Bakgrunn, kirkebygg
Røa kirke omtales iblant som en funkisbasilika, og funkis stemmer, men basilika er å gå litt langt. Det er tilsynelatende en teglkirke, men inni er det armert betong. Kirken ble tegnet av kommunearkitekten i Aker, Georg Greve, og innviet den 12. november 1939 av biskop Eivind Berggrav med kong Haakon VII til stede. Røa menighet ble for øvrig utskilt fra Ullern først i 1957. Et tilbygg (kontorfløy i nord) er fra 1968.
Kirken har 300 plasser, men dette kan økes til 500 ved åpning av skyvedører til menighetssalen. En slags tidlig arbeidskirke, altså, og anlegget omfatter også kontorer, en fløy med kirketjenerbolig og barnehage. Det er et (nesten) frittstående klokketårn, altså en kampanile.
Interiør og inventar Prekestol og døpefont er like gamle som kirken, i likhet med Bernhard Greves glassmaleri i korvinduet, som erstatter alterbildet og bærer tittelen «Kristus etter oppstandelsen». I vestvinduet over orgelet er et rundt glassmaleri som viser Marias bebudelse. Kirkerommet ble av noen oppfattet som for nakent, og Finn Krafft fikk i oppdrag å male fondveggen rundt glassmaleriet. Hans blå veggdekorasjon med greske kors ble avdekket i oktober 1964. I kirken finner vi ellers et veggteppe av Kristin Sommerfelt fra 1984 og to malierier av Lagertha Munthe.
Bakgrunn
Voksen kirke ligger på Voksen gårds tidligere jorder, ikke langt fra Voksen skole. Området rundt ble utbygget fra 1950-tallet av, og deler av gårdens grunn ble kjøpt av kommunen i 1964 med tanke på gravlund og kapell. Menigheten ble utskilt fra Røa i 1971, men så skjedde det ikke så mye på noen år. Utkast til kirkebygg av Tarald Lundvall forelå i 1985, men bygging ble utsatt. I 1992 ble det inngått samarbeid med stiftelsen Kirken bygger, tegningene ble endret av Arild Lauvland, og kirken ble bygget fra 1994 og innviet av biskop Andreas Aarflot den 23. april 1995.
Kirkebygg
Dette er et modernsistisk kirkebygg med litt uvanlig form, med stor bredde i forhold til lengden for å minske avstanden til alteret. Veggene er for en stor del av tegl, og antallet plasser er 500. Kirken har et midtstilt tårn (eller tårnhjelm) med et mønster som er gjentatt ved inngangspartiet.
Kirkegård
Kirkegården, som ble innviet i 1992, er relativt stor og betjener en rekke andre menigheter, som det fremgår av en oversikt hos Gravferdsetaten. Tidlig på 2010-tallet lå gravene et godt stykke unna kirken.
Kilder og videre lesning:
M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 120–121
Bakgrunn Tomb herregård i Råde var et betydelig lokalt maktsentrum i middelalderen, og en «þufna kirkja» her — viet til den hellige Margrete — er omtalt i skriftlige kilder fra 1300-tallet. Denne ble avløst av en tømret gårdskirke (eller gårdkapell) som stod mellom gårdsbygningene, visstnok på Oluf Galdes tid (1594-1622). Hans Ernst von Tritzschler skal så ha bygget eller restaurert en kirke i 1682. Kirken ble hardt skadet av lynnedslag i 1768, men først en hundre års tid senere — i 1869 — ble dagens kirke oppført med tømmer gitt av lokale bønder. Den ligger like vest (eller nordvest) for gården. En god del inventar, inkludert altertavle og døpefont, er overført fra de tidligere kirkene.
Kirkebygg
Tomb kirke er en laftet langkirke med 275 sitteplasser: rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier og vesttårn med våpenhus i tårnfoten, omgitt av to lavere utbygg. Disse inneholder dåpssakristi og bekvemmeligheter og stammer fra en utvidelse i 1997. Kirken ble for øvrig grundig restaurert til hundreårsjubileet i 1969. Den har rødmalt, stående panel utvendig, mens laftestokkene er synlige inne i kirkerommet. I 1936 kjøpte Råde kommune Tomb herregård og med den kirken.
Inventar Altertavlen antas å være skåret av Knud Billedsnider, som også skar altertavlen til Råde kirke. Tavlen skal ha blitt skåret i 1638, malt i 1684 og malt igjen i 1775, og den ble restaurert i 1942. Det store bildet i hovedfeltet viser nattverden. Bildet sies i enkelte oppslag å være malt av Thomas Blix, som malte et alterbilde til Råde kirke i 1725, uten at undertegnede har funnet bekreftelse for Tomb-bildet i biografisk omtale av Blix. Bildet er omgitt av utskårne figurer av Peter og Paulus, og utenfor disse er et par englefigurer som er nakne — i motsetning til tilsvarende figurer i Råde-tavlen. I feltet over nattverdsbildet ser vi et par basunengler som opprinnelig har omgitt en triumferende kristusfigur. Denne figuren er ifølge Norges kirker hos Slangsvold i Fredrikstad. Tavlen har ellers englehoder som dem vi finner i Rådetavlen, samt søyler, pilastre, fruktmotiver, rankeornamenter mm.
Prekestolen står i venstrekant av korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten er skåret ut av en eikestamme og har en innskrift i to rader: «Hans Ernst Tritzschler, Margrete Hitfeldt [Huitfeldt] anno 1682». Over korbjelken ble det i 1969 montert et barokt krusifiks. Figurer av Johannes og Maria som tidligere har vært å finne i montasjen, sies også å være hos Slangsvold. Blant gammelt kirkesølv kan nevnes alterkalker, oblateske og vinkanne. Det finnes kirketekstiler fra 1700-tallet og et par fragmenter av et epitafium fra 1600-tallet. Brit Leidalen laget messehagler til kirken i 1998.
I tårnfoten er en kirkeklokke fra 1702 som ikke lenger er i bruk. Det skal også finnes et par håndklokker fra 1620. Ellers har kirken to klokker fra 1950 fra O. Olsen & søn. Orgelet kommer fra Ryde & Berg og er et av deres tidligste (opus 4 fra 1987, 11 stemmer).
Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken kan sies å være parkmessig behandlet, men det er ikke begravelser her. Til det brukes Råde kirkegård. Trærne rundt kirken er relativt store, og skjuler nok kirken når løvet er ute. Ved siden av kirken står en bygning fra 1984 som er kjent som Lützows gravkapell. Det er en kopi av et utbygg på nordsiden av koret i Råde kirke som i sin tid ble brukt som gravkammer for generalløytnant Barthold Heinrich von Lützow, eier av Tomb herregård og Råde kirke (død 1729). Medlemmer av familien ble gravlagt i det opprinnelige gravkammeret frem til 1845, da gravkammeret ble gjenmurt. Det ble åpnet i 1939 og tatt i bruk som sakristi i 1960. Sarkofagene er altså blitt flyttet over til gravkapellet ved Tomb kirke.
Bakgrunn
I Skiptvet er vi på landet i Østfold, vest for Glomma. Steinkirken har stått der siden middelalderen, selv om den har blitt endret litt gjennom årene. Kirken var opprinnelig viet til jomfru Maria og hadde festdag 28. november. Den står på et høydedrag litt i utkant av kommunesenteret, som bærer kommunens navn eller kalles Meieribyen.
Kirkebygg
Kirken antas å være oppført rundt år 1200. Den ble som andre kirker solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og den hadde flere private eiere før kommunen kjøpte den på tvangsauksjon i 1855. Ellers er nok den mest dramatiske begivenheten i kirkens liv en brann i 1762 så bare steinmurene var igjen. Sørmuren var imidlertid «gandske forbrændt og unyttig». Dessuten ble vesttårnet revet så bare tårnfoten gjenstod, og kirken har fått takrytter i stedet, altså motsatt av det vi ofte ser på gamle kirker.
Da det på 1800-tallet kom en bestemmelse som krevde at 3/10 av sognets befolkning måtte få plass i kirken, ble det vurdert å rive kirken. Kommunen hadde imidlertid for dårlig råd til å bygge ny kirke, så en annen løsning ble valgt: Kirkerommet ble forlenget inn i tårnfoten, som fikk galleri (og saltak), og det ble bygget sidegalleri langs skipets nordvegg. Et våpenhus vest for dette ble oppført i tre i 1887, i likhet med dagens sakristi i øst, som erstattet et tidligere sakristi. Korbuen er også utvidet i forhold til det opprinnelige, og det antas at vinduene ble utvidet etter brannen. Dagens takrytter midt på skipet er fra 1895. I 1937 ble kirken restuarert av Harald Sund og Ulrik Hendriksen. Antall sitteplasser er rundt 250.
Inventar
I og med brannen er det neppe noen overraskelse at middelalderinventaret ikke er bevart. Altertavlen er fra 1768 og har et nattverdsbilde malt av Albert Lobech, omgitt av pilastre og litt pjuskete akantusranker. Under bildet står non linjer med nattverdens innstiftelsesord. Tavlen kom tilbake fra Norsk Folkemuseum i 1937. Før det hadde kirken en altertavle fra 1898 som så ble flyttet til gravkapellet. På korvinduene ble det i 1937 malt symboler og innskrifter: due, kristusmonogram, ixtys og et keltisk kors.
Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er også fra 1760-årene. Den har fire fag med to fyllinger i hver. Storfeltene har evangelistbilder malt av Egil Weiglin, og over dette ser vi evangelistenes navn. Himlingen er fra restaureringen.
Dagens sekskantede døpefont er tegnet av Harald Sund. Den har et høyt lokk formet som en sekskantet kjegle. Utførelsen er ifølge kirkeleksikonet ved Helge Amundsen. Ellers meldte Skiptvet kirkelige fellesråd i 2012 at et dåpsfat fra 1675 var på vei tilbake til kirken, og det må vel ha kommet hjem innen dette leses.
Orgelet står helt i øst på nordgalleriet, altså nær korbuen. Det har 14 stemmer og mekanisk overføring, og ble bygget i 1991 av Ryde & Berg, som har spesifikasjoner. De to kirkeklokkene er støpt av Knud C. Schmidt (Christiania) i 1836 og 1837. En rekke andre inventargjenstander er skildret i Norges kirker og i kirkeleksikonet.
Kirkegård og omgivelser
Nord for kirken, rett utenfor kirkegården, står et gravkapell i bindingsverk fra 1936, der blant annet altertavlen fra 1898 er å finne. Nord for dette igjen står et bygg som ser ut til å være redskapshus / driftsbygning — og kanskje kirkestue? Alderen til tross skal kirkegården ikke ha noen spesielt gamle gravminner, men et hjulkors er murt inn i korveggen, og det finnes enkelte jernkors fra 1800-tallet. Det finnes også et krigsminnesmerke. Prestegården ligger like nord for kirken.
En kirke kalt Skau, som ble oppført i middelalderen, ble visstnok brukt istedenfor hovedkirken en periode etter brannen, for så å bli revet på 1800-tallet. Den avstanden på ca. 4 km som nevnes i «Norges kirker», er formodentlig langs landeveien snarere enn i luftlinje, og vi skal nok nordøstover snarere enn øst. Det bringer oss til et nes som stikker ut i Glomma. (4 km rett øst blir i Rakkestad.) Ved Vister, nord i Skiptvet kommune, skal det også ha vært en kirke en gang i tiden.
Bakgrunn Onsøy var tidligere egen kommune, men ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Det har vært kirke på stedet siden middelalderen, og navnet Kolberg (etter gården hvis grunn kirken ligger på) har også vært brukt. Middelaldersteinkirken ble kjøpt av H.J. Huitfeldt på auksjonen i 1723 og videresolgt flere ganger (til tider i form av andeler) før kommunen ble eneeier i 1867. Denne kirken — som er nærmere skildret i Norges kirker — ble revet i 1875. En prekestol fra gamlekirken er å finne på Norsk folkemuseum. Dagens kirke ble oppført i 1875–77 og innviet av biskopen den 24. oktober 1877. Den ligger på Kirkeberget, en høyde cirka trekvart mil nordvest for Fredrikstad by.
Gamlekirken, som ble revet da den nye ble oppført. Ukjent fotograf, fra Wikimedia Commons.
Kirkebygg
Onsøy kirke er en nygotisk langkirke i pusset tegl, men vesttårnet (som er omgitt av trappehus) er av naturstein. Skipet er rektangulært og har to smale sideskip, og koret kan beskrives som polygonalt avsluttet eller som rett avsluttet med skrådde hjørner. Det er omgitt av sakristier. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer, og ansvarlig for byggingen var tømmermester E. Olsen i Fredrikstad og murmester M. Gundersen i Moss. Kirken har 650 sitteplasser.
Interiør og inventar
Innvendig er konstruksjonsbærende deler av teglmuren uten puss, mens flatene imellom er pusset og malt, slik at man får en kontrastvirkning. Selv om det tilsynelatende dreier seg om en murkirke, er det to rader med tresøyler som bærer taket, og tre brukes også i enkelte andre konstruksjonsmessige og dekorative detaljer. Interiørfargene har variert noe gjennom kirkens historie, men ble stort sett tilbakeført på 1960-tallet under ledelse av Bjørn Ianke i samarbeid med Rikstantikvaren.
Som mange kirker har Onsøy en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke som alterbilde. Onsøys bilde er utført av Christen Brun og innkjøpt i 1885. Prekestolen (med tre fag) sies å være skåret av en kraftig stokk, men har nærmest kvadratisk grunnflate. «Norges kirker» opplyser noe kryptisk at klokkerstolen fungerer som døpefont. Kirken har fire glassmalerier (1928) med evangelistmotiver etter tegninger av av Domenico Erdmann. Videre finnes det et epitafium over sogneprest A. F. C. Stabell, som døde i 1868.
Orgelet har 16 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1961. Det avløste da et 9 stemmers Rieger-orgel fra 1876. De to kirkeklokkene er overført fra den tidligere kirken. Den ene bærer årstallet 1730, og den andre ble støpt av Borger og Anders Riise i Tønsberg i 1824. Det har vært klaget over kvaliteten på ringingen etter at automatisk ringing ble installert i 1964, uten at undertegnede vet om noe er gjort med saken.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et gravkapell i pusset tegl som ble tegnet av Oscar Sandlinen og oppført i 1936. Det ble pusset opp i 1994 og fikk da et fondbilde i glassmosaikk utført av Odd Skullerud. Kapellet har et 7 stemmers orgel fra Ryde og Berg fra 2003. På kirkegården er et monument til minne om lokale ofre for den annen verdenskrig. Ellers kan det nevnes at rikskansler Jens Bjelke er gravlagt her med sin familie. Opprinnelig hadde familien et eget gravkapell, men i 1822 ble kistene satt ned på kirkegården. Stedet ble påvist i 1994, og en bauta ble reist i 1996 nær kirkens sørvestre hjørne.
Prestegården ble lagt ut for salg i 2011. Etter mye om og men med konsesjonsnekt ser det i 2015 ut til at salget går sin gang.
Kilder og videre lesning:
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 152–153
Bakgrunn
Den som stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Våpenhuset etterligner riktignok formen til den tidligere kirkens våpenhus. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.
Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.
Gamlekirken som brant i 1995. Foto: Alf Schrøder/Riksantikvaren, fra Lokalhistoriewiki.
Tidligere kirke
Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.
Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.
Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.
Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken eller litt mindre: Kirkesøk anslår 240. Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.
Inventar Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.
Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer.
Orgelet (se spesifikasjoner) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.
Kirkegård
Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Rennebu menighetsblad nr. 3/2010 (temanummer om kirken; tatt av nettet)
Bakgrunn
Eidanger kirke er den eldste kirken i det som nå er Porsgrunn kommune. Før 1964 var Eidanger egen kommune. Kirken er oppført i middelalderen — nærmere bestemt rundt midten av 1100-tallet — og har alltid vært prestegjeldets hovedkirke (det vil si så lenge prestegjeldsordningen bestod). I dag fremstår den med en blanding av gammelt og nytt.
Kirkebygg
Den opprinnelige delen er steinkirken — med 1,5 meter tykke kistemurer — som i sin tid var enkelt utsmykket. Den har et skip på 13,5 m x 8,3 m og hadde i øst et smalere og lavere kor som var apsidalt avsluttet. I 1787 ble vestveggen revet, og skipet ble forlenget vestover med en tømret del. Samtidig fikk kirken vesttårn, og korets apsis ble fjernet. Den nye delen ble bordkledd i 1799 og hvitmalt i 1830, og dette var så populært at resten av kirken med unntak av nordveggen ble kledd med tre og hvitmalt i 1852. Før en restaurering i 1920–21 ble koret brukt som sakristi, og korfunksjonene var lagt til skipet på en slik måte at den gamle korbuen ikke var synlig for menigheten. Restaureringen ble delvis utført etter en plan av Domenico Erdmann. Da kom koret til rette igjen, men det gamle steinalteret var borte. I 1970-årene ble trekledningene på murene fjernet, og vesttårnet fikk tilbake sitt opprinnelige utseende fra 1787. I 1981 fikk kirken nytt sakristi på nordsiden av koret og østre del av skipet. I 1991 laget Terje Grøstad ny altertavle og prekestol samt glassmalerier, krusifiks og prosesjonskors til kirken. Kirken ble forsøkt påtent i 1996, men brannen slukket av seg selv.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det søylebåret galleri i vestre del av skipet, det vil si langs treveggene. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i skipets sørøstre hjørne. Grøstads altertavle viser Jesu fødsel, nattverden, Jesu dåp og Marias bebudelse. Glassmaleriene viser Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Prekestolen har evangelistbilder. Døpefonten av stein skal være svært gammel, men ble omhugget i 1890-årene.
Orgelet ble bygget av Ryde & Berg i 1993 og har 24 stemmer. De to kirkeklokkene er fra 1720 og 1940, sistnevnte fra Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er naturlig nok (alderen tatt i betraktning) ganske stor, og den betjener også Langangen kirke, som ikke har egen kirkegård. Nordvest for kirken er gravkapell og servicebygg. Det er et krigsminnesmerke sørvest for kirken, ved parkeringsplassen.
Bakgrunn
Ifølge boken «Kirker i Telemark» er Sauherad kirke fylkets eldste gjenværende kirke. Da opereres det imidlertid med oppføring like før år 1100, og de fleste steder sies det at kirken er fra midten av 1100-tallet — eller kanskje fra omtrent perioden 1150 til 1250. Vi har i alle fall å gjøre med en langkirke i stein fra middelalderen med nyere deler av tre. Kirken ble i sin tid viet til Laurentius (kanskje bedre kjent som Lars eller Lavrans her til lands og en populær helgen i tiden før olavskulten tok av for fullt). Larsok er 10. august, men kirkens innvielsesdag skal ha vært 8. august.
Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip, og det rett avsluttede koret er lavere, smalere og kortere. I forlengelsen er et sakristi av tre fra 1848. Kirken hadde ikke tårn (takrytter) i begynnelsen, men det antas at noen små klokker hang oppunder sperreloftet. De to kirkeklokkene ble støpt av Pål Olavson i 1441. Det er mulig (men ikke sikkert) at kirken fikk takrytter ved den anledning. Vi vet at kirken hadde takrytter i 1739. Det året ble kirken reparert og fikk blant annet jerndragere for å holde murene (som før det var sprukket) på plass.
I 1657 brant prestegården, og det antas at også treverket i kirken brant opp ved den anledning. Kirken ble dekorert av Lauritz Petersen i 1709. Taket var tidligere tekket med flis, men fikk steintekke i 1711. Skipet ble forlenget vestover i 1781. I 1830 ble interiøret fornyet ved H.D.F. Linstow. Da forsvant det meste av eldre inventar. Sakristiet kom altså til i 1848, og i 1856 skar Eilef Olsen Bunkholt krusifiks til kirken. Kirken ble restaurert fra ca. 1939 (etter Nes kirke), uten at undertegnede kjenner den nøyaktige progresjonen i dette. Kirken har ifølge Kirkesøk 260 plasser. Den er fredet.
Skipet mot koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Interiør og inventar
Kirken er kalket flere ganger både innvendig og innvendig. Noe av kalken har flaket av, slik at Petersens bilder fra 1709 har kommet til syne igjen. Under arbeidet med å avdekke dem har man så på korets vestvegg oppdaget et demonmaleri fra middelalderen som går under betegnelsen Tusen djevlar. Dette skjedde under restaureringsarbeid på slutten av 1940-tallet og utover på 1950-tallet. Kirken har galleri langs skipets vest- og nordvegg. Typisk nok for en middelalderkirke fremstår koret som relativt dypt og adskilt fra skipet med en rundbuet portal. Ved siden av koråpningen er det malt solkors på veggen. Kirkerommet har flat himling, og i kortaket er det malt skyer. Også undersiden av korbuen er dekorert.
Altertavlen er fra 1663 og har mange arkitektoniske elementer som søyler, buer, overliggere og tempelgavl. Motivene i de tre billedillustrasjonene er hentet fra Johannes’ åpenbaring. Den tønneformede prekestolen står til høyre for koråpningen. Den ble tegnet av Linstow og kom på plass i 1830. Døpefonten er også fra Linstows tid. I koret står også en brudebenk som ble malt av Petersen, og en klokkerstol.
Kirken hadde et 8 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel (ett manual og pedal, mekanisk traktur) fra 1904. Dette fikk problemer med den elektriske oppvarmingen i kirken og ble reparert i 1972. Det sies at klangen da ble noe lysere. Dette orgelet ble i 1999 byttet ut med et 17 stemmers orgel (to manualer og pedal) fra Ryde & Berg (deres opus 46). De to klokkene skal være fra 1441, et årstall som er støpt inn i den ene av klokkene. Det finnes noe altersølv fra 1600-tallet, og den ene av messehaglene er fra 1700-tallet. Krusifikset til høyre for korbuen er skåret av Eilif O. Bunkholt i 1856.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på kirkegården nordvestre hjørne. Kirkegården ble sist utvidet rundt 1970.
Sør for kirken, inntil en parkeringsplass, står et bårehus fra 1967. På kirken (i våpenhuset) ble det til grunnlovsjubileet montert en blå plakett om at kirken var valgkirke i 1814. På kirkegården finnes bl.a. minnesmerker over sognepresten Niels Steen og misjonæren Thord B. Bunckholdt (utført av Anne Grimdalen i 1952). Prestegården er like nord for kirken og har flere fredede hus.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 108–109
Bakgrunn Svelvik har hatt kirke siden middelalderen. Kirkestedet er ved Tømmerås (gnr. 17 og 18), og ifølge Riksantikvarens Jan Brendalsmo må gården opprinnelig ha vært kalt Strøm eller Strømm, som også i sin tid gav navn til kommunen (i 1964 slått sammen med Svelvik, som i 2020 ble innlemmet i Drammen og skiftet fylke fra Vestfold til Buskerud). Middelalderkirken (viet til den hellige Nikolas) var en romansk steinkirke som var anneks til Hurum. Kirken ble revet i 1856 for å gi plass for dagens Svelvik kirke, som er oppført samme sted. Fra gamlekirken er bevart en rekke gjenstander — se Wikipedia-oppslaget om den.
Kirkebygg
Svelvik kirke ble tegnet av Wilhelm Hanstein med Christian H. Grosch som konsulent. Den ble innviet den 7. desember 1959. Det er en ganske egenartet kirke som har mange trekk til felles med nygotikken, men vinduene er rundbuet. Vi har å gjøre med en langkirke i tegl med hovedinngangen mot øst som er godt synlig fra havnen — og fra Verket på den andre siden av sundet, som den ofte fotograferes fra. Korets apsis vender dermed mot vest. Antallet sitteplasser er rundt 450. Kirken fikk et tårnur i 1908, og det ble skiftet ut med et nytt i 1959. Kirken ble omfattende restaurert i 1952 samt i 2018–19.
Interiør og inventar
Det er gallerier innenfor inngangen og langs langveggene. Som altertavle fungerer et glassmaleri i korets fondvegg fra 1917 som viser Jesus som kommer til disiplene på Genesaretsjøen. Det er tegnet av Sverre Pettersen og utført av Finn Hansen. Prekestolen er fra restaureringen i 1952. Den er utformet av Esben Poulsson i barokkinspirert stil. Poulsson har også utformet rosevinduet i fasaden mot Storgaten (1951). Kirken har også glassmalerier i skipets sørvegg (utformet av Magnhild Haavardsholm, 1945) og nordvegg (fire fra 1949, to fra 1950). Bildene viser scener fra Jesu liv og frem til oppstandelsen. (Se f.eks. her, her og her.)
Døpefonten sies i kirkeleksikonet å være av norsk marmor fra den gamle kirken fra ca. 1200. Likevel er den laget og levert av Norsk Steinindustri i 1907. Av kirkens to klokker er den ene fra 1907, fra O. Olsen & Søn, mens den andre er overført fra den tidligere kirken. Kirken har hatt flere orgler, deriblant fra 1859 og 1915. Inntil nylig hadde den et Jørgensen-orgel fra 1954, men i 2011 ble det installert et nytt orgel fra Ryde & Berg. I den forbindelse var kirken stengt i halvannen måned med gjenåpning 6. mars. Samtidig ble det utført annet arbeid som montering av varmeelementer under benkene.
Kirkegård
Kirken står helt øst på kirkegården. Denne er temmelig full, men det er gravlund også på Ebbestad, rundt en kilometer nordvest for kirken. Det ble innredet bårerom under kirken i 1955, og øst for kirken står et krigsminnesmerke.
Bakgrunn, Såner 1
Såner utenfor Hølen har hatt kirke siden middelalderen, og dagens kirke er den fjerde kjente i rekken. Middelalderkirken var viet til St. Olav og hadde festdag 25. oktober (St. Crispins dag). Den er omtalt i 1347 (og, for den saks skyld, i Biskop Eysteins jordebok i 1398), men må antas å ha vært endel eldre. Såner var eget kirkesogn i middelalderen, men kirken ble anneks til Vestby etter reformasjonen.
Såner 2
Middelalderkirken ble avløst av en tømmerkirke, muligens på 1500-tallet. Det var en enkel kirke med rektangulært skip, smalere kor og våpenhus. Kirken hadde saltak med takrytter midt på skipet. Denne kirken gikk på auksjonen i 1723 og ble senere utvidet med tilbygg i hver ende. Den fikk etterhvert 350 plasser, og den hadde faste gårdsbenker. En altertavle fra denne kirken er å finne på Norsk folkemuseum. Etter nesten halvannet århundre i privat eie kom kirken på kommunens hender i 1869, og i løpet av noen år ble det oppført ny kirke.
Såner 3
I 1879 ble ny kirke oppført på den gamle kirketomten av brødrene Furuholmen etter tegninger av byggmester Dietrich Bergmann. Dette var en langkirke i bindingsverk med vesttårn, og den ble innviet den 12. mars 1880. Kirkeleksikonet oppgir antall sitteplasser til 500. Kirken hadde glassmalerier i koret utført av Finn Krafft i 1920-22. Denne kirken er skildret mer detaljert i verket Norges kirker (som riktignok avbilder dagens kirke). Kirken ble påtent og brant ned den 25. mai 1995.
Dagens kirkebygg
Dagens Såner kirke er tegnet av Lille Frøen Arkitektkontor og er oppført på fundamentene av de tidligere kirkene. Kirken ble innviet 3. desember 2000 og har 250 plasser ifølge Kirkesøk. Det dreier seg om en langkirke med vesttårn og apsidalt kor.
Inventar
Et kors i korveggen fungerer som alterbilde. Selve alteret er utformet av Dagny Hald, som også er ansvarlig for prekestolen — som i likhet med mange moderne sådanne er enkel i retning av lesepult. Døpefonten er utformet av hennes mann, Finn Hald. Kirken har et 21 stemmers orgel fra Ryde & Berg, og Greta Rimington har laget kirketekstiler. I våpenhuset henger et teppe av Dorothea Volkart Nordahl.
Også kulturkirke
Såner kirke besøkes gjerne av kirkekomiteer fra andre steder der kirken har brent ned, når de skal vurdere hva som skal nyoppføres. For øvrig ble det i etterkant av brannen startet arbeid for en flerbrukskirke i Son, idet Såner var å anse som seremonikirke. Resultatet var Son kulturkirke, som ble innviet i 2014.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger der den har ligget gjennom århundrene, med de utvidelser som er gjort. Den er for en stor del omgitt at et steingjerde med flere porter. Porten nedi skråningen mot Vålerveien. Det er også et kirkegårdsstykke på nedsiden av veien. Nordøst for kirken står et kirkegårdsbygg med bl.a. bårerom og toaletter.
