Bakgrunn Iveland kommune ble utskilt fra Hornnes i 1886. Hornnes er siden slått sammen med Evje til Evje og Hornnes, et areal som sammen med Iveland inntil nylig utgjorde Evje prestegjeld. Iveland kirke (i kommunesenteret Birketveit) har tradisjonelt vært anneks til Evje. I dag er systemet litt annerledes, og Iveland utgjør et eget sogn.
Første kirke på stedet var trolig en stavkirke. Den er omtalt i 1426, men var nok endel eldre, uten at man vet akkurat når fra. Ifølge jubileumsboken skal det så ha blitt bygget en tømmerkirke rundt 1500 som ble forlenget rundt 1680. Det finnes en inventarnedtegnelse fra 1620-årene. Kirken ble som andre solgt på auksjon i 1723 og kom etter noen år i privat eie over på allmuens hender. I 1830-årene ble det søkt om å bygge ny kirke. Dette ble innvilget i 1835, og året etter ble gamlekirken revet. Ny kirke ble oppført av bygdas egen Anders Syrtveit, alias Anders kyrkjebyggar. Han var født i Iveland, men bosatt på gården Syrtveit i Evje, som han tok navn etter (mot tidligere Solberg). Syrtveit tok utgangspunkt i en av Linstows typetegninger som han like etter brukte også ved oppføringen av Bygland kirke. Ved byggingen av Iveland kirke var det en viss gjenbruk av materialer.
Kirkebygg
Iveland kirke er en laftet korskirke som ble innviet 27. august 1837, skjønt vindfløyen (av Hans Thortveit) bærer årstallet 1836. Antallet sitteplasser er rundt 350. Kirken har kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen, takrytter (tårn, om man vil) over vestre del av skipet og våenhus vest for dette. Kirken fikk utvendig panel i 1842 og ble rødmalt. I 1854 ble den malt hvit.
Interiør og inventar
Som i Bygland kirke er det galleri i vestre del av kirken. Det strekker seg til og med tverrarmenes vestvegger og bæres av en rekke søyler som på en måte etterligner murarkitektur. Takhimlingen ble opprinelig malt ganske mørk blå, men ble senere overmalt med lys farge. Da kirken ble restaurert til hundreårsjubileet (under ledelse av Domenico Erdmann), fikk himlingen tilbake sin blåfarge.
Som i en rekke andre Syrtveit-kirker er altertavlen skåret av Lars Stedjan. Tavlen er malt av Gunnar Haugland fra Vegusdal, som også malte prekestolen (til høyre i krysset; også skåret av Stedjan) og benkene. På sistnevnte malte han gårdsnavn på dørene, som ble skiftet ut i 1900. Kirken har også et maleri av Maria og barnet utført av Maria Vigeland.
Kirken fikk sitt første orgel i 1919 (fire stemmer, fra Landrog i Haugesund). Dagens orgel har ni stemmer og ble bygget av Vestlandske Orgelverksted i 1967. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Hans Meyer (Helsingør) i 1656 og den andre av Olsen Nauen i 1963.
Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen på sørsiden er et bygg som ser ut til å være kombinert servicebygg og bårehus.
Iveland kirke feiret 150-årsjubileum 28. august 1987. I den forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok. I 2012 var det 175-årsjubileum.
Kilder og videre lesning:
Iveland kyrkje 150 år, 1837–1987. Jubileumsskrift (Iveland sogneråd, 1987)
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1994), s. 94–95
Bakgrunn, bygningshistorie Høvåg kirke stammer fra middelalderen, trolig fra 1100-tallet. Opprinnelig var det en langkirke av stein som var rundt ti meter lang, og den er oppført tett inntil berget uten utvidelsesmuligheter mot øst. I 1767 ble den forlenget vestover til omtrent dobbel lengde ved byggmester Lars Albretsen Øvernes. I 1787 ble sørmuren reparert, og det fortelles at nytt tårn ble bygget. Det dreide seg om en takrytter på steinkirkedelen som var ganske lik den nåværende, og den som utførte arbeidet, var byggmester Nils Gamelsen S. Øresland. I 1828 fikk kirken en korsarm på nordsiden, slik at bygget fikk T-form. Denne siste armen er nå hovedskip, og alteret er altså midt på sørveggen. Resultatet er omtrent som en korskirke der koret ikke er i en egen fordypning. Derimot er det sakristi bak alterpartiet, slik at bygningen nesten kan se ut som en korskirke på kartet. I 1831 ble kirken ytterligere forlenget vestover med våpenhus av tre og en takrytter som oftest omtales som tårn. Årstallet 1831 er å finne på vindfløyen. Kirken har ifølge Kirkesøk 315 sitteplasser.
Rundt 1900 var det store endringsplaner på gang, men ikke alle ble gjennomført. Av eksteriør fikk kirken et nytt våpenhus i enden av nordre korsarm — uten at relevant tillatelse var gitt. Det ble i 1912 beskrevet som tarvelig og falleferdig, og i 1913 ble det nyoppført i mer solide former. Interiøret ble betydelig endret rundt 1900. Altertavlen ble overmalt, og prekestolen ble plassert bak og over alteret, altså som et slags prekestolalter. (Litt av sørveggen er skavet ut for å få plass til prekestoltrappen.) Senere fulgte en restaurering som begynte i 1934 og ble fullført i 1966. I 1960 ble våpenhuset i tårnfoten gjort om til menighetshus med møterom (og et alter inntil den ene veggen), men etter at bedehuset kom til, ble rommet under tårnet igjen ominnredet og huser nå (bl.a.) dåpsventerom. I 1957 ble det innredet bårerom i kjelleren under denne delen, og i 1998 kom det til toalettilbygg på sørsiden. Kirken hadde faste benker for gårdene helt til 1935. Jubileumsboken fra 2004 skildrer dessuten diverse andre endringer samt planer som har versert uten å bli gjennomført. Kirken var under oppussing da undertegnede fotograferte den første gang i april 2011.
Inventar
Både altertavle og prekestol er i renessansestil og antas å være fra midten av 1600-tallet. De ble staffert i 1743 og har senere altså vært overmalt og blitt restaurert og komplettert (av Ulrik Hendriksen). Altertavlen har et bilde av den oppstandne Kristus i midten, omgitt av bilder av de allegoriske figurene Fides og Spes. Prekestolen har bilder av evangelistene, og her ser det ut til å dreie seg om en rekonstruksjon. Det finnes dessuten en lesepult fra 1777.
Kirkeleksikonet nevner også en renessansedøpefont fra 1650, men ifølge jubileumsboken er døpefonten som brukes, fra rundt 1900 og kommer muligens fra en annen kirke. Dåpsfatet (av omtrent samme alder) passer visstnok ikke helt til fonten. Et gammelt dåpsfat skal være gitt til Folkemuseet i 1902 (skjønt det står 1898 i Digitalt museum). På alteret står et krusifiks og to lysestaker i massivt sølv som skal være hittegods fra et grunnstøtt skip, og kirken fikk i 1834 et kirkeskip i form av fregatten Prøven.
Det er orgelgalleri i nord. Kirken fikk sitt første orgel i 1904. Det hadde fem stemmer og var bygget av Lars Brynhildsrud, og det var plassert helt ved kanten av orgelgalleriet. Dagens orgel står litt lenger inn, slik at prospektet (visstnok laget hos Brynhildsrud til det første orgelet) ikke kommer helt til sin rett. Orgelet har 15 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1966.
De to kirkeklokkene er fra 1660 (Hans Meyer) og 1937 (O. Olsen & Søn). Elektrisk ringing ble installert på 1980-tallet.
Kirkegårder og omgivelser
Kirkegården ligger nordvest for kirken, på den andre siden av veien. Det dreier seg om flere parseller som er opparbeidet til forskjellige tider, og det er dessuten en annen kirkegård 7–800 meter fra kirken lenger mot nordvest. I parkmiljøet rundt kirken er også et krigsminnesmerke og et minnesmerke (av Nic Schiøll) over Gabriel Scott, som tilbragte noen ungdomsår her og skildret stedet i fortellingene sine. Det er også et minnesmerke over eidsvollsmannen Hans Jacob Grøgaard.
Kapellangården (ofte kalt prestegården) er like nord for kirken og kirkegården.
Kilder og videre lesning:
Vidar Corn Jessen: Høvåg kirke: arv fra fortiden, nærvær i nåtiden, gave til fremtiden (Høvåg museums- og historielag: Høvåg, 2004)
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 66–67
Randi Stensby og Torvald Slettebø: Høvåg kirke (Agderkultur)
Bakgrunn, stavkirke Hylestad var i noen tiår på 1900-tallet egen kommune med administrasjon på Rysstad, der kirken står, men utgjør i dag søndre del av Valle kommune. Stedet er nesten mer berømt for portalplankene fra den stavkirken som ble revet, enn for den kirken som står på Rysstad i dag. Originalene er utstilt i Kulturhistorisk museum, men det er laget kopier til utstilling i kirkens våpenhus (samt til Sylvartun). Noen vil huske at et utsnitt ble avbildet på frimerke i 1976, og portalen var også på reversen av den 50-kroneseddelen som hadde A.O. Vinje på forsiden. Også det mønsteret vi ser på kronestykkene i dag, er hentet fra Hylestadportalen.
Portalene sies å ha vært laget rundt overgangen mellom 1100- og 1200-tallet, og de illustrerer historien om Sigurd Fåvnesbane (som også er omhandlet i heltedikt). Blant de episodene som er illustrert, er når smeden Regin smir sverdet Gram, og når Sigurd dreper dragen Fåvne
Stavkirken lå på grunn tilhørende gården Bjørgum på østsiden av Otra, mens dagens kirke ligger like øst for riksvei 9, som går på vestsiden av elven. Stavkirken ble i likhet med mange andre setesdalskirker omtalt i regnskaper i 1327. Det er gjort diverse funn ved undersøkelser på stedet, f.eks. myntfunn tilbake til begynnelsen av 1200-tallet. Stavkirken ble revet i 1664, og en laftet langkirke ble oppført av Oluff Halstensen. Den lignet vissnok noe på Bykle gamle kirke. Denne kirken var tjærebredd og hadde to gallerier, og portalen fra stavkirken ble overført til den. Kirken fikk ny altertavle i 1781, malt av Ole Neuwerth i Kristansand og med bilder av nattverden (muligens etter et kobberstikk av Boetius à Bolswert, etter Rubens) og korsfestelsen (visstnok med likhetstrekk med et bilde av van Dyck). Kirken ble for øvrig blitt kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.
Dagens kirkebygg
På 1830-tallet ble det aktuelt å bygge ny kirke, og da ble kirkestedet flyttet til vestsiden av Otra, der kirken ligger i dag. Byggmester var Anders Syrtveit, som vi kjenner som «Anders kyrkjebyggar» fra en rekke andre setesdalskirker. Han skal ha brukt en typetegning av Linstow som forbilde. Kirken ble innviet den 30. juni 1839.
Hylestad kirke er en laftet, åttekantet kirke som ved innvielsen hadde rundt 300 sitteplasser. Åttekantformen er trukket ut litt i kirkens lengderetning, og det er takrytter over vestre del av den, mens et sakristi er påbygget i den østre forlengelsen. Kirken er bordkledd utvendig, men har synlige laftestokker innvendig. De er (delvis) flattelgjet og malt. Som mange andre kirker har denne vært igjennom en periode med overmaling av interiør, inkludert altertavlen, men frem mot hundreårsjubileet ble kirken restaurert og fargene tilbakeført mot det opprinnelige. Fargekonsulent var Finn Krafft. Også til 150-årsjubileet i 1989 ble kirken pusset opp.
Interiør og inventar
Den åttekantede delen inneholder funksjoner vi forbinder med skip og kor, og koret begynner der veggene skrår innover i øst. Kirken har gallerier i vest som strekker seg et stykke østover; det på nordsiden går helt til korovergangen. Prekestolen står i tilsvarende hjørne på sørsiden. Alteret og altertavlen er plassert mot fondveggen i øst, og alteret er omgitt av alterringen. Innerst i hjørnene er et par faste benker.
Neuwerths alterbilde fra gamlekirken ble tatt i bruk i den nye kirken og fikk ny ramme skåret av Olav T. Berg. Tavlen ble overmalt på 1880-tallet, men ble siden restaurert til hundreårsjubileet. På veggen bak prekestolen henger et bilde av nedtagelsen fra korset.
Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men den er gått ut av bruk, og det er ganske glissent med gravminner der. Noen hundre meter langs riksveien mot Kristiansand, like ved campingplassen, er imidlertid en nyere og større kirkegård, som er den som brukes i dag.
Bakgrunn
I likhet med flere kirker i området er den på Hornnes nevnt første gang i 1327. Det dreier seg om paveutsendingens tienderegnskap, som ble kopiert av P.A. Munch i Roma på 1800-tallet. Dette var etter all sannsynlighet en stavkirke som hadde noen år på baken da den fant veien inn i disse regnskapene. Hornnes var tidligere egen kommune, og Iveland ble fradelt Hornnes i 1886. I 1986 ble Hornnes slått sammen med Evje til én kommune med administrasjon på Evje.
Stavkirken skal ha ligget noe lenger vekk fra Otra enn dagens kirke, på den andre siden av veien. Kildene sier ikke mye om kirkens skjebne etter auksjonen i 1723, men den skal ha forfalt, og det ble aktuelt å bygge ny kirke. Dermed gjorde den nye tids mote sitt inntog i Agder. På Hornnes finner vi nemlig den første åttekantkirken i indre Agder, og også interiørmessig kom det nye impulser til stedet. Forbildet skal i det vesentlige være Klæbu kirke, som er grunnlag for det omkostningsoverslaget som ble utarbeidet under planleggingen, uten at man vet sikkert hvem som laget tegningene i den forbindelse. Byggmester ved oppføringen var Leg Akselsen Hallingskaar, og byggingen tok til sommeren 1826, et årstall vi finner igjen i vindfløyen. Kirken ble laftet, og innvielsen skjedde den 22. juni 1828.
Kirkebygg
Formen på denne åttekantkirken er litt trukket ut langs kirkens lengdeaksen, slik det ofte er. Utover åttekantdelen med skip og kor har kirken påhektede deler med våpenhus i vest og sakristi i øst. Det sies at byggmesteren ikke fulgt de godkjente tegningene ordentlig, og tårnet ble skjevt. Det ble reparert av Anders Syrtveit («Anders kyrkjebyggar») i 1830. Det meldes om en rekke reparasjonsbehov gjennom kirkens historie. Ikke minst gjelder dette taket, som skal ha voldet endel problemer. Det har også vært gjort endringer, men i 1957 ble kirken restaurert med Finn Krafft som fargekonsulent. Til 150-årsjubileet i 1978 ble innerveggene avlutet.
Interiør og inventar
Kirken har gallerier rundt på sidene helt til overgangen mellom skip og kor (der veggene skrår i korenden). Det mest spesielle ellers er plasseringen av prekestolen, som står midt foran alteret — inspirert av Christiansborg slottskirke i København. Et stykke foran alterringen er et korskille i form av en lav skranke der prekestolen altså står på midten, mens det er trapper på begge sider mellom skipet og korgulvet, som er fire trinn høyere.
Altertavlen har ikke et bilde, men et svart kors på gullfarget bunn. Tavlen har et par inskripsjoner fra Matt 22. Byggmesteren skar navnet sitt inn i døpefonten som han gav til kirken. I tillegg oppbevares en middelalderdøpefont i kleberstein med mulighet for full nedsenkning. Innerst i koret er et par faste benker.
Kirkeklokken er opprinnelig fra 1660 og ble omstøpt hos Olsen Nauen i 1938. Det finnes også noe gammelt kirkesølv og annet gammelt inventar. Kirken fikk et harmonium i 1912. Dagens orgel er fra 1968 og ble bygget av Vestlandske orgelverksted.
Kirkegård
Kirkegården strekker seg langt ned mot Otra etter en utvidelse i 1903. I 1958 ble det innredet bårerom under sakristiet. Langs en stikkvei sørøst for kirken står et rødt bygg som formodentlig er redskapshus.
I 2011 ble det vedtatt å slå sammen Evje og Hornnes til ett sogn.
Kilder og videre lesning:
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 76–77
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 96-97
Bakgrunn Holt fremstår kanskje som et beskjedent lite sted i dag, men kirkehistorisk og industrihistorisk har det spilt en betydelig rolle i Aust-Agder. Fra Svartedauden og frem til 1705 var Holt kirke hovedkirke i et prestegjeld som dekket det meste av Aust-Agder fylke fra Arendal til Telemarksgrensen (unntatt Gjerstad prestegjeld). I det rikt dekorerte kirkerommet finner vi historisk viktig inventar som har vært inspirasjon for mye annen kirkekunst i fylket.
Bygningshistorie
Som i en rekke andre tilfeller (f.eks. Søndeled, Dybvåg, Tromøy og Vestre Moland) dreier det seg om en middelaldersteinkirke som senere er blitt utvidet til korskirke med deler av tre. Før det hadde den fått tårn i vest: Årstallet 1682 er å finne flere steder, mens det står 1737 på fialene (hjørnespirene). Middelalderdelen utgjør vestre korsarm, og den gamle østveggen ble nødvendigvis fjernet i 1753, da den store utvidelsen skjedde (ved byggmester Lars Albretsen Øvernes). Kirken fikk kor innerst i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Etter utvidelsen hadde kirken 700 plasser; i dag opererer Kirkesøk med 430.
Det har naturlig nok vært gjort om noe på dør- og vindusåpningene: Vinduene er generelt større enn i middelalderen, og en sørportal er murt igjen. Vestportalen (mot våpenhuset) skal imidlertid være opprinnelig, men med nyere dørblad og dessuten omhengslet etter brannen i Grue kirke. Kirken er restaurert blant annet i 1906 og i 1952-53, ved sistnevnte anledning under ledelse av Finn Krafft. Kunsthistorie.com har en oversikt over slike endringer.
Østover mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Interiør og inventar
Kirkerommet har tønnehvelv, og takhimlingen er «gjennomillustrert», ikke minst med «den skyfulle himmel», som den er blitt kalt, malt av Anders Møller på 1750-tallet. I takdekoren ser vi også soler og basunengler. Dette ble overmalt med grått på 1870-tallet, da man ikke likte den slags. Senere er det avdekket på 1950-tallet. På veggene her og der er det påmalt søyler som dekor. Det er gallerier som bæres av (ekte) dreide søyler, i endene av vestre, nordre og søndre korsarm. Brystningen på nordgalleriet har bilder av en rekke apostler (se Kunsthistorie.com). Ellers er kirkerommet preget av en rekke faste benker og lukkede gallerier, ofte omtalt som pulpiturer eller kor. Bakerst ved vestinngangen finner vi Kapteinstolen, som var forbeholdt sjefen for militærforlegningen i Holt og hans familie. Lensmannsstolen sies å være under nordgalleriet, skjønt plansjer over kirken omtaler stolen under sørgalleriet som dette. Her satt lensmannen med sognets fanger under gudstjenesten, og vinduet ut mot kirkegården hadde gitter. Det finnes også en stol kalt Degnestolen. De gjenværende lukkede galleriene er på vestsiden av krysset. På nordsiden er Aallekoret (opprinnelig oppført for jernverkseier Ulrich Schnell; siden ble verket solgt til Jacob og Nicolai Aall, men Schnellfamiliens skjold ble beholdt) og på sørsiden Prestekoret. Tidligere fantes også Smith-koret eller Tvedestrand-koret, men det ble fjernet i 1906, etter at Tvedestrand hadde fått egen kirke i 1861. Det var på hjørnet ved døpefonten.
Korskranken ble laget av Christian Suchow i 1758, og over bjelken finner vi en kalvariegruppe. Uvanlig nok er det ikke noe kongemonogram her. (Det er det heller ikke i Dybvåg kirke.) Utenfor korskranken på nordsiden av midtgangen finner vi et dåpshus skåret av Christian Suchow med en klebersteinsdøpefont fra 1200-tallet. Fonten antas å være laget i et verksted knyttet til Stavanger domkirke. Dåpsfatet er av messing og ble laget på slutten av 1600-tallet.
På hjørnet mellom østre og søndre korsarm henger prekestolen fra 1747, som ble gitt i gave av sogneprest Gjert Davidsen Faye. Den har bilder av evangelistene og har en åttekantet himling (baldakin). I hjørnet av koret er en skriftestol.
Nesten innerst i koret, foran sakristidøren, er alteret og altertavlen. Kirken har hatt flere altertavler gjennom tidene Den eldste altertavlen henger i dag på nordveggen i steinkirken. Det er et alterskap i eik som skal være fremstilt i et verksted ved Limfjoren i Danmark på 1500-tallet. Hovedbildet viser nattverdens innstiftelse, mens bildene på innsiden av dørene viser Moses og Aron. Førstnevnte har i tillegg til steintavlene også et sivstrå, en påminnelse om kurven som ble gjemt mellom sivene på Nilen (2 Mos 2). Treskurden på den nåværende altertavlen er skåret av Nicolai Borg, og tavlen har to bilder malt av Hans Christian Brandt som forestiller nattverden og korsfestelsen. Nattverdsbildet ble i 1837 byttet ut med et getsemanebilde malt av Adam Müller, men Brandts bilde ble gjeninnsatt i 1992. Øverst troner en figur av den seirende Kristus, omgitt av et par basunengler.
På vestgalleriet står et orgel som ble bygget av Peter Adolph Albrechtsen i 1840. Orgelet begynte å svikte i mellomkrigstiden, og etter den 2. verdenskrig fungerte det dårlig. Det ble diskutert hva som burde gjøres, så som å kaste det ut eller reparere og utvide det. Det kan se ut til at Riksantikvaren hindret utkastelse, for orgelet anses å ha stor historisk interesse. En periode ble det brukt hammondorgel, før kirken fikk et 16 stemmers orgel (2 manualer og pedal) fra Vestlandske orgelverkstad på nordgalleriet. I 2001 ble Albrechtsen-orgelet restaurert og er i bruk igjen. Ellers skal Hans van der Meijden ha bygget et husorgel til kirken i 2004. Så restaurerte han Albrechtsen-orgelet i 2019.
Mot vestgalleriet med det gamle Albrechtsen-orgelet. Til høyre ses Aallekoret og til venstre Prestekoret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
I tårnet henger to kirkeklokker. Den eldste går for å være svært gammel, muligens omtrent like gammel som kirken. Det dreier seg om en såkalt sukkertoppklokke som visstnok ikke har så fin klang. Den andre er støpt av Gerhard Schimmel i Deventer (Nederland) i 1682, altså samme år som tårnet ble bygget.
Dette var bare et utvalg av det som finnes i kirken. Den som slår opp i litteraturen, vil finne omtale av mange flere inventargjenstander, og i våpenhuset er det en utstillingsmonter med gamle gjenstander fra kirkens historie. Mye av dette er avbildet hos Agderkultur.
Kirkegård og omgivelser
Det finnes fire gravkamre under kirkegulvet, men det er lenge siden begravelser fant sted her, og allmennheten har ikke adgang til å se dem. Kirken har en rekke begravelsesskjold fra 1700- og 1800-tallet. Ellers er kirken omgitt av kirkegården, som særlig strekker seg nordover fra kirken. På kirkegården er det seks graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Det er også en minnebauta over to lokale eidsvollsmenn (Jacob Aall og Thor Reiersen Lilleholt) og en minnebyste tilegnet språkmannen Knud Knudsen. Ikke overraskende har familien Aall et eget område på kirkegården kalt Aallebegravelsen (nyrestaurert i 2011), og kirkegården har i det hele tatt et rikholdig utvalg gravminner for folk med kulturhistoriske interesser. Utenfor kirkegården på sørsiden er en minnebauta over ofre for den 2. verdenskrig (et fellesmonument der også ofre fra Laget nevnes). Vest for Holtskleiva står et bårehus som også har toalettanlegg. Det var en periode mye skriverier i lokalpressen pga. manglende vedlikehold av dette og av kirkegården, formodentlig som følge av budsjettkutt.
Sør for kirken ligger den fredede Holt prestegård med hovedbygning oppført i 1716-18 og den såkalte Allmuestua, som er noe yngre. Sørøst for kirken er Holt landbruksskole. Vest for Holtskleiva mellom noen trær har man anbragt noen gravminner fra år 2-300 e.Kr som illustrasjon på eldre gravskikker. Nes jernverk er bare et par kilometer unna, så vi er virkelig i et område med mange kulturminner.
Kilder og videre lesning:
Øyvind Bjorvatn (red.): Holt kirke (Holt menighetsråd, 2003)
Bakgrunn
Hisøya sognet tradisjonelt til Øyestad, skjønt ifølge et dokument fra 1320 skal det ha stått en kirke på Hisøya en gang i middelalderen. Med økende befolkning på 1800-tallet førte den besværlige kirkeveien til krav om egen kirke. Kirkens grunn ble festet fra gården Hiis, og oppsitteren Gjeruld Terkelsen Hiis hadde mer enn én finger med i spillet da kirken ble oppført. Kort tid i forveien var Bamble kirke blitt innviet til stor begeistring. Den var tegnet av Gustav Adolph Lammers, som bearbeidet tegningene for Hisøy kirke. (Opprinnelig laget Lammers faktisk et utkast til langkirke med dobbelttårn, men det ble det ikke noe av.)
Kirkebygg
Hisøy kirke ble innviet den 11. november 1849, etter at Hisøy var blitt utskilt som eget kirkesogn i 1847. Hisøy ble eget prestegjeld i 1872. Hisøyområdet ble for øvrig utskilt fra Øyestad som egen kommune i 1881 og innlemmet i Arendal i 1992.
Hisøy kirke er en laftet korskirke med nokså korte tverrarmer. Orienteringen er fra sørvest til nordøst, og kirken har tårn ved inngangen i sørvest og et rett avsluttet kor i nordøstre korsarm med sakristi i forlengelsen. Antall sitteplasser er rundt 500. Vi snakker på en måte om tidlig nygotikk, men vinduene vitner mer om den klassisismen som var i ferd med å bli avløst. Tårnet var lite i utgangspunktet og dessuten i dårlig stand, men ble ombygget i 1892 (etter tegninger av L.Chr. Wagle). I 1896 ble det gjort om på galleriene i tverrskipene. De ble forenklet til én etasje i hvert etter tegninger av Egon Schmüser (som vi ellers kjenner fra hans arbeider med Trefoldighetskirken i Arendal). Også andre bygningsendringer er omtalt i litteraturen. Kirken ble rehabilitert senest i 2011.
Interiør
Kirken har utvendig panel, men i kirkerommet er laftetømmeret synlig. Blant de gotiske formene inne i kirken er kløverbuer (en etterligning av middelalderens steinarkitektur) spesielt fremtredende. Det er orgelgalleri i vest og altså gallerier i tverrskipene. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korskillet er i utgangspunktet nokså likt det i Bamble med lav balustrade og søyler med gotiske buer, men i Hisøy har buene stilisert kløvermønster snarere enn å være rene spissbuer. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv.
Inventar
Til å begynne med fantes det ikke noe alterbilde, men man brukte et forgylt kors på sort bakgrunn. En gave fra en anonym giver gjorde det imidlertid mulig å anskaffe at alterbilde i 1861. Sognestyret var av Lammers blitt anbefalt å henvende seg til Adolph Tidemand, noe de nektet å gjøre. I stedet valgte de Christen Brun, som malte et bilde av Jesus i Getsemane. Altertavlen måtte restaureres etter et branntilløp i 1952, men det endte med at Julius Smith malte en kopi av Bruns bilde — dog ikke helt identisk. Bildet har aldri stått spesielt høyt i kurs, og omkring 150-årsjubileet var snakk om å bytte det ut med en billedvev av Else Marie Jakobsen. Etter mye diskusjon der også anitikvariske myngiheter var inne i bildet, ble det imidlertid besluttet å beholde den gamle altertavlen.
Prekestolen og døpefonten er begge av tre og på alder med kirken. De er ifølge kirkeleksikonet laget av en snekker Torkildsen. På samme alder er de to kirkeklokkene, som er støpt av Nils Petter Linderberg i Sundsvall.
Det tok 25 år før man hadde til orgel i kirken. Et orgel av J.O. Engh ble tatt i bruk 22. oktober 1874. Detaljer om instrumentet er ikke kjent, men siden det ble levert på kort tid, er det mulig at det dreide seg om et beskjedent, lite orgel. Det varte heller ikke så lenge, og i 1905 ble det inngått kontrakt med Lars Brynhildsrud i Moss om bygging av et 16 stemmers orgel. Brynhildsrud døde før orgelet var ferdig, og det ble ferdigstilt av Andreas Landrog fra Haugesund og innviet i november 1906. Orgelet var helmekanisk, og disposisjonen er gitt på s. 167 i jubileumsboken. Det nygotiske prospektet er fortsatt i bruk, selv om det etterhvert gikk nedover med Brynhildsrud-orgelet, som i 1982 ble avløst av et orgel fra Bruno Christensen (op. 310, 15 stemmer, 2 manualer og pedal).
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved Hisøy kirke er et studium verdt for en som interesserer seg for slikt. Her er en rekke gravminner fra 1800-tallet, inkludert mange flotte monumenter for skipsredere og andre handelsfolk. Noe av det spesielle er at mange felt med steinrammer er beholdt, mens de jo stort sett er faset ut på norske kirkegårder ellers. Jubileumsboken bruker en god del sider på å skildre kirkegården. Det finnes også en kirkegårdsparsell på sørvestsiden av Flødevigveien, der det også er parkering for besøkende til kirken. Nord for kirken står et gravkapell fra 1933 (se jubileumsbokens side 35ff).
Da Gjeruld Terkelsen Hiis’ sønn Johan Edvard døde ugift og barnløs i 1874 (bare tre år etter faren), ønsket arvingene å selge Hiis gård som prestegård, og kommunen ville kjøpe gården, men det sies at presten heller ville bo i Kolbjørnsvik, der en prestebolig ble oppført, riktignok uten jordvei. I 1971 ble det oppført et menighetshus.
Bakgrunn Herefoss var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Vegusdal og Birkenes i 1967 og tok sistnevntes navn. Kirkemessig sognet stedet til Landvik prestegjeld etter reformasjonen, men i 1875 ble Herefoss eget prestegjeld og fikk Mykland og Vegusdal som annekssogn. Fra 1977 sorterte imidlertid Herefoss under Birkenes prestegjeld.
Det antas å ha stått to tidligere kirker på Herefoss, men dateringen synes usikker. Den eldste må vel antas å ha vært en stavkirke, og det er formodentlig den som er nevnt som Hegrafoss i en skriftlig kilde i 1487. Kirke nummer to skal ha vært en tømret langkirke, så den er trolig fra etter reformasjonen. Den lå nærmere vannet (Herefossfjorden) enn dagens kirke, og den var tjærebredd og hadde tre gallerier. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og kom på allmuens hender i 1827. Ved flommen i 1860 trengte vannet inn i kirken, og ny kirke ble besluttet oppført på et nytt sted. Opprinnelig var det snakk om Torsbumoen (på oversiden av riksvei 41), der det skal ha vært et hov. Peter Rasmus Krag ville det imidlertid annerledes, og kirken ble oppført på samme tomt som før, men lenger opp fra vannet. Den gamle kirken ble revet etter at den nye stod klar.
Kirkebygg
Herefoss kirke er en åttekantet trekirke som ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester Mikkel Mortensen. Den ble innviet den 11. oktober 1865 av biskop Jacob von der Lippe, og antallet sitteplasser er ca. 200. Kirken har galleri. Materialer og inventar fra gamlekirken ble stort sett solgt på auksjon da kirken ble revet, og mye av det er å finne omkring på bygda. Kirken ble pusset opp til jubileet i 1965 og fikk da interiørfarger etter planer av Finn Krafft. Ifølge kirkelig fellesråd ble taket reparert og tårnet malt høsten 2007, og det ble uttrykt ønske om å få kirken malt sommeren 2008. Etter det undertegnede kan se, er kirken blitt malt i de senere år. Det ser ut til at det også er foretatt noen mindre endringer i kirkerommet.
Inventar Altertavlen er en renessansetavle fra 1634 som stod i Oddernes kirke til den fikk ny i 1704. Til Herefoss kom den i 1790. Tavlen var overmalt og ble restaurert ved Riksantikvarens kontor (under ledelse av Odd Helland) frem mot 1963. Tavlen er i to etasjer, men antas å ha hatt en tredje etasje eller et toppstykke samt et par sidevinger til. I hovedbildet i første etasje ser vi nattverdens innstiftelse. Øverst er det et korsfestelsesbilde i midten omgitt av bilder av de allegoriske figurene Fides og Spes.
Om prekestolen og døpefonten sier ikke kildene all verden. Kirken hadde en klokke som var ganske liten, men fikk en ny i 1891. Kirken hadde i mange år et harmonium levert av Einar Kaland i Bergen. Det ble i 1951 eller 1952 skiftet ut med et syv stemmers pipeorgel fra Paul Brantzeg. Orgelet skal være helt fra 1855 og stod tidligere i Bamble kirke før det ble flyttet til Herefoss og montert av W. Sællmann i Kristiansand.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården strekker seg ned mot Herefossfjorden og vestover. Under skipet er en dør som vel må antas å ha vært inngang til bårerom, men den er nå merket med «Toalett». På kirkegården er et minnesmerke over en lokal person som døde i Tyskland under krigen.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 84–85
Misjonskirken i Grimstad holder til i det tidligere garveriet i Storgata 71, i øvre del av sentrum. Menigheten er tilsluttet Misjonskirken Norge (tidligere Det norske misjonsforbund) og har ifølge forbundets nettsted 389 medlemmer per 2015.
Ifølge en tidligere side på menighetens nettsted ble menigheten grunnlagt i 1939. Den har holdt til flere steder før den i 1969 flyttet inn i det tidligere garveriet, som ble pusset opp på dugnad. Garveriet ble opprinnelig bygget i 1884, men brant i 1904 og ble gjenoppført, for så å drives til 1950.
Bakgrunn, tidligere kirke
Den fremvoksende byen Grimstad fikk sin første kirke i 1849 (innviet 2. desember). Denne ble imidlertid snart for liten, og den ble i 1881 flyttet til Nedenes som Engene kirke og gjeninnviet i 1882. I arbeidet med å få bygget ny kirke var det en stund planer om å bruke tegninger av Jacob Wilhelm Nordan, men man endte opp med Henrik Thrap-Meyer som arkitekt, og byggmester var Johan Gottlieb Heinecke. Resultatet er Norges tredje største trekirke (etter Mandal og Vågan) målt i antall sitteplasser, nærmere bestemt 1 150 (skjønt i dag opererer Kirkesøk med 1 000, og det later til å være noe usikkerhet med hensyn til det reelle antallet). Beliggenheten er oppe på en høyde med formidabel utsikt utover byen og sjøen. Kirken ble innviet den 7. april 1881. Den fikk montert kirkeur sommeren 1882.
Dagens kirkebygg
Vi har å gjøre med en nygotisk korskirke i bindingsverk. Eller er det en langkirke? Tverrarmene er relativt brede og grunne — og nær koret, som er apsidalt avsluttet. Møbleringen er som for langkirke, med alle benkene i samme retning. Tårnet er trukket litt inn i skipet. Det ytre er visuelt preget av vannrette og loddrette bånd som markerer etasjeskiller og strukturelle enheter. Og innvendig ser vi nygotikkens forkjærlighet for å markere konstruksjonsbærende elementer med kontrastfarge, selv om fargetonen er endret noe gjennom årene. Det fortelles ellers at det var skumle planer om å endre interiøret dramatisk, men at dette ble forhindret. Hjørnene mellom koret og tverrarmene er skrådd, og det er gallerier i vest og langs vestarmens nord- og sørvegg.
Interiør og inventar
Det meste av inventaret fra første kirke fulgte med over til Nedenes, mens det ble anskaffet nytt til den nye kirken i Grimstad. Også omrammingen til den opprinnelige altertavlen fulgte med over til Nedenes, men alterbildet fra 1864, som ble ble malt av Otto Mengelberg, ble værende i Grimstad og brukes i kirken den dag i dag. Bildet viser Jesus i Getsemane og er et motiv maleren og andre ser ut til å ha brukt flere ganger (deriblant også i Sandefjord kirke). Det sies at rammen måtte bygges ut rundt det lille bildet for å fylle opp plassen i rommet. I korveggen er det et glassmaleri på hver side av altertavlen.
Prekestolen henger på hjørnet til høyre for koråpningen, mens døpefonten i mørk, polert marmor er på motsatt side. På veggen nær døpefonten er et billedteppe fra 1955 som ble laget av Brita Lund. Bildet viser kvinnene ved graven.
Orgelet på vestgalleriet er faktisk på alder med kirken. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal) og ble bygget av August Nielsen. Det er siden reparert av Vestfold orgelbygg. Orgelet er erklært verneverdig og ble per 2000 sagt å avvente reparasjon. Det ble restaurert i anledning Grimstad bys jubileum i 2016. Tre av Grimstads kirker har dermed fått oppgradert orglene på 2010-tallet, som det fremgår av et utlysning av kantorstilling fra 2021. Per 2014 stod dessuten et orgel på nordgalleriet — etter orgelregisteret å dømme et Starup-orgel fra 1982. Det er ukjent for undertegnede hvorvidt dette fortsatt er i kirken.
De to kirkeklokkene er støpt i London og er overført fra den tidligere kirken. Automatisk ringesystem for klokkene ble installert i 1979.
Omgivelser
Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken, men den ble snart for liten, akkurat som den første kirken. Ny kirkegård ble innviet ved Frivold den 8. oktober 1872, og det er den som brukes i dag. Området rundt Grimstad kirke er nå for et parkanlegg å regne. Der finner vi blant annet krigsminnesmerket «Mor Norge sender sine sønner ut» av Ståle Kyllingstad. Det kom på plass i 1948.
Fra kirkens historie ellers kan det nevnes at den ble restaurert i 1966–67, og at et branntilløp ble avverget i 2009. Det finnes en ti minutter lang film om Grimstad kirke på YouTube.
