Stikkord: Ragnar Nilsen

Efteløt kirke

Efteløt kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Efteløt er et av Sandsværs fire middelalderkirkesteder, og kirkens skip og kor er av stein og antas å være oppført mot slutten av 1100-tallet. Kirken var viet til Johannes døperen og jomfru Maria. Etter reformasjonen var Efteløt prestegjeldets hovedkirke med Hedenstad, Komnes og Tuft som annekser. Kirken var i privat eie fra auksjonen i 1723 og til kommunen overtok i 1873. Det innledet en rekke restaureringer med noe varierende resultater.

Det begynte med en stor ombygging i 1876. Kirken fikk vesttårn med våpenhus av tegl (det hadde tidligere vært takrytter midt på skipet) samt sakristi av bruddstein i øst. Koret var og er rett avsluttet utvendig, men apsidalt avsluttet innvendig, og det ble laget en dør i østveggen som delvis overlappet et tidligere vindu (resten av vinduet ble murt igjen). Skipet fikk et ekstra vindu i sørveggen, og vinduene ble gjort spissbuet etter tidens smak. Korbuen og skipets vestportal ble utvidet. Kirken fikk nye tak med slakere helling enn før (gavlene ble gjort noe lavere). Både skip og kor har for øvrig hatt sørportaler som er blitt murt igjen. Det gamle steinalteret ble brukt som trappestein, i likhet med en gammel gravstein. Gulvet i skipet ble hevet med ca. 90 cm i forhold til tidligere, og korets gulv er tre trinn opp i forhold til skipets. Det gamle inventaret ble byttet ut med nygotisk inventar med eiketresmaling.

I 1905 ble det uført reparasjoner på kirken, og i 1906 ble steingjerdet som omgav den, gjort om til pukk og brukt i et veianlegg. I 1953 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering etter planer av Ragnar Nilsen. Da måtte inventaret fra 1876 vike, og kirken fikk i stedet det gamle inventaret fra Komnes stavkirke, etter at det var blitt restaurert. Nordgalleriet fra 1876 ble fjernet, og vestgalleriet fikk ny brystning. Kalkmalerier ble avdekket i kor og skip, og himlingens gamle dekor ble tatt i bruk. Kirken har for øvrig 190 sitteplasser.

Inventar
Altertavlen fra før 1876 er ikke dokumentert. I 1876 fikk kirken et alterbilde som viser Jesus i Getsemane, malt i kopi etter Otto Mengelberg. (Motivet er brukt i en rekke norske kirker.) Det ble i 1953 hengt på skipets nordvegg. Kirken har altså den gamle altertavlen fra Komnes kirke. Den er fra 1787 og har tre billedfelter ved siden av hverandre som viser Jesus i Getsemane, pågripelsen og korsfestelsen. I tillegg er nattverden avbildet mellom blomster på predellaen.

En prekestol med årstallet 1583 er omtalt i 1796, formodentlig samme stol som ble staffert i 1698 og fikk hengt opp en forgyllet engel under himlingen. Alt dette er borte. I 1876 fikk kirken en prekestol med store, enkle fyllinger og i 1953 den gamle prekestolen fra Komnes. Den er i renessansestil og har åttekantet grunnflate. Tre billedfelter har naive malerier av Aron, Kristus (Salvator Mundi) og Moses. Stolen ble overmalt i 1799, men er restaurert. Til den hører en åttekantet himling. Prekestolen er plassert i skipets sørøstre hjørne. En klokkerbenk i renessansestil fra Komnes (påmalt årstallet 1781) står på sørsiden inne i koret.

Den gamle døpefonten (åttekantet med timeglassform) er nå å finne i Lågdalsmuseet. På nordsiden i koret står den gamle døpefonten fra Komnes kirke (også den åttekantet med timeglassform). Den er fra 1639 og har lokk. Et døpefat i messing ble fremstilt i Tyskland på 1500-tallet. Det skal ha blitt brukt som fat i et hønsehus før restaureringen i 1953. Kirken hadde tidligere dåpshus (omtalt i 1698).

Kirken har hatt flere orgler. «Norges kirker» og orgelregisteret omtaler et seks stemmers orgel fra 1876 og et ti stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1911. Deretter hadde kirken et 16 stemmers mekanisk pipeorgel fra Vestre orgelfabrikk fra 1965. I 2022 kunne et nytt orgel (25/II + P) fra Ryde og Berg tas i bruk.

Kirken har tre klokker. Den største bærer Kristian Vs monogram og årstallet 1670 og skal være støpt på Kongsberg. En annen klokke er støpt av Borger Riise (Tønsberg) i 1800. Den tredje er støpt av Nils Knudsen Dahl (Ramnes) i 1840.

Annet inventar som malerier og gammelt kirkesølv er omtalt i kildene.

Kirkegård og omgivelser
Øst for kirkegården er det flere gamle gravhauger, og kirken skal en gang ha vært omgitt av slike. Det kan tyde på at den er anlagt på et forhistorisk gravfelt. Kirkegården var en gang omgitt av steinmur, men er nå etter utvidelser omgitt av nettinggjerde og furuhekk. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Vest for kirken, ved parkeringsplassen, finner vi bårehus (nå redskapshus) og menighetshus. Sistnevnte har også kontorer for kirkens administrasjon. Prestegården ligger sør for kirken, på den andre siden av veien. Kirken er vanligvis åpen for turister i juli (se Kirkesøk).

Efteløt kirke
Efteløt kirke
Krigsminnesmerke
Menighetshus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tranby kirke

Tranby kirke

Bakgrunn
Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.

Kirkebygg
Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.

Interiør og inventar
Endringer i 1949–50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.

Kirken hadde opprinnelig en barokk altertavle fra 1700-tallet som fremstilte korsfestelsen. Denne ble i 1901 sendt til Drammens museum og ble erstattet med en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Kopien er malt av Sveinung Aanonsen og har spissbuet omramming.

Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.

Orgelet (på vestgalleriet) er fra August Nielsen fra 1891 (ja, 1891), men ble restaurert og utvidet av Brødrene Torkildsen i 2006. En av kirkeklokkene ble støpt i Holmestrand i 1681, delvis av to sprukne, mindre klokker. En annen er fra O. Olsen & Søn fra 1855. Dessuten oppbevares ifølge «Norges kirker» en stor klokke fra 1629.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.

Annet
Kirken har felles sogn med Lierskogen. Menighetsbladet for Lier kan leses på fellesrådets nettsted.

Tranby kirke
Tranby kirke
Tranby kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Fra kirkegården
Minnesmerke over Ole Evenstad

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Iladalen kirke

Iladalen kirke

Bakgrunn
Iladalen kirke er en av de oslokirkene som startet sin tilværelse som småkirke. Den ligger i Søren Jaabæks gate 5, i nordenden av parken i Iladalen. Mange suser av sted ned Uelands gate hver dag uten å tenke over at det ligger en kirke her, rett innenfor ring 2.

Menigheten ble utskilt fra Sagene i 1938. Kirken ble tegnet av Ragnar Nilsen og oppført for innsamlede midler. Biskop Eivind Berggrav nedla grunnstein den 10. desember 1939 og innviet kirken den 22. mai 1941, på Kristi himmelfartsdag.

Kirkebygg
Kirken er oppført i teglstein med puss både utvendig og innvendig. Den har et lavt valmtak. Kirkeskipet er rektangulært og koret noe smalere enn skipet. Kirken har et slankt tårn høyre for hovedingnangen. Stilen kan vel sies å være funkis. Kirken var tidligere hvit, men har etterhvert fått nærmest sennepsgul farge.

Antallet sitteplasser, inkludert stor og liten menighetssal, er til sammen ca. 700. Mellom menighetssal og kirkerom er det elektrisk senkbar vegg. Bygget huser også prestekontor, funksjonærleiligheter og barnehage, og det er innredet et hobbyrom under menighetssalen.

Interiør og inventar
Mest berømt av inventaret her er Per Vigelands freskomaleri på fondveggen i koret, som fremstiller himmelfarten og ble ferdigstilt i 1944. Flere av samtidens presteansikter er avbildet her. Vigeland har også tegnet alterbildet (to engler i tilbedelse ved korset; tavlen er skåret av Wilh. R. Sjøwall) og et glassmaleri bak orgelet (engel med lutt). Døpefont og nummertavler er skåret av Wilh. R. Sjøwall, mens lysekroner og lampetter er tegnet av arkitekten og utført av R. Althoff. Sørvinduene har antikkglass fra G.A. Larsen.

I 2004 fikk kirken et sidealter utformet av billedhuggeren Christine Aspelund med tittel Redemptor gentium (folkets frelser).

Orgelet er fra 1971 og kommer fra Brødrene Torkildsen. De to kirkeklokkene er fra Olsen Nauen.

Kirkegård
Det er ikke gravplass her. Gravferdsetaten henviser til Nordre gravlund.

Utvikling
Ifølge Oslo byleksikon er kirkens navn fra 2012 «Ila kirke». Dette er fulgt opp enkelte steder som her og på kirkens Facebook-side, men per 2021 brukes «Iladalen» fortsatt på en rekke kirkelige nettsteder som Kirkesøk og menighetssiden. («Ila» brukes ellers om Ilen kirke i Trondheim.) I desember 2018 meldte NRK at Iladalen kirke som en av fem kirker ville bli fristilt, hvilket blant annet innebærer at den går ut av bruk som regulær sognekirke.

Iladalen kirke
Iladalen kirke
Iladalen kirke
Iladalen kirke

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 77–78
  • Oslo byleksikon
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 82–87
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 710
  • Kirkesøk
  • Sagene og Iladalen menighet: Om Ila kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skjeberg kirke

Skjeberg kirke

Bakgrunn
Borg (Sarpsborg) ble grunnlagt i 1016 som Østfolds første by og var faktisk regnet som landets hovedstad frem til 1030. Skjeberg er et lite stykke sørøst for dagens Sarpsborg sentrum. Tettstedet som sådan utviklet seg etter at jernbanen kom, og kalles iblant også Stasjonsbyen, men de eldste delene av kirken er fra middelalderen, da kirken var viet til jomfru Maria. 900-årsjubileum ble feiret i 1996. Kirken ligger på en lav høyde i et ellers ganske flatt landskap.

Kirkebygg
Skjeberg kirke er en langkirke av stein og har i dag rundt 360 sitteplasser. Den opprinnelige delen målte bare ca. 13,5 m x 11,5 m og hadde et 8,5 meter bredt kor med apsidal avslutning i øst. Rundt 1270–80 (eller ca. 1300) ble koret revet og kirken utvidet med 13 meter østover og 8,5 meter vestover under ledelse av «Bottolf Steinmester». Samlet lengde er dermed rundt 35 meter. På auksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av eierne av Hafslund, og etter dette fulgte en periode med oppussing og utbygging der kirken fikk sakristi (nord for koret) og to såkalte gravkapeller på kirkegården (skjønt det ene er egentlig et overbygg for et monument). Interiøret ble også endret en god del; blant annet fikk galleriet mer eller mindre sitt nåværende utseende. Kirken ble for øvrig kjøpt av kommunen i 1853. Etter dette har det vært flere omganger med oppussing, men på 1960-tallet ble kirken restaurert tilbake til sitt 1700-tallsutseende. Dette skjedde ifølge Norsk kunstnerleksikon i 1961 ved Ragnar Nilsen, mens Wikipedia daterer restaureringen til 1968.

Skip og kor er i samme rektangulære bygningskropp, og det står en takrytter sånn noenlunne midt på mønet. Kirken var opprinnelig romansk og har fortsatt rundbuede vinduer, men vestportalen har gotisk spissbue. Murene er rappet utvendig og pusset og kalket innvendig. Murer fra forskjellige tider har forskjellige tykkelser, og det er ujevnheter i overgangene. Innverveggene er delvis forblendet med nyere tegl for å kompensere for dette. I sørmuren øst for korportalen er det innmurt en stein med runer fra ca. 1300.

Interiør og inventar
Galleriet i vest fikk sin nåværende form på 1700-tallet. Interiør og inventar ble restaurert i 1919–20 ved Domenico Erdmann.

Alteret har en hard klebersteinsplate med relikviegjemme. Altertavlen er fra ca. 1760 og består av tegl, gips og et oljemaleri. Selve bildet viser nedtagelsen fra korset og antas å være utført av Eggert Munch etter en radering, slik at motivet er speilvendt i forhold til Rembrandts originalbilde (nå i Alte Pinakothek i München).

Prekestolen av eik er fra 1623 og skal være skåret av Niels Snekker. Rundt stolen er det bueportaler med bilder under, bl.a. korsfestelsen og flere våpenskjold. Stolen var overmalt flere ganger og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1920. Himlingen antas å være skåret av Thomas Blix og fullført av Erik Revhaug. Den ble gitt til kirken etter 1730, og det skal muligens dreie seg om et omarbeidet renessansestykke.

Døpefonten fra 1100-tallet er kirkens eldste inventargjenstand. Den er av kleberstein, muligens fra et brudd ved Finken (i Aremark eller Øymark), og den antas å være skåret av en engelsk kunstner. Kummen er kvadratisk og er båret av fem søyler hvorav én ny. Rundt kummen er en rekke relieffer. (Fonten er også kopiert til Borgarsyssel museum i Sarpsborg.) Døpefonthimlingen antas i likhet med prekestolhimlingen å være laget av Blix og Revhaug. Den er altså fra 1700-tallet, mellom 1730 og 1732.

Kirken fikk sitt første orgel allerede på slutten av 1780-tallet. Dette er siden blitt solgt, men prospektet ble kjøpt tilbake under restaureringen i 1920 og restaurert av Domenico Erdmann. Dagens orgel skal være et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1908 som ble restaurert på 1970-tallet. De to kirkeklokkene er støpt i 1641 og 1644.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet flere ganger, og det er fremdeles gravkjeller under kirken. Ellers er altså kirken kjent for sine to gravkapeller/mausoleer, Det werenskiold-huitfeldtske gravkapell (oppført 1753) og Det holterske gravkapell (over Peder Holter, d. 1786).

Prestegården er rett øst for kirken og fremstår som intergrert i omgivelsene.

Skjeberg kirke

Et par kilometer vest for kirken lå i sin tid Bø kirke, som antas å ha blitt ødelagt før reformasjonen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rødenes kirke

Rødenes kirke

Rødenes kirke er Marker kommunes eneste middelalderkirke og ligger idyllisk til ved vestbredden av Rødenessjøen. Rødenes var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Øymark til Marker kommune (med kommunesentrum i Ørje). Kirken, som hovedsakelig er av stein, antas å være bygget på siste halvdel av 1200-tallet. (Analyser utført våren 2009 tyder på ca. 1275–90.) Den var i middelalderen viet til Johannes døperen og til helgnene Margareta og Katarina, og den ble innviet den 11. februar — formodentlig en gang litt rundt 1300 eller litt før. Kirken gjennomgikk omfattende restaurering i 1703–09. Den ble da forlenget med 5,5 meter i vest og fikk det tårnet (eller den takrytteren) i bindingsverk som vi ser i dag. Det ble også bygget et tømret våpenhus i vest, men nytt våpenhus ble senere bygget i 1949-52, da kirken ble restaurert under ledelse av Ragnar Nilsen. Sakristiet på korets nordside, også det i tre, kom til på begynnelsen av 1700-tallet, men er siden endret i 1853 og i 1949–52 og pusset opp i 1996. Det var sponkledning i østgavlene også i middelalderen. Etter kirkesalget i 1723 hadde kirken mange eiere før den ble kommunal eiendom i 1850.

Kirken fungerte en stund også som garnisonskirke for Basmo festning (1683–1743, 5 km nord for Rødenes; det skal også ha vært et kapell der som nå er forsvunnet). Det sies at kommandanten der, Christian Hansen Sarpsborg, forærte altertavlen til kirken i 1720-årene. Hovedfeltet i altertavlen har et gotisk krusifiks (muligens fra 1200-tallet). Det var tidligere flankert av Maria og Johannes. Tavlen er forøvrig blitt overmalt og restaurert i tur og orden og med varierende resultater. Over og under krusifikset er det malte bilder, det nederste av nattverden, det øverste av kvinnene ved graven.

Prekestolen i eik har fire fag og er fra 1619, men har også vært overmalt og restaurert senere. Evangelistene er avbildet i storfeltene. Himlingen er på alder med prekestolen. Ved siden av prekestolen er det en liste over kirkens sogneprester. Døpefonten antas å være fra ca. 1700 og er muligens av Svend Svanneberg. En akantusprydet skål bæres av fire småbarn. Dåpsfatet i messing er fra 1709.

Kirken har galleri i vest og langs nordveggen av skipet. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Det avløste et gammelt Olsen & Jørgensen-orgel som deretter fant veien til Ljørdalen kirke. Av de to kirkeklokkene er én fra middelalderen og én fra 1588.

Kirkegården som omgir kirken, ble utvidet i sør i 1850, og muren ble satt opp i 1889–90. Gravsøk kan utføres her. Et gravkapell nordøst for kirken er tegnet av Johs. Th. Westbye og ble oppført i 1930. Sør for kirken, rett utenfor kirkegårdsmuren, står et servicebygg. Det har vært prestegård ved Rødenes siden middelalderen. Nåværende prestebolig ble oppført i 1799.

Rødenes kirke
Gravkapell
Rødenes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Flåbygd kirke

Flåbygd kirke

Bakgrunn
Selv om Flåbygd i dag er i Nome kommune (og før 1964 i Lunde kommune), sognet stedet opprinnelig til Kviteseid kirkemessig. Da kirken ble innviet den 30. august 1822, var det derfor som anneks til Kviteseid. I 1845 ble den imidlertid lagt til Bø prestegjeld og i 1866 til det nyopprettede Lunde prestegjeld. Tømmer til bygging og tomt til kirke og kirkegård (fra gården Nes) ble gitt av statsråd Niels Aall på Ulefos, og kirken ble oppført av Gunnar Knutson Saga fra 1818 av. Aall skal også ha finansiert det meste av byggingen, men dette bestrides av Guttorm Bjørgen Opheim (se nedenfor), som påpeker at det ikke er dokumentert. Det finnes for øvrig ikke noe byggeregnskap. I 1847 var det ønske om å flytte kirken til Røymålhaugen, men det ble aldri gjennomført.

Kirkebygg
Flåbygd kirke er en laftet korskirke med rundt 180 sitteplasser (tidligere 250). Opprinnelig hadde kirken tårn (eller takrytter) over krysset, men ved en ombygging i 1877 fikk den vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det er ellers kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Kirken stod upanelt i begynnelsen, men fikk utvendig bordkledning og ble malt i 1864. Samtidig med tårnbyggingen i 1877 ble det også utført mye annet arbeid, og veggene inne i kirken fikk bordkledning. Det var også større reparasjoner i 1910 og i 1953–55. Sistnevnte skjedde etter planer av Ragnar Nilsen og med Finn Krafft som konsulent. Byggmester Leikvoll stod for byggearbeidet, og malerarbeidet var ved G. Grindrud. Laftetømmeret inne i kirken ble avdekket igjen ved denne restaureringen. Gulvet i koret er hevet et lite trinn over gulvet i resten av kirken, og det er orgelgalleri innenfor inngangen.

Inventar
Kirkens opprinnelige alterbilde sies å være gitt av Niels Aall og viser Kristi hudstryking, trolig malt etter et flamsk forbilde. Det ble flyttet i 1883, da kirken fikk et nytt alterbilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke. Kirken har også et maleri av Jesus foran Pilatus som er malt av Gustav Adolph Lammers.

Opprinnelig hadde kirken prekestolalter, men prekestolen ble flyttet til sin nåværende plass i 1864. Døpefonten er fra 1939. Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1965. Det fortelles at man leide kirkeklokke til å begynne med. Så i 1852 ble det innkjøpt en gammel klokke (fra middelalderen) som antas å ha vært brukt i gamle Nesland stavkirke før den ble revet i 1847. Klokken har innskriften «Sanctus Olavus, rex nostrum». Dessuten finnes en klokke som ble støpt av Olsen Nauen i 1960.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg nedover mot Straumen. Ved parkeringsplassen sør for kirken står et servicebygg.

Sognestruktur
Sognet heter Lunde og Flåbygd og omfatter ikke overraskende også Lunde kirke samt Landsmarka kapell. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Siljan kirke

Siljan kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Det sies at det allerede på slutten av 900-tallet ble bygget en stolpekirke eller stavkirke ved den gamle gudehovet i Siljan. Da den ble dårlig, bygget man en steinkirke, som siden er utvidet og fortsatt står, trolig oppført en gang i tidsrommet 1150–1250. Den var korsfarerkirke og var viet til erkeengelen Mikael. Bygda ble nesten utradert av Svartedauden og hadde ikke egen prest etter det. Kirkemessig ble den slått sammen med Eidanger for så å bli overført til Gjerpen prestegjeld i 1847 og få eget prestegjeld i 1856. Kirken ble reparert bl.a. i 1619 og 1736, og på 1800-tallet var befolkningen økt såpass at det ble spørsmål om utvidelse eller ny kirke.

Siljan kirke
Siljan kirke
Krigsminnesmerke

I 1838 ble kirken forlenget mot vest med et skip av tre (formodentlig bindingsverk), idet vestveggen i murkirken ble fjernet. Det som hadde vært skip og kor, ble da hvv. kor og sakristi. Middelalderdelen ble også kledd med tre invnendig og delvis utvendig, så det skulle nok godt gjøres å se at det var en middelalderkirke man stod overfor. Etter moderniseringsarbeider i 1865 ble det i 1903 bygget nytt vesttårn med våpenhus. Rett etter krigen begynte en restaurering med delvis avdekking av middelalderkirken, altså kor og sakristi, med videreføring i 1966–70 (ved Ragnar Nilsen), da middelalderkoret (som var blitt sakristi) ble åpnet mot kirkerommet. Ved fjerning av kalk på veggene oppdaget man gamle tegninger og dekorasjoner. Det dreier seg blant annet om tre skip (se f.eks. her), innvielseskors og Lukas som okse med vinger. Kirken sies i boken «Kirker i Telemark» å ha 136 plasser, mens kirkeleksikonet opererer med 200.

Kor
Døpefont
Kalkmalerier

Inventar
I 1904 fikk kirken en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde av Kristi oppstandelse (original i Bragernes kirke i Drammen). Dette ble flyttet ved restaureringen i 1966-70. På fondveggen over alterpartiet henger et krusifiks fra middelalderen, mens en billedvev av Else Marie Jakobsen som viser Jesus som den gode hyrde, henger på fondveggen til høyre for alteret. Prekestolen er fra 1865. Døpefonten i furu har timeglassform. Den sies å være fra middelalderen.

Kirken overtok Hedrum kirkes gamle orgel i 1921. Det er siden overført til Telemark museum. Dagens orgel (på vestgalleriet) er et elektropneumatisk Jørgensen-orgel fra 1961. De to kirkeklokkene ble støpt i Tyskland i 1871. Det finnes også noe gammelt kirkesølv.

Siljan kirkegård
Siljan kirke
Siljan kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet gjennom årene. Nord for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. På kirkegården står en minnebauta over ofrene for napoleonskrigene (1808–14) og den annen verdenskrig. Prestegården ligger like vest for kirken.

Siljan prestegård
Siljan prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Solum kirke

Solum kirke

Bakgrunn
Solum var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Skien i 1964. Solum prestegjeld ble utskilt fra Skien i 1738 og omfattet også Melum, Kilebygda og Skotfoss. Solum hadde i middelalderen en stavkirke som var viet til Johannes døperen. Etter kirkesalget i 1723 var stavkirken i dårlig stand, og rett etter at den ble videresolgt i 1765, ble den revet, og dagens kirke ble oppført. Foruten inventar i dagens kirke finnes gjenstander fra stavkirken på enkelte museer som Telemark Museum i Skien, Nordiska museet i Stockholm og Oldsaksamlingen i Oslo.

Solum kirke
Solum kirke
Solum kirke

Kirkebygg
Solum kirke ble oppført av byggmester Joen Jacobsen og innviet den 5. juli 1766. Likevel fortelles det at kirken ikke var ferdig innredet før i 1783. Solum kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den har vestårn, rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. Dåpssakristiet helt i øst var inntil 1885 gravkammer for kirkeeieren og familien. Antall sitteplasser oppgis til 180 i bokverket «Kirker i Norge», mens Kirkesøk opererer med 205. Kirken var valgkirke i 1814.

På 1830-tallet blåste tårnet ned. Det ble gjenoppført lavere og fikk pyramideformet hette. I 1902 ble det gjort høyt og spisst og nygotisk, før det i 1959 fikk tilbake sin opprinnelige form. Kirken kom etterhvert i Cappelen-familiens eie før den i 1851 ble gitt til kommunen. I 1896 ble den gjort om etter tidens smak. Innerveggene fikk panel og ble malt, og takmaleriene ble overmalt. Inventar ble sendt vekk. I 1957–59 ble kirken så restaurert etter planer av Ragnar Nilsen (gjenåpning 14. juni 1959), og gammelt interiør og inventar kom til heder og verdighet igjen.

Både skipet og koret har tønnehvelv, og en tverrbjelke ved koråpningen stabiliserer kirken. På himlingen er det malt blå himmel og skyer, og midt på er solen. På galleriet i vest er det (foruten orgel) stoler for familien Adeler, som bygget kirken. På galleribrystningen er påmalt en rekke våpenskjold og initialskjold for familien. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Mot koret
Alterparti
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlens omramming er utført i Joen Jacobsens verksted. Bildet viser Kristi himmelfart og bygger på Hendrik Krocks original i Helligåndskirken i København.

Prekestolen er fra 1674 og er overført fra gamlekirken. Den står til høyre (sør) i korbuen og har oppgang fra koret. Stolen er bygget av forskjellige treslag og har bilder av evangelistene med attributter. På den åttekantede himlingen står en engel med et brennende hjerte i sin høyre hånd. Rett overfor prekestolen er en lukket stol på galleriet, den såkalte Løvenskioldstolen, som ble overtatt av prestefamilien da Løvenskioldfamilien flyttet fra stedet.

En klebersteinsdøpefont fra gamlekirken befinner seg i Oldsaksamlingen. Døpefonten i kirken er fra 1766. Den er formet av en trekubbe. Dåpsfat og -kanne er av tinn.

Orgelet ble bygget av J.H. Jørgensen i 1959 og har 13 stemmer. En kirkeklokke fra middelalderen er overført fra stavkirken. En annen ble støpt i 1747.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for den står et bårehus. Grenland Ættehistorielag har kart over kirkegården og liste over gravsteder. Det må antas at huset på vestsiden av parkeringsplassen vest for kirken er kirkestue. Solum prestegård ligger like sørvest for kirken, på den andre siden av fylkesvei 3296.

Solum kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Hof kirke ser nesten ut som den vokser opp av fjellet der den kneiser på an bakketopp — ihvertfall når man kommer nordfra langs fylkesvei 35 (tidligere riksvei 35). Vi har å gjøre med en middelaldersteinkirke som — i likhet med Vassås kirke i samme kommune — antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet, og som feiret 800-årsjubileum i 1999. Navnet vitner om et et førkristent hov, og det er grunn til å tro at kirken ligger ved det som på den tiden var en storgård. Middelalderdelene er skipet og koret, som er av stein (med gavler i bindingsverk). Senere har kirken fått tilføyd sakristi (1662) i mur og våpenhus (1958; erstattet et våpenhus fra 1815 som heller ikke var det første) og takrytter i tre (1622; ombygget i 1840 og 1862). Som andre kirker i området var denne i grevskapets eie en periode, nærmere bestemt fra 1673 og til den ble solgt til allmuen i 1765 for 900 riksdaler. Kommunen overtok i 1874.

Hof kirke
Hof kirke
Hof kirke

Vi har å gjøre med en langkirke med ca. 250 sitteplasser. Opprinnelig var det ingen nordvinduer, men det er siden laget en lysåpning i skipets nordvegg. Vindusåpningene er blitt utvidet med tiden, og et lite vindu vest på skipets sørvegg er gjenmurt. Det gjelder også skipets sørportal, som delvis sammenfaller med det vestligste av skipets tre sørvinduer. Et østvindu i koret er opprinnelig (åpningen, altså). Taket var spontekket frem til 1660, men er i dag tekket med tegl, unntatt spiret på takrytteren, som har kobbertekke. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest (trolig fra 1867). Koråpningen var opprinnelig smalere enn nå, men er blitt utvidet i etterreformatorisk tid (trolig før altertavlen ble anskaffet). Kirken var viet til jomfru Maria i middelalderen, og det er grunn til å tro at det i sin tid var et mariaalter i skipet nord for koråpningen. Korgulvet ser ut til å være et lite trinn høyere enn gulvet i skipet. Det sies å være rester av (eller ansatser til) tønnehvelv i koret. Et galleri langs skipets nordvegg fra 1823 ble fjernet ved en restaurering i 1941.

Interiør og inventar
Alteret og altertavlen står i koret, men ser ut til å ha blitt flyttet vekk fra østveggen etter reformasjonen, slik at det nå er passasje bak, og det står stoler langs veggen. Alterbordet antas å være fra middelalderen. Altertavlen er i hovedsak laget i 1637, tilsynelatende med gjenbrukte plater fra en katekismetavle fra 1500-tallet. Katekismetavlens tekstfelt er synlige på baksiden av tavlens førsteetasjedel, som har fire bilder i to rader malt med olje direkte på treplatene bak tekstene. De fire bildene viser korsfestelsen (øverst t.v.; ant. 1637), oppstandelsen (øverst t.h.; ant. 1637), nattverden (nederst t.v.; ant. 1637, etter kobberstikk etter maleri av Cornelis Cort) og Jesu dåp (nederst t.h.; malt i 1941 av Finn Krafft). Disse bildene var inntil 1941 dekket av et større bilde av nattverden som antas å være fra 1763. Bildet i toppfeltet viser himmelfarten og er fra 1763. Det dekker et tidligere bilde av dommedag som antas å være fra 1637 og ble oppdaget ved restaureringen i 1941. Billedfeltene er innrammet av dekorative vinger.

Over koråpningen henger et gotisk krusifiks fra ca. 1300. Det er av furu og er 3 meter høyt og 173 cm bredt. Figuren måler 133 cm x 123 cm. Krusifikset ble restaurert i 1941 og 1985-90.

Prekestolen henger på skipets østvegg til høyre (sør) for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra koret (trolig åpnet i 1823, et årstall som er å finne over døren). Stolen er fra 1649. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, og den har, som vi ser på bilder, himling (utført av Sigurd Kolstad i 1961). Rester etter et sjette fag tyder på at stolen hadde en annen plassering tidligere. Det er kjent at den hang høyere på veggen i 1823-1941, da det var nordgalleri i skipet, og det er mulig at den før dette har stått rett på gulvet. En due fra en tidligere himling befinner seg på Folkemuseet.

Døpefonten (på motsatt side av koråpningen) er støpt ved Eidsfos jernverk i 1833. Den er av jern og er støpt etter mønster av fonten i Immanuelskirken i Halden, som er tegnet av Chr.H. Grosch. En døpefont fra tidlig 1600-tall (staffert i 1617) befinner seg på kirkeloftet. Den er av furu og delvis av bøk. Et dåpsfat i messing er fra ca. 1600. Det inngraverte bildet viser to menn som bærer en kjempeklase med druer og annen frukt (speiderne i Kana’an, jf. 4 Mos 13). Videre finnes noe gammelt kirkesølv og ditto lysestaker. I sakristiet står en jernbeslått eikekiste fra middelalderen.

Et tidligere orgel ble innviet den 20. oktober 1867. Det nåværende er bygget i 1962 av Vestre orgelfabrikk, og prospektet er tegnet av Ragnar Nilsen.

Hof kirke har tre klokker. Den eldste er fra middelalderen, antageligvis fra 1300-tallet. En annen antas å være en middelalderklokke som ble omstøpt av Borger Riise i 1815 og fikk påstøpt to dekorative border av hans sønn Knud Borgersen Dahl i 1839. Den tredje klokken ble søpt av O. Olsen & søn i 1919.

Kirke og bårehus
Krigsminnesmerke
Kirkegård
Kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene og er omgitt delvis av gråsteinsmur, delvis av plankegjerde. Et stykke sør for kirken står en flere hundre år gammel eik, og sør for denne er en rektangulær kirkegårdsdel som er noe flatere og mer enhetlig enn området nærmere kirken. Like øst for kirken står et bygg som ser ut til å være redksapshus eller servicebygg. Øst for eika er et bygg som ser ut til å være bårehus. Vest på kirkegården er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger et par hundre meter sørøst for kirken og er omtalt hos Opplysningsvesenets fond. Like nedi bakken vest for kirken ligger Klokkergården. Et menighetshus i Hof ble innviet i 1989 og utvidet i 1998. Det har også kontorlokaler for kirkeadministrasjonen samt at det drives bl.a. barne- og ungdomsvirksomhet der.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden