Stiklestad kirke

Bakgrunn
Stiklestad kirke er naturligvis tematisk forbundet med Olav Haraldssons mislykkede forsøk på å gjenerobre makten i 1030 eller der omkring. Olav kom landeveien fra Jämtland, og Verdalen var full av storgårder bebodd av hans motstandere. Kirken skal ha blitt oppført nær der man mente slagstedet var, noe som synes bekreftet av at den ligger så lavt i terrenget, mens kirker vanligvis oppføres på høyereliggende steder der de er godt synlig. På den annen side ble den oppført rundt halvannet århundre etter slaget, altså i siste halvdel av 1100-tallet (kanskje fra 1150-årene til 1180-årene), så helt sikker kan man neppe være. Uansett står den på gnr. 29 (Stiklestad). Kirken har fra gammelt av vært Verdal prestegjelds hovedkirke, og i våre dager er den også prostikirke, idet Nord-Innherad og Sør-Innherad prostier ble slått sammen til Stiklestad prosti fra 1. januar 2019.

Kirkebygg, litt bygningshistorie
Vi har å gjøre med en langkirke i stein som ifølge Kirkesøk har 520 sitteplasser. Den er større enn opprinnelig, for skipet ble forlenget med flere meter mot vest på 1500-tallet, blant annet med stein fra den sammenraste kirken på Haug. Den lave beliggenheten på leirgrunn har gitt problemer, med setningsskader og ras, skjønt det hevdes i «Verdalsboka» at de opprinnelige delene står på fast underlag. Rasene har gjort bakkenivået høyere, og gulvnivået i kirken har blitt hevet noe, men dette er tilbakeført ved restaureringen i 1927–30, da bakkenivået ble senket ved fjerning av masse. I 1812 mente prosten at kirken var for liten og dessuten for mørk, og han foreslo faktisk å rive den, men dette ble ikke fulgt opp.

Kirkens nåværende utseeende er et resultat av en restaurering i 1927–30 som ganske sikkert var nødvendig, men som av enkelte anses som noe hardhendt. Ved restaureringen ble utvendig puss fjernet, og tårnet (takrytteren) ble ombygget. Deler av muren ble murt opp på nytt for å bøte på setningsskader. Gulv, benker og galleri ble fornyet, kalkmalerier på veggene ble avdekket, og korets vegger og hvelv ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen. Det ble ikke foretatt arkeologiske undersøkelser ved restaureringen. Det er derfor usikkert om kirken har hatt forgjengere.

Kirkens orientering er fra vest-nordvest til øst-sørøst. På førstnevnte ende av det rektangulære skipets møne er en takrytter og utenfor det et lite våpenhus (fra restaureringen; det erstattet et våpenhus fra 1882, og et par støttemurer fra samme tid ble også fjernet). Skipet har portaler i sør, nord og vest (innenfor våpenhuset; denne er gammel og ble tatt ned og flyttet ved utvidelsen vestover). Koret er rett avsluttet og har vinduer på tre sider, hvilket er relativt vanlig i Trøndelag. På sørsiden av koret, delvis overlappende med skipet, er et sakristi fra 1722 vinkelrett på kirkens lengdeakse på sørsiden. Det ble oppført og gitt til kirken av Rasmus Ågesen Hagen; initialene på fasaden, RAASH SODN, står for ham og hans kone, Siri Olsdatter Ness. Inne i sakristiet har koret sørportal av kleberstein fra Slipsteinsberget, med fine utskjæringer. Nord for skipet er også et våpenhus. Tidligere hadde kirken flere påbygg, som man dels ser av Gerhard Schønings tegning fra 1774. Et av disse var et likkapell for oberst Nicolai (eller Nicolay) Christian Reichwein (død 1718), som ble gravlagt der. Senere ble det solgt til L.D. Klüwer, som ble gravlagt der sammen med sin kone. Etterhvert ble det falleferdig, for så å bli revet i 1867.

Blant andre fasadedetaljer kan nevnes en rekke steinrelieffer rundt et vindu på nordsiden, muligens hugget for et annet sted. Blant disse er en kvinnefigur i vinduets venstrekant som blotter kjønnet. Nederst på korets østvegg er et par luker som man antar ble brukt til å gi spedalske (som ikke fikk komme inn i kirken) sakramenter, særlig ved nattverd.

Interiør og inventar
Interiøret bærer er altså preget av en blanding av gammelt og nytt. Korets gotiske hvelv er fra sent 1100-tall, og på veggene og hvelvet finner vi Rolfsens fresker fra 1929–30. Blikkfanget er et stort bilde av Kristus in mandorla som holder et sverd i den ene hånden og en bukett liljer i den andre. Skipets vegger har kalkmalerier fra 1500-tallet øverst, mens nedre del har brystpanel med et tredvetalls billedfelt med bibelmotiver malt av Baruch Bogarth i 1688.

Den eneste bevarte inventargjenstanden fra middelalderen er døpefonten fra 1300-tallet. Selve kummen er av kleberstein, mens foten er av marmor. Ved restaureringen ble den tidligere brukte altertavlen flyttet til våpenhuset. Den er i kirkeleksikonet datert til 1655 og skal være skåret av en Johan Bilthugger og staffert av Johan Hansen Contrafeyer. Prekestolen fra 1930 ble laget av Karl Grindberg. De to kirkeklokkene skal være fra 1817 (M. Søberg) og 1938 (Christian Fisknes).

Stein Johannes Kolnes (Norsk orgelregister) vet å fortelle at kirken tidligere har hatt orgler fra Gottfried Gloger, Adolf Fosnæs og G.F. Steinmeyer. Dagens orgel skal være et 27 stemmers Torkildsen-orgel fra 1980. Prospektet ser ut til å være eldre.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er som nevnt plassert ganske lavt i landskapet der den står omgitt for en stor del av jorder. I tillegg til den kirkegården som omgir kirken, er det et kirkegårdsstykke på sørsiden av Stiklestad allé med stor parkeringsplass på vestsiden. Øst for dette kirkegårdsstykket er Stiklestad nasjonale kultursenter, og oppi bakken på østsiden er en olavsstøtte fra 1805 og et stort blomsterbed med Verdals kommunvåpen. Rett øst for kirken er en gresslette, muligens slagstedet, med et ortodokst kapell i nordkant. Øst for gressletten igjen, på den andre siden av Korsdalsbekken, er landskapet litt med kupert. På et høydedrag står et katolsk kapell, men det største trekkplasteret er nok amfiscenen der spillet om Olav den hellige blir oppført hver sommer. Forbi sceneområdet og nordøstover er noen titalls bygninger som utgjør Stiklestad folkemuseum.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden