Stikkord: Brødrene Torkildsen

Hylestad kirke

Hylestad kirke

Bakgrunn, stavkirke
Hylestad var i noen tiår på 1900-tallet egen kommune med administrasjon på Rysstad, der kirken står, men utgjør i dag søndre del av Valle kommune. Stedet er nesten mer berømt for portalplankene fra den stavkirken som ble revet, enn for den kirken som står på Rysstad i dag. Originalene er utstilt i Kulturhistorisk museum, men det er laget kopier til utstilling i kirkens våpenhus (samt til Sylvartun). Noen vil huske at et utsnitt ble avbildet på frimerke i 1976, og portalen var også på reversen av den 50-kroneseddelen som hadde A.O. Vinje på forsiden. Også det mønsteret vi ser på kronestykkene i dag, er hentet fra Hylestadportalen.

Portalene sies å ha vært laget rundt overgangen mellom 1100- og 1200-tallet, og de illustrerer historien om Sigurd Fåvnesbane (som også er omhandlet i heltedikt). Blant de episodene som er illustrert, er når smeden Regin smir sverdet Gram, og når Sigurd dreper dragen Fåvne

Stavkirken lå på grunn tilhørende gården Bjørgum på østsiden av Otra, mens dagens kirke ligger like øst for riksvei 9, som går på vestsiden av elven. Stavkirken ble i likhet med mange andre setesdalskirker omtalt i regnskaper i 1327. Det er gjort diverse funn ved undersøkelser på stedet, f.eks. myntfunn tilbake til begynnelsen av 1200-tallet. Stavkirken ble revet i 1664, og en laftet langkirke ble oppført av Oluff Halstensen. Den lignet vissnok noe på Bykle gamle kirke. Denne kirken var tjærebredd og hadde to gallerier, og portalen fra stavkirken ble overført til den. Kirken fikk ny altertavle i 1781, malt av Ole Neuwerth i Kristansand og med bilder av nattverden (muligens etter et kobberstikk av Boetius à Bolswert, etter Rubens) og korsfestelsen (visstnok med likhetstrekk med et bilde av van Dyck). Kirken ble for øvrig blitt kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.

Dagens kirkebygg
På 1830-tallet ble det aktuelt å bygge ny kirke, og da ble kirkestedet flyttet til vestsiden av Otra, der kirken ligger i dag. Byggmester var Anders Syrtveit, som vi kjenner som «Anders kyrkjebyggar» fra en rekke andre setesdalskirker. Han skal ha brukt en typetegning av Linstow som forbilde. Kirken ble innviet den 30. juni 1839.

Hylestad kirke er en laftet, åttekantet kirke som ved innvielsen hadde rundt 300 sitteplasser. Åttekantformen er trukket ut litt i kirkens lengderetning, og det er takrytter over vestre del av den, mens et sakristi er påbygget i den østre forlengelsen. Kirken er bordkledd utvendig, men har synlige laftestokker innvendig. De er (delvis) flattelgjet og malt. Som mange andre kirker har denne vært igjennom en periode med overmaling av interiør, inkludert altertavlen, men frem mot hundreårsjubileet ble kirken restaurert og fargene tilbakeført mot det opprinnelige. Fargekonsulent var Finn Krafft. Også til 150-årsjubileet i 1989 ble kirken pusset opp.

Interiør og inventar
Den åttekantede delen inneholder funksjoner vi forbinder med skip og kor, og koret begynner der veggene skrår innover i øst. Kirken har gallerier i vest som strekker seg et stykke østover; det på nordsiden går helt til korovergangen. Prekestolen står i tilsvarende hjørne på sørsiden. Alteret og altertavlen er plassert mot fondveggen i øst, og alteret er omgitt av alterringen. Innerst i hjørnene er et par faste benker.

Neuwerths alterbilde fra gamlekirken ble tatt i bruk i den nye kirken og fikk ny ramme skåret av Olav T. Berg. Tavlen ble overmalt på 1880-tallet, men ble siden restaurert til hundreårsjubileet. På veggen bak prekestolen henger et bilde av nedtagelsen fra korset.

På vestgalleriet står et tolv stemmers orgel fra Brødrene Torkildsen fra 1991. Dagens kirkeklokke er fra 1901, fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men den er gått ut av bruk, og det er ganske glissent med gravminner der. Noen hundre meter langs riksveien mot Kristiansand, like ved campingplassen, er imidlertid en nyere og større kirkegård, som er den som brukes i dag.

Det ser ut til at Valle og Hylestad er samlet i ett sogn, som sorterer under Otredal prosti (og forsåvidt i Valle prestegjeld, skjønt prestegjeldene er i prinsippet avviklet).

Hylestad kirke

Kilder og videre lesning:

Bønsnes kirke

Bønsnes kirke

Bakgrunn
Bønsnes — ytterst på Røysehalvøya på Ringerike (men i Hole kommune) — sies å være stedet der Olav den hellige vokste opp. Det står en stein til minne om ham utenfor kirken. Det skal ha vært en kirke her allerede på 1000-tallet, temmelig sikkert anlagt på et gammelt kultsted og visstnok på Hellig-Olavs initiativ.

Kirkens historie
Den kirken vi ser i dag, har sin opprinnelse på 1100- eller 1200-tallet. Middelalderkirken skal imidlertid ha vært i svært dårlig stand utover på 1500-tallet. Kanskje brant den etter et lynnedslag. I alle fall kom den etterhvert ut av bruk. Så ble den satt i stand fra 1680-årene av, og den ble uvanlig nok holdt utenfor den store kirkeauksjonen i 1723. Det fortelles at oppsitterne på nabogårdene regnet den som sin eiendom. Kirken ble tatt i bruk igjen i 1728. Det nåværende vesttårnet, som ikke er det første, antas å være oppført i forbindelse med reparasjonsarbeider i 1850-årene. Det er i bindingsverk og kledd med panel. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1862, som muligens markerer fullføringen av dette arbeidet.

Kirken fremstår som en rektangulær steinkirke med pussede murer og altså vesttårn av tre. Murene er rundt 130 cm tykke og består overveiende av forskjellige typer sandstein. Antallet sitteplasser sies å være rundt 80. Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og det strekker seg et lite stykke langs nordveggen.

Interiør og inventar
Altertavlen antas å være fra rundt 1700, med nyere malerier samt vinger fra 1788. Maleriene viser nattverden (fra 1736) og korsfestelsen (fra 1800-tallet, muligens utført av Jørgen Eriksen). På hver side av nattverdsbildet er figurer av hhv. Moses (til venstre, med en stav og lovtavlene) og Johannes døperen (med øse og bok). Det kan tenkes at korsfestelsesbildet erstattet en kvariegruppe. Figurene av Johannes og Maria fra denne står på hver sin side av bildet, mens selve krusifikset ifølge «Norges kirker» står på skriftestolen. På tavlen finner vi også søyler og engler, og det er mulig at de sistnevnte i sin tid har stått på korskillet. Tavlen har en rekke medaljonger med innskrifter. nevnte korskille er demontert (muligens rundt 1790), og evangelistfigurer derfra står på det skapformede «sakristiet» langs korets nordvegg.

Den barokke prekestolen ble opprinnelig gitt til Grinakerkirken av Christopher Mortensen Sand, som var sogneprest der i 1673–1686, og kom til Bønsnes i 1726 etter at Grinaker fikk ny prekestol. Stolen har fem fag med storfelter med bilder av Salvator mundi (Kristus) og evangelistene. Stolen er staffert av Bartholomæus Stoderus, og illustrasjonene sies å bygge på stikk av H.A. Grey fra 1655. Smalfeltene er overmalt, men med rester av eldre innskrifter synlig. Oppgangen bærer preg av flytting, muligens på 1800-tallet. Stolen har en barokk, sekskantet himling.

Døpefonten antas å være fra 1600-tallet og ble gitt til kirken av Anders Christensen Frøshaug med frue i 1726. Fonten er åttekantet timeglassformet, og den har en åttekantet himling samt due. Den står i korets nordvestre hjørne og hadde opprinnelig dåpshus.

Høsten 2009 og våren 2010 ble det gamle orgelet restaurert av folk fra Brødrene Torkildsen. Kirken har to klokker som ble støpt i Amsterdam i 1753. Langt flere interiør- og inventardetaljer kunne nevnes. Interesserte henvises til kildene på litteraturlisten.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke gravplass ved kirken, men kirkeområdet er inngjerdet. Kildene forteller imidlertid at det har vært begravelser under kirkegulvet, og at kister ble tatt ut i forbindelse med omlegging av gulvet i 1840. Bønsnes kirke er gjerne åpen for publikum i juli måned.

Bønsnes kirke
Minnesmerke over Olav den hellige

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tranby kirke

Tranby kirke

Bakgrunn
Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.

Kirkebygg
Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.

Interiør og inventar
Endringer i 1949–50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.

Kirken hadde opprinnelig en barokk altertavle fra 1700-tallet som fremstilte korsfestelsen. Denne ble i 1901 sendt til Drammens museum og ble erstattet med en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Kopien er malt av Sveinung Aanonsen og har spissbuet omramming.

Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.

Orgelet (på vestgalleriet) er fra August Nielsen fra 1891 (ja, 1891), men ble restaurert og utvidet av Brødrene Torkildsen i 2006. En av kirkeklokkene ble støpt i Holmestrand i 1681, delvis av to sprukne, mindre klokker. En annen er fra O. Olsen & Søn fra 1855. Dessuten oppbevares ifølge «Norges kirker» en stor klokke fra 1629.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.

Annet
Kirken har felles sogn med Lierskogen. Menighetsbladet for Lier kan leses på fellesrådets nettsted.

Tranby kirke
Tranby kirke
Tranby kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Brumunddal kirke

Brumunddal kirke

Bakgrunn
Selv om Brumunddal har nesten 9 000 innbyggere, er Brumunddal kirke en relativt ukjent kirke. Den er ikke omtalt i NAFs veibok, og selv om den står i bokens register, er ikke kirkesymbolet synlig på kartbladet.

Kirkebygg
Det dreier seg om en furukirke i naustform tegnet av Molle og Per Cappelen samt Sven Erik Lundby. Kirken ble innviet den 28. november 1965 og har 350 plasser. På den ene siden av kirkerommet er det menighetssal (kirkestue) og på den andre siden et tilbygg med prestekontor, sakristi og venterom. Selve kirkeskipet er imidlertid det dominerende elementet i det anlegget som muligens kan beskrives som en arbeidskirke. Inngangen er på kirkens nordside, selv om byggets orientering er den vanlige.

Inventar
Arkitektene har formgitt prekestol og døpefont, mens altertavlen (1998) er av Tor Lindrupsen. Den er utført i marmor, tre og glass. Tidligere var det et stort kors på fondveggen. Kirken har tekstiler av Grethe Lein Lange.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Kirken hadde inntil 2012 et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette ble så skiftet ut med et 20 stemmers orgel fra Brødrene Torkildsen som ble innviet den 22. september 2013. I forbindelse med det nye orgelet ble orgelgalleriet bygget om noe. De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen.

Diverse
Brumunddal har felles sogn/menighet med Veldre.

Vestfra
Støpul
Østfra
Kirkestue
Mellom kirkesal og kirkestue
Sørinngang

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 79–82 (v/Egil Enemo)
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen, 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 160–163
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 637
  • Brumunddal/Veldre menighet
  • Kirkesøk
  • Menighetsblad for Brumunddal og Veldre, nr. 1/2011 (om orgel)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt. 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Kommunen melder at kirken fikk nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.
Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hjørundfjord kirke

Hjørundfjord kirke
Bakgrunn
Sæbø var i sin tid kommunesentrum i Hjørundfjord, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den lå opprinnelig ved Førland, litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men den var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet ned til Hustad, i Sæbø sentrum. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Hjørundfjord kirke

Kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn omgitt av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er omgitt av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikapreg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Inventar
Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk 2, 35) med en nynorsk versjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Hjørundfjord kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Minnesmerke over omkomne på havet
Minnesmerke over omkomne på torskefiske
Omkomne på havet som ikke er gravlagt
Andre ikke-gravlagte
Minnesmerke over Molaup-ulykken
Omkomne i Molaup-ulykken

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807-1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Minnesmerke over napoleonskrigene
Minnesmerke over napoleonskrigene
Deltagere i napoleonskrigene
Krigsofre

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lesja kirke

Lesja kirke

Bakgrunn
Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Tidligere kirke
Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742–45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Alternativ vinkel
Kirkegårdsport på nordsiden
Jakob Klukstad til minne
Klukstads gravminne

Dagens kirke
Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711–69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902–03 (ledet av byggmester Eirik Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol/stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

Kirkerom
Altertavle
Nattverden

Inventar
La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26, 51, Mark. 14, 47, Luk. 22, 50, Joh. 18, 10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14, 51–52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Prekestol
Gammel prekestol
Korskille

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undertegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Døpefont
Bilde i taket
Orgelgalleri

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen og kirkelig fellesråd er døpefonten fra 1250-tallet. De samme sies et annet sted, men så sies det i neste setning at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Fonten ser ut til å være av tre, og Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Robert Gustavsson i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

Kirkegård
På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, har et gravminne i kleberstein like ved kirkeveggen. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Tidligere kirkested
Minnesmerke
Hov prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Iladalen kirke

Iladalen kirke

Bakgrunn
Iladalen kirke er en av de oslokirkene som startet sin tilværelse som småkirke. Den ligger i Søren Jaabæks gate 5, i nordenden av parken i Iladalen. Mange suser av sted ned Uelands gate hver dag uten å tenke over at det ligger en kirke her, rett innenfor ring 2.

Menigheten ble utskilt fra Sagene i 1938. Kirken ble tegnet av Ragnar Nilsen og oppført for innsamlede midler. Biskop Eivind Berggrav nedla grunnstein den 10. desember 1939 og innviet kirken den 22. mai 1941, på Kristi himmelfartsdag.

Kirkebygg
Kirken er oppført i teglstein med puss både utvendig og innvendig. Den har et lavt valmtak. Kirkeskipet er rektangulært og koret noe smalere enn skipet. Kirken har et slankt tårn høyre for hovedingnangen. Stilen kan vel sies å være funkis. Kirken var tidligere hvit, men har etterhvert fått nærmest sennepsgul farge.

Antallet sitteplasser, inkludert stor og liten menighetssal, er til sammen ca. 700. Mellom menighetssal og kirkerom er det elektrisk senkbar vegg. Bygget huser også prestekontor, funksjonærleiligheter og barnehage, og det er innredet et hobbyrom under menighetssalen.

Interiør og inventar
Mest berømt av inventaret her er Per Vigelands freskomaleri på fondveggen i koret, som fremstiller himmelfarten og ble ferdigstilt i 1944. Flere av samtidens presteansikter er avbildet her. Vigeland har også tegnet alterbildet (to engler i tilbedelse ved korset; tavlen er skåret av Wilh. R. Sjøwall) og et glassmaleri bak orgelet (engel med lutt). Døpefont og nummertavler er skåret av Wilh. R. Sjøwall, mens lysekroner og lampetter er tegnet av arkitekten og utført av R. Althoff. Sørvinduene har antikkglass fra G.A. Larsen.

I 2004 fikk kirken et sidealter utformet av billedhuggeren Christine Aspelund med tittel Redemptor gentium (folkets frelser).

Orgelet er fra 1971 og kommer fra Brødrene Torkildsen. De to kirkeklokkene er fra Olsen Nauen.

Kirkegård
Det er ikke gravplass her. Gravferdsetaten henviser til Nordre gravlund.

Utvikling
Ifølge Oslo byleksikon er kirkens navn fra 2012 «Ila kirke». Dette er fulgt opp enkelte steder som her og på kirkens Facebook-side, men per 2021 brukes «Iladalen» fortsatt på en rekke kirkelige nettsteder som Kirkesøk og menighetssiden. («Ila» brukes ellers om Ilen kirke i Trondheim.) I desember 2018 meldte NRK at Iladalen kirke som en av fem kirker ville bli fristilt, hvilket blant annet innebærer at den går ut av bruk som regulær sognekirke.

Iladalen kirke
Iladalen kirke
Iladalen kirke
Iladalen kirke

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 77–78
  • Oslo byleksikon
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 82–87
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 710
  • Kirkesøk
  • Sagene og Iladalen menighet: Om Ila kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grefsen kirke

Grefsen kirke

Bakgrunn, kirkegård
Historien om Grefsen kirke begynner på en måte med kirkegården, siden den ble anlagt før kirken ble bygget. Aker kommune kjøpte opp eiendommene Grefsenstuen og Utsikten i 1899. Opparbeidingen begynte i 1904, og kapellet stod ferdig samme år. Det ble tegnet av kommunearkitekt Harald Bødtker og har 70 sitteplasser. Det har en kirkeklokke som ble skjenket av gårdbruker og jusstudent Thorleif Lilloe-Olsen (1881–1905). Kirkegården er stor, og det ble i 1964 innkjøpt ytterligere 127,5 dekar fra Engebråten. (Gården lå i enden av det som nå er Neptunveien. Engebråtennavnet brukes også på en skole og en planteskole i nabolaget samt en vei.) Det finnes muligens en gravhaug fra yngre jernalder på kirkegården, nær menighetshuset (Glads vei 47). For øvrig ble 68 tyske krigsgraver flyttet herfra til Alfaset våren 1953.

Gravkapell
Gravkapellet forfra
Fra kirkegården
Fra kirkegården

Kirkebygg
Man begynte å drøfte kirkebygging allerede i 1898. I 1922 ble det kjøpt kirketomt ved Glads vei, men først i 1935 skjedde det noe særlig med kirkearbeidet. Kommunearkitekt i Aker, Georg Greve, fremla utkast med kostnadsoverslag i 1936, menigheten ble opprettet i 1937, grunnstein ble nedlagt i 1938 og bygget stod ferdig og ble innviet av biskopen den 3. mars 1940. Likevel står årstallet 1939 på vindfløyen. Vi har å gjøre med en langkirke i pusset tegl med 600 plasser. Stilen må vel sies å være funkis.

Vestfra
Inngangsparti
Årstall på vindfløy

Inventar
Mest berømt av inventaret her er vel alterbildet, en nonfigurativ glassmosaikk av Oddmund Kristiansen, innviet ved kirkens 25-årsjubileum i 1965. Det er stort (4,35 meter bredt, 8,7 meter høyt) og gjør et formidabelt inntrykk.

Mot koret
Interiør anno 1950

Kirken fikk ny prekestol i 1968. Den er tegnet av Rolf Tønsager, som var sjefarkitekt ved byarkitektens kontor. Ellers er naturlig nok mye av det sentrale inventaret fra kirkens åpning, deriblant døpefonten i tre og alterringen med smijernsornamentikk. Veggen mellom våpenhuset og kirkerommet har glassmalerier av arkitektens bror Bernhard Greve.

Av nyere dato er maleriet «Den 9. time» av Tor Olav Foss (avbildet litt over midten på denne siden).

Orgelet har 31 stemmer og kommer fra Brødrene Torkildsen. Harald Herresthal var organist her i 1967–1973.

Kirkeklokkene kommer fra det som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi. De er stemt i molltreklang.

Grefsen kirke østfra
Østfra. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sinsen kirke

Sinsen kirke

Bakgrunn
Sinsen kirke ligger ved krysset Sinsenveien/Lørenveien i Oslo. Den er tegnet av Turid og Kristen Bernhoff Evensen og ble innviet den 7. november 1971. Sinsen menighet var blitt opprettet allerede i 1957 (utskilt fra Østre Aker og Grefsen), og Sinsen kapell (oppført 1939 på initiativ fra Oslo Indremisjon) ble brukt til kirken stod klar. Det tidligere kapellet er nå Sinsen kulturhus.

Kirkebygg
Sinsen kirke er en arbeidskirke i betong. I tårnkonstruksjonen finnes også kontorer og hybler. I selve kirkerommet er det 300 sitteplasser. Dette kan utvides med menighetssal, våpenhus og sakristi til ca. 1000. Ellers inneholder bygget også møtesal, foreningsrom, diverse aktivitetsrom og kjøkken. Det drives også barnehage i tilknytning til kirken.

Inventar
Alterutsmykningen er 4,5 meter høy og skåret i tre av Torvald Moseid. Den fremstiller den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestol og døpefont er begge i tre og fra 1971. Kirketekstiler er gitt i gave fra kirkeringene. Kildene komtaler ellers altertavle av Per Vigeland, overtatt fra kapellet i likhet med noe annet inventar. Orgelet er fra Brødrene Torkildsen og kirkeklokkene fra Olsen Nauen.

Kirkegård
Kirken har ikke egen kirkegård. Grefsen kirkegård benyttes.

Sinsen kirke
Sinsen kirke
Sinsen kirke
Sinsen kirke
Sinsen kirkes barnehage
Sinsen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden