Nordre Osen nye kirke

Nordre Osen nye kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Kirken ved Nordre Osen ble etterhvert for liten, og den var kald og trekkfull. Det verserte forskjellige planer om å utvide og oppgradere den, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke. Den ble tegnet av Ivar Viehe-Næss, som var født i Osen, men holdt til i Chicago. Kirken er en laftet langkirke med asymmetrisk plassert vesttårn med våpenhus ved siden av. I øst er et polygonalt avsluttet kor, og det er sakristier på hver side av østenden av skipet. Nytt på den tiden — og visstnok et amerikansk innslag — var at kirken hadde en underetasje, som i dag rommer forsamlingssal, kjøkken, toaletter og bårerom, sistnevnte med nedgang i øst under koret. Kirken ble innviet den 24. august 1923. Den hadde opprinnelig 286 plasser i skipet og 60 på gallerier før orgelet ble satt inn. I dag sies den å ha ca. 315 plasser.

Inventar
Altertavlen ble laget av Maria Vigeland og fremstiller bebudelsen. Prekestolen i tre og døpefonten i kleberstein er også på alder med kirken. Døpefonten ble laget av Karsten Liberg. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn. Kirken overtok i 1935 et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1921 fra Nordstrand kirke. Det var lenge dårlig, men er blitt restaurert og nyinnviet.

Kirkegård
Det sies at kirkegården ikke var helt ferdigstilt ved innvielsen av kirken. Den nye delen av kirkegårdsområdet mellom de to kirkene ble innviet den 15. juni 1930. Det går an å søke på gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stavsjø kirke

Stavsjø kirke

Bakgrunn
Stavsjø kirke avløste Baldishol kirke — se Helgøya kirke — og byggmester var Ole Stensrud, akkurat som for Helgøya kirke. Dessuten ble samme tegninger brukt, ifølge boken Kirker i Ringsaker, slik at Stavsjø kirke nesten er som Helgøya kirke, men bygget av stein istedenfor tre. (Sigurd Muri og kirkeleksikonet krediterer riktignok en Hesler uten fornavn som arkitekt.) Mureren var svensk og gikk under en rekke navn, såsom Anders Murer, Anders Andersen, Anders A. Kise og Anders Berger. Det meste av kirketomten ble tatt fra Penningrud gård.

Byggetillatelse ble gitt i 1874, men på grunn av økonomiske problemer stod ikke kirken ferdig før i 1880, og den ble innviet den 15. september det året. I mellomtiden ble Baldishol kirke revet, slik at man var uten kirke et par år. Videre var det forvirring rundt navnebruken: Både Jevne, Penningrud og Stavsjø ble brukt om denne kirken i Baldishol annekssogn, før Stavsjø-navnet ble banket gjennom, formelt først i 1911.

Kirkebygg
Det dreier seg altså om en langkirke i stein med 260 plasser, ifølge Kirkesøk. Kirken har vesttårn, rektangulært skip med kor i samme bygningskropp og et lite sakristitilbygg i øst som er rett avsluttet og har valmet tak. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest (eller vest-sørvest), og korgulvet er hevet et lite trinn (eller halvannet) over skipets gulv. Prekestolen står inntil nordveggen med døpefonten like ved siden av.

Inventar
En god del av inventaret ble skaffet til innvielsen, hvorav noe overtatt fra Baldishol kirke. Ellers finnes bl.a. et alterbilde fra 1886 etter Eilif Peterssens altertavle i Johanneskirken i Oslo (Kristiania), malt av M.A. Finborud. Prekestol og døpefont — begge i tre — ble laget av Bertil Hægsvold fra Hamar. Han antas også å ha skåret alterrringen og innfatningen til altertavlen. Kirken har glassmalerier fra 1937 og er ellers utsmykket av bl.a. Tove Tandberg Krafft. Det finnes også en rekke eldre gjenstander.

Kirkens første orgel ble bygget av August Nielsen i 1877. Det begynte visstnok å falle fra hverandre i 1960-årene, hvoretter det ble restaurert og utvidet fra 6 til 11 stemmer av Jan Erik Spigseth. Dette ble gjort etter at kirken ble restaurert i 1973. Kirken hadde opprinnelig bare én klokke, men til femtiårsjubileet i 1930 fikk den en til, støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, der det etterhvert ble oppført et bårehus, som stod ferdig i 1965, tegnet av arkitekt Scheffler. I 1988 ble det oppført en kirkestue med forsamlingslokale, kjøkken og toalett.

Annet
Som en kuriositet kan det nevnes at kirken fikk endel presseomtale i 2008 da det viste seg at støvpartikler fra panelovner hadde misfarget kirkeveggene. I en slik gammel kirke må alle inngrep godkjennes av Riksantikvaren, som i dette tilfellet påla de ansatte å vaske veggene med fettfri loff, noe de nektet. Året etter meldte imidlertid NRK at de slapp å gjøre dette og fikk bruke monuklin i stedet.

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 65–68 (v/Gunhild Kolstad)
  • Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sørskogbygda kirke

Sørskogbygda kirke

Bakgrunn
Sørskogbygda kirke i Elverum kommune (et stykke nordøst for selve Elverum) het opprinnelig Sætre kapell — etter gården Østre Sætre (gnr. 158).

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av Otto Schønheyder, bygget av lokale snekkere og innviet av biskopen i 1873. Det er en langkirke av tre som har likhetstrekk med den samtidige nabokirken i Nordskogbygda, som ble tegnet av samme arkitekt, men kirken i Sørskogbygda er litt større: rundt 400 sitteplasser. Stilen beskrives gjerne som senjugend, men vinduer og inngangsparti minner ellers mye om sveitserstil. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor.

Interiør og inventar
Ifølge kirken eget nettsted ble kirken panelt utvendig og innvendig ved en restaurering i 1953. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Korbuen er tredelt, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv.

Ifølge Norsk kirkeleksikon laget Gudbrand Sæther altertavlen i 1912, med et bilde som fremstiller Jesus på korset, eller snarere nedtagelsen fra dette. Teksten under bildet lyder: «I det Navn Jesus skal hvert Knæ bøie sig.» (Jf. Fil 2, 10.) I 2019 ble imidlertid alterbildet byttet ut med et nytt med tittelen «Livets tre», og det gamle bildet har fått en enklere ramme og er hengt opp på veggen.

Prekestolen står til venstre (nord) i koråpningen og har oppgang fra koret. Kirkeleksikonet påstår at kirken har et Jørgensen-orgel fra 1873. Derimot sies det i Norsk orgelregister 1328–1992 at kirken fikk et Hollenbach-orgel i 1881, noe som synes bekreftet av tysk Wikipedia. Det antydes at dette senere ser skiftet ut med et instrument fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, uten at noen dato oppgis. De to klokkene ble støpt av Ole Skierbak i 1868, altså før kirken stod ferdig, og de bærer da også en inskripsjon «til den paatænkte kirke i Elverums søndre Herbygd».

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Litt nord for vestinngangen står et naustformet bårehus i stein.

Kilder og videre lesning:

Sørskogbygda kirke og bårehus

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvre Rendal kirke

Øvre Rendal kirke

Bakgrunn
I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Inventar
Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget inventar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nielsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nielsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen og deretter J.H. Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et bilde av den “nye” prestegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vanylven kirke

Vanylven kirke
Bakgrunn
Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Kirkebygg
Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull, og samme tegninger er senere benyttet til Davik kirke, som riktignok er en trekirke. Ansvarlige for oppføringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Interiør og inventar
Det er ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskillet har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet. Døpefontens alder og opphav er ukjent for undertegnede.

Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensenorgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Vanylven kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rolvsøy kirke

Rolvsøy kirke

Bakgrunn
Rolvsøy var en del av Tune før 1911 og ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Vi er i Hans Nielsen Hauges hjembygd, men stedet fikk kirke hundre år etter hans tid. Fra 1901 og til kirken stod klar, ble bedehuset Elim brukt som interimskirke. Kirken ble tegnet av Gustav Gulbrandsen og oppført av byggmester Axel Bronn. Den ble innviet den 2. oktober 1908 og var da anneks til Tune, før Rolsvøy fikk eget sogn og prestegjeld i 1911.

Kirkebygg
Rolvsøy kirke er en langkirke i tegl (pusset og kalket). Ifølge menigheten har kirken 436 istteplasser (hvorav 22 på galleriet), mens Kirkesøk opererer med 425. Opprinnelig var det 575 plasser. Kirken har motsatt orientering av det som er vanlig. Her er tårnet (med våpenhus i tårnfoten) i øst, mens det rett avsluttede koret er i vest. Koret er omgitt av sakristier i sør og nord med møner vinkelrett på kirkens lengdeakse. Det er karakteristiske trappehus på hver side av tårnet. Kirken kan vel kalles nyromansk.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen i øst. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret hadde opprinnelig et stort, sirkelrundt vestvindu, men det ble murt igjen da kirken fikk altertavle i 1948. Før det var det et gullkors på rød stoffbakgrunn ved fondveggen.

Inventar
Alterbildet er malt av Anton Gundrosen og viser oppstandelsen. Med ramme måler altertavlen omtrent 4 m x 5 m. Prekestolen i korbuens sørkant står på fire søyler på en felles sokkel. Stolen har portalbuer med forskjellige symboler. Disse og symbolene ellers i kirken er forklart her. Døpefonten av kleberstein er kalkformet. Den er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirken hadde opprinnelig et ti stemmers Olsen & Jørgensen– orgel. På 1950-tallet var det dårlig, og da Tune kirke fikk nytt orgel, kjøpte man gamleorgelet derfra — også det fra Olsen & Jørgensen, men med 22 stemmer. Det brøt sammen i 1984, og etter et par midlertidige nødløsninger fikk kirken et 14 stemmers orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1984. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på den vestre delen av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Utenfor kirken er en minnestein over sjømenn som omkom under krigen, samt en minnestein over Hans Nielsen Hauge. Et gravkapell nordøst for kirken ble innviet den 30. desember 1924. Det var imidlertid en hel del problemer med det, og nytt kapell ble tegnet av Kolbjørn Martinsen og oppført samme sted. Det ble innviet den 2. juni 1977 og har 180 sitteplasser i skipet og 30 på galleriet. Fondveggen er utsmykket av Anton Gundrosen. Bildet måler 4,5 m x 6,5 m og bærer tittelen «Kristus og menigheten». Kapellet har et 8 stemmers Jørgensen-orgel.

Det var opprinnelig prestegård nordøst for kirken, men den ble revet i 1987 og tomten innlemmet i kirkegården. Like ved kirken er menighetssenteret, som ble innviet i 2008 etter en prosess som hadde pågått i mange år.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østre Gausdal kirke

Østre Gausdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauden på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Interiør
Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som i mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Inventar
Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det kan være Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det. Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936–37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus/servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Østre Gausdal kirke fra Stupulhaugen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Biri kirke

Biri kirke

Bakgrunn
Biri kirke ligger i åsen like utenfor Biri sentrum, et godt stykke nord for Gjøvik, men innenfor kommunens grenser. (Biri var egen kommune i 1910-1964.) Den er ikke stedets første kirke.

Et sagn forteller om en kirke ved gården Hov i lia over Biri, skjønt eksistensen synes ikke sikkert dokumentert. Sikkert er det derimot at det tidligere stod en stavkirke ved gården Sigstad, like ved dagens kirke (som sies å stå på stavkirkens kirkevang). Byggeåret er ikke kjent — kanskje dreier det seg om 1200-tallet? — og den stod til dagens kirke var bygget. Rundt 1660 ble den utvidet til korskirke med «twende nye winger aff bindingswerck». Denne kirken ble på kirkeauksjonen i 1723 kjøpt av 4–5 bønder i bygda, og via skiftende eierskap kom halvparten over på allmuens hender. Kirken forfalt åpenbart og var dessuten for liten. Det ble besluttet å bygge ny kirke, men det finnes enkelte gamle gjenstander fra denne kirken. Det antas at Lars Borg skar altertavlen etter kontraktsinngåelse i 1703. Øvre og nedre vingepar er fortsatt i kirken, men ellers er deler av tavlen spredt omkring: Et panel som fremstiller nattverden, er brukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal, mens et panel med korsfestelsen er i Norsk folkemuseum. Evangelistfigurer fra denne tavlen er også i Nykirke. Et krusifiks og en statue av Maria med barnet er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo, og i 2013 kom en kopi av denne på plass i kirken. Et epitafium fra 1600-tallet er fortsatt å finne i dagens kirke (på korets sørvegg).

Kirkebygg
Nåværende Biri kirke er en laftet korskirke fra 1777 med 450 plasser. Byggmester var Amund Nilsen Gloppe, som også bygget Seegård kirke i Snertingdal i 1781— den som brant i 1994. Kirken har takrytter over krysset, kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Det er innganger og små våpenhus ikke bare i vest, men også i nord og sør. Kirken har stående utvendig panel. Biri kirke ble reparert eller restaurert i 1862, 1884, 1936–38 og 1954. Det ser ut til at den unngikk det verste moderniseringshysteriet på slutten av 1800-tallet, men den blå himlingen med hvite skyer ble hvitmalt, veggene ble malt grå og korskranke, gulv og vegger brune. Så er det hele tilbakeført på 1930- og 1950-tallet. Bygget er naturligvis oppgradert når det gjelder oppvarming, belysning osv., og ellers er det her som mange andre steder meldt om råteskader i de senere år. I 2007 ble taket reparert, og kirken ble malt utvendig.

Interiør og inventar
Innvendig er kirken preget av Peter Kastruds inventar med forgylte akantusutskjæringer. Kastrud skar altertavle, prekestol og korskranke. Altertavlen har sterke likhetstrekk med Kastruds tavle i Åmot kirke på Rena, som han skar kort tid i forveien, og som igjen er inspirert av tavlen i Kastruds hjemlige Fåberg kirke (der bildene siden er skiftet ut). I de to store midtbildene ser vi nattverden og korsfestelsen med Maria og Johannes. Rundt nattverden er figurer av Moses (t.v.) og Jesus. Tilsvarende rundt korsfestelsen er figurer av Aron (t.v.) og Johannes døperen. Mens prekestolen i Åmot virker som en ren kopi av den i Fåberg, er Biri-stolen mer sammenhengende rund i grunnform (tønneform), og den har søte engleansikter som på en måte bringer tankene tilbake til Nicolai Borg, selv om stilen er en annen. På toppen av himlingen finner vi monogrammet til Kristian VII. På korskranken voktes treriksvåpenet av to villmenn.

Døpefontens opphav ser ut til å være et mysterium. Det ble erklært å være behov for en ny døpefont i 1953, og det er mulig at fonten er tegnet av Bjarne Hvoslef, som ledet restaureringen. Dåpsfatet passer visstnok ikke helt til fonten, og i jubileumsboken sies det at det ville ha vært merkelig om ikke Kastrud også hadde laget døpefont, men en slik Kastrud-font finner vi ikke. En døpefont som antas å stamme fra gamlekirken, er i Mjøsmuseets eie.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1780, da det ble ansatt organist. Dette ble reparert etter femti år, og i 1882 kom det nytt orgel fra August Nilsen i Kristiania. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 21. mars 1965. Det står på orgelgalleriet i vest. Kirken har et relativt nytt konsertflygel og brukes endel til konserter. Mye annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som er i bruk, ligger på sørsiden av Øverbygdvegen litt nærmere Biri sentrum og omfatter ifølge Gjøvik kirkelige fellesråd 28 da med plass til 3270 graver, hvorav ca. 1165 ledige. I tillegg er 4,5 da (ca. 700 gravplasser) regulert, men ikke tatt i bruk. Denne kirkegården ble tatt i bruk i 1942, og ligger like ved et gartneri (som har en innkjørsel mellom et par av parsellene). Tidligere ble området rundt kirken brukt. Det er nå bevart som minnepark. På kirkegården står en driftsbygning (redskapsbod og velferdsrom). Bårehuset ble oppført i 1999. På kirkegården er fem krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves) samt et par enkle minnesteiner for disse soldatene og for en nordmann som falt samme dag, den 22. april 1940. På kirkegården er også et minnesmerke over eidsvollsmannen Anders Lysgaard. Prestegården ligger også på sørsiden av Øverbygdsvegen — nærmere kirken. Den bygningen leies imidlertid av Biri planteskole, og presten har fått ny bolig like ved. Kirken er også et stoppested langs pilegrimsleden til Nidaros, noe som er markert med en stein som forteller at det er 424 km til Nidaros.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ormøy kirke

Ormøy kirke

Når man har manøvrert forbi havneanleggene og skal til å krysse broen over til Ormøya, er det som å komme til en annen verden, fjernt fra hverdagens mas, med velstelte hager og en havn med fine fritidsbåter. Ormøens kapell, som kirken opprinnelig het, ligger på et høydedrag i Ormøybakken, på en liten tomt (og derfor vanskelig å fotografere). Kapellet har hatt status som sognekirke siden 1997, og er som tatt ut av nasjonalromantikken. Den er en laftet langkirke med trekk fra nygotikk og dragestil. Arkitekt er tyskeren Bernhard Steckmest, som ellers samarbeidet med Paul Due i en årrekke. I kirkesammenheng gjelder dette f.eks. Oslos engelske kirke St. Edmund. En vei på Ormøya er oppkalt etter Steckmest.

Kapellet/kirken ble innviet av biskopen den 24. mai 1893 og har 130 sitteplasser, ifølge byleksikonet og «Oslos kirker». (Ellers varierer anslagene fra 150 til 200.) Interiøret er brunbeiset og oljet. Steckmest tegnet både prekestol og døpefont. Altertavlens krusifiks ble utført av Thorleif Sohlberg i 1931, og Trygve Torkildsen malte evangelistbildene på prekestolen ca. 1930. Et trekors tegnet av Steckmest hang opprinnelig over alteret, men henger nå på korveggen til høyre for prekestolen. Det finnes et kirkeskip som er en kopi av et Colin Archer-skute, bygget til jubileet i 1993. Fotografier av tidligere sogneprester henger i sakristiet. Orgeltgalleriet er blitt utvidet i forhold til det opprinnelige, og Olsen & Jørgensen-orgelet er fra 1924 (formodentlig satt i stand et par ganger). To kirkeklokker i tårnet er støpt hos det vi nå kjenner som Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirken ble påtent i 1992, men rask reaksjon fra en vaktmann gjorde at den ikke ble overtent. Kirken er populær til brylluper. I 2012 ble det meldt at det var bevilget penger til menighetshus, uten av undertegnede kjenner tingenes tilstand.

Ormøy sogn ble slått sammen med Bekkelaget med virkning fra 1. januar 2016. De to sognene hadde allerede felles stab.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Klemetsrud kirkegård og Gamlebyen gravlund.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østre Fredrikstad kirke

Østre Fredrikstad kirke

Bakgrunn
Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Kirkebygg
Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Kirkerom

Interiør og inventar
Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgel

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Galleri i tverrskip
Galleri i tverrskip

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden