Bakgrunn
Bakkehaugen kirke ligger litt nedenfor Tåsensenteret i Oslo, i Carl Grøndahls vei, en parallellvei til Tåsenveien. Den har en noe uvanlig tilblivelseshistorie: Carl Grøndahl skjenket i 1931 Vestre Aker menighet 160 dekar av Bakkehaugen gårds grunn til oppføring av kirke finansiert ved tomtesalg. En arkitektkonkurranse utlyst i 1938 ble vunnet av Ove Bang, men så ble prosjektet forsinket, blant annet på grunn av krigen. Da bygging igjen ble aktuelt, ble kirken nytegnet av Erling Viksjø, som omarbeidet og forenklet Bangs planer. Bang døde for øvrig i 1942. Kirken ble innviet den 20. desember 1959 av biskop Johannes Smemo.
Kirkebygg
Kirken er oppført i naturbetong og har naustform. Den har en frittstående støpul (klokketårn), og anlegget rommer også kontorer og menighetssal. Det ble utvidet noe i 1994, og kirken fikk nytt kobbertak i 1999. Antallet sitteplasser er 260. Kirken er utsmykket av Kai Fjell og Carl Nesjar.
Kirken er et utpreget barn av sin tid, også i den forstand at den vant bifall. En plakett utenfor kirken forkynner at den er tildelt arkitekturprisen Betongtavlen for fremragende byggekunst i betong. Ellers får kirkegjengerne også med seg et par salmevers på vei inn i kirken.
Kirken feiret femtiårsjubileum i 2009. I 2014 ble det vedtatt at menigheten skal slås sammen med Majorstuen og Vestre Aker fra 2015. Kirken skal imidlertid fortsatt brukes som sognekirke.
Nyheter
I 2018 meldte Nordre Aker budstikke at bispedømmerådet hadde vedtatt å nedlegge kirken, eller å endre bruken fra gudstjenester til utleie og andre arrangementer. Undertegnede vet ikke hvor saken står, men ved juletider i 2020 skrev mediene om en Viksjø-rebusløype som kirken inngår i. Dette henger formodentlig sammen med at arkitekten også tegnet mye av regjeringskvartalet, deriblant den nylig revne Y-blokken.
Kilder og videre lesning:
M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 101
Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 120–125
Vardåsen kirke er p.t. Askers nyeste kirke, en arbeidskirke med barnehage, innviet 14. mars 2004 etter en byggeperiode på nesten halvannet år. Menigheten ble utskilt fra Asker i 2001 og dekker områdene fra Borgen via Drengsrud og Brendsrud til Engelsrud.
Kirken er tegnet av Østgaard Arkitekter (nå Grønmo Arkitekter) ved Terje Grønmo, og ble oppført i 2002-2004. Det står en god del om byggeprosessen og bygget på en side på menighetens eget nettsted, og det skal ikke gjentas her. Kirken har 400 plasser i kirkerommet, men dette kan utvides til 800 med tilstøtende rom. Kirken ble tildelt arkitekturprisen Betongtavlen for år 2004 (sammen med Elgeseter bro). Likevel er ikke alle like fornøyd. For øvrig er det meldt om lekkasjer i kirketaket.
Kirken hadde en periode et midlertidig orgel fra Asker kapell, men nytt orgel bygget av sveitsiske Metzler Orgelbau ble innviet den 18. mars 2018.
Til menigheten hører også Engelsrud menighetshus, som ble tegnet av Victor Schaulund og oppført i tre i 1967 og påbygget i 1981. Det kan se ut til at bygget ble brukt noe til gudstjenester. Antallet sitteplasser var 150, og det hadde trekors til alterutsmykning samt prekestol og døpefont fra 1967 og et 4 stemmers orgel fra Vestlandske orgelverksted fra 1970. Kirkeklokkene var fra Olsen Nauen fra 1967. Det ser ut til at dette huset brukes til barnehage.
Det er ikke kirkegård ved Vardåsen kirke. Østenstad kirkegård er den mest aktuelle gravplassen for menighetens medlemmer.
Interiør i Vardåsen kirke. Foto: Karl Braanaas. Fra Budstikkas Asker og Bærum-leksikon via Lokalhistoriewiki. Lisens: CC BY-SA 3.0.
Bakgrunn
Snarøya kirke representerer i grunnen betongbrutalismen fra dens glansdager. Samtidig er den kledd inn i en vegetasjon som nærmest gjør den organisk, selv om det muligens ikke er slik det var tenkt opprinnelig. I sjette bind av «Kirker i Norge» beskriver Einar Dahle dette som en tornerosehage rundt kirken, som han gir tittelen «Betongskulpturen». Kirken ble innviet i 1968. Den ligger på en åskam langt ute på Snarøya, utenfor det som en gang var Fornebu lufthavn og under innflyvningstraseen til rullebanen. Dette har lagt begrensninger på arkitektenes utfoldelse i høyden, og arkitektene? Harald Hille og Odd Østbye.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en arbeidskirke med 250 plasser. Selve kirkerommet har rektangulær hovedform (langkirke), men som det fremgår av bildene, er de utvendige (og innvendige) flatene for en stor del krumme — med unntak av nordvestsiden med inngangsdørene. Både utvendig og innvendig skapes mye av flatevirkningen av avtrykk fra forskalingsplankene. Likevel er dette en form for betongarkitektur som vil vinne gehør selv hos mange betongskeptikere. Kirken er da også blitt tildelt arkitekturprisen Betongtavlen — underlig nok så sent som i 1985. Som arbeidskirke huser bygget en rekke andre funksjoner foruten selve kirkerommet. Disse er lagt til kjelleren og omfatter menighetssal, ungdomslokale, speiderhule, kjøkken, garderobe, toalett og tekniske rom. Det er et nesten frittstående klokketårn som man passerer idet man kommer opp gangstien til toppen av bakken like før hovedinngangen (med to klokker). Bygningskomplekset inneholder også kontorer for menigheten, som i 2016 skiftet navn fra Lysaker/Snarøya til Fornebulandet.
Interiør og inventar
Bilder av kirkerommet — som er enkelt, men virkningsfullt innredet — er gjengitt på Kirkesøk og i Digitalt museum. Vi kan kort nevne at alteret er av marmor. Alterutsmykning er utført av Veslemøy Nystedt Stoltenberg i 1986, og Østbye har tegnet alterutstyr. Prekestolen er i betong og døpefonten av rustfritt stål. Orgel hadde man ikke råd til ved innvielsen. Det kom til senere etter innsamling. En rekke andre detaljer (og betraktninger omkring kirken og dens tilblivelsesprosess) kan leses ut av denne masteroppgaven.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. I 2021 åpnet imidlertid Lilleøya gravlund på vestsiden av Fornebulandet. Der er det minnelund. Ellers henvises til Steinsskogen gravlund.
Kilder og videre lesning:
Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 198–203
