Stikkord: Adolph Tidemand

Romedal kirke

Romedal kirke

Bakgrunn
Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til sankt Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Kunsthistorikeren Anders Bugge sa om den: «Det første gotiske gudshus vi har noe kjennskap til på Hedemarken var kanskje den gamle stenkirken i Romedal, visstnok revet etter at siste gudstjeneste var holdt der 4. juli 1886.» Nå kan det riktignok hevdes at bilder viser at den hadde rundbuer (eller muligens en blanding av spissbuer og rundbuer). Det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.

Kirken tegnet av Gerhard Schøning
Petrikirken 1881

I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.

Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.

Romedal kirke
Vestportal
Romedal kirke

Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.

Tidligere altertavle
Til å begynne med hadde altertavlen en kopi av Adolph Tideamands alterbilde i Tyristrand kirke. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Inventar
Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skraastad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.

Kirkerom mot koret
Alter og altertavle
Mot orgelgalleriet

Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.

Korhimling
Prekestol
Døpefont
Epitafium

Kirken ble pusset opp utvendig i 1957–58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960–65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at det gamle stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.

Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene. Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.

Romedal kirke – Krusifiks i Oldsaksamlingen
Romedal kirke – Krusifiks i kirken
Romedal kirke – Kristus i skyen

Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nielsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.

Kirkegård
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963–64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982. Romedal kirke ble pusset opp i 2014.

Gravkapell
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Fra kirkegården
Minnesmerke over Ole Evenstad

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strand kirke

Strand kirke

Bakgrunn
Som så mange andre steder ble det fremsatt krav om kirke i Strand/Opphus-området pga. lang kirkevei. Et visst tilskudd ble gitt fra kommunen, og grunn ble gitt av Ole Nilsen Svea Strand. Kirken ble tegnet av ingen ringere enn Jacob Wilhelm Nordan, og arbeidet ble meldt igangsatt i april 1863. 2. desember samme år ble kirken innviet. Den ligger på østsiden av riksvei 3 og på vestsiden av Glomma, og den er den sørligste kirken i Stor-Elvdal kommune.

Kirkebygg
Strand kirke er en laftet langkirke med vesttårn. Skipet er rektangulært. Koret i øst er i samme bygningskropp som skipet, og det er sakristi i den østre forlengelsen. Antall plasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav balustrade på hver side av midtgangen.

Altertavlen har et bilde av Jesu dåp som Christen Brun kopierte i 1890 (27 år etter kirkens innvielse) etter Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo. Dette er avbildet hos Stor-Elvdal historielag.

Prekestolen er inntil nordveggen. Døpefonten av eik samt kalk og disk ble gitt av sogneprest Ole Severin Olsen og hans bror Fredrik Olsen. Døpefatet er i sølv og ble gitt av Lorenz Meyer. Kirken har to klokker som ble støpt hos John Warner & Sons i London i 1863. De ble gitt i gave fra Anne Olsdatter Furuseth. Et orgel fra Amund Eriksen ble gitt av Kari og Haagen Kroken og kom på plass i 1868. Dette er fortsatt nevnt i kirkeleksikonet og Norsk orgelregister (begge utgitt 1993). Hvis det fortsatt er i bruk og spillbart, er det såpass gammelt at det må ha blitt grundig restaurert.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. Litt nord for kirkegården er en kirkestue som ble innviet i 1983. Før dette var det en annen kirkestue som var bygget i 1875 og ble ombygget i 1920. Den var i mange år bolig for kirketjeneren.

Strand kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strøm kirke

Strøm kirke

Bakgrunn
Strøm er det største sognet i Sør-Odal, og Strøm kirke den største kirken. Den ligger noen kilometer øst for Skarnes, på motsatt (nordlig) side av Glomma på det som sies å være det første faste bostedet i kommunen. Her har områdets hovedkirke vært siden middelalderen, kanskje helt siden midten av 1000-tallet. I katolsk tid var kirken viet til Olav den hellige. Biskop Eystein omtaler Strøm kirke i sin jordebok fra 1300-tallet, og det samme gjør Jens Nilssøn i en visitasrapport fra 1597. Det er ikke helt klart hvor mange kirker det har vært før dagens, men de tidligere kirkene var av tre, og den siste skal ha blitt oppført rundt 1590 og utvidet rundt 1700.

Kirkebygg
Dagens Strøm kirke ble tegnet av H.E. Schirmer i 1853 og ble oppført i 1854–57 og innviet den 17. juli 1857. Det er en korskirke i tegl, et bygningsmateriale som ble stadig vanligere for litt større kirker etter kirkebrannen i Grue i 1822. Kirken har 500 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dette er noe mindre enn før: Kirken har på det meste hatt 720 plasser. Det er tårn i vest, og koret i østre korsarm er polygonalt avsluttet. På nordsiden av koret er det prestesakristi, mens det er dåpsventerom ved inngangen i vest.

Strøm kirke
Strøm kirke
Strøm kirke

Teglveggene er upusset utvendig og pusset inne i kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1950–53 med Finn Krafft som konsulent, og interiøret ble noe endret i den forbindelse. Gallerier som var satt inn i nordre og søndre tverrarm ble fjernet, men orgelgalleriet i vest ble beholdt og noe forlenget. (Fra arkitektens side var orgelet tenkt plassert over våpenhuset i tårnet, der det er en høy bueåpning mot skipet.) Kirken ble restaurert også i 1991, og da undertegnede tok bilder vinteren 2009, var taket nettopp reparert.

Kirkerom
Kor

Inventar
Altertavlen fra 1892 har nygotisk innramming tegnet av Peter Lauritz Lowzow og utført av snekkermester Jens Olsen og visstnok malt av G. Klouman. Bildet ble malt av Helene Gundersen i kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke. I korveggene på hver side av altertavlen er det glassmalerier av Finn Hansen fra 1915. På nordsiden ser vi Johannes Døperen som døper Jesus i Jordan-elven, mens vinduet på sørsiden viser Maria med Jesusbarnet og De tre vise menn.

Prekestolen er på alder med kirken, mens den åttekantede døpefonten av tre er fra ca. 1800 og overført fra tidligere kirke. Dåpsfatet av messing er fra ca. 1700. Kirken har ellers et gammelt epitafium, flere presteportretter og en Kristian III-bibel fra 1550. Annet inventar fra gamlekirken ble solgt på auksjon da den nye kirken stod klar. Mye gammelt kirkesølv ble stjålet fra kirken i september 2012, men er siden kommet til rette.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Kirkens første orgel var et 15 stemmers Hollenbach-orgel fra 1881. Det ble i 1966 avløst av et 23 stemmers orgel (2 manualer og pedal, gjenbruk av seks stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble en stund meldt om problemer med dette orgelet, og det var pengeinnsamling og forskjellige arrangementer for å få inn penger til nytt orgel. I april 2010 ble så et nytt orgel fra Ryde & Berg installert, og det ble feiret med to ukers orgelfest. Kirken er ellers kjent for å ha god akustikk og blir mye brukt til konserter.

Den eldste kirkeklokken er fra rundt 1600. Den andre ble støpt av Olsen Nauen i 1991.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet flere ganger, senest i 1974. Nær kirkegårdsporten i vest er et minnesmerke over fire krigsofre fra 1940 — tre fra aprildagene og ett fra en englandsoverfart på høsten. Det finnes også et monument over Samson Schjervheim, stifteren av Sør-Odal sanitetsforening. Ved oppkjørselen vest for kirken står et bårehus fra slutten av 1950-tallet som ble utsmykket av Kåre Tveter i 1960. Ved siden av er allmuestuen fra 2000. Strøm prestegård, hvis område kirken ligger på, er fredet. Den består av bl.a. hovedbygning fra 1818, forpakterbolig fra 1830 og stabbur fra 1791, mens et kornkammer ble flyttet til Odalstunet i 1961.

Krigsminnesmerke
Kirkegård ned mot Glomma

Strøm kirke feiret 150-årsjubileum i 2007.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Trysil kirke

Trysil kirke

Kirke nr. 1
Trysil (Innbygda) er et gammelt kirkested, og dagens kirke er tredje kirke på stedet. Middelalderkirken, som stod frem til 1749, hadde blant annet helgenbilder av Jomfru Maria og Olav den hellige som overlevde reformasjonens billedstorm der de prydet prekestolen. Noe verre gikk det under syvårskrigen: Kirken ble plyndret av svenskene i 1563, og det var ikke mye igjen av det verdifulle inventaret etterpå. Et alterbilde av nattverden som antas å være malt av Peter Anderssøn Lillie på 1600-tallet, antas imidlertid å stamme fra den første kirken.

Kirke nr. 2
En laftet korskirke med navnet Hellig Trefoldighets kirke ble innviet i 1750 og malt i 1752. Denne kirken fikk den altertavlen som Johannes Skraastad skar til gamle Elverum kirke i 1686. Den ble pusset opp og fikk påmalt årstall i 1752. Den ble også flyttet over til dagens kirke, men da denne fikk ny altertavle i 1897, ble den gamle satt i våpenhuset og deretter flyttet til Solbakken, det lokale bygdemuseet, før den i 1933 fant veien til Tørberget kapell (nå Tørberget kirke). Blant andre gjenstander i denne kirken var en basunegnel (se Tørberget). Kirken ble etterhvert ansett å være for liten, og ny kirke ble oppført ved siden av den gamle. Gamlekirken ble revet året etter, og materialene ble blant annet brukt til å bygge en skole. Det finnes en detaljert tegning av kirken laget av Vincent Lerche der interiøret kan minne noe om Elverum kirke med obelisker ved korskillet.

Dagens kirke
Dagens kirke er en laftet korskirke som ble tegnet av Chr.H. Grosch i 1855. Det var oppgangstider i byggebransjen og vanskelig å skaffe byggmester, men man fikk etterhvert tak i Thomas Aasen, som hadde oppført Vallset kirke. Sommeren 1857 hadde imidlertid Aasen og hans menn store problemer med å få tårnet til å stå rett, og byggmesterjobben ble overtatt av Ole Lysvig, som fullførte den halvferdige kirken. Likevel skal det ha vært meldt om noe svikt i tårnet også et år etter kirkeinnvielsen, som var den 7. juli 1861. Kirken er senere omfattende restaurert i 1950 (med Finn Krafft som fargekonsulent), i 1987–88 var den stengt et helt år for restarurering, og det har også i årene etter dette og frem mot jubileet i 2011 vært restaureringsarbeider.

Trysil kirke har vesttårn og rektangulært skip, og koret, som ligger i hovedskipets forlengelse, er bare litt smalere og lavere enn skipet. Sakristiet ligger øst for dette igjen. Stilistisk føyer kirken seg inn i en solid norsk sveitserstiltradisjon. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 560. Opprinnelig var det rundt 800.

Mot koret
Mot koret. Foto: Chris Nyborg, fra Lokalhistoriewiki.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Koråpningen er tredelt. I utkantene av åpningen er “buer” som gjengir sveitserstilens vindusåpninger, og oppgangen til prekestolen får gjennom den nordre sidebuen. Kirkerommet skal (med unntak av enkelte inventargjenstander) være mye som det var ved innvielsen. Fargekombinasjonen innvendig (med kontrast mellom hvitt og trehvitt) kan minne litt om Gjøvik kirke.

Det ser ut til å herske noe usikkerhet om hvorvidt Skraastads altertavle faktisk ble brukt i kirken fra 1861, men den ble i alle fall tatt vare på sammen med den gamle prekestolen. Kirken fikk ny altertavle i 1897 med en kopi av Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, malt av Johannes Grenness. Selve tavlen (omrammingen) ble laget av Mauritz Nordvi etter Grenness’ tegning. Under bildet står (som i Bragernes kirke) teksten «Jeg er Opstandelsen og Livet» (Joh 11, 25). På korets sørvegg henger dessuten det tidligere nevnte alterbildet malt (muligens) av Peter Lillie.

Både prekestol og døpefont er åttekantet. Ifølge jubileumsboken er man ikke helt sikker på hvem som laget dem, men det mest nærliggende er vel å anta at det var noen i Lysvigs snekkerlag omkring 1860. Det virker relativt sikkert at Lysvig og hans lag laget kirkebenkene, da det er nevnt i korrespondanse om kirkens innredning. På vestveggen under orgelgalleriet henger et vevet teppe med nattverdsmotiv. Orgelet er fra 1967 (Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, ifølge Norsk orgelregister), og kirken har tre klokker (fra 1647, 1872 og 1986).

Kirkegård
Kirkegården, som iblant kalles Innbygda kirkegård, er omgitt av stakitt. Foran kirkens hovedinngang er en portal, og det står et bårehus i kirkegårdens nordvestre hjørne. På kirkegården er et minnesmerke over Einar Skjæraasen.

Det var 150-årsjubileum i 2011, og i den forbindelse ble det utgitt jubileumsbok. Det later for øvrig til at kirken brukes til forskjellige typer konserter.

Østfra
Østfra

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vingelen kirke

Vingelen kirke

Bakgrunn
Dagens kirke er den tredje i Vingelen. Den første stod på Persjordet, der det i dag er en gård, og skal ha vært en enskipet stavkirke. Den ble antageligvis revet like etter at kirke nummer to, Trefoldighetskirken, ble fullført i 1653. Denne var en langkirke med takrytter med et høyt og slankt spir med løkkuppel, og den stod på det som nå er kjent som den gamle kirkegården. Den ble revet i 1882, etter at dagens kirke stod klar.

Trefoldighetskirken
Side om side

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet langkirke med 230 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Kirken ble tegnet av Henrik Nissen, og byggmester var Hans Johnsen. Det sies at sistnevnte ikke fulgte arkitektens planer til punkt og prikke. Kirken ble bygget svært raskt og ble innviet den 17. november 1880 (et år vi finner igjen på spirets vindfløy). Stilen kan vel sies å være nygotisk mot sveitserstil. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst. Ved inngangen er det tårn (med våpenhus i tårnfoten) omgitt av trappehus, skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har utvendig panel. Taket er tekket med skifer, unntatt tårnet, som er spontekket.

Interiør og inventar
Innvendig er koret bordkledt, mens skipet har bare (men malte) tømmerstokker. Man får inntrykk av at utsmykningen var sparsommelig i begynnelsen, i pakt med tidsånden. I 1926 ble kirken dekorert innvendig av Ragnvald Einbu. Han malte det meste av koret (unntatt selve altertavlen), prekestol med oppgang, veggen mellom skipet og koret, orgelgalleriets brystning, deler av taket samt listverket i skipet. Det dreier seg om både figurative bilder og ren fargedekor. Det ville gå for langt å beskrive alt her, men vi kan nevne at prekestolens speilfelt har bilder av de fire evangelistene med deres attributter. Har jeg forstått rett, skal dette være kopiert etter gamlekirkens prekestol. På oppgangen ser vi 1) Jona(s) som går i land, 2) Samson som river i stykker løven, 3) speidere som vender tilbake med en drueklase og 4) Elias’ himmelfart — etter motiver i en gammel billedbibel.

Over korbuen ser vi Jesus i Getsemane mens disiplene sover. På venstresiden ser vi Kain som ofrer, og over det Emmausvandrerne. På høyresiden er motivene Abels offer og Jesus i samtale med Marta og Maria. Trefoldighetskirken, stedets forrige kirke, er ellers blant motivene i Einbus dekorasjoner, og det henger en modell av den på veggen i kirken.

Den første altertavlen (som sies å befinne seg bak den nye) hadde et delvis forgylt kors mot svart bakgrunn. Ny altertavle ble malt av Olga Gundersen og innviet 2. januar 1921. Bildet er en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo.

Døpefonten ser ut til å være en dreid font fra 1807 (formodentlig malt av Einbu). Til den hører et dåpsfat fra 1880 samt en dåpskanne, begge av messing. Kirken har et snertingdalorgel fra 1964 på galleriet innenfor inngangen, og de to kirkeklokkene er begge nederlandske, støpt av Nicolaus Derrick i 1752 (Vesleklokka) og 1756 (Storklokka). Blant andre ting som kan nevnes, er et vakkert låsbeslag fra 1928.

Kirkerom
Kor
Prekestol
Døpefont
Modell av tidligere kirke
Orgel

Kirkegård og omgivelser
Tidligere ble endel inventar fra gamlekirken oppbevart inne i dagens kirke, deriblant flere gjenstander fra middelalderen. Dette er imidlertid overført til Vingelen kirke- og skolemuseum, som er like ved siden av kirken.

I kirkens tidlige tid fortsatte man å bruke den gamle kirkegården, og først i 1902 ble den nye kirkegården innviet etter å ha blitt opparbeidet i tre etapper. Den er siden blitt utvidet et par ganger, og den er omgitt av en kantmur. Ved parkeringsplassen står en kirkestue som også inneholder bårerom.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åsnes Finnskog kirke

Åsnes Finnskog kirke

Finnskogen(e) var opprinnelig nærmest folketom(me), men ble befolket av finner fra Bergslagen i etterkant av Hannibalfeiden på midten av 1600-tallet. Det synes å være noe uklarhet omkring gravskikker i tidlig tid, og presisjonen i navnetranskripsjonen i gamle kirkebøker samt det at Åsnes prestegård brant i 1929, gjør det også vanskelig å få klarhet i alle detaljer når det gjelder bosettingsmønster og kirkehistorie. Det later imidlertid til at det første kirkelige bygg i Åsnes Finnskog var den såkalte Prekenstua, som lå på Vermundsberget, omtrent tvers over Vermundsjøen fra der Åsnes Finnskog kirke står i dag. Den ble brukt til gudstjenester fra ca. 1807 og til kirkebygget stod klart. Før dette hadde det forekommet friluftsgudstjenester i området. Huset ble revet i 1943.

På midten av 1800-tallet ble det tidligere Hof prestegjeld delt i tre, og i det nye Åsnes prestegjeld ble det bygget to nye kirker tett på hverandre. Først ut av disse var Gretviken kirke, som i dag kalles Åsnes Finnskog kirke. Den ligger idyllisk til på et nes (Vikanebben) på nordsiden av Vermundsjøen, rundt 25 km øst for Flisa. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og innviet i 1861. Det er en tømret langkirke som ved innvielsen hadde 150 plasser, men den ble utvidet til 250 plasser i 1911–12 under ledelse av Martin O. Bråten og gjeninnviet i november 1912.

Alterbildet i Åsnes Finnskog kirke er malt av Ragnvald Hjerlow i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Kristi oppstandelse i Bragernes kirke. Den har nygotisk omramming. Prekestol og døpefont er begge på alder med kirken.

Kirkens første organist var svenske Nils Alstergren, som i 1861 kjøpte Grætvigen (Gretviken) gård, på hvis grunn kirken er bygget. Alstergren hadde et franskprodusert harmonium fra første halvdel av 1800-tallet, og det sies at det ble fraktet fra organistens hus til kirken når det skulle spilles der. Dette harmoniet ble i 1993 gitt til kirken av Alstergrens etterkommere og er restaurert (av folk fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk) til spillbar stand og oppbevares som klenodium. Sitt første orgel fikk kirken i 1880. Det omtales som et husorgel og var i bruk til årsskiftet 1912/1913, da det ble solgt og avløst av et kirkeorgel. Dette var i tjeneste til 1964, da nytt orgel ble innviet. Likevel ble nytt orgel med elleve stemmer (fra Jørgensen, ifølge Norsk orgelregister) innkjøpt og tatt i bruk i 1979 og formelt innviet den 30. januar 1980. (Ifølge kirkeleksikonet er det dansk og delvis bygget av et gammelt orgel, mens jubileumsboken sier at det gamle ble demontert og fjernet.) Orgelet står på vestgalleriet.

I begynnelsen hadde man ingen kirkeklokke, men slo på en bøyd jernholk med en hammer, omtrent som man hadde vært gjort med et jernspett ved Prekenstua. Senere fikk man tak i en liten kirkeklokke, som i 1902 ble byttet ut med en klokke fra Olsen & Søn.

Av annet inventar kan nevnes en lysekrone i messing som tidligere hang i Oslo domkirke, men ble skiftet ut ved en oppussing der.

Det sies at kirkegården snart ble for liten, og det ble på initiativ fra sogneprest Thorvald Bugge anlagt en ny gravplass noen hundre meter unna. Den omtales vekselsvis som Nordre gravlund eller Nordre gravplass, og var i bruk i 1896 til 1918, parallelt med gravplassen ved kirken. Grunnen var imidlertid ganske uegnet pga. årlige oversvømmelser ved vårflommen, så gravplassen ble vedtatt slettet. Den er imidlertid blitt holdt i hevd og er med årene blitt satt i stand og omgitt av gjerde, og nå ligger den der som minnepark med gravmonumenter mellom trærne. Etterhvert er det fylt opp med masse ved kirken, slik at gravplassen der kunne utvides, og det er den som brukes i disse dager. På området ved kirken står også en bygning som kan tenkes å være kirkestue med bårehus i underetasjen, og ved parkeringsplassen står et hus som trolig er redskapshus eller servicebygg.

Åsnes Finnskog kirke har siden 1990-tallet vært veikirke og er som sådan åpen for besøkende noen uker hver sommer.
Åsnes Finnskog kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Arnafjord kirke

Arnafjord kirke
Foto: Kirkesøk.no. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0.

Bakgrunn
Arnafjord er den vestligste bygda i Vik kommune, omtrent to og en halv mil fra Vikøyri langs noe som vel kan betegnes som en blindvei. I middelalderen lå kirkestedet lenger sørøst ved Flete (gnr. 53) ved Framfjorden, der det stod en stavkirke som er datert til 1100-tallet på grunnlag av bevarte dørbeslag. Også andre inventargjenstander er bevart fra stavkirken (se nedenfor). Dette kirkestedet ble nedlagt i 1645. Dagens kirkested er på Nese (gnr. 64), der det altså har stått kirke siden midten av 1600-tallet. Det synes ikke helt klart om det var en kirke på stedet i middelalderen. Kirken fra 1645 var en laftet langkirke med skip og kor i samme bredde og med et tårn som ble oppført noen tiår senere. Denne kirken skal ha stått like nordvest for dagens kirke.

Kirkebygg
Arnafjord kirke er tegnet av byggmester Johannes Gjertsen, og byggmester Anders Korsvold stod for oppførelsen. Kirken ble vigslet den 21. oktober 1880. Det er en laftet langkirke med vesttårn og med et rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. (Sistnevnte er tilføyd senere; det opprinnelige sakristiet er det lille utbygget i hjørnet mellom skipet og koret på sørsiden.) Det ble gjenbrukt materialer fra den forrige kirken, og kirken har liggende panel utvendig. Antall sitteplasser oppgis til 180.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korbuen i øst har litt uvanlig form. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. På hver side av midtgangen er en lav skranke. Kirken ble restaurert i 1962–63 og fikk da smårutete blyglassvinduer i skipet.

Inventar
Til å begynne med ble det bare brukt et enkelt kors ved alteret. Altertavlen er fra 1907. Bildet viser Jesu dåp og er malt av Eivind Nielsen i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Trefoldighetskirken i Oslo. Nielsen tegnet også rammen, som er utført av byggmester John Hove.

Prekestolen har sekskantet grunnform og kløverbuer med tomme felt. Også døpefonten er sekskantet. Dåpsfatet er fra ca. 1700, og den eldste alterkalken er fra før 1645. Til høyre for korbuen og prekestolen henger et skap som ble bygget i 1880 av prekestolen fra gamlekirken fra 1690. Over dette henger to bilder fra 1690–92, også fra gamlekirken. Motivene er himmelfarten og oppstandelsen. Kirken har et Vestlandske-orgel fra 1968, og de to kirkeklokkene er fra 1880, støpt av Bochumer Verein.

Gjenstander fra tidligere kirker
I tillegg til inventargjenstandene i kirken finnes en rekke gjenstander fra tidligere kirker andre steder: Et par dørbeslag (beslag 1, beslag 2) fra stavkirken befinner seg i Bergens museum, og samme sted er en prosesjonsstav fra siste halvdel av 1200-tallet samt et glassmaleri. De heibergske samlinger har en alterhelle samt en lysestake (avbildet på denne boksiden) og en prekestolhimling. På Norsk folkemuseum på Bygdøy er en altertavle fra ca. 1620. Det var opprinnelig en katekismetavle (avbildet på denne boksiden) som senere fikk barokkvinger og fikk innsatt de to bildene som nå er på veggen til høyre for korbuen.

Kirkegård
Kirken står helt sør på kirkegården, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Annet
Fra stedets historie ellers (Nese, altså) kan det nevnes at det var en stor rasulykke her natt til 2. desember 1811 der 45 mennesker omkom. Navnene på ofrene ble registrert av presten i kirkeboken.

Kilder og videre lesning:


Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hjørundfjord kirke

Hjørundfjord kirke
Bakgrunn
Sæbø var i sin tid kommunesentrum i Hjørundfjord, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den lå opprinnelig ved Førland, litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men den var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet ned til Hustad, i Sæbø sentrum. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Hjørundfjord kirke

Kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn omgitt av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er omgitt av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikapreg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Inventar
Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk 2, 35) med en nynorsk versjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Hjørundfjord kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Minnesmerke over omkomne på havet
Minnesmerke over omkomne på torskefiske
Omkomne på havet som ikke er gravlagt
Andre ikke-gravlagte
Minnesmerke over Molaup-ulykken
Omkomne i Molaup-ulykken

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807-1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Minnesmerke over napoleonskrigene
Minnesmerke over napoleonskrigene
Deltagere i napoleonskrigene
Krigsofre

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ulstein kirke

Ulstein kirke
Bakgrunn
Dagens Ulstein kirke står i Ulsteinvik sentrum, men tidligere var kirkestedet ved Ulstein gård, et par kilometer lenger nordvest. Den første kirken var en steinkirke fra 1100-tallet som var hvitkalket utvendig og innvendig. Rundt 1660 ble denne langkirken utvidet med deler av tre: en korsarm i sør og et våpenhus i nord. Hovedinngangen ble da lagt til nord, mens den gamle vestportalen ble gjenmurt.

Denne kirken fikk omfattende skader da den ble truffet av lynet 30. oktober 1847. I stedet ble det like ved siden av oppført en ny åttekantet kirke i tre etter tegninger av sogneprest Hans Nicolai Wraamann. Den stod ferdig på senhøsten 1848 og ble innviet den 13. mai 1849. Denne kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1878 og utvidet med kor. Gjeninnvielsen skjedde den 27. oktober 1878. Kirken ble satt i stand og utsmykket i 1914. Sakristiet ble utvidet i 1961 og våpenhuset i 1968. I 1971 ble kirken restaurert og tømmerveggene avdekket. I dag anses kirken som for liten (den har 400 sitteplasser, ifølge Kirkesøk), og det har vært diskutert forskjellige utvidelsesmuligheter. Det ser faktisk ut til at det er besluttet å bygge ny kirke på samme tomt.

Ulstein kirke

Kirkebygg
Ulstein kirke er en laftet kirke der skipet er åttekantet, mens forskjellige andre deler er hengt på i øst og vest, dvs. kor og sakristi i øst (sørøst) og våpenhus i vest (nordvest). Kirken er hvitmalt utvendig. Innvendig er selve laftetømmeret bart, mens det finnes staffering i blått og grønt, og benkene er røde. Det er orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet in sin fulle bredde, og korskillet har form av lave ballustrader.

Inventar
Dagens altertavle ble malt av sogneprest Christensen i 1912 og har en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke. Tavlen ble restaurert til påsken i 2010. I tillegg finnes en altertavle som ifølge kirkeleksikonet er fra middelalderen og ble overmalt i 1701. Prekestolen i tre er fra 1878. Den står i koråpningens sørkant (til høyre) og har oppgang fra koret. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet fra 1695.

Kirken har et 16 stemmers orgel som ble bygget av Paul Ott i 1977. De to kirkeklokkene er fra 1854 og 1872, støpt — om jeg har forstått kirkeleksikonet rett — av hhv. J.E. Becker og Christian Christensen. For øvrig har kirken noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, der det blant annet finnes minnesmerker over krigsofre og omkomne på havet. Kirkegården er relativt full, og til avløsning er det anlagt kirkegård ved Osnes, som også er relativt full.

Krigsminnesmerke
Minnesmerke over omkomne på havet
Minnesmerke over omkomne på havet
Minnesmerke over omkomne på havet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden