Bakgrunn
Akkurat når Vang fikk kirke, er man visst ikke helt sikker på, men at det skjedde i middelalderen, hersker det ingen tvil om. Området rundt Ridabu har mange gravhauger fra jernalderen, og områdets mest kjente arkeologiske funn — den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet — er herfra. Et lokalt navn som Torshov levner heller ingen tvil om tidligere virksomhet, og det var ikke uvanlig at man var ganske rask med å bygge kirker på de gamle kultstedene ved innføringen av kristendommen.
Tidligere kirke(r)
Den gamle kirken, som muligens hadde en forgjenger, var en en steinkirke — trolig enskipet opprinnelig og påbygget tre ganger, slik at den etterhvert ble en korskirke. Den var viet til sankt Clemens. Før Hamar domkirke ble ødelagt, var Vang kirke anneks til Hamar, men etter 1567 ble den områdets hovedkirke, og det ble brukt stein fra domkirkeruinene til utbygging av Vang kirke. Kirken med tilliggende herligheter ble kjøpt av Vang menighet på auksjonen i 1723. Få timer etter gudstjenesten den 8. juli 1804 slo lynet ned i et av de små pyntespirene (fialene) i toppen av tårnet, og ilden spredde seg raskt til det tjærebredde hovedspiret og taket. Kirken brant ned på få timer, men altersølv og bilder samt noen ornamenter ble reddet ut. I en periode ble dåp og vielser foretatt på prestegården, gravferder gikk fra hjemmene direkte til kirkegården, og gudstjenester ble holdt i Furnes kirke.
Dagens kirke
Sogneprest Abraham Pihl fikk i oppgave å bygge ny kirke og fikk hjelp i arbeidet av byggmester Svend Aspaas, som hadde vært med på byggingen av Røros kirke og Sør-Fron kirke. Hvor stor betydning hver av de to hadde for utformingen av kirken, har aldri stått helt klart for oss, men Pihl får vanligvis æren, og han var formell byggeleder. Det fortelles at han reiste og beså Sør-Fron kirke, som anses for å være et forbilde for den nye kirken i Vang. På den annen side skal Aspaas ha ledet arbeidet somrene 1806 og 1807, mens Pihl var ute på reise som kongelig astronom høsten 1806 til sommeren 1807. Kirken er i likhet med kirkene på Røros og Sør-Fron åttekantet, og det later til at deler av tårnkonstruksjonen fra gamlekirken ble gjenbrukt. Pihl fikk særlig ros for takkonstruksjonen. Vang kirke er faktisk større enn Hamar domkirke, som er relativt beskjeden av størrelse. Vang kirke ble formelt vigslet først den 30. november 1810, selv om kirken ble tatt i bruk noe tidligere, den 22. april.
Interiør og inventar, bygningshistorie
Hverken alter eller prekestol var ferdig malt ved innvielsen, og kirken fikk alterbilder først i 1833. Motivene, Jesus i Getsemane og Oppstandelsen, ble malt av Mathias Stoltenberg i kopi etter bilder av Stoltenbergs lærer Christian August Lorentzen i Søndeled kirke (Getsemane, Oppstandelsen), og inngikk i et prekestolalter på østveggen, akkurat som på Røros og Sør-Fron. Prekestolen var altså et stykke opp på veggen over alteret, med alterbilder imellom. Motene skiftet imidlertid, og i 1877 ble kirken ombygget under ledelse av Paul Due, som omtrent samtidig besørget ombygging av Furnes kirke. Ved den anledning ble østveggen slått ut og et nytt kor tilføyd i forlengelsen. Koråpningen fikk gotisk spissbue, men den er senere endret til rundbue. Eilif Peterssen malte i 1879 et nytt alterbilde til kirken, og det brukes fortsatt i dagens altertavle. Bortsett fra orgelprospektet ble omtrent alt som var av interiør i Pihls kirke, byttet ut, en handling Henrik Sørensen senere karakteriserte som hærverk. Utvendig fikk kirken sitt nåværende spir, og det ble bygget utvendige trappeoppganger til galleriet. De to gamle galleriene ble erstattet med ett nytt.
Det var tilløp til ombygginger på første halvdel av 1900-tallet, og dagens kirkebenker stammer fra denne tiden. I tillegg til at det var sterkt motstridende meninger om hvordan ting burde være, ble arbeidene forsinket av økonomisk vanskelige tider. I 1948 henvendte man seg til Riksantikvaren med tanke på restaurering. Planer av arkitekt Hugo Friis Zahl som gikk inn for tilbakeføring av kirken til noe nær Pihls kirke, ble imidlertid forkastet da det kom til stykket, og ny ombygging i 1951–1954 ble ledet av Arnstein Arneberg, som nylig hadde fullført ombygging av Oslo domkirke, og som omtrent samtidig ominnredet Hamar domkirke. Som i Oslo hadde han med seg Hugo Lous Mohr til å male taket, og hans bilder er fortsatt å finne i korets takhvelving. På nordsiden ser vi Kongenes tilbedelse av Jesusbarnet, og på sørsiden ser vi Kristus som stiger opp til himmelen, og romerske soldater som er som slått i bakken (jf. Matt 28, 4; det ser vel egentlig ut som de sover). I motsetning til bildene i Oslo, som har store avskallingsproblemer, ser bildene her ut til å være i god stand. Prosjektet ble gjennomført mot ønsket til Riksantikvaren, som altså ønsket at kirken skulle restaureres tilbake til Pihls interiør, og kirken gjenåpnet den 5. september 1954.
Det nåværende alterpartiet er fra denne oppussingen. Figurene av Moses og Aron og den triumferende Kristus er skåret av den lokale kunstneren Asbjørn Busterud. Muligens er det ikke en regel, men som oftest finner man Moses til venstre og Aron til høyre. Her (og i Stange) er det omvendt, og den lokale forklaringen går ut på at Moses skuer ut over Mjøsa mens Aron ser på menigheten i Vang. Peterssens maleri av Jesus i Getsemane ble satt inn i tavlen, idet et maleri av Lous Mohr ble refusert. Ikke hele maleriet er synlig, og det er ikke helt pent behandlet, idet det ble brukt som en nødløsning. Dagens altertavle har barokk innramming, mens den var nygotisk da Peterssens bilde var nytt. Figurer og annen dekor er malt av Anders Andersen. Han har også tegnet antependiet, som Birte Arneberg har laget. Lina Ladim fra Vang laget alterduk (men se ellers om jubileet nedenfor). Utskjæringene i alterringen er laget av treskjæreren A. Simensen (formodentlig Andreas Simensen). Fra alteret som ble brukt før 1879, finnes fortsatt Matthias Stoltenbergs to bilder fra 1833 hengende på en sidevegg. Stoltenberg malte også bilder av prost Vincent Stoltenberg Bull og sogneprest Even Andersen i hhv. 1829 og 1832 (nr. 15 og 16 blant presteportrettene under orgelgalleriet).
Prekestolen i empire, som står til venstre (nord) for koråpningen, er tegnet av Arneberg og skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret dåpsengelen, etter tegninger av Emma Mathiassen. Dekormaling er som ellers ved Anders Andersen. Døpefatet er fra 1701. Det ble laget av gullsmedmester Morten Finchenhagen og gitt i gave til kirken av Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup. Motivet på fatet er Jesu dåp i Jordanelven.
Vi finner også deler av den opprinnelige døpefonten fra Pihls tid i kirken. Den ser ut som et bord med en kum og en nedhengende kule på undersiden. Etter Dues oppussing ble den en stund brukt som røkebord i et privathjem, før den fant veien tilbake til kirken. Til høyre for døpefonten er et relieff av nattverden, trolig skåret i 1689 av Johannes Skraastad som nedre del av en altertavle til den tidligere kirken.
Også skipet er fylt med bilder, ofte av symbolsk og dekorativ art. I takrosetten omkring lysekronen fremstilles halvt idealiserte bilder av de fire evangelistene. De har imidlertid trekk fra kjente personer i bygda, deriblant Øystein Hovden (sogneprest 1948–1971). Prestens datter Kari og hennes venninner stod modell for engleansiktene. Enkelte symboler i kirkerommet er hentet fra utenfor kristendommens tradisjonelle symbolkrets, som Fugl Føniks og Pelikanen. En symboljeger med tid og tålmodighet (og kanskje en kikkert) kan gjøre mange oppdagelser her.
Av malerier ellers kan nevnes et bilde fra 1700-tallet som viser Jesus som tolvåring i tempelet. Malerens navn er ikke fastslått, men det spekuleres i om det kan ha vært Eggert Munch.
Kirken har hatt flere orgler, hvorav det første fra Christian Ingelstad (se bok) i 1810. Neste orgel kom fra Amund Eriksen i 1855, og det ble ombygget i 1877. Under disse og senere fornyelser er det opprinnelige prospektet (fasaden) beholdt, men det holdt hardt i 1916, da man skulle installere et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen og det brøt ut en opprivende strid i menigheten. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble bygget i 1966 og innviet den 16. april 1967. Orgelet ble restaurert i 2011. Under orgelgalleriet henger malte portretter av 26 sogneprester. Listen er komplett fra reformasjonen til i dag med unntak av nåværende sogneprest. Abraham Pihl er nr. 14, portrettert av Johannes Flintoe.
I 1805 ble det støpt tre nye klokker til kirken hos Borger Riise i Tønsberg. Disse har vært i bruk i et par hundre år, men i 2006 viste det seg at den minst klokken var sprukket, og det ble støpt en ny på Olsen Nauen klokkestøperi. Den gamle klokken henger på utstilling mellom kirken og prestekontoret.
Før vi tar for oss området rundt kirken, kan det nevnes at første kvinnelige prest i Den norske kirke, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup i 1961.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell (innviet 4. april 1940; i dag fungerer det som kirkestue) og nord for den et redskapshus. Øst for kirken ligger flere bygg, hvorav det nærmeste inneholder prestekontor (for øvrig pusset opp i 2009). Disse inngikk en gang i Torstingbu, stedets klokkergård. Den tidligere prestegården ligger på sørsiden av riksvei 25. Hovedbygningen fra 1780-årene og stabburet står der fremdeles, men ellers er flere av de opprinnelige bygningene revet. Her holder Toneheim folkehøyskole til i dag (for en stor del i bygninger fra 1972). Det vil interessere matinteresserte at Hanna Winsnes var prestefrue her, gift som hun var med sin Paul. (Hvorfor skrives hans etternavn ofte med enkelt-v og hennes nesten alltid med w?) Hanna og Paul er begge gravlagt her, og det samme er Mathias Stoltenberg. Gravminnene deres står ved siden av hverandre sør for korveggen. Er de flyttet dit i etterhånd? Tradisjonelt måtte man vel betale godt for å bli gravlagt inntil kirken, og Stoltenberg var fattig og nesten glemt da han døde. Henriette Schønberg Erken hadde husholdningsskole på nabogården Dystingbo. Og på Åker gård, litt vest for kirken og på nedsiden av riksvei 25, har det vært bl.a. et matkulturelt senter. Gården ble lagt ut for salg i 2016, og ble høsten 2017 solgt til Brunstad Christian Church (også kjent som Smiths venner).
Kilder og videre lesning:
Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden
-Aaros.jpg){kind=link}
-Vang.jpg){kind=link}
-Raufoss.jpg){kind=link}
-Fredrikstad.jpg){kind=link}
-Berger.jpg){kind=link}