Gjøres til min Ihukommelse». Teksten henspiller altså på nattverdens innstiftelse snarere enn den avbildede Getsemane-scenen, og det har vært spekulert i om den egentlig er skrevet til et eldre alterbilde som er forsvunnet. I tillegg finnes omrammingen fra en annen altertavle med akantusskurd skåret av Ole Nilsen Weierholt og muligens malt av Anders Grundesen Løve. Rammen står på sakristigalleriet (bak og over prekestolalteret). Bildet ser ut til å være borte. Et annet tidligere alterbilde (en slags kopi av Adolph Tidemands alterbilde i Tyristrand kirke, ofte kalt «Kristus i skyen») er nå å finne i Høgtun bedehus. Slik så kirkerommet ut da dette alterbildet var i bruk.

Prekestolen er snekret av byggmesteren (og altså plassert over alteret og alterbildet). Den har Kristian VIIs kongemonogram svært fremtrende plassert, noe som kan synes underlig siden han døde i 1808 og monogrammet kom på plass først i 1826. I jubileumsboken spekuleres det i om treskurden kan være utført av Tallak Halvorsen Grandalen. Stolen ble fjernet ved restaureringen i 1893, men er siden restaurert og gjeninnsatt. For øvrig brukes en prekestol fra 1893 som står på venstre side i krysset.

Kirken har to døpefonter: Den som brukes, er fra ca. 1750, og den andre antas å være fra 1600-tallet. Begge er nødvendigvis overført fra den tidligere kirken.

I kirken er en lukket stol som kalles Bispestolen, men som muligens har vært en skriftestol. Det er også lukkede kirkebenker med nummererte rader. Under galleriene henger noen gamle malerier av forskjellige profeter. Et orgel fra 1902 ble avløst av dagens orgel i 1975 (ifølge Norsk orgelregister fra Vestre orgelfabrikk). Dette ble restaurert i 2007. De to kirkeklokkene er fra 1761 og 1825.

Mer av interiør og inventar er skildret i jubileumsboken, og det finnes en rekke bilder på Agderkultur.no.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og blant gravminnene er enkelte jernkors som er støpt ved Næs jernverk i nabokommunen Tvedestrand. En tidligere stallbygning ble i 1974–75 bygget om og er innredet med søndagsskolerom, bårerom, toalett, redskapsbod og oppholdsrom for graveren. I Vegårshei kommune er det kirkegårder også ved Espeland og Raudsandmoen.

Vegårshei kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tolga kirke

Tolga kirke

Bakgrunn
Tolga formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837, men det ble bygget smeltehytte på stedet under Røros kobberverk i 1660-årene, og Tolga har hatt kirke siden 1688, etter at folk tidligere hadde gått til kirke i Vingelen. Tolgas første kirke var 18 alen lang og 12 alen bred. Den fikk tårn i 1703, altertavle, prekestol og døpefont ble ferdigstilt i 1705, sakristi ble bygget i 1712 og staffert i 1729, og spontekking ble gjort i 1730-32. Mye av inventaret ble gitt som gaver, og noe av det er bragt videre til dagens kirke, så som døpefonten, fire evangelistbilder fra prekestolen (malt av Peter Andersen Lillie) , en kirkeklokke, en messehagel fra 1710 og et antependium fra 1740.

Dagens kirke
Dagens Tolga kirke er en åttekantet laftet kirke med sentraltårn. Byggmester var John Eriksen Berg, og kirken ble innviet den 15. november 1840, etter at gamlekirken var blitt revet i mars. Kirken er i sitt ytre ikke helt ulik Åmot kirke i Nord-Torpa og gamle Hunn kirke (på Gjøvik, revet 1881), men med sine 400 plasser er den noe mindre enn Åmot, selv om begge har gallerier i to etasjer. Kirken er innredet som en langkirke med kor i østenden, et to etasjers sakristiutbygg øst for det og våpenhus i to etasjer i vest. Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger, ikke minst i 1962–65, da man prøvde å tilbakeføre den mest mulig til opprinnelig utseende. Malte tømmervegger ble avlutet (for hvit oljemaling fra 1924), og den gamle altertavlen ble tatt i bruk igjen, for å nevne et par eksempler.

Inventar
Kirkens altertavle ble malt av Kristoffer Guldbrandsen i 1870-årene og viser korsfestelsen. 17. mai 1922 ble en ny altertavle innviet, med et bilde av Jesus i Getsemane malt av Rasmus Strømme etter tysk forbilde. Senere er altså Guldbrandsens tavle gjeninnsatt. I 1909 ble for øvrig altertavlen fra gamlekirken hengt opp i sakristiet, og samme sted anbragte man den gamle alterringen, døpefonten, bedeskammelen og prekestolen.

Det bør kanskje presiseres at kirken har prekestolalter — muligens det siste i sitt slag. Det finnes slike prekestolaltre i en rekke empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, men rundt 1840 var de gått av moten. Prekestolen befinner seg over alterbildet i høyde med første galleri og med inngang fra dette. I tillegg er det en enkel prekestol samt en lesepult nede på kirkegulvet. Kirken overtok gamlekirkens døpefont i tre fra 1704, men i 1909 tok man i bruk en ny døpefont i hvit marmor som var gitt i gave. Begge ser ut til å stå i kirkerommet, med marmorfonten lengst bak i hjørnet. Døpefatet i sølv ble gitt i gave i 1958.

På orgelgalleriet i vest har kirken et snertingdalorgel fra 1974, og av kirkeklokkene er den ene fra 1725, den andre fra 1898 (fra det som nå er Olsen Nauen Klokkestøperi).

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet flere ganger, senest (?) i 1966. Bårerom («likkjeller») under kirken ble tatt i bruk i 1954. Nedgangen ses som en kjellerlem ved sakristiet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tynset kirke

Tynset kirke

Bakgrunn
Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Kirkebygg
Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

På vestgalleriet stod inntil for få år siden et 21 stemmers orgel fra 1965 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I 2014 kjøpte imidlertid menighetsrådet inn et brukt Marcussen-orgel fra Skt. Peders kirke i Næstved. Dette ble restaurert og utvidet av Ryde & Berg i 2016. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset. Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 48–51
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 612
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 47–48
  • Orgelspeilet nr. 4/2012, s. 67–68

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grytten kirke

Grytten kirke

Bakgrunn
Grytten som kirkested eller sogn går muligens tilbake til 1200-tallet, men plasseringen er noe endret, og dagens kirkebygg er det fjerde i rekken. Stedets eldste kirke var en stavkirke som er omtalt i 1364. Det antas at den først lå på Nes (Veblungsnes) for så å bli flyttet til den gamle prestegården på Grytina, rundt fire kilometer lenger opp mot Isterdalen. Kirken skal ha falt sammen i 1650, og en ny stavkirke ble oppført samme sted året etter. Også denne kirken fikk problemer med å holde seg oppreist, og det gikk galt i 1728, nærmere bestemt den 9. november. Inventaret ble berget ut og oppbevart på prestegården for senere å overføres til en korskirke som ble innviet i 1732 som stedets tredje kirke. Den lå mellom prestegården og Brønnsletten. Det oppstod imidlertid problemer også med denne kirken på grunn av sandflukt: Etter at skogen i området var hugget ned, rev elven Rauma med seg sandmasser. Kirkestedet ble derfor flyttet til Veblungsnes, der ny kirke ble oppført på grunnen til gården Setnes med bruk av materialer fra den gamle samt nye materialer.

Dagens kirkebygg
Den Grytten kirke vi kjenner i dag, ble innviet den 27. september 1829. Det er en laftet, åttekantet kirke modellert på Sør-Fron kirke. Kirken har utvendig panel, og midt på er en takrytter med løkkuppel. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250 (mens jubileumsboken opererer med 300). Kirken har sett sin rekke av restaureringer og utbygginger. Et tilbygg i vest gjør at bygget som helhet ikke fremstår som symmetrisk sett fra sør (men det er en symmetriakse som går vest–øst). Denne delen inneholder formodentlig de funksjonene vi normalt finner i våpenhus og sakristier. Ifølge jubileumsboken fikk kirken våpenhuset utbedret og påbygget i 1868, og det ble oppført et tilbygg tegnet av Torgeir Suul i 1965–67 med dåpssaksristi, bårerom og klosetter. Dette er det eneste påbygget på den ellers åttekantede bygningskroppen. Grytten er hovedkirke i det som var Grytten prestegjeld, og som geografisk faller sammen med Rauma kommune og kirkelige fellesråd.

Litt bygningshistorie
Kirken ble rødmalt utvendig ca. 1840. En gang i løpet av 1800-tallets siste to tiår ble kirken malt hvit i stedet, samtidig som det ble gjort endringer også innvendig. På 1950-tallet var det en større restaurering utvendig og innvendig som ble sluttført i 1957. Da ble kirken malt rød igjen. Ved samme anledning ble tømmerveggene inne i kirken avlutet og interiøret ellers malt om etter et fargeskjema som ble satt av Finn Krafft. Dagens skifertekke på taket (fra Otta) er fra 1988–90. Kirken ble malt utvendig også i 1994 og formodentlig igjen senere. Den har fått rullestolrampe til inngangen.

Grytten kirke

Interiør og inventar
I kirkerommet er det fire kraftige søyler som holder takkonstruksjonen oppe, og det går gallerier rundt hele kirkerommet. I øst er det prekestolalter, slik det ofte er i denne typen åttekantede kirker. Det er inspirert av det i Sør-Fron, med enkelte detaljert direkte kopiert, men det er noe enklere i utførelsen. Alterbildet viser nattverdens innstiftelse. Det ble overmalt i 1868, da det ble malt på et stort kors i stedet. Bildet er siden restaurert. En tidligere altertavle fra 1670 er nå i kapelletRomsdalsmuseet. Den antas å være malt av samme ukjente kunstner som har malt altertavler til Eid kirke (også Rauma kommune) og Haram kirke.

Prekestolen nås via en galleritrapp like ved siden av alterringen. I billedfeltene ser vi jomfru Maria. Fra 1908 og frem til restaureringen i 1957 stod det dessuten en ny prekestol på kirkegulvet. I dag er det en lesepult der (fra 2003). En prekestol fra stavkirken ble lagt på kirkeloftet før den ble solgt til Stavanger museum på slutten av 1800-tallet.

Døpefonten har form av to kjegler som møtes i den spisse enden. Den er av tre og ble som prekestolalteret laget i 1829. I 1868 ble det imidlertid besluttet å anskaffe ny døpefont med fat, men den gamle fonten brukes i dag.

På galleriet henger et krusifiks fra slutten av 1200-tallet. På veggene henger tre presteportretter av Anders Leem, Anders Heiberg og Hans Jakob Wille.

Det ble i 1912 inngått kontrakt med Olsen & Jørgensen om innkjøp av pipeorgel, som antas å ha blitt levert i 1913. Det dreier seg om et pneumatisk orgel, visstnok med ett manual, pedal og 6–7 stemmer (nøyaktige spesifikasjoner er ikke gitt i jubileumsboken). Dette var i sin tid en vanlig orgeltype beregnet på å akkompagnere salmesangen, men ikke egnet til den typen orgelkonserter man finner sted rundt omkring i dag. Orgelet ble restaurert av Theodor Zuber (Ålesund) i 2003 og antas å fungere greit, men det er altså temmelig gammelt. Det er også piano i kirken.

Begge kirkeklokkene er opprinnelig fra middelalderen, men den ene ble omstøpt i Nederland i 1751. Det finnes også noe annet gammelt inventar, mens noe er avhendet på forskjellige vis, ifølge Kulturnett. Mer inventar er beskrevet i kirkens jubileumsbok fra 2004.

Kirkegård og omgivelser
Kirken holder sommeråpent for turister. Den er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av et steingjerde. På kirkegården finnes et minnesmerke over napoleonskrigene, et minnesmerke over et lokalt offer for andre verdenskrig og graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Den gamle prestegården ved Grytten ble etterhvert så hardt rammet av sandflukt at den ble besluttet solgt på auksjon i 1863. Ny prestegård ble anlagt på Nes året etter og brukt til 1940, da bygningene brant etter bombing i krigens tidlige fase. Presten flyttet inn i leid bolig først i Isfjorden, så i 1942 i Åndalsnes, og i 1948 ble det bygget en permanent prestebolig.

Det ble for øvrig anlagt gravlund i selve Åndalsnes i 1928, og det arbeides for kirke der.

Grytten kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hen kirke

Hen kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hen kirke i Isfjorden avløste en stavkirke som skal ha lignet en god del på Rødven stavkirke. Stavkirken i Isfjorden ble revet i 1830-årene etter at den nye kirken var klar. Året 1831 forbindes gjerne med Hen kirke — i den grad at årstallet er å lese tre steder på bygget: over inngangsdøren, på vindfløyen og øverst på alteret. Byggingen tok imidlertid flere år, og kirken ble innviet først den 21. oktober 1835. Vi har å gjøre med en nyromansk langkirke i gråstein med puss. Den sies å være første kirke bygget i rektangulær form i Møre og Romsdal etter reformasjonen. Ellers var det vanlig med korskirker, eventuelt åttekantede kirker. Hen kirke har rundt 200 sitteplasser.

Den lange byggetiden kan bl.a. ha hengt sammen med tekniske problemer og kapasitetsproblemer. Ikke noe lokalt steinbrudd er kjent å ha eksistert på 1830-tallet, så materialene er stein som er plukket opp her og der, av varierende størrelse. Dette var nyttig også ved at man fikk ryddet åkerland, men byggeteknisk måtte man også ty til andre midler. Himlingen og takkonstruksjonen bæres av fire kraftige søyler av rundtømmer som er synlige i kirkerommet. Kirken ble påbygget sakristi og våpenhus i 1902 og restaurert frem mot jubileet i 1931. Sakristiet ble utvidet ca. 1959–60, mens det ble bygget nytt våpenhus ca. 1968. Det har også vært annen oppussing og restaurering, ikke minst frem mot jubileet i 2006.

Hen kirke

Interiør og inventar
Om Hen er en tidlig representant for langkirker lokalt, er den blant de siste kirkene som fikk prekestolalter, et fenomen vi gjerne finner i empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Da Hen kirke ble bygget, var det gått av moten, og i flere kirker som har hatt dem, er de gjort om på. I Hen kirke står prekestolalteret der fortsatt, men prekestoldelen er ikke i bruk. Døren inn til den ble dekket av et nytt maleri (utført av Halvard Hatlen) som viser korsfestelsen. Det egentlige alterbildet viser nattverden og er på alder med kirken. Hatlen har dessuten senere malt et maleri som henger i koret, og han har malt seks presteportretter som henger i kirken. Kirken fikk ny prekestol til hundreårsjubileet. Det er galleri bak prekestolalteret, og det er visstnok i bruk ved behov.

Døpefonten er på alder med kirken. De to kirkeklokkene er fra 1791 (Arent Hedemark) og 1966 (Olsen Nauen). Det finnes ellers et rosemalt skap fra 1788. En kirkeklokke fra 1200-tallet fra gamlekirken er bevart på Romsdalsmuseet.

Når det gjelder orgel, har Hen kirke en ganske frustrerende historie. Et harmonium kom til kirken i 1908. Innsamling til pipeorgel pågikk i mange år, avbrutt av krigen, og først høsten 1952 ble det installert et pneumatisk orgel (2 manualer, 15 registre) fra Vestre orgelfabrikk på vestgalleriet. Det ble innviet den 7. desember det året. Det oppstod imidlertid snart problemer med dette orgelet, som muligens også hadde dårlige materialer pga. krisetid. I 1963 ble orgelet bygget om og fikk elektrisk overføring. Det “nye” orgelet (14 registre) ble tatt i bruk vinteren 1964. Det har imidlertid også senere vært meldt om problemer med klang og luftforsyning. I 1992 var man enige om at det trengtes et nytt orgel. I 2003 anbefalte man et tilbud fra Grönlunds Orgelbygeri, men det ser ikke ut til at noe nytt orgel er anskaffet. Endel penger ble samlet inn, men ikke nok til nytt pipeorgel. Det ble diskutert om man heller skulle kjøpe digitalt orgel (se her og her). Noen år senere kom imidlertid meldinger (f.eks. her og her) som tydet på at orgelet var i orden, uten at undertegnede vet akkurat hva som har skjedd.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og like ved siden av kirken står et bårehus. Det er tre engelske krigsgraver på kirkegården og en minnebauta for et norsk krigsoffer (avduket 1941). Videre finnes en minnebauta for misjonæren Lars Nilsen Dahle.

Hen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Jevnaker kirke

Jevnaker kirke

Bakgrunn
Jevnaker kirke ligger i Prestmoen, i skråningene øst for Jevnaker sentrum, der hvor E16 (tidligere riksvei 35) kommer over fra Lunner. Den har utsikt over Randsfjorden og mot sentrum. På stedet stod det tidligere en steinkirke, visstnok med aner tilbake til 1000-tallet (nærmere bestemt Olav Kyrres tid, dvs. 1066-1093). Denne steinkirken skal ha vært i god stand da den ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, men en hundre års tid senere ble den karakterisert som «aldeles ubrugbar og kassabel». Etter noe om og men og overføring av eiendomsrettigheter ble den gamle kirken revet i 1832 og ny kirke oppført.

Kirkebygg
Den nåværende trekirken er åttekantet og sies gjerne å være modellert etter Vang kirke utenfor Hamar (tegnet av Abraham Pihl eller muligens Svend Aspaas, skjønt begge hadde vært døde noen år da Jevnakerkirken visstnok ble oppført etter en modell). Kirken er laftet, men kledd med stående panel utvendig (fra 1842). Den ble innviet den 8. oktober 1834 og er med sine rundt 700 plasser Hadelands største kirke.

Interiør
Kirken har to etasjer med gallerier over selve kirkegulvet, så den kan i grunnen sies å ha tre etasjer, som vi ser av vinduene. Som Vang kirke fikk den prekestolalter, som den i motsetning til Vang har beholdt. Opprinnelig hadde vesttårnet pyramidetak (eller telttak, om man vil), men tårnet ble bygget om og fikk sin nåværende form (tegnet av Sverre Knudsen, utført av byggmester A. Mathisen) i 1910. Til å begynne med var benkeplasser fordelt etter stand og stilling i samsvar med tradisjonen, men skilleveggene ble fjernet i 1890 i forbindelse med endring av benker og gallerier. For øvrig er det naturligvis gjort en rekke endringer og reparasjoner opp gjennom årene.

Alterbildet viser hyrdene som tilber Jesusbarnet med Josef og Maria. Selve prekestoldelen er syvkantet. Døpefonten, i tre, er fra 1732. Den er kalkformet og utsmykket med akantusutskjæringer, malt og forgyllet. Døpefatet i forsølvet messing er fra ca. 1660, og kirken har en alterkalk og disk fra 1718. Noe av dette er naturligvis overført fra gamlekirken.

Kirken hadde tidligere et 18 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk fra 1962. Dette bel i 2017 byttet ut med et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. september.

Kirkens to klokker er fra 1789 og 1893, fra hhv. Erich Schmidt og Ole Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, der det står et gravkapell nord for kirken. Gravkapellet så i januar 2010 ut som det kunne trenge et strøk maling, et inntrykk som ble bekreftet i visitasprotokollen for bispevisitasen i september 2008. Der fremgikk det at kapellet trengte å renoveres, og at taket ikke var tett. Det ble også lagt opp til å innrede det som et livssynsnøytralt ritualrom og forsamlingslokale for menigheten. Det fremgår dessuten av protokollen at det er planer om å utvide kirkegården. I årsmeldingen for 2012 ble det meldt at penger var bevilget til opprusting av gravkapellet, og at midler var avsatt til kirkegårdsutvidelse. Det er mulig å søke etter gravlagte i Jevnaker komune her.

Prestegården ligger på nedsiden av E16 (tidligere riksvei 35).

Jevnaker kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vardal kirke

Vardal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Vardal var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Gjøvik i 1964, etter at Gjøvik i sin tid var blitt utskilt fra Vardal.

Vardal kirke ligger ved gården Haug og kalles gjerne Haugskjerka. Dagens kirke er den tredje kjente på stedet. Den første, en stavkirke, ble trolig bygget en gang mellom 1150 og 1250. Det fortelles at Jens Nilssøn på et besøk her i 1576 renset Vardal kirke for helgenbilder. I sin biskoptid hadde han flere visitaser i Vardal, blant annet den som er skildret i de berømte nedtegnelsene. Ved en besiktigelse i 1664 ble kirken konstatert å være for liten. Ved den store kirkeauksjonen ble Vardal kirke sammen med anneksene Hunn og Bråstad kjøpt av sogneprest Jens Olssøn Holmboe. Den ble revet, og ny kirke ble oppført.

Kirke nummer to ble innviet i 1727 av biskop Deichman (den samme som hadde hjulpet kong Frederik IV med å selge kirkene for å få penger i kassen). Det meste av inventaret fra gamlekirken ble overført. Ellers sies det ikke så mye i jubileumsboken om denne kirkens beskaffenhet. Kirken brant etter tordenvær den 9. juni 1801. Brannen startet på Haug gård og spredte seg via kirkestallene til selve kirken.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke med 480 sitteplasser. Den ble oppført noen meter lenger opp i bakken enn den nedbrente kirken. Gunnar Rønningen påpeker ifølge jubileumsboken konstruksjonsmessige likheter med Brøttum kirke og mener derfor at byggmester sannsynligvis var Amund Nilsen Gloppe. Han hadde et par tiår tidligere også oppført Biri og Seegård kirker. Vardal kirke ble tatt i bruk den 18. september 1803, mens den formelle innvielsen fant sted den 30. november samme år. På vindfløyen i spiret finner vi imidlertid årstallet 1802. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1811 og ble da rødmalt. Ved ny maling etter reparasjon i 1856 kom det til noe gråfarge, men først i 1872 ble kirken malt hvit. Kirken er ellers reparert og restaurert flere ganger, så som frem mot 1932 og i 1966. Kirken hadde 200-årsjubileum i 2003, og det ble i den forbindelse utgitt en jubileumsbok.

Interiør og inventar
I likhet med en rekke kirker fra begynnelsen av 1800-tallet har Vardal kirke prekestolalter, skjønt det er nok vanligere i åttekantede kirker enn i korskirker. Prekestolen ble snekret av sogneprest Peter Gregersen Lufton Lund, som også laget døpefonten (fortsatt i bruk) og en jordpåkastelsesspade (ikke lenger i bruk). Dessuten er det en prekestol i krysset mellom korsarmene. Alterbildet ble malt i 1804, trolig av Ole Olsen Byfuglien fra Nord-Torpa. Det står et krusifiks på alteret og henger et annet på østveggen i nordre korsarm.

Dagens orgel ble innviet den 18. oktober 1953, i tiden omkring 150-årsjubileet. Orgelregisteret gir en pekepinn om tidligere orgler. (Mot dette daterer kirkeleksikonet orgelet til 1988, ukjent på hvilket grunnlag.) Den store kirkeklokken av bronse (1803) ble støpt av Erich Schmidt i Christiania, mens en mindre klokke (1820) ble støpt av M.K. Skiøberg på gården Schikkelstad.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er i dag på 14,4 dekar, hvorav rundt 10 da er tatt i bruk. Det er plass til ca. 2 100 graver. Øverst på kirkegården står det et bårehus. Utenfor kirkegården på østsiden står menighetshuset, som ble innviet av biskopen.

Vardal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden