I middelalderen var Torpo hovedkirke i et prestegjeld som også omtattet Ål og Hemsedal. På den tiden tilhørte Hallingdal Stavanger bispedømme. Presten i Torpo skal også ha vært kannik knyttet til domkapitlet i Stavanger. Torpos betydning ser imidlertid ut til å ha blitt noe redusert etter reformasjonen, og Torpo ble anneks til Ål. Kirken ble kjøpt av sogneprest Jacob Stockfleth på auksjonen i 1723, og i 1875 ble den solgt til kommunen.
Kirken var blitt oppmålt av Georg Bull i 1855 og fikk nye, store vinduer etter dette. I 1878 ble det vedtatt å utvide stavkirken, men året etter ble planene endret til innvendig ombygging. Fortidsminneforeningen protesterte mot planene, og kommunen besluttet å bygge ny kirke i stedet. Den ble oppført nord for stavkirken i 1880 på det stedet der støpulen stod. Denne ble altså revet, og det samme gjelder stavkirkens kor. Dessuten ble det som var av løst inventar, fjernet. Det som står igjen, er altså stavkirkeskipet med ny østvegg. Denne stavkirkeresten er i dag i Fortidsminneforeningens eie der den står like sør for nykirken.
Her står vi overfor det som ifølge «Kirker i Norge» var Hallingdals største stavkirke. Den skal ha blitt oppført på slutten av 1100-tallet eller rundt 1200. Da koret ble revet, ble det funnet et stykke av en eldre portalplanke, et tegn på at det dessuten har stått en enda tidligere kirke på stedet. Stavkirken vi ser, er av typen med hevet midtrom, båret av 14 staver. Alle stavene er forankret i grunnstokkene og står ubrutt fra gulv til tak, noe som visstnok er unikt blant våre gjenværende stavkirker. Her som en rekke andre steder har stavene terningkapiteler, og man ser også andre kjente detaljer som arkaderekker av bueknær, andreaskors og andre avstivingsmekanismer med dekorative elementer. Det er et høyreist kirkerom der man kan studere en rekke detaljer i takkonstruksjonen.
Stavkirken har portaler i vest og sør, og det var i sin tid også en sørportal i koret. Det er rester av planker fra sistnevnte i østveggen i skipet, og et overstykke fra samme (UO 10814) er på Kulturhistorisk museum. Av de to gjenværende portalene er den i sør mest forvitret, men begge er såpass godt bevart at vi ikke har problemer med å se motivene. De er av Sogn-Valdres-typen med dyrehoder og ranker. Søyleskaftet på vestportalen er hugget av noe ved omhengsling etter brannen i Grue kirke.
I øst er det tønnehvelv mellom midtromsstavene. Dette har i sin tid inngått i et lektorium som kom til i siste halvdel av 1200-tallet, og som senere er tatt ned. Det har vært sidealtre på hver side av korbuen. Det er ellers omgang (med pulttak) rundt hele midtrommet. Kirken har hatt svalganger, men de antas å ha blitt fjernet tidlig på 1800-tallet. Det har altså vært kor i øst, opprinnelig relativt smalt, men med samme høyde som skipet og også det med omgang rundt et hevet midtrom. Dette ble senere erstattet med et nytt kor med samme bredde som skipet og en lengde på ca. 5,6 meter. Også dette har hatt hevet midtrom og omgang, men her har midtrommet vært lavere enn skipets.
Blant de få malte detaljene i et ellers relativt nakent kirkerom er bildene i de gjenværende lektoriedelene i øst, både takhvelvingen og øvre del av østveggen. (Se bilder i Norger kirker samt en rekke detaljbilder på Kunsthistorie.com.) Øverst troner Kristus omgitt av fire livsvesener, og på hver side noe lenger ned ser vi seks apostler som opptrer som meddommere på dommens dag. Lenger ned illustreres historien om den hellige Margaretas martyrium. På endeveggen ser vi to grupper à tre figurer. Det er en engel på hver side og så Maria (til venstre) og Johannes med hver sin allegoriske figur. Hos Maria står Ecclesia (med seiersfane og kalk) som symbol for den seirende kirke, mens vi hos Johannes ser Synagoge, blindet, gråtende og med brukket lanse. Dette er det eneste slike hvelvet som er bevart i en norsk stavkirke, men ellers finnes det fra nabokirken Ål på Kulturhistorisk museum. På sistnevnte sted finner vi også en galleribrystning som har vært i Torpo-kirken.
Ellers finnes det knapt noe egentlig inventar i kirken. Alt løst inventar er som sagt fjernet. Vi finner imidlertid faste benker langs veggene på middelaldervis, og på østveggen (der koret en gang fortsatte) er et nokså utvisket alterbilde, malt på fem plankebord på 1600-tallet, muligens av samme kunstner som arbeidet i Ål stavkirke. Motivet viser dommedag med Kristus på en jordkule. Over dette henger et barokt krusifiks som i «Norges kirker» beskrives som «primitivt utført». Det er ellers kjent elleve ruineinnskrifter fra stavkirken. Disse har lidd varierende skjebner og er omtalt i «Norges kirker».
Den tidligere prestegården Torpo har endret navn til Nubgard(en) og ligger like sør for stavkirken. Det har ellers vært flere veiomlegginger forbi kirken. I riktig gamle dager gikk hovedveien gjennom prestegården. Så ble den lagt nord for kirkegården (Torpovegen). I dag går riksvei 7 like nord for Hallingdalselva.
Kilder og videre lesning:
- Norges kirker
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 224–233
- Kunsthistorie.com (Har en rekke interiørbilder)
- Wikipedia (I utgangspunktet samme tekst som på Kunsthistorie.com)
- Fortidsminneforeningen (også på Stavechurch.com)
- Eva A. Weisser-Svendsen: Middelaldermaleriet i Torpo stavkirke: en studie (Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, 2007)
- Kirkesøk