Stikkord: Domenico Erdmann

Skjeberg kirke

Skjeberg kirke

Bakgrunn
Borg (Sarpsborg) ble grunnlagt i 1016 som Østfolds første by og var faktisk regnet som landets hovedstad frem til 1030. Skjeberg er et lite stykke sørøst for dagens Sarpsborg sentrum. Tettstedet som sådan utviklet seg etter at jernbanen kom, og kalles iblant også Stasjonsbyen, men de eldste delene av kirken er fra middelalderen, da kirken var viet til jomfru Maria. 900-årsjubileum ble feiret i 1996. Kirken ligger på en lav høyde i et ellers ganske flatt landskap.

Kirkebygg
Skjeberg kirke er en langkirke av stein og har i dag rundt 360 sitteplasser. Den opprinnelige delen målte bare ca. 13,5 m x 11,5 m og hadde et 8,5 meter bredt kor med apsidal avslutning i øst. Rundt 1270–80 (eller ca. 1300) ble koret revet og kirken utvidet med 13 meter østover og 8,5 meter vestover under ledelse av «Bottolf Steinmester». Samlet lengde er dermed rundt 35 meter. På auksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av eierne av Hafslund, og etter dette fulgte en periode med oppussing og utbygging der kirken fikk sakristi (nord for koret) og to såkalte gravkapeller på kirkegården (skjønt det ene er egentlig et overbygg for et monument). Interiøret ble også endret en god del; blant annet fikk galleriet mer eller mindre sitt nåværende utseende. Kirken ble for øvrig kjøpt av kommunen i 1853. Etter dette har det vært flere omganger med oppussing, men på 1960-tallet ble kirken restaurert tilbake til sitt 1700-tallsutseende. Dette skjedde ifølge Norsk kunstnerleksikon i 1961 ved Ragnar Nilsen, mens Wikipedia daterer restaureringen til 1968.

Skip og kor er i samme rektangulære bygningskropp, og det står en takrytter sånn noenlunne midt på mønet. Kirken var opprinnelig romansk og har fortsatt rundbuede vinduer, men vestportalen har gotisk spissbue. Murene er rappet utvendig og pusset og kalket innvendig. Murer fra forskjellige tider har forskjellige tykkelser, og det er ujevnheter i overgangene. Innverveggene er delvis forblendet med nyere tegl for å kompensere for dette. I sørmuren øst for korportalen er det innmurt en stein med runer fra ca. 1300.

Interiør og inventar
Galleriet i vest fikk sin nåværende form på 1700-tallet. Interiør og inventar ble restaurert i 1919–20 ved Domenico Erdmann.

Alteret har en hard klebersteinsplate med relikviegjemme. Altertavlen er fra ca. 1760 og består av tegl, gips og et oljemaleri. Selve bildet viser nedtagelsen fra korset og antas å være utført av Eggert Munch etter en radering, slik at motivet er speilvendt i forhold til Rembrandts originalbilde (nå i Alte Pinakothek i München).

Prekestolen av eik er fra 1623 og skal være skåret av Niels Snekker. Rundt stolen er det bueportaler med bilder under, bl.a. korsfestelsen og flere våpenskjold. Stolen var overmalt flere ganger og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1920. Himlingen antas å være skåret av Thomas Blix og fullført av Erik Revhaug. Den ble gitt til kirken etter 1730, og det skal muligens dreie seg om et omarbeidet renessansestykke.

Døpefonten fra 1100-tallet er kirkens eldste inventargjenstand. Den er av kleberstein, muligens fra et brudd ved Finken (i Aremark eller Øymark), og den antas å være skåret av en engelsk kunstner. Kummen er kvadratisk og er båret av fem søyler hvorav én ny. Rundt kummen er en rekke relieffer. (Fonten er også kopiert til Borgarsyssel museum i Sarpsborg.) Døpefonthimlingen antas i likhet med prekestolhimlingen å være laget av Blix og Revhaug. Den er altså fra 1700-tallet, mellom 1730 og 1732.

Kirken fikk sitt første orgel allerede på slutten av 1780-tallet. Dette er siden blitt solgt, men prospektet ble kjøpt tilbake under restaureringen i 1920 og restaurert av Domenico Erdmann. Dagens orgel skal være et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1908 som ble restaurert på 1970-tallet. De to kirkeklokkene er støpt i 1641 og 1644.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet flere ganger, og det er fremdeles gravkjeller under kirken. Ellers er altså kirken kjent for sine to gravkapeller/mausoleer, Det werenskiold-huitfeldtske gravkapell (oppført 1753) og Det holterske gravkapell (over Peder Holter, d. 1786).

Prestegården er rett øst for kirken og fremstår som intergrert i omgivelsene.

Skjeberg kirke

Et par kilometer vest for kirken lå i sin tid Bø kirke, som antas å ha blitt ødelagt før reformasjonen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Prestebakke kirke

Prestebakke kirke

Bakgrunn, stavkirke
Prestebakke er det største tettstedet i den relativt tynt befolkede Enningdalen i Halden kommune. Dalen har hatt kirke siden middelalderen, men kirkestedet var opprinnelig på Kirkebøen, der dagens Søndre Enningdalen kirke er. Der stod en gang en stavkirke som før 1661 var anneks til Naverstad kirke (i Sverige). Etter en grenseoppgang ble den imidlertid lagt under Idd. (Området tilhørte Bohuslän, men ble ikke avstått ved Roskildefreden i 1658.) Noe av stavkirkens utseende er kjent fra beskrivelser av reparasjoner på 1600-tallet.

Tømmerkirken fra 1600-tallet
Stavkirken forfalt imidlertid og ble i 1686 avløst av en tømmerkirke på samme sted. Dette ser ut til å ha vært en bordkledd og tjærebredd langkirke med kor og våpenhus, men den manglet tårn. Altertavlen i denne kirken skal siden ha blitt overført til Nössemark kirke i Sverige. Kirken ble revet da ny kirke ble oppført på nytt sted i 1793-95. Kirkegården ble imidlertid fortsatt holdt i hevd etter dette, og i 1956 ble en ny kirke innviet på stedt som Søndre Enningdal kapell.

Dagens kirke
Prestebakke kirke er oppført på grunn fra gården Prestebakke, nær sørenden av Ørsjøen. Det er en laftet langkirke med rundt 225 sitteplasser. Den har rett avsluttet kor med sakristi i den østre forlengelsen. I vest er det våpenhus med takrytter. Kirken har stående panel utvendig. Innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig og malt. Det var i sin tid dekket av panel og malt rosa, men i 1927 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Panelet ble fjernet, men veggene fikk et lavt brystpanel. Den rundbuede koråpningen er rundt fire meter bred, og korgulvet er hevet to lave trinn over skipets gulv. Skipet har søylebårne gallerier i vest, nord og sør, og på langveggene deler de vinduene i to. Kirken må sies å ha et særpreget og stilfullt interiør.

Inventar
Altertavlen er innrammet med søyler og har forskjellige symboler som gudsøye og stråleglans. Bildet i storfeltet viser korsfestelsen. Opphavsmannen er ukjent, men enkelte mener det kan dreie seg om Eggert Munch. Tavlen ble renset og istandsatt i 1993. Det står dessuten et krusifiks på selve alteret.

Prekestolen er på alder med kirken. Den har åttekantet grunnform og marmorert maling samt girlandere. Like ved siden av står den såkalte prestestolen, en lukket kirkestol.

Klebersteinsdøpefonten består av to deler. En kalkformet døpefont er montert på en annen fot. Det antas at fonten er overført fra stavkirkens tid. Dåpsfatet i messing er fra 1500-tallet. På det er syndefallet avbildet. Kirken har dessuten praktfullt kirkesølv av varierende alder.

Kirkens orgelhistorie er noe uvanlig. Da det på midten av 1980-tallet ble fastslått at orgelet fra 1919 var modent for utskifting, ble det innkjøpt et brukt orgel fra Greverud kirke som så ble ombygget med lokal dugnadsinnsats. Rådgiver var tidligere orgelbygger Asbjørn Orheim, og Heinz Wilbrand stod for orgeltekniske ombygginger (idet deler ble sendt til deres anlegg) samt for intonasjonen før innvielsen. Orgelet ble innviet med konsert den 19. september 1993.

Kirken har to klokker fra 1686.

Annet
Fra kirkens historie ellers kan det nevnes at det i 1808 var et slag like ved kirken i forbindelse med krigen mot Sverige under napoleonskrigene. De falne i slaget ble lagt i fellesgrav på kirkegården, og det er reist en minnebauta om slaget (til hundreårsmarkeringen). Prestestolen har fortsatt kulehull fra denne episoden. Kirken har ellers blitt pusset opp flere ganger opp gjennom årene, senest i 2009. Det er ett sogn som er felles for Prestebakke og Søndre Enningdalen kirker.

Prestebakke kirke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er av relattivt beskjeden størrelse. Det finnes murportaler både øst og vest for kirken. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1927. Det finnes også en driftsbygning med lagerplass. I en bok fra 2010 om kirkene i Halden sies det at bårehuset er planlagt omgjort til menighetslokale, ettersom kister oppbevares ved Os kapell frem til begravelsene finner sted.

Prestebakke kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Onsøy kirke

Onsøy kirke
Bakgrunn
Onsøy var tidligere egen kommune, men ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Det har vært kirke på stedet siden middelalderen, og navnet Kolberg (etter gården hvis grunn kirken ligger på) har også vært brukt. Middelaldersteinkirken ble kjøpt av H.J. Huitfeldt på auksjonen i 1723 og videresolgt flere ganger (til tider i form av andeler) før kommunen ble eneeier i 1867. Denne kirken — som er nærmere skildret i Norges kirker — ble revet i 1875. En prekestol fra gamlekirken er å finne på Norsk folkemuseum. Dagens kirke ble oppført i 1875–77 og innviet av biskopen den 24. oktober 1877. Den ligger på Kirkeberget, en høyde cirka trekvart mil nordvest for Fredrikstad by.

Onsøy kirke revet i 1875
Gamlekirken, som ble revet da den nye ble oppført. Ukjent fotograf, fra Wikimedia Commons.

Kirkebygg
Onsøy kirke er en nygotisk langkirke i pusset tegl, men vesttårnet (som er omgitt av trappehus) er av naturstein. Skipet er rektangulært og har to smale sideskip, og koret kan beskrives som polygonalt avsluttet eller som rett avsluttet med skrådde hjørner. Det er omgitt av sakristier. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer, og ansvarlig for byggingen var tømmermester E. Olsen i Fredrikstad og murmester M. Gundersen i Moss. Kirken har 650 sitteplasser.

Onsøy kirke

Interiør og inventar
Innvendig er konstruksjonsbærende deler av teglmuren uten puss, mens flatene imellom er pusset og malt, slik at man får en kontrastvirkning. Selv om det tilsynelatende dreier seg om en murkirke, er det to rader med tresøyler som bærer taket, og tre brukes også i enkelte andre konstruksjonsmessige og dekorative detaljer. Interiørfargene har variert noe gjennom kirkens historie, men ble stort sett tilbakeført på 1960-tallet under ledelse av Bjørn Ianke i samarbeid med Rikstantikvaren.

Kirkerom

Som mange kirker har Onsøy en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke som alterbilde. Onsøys bilde er utført av Christen Brun og innkjøpt i 1885. Prekestolen (med tre fag) sies å være skåret av en kraftig stokk, men har nærmest kvadratisk grunnflate. «Norges kirker» opplyser noe kryptisk at klokkerstolen fungerer som døpefont. Kirken har fire glassmalerier (1928) med evangelistmotiver etter tegninger av av Domenico Erdmann. Videre finnes det et epitafium over sogneprest A. F. C. Stabell, som døde i 1868.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Orgelet har 16 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1961. Det avløste da et 9 stemmers Rieger-orgel fra 1876. De to kirkeklokkene er overført fra den tidligere kirken. Den ene bærer årstallet 1730, og den andre ble støpt av Borger og Anders Riise i Tønsberg i 1824. Det har vært klaget over kvaliteten på ringingen etter at automatisk ringing ble installert i 1964, uten at undertegnede vet om noe er gjort med saken.

Orgel

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et gravkapell i pusset tegl som ble tegnet av Oscar Sandlinen og oppført i 1936. Det ble pusset opp i 1994 og fikk da et fondbilde i glassmosaikk utført av Odd Skullerud. Kapellet har et 7 stemmers orgel fra Ryde og Berg fra 2003. På kirkegården er et monument til minne om lokale ofre for den annen verdenskrig. Ellers kan det nevnes at rikskansler Jens Bjelke er gravlagt her med sin familie. Opprinnelig hadde familien et eget gravkapell, men i 1822 ble kistene satt ned på kirkegården. Stedet ble påvist i 1994, og en bauta ble reist i 1996 nær kirkens sørvestre hjørne.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Prestegården ble lagt ut for salg i 2011. Etter mye om og men med konsesjonsnekt ser det i 2015 ut til at salget går sin gang.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 152–153
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 73–83
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 691
  • Kirkesøk



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Idd kirke

Idd kirke

Bakgrunn
Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen.

Kirkebygg, litt bygningshistorie
Det dreier seg om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er det innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

Interiør
Det er gallerier langs skipets vestvegg og nordvegg. Koråpningen er rundtbuet, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Murene er pusset og hvikalket (innvendig så vel som utvendig).

Inventar
En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol (i skipets sørøstre hjørne) er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stolen har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 220. Prestegården ble lagt ut for salg i 2014.

Idd kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Loen kirke

Loen kirke
Foto: Wolfmann, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Loens kirkehistorie har mange fellestrekk med kirkehistorien til nabosognene i indre Nordfjord. En stavkirke fra 1200-tallet (omtalt tidlig på 1300-tallet) ble avløst av en tømret langkirke på 1600-tallet. Dagens kirke er fra 1800-tallet, og i 1842 fulgte Loen med Oppstryn og Nedstryn over i det nye Stryn prestegjeld, som ble utskilt fra Innvik (begge i Nordfjord prosti). Ellers forbindes naturligvis Loen-navnet med de to rasulykkene i 1905 og 1936.

NRKs fylkesleksikon forteller at koret og våpenhuset i tømmerkirken hadde stavverk, og at koret sannsynligvis hadde vært en del av den tidligere stavkirken. Kirken fikk galleri og ble malt innvendig på slutten av 1600-tallet, og og den fikk ny (eller nygammel) altertavle ved samme anledning. Først i 1707 fikk denne kirken tårn. Mye av inventaret er overført til dagens kirke.

Kirkebygg
Loen kirke (Loen kyrkje) ble oppført under byggmester Elling Olsen Waldboe, tilsynelatende i eller fra 1837, og innviet den 9. september 1838. Det er en åttekantet trekirke som er inspirert av Innvik kirke (oppført av samme byggmester). Det er skipet som er åttekantet. Så er det rektangulære koret hektet på i øst og har et sakristitilbygg med brutte hjørner i forlengelsen. I vest er det våpenhus, og kirken har takrytter på åttekantdelen. Antall sitteplasser er 190.

Interiør
Fire søyler som bærer takkonstruksjonen, preger kirkerommet, og korets gulv er to trinn høyere enn skipets. Det er markert korskille med gitter helt opp.

Inventar
Altertavlen er en katekismetavle med halvsirkelformede vinger, englehoder og profillister og er av en type som ble serieprodusert i Bergen tidlig på 1600-tallet. Det antas at den har vært brukt i en kirke i Bergensområdet før den kom til Loen i 1667 og senere ble overført til den nye kirken. Tavlen var overmalt før den ble restaurert av Domenico Erdmann i 1937–38.

Prekestolen er i skipets sørøstre hjørne. Også den er fra 1600-tallet og trolig laget i Bergen, og den er altså overført til dagens kirke. Stolen er i renessansestil og har fem (?) fag med rundbueportaler i fyllingene.

Døpefonten er laget ved Holmøy arbeidsskule. Dåpsfatet er fra 1780-årene og dåpsmuggen av ukjent alder. Dessuten finnes et tidligere dåpsfat fra 1637 i Universitetsmuseet i Bergen.

Orgelets plassering er interessant. Det står på loftet over våpenhuset. Orgeler er avbildet og beskrevet her. Det er bygget av Jan Erik Spigseth i 1978.

Kirken har to klokker. Den ene antas å være fra middelalderen, den andre fra 1594. Blant annet inventar er en rekke gamle bøker: en Kristian III-bibel fra 1550 og en Frederik II-bibel fra 1589, en messebok fra 1606 og en samlebok fra 1699 samt Brochmanns huspostill fra 1760.

Kirkegård og omgivelser
De omkomne i rasulykkene som ble funnet (og det var på langt nær alle), er gravlagt på kirkegården. Det ble avduket to minnesteiner (se bilde) ved parkeringsplassen i 1991. På kirkebakken står også et gammelt keltisk steinkors. I forbindelse med utvidelse av kirkegården ble det i 2009 funnet et 2000 år gammelt langhus ved arkeologiske utgravninger.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vangen kirke

Vangen kirke

Bakgrunn
Vangen kirke på Aurlandsvangen er Sogns største steinkirke med en samlet lengde på over 28 meter. Med dagens bebyggelse kan det kanskje være vanskelig å forestille seg, men kirken hadde strandtomt en gang i tiden, som naturlig var i en tid da det var vel så vanlig å ferdes til vanns som til lands. Kirken er i gotisk stil og er oppført på 1200-tallet, men kildene er litt uenige om akkurat når på 1200-tallet. Det ble imidlertid feiret 800-årsjubileum i 2002. Eldste skriftlige vitnesbyrd er ikke eldre enn fra 1498, og byggehistorien er ikke godt kjent. Kirken skal være oppført i to omganger med koret før skipet. Fylkesarkivet påpeker slående likheter mellom sørportalen her og i Vangen kirke på Voss (ferdig 1277) samt bruk av tre vinduer i østveggen og andre likhetstrekk, og det er mulig at samme håndverkere arbeidet ved de to kirkene.

Vestfra

Kirkebygg
Kirken er enkel og stilren og oppført med kistemur, mens det er brukt kleberstein i hjørner og åpninger. Den er hvitkalket. Tre portaler (vestportal i skipet, sørportaler i skip og kor) samt fem vinduer (de tre østvinduene i koret samt vest- og nordvinduet i skipet) er opprinnelige, mens de store rundbuene sørvinduene er resultater av senere utvidelser. Portalene ble riktignok skadet ved omhengslingen etter brannen i Grue kirke. Et våpenhus av tre i vest ble revet i 1926, da kirken ble restaurert (under ledelse av Johan Lindstrøm og med Domenico Erdmann som ansvarlig for fargerestaurering, skjønt Norges kirker opererer delvis med 1928). Tidligere var kirken blitt restaurert i 1860–61.

Vestportal
Sørportal
Korportal

Interiør og inventar
Innvendig har kirken vestgalleri med oppgang på begge sider rett innenfor inngangen. Det har også vært gallerier langs skipets nord- og sørvegg. Kirkerommet er høyreist med hele 18 meter opp i gavlen, og korbuen er med sine ti meter blant de høyeste i landet. I den har det tidligere stått et lektorium med oppgang i muren, men denne trappen er nå gjenmurt. Øverst i korbuen henger et krusifiks fra 1920-tallet. Det har tidligere vært flat takhimling, men den ble fjernet ved restaureringen i 1926. Da kom et par kvadratiske vinduer på skipets østgavl til syne. De fungerer nå som lysåpninger. Tidligere var de for loftsvinduer å regne.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Koret er svært stort og som sådan en typisk representant for Norges katolske tidsalder. Et annet minne fra katolsk tid er vievannskaret ved vestportalen, som faktisk er bevart. De nevnte østvinduene i koret fikk glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926, i likhet med skipets nord- og vestvindu.

Altertavle
Altertavle (1926) av Anton Lang. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Ifølge «Norges kirker» er alteret trolig fra restaureringen i 1926, mens Kunsthistorie.com sier at det er bevart fra middelalderen. Fylkesarkivetet omtaler et skinnbrev som er funnet i det gamle alteret og så har gått tapt i 1860-61, så det er mulig det er gjort noe med alteret. Uansett: Dagens altertavle er en 1900-tallsversjon av middelalderens alterskap og skal være fra 1926. Frem til da hadde et alterbilde malt av Christen Brun dekket til mye av korvinduene. Det henger nå på korets nordvegg, og motivet er Nedtagelsen fra korset, kopiert etter Rubens. Oppå alterskapet står utskårne skulpturer laget av Anton Lang.

Prekestolen i renesseansestil er fra tidlig på 1600-tallet og er plassert mot skipets østvegg inntil korbuen. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med fyllinger med bueportaler. Stolen har vært malt om flere ganger og blitt restaurert, og den har vært flyttet rundt i kirkerommet. Oppgangen er fra restaureringen på 1920-tallet. Himlingen ble utført av Sjur Olsen i 1708–10.

Den opprinnelige klebersteinsdøpefonten er nå i Bergens museum. Den nåværende døpefonten er også i kleberstein og er fra 1928. Den er åttekantet og bærer (som i gamle dager) giverens navn (prost E.P. Juul). Fat og mugge ser ut til å være av messing. Tidligere har det også vært dåpshus (fra 1696–98).

Kirken har et par epitafier, hvorav det ene er ganske spesielt og fremstår som en appell om hevn fra enken etter kjøpmann Niels Michelsen fra Bergen. Han druknet i 1613 på en handelsreise og ble gravlagt ved kirken, men ifølge enken var det ikke snakk om en ulykke. Det henvises til salme 109, 17. vers.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet fra koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Orgelet er fra J.H. Jørgensen. Fasaden antas å være tegnet av Johan Lindstrøm og skulpturarbeid utført av Anton Lang. De to kirkeklokkene er avbildet i «Norges kirker», som også skildrer og avbilder mye annet inventar.

Kirkegård og omgivelser
Først på 1800-tallet ble det anlagt kirkegård på Aurlandsvangen (innviet av Johan Nordahl Brun i 1806). Det kan ha hengt sammen med at Rygg kirke (revet på 1500-tallet) var Aurlands hovedkirke før Vangen, som altså var annekskirke i sin tid. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Før 1928 skal de ha hengt vest i skipet. På kirkegården er en minnestein over Absalon Pederssøn Beyer. I kirkegårdsmuren et stykke sørøst for kirken er et servicebygg som blant annet inneholder bårerom og toalett. Statkart (Norgeskart) har avmerket en klokkergård cirka halvannen kilometer nordøst for kirken, mens Opplysningsvesenets fond har et bilde av en prestebolig i boligfeltet over Aurlandsvangen.

Støpul
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Horg kirke

Horg kirke

Bakgrunn, Y-kirke
Horg var en del av Støren kommune (eller formannskapsdistrikt) før det ble utskilt som egen kommune i 1841. I 1964 ble Horg sammen med Flå, Hølonda og en flik av Buvik innlemmet i Melhus. Det har vært en rekke kirker i området gjennom tidene, men på 1600-tallet bestemte man seg for å samle kirkevirksomheten og kastet faktisk terning for å bli enige om plasseringen av felles kirke etter Foss og Grinde. Det ble ved gården Horg, like sør for det tidligere kommunesenteret Lundamo, nær det som nå er E6. En Y-formet kirke ble oppført under byggmester Ole Jonsen Hindrum og innviet den 6. februar 1670. Dette var en av bare ti Y-formede kirker som er blitt oppført her i landet; i dag gjenstår fem av dem. Hver av fløyene var omtrent like lange. Det var kor i østfløyen, skilt fra resten av kirken med et korskille, der det inngikk et dommedagsbilde (trolig malt av Niels Nielsen Kontrafeier i 1660-årene) som nå er å finne på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Prekestolen stod på hjørnet mellom østfløyen og vestfløyen. Den er datert 1661 og har himling. Den ble skåret av Ole Olesen Bildschnider og staffert av Niels Nielsen Kontrafeier, med bilder av de fire evangelistene. Også prekestolen er nå på Vitenskapsmuseet. På 1960-tallet ønsket man å tilbakeføre den til kirken, men fikk nei av antikvariske myndigheter.

Horg gamle kirke interiør
Interiør i Y-kirken. Altertavlen vi ser i koret (østre korsarm), er i bruk i dagens kirke. Foto: Erik Olsen/NTNU, fra Wikimedia Commons.

Y-kirkens bygningshistorie, interiør og inventar
Den barokke altertavlen ble skåret av Ole Olesen Bildschnider i 1662. Det må bety at den — i likhet med prekestolen — ble overført fra en av de tidligere kirkene, uten at det fremgår klart av jubileumsboken hvilken. Altertavlen avløste i 1965 den altertavlen som ble laget for dagens Horg-kirke, og er skildret grundigere nedenfor.

Kvinnene hadde plass i nordfløyen og mennene i sørfløyen. Et skriftehus i øst ble påbygget på midten av 1670-tallet. Brystningen på galleriet i nordfløyen hadde 15 felt med utskårne ornamenter, hvorav 14 nå er å finne utstilt på Vitenskapsmuseet. Brystningen antas å stamme fra Foss-kirken, der det muligens har inngått i et lektorium. På Vitenskapsmuseet finnes også en rekke andre gjenstander fra de gamle Horg-kirkene. Blant disse er to krusifikser fra 1100-tallet, et alterskap fra 1500-tallet og et glassmaleri. Museet har et eget rom viet til Horg.

Det kan ellers nevnes at Y-kirken i 1726 ble solgt til sognepresten. Den hadde så forskjellige eiere før den ble kjøpt av allmuen i 1797 til en svært billig penge.

Y-kirken ble etterhvert for liten, og den var trekkfull. I 1889 ble det tatt initiativ til innsamling av penger til å bygge ny kirke. Ordføreren fikk i oppgave å ta kontakt med kirkedepartementet for å skaffe tegninger til kirke i ønsket størrelse. Departementet hadde ingen slik tegning inne, men kunne henvende seg til H.E. Schirmer om saken. Ordføreren hadde imidlertid kontakt med Carl Julius Bergstrøm i Trondheim (som står bak en rekke andre kirker i området, som f.eks. Melhus, Orkdal og Rissa), og herredsstyret besluttet å bruke Bergstrøms tegning. Den nye kirken ble oppført like sør for Y-kirken i 1890–93 og innviet den 22. november 1893 (årstallet 1892 står på vindfløyen i spiret). Y-kirken ble revet våren 1894 og materialene solgt på auksjon. Inventaret ble dels overført/lagt på loftet i den nye kirken (så som altertavlen og en rekke epitafier), dels sendt til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gamlekirken er skildret i jubileumsboken.

Horg nye og gamle kirke
Y-kirken (t.h.) stod ved siden av dagens kirke en liten stund før den ble revet. Foto: Erik Olsen/NTNU, fra Wikimedia Commons.

Dagens kirke
Dagens Horg-kirke er en laftet korskirke med 700 plasser. Kirken har utvendig panel, og den har et vesttårn som ser ut til å være omgitt av trappehus. Korsarmene er svært nær koret og like høye som hovedskipet. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. I begynnelsen var kirken annekskirke under Melhus, men den har i dag eget sogn. Kirken er pusset opp en rekke ganger i løpet av 1900-tallet, og det er gjort om på interiøret. Kirken ble av enkelte, f.eks. Domenico Erdmann, oppfattet som en stor, tom og litt kjedelig kirke, og det ble ved anledninger ytret ønske om å ta i bruk gammelt inventar igjen.

Nygotisk altertavle
Barokk altertavle

Interiør og inventar
Da kirken var ny, ble inventaret (altertavle, prekestol, døpefont, benker mv.) snekret av Even Skjegstad. Den nygotiske altertavlen fikk et korsfestelsesbilde malt av Olga Gundersen i 1892 som kopi etter et bilde av Guido Reni som henger i Galleria Estense i Modena. Denne tavlen ble demontert i 1965. Selve bildet henger i koret, mens resten av tavlen står på tårnloftet. I stedet har man tatt i bruk igjen den barokke altertavlen fra 1662. Tavlen har tre bilder i midtfeltene som viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og gravleggelsen. Disse er flankert av utskårne figurer. Aller øverst i midten troner den seirende Kristus («Maiestass Domini») med et kors i hånden. Tavlen bærer forbokstavene til giverne, Joen Erichsen og Kjersten Nielsdatter. Den ble restaurert av Ola Seter i 1966.

Even Skjegstads døpefont ble restaurert i 2007. Av annet gammelt inventar kan nevnes kirkesølv (kalk og disk fra 1684, førstnevnte en sammensmelting av kalkene fra Foss og Grinde) og et epitafium, «Kristi preken», fra 1679.

Kirken fikk installert orgel fra Bruno Christensen i 1989 og brukes endel til konserter. De to kirkeklokkene er fra 1766 (støpt av Henrik Aunum) og 1798 (støpt av Arnt Hedemark i Trondheim).

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet en rekke ganger, blant annet i 1993. Kirkegården har egne felt for urnegraver samt et felt med innvandrerkirkegård. Det står et bårehus (fra 1974) sørøst for kirken og et uthus (fra 1989) på østsiden. Horg gård brant for øvrig ned i 1954. På vestsiden av E6, i sørkant for kirken, ligger en kirkestall fra 1923. Den hadde opprinnelig 30 stallrom, men det gjenstår bare 12.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Austbygde kirke

Austbygde kirke

Bakgrunn
Austbygde (eller Tinn Austbygd) sognet tidligere til Atrå, men ble etter noe om og men eget kirkesogn fra 1. januar 1888. I den samme prosessen fikk stedet egen kirke. Den ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført under byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike, som foruten kirker i hjemdistriktet også oppførte enkelte i Buskerud og Telemark.

Kirkebygg
Austbygde kirke ble innviet den 23. november 1888. Det er en tømret langkirke med 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn omgitt av tilbygg fra 1980-tallet med dåpssakristi og toalettrom. Det rett avsluttede koret i øst er omgitt av sakristier (hvorav det ene, som tidligere var dåpssakristi, nå er lagerrom). Kirken ble pusset opp i 1933-34 etter planer av Domenico Erdmann. Den ble da malt av Øystein Orekås. Senere er kirken omfattende restaurert i 1985–88 frem mot hundreårsjubileet.

Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Altertavlen ble malt av Lars Osa i 1909 etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Før den tid var det brukt et trekors på grønn bakgrunn i en ramme som var tegnet av Nordan. I 2016 ble det montert glasstegninger av Tor Lindrupsen i vinduene i skipet.

Prekestolen ble snekret av byggmesteren. Den er i venstrekant av koråpningen. Det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirkens første orgel var egentlig et harmonium fra 1915. I 1938 ble det skiftet ut med et ti stemmers Walcker-orgel. Etter krigen fikk kirken elektrisk oppvarming, som gav tørr luft, og orgelet begynte etterhvert å svikte. Dagens orgel er fra 1973 og ble bygget av Paul Ott. Det har 15 stemmer (2 manualer og pedal). Harmoniet har siden kommet til det lokale bedehuset, mens Walcker-orgelet brukes i baptistkirken på Rjukan.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1888 av O. Olsen & søn.

Kirkegård og omgivelser
I begynnelsen var det bare opparbeidet et lite stykke kirkegård nordover fra kirken, men den er blitt utvidet etterhvert. Sørøst for kirken står et kombinert bårehus og servidebygg fra 1982, oppført etter en langdryg prosess med mange omtegninger.

På kirkegården står ellers en bauta reist i 1938 over dem som gikk i bresjen for å få bygget kirken, og med en påmontert plate med navn på dem som gav kirketomt. En kirkestue fra 1920-tallet ble revet i 1978, og kirkestaller fra 1915 ble revet samtidig.

Austbygde kirke
Austbygde kirke
Austbygde kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Brunkeberg kirke

Brunkeberg kirke

Bakgrunn
Brunkeberg (i Kviteseid kommune) ligger der riksvei 41 møter E134, og kirken ligger på en høyde med flott utsikt over bygda. Stedet hadde tidligere en stavkirke som sies å ha vært noe mer sentralt plassert på kirkegården. (Hos Jens Nilssøn omtales Brunckeberg som anneks under Huidesiø, dvs. Kviteseid.) Stavkirken brant omkring 1680 og ble avløst av ny kirke fem år senere. Denne ble raskt for liten utover 1700-tallet.

Kikebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 20. oktober 1790. Kirken hadde 250 sitteplasser i begynnelsen. Dette ble utvidet med 50 ved hjelp av et galleri i 1861, men er siden noe redusert igjen, skjønt Kirkesøk opererer med 303 plasser. Kirken ble bygget av Saamund Gjersund. Fire år etter innvielsen ble kirken malt inni av Aslak Nestestog, som blant annet malte bibelmotiver i himlingen. (De beskrives gjerne som «naive, men dramatiske».) Disse ble overmalt på 1870-tallet, men på 1930-tallet var det ønske om restaurering. Domenico Erdmann utarbeidet en plan i 1934 som i hovedsak ble gjennomført i 1939–1941, med gjeninnvielse den 31. august 1941. Erdmann skulle ha gjennomført fargerestaureringen, men døde i 1940. I stedet ble dette arbeidet gjort av Ulrik Hendriksen, som avdekket tak og vegger.

Kirken har vesttårn, og det er sakristi i øst (innviet 19. oktober 1997; slik så kirken ut før utvidelsen). I kjelleren under kirken er det møterom som ble innredet i 1954. Utvendig har den hvitmalte kirken panelte vegger, mens laftetømmeret er synlig inne i kirken.

Interiør og inventar
Det er galleri i vestre korsarm. Det er kor i østre korsarm, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til gulvet i skipet. I himlingen er det malt bibelmotiver som altså var overmalt, men kom frem ved restaureringen av kirken.

En altertavle fra 1920 ble ved restaureringen byttet ut med et kors fra 1860-tallet. Senere er et gammelt krusifiks festet oppå dette. Prekestolen er ved hjørnet mellom koret og søndre korsarm og har oppgang fra koret.

Kirken har to døpefonter: En dåpsengel (der engelen holder dåpsfatet) er laget av Olav Fjødde og ble pusset opp ved restaureringen. Den henger ned fra taket og kan fires ned. Den var i 1846 blitt erstattet med en font laget av Aasmund Saamundsen Nordgaard (sønn av Saamund Gjersund).

En 14-armet messinglysekrone ble gitt til kirken av Jacob Aall i 1799, og det finnes noe kirkesølv fra 1700-tallet. En gammel bronsefigur samt en messehagel fra middelalderen ble funnet gjemt i alterbordet på 1930-tallet. To messinglysestaker fra 1750 står på alteret. Det finnes også en bibel fra 1738.

Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975. Det var to små klokker i tårnet på gamlekirken. Det skal ha vært problemer med dem, og i 1880 sprakk den ene. Begge klokkene ble sendt til omstøping hos O. Olsen & Søn, og resultatet er én klokke.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som omgir kirken, ble fylt opp i 1986 og fikk da sitt nåværende utseemde. Vest for kirken er et kombinert bårehus og redskapshus som ble oppført i 1982. Selve bårerommet ble malt om i nye farger i 1999. Den gamle prestegården ble solgt i 1861.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidanger kirke

Eidanger kirke

Bakgrunn
Eidanger kirke er den eldste kirken i det som nå er Porsgrunn kommune. Før 1964 var Eidanger egen kommune. Kirken er oppført i middelalderen — nærmere bestemt rundt midten av 1100-tallet — og har alltid vært prestegjeldets hovedkirke (det vil si så lenge prestegjeldsordningen bestod). I dag fremstår den med en blanding av gammelt og nytt.

Kirkebygg
Den opprinnelige delen er steinkirken — med 1,5 meter tykke kistemurer — som i sin tid var enkelt utsmykket. Den har et skip på 13,5 m x 8,3 m og hadde i øst et smalere og lavere kor som var apsidalt avsluttet. I 1787 ble vestveggen revet, og skipet ble forlenget vestover med en tømret del. Samtidig fikk kirken vesttårn, og korets apsis ble fjernet. Den nye delen ble bordkledd i 1799 og hvitmalt i 1830, og dette var så populært at resten av kirken med unntak av nordveggen ble kledd med tre og hvitmalt i 1852. Før en restaurering i 1920–21 ble koret brukt som sakristi, og korfunksjonene var lagt til skipet på en slik måte at den gamle korbuen ikke var synlig for menigheten. Restaureringen ble delvis utført etter en plan av Domenico Erdmann. Da kom koret til rette igjen, men det gamle steinalteret var borte. I 1970-årene ble trekledningene på murene fjernet, og vesttårnet fikk tilbake sitt opprinnelige utseende fra 1787. I 1981 fikk kirken nytt sakristi på nordsiden av koret og østre del av skipet. I 1991 laget Terje Grøstad ny altertavle og prekestol samt glassmalerier, krusifiks og prosesjonskors til kirken. Kirken ble forsøkt påtent i 1996, men brannen slukket av seg selv.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det søylebåret galleri i vestre del av skipet, det vil si langs treveggene. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i skipets sørøstre hjørne. Grøstads altertavle viser Jesu fødsel, nattverden, Jesu dåp og Marias bebudelse. Glassmaleriene viser Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Prekestolen har evangelistbilder. Døpefonten av stein skal være svært gammel, men ble omhugget i 1890-årene.

Orgelet ble bygget av Ryde & Berg i 1993 og har 24 stemmer. De to kirkeklokkene er fra 1720 og 1940, sistnevnte fra Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er naturlig nok (alderen tatt i betraktning) ganske stor, og den betjener også Langangen kirke, som ikke har egen kirkegård. Nordvest for kirken er gravkapell og servicebygg. Det er et krigsminnesmerke sørvest for kirken, ved parkeringsplassen.

Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården.

Sørfra
Stein og tre på nordveggen
Sørportal
Gravkapell
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden