Stikkord: Anders Riise

Froland kirke

Froland kirke

Bakgrunn
«Frodolands sokn» er omtalt i et dokument fra 1390, og vi finner omtale av «Frolands kierki» i Graagaas fra 1620. Froland har fra gammelt av vært anneks til Øyestad, skjønt det er mulig Froland var eget prestegjeld før Svartedauden. I 1849 ble Froland kirke hovedkirke i eget prestegjeld, og i 1976 ble Mykland kirke overført til dette prestegjeldet. Kirkestedet er på Froland vestre (gnr. 9).

Den første kirkens alder er ikke kjent, men kirken var åpenbart forfalt på begynnelsen av 1700-tallet, og det gikk mot nybygging. I den forbindelse fortelles det at biskopen ikke tillot riving av gamlekirken før finansieringen av nybygget var helt i orden. Det fortelles også om lokaliseringsstrid, og som i en rekke slike tilfeller går det historier om jærtegn. Kirken ligger ned mot Nidelva, og sett fra motsatt bredd utgjør kirke med elv et flott postkortmotiv.

Kirkebygg
Froland kirke ble vigslet den 1. november 1718 etter en byggeprosess som ser ut til å ha gått relativt raskt. Vi har å gjøre med en laftet langkirke. Til å begynne med hadde den ikke tårn. Det kom til i 1727 og fikk våpenhus i tårnfoten samt spir øverst, i motsetning til det korset det har nå. Kirken er bordkledd utvendig og innvendig, og orienteringen er fra nordvest til sørøst. I 1887 ble kirken noe ombygget under ledelse av Carl Svensen. Den ble da forlenget østover og fikk nytt kor (polygonalt avsluttet) samt sakristi på hver side av koret. Samtidig ble gammelt inventar som var overført fra den tidligere kirken, kastet ut. Dette var kontroversielt. Enkelte ting ble restaurert av Finn Krafft i 1937, men først etter krigen ble en omfattende restaurering gjennomført under ledelse av Hans Paasche Thorne og etter planer av Wilhelm Swensen, med gjenåpning 29. mai 1959. Kirken sies å ha 295 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier langs skipets vest- og nordvegg, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form at en bjelke med Kristian VIs kongemonogram samt en lav skranke på hver side av midtgangen med ballustre opp til bjelken.

Den barokke altertavlen fra 1735 er laget av Morten Fogh. Det er en etasjetavle som viser nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen ble kastet ut ved ombyggingen i 1887 og erstattet med en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (fra forrige inkarnasjon av Arendals trefoldighetskirke, som ble nybygget på samme tid). Siden er altså det gamle inventaret restaurert og gjeninnsatt.

Det samme ser vi når det gjelder prekestolen, som i kirkeleksikonet dateres til 1730. Også den ble midlertidig fortrengt av en ny stol. Stolen har evangelistbilder. Også døpefonten har hatt en lignende skjebne. Fonten måtte midlertidig vike for en dåpsengel (i kopi etter Thorvaldsen) fra Trefoldighetskirken.

På kirkeveggen henger et bilde av nedtagelsen fra korset som ble gitt til kirken av en kaptein Kuur, hvis navn er gjengitt under bildet sammen med årstallet 1755. Kirken hadde opprinnelig faste benker med gårdsnavn og lås på dørene.

På vestgalleriet stod tidligere et Jørgensen–orgel fra 1959, men den 17. desember 2010 ble et nytt digitalt Allen-orgel innviet. Høyttalerne er plassert i det gamle orgelhuset. Den ene kirkeklokken ble støpt i 1730. Den andre sies å være fra Tønsberg fra 1908, hvilket formodentlig vil si fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sør på kirkegården, der det skal finnes et inngjerdet gravsted for Frolands Værk. Også Niels Henrik Abel er gravlagt her. Sørvest for kirken, ut mot parkeringsplassen, står et kombinert bårehus og kirkestue. Froland prestegård ser ut til å være solgt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bakke kirke

Bakke kirke

Bakgrunn
Hassel jernverk startet opp i 1649, og i 1752 ble det gitt kongelig tillatelse til å oppføre en kirke for arbeiderne på egen bekostning på Ulveland gård. Det ble imidlertid ikke noe av det den gangen, og heller ikke i 1784 lyktes det å gjennomføre et slikt prosjekt. Ny tillatelse ble innhentet i 1803, og i 1804 stod en kirke klar. Det var en laftet kirke med tårn (eller takrytter) og våpenhus som stod upanelt i begynnelsen, men veggene ble bordkledd og malt i 1818. I 1847 fikk den nytt tårn. En muntlig tradisjon vil ha det til at kirken hadde prekestolalter med oppgang fra svalen på utsiden av kirken. Til prekestolen var det festet et krusifiks som ble overført til den nye kirken. Kirken skal ha hatt gallerier langs langsidene samt en lukket stol for Neumann-familien, som eide jernverket fra 1746 til 1809. Denne stolen ble solgt til Folkemuseet i 1907. På Drammens museum henger et bilde av Jesus i Getsemane malt av E.G. Tunmarck som skal være fra denne kirken.

Det kan se ut til at det var ønske om å bygge ny kirke på 1860-tallet, men først i 1880 ble planer fremlagt for herredsstyret, og kongelig tillatelse ble gitt året etter. Kirken ble tegnet av arkitekt Diedrich Andreas Omejer (stavet Ohmeier i noen kilder), og byggmester A. Eilertsen ledet byggeprosessen. Bakke kirke ble oppført like nordøst for den gamle kirken og innviet den 10. oktober 1883. Gamlekirken ble tatt ned året etter og materialene brukt i et forsamlingshus i Modum som senere har brent.

Bakke kirke
Bakke kirke

Kirkebygg
Bakke kirke er en laftet langkirke med ca. 250 sitteplasser. Koret er i samme rom som skipet. Orienteringen er den motsatte av det vanlige: Kirken har inngang i øst og kor (med sakristi i forlengelsen) i vest. Ved inngangen er det tårn, og på hver side er et trappehus som overlapper deler av tårn og skip. Inne i kirken deler to søylerader kirken inn i tre skip. Korets gulv er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri over inngangen i øst.

Interiør og inventar
Kirken var upanelt utvendig til 1889. I 1954–55 ble den omfattende restaurert og til dels ombygget. Interiøret ble endret etter planer av Finn Bryn. Da fikk kirken innvendig panel og dagens karakteristiske takhimling, med 12 takmalerier utført av Ivar H. Thorkildsen. De avbilder Jesu lignelser, og vi ser (fra korets høyre side): Den gode hyrde, Vintreet, Verdens lys, Himmelens fugle og liljene på marken, Livets brød, Ilden, Veien, sannheten og livet, Levende vann, Høsten, Døren, Sverdet og Dommedag. Glassmaleriene av Peter og Paulus i korets fondvegg var først montert over alteret, men ble i 1955 flyttet ned og satt på hver sin side i koret med kunstig lys bak.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands bilde av Kristi oppstandelse fra Bragernes kirke, her malt av Gustav Wentzel i 1883. Det ble gjort om på omrammingen i 1955.

Prekestolen (på sørsiden, dvs. til venstre, i koret) har syv fag med enkle fyllinger. Døpefonten og klokkerstolen står på nordsiden (til høyre). Døpefonten er urneformet og har tre ben. Den var først elfenbenshvit og gullfarget, men er siden overmalt. Fonten er fra 1803 ifølge «Norges kirker», mens kirkeleksikonet daterer den til 1875. Et dåpsfat i sølv skal også være fra gamlekirken.

Orgelgalleri
Orgelgalleri. Foto: Oddbjørn Sørmoen, fra Kulturminnebilder.

Kirkens orgel har 18 stemmer og ble bygget av Conrad Christiansen i 1963 og restaurert av Theodor Zuber i 2011. Året etter kom et syv stemmers kororgel på plass. Dette ble bygget av nederlandske Hendrik Jan Vierdag i 1970 og ble ifølge Vårt Land overtatt fra en nedlagt kirke i Rotterdam.

En gammel kirkeklokke som sprakk i 1862, ble omstøpt samme år hos O. Olsen & søn. Den andre klokken er støpt av Anders Riise (Tønsberg) i 1830.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble utvidet i 1877, 1882, 1904, 1925 og 1964. Den er delvis omgitt av en mur som er skiferkledd på utsiden og pusset på innsiden, og ellers av nettinggjerde. Et gravkapell i panelt bindingsverk ble oppført i kirkegårdens sørvestre hjørne i 1920. Et nytt kapell ble oppført i 1973, ifølge en brosjyre hos Tunsberg bispedømme. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Videre finnes flotte smijernsmonumenter over Neumann-familien, som altså eide jernverket, og i 1972 ble en gravstein over verkets fattige gjenoppdaget.

Fra kirkens historie ellers kan det nevnes at Bakke residerende kapellani ble opprettet i begynnelsen av 1883. Dermed ble presten boende i bygda, på gården Daler. Det ble utgitt en bok om kirken til hundreårsjubileet i 1983.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lunder kirke

Lunder kirke

Bakgrunn
Lunder (på Sokna) sies å ha hatt egen prest i middelalderen. Mot slutten av 1500-tallet omtales Lunder som anneks til Hole, og etter 1600 ble stedet anneks til Norderhov. Etter kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt tilbake av allmuen i 1739. Dagens kirkested er det tredje i rekken.

En stavkirke skal ha stått på Kirkehaugen, på gården Øvergårds grunn rundt en kilometer nordvest for nåværende kirke. Et krusifiks fra denne kirken skal være å finne på Historisk museum. Vor Frelsers kirke, en laftet korskirke, ble innviet den 14. februar 1706 og stod rundt 300 meter sørøst for nåværende kirke. Denne kirken fikk altertavle i 1706, men allerede i 1716 anskaffet man en ny, og den finnes fortsatt i kirken. I slutten av 1750-årene ble kirken flyttet til nåværende kirkested fordi grunnen var fuktig, og innviet den 23. september 1761. Det tidligere stedet er siden planert og bebygget, og det skal ikke være spor etter kirken der. Ifølge Norges kirker ble kirken ikke bare flyttet som den var, men i realiteten bygget på nytt med gamle materialer. I begynnelsen hadde den lengre tverrarmer enn nå, fordi man forventet større utvikling ved Soknedalen Jernverk. Da utviklingen der ikke svarte til forventningene, reduserte man kirkestørrelsen noe i en ombygging i 1880-årene som ble planlagt av Henrik Nissen.

Vestfra
Vestportal

Kirkebygg
Lunder kirke er en laftet korskirke med vesttårn i bindingsverk og 300 sitteplasser. Det er kor i østre korsarm. Det kan se ut til at tårnet ble ombygget/nybygget i 1880-årnere, og på samme tid fikk kirken et sakristitilbygg (med prestesakristi og dåpsventerom) i forlengelsen av koret. Innvendig og utvendig panel er også fra 1880-årene, og det er vestportal til våpenhus i tårnfoten samt sørportal i søndre tverrarm. Kirken ble restaurert på nytt i 1922–24 etter planer av Ole Stein og gjenåpnet 20. juli 1924. Bislaget foran vesttårnet stammer fra denne tiden og erstattet et større bislag fra 1880-tallet.

Interiør
Innvendig har kirken flat himling under loftsbjelkene. Den stammer fra 1920-årene, da man opprinnelig hadde tenkt å lage hvelvet himling, som man oppfattet som det opprinnelige. I 1880-årene hadde kirken fått åpne takstoler uten himling. Kirken har orgelgalleri i vest, prekestol på nordsiden i krysset med oppgang fra koret og døpefont ved siden av oppgangen. Det er klokkerbenk på korets sørside. Det har for øvrig vært gjort om mye på interiøret gjennom tidene. Det nåværende bærer preg av Domenico Erdmanns arbeid på 1920-tallet.

Alterparti
Alterparti. Foto: Tom Bjørnstad, fra Wikimedia Commons.

Inventar
Altertavlen ble laget av Nicolai Larsen Borg (sønn av Lars Borg) i 1716. I 1722 ble det innkjøpt et nattverdsbilde av Claus Schavenius til tavlen. I 1727 ble det satt opp to utskårne forgylte engler på den, og tavlen ble staffert av Jens Høyland fra Hokksund. Tavlen ble overmalt i 1884 og fikk et korsfestelsesmaleri utført av Christen Brun etter Guido Reni. Det gamle nattverdsmaleriet er siden anbragt i gravkapellet. Altertavlen ble restaurert av Erdmann i 1921, men fikk beholde Brun-maleriet. Det henger dessuten en rekke andre oljemalerier i kirkerommet.

Prekestol
Gammel døpefont
Ikke fullt så gammel døpefont

Prekestolen er fra 1707 og har himling. Det finnes to døpefonter, den ene fra 1600-tallet (gitt til kirken i 1708, iflg. regnskap, og malt i 1727), den andre fra 1884, hvorav sistnevnte ser ut til å være i bruk. Det skal finnes en defekt himling til den eldste fonten, og i 1945 ble det laget en kopi av gamlefonten som sies å være i gravkapellet. Orgelet på vestgalleriet ble bygget av Eystein Gangfløt i 1979. I tillegg finnes noen orgelpiper fra 1806 i en ramme i søndre tverrskip. Våren 2011 ble det meldt om problemer med orgelet, og i september samme år ble det innviet et nytt digitalt orgel fra Johannus Orgelbouw. De to kirkeklokkene er fra 1835 (Anders Riise, Tønsberg) og 1886 (Olsen & søn). Inventaret er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Orgel
Orgelet på vestgalleriet i 2003. Foto: Hans Olav Lien, fra Wikimedia Commons.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger. Et gravkapell etter tegninger av Ole Stein ble oppført i 1938.

I den senere tid
I etterkant av brannen i Hønefoss kirke ser det ut til at man gjennomgikk de elektriske anleggene i ringerikskirkene for å se hva slags tilstand de er i. I desember 2010 ble det meldt at Lunder kirke som en av fire i kommunen ville holde vinterstengt pga. brannfaren. I mars 2011 ble kirkene meldt åpnet igjen.

Lunder kirke feiret 250-årsjubileum høsten 2011. I den forbindelse var det oppussingsarbeider i forkant.

Kirkegårdsport i vest
Sør for kirken
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lyngdal kirke

Lyngdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hvor gammelt Lyngdal er som kirkested, synes noe usikkert, men Jens Nilssøn omtalte et øde kapell ved Kampestad, noe nordøst for dagens kirke, i sin visitasrapport fra 1595. Det er altså mulig at området hadde kirke i middelalderen. Dagens kirke ble opprinnelig oppført som langkirke på slutten av 1600-tallet og innviet den 30. september 1701. Koret på denne kirken ble revet i 1736, men skipet utgjør vestre korsarm i dagens korskirke, som har kor i østre korsarm. Kirken er laftet, men koret som ble revet, skal ha vært av stavverk, og det skal ha vært svalgang rundt deler av kirken (revet 1862). Ved utvidelsen ble den gamle kirkedelen gjort noe høyere (7 omfar), men kirken fremstår ikke som spesielt høy. Dagens kirke har sakristi på norsiden av koret, og antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 180.

Interiør
Kirken har utvendig panel, men inne i kirken er det delvis flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken er av det gjennomillustrerte slaget, med dekorasjoner over det meste av innervegger og -tak. Kirken var dekorert innvendig alt før ombyggingen — av Niels Bragernes — og mer dekorert ble den i 1740. Vestportalen ble utvidet i 1736, og det gikk litt ut over illustrasjonene rundt den. Og i andre sammenhenger ble bemalte plankebord stokket om på og feilmontert, slik at kabalen etterhvert ikke gitt helt opp. Det finnes en rekke bilder av vegg- og takdekorasjonene i Norges kirker, som også har en rekke andre bilder av interiør og inventar. Vinduene i kirken er blitt noe uvidet i løpet av årene. Da bildene her ble tatt, ble det uført utvendige malings- og dreneringsarbeider ved kirken.

Inventar
Altertavlen er fra 1633 og skal opprinnelig ha vært i Kongsberg kirke. Bildet i storfeltet viser nattverden og antas å være utført av Adam van Breen etter et kobberstikk av Magdalena van de Passe. Prekestolen har seks fag inndelt i fire fyllinger hver. Fargene er delvis fra en overmaling i 1860. Stolen har en rekke bilder av bibelfigurer med teksthenvisninger, og det påpekes i «Norges kirker» at bildet av Johannes døperen er bedre malt enn de andre. Stolen skal ifølge en innskrift være malt av Niels Brag(er)nes i 1698. Det er også en åttekantet himling. Døpefonten er sekskantet og har åttekantet himling. Kirken har markert korskille. «Norges kirker» omtaler også gamle malerier og kirkesølv mm.

Ifølge «Norges kirker» (1981) og kirkeleksikonet (1993) har orgelet åtte stemmer og er fra 1923. Prospektet (fasaden) er tegnet av Ole Øvergaard, og fargene er valgt av Domenico Erdmann. Dette orgelet fungerer nok ikke optimalt, for i 2011 ble det ytret ønske om å bytte det ut eller restaurere det. Én av de to kirkeklokkene er fra 1522. Den andre er støpt av Anders Rise i 1834.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg mot øst-sørøst fra kirken. Grunnen er egentlig ikke spesielt egnet til formålet, for det stikker opp knauser her og der, og det har vært nødvendig å fylle på med jord en rekke ganger gjennom årene. Samtidig skal det være så som så med gravedybden. På sørsiden er det (og har alltid vært) en forstøtningsmur. Kirkegården er omgitt av hvitmalt stakitt. På østsiden av veien/parkeringsplassen står et lite bårehus og på vestsiden et redskapshus. På gården Kleivjord like ved stod det tidligere en kirkestue/prestestue som er omtalt på 1700- og 1800-tallet og ble revet i 1835.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt. 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Kommunen melder at kirken fikk nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.
Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Spjærøy kirke

Spjærøy kirke

Bakgrunn
Materialmessig minner Spjærøy kirke (på øya med samme navn i øygruppen Hvaler) mye om de natursteinkirkene som ble bygget like etter århundreskiftet, men det dreier seg faktisk om en Nordan-kirke. Den ble innviet den 24. juli 1891 og er dermed en av den gamle mesters siste kirker (tidligere titulert som kapell). Han døde året etter.

Kirkebygg
Det er en langkirke i granitt med vesttårn, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Koret har samme mønehøyde som skipet, men er smalere. Granittveggene er upusset utvendig og pusset og hvitkalket innvendig (men upusset i våpenhuset etter siste oppussing). Kirken ble restaurert i 1941 etter en plan av Bernt Heiberg. Senere er den restaurert også i 1958 og i forbindelse med hundreårsjubileet i 1991. I 2009 ble kirken pusset opp innvendig og ominnredet etter fuktskader i veggene. Gjenåpning var 22. november.

Vestportal

Interiør og inventar
Interiøret var opprinnelig preget av mørkebrunt, men er i dag hovedsakelig blått, mørkeblått og hvitt. Kirken hadde opprinnelig et hvitt alterkors på mørk bunn. I 1941 fikk den en altertavle med et maleri av Jesus i Getsemane utført av Alfhild Børsum Johnsen. Denne ble fjernet i 1951, da koret fikk tre vinduer med glassmalerier etter tegninger av Rolf Klemetsrud og Ivar Johansen. Motivene er korslammet, oppstandelsen (i midtvinduet, som fungerer som altertavle) og pelikanen. Den gamle tavlen er overført til Asmaløy bedehus (på neste øy i retning Hvalertunnelen). Prekestolen har syv fag, hvorav fire har relieffer med evangelistsymboler skåret av Sverre Johnsen. Døpefonten i tre er kalkformet og åttekantet (unntatt fotplaten, som er kvadratisk). Johnsen har også skåret korskillevegg og dekorert den med duen, symbolet for Den hellige ånd samt laget nummertavler (for salmenumre). Orgelet har syv stemmer og er bygget av J.H. Jørgensen i 1965, og kirkeklokken er støpt av Anders Riise i Tønsberg i 1837. Et kirkeskip i form av en modell av skonnerten «Pax» henger i midtgangen, og kirken har lysglobe og prosesjonskors utført av Yngvar Grønvold i 1994.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg nordover og sørvestover fra kirken. Sør for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg, også det i naturstein. Like ved siden av står et redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke til havets ofre i krigs- og fredstid. Ved fotografering i april 2011 så det ut til at det nylig var utført vedlikeholdsarbeid ved kirken.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Onsøy kirke

Onsøy kirke
Bakgrunn
Onsøy var tidligere egen kommune, men ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Det har vært kirke på stedet siden middelalderen, og navnet Kolberg (etter gården hvis grunn kirken ligger på) har også vært brukt. Middelaldersteinkirken ble kjøpt av H.J. Huitfeldt på auksjonen i 1723 og videresolgt flere ganger (til tider i form av andeler) før kommunen ble eneeier i 1867. Denne kirken — som er nærmere skildret i Norges kirker — ble revet i 1875. En prekestol fra gamlekirken er å finne på Norsk folkemuseum. Dagens kirke ble oppført i 1875–77 og innviet av biskopen den 24. oktober 1877. Den ligger på Kirkeberget, en høyde cirka trekvart mil nordvest for Fredrikstad by.

Onsøy kirke revet i 1875
Gamlekirken, som ble revet da den nye ble oppført. Ukjent fotograf, fra Wikimedia Commons.

Kirkebygg
Onsøy kirke er en nygotisk langkirke i pusset tegl, men vesttårnet (som er omgitt av trappehus) er av naturstein. Skipet er rektangulært og har to smale sideskip, og koret kan beskrives som polygonalt avsluttet eller som rett avsluttet med skrådde hjørner. Det er omgitt av sakristier. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer, og ansvarlig for byggingen var tømmermester E. Olsen i Fredrikstad og murmester M. Gundersen i Moss. Kirken har 650 sitteplasser.

Onsøy kirke

Interiør og inventar
Innvendig er konstruksjonsbærende deler av teglmuren uten puss, mens flatene imellom er pusset og malt, slik at man får en kontrastvirkning. Selv om det tilsynelatende dreier seg om en murkirke, er det to rader med tresøyler som bærer taket, og tre brukes også i enkelte andre konstruksjonsmessige og dekorative detaljer. Interiørfargene har variert noe gjennom kirkens historie, men ble stort sett tilbakeført på 1960-tallet under ledelse av Bjørn Ianke i samarbeid med Rikstantikvaren.

Kirkerom

Som mange kirker har Onsøy en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke som alterbilde. Onsøys bilde er utført av Christen Brun og innkjøpt i 1885. Prekestolen (med tre fag) sies å være skåret av en kraftig stokk, men har nærmest kvadratisk grunnflate. «Norges kirker» opplyser noe kryptisk at klokkerstolen fungerer som døpefont. Kirken har fire glassmalerier (1928) med evangelistmotiver etter tegninger av av Domenico Erdmann. Videre finnes det et epitafium over sogneprest A. F. C. Stabell, som døde i 1868.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Orgelet har 16 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1961. Det avløste da et 9 stemmers Rieger-orgel fra 1876. De to kirkeklokkene er overført fra den tidligere kirken. Den ene bærer årstallet 1730, og den andre ble støpt av Borger og Anders Riise i Tønsberg i 1824. Det har vært klaget over kvaliteten på ringingen etter at automatisk ringing ble installert i 1964, uten at undertegnede vet om noe er gjort med saken.

Orgel

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et gravkapell i pusset tegl som ble tegnet av Oscar Sandlinen og oppført i 1936. Det ble pusset opp i 1994 og fikk da et fondbilde i glassmosaikk utført av Odd Skullerud. Kapellet har et 7 stemmers orgel fra Ryde og Berg fra 2003. På kirkegården er et monument til minne om lokale ofre for den annen verdenskrig. Ellers kan det nevnes at rikskansler Jens Bjelke er gravlagt her med sin familie. Opprinnelig hadde familien et eget gravkapell, men i 1822 ble kistene satt ned på kirkegården. Stedet ble påvist i 1994, og en bauta ble reist i 1996 nær kirkens sørvestre hjørne.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Prestegården ble lagt ut for salg i 2011. Etter mye om og men med konsesjonsnekt ser det i 2015 ut til at salget går sin gang.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 152–153
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 73–83
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 691
  • Kirkesøk



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Immanuels kirke (Halden)

Immanuels kirke

Bakgrunn
Immanuels kirke er Haldens hovedkirke der den står på sørsiden av Tista, nedenfor Fredriksten festning og like øst for jernbanestasjonen. Den første kirken på stedet ble kalt «Christi Krybbe» og skal ha ligget like nordvest for den nåværende. Den ble oppført rundt 1630 og ble revet da byen ble angrepet i 1660. Året etter ble «Christi Herberg» oppført, også den i tømmer, men noe større enn forgjengeren. Den var en korskirke med vesttårn, og den er kjent fra flere avbildninger. Denne kirken brant opp i 1716, da innbyggerne satte fyr på byen under svenskenes beleiring. Før Immanuels kirke ble innviet den 6. juli 1729, ble det avholdt friluftsgudstjenester. Deretter ble rådhuset brukt som interimskirke. Byggingen tok til i 1723, så det tok åpenbart noen år. Ansvarlig for arbeidet var murmester Georg Christopher Diderick Dyhring. Også denne kirken brant, nærmere bestemt i 1826, så bare murene stod igjen. Disse er inkorporert i dagens kirke, som er tegnet av Chr.H. Grosch. Grosch tilbragte flere ungdomsår i Halden og fikk oppdraget med å tegne kirken året etter brannen. Arbeidet tok til på slutten av 1820-tallet under ledelse av Ole Peter Høegh og senere Balthazar Nicolai Garben, mens Grosch var opptatt med andre oppdrag. Kirken ble innviet i 1833. Den har 900 sitteplasser.

Kirkebygg
Immanuels kirke er en korskirke i pusset tegl og regnes blant empirens hovedverker i Norge, om ikke det fremste sådanne. Dette var noe av en transformasjon fra forgjengerens barokkstil. Som forgjengeren har dagens kirke valmtak med nokså flatt tønnehvelv over korsarmene, og dør- og vindusåpningen er omtrent de samme. Men murene er hevet med et par meter, fasaden er annerledes, kirken har nå tegltårn istedenfor tretårn, og over krysset er en kuppel med overlys. Kirken har påfallende likhetstrekk med Marienkirche i Husum i Schleswig-Holstein, en kirke som var tegnet av Grosch’ læremester C.F. Hansen.

Immanuels kirke

Interiør og inventar
Kirkerommet er stilrent, og det meste av inventaret (ikke benkene) er tegnet av Grosch. Det er søylebårne gallerier rundt hele kirkerommet frem til korbuen, med orgel i vest. Den vestre korsarmen er lengst og utgjør en relativt lang del av skipet, om man vil. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Korgulvet er hevet fem trappetrinn over resten av kirkegulvet. Gulvet er også hevet noen trinn under galleriene. Et par losjer i fondveggen på sidene av korbuen ble murt igjen i 1921 da Emanuel Vigeland gjorde om på interiøret, men er siden gjenåpnet.

Alteret står i en nisje i øst. På det står en kristusfigur i gips fra 1833 laget av Johan Niclas Byström og visstnok opprinnelig tiltenkt Lindköping domkirke. Kalken som Kristus holder i hånden, var visstnok mindre til å begynne med, men ble byttet ut. Det fortelles også at Emanuel Vigeland gjerne ville hive ut statuen og lage en apsemosaikk i stedet, men det gikk ikke menigheten med på. Prekestolen er kvadratisk med brutte hjørner og står i korbuens venstrekant. Grosch’ døpefont er av støpejern og skal være inspirert av en marmorfont i Garnisonskirken i København.

Kirken hadde en gang i tiden et 16 stemmers Albrechtsen-orgel fra 1848 før den fikk et 24 stemmers Åkerman & Lund-orgel i 1915. Dette er fortsatt i bruk, og prospektet er relativt uvanlig. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1832 med metall fra gamleklokkene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkens kjeller var gravkrypt for kirken før brannen, og fortsatt skal kisten etter Peder Colbjørnsen, som ledet kampen mot svenskene ved Karl XIIs beleiring, være å finne der. Kirkegårdsområdet på nordsiden ble delt i to da en vei ble anlagt i 1860. Da ble enkelte gravmonumenter stående litt for seg selv. Der det nå er parkeringsplass, var det gravplass for dem som ikke hadde råd til å begraves i krypten eller sør for kirken.

På kirkegården står en minnebauta over M.B. Landstad, som en gang i tiden var prest her. Kirkegården er etterhvert blitt fylt opp, og i dag brukes Os gravlund som byens hovedgravplass.

M.B. Landstad

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Aremark kirke

Aremark kirke

Bakgrunn
Dagens Aremark kirke er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet siden middelalderen. Vi befinner oss på østsiden av Aremarksjøen, altså virkelig i indre Østfold. Middelalderkirken var en langkirke av stein som var viet til Laurentius på Pauli omvendelsesdag (25. januar). Kirken hadde vesttårn, og koret i øst var rett avsluttet. Murene var pusset og kalket utvendig og innvendig. Kirkens og inventarets skjebne er skildret i Norges kirker. Denne kirken ble revet før dagens kirke ble oppført.

Aremark kirke ble tegnet av P.H. Holtermann i 1852, men det tok noen år før kirken faktisk ble oppført. I 1858 ble det gitt tillatelse til å rive gamlekirken for å oppføre ny kirke på samme tomt, idet Borgerstuen skulle brukes som interimskirke i anleggsperioden. Rivingen begynte rett over påske i 1860, og tomten var ryddet til juni. Ny kirke ble oppført av murmestrene Johnsen og Andersen og tømmermester Suhrke. Grunnmuren var ferdig i august 1860, og grunnstein ble nedlagt. Det meldes at det lokale teglverket hadde leveringsproblemer og mer teglstein måtte kjøpes inn, så det er vel tvilsomt om kirken stod under tak i 1860, men det er nå det årstallet som står å lese i vindfløyen. Innviet ble kirken den 6. november 1861.

Aremark kirke

Kirkebygg
Aremark kirke er en langkirke i tegl med vesttårn og polygonalt avsluttet kor. Sør for koret er et sakristi med sørvendt gavl. I tillegg til tårnets vestportal (med våpenhus i tårnfoten) er det en nordportal på skipet, der det også er tilføyd et lite våpenhus. Kirken har 400 sitteplasser. Den er pusset opp/rehabilitert blant annet i 1956, 1961, 1977, 1982, 1991, 1998, 2000, 2006 og 2010.

Teglmurene er upusset utvendig og pusset og malt innvendig. Det er orgelgalleri i vest, og galleriet går også langs halve veggen i nord og sør. (Opprinnelig gikk de helt frem til korskillet. De er siden forkortet i 1956 og 1961.) Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Inventar
Noe av inventaret ble overført fra gamlekirken i 1861. Det gjelder døpefonten, en due fra prekestolen, en benkevange fra 1638, kalk og disk, alterstaker og lysekrone. For altertavlen har det skjedd endringer i løpet av kirkens levetid. Opprinnelig brukte man bare et hvitt kors på en svart treplate. Først i 1881 fikk kirken en regelrett altertavle. Den hadde et bilde av korsfestelsen som var malt av Ole Pedersen Nybo i kopi etter Eilif Peterssens alterbilde i Johanneskirken i Oslo. Dette bildet henger nå til venstre for korbuen. Til jubileet i 1961 fikk kirken en kalvariegruppe i gave av familien Hallesby til alteret, som er trukket noe ut fra korveggen. Gruppen er skåret av Anthon Røvik, og under korset står teksten «KRISTUS VÅR FRED» (jf. Ef 2,14). I korveggens vinduer er det glassmalerier av Borgar Hauglid.

Inn i kirken
Kirkerom
Alterparti
Tidligere alterbilde
Prekestol
Døpefont

Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang gjennom veggen. Stolen har åttekantet grunnflate og seks fag med speilfyllinger, hvorav ett mot veggen. Duen under himlingen (som antas å være skåret av Ole Nilsen Hoff i 1793) er altså overført fra gamlekirken. Ifølge «Norges kirker» (1959) står en klokkerbenk mot korets sørvegg.

Klebersteinsdøpefonten fra middelalderen er i romansk stil, og den er altså overført fra gamlekirken. Det finnes flere gamle lokale klebersteinsbrudd, så det er godt mulig at fonten er laget lokalt. Dåpsfatet i messing (som har vært forsølvet) er fra 1800-tallet, og kannen for dåpsvann er fra 1954.

Mot orgelgalleriet

Et orgelpositiv fra 1869 ble i 1896 avløst av et 8 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel med nygotisk prospekt (ifølge jubileumsboken, mens «Norges kirker» opererer med et 6 stemmers orgel fra 1910). Dette orgelet krevde visstnok belgtreder, og det skal ikke ha fungert spesielt godt etter krigen. På 1970- og 1980-tallet var det kontakter med J.H. Jørgensen med tanke på nytt orgel, men ingenting kom ut av det, og firmaet gikk konkurs i 1982. Dagens orgel har 14 stemmer (2 manualer og pedal) og er bygget av tyske Heinz Wilbrand. Det ble innviet den 17. august 1986. Det gamle prospektet er beholdt, og orgelet står på vestgalleriet.

Én av kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1827 og den andre av O. Olsen & Søn i 1861. Det finnes også noe gammelt kirkesølv.

Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot Aremarksjøen og har enkelte gamle gravminner. Det arbeides med bevaring av kulturhistorisk interessante monumenter. Gravsøk kan utføres her. Sør for kirken står et gravkapell som er oppført etter tegninger av Alf Fosby og ble innviet den 17. august 1929. Det har bårerom i kjelleren. Det later imidlertid til at begravelsesseremonier i disse dager finner sted i kirken. Et servicebygg ble tatt i bruk i 1989, og i 2009 ble det innviet et menighetshus nordvest for kirken.

Aremark kirke

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården er en minnebauta over eidsvollsmannen Ole Svendsen Illerød. Ved parkeringsplassen står et monument (avduket 1979) over Ole Hallesby, som var fra Aremark.

Arestad gamle prestegård fra 1700-tallet ligger like nord for kirken, på motsatt side av fylkesvei 21. Den forvaltes i dag av Aremark historielag. Aremark har en ny prestebolig som ble kjøpt i 1970-årene og satt i stand i 2008–09.

Annet
Aremark kirke feiret 150-årsjubileum i november 2011. I den forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok. Aremark kirke er åpen kirke enkelte dager i uken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tørdal kirke

Tørdal kirke

Bakgrunn
Tørdal utgjør et dalføre i øvre del av Drangedal kommune, med Bø som bygdesentrum. I Bø finner vi stedets kirke, som feiret tohundreårsjubileum for ikke mange år siden, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Tidlig i middelalderen sognet dalen til Kviteseid, men på 1440-tallet hadde stedet felles prest med Drangedal. Den første kirken var en stavkirke som er nevnt første gang i 1395. Den ble avløst av en tømret kirke (kalt Tabor kirke) i 1748. Allerede ved århundreskiftet var denne kirken for liten og i dårlig stand, og det ble besluttet å bygge ny, for øvrig i en periode da kirken var i privat eie etter kirkeauksjonen i 1723. Ny kirke ble oppført av Kittil Johnsen og innviet den 20. juli 1809. Den fikk navnet Tabor etter gamlekirken.

Kirkebygg
Tørdal kirke er en laftet korskirke med ca. 300 sitteplasser. Av fasong er den relativt lik hovedkirken. Kirken har vesttårn, og det er kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen (i samme bygningskropp). Kirken har utvendig panel. Det var en større reparasjon i 1910, da kirken blant annet fikk nytt tårn.

Interiør og inventar
Interiøret ble fargerestaurert etter planer av Finn Krafft til jubileet i 1959. Innvendig er det orgelgalleri i vest og gallerier også i tverrarmene. Det store blikkfanget er alterveggen, der det inngår et prekestolalter. Dette ble snekret av byggmesteren, og veggen bærer kongemonogrammene til Kristian VII og Frederik VI. Bildet under prekestolen viser korsfestelsen og sies å være fra 1640. Lenger opp er det et bilde av Jesus i Getsemane. Under galleriet på prekestolveggen er hhv. brudestolen til venstre (nord) og klokkerstolen til høyre. I dag brukes en prekestol på hjørnet mellom østre og nordre korsarm. Den ble utført av Stener Knutsen Vrålstad i 1883. Døpefonten fra 1809 er også byggmesterens verk, og den har et gammelt messingfat. På Folkemuseet finnes en døpefont fra 1600-tallet som har vært brukt i stavkirken. Orgelet på vestgalleriet ble levert av Olsen & Jørgensen i 1919 og hadde fem stemmer. Det ble utvidet og restaurert av Nils Arne Venheim i 1990. Det finnes også et piano. Kirken har to kirkeklokker. Den ene er fra middelalderen (muligens 1300-tallet) og den andre fra 1831 (Anders Riise, Tønsberg). Ellers har kirken blant annet en bibel fra 1633, gammelt kirkesølv, lysestaker mv. samt et par gamle messehagler.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård Ved parkeringsplassen nord for kirken er et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg. Det er ikke krigsminnesmerke ved kirkegården, men langs fylkesveien i Bø.

Tørdal kirke
Tørdal kirke
Tørdal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden