Stikkord: Domenico Erdmann

Mo kirke (Tokke)

Mo kirke

Mo er noen kilometer nordvest for Dalen og Bandak, like ved Mosåis utløp i Mosvatn, i et litt avsidesliggende dalføre unna hovedveiene. Stedet har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde muligens et eget prestegjeld i katolsk tid, men etter reformasjonen hørte det til Fyresdal prestegjeld før det ble utskilt som eget prestegjeld sammen med Skafså i 1769. Mo var egen kommune før den ble slått sammen med Lårdal til Tokke i 1964. Stavkirken fra middelalderen ble revet for å gi plass til dagens kirke.

Mo kirke er oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow — den samme som ligger til grunn for Skafså, Nesland og Grunge kirker — og innviet i 1839. Det er en langkirke med utvendig og innvendig panel, og den har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Etter at Skafså kirke var blitt restaurert i 1959, kom turen til Mo, og kirken ble gjeninnviet den 20. august 1961. Som for Skafså var byggmester Tresland ansvarlig for snekkerarbeidet, og Finn Krafft og Harald Kihle var fargekonsulenter. Kirkene har fulgt hverandre siden også: I 1975–76 fikk begge sakristi og bårehus etter tegninger av Gunnar Sandvik. Kirketårnene ble reparert i 1983.

Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det kan se ut til at enkelte interiørfarger er endret siden restaureringen på 1970-tallet, for jubileumsheftet fra 1989 beskriver blant annet blå vinduer, gule vegger og grønne benker.

Ved restaureringen i 1961 fikk kirken tilbake altertavlen som hadde stått i stavkirken. Den måtte kompletteres, og Magnus Lunde tegnet og skar fotstykke, vinger og toppstykke, mens Olav Johre laget smådeler som manglet. Finn Krafft restaurerte og Henrik Sørensen og Harald Kihle malte tavlen, som har figurer av de fire evangelistene. Også empirealtertavlen ble fargerestaurert, og den fikk plass på korets nordvegg.

Kirkens middelalderkrusifiks ble på 1920-tallet restaurert av Domenico Erdmann, som fjernet skjemmende overmaling. Krusifikset er nå plassert på korbjelken.

Det fortelles at prekestolen ble senket betraktelig ved restaureringen i 1961. Litteraturen skildrer to døpefonter: én som er på alder med kirken, og en annen som er overtatt fra stavkirken. Sistnevnte har en kum av stein som er plassert i en trefot formet av en kubbe. Det er ukjent for undertegnede hvilken av de to som er i bruk.

Kirken sies å ha et harmonium fra 1962, og kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1856.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. På den står et minnesmerke over to krigsofre fra aprildagene 1940. Kirkestuen er like oppi veien fra kirken. Presteboligen er nå i Dalen. Tidligere var det prestegård nær kirken.

Mo kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Skafså kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke (Sauherad)

Nes kirke

Bakgrunn
Tidligere Sauherad kommune har to middelaldersteinkirker, og i en bok om kirkene mener man at kirken på Nestangen muligens var hovedkirke før Svartedauden. Etter reformasjonen var den anneks til Sauherad kirke. Dendrokronologiske undersøkelser av det opprinnelige takverket i koret på Nes kirke tyder på at tømmeret er felt i 1181. Koret stod trolig ferdig på midten av 1180-tallet, mens skipet antas å være oppført senere. Det er nemlig betydelige stilistiske forskjeller mellom korportalen og portalene i skipet. Kirken ble vigslet den 13. september, men det er altså ukjent i hvilket år. Den er viet til apostlene Peter og Paulus.

Vestfra
Skipets sørportal
Korets sørportal
Krigsminnesmerke

Kirkebygg
Kirken skal ha vært uten tårn de første århundrene, og vi må vel anta at det fantes en støpul. I 1634 omtaler regnskapet bygging av takrytter, og to klokker er omtalt i en inventarliste fra 1663. Det kan være at det fantes en støpul samtidig med takrytteren. Det nåværende vesttårnet (med våpenhus i tårnfoten) er fra 1868, og det samme gjelder sakristiet i korets østre forlengelse. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser og er altså en langkirke.

Blant de tingene som gjør kirken spesiell, er utskjæringene på steinportalene: koret har sørportal og skipet sørportal og vestportal, sistnevnte inne i våpenhuset. Det er utskjæringer på både kapiteler og baser, og mange av dem er avbildet i oppslaget på Kunsthistorie.com. Blant motivene er drager og demoner og innslag fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane. På skipets østvegg er dessuten et relieff.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken kalkmalerier på veggene. Noe er fra tidlig 1300-tall eller sent 1220-tall, noe fra senere, og litteraturen gir inntrykk av at Lauritz Petersen (som også arbeidet i Sauherad kirke) malte over noen av de eldre bildene da han dekorerte kirken i 1709. På 1800-tallet ble veggene dessuten kalket, i tillegg til at altertavlen og prekestolen ble overmalt. I 1920-årene flaket kalken av, og kalkmaleriene ble gjenoppdaget og senere restaurert, men i 2014 ble det meldt at de var i dårlig stand. Både skipet og koret har veggmalerier. Blant motivene er alt fra draperier og medaljonger til skikkelser fra bibelhistorien. I koret illustreres blant annet Peters og Paulus’ liv og levnet, og vi blir kjent med Simon Magus. Det finnes også avbildninger av korsfestelsen (flankert av Maria og Johannes), den tronende Kristus og Maria som himmeldronning.

Altertavle
Prekestol

Altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet og har altså vært overmalt. Altertavlen er fra 1661, da Paul Olufsen Posth var prest, og det antas at han står bak billedprogrammet. Malerens navn er imidlertid ukjent. Tavlen har tre etasjer samt toppstykke, med en rekke søyler og bruskaktige vinger. Gavlbildet øverst viser et skip som fører de troende mot evigheten. I de større bildene ser vi blant annet Adam og Eva, kobberslangen, korsfestelsen, Aron og speiderne Josva og Kaleb som vender tilbake fra Kana’an med den enorme drueklasen (jf. 4 Mos 13, 23). Det er også et bilde av Maria som apokalypsens himmeldronning (jf. Åp 12, 1–2).

Prekestolen er fra 1663 og har himling og helligåndsdue. Døpefonten er laget av Øystein Torshøl i 1938 i kopi etter en gammel font. En bispestol som har stått i koret, skal nå være å finne i Oldsaksamlingen.

Vestover
Vestover fra koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Det mekaniske pipeorgelet ble bygget av Hammarberg i 1980 og avløste et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1925. Ifølge kirkeleksikonet finnes én stor og én mindre kirkeklokke fra 1663.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er omgitt av jorder. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Nord for kirkegården står et bårehus fra 1967, og på vestsiden er et lite bygg som må antas å være redskapshus.

Nes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romnes kirke

Romnes kirke

Bakgrunn, kirkebygg, interiør
Romnes kirke i Holla (i dag Nome kommune) er en langkirke i stein fra 1100-tallet. Den var prestegjeldets hovedkirke fra gammelt av, og er omtalt i 1377 som «Rumanes kirkja». Den var viet til Laurentius av Roma, hos oss bedre kjent som Lavrans eller Lars, en populær helgen før Olav ble den dominerende helgenen her til lands. Vigslingsdagen var 26. september, men året er ikke kjent.

Som ved middelalderkirker flest er skipet og koret i klar adskilte rom med relativt smal åpning imellom. I likhet med mange middelalderkirker på Østlandet har Romnes ikke lysåpninger i nordveggen. Koret hadde sørportal, men den er gjenmurt. Vestportalen vender mot våpenhuset i tårnet, som skal være fra 1800-tallet. (Tidligere hadde kirken takrytter.) Koret er apsidalt avsluttet, og korets apsis har spontekke, i motsetning til resten av kirken, som er tekket med tegl.

Inventar
Inventaret er etterrefomatorisk. Altertavlen og prekestolen er fra 1700 og ble skjenket av futen Herccules Weyer. Her er vi i barokken. Altertavlen har et korsfestelsestablå, og prekestolen har malte felt med de fire evangelistene. Kirken har for det meste enkle benker og gallerier. En egen stol på vestgalleriet er Aall-galleriet fra 1760-tallet, da familien Aall eide jernverket på Ulefoss. Det står et pulpitur med gitter under nordgalleriet og noe lignende i koret. Ved sørveggen i koret står en klokkerstol som dekker over middelalderens korportal. Døpefonten (fra ca. 1700) har et messingfat.

Kirkens skjebne
Utpå 1800-tallet vokste folketallet, og kirkene i Holla (Romnes, Holla gamle kirke og Helgen) var små og noe slitt. Verkseieren tilbød dem gratis til kommunen rundt 1850 mot at kommunen også overtok vedlikeholdsansvaret, et tilbud den takket nei til. Etter en flom i 1860 der lokalbefolkningen bidro til å redde verket, finansierte verkseier Cappelen oppføringen av ny Holla kirke. Da den stod klar, gikk Romneskirken ut av bruk og ble stående urørt i første omgang. I 1921 ble kirken restaurert. Domenico Erdmann avdekket da draperimalerier på veggene i koret fra 1450-årene. I 1932 dekorerte Finn Krafft taket og veggene i tårnets våpenhus og gjentok motiver fra disse draperimaleriene. Kirken ble restaurert i 1970-årene etter omfattende husbukkangrep. Kommunen overtok eiendomsretten til kirken fra Aall-familien i 1986. De har sitt familiegravsted ved denne kirken.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. Aall-familiens gravsted er sørøst for den regulære kirkegården.

Vestfra
Sørfra
Aalls familiegravsted

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skafså kirke

Skafså kirke

Bakgrunn
Skafså i Mo i Tokke hadde tidligere en stavkirke som ble revet i 1837 for å gi plass til dagens kirke. Vi befinner oss på rundt 500 meters høyde, mens kommunesenteret Dalen ligger nede ved innsjøen Bandak på beskjedne 72 moh. få kilometer lenger nord. Kirken er i likhet med den samtidige nabokirken Mo basert på en typetegning av H.D.F. Linstow, og denne er også utgangspunkt for Nesland og Grunge kirker.

Kirkebygg
Det dreier seg om en tømret langkirke som ble innviet den 28. juli 1839. Kirken har vesttårn, rektangulært (og ganske kort) skip, rett avsluttet kor og et sakristi som ble tilføyd i 1975–76. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser, og det er galleri i vest.

I 1950-årene (gjeninnvielse 30. august 1959) ble kirken restaurert og dekorert innvendig. Byggmester Tresland var ansvarlig for snekkerarbeidet idet tak og gulv ble isolert, benker ble ombygget osv. Kirken ble dekorert med bibelske motiver av Kristian Kildal, som også planla interiøret. Dette gjelder ting som prekestolen, dørene og galleribrystningen, der han malte apostelfigurer i tolv felt. H. Runningen utførte håndverksmaling ved samme anledning.

Inventar
Alterbordet er fra renessansen og ble tilbakeført til kirken ved restaureringen. Altertavlen har arkitektonisk oppbygning, omtrent som en gresk tempelfront, og i den er et bilde av Kristi gjenkomst malt av Mikkel Mandt. Ved restaureringen måtte det imidlertid vike plass for et krusifiks fra 1200-tallet, men Mandts bilde er tilbake i altertavlen nå. Nevnte krusifiks ble restaurert av Domenico Erdmann i 1928 og anbragt på korbjelken på et kors laget for anledningen. Ved restaureringen i 1959 ble krusifikset satt inn i altertavlen. I 1990 ble det imidlertid sendt til Riksantikvaren for konservering, og siden 2001 har det vært å finne på Vest-Telemark museum.

Prekestolen er på alder med kirken, men altså dekorert senere av Kildal. Døpefonten er av tre, og det skal også finnes rester av en eldre døpefont (av tre, men mangler den steinfonten som tilsvarende i Mo kirke har). De to kirkeklokkene er fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Olof Hammarberg (Göteborg) i 1982 (innviet 6. januar 1983). Det erstattet et harmonium fra tiden rundt restaureringen. Fremme i koret står to brudestoler som er modellert på en gammel renessansestol fra stavkirken.

Kirkegård mm.
I våpenhuset er det en gammel runestein, og ved kirkemuren er det en gapestokk som visstnok ble brukt på folk som ikke gikk til messe. Det finnes også noen malte planker fra stavkirken. Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Sørøst for kirken, like utenfor kirkegårdsmuren, står et hus som trolig er servicebygg. På den andre siden av veien er «Soknehuset» eller kirkestuen.

Skafså kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Mo kirke.

Skafså kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vennesla gamle kirke

Vennesla kirke
Bakgrunn
Det kan se ut til at Vennesla ikke hadde egen kirke i middelalderen, skjønt en gammel flat gravstein med et grovt tilhugget kors tolkes iblant i den retning. Stedet sognet opprinnelig til Oddernes. En kirke i Vennesla skal være omtalt i et kirkeregnskap fra 1626, men i jubileumsboken fra 1980 sies det likevel at Venneslas første kirke trolig ble innviet i 1638, et tall som er å finne på altertavlen. Dette var en liten trekirke som var kledd med brede eikebord, og det skal finnes rester av den i noen gamle hus i bygda, siden materialene ble solgt da kirken ble revet. Arbeid for ny kirke begynte i 1823, da den gamle kirken var blitt for liten. Det var planlagt å oppføre ny kirke på en naboeiendom, men det ble ikke godtatt av myndighetene. Det oppstod strid om valg av byggemateriale — stein eller tre — der steintilhengerne etterhvert seiret. Så ble byggeprosessen forsinket og tok 3 1/2 år på grunn av pengemangel, vanskeligheter med å frakte materialer samt en episode der det viste seg at murmesterne hadde tatt seg friheter i arbeidet. Kirken ble rapportert ferdig i oktober 1829, men ble innviet først den 22.  august 1830. Gamlekirken, som stod nærmere det som nå er fylkesvei 405, ble trolig revet samme høst.

Kirkebygg
Kirken som inntil 2022 ble titulert som Vennesla kirke, er en langkirke der kor og skip er i samme bygningskropp av stein, mens sakristitilbygget i øst og tårnet i vest (med våpenhus i tårnfoten) er av tre. Øverste del av årnet ble gjort høyere i 1886 i en ombygging som var omstridt. I 1925 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Også i 1967–68 var det arbeider på kirken. Antall sitteplasser oppgis på Kirkesøk til 240.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier langs skipets vest- og nordvegg. Noe av inventaret ble overført fra gamlekirken. Det gjelder ikke minst altertavlen, dåpsfatet og kalk og disk. Altertavlen i renessansestil er fra 1638 og har en fremstilling av korsfestelsen i storfeltet. Tavlen var overmalt og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1925. Gamlekirkens prekestol var i renessansestil, men er sporløst forsvunnet. Kirke fra 1830 har en sylinderformet prekestol som minner endel om prekestolen i den samtidige Hægeland kirke. Døpefonten ble ifølge kirkeleksikonet laget av Jacob Mørk i 1951. Dreier det seg om denne eller denne? Orgelet er fra 1975, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har også klaver. Den ene kirkeklokken er fra 1891, den andre fra 1971 (Olsen Nauen). NRK har opptak av klokkeklang fra Vennesla.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, ikke minst i etterkrigstiden, og den største delen befinner seg nå på vestsiden av fylkesveien. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Ny kirke
Ny kirke ble etter mange års planlegging oppført på prestegårdstomten øst for gamlekirken og vigslet den 3. april 2022.

Vennesla kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvrebø kirke

Øvrebø kirke
Bakgrunn, tidligere kirker
Akkurat når Øvrebø fikk sin første kirke, vet man ikke, men den hadde i sin tid navnet Sangisland etter gården der den lå (i dag skrives navnet Sangesland). I området er det store gravhauger, for en stor del ikke undersøkt arkeologisk, så det kan ha vært at man overtok et gammelt hovsted. Ellers meldes det at tidligere tiders prester har fjernet noe av dette. En gammel gravstein funnet på kirkegården er sannsynligvis en gjenbrukt stein med prosesjonskors (på motsatt side) som kan være fra svært tidligkristen tid.

Det later ikke til at all verdens detaljer omkring denne kirken er kjent, men det er grunn til å tro at den senere ble avløst av en annen kirke som hadde behov for tjærebreding i 1640, og som som ble omfattende reparert innvendig i 1660. Denne kirken ble solgt på auksjon til allmuen i 1723. Budet var så lavt som 20 riksdaler, halvparten av utropsprisen, men det var eneste bud, og det ble godtatt. En rekke besiktigelser med varierende grad av grundighet fulgte i løpet av 1700-tallet. I 1768 og 1789 ble kirken rapportert å være i god stand, i 1797 var den plutselig brøstfeldig og kondemnabel. Det var råte i tømmeret, og kirken var for liten. Høsten 1798 begynte arbeid med ny kirke, sommeren 1799 ble det meldt at den gamle kirken var revet og ny under bygging. Denne kirken ble innviet i 1800.

Øvrebø kirke
Øvrebø kirke
Øvrebø kirke

Dagens kirke
Øvrebø kirke ligger på toppen av en liten kolle. Det er en laftet korskirke med 360 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og det er kor i østre korsarm og gallerier i hver av de andre. Øst for østre korsarm er det sakristi (fra 1841-42). Det fortelles fra en bispevisitas i 1841 at kirken var umalt innvendig. I 1843 ble den malt av Adolph Appell, som også overmalte det gamle inventaret. Så ble kirken restaurert i 1926. I den forbindelse deltok Domenico Erdmann, som har skildret detaljer ved det overmalte interiøret og inventaret — samt satt det i stand igjen. Siden er kirken restaurert i 1951–52, da den fikk dagens interiørfarger.

Inventar
Både altertavlen og prekestolen er overført fra den tidligere kirken. De er i renessansestil og har altså vært overmalt og restaurert. Altertavlen ble skåret (av eik og furu) i 1626 og malt i 1649. Den er i to etasjer, men som det fremgår av et gammelt bilde og Erdmanns skildringer, fikk tavlen en ny underdel i 1840-årene (av Erdmann betegnet som «uhyrlig stygt»). Erdmann laget en ny, enkel predella til tavlen, som har sirkelformede dekorasjoner på sidene som opptar en god del av tavlens bredde. I midtfeltet i første etasje ser vi korsfestelsen og over det den oppstandne Kristus. Øverst er en trekant med Frederik IIIs kongemonogram.

Også prekestolen ble skåret i 1626, trolig av samme kunstner som altertavlen. Den ble imidlertid omarbeidet i 1840, da den fikk nytt underparti. Den har fire fag, hvorav ett stod mot en vegg, slik at bare tre av feltene har fått påmalt evangelistbilder i en naiv stil i sen barokk. Den manglende evangelisten, Lukas, er derimot malt i et mindre frisefelt øverst. Også prekestolen er altså restaurert av Erdmann. Den står ved hjørnet mellom østre og søndre korsarm og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en lesepult. Døpefonten står på motsatt side i koret og er ellers lite omtalt i kildene.

Kirken har hatt flere orgler. I 1914 overtok den et Hollenbach-orgel fra 1880 (eller 1881) fra Tuft kirke ved Hvittingfoss. Ifølge jubileumsboken ble orgelet kjøpt fra Olsen & Jørgensen, som bygget nytt orgel til Tuft kirke samtidig. Ved restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet ble det samlet inn penger til orgel, men de holdt bare til å kjøpe et brukt, denne gangen fra Greipstad kirke. Dagens orgel er fra 1979. Ifølge Norsk orgelregister er det bygget av Vestlandske orgelverksted og har ti stemmer. Mons Leidvin Takle har vært organist her.

En gammel kirkeklokke ble omstøpt av Jacob Rendler i 1753. Det fortelles at klokketårnet opprinnelig var høyere, men at det ristet mye og derfor ble gjort lavere på sogneprest Pharos tid (1837–46). En annen gammel historie går ut på at en Hans Klokkestøper skal ha støpt om to gamle klokker, uten at det synes helt klart når dette skjedde. For øvrig har kirken et par messinglysestaker fra 1694 og et par gamle sølvkalker, mens en messehagel fra 1790 oppbevares på Vest-Agder-museet.

Mer om bygningshistorien
Av kirkens historie kan det ellers nevnes at det var en lang og opprivende strid om fordeling av kirkestoler på 1800-tallet. I 1805 ble Øvrebø hovedkirke i et prestegjeld (utskilt fra Oddernes) som også omfattet Hægeland og Vennesla. De samme grensene gjaldt ved innføringen av formannskapsdistrikter i 1838 (fra 1853 kalt kommuner). I 1865 ble Vennesla utskilt som egen kommune, og i 1896 også Hægeland, før kommunene ble slått sammen igjen som Vennesla kommune i 1964. Vennesla ble vedtatt gjort til prestegjeldets hovedsogn i 1905. I nyere tid har Øvrebø kirke vært med i filmatiseringen av Kamilla og tyven (1988).

Øvrebø kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Et steingjerde rundt den ble opprinnelig oppført rundt 1845 og flyttet i 1913. På nordsiden av fylkesvei 454, som går forbi kirken, ligger kirkestuen. Like vest for den ligger prestegården, som i sin tid fikk besøk av Bjørnstjerne Bjørnson. Det kan se ut til at prestegården er eller vil bli innredet som museum. I alle fall omtaler flere oppslag hos det lokale historielaget fra 2006–2007 arbeid for dette. Prestegården brukes til forskjellige arrangementer og har nettsted her.

Kirkestue
Øvrebø prestegård
Øvrebø prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borre kirke

Borre kirke

Bakgrunn
Borre kirke er en steinkirke som antas å ha blitt oppført på 1100-tallet, skjønt det er grunn til å tro at den hadde en forgjenger — muligens i form av en trekirke. Det var i alle fall en viss befolkning på stedet selv i førkristen tid, og det må ha vært et hov i nærheten — og et behov for å overta funksjonene snarest mulig ved kristningen. En tradisjon vil ha det til at kirken ble bygget i Olav Kyrres regjeringstid (1067–1093), men man operer gjerne med begynnelsen av 1100-tallet. Kirken var viet til Olav den hellige og Nikolas (festdag: 30. august).

Borre kirke
Borre kirke
Borre kirke

Kirkebygg, bygningshistorie
Kirken har romansk stil, altså rundbuer. Den er en langkirke med rektangulært skip med takrytter omtrent på midten, rett avsluttet kor i øst og et sakristi som trolig er yngre, øst for koret igjen. Koret har utgang i sør, og i skipet er det en gjenmurt sørportal. Sistnevnte kan ha vært hovedinngang en gang, uten at man vet det sikkert. Kirken hadde opprinnelig ikke våpenhus, men fikk etterhvert et i tre. Det nåværende ble oppført i forbindelse med restaureringen i 1926–28 og ble finansiert av Sam Eyde. Kirken har, i likhet med mange middelalderkriker, ingen nordvinduer. Takrytteren er ikke opprinnelig. Tidligere hang klokkene i en støpul. Kirken tilhørte greven fra 1673 og ble i 1899 kjøpt av skipsreder Christoffer Hannevig, som ganske snart gav den videre til menigheten.

Som andre gamle kirker har Borre kirke gjennomgått en rekke endringer. Sin nåværende form har kirken fra en omfattende restaurering i 1926–28 etter planer av arkitektene Carl Buch og L.H. Ree. Domenico Erdmann var fargekonsulent for interiøret, og Sem trevarefabrikk laget mye av innredningen. Ved restaureringen ble trappene opp til galleriet flyttet ut i våpenhuset. Det er galleri i vest (med orgel) og langs nordveggen. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Det er galleri i vest (med orgel) og nord. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er litt høyere enn skipets gulv. Kirken har et steinalter med marmorplate som er noe av det eldste av dens inventar. Den overdådige, barokke altertavlen er skåret av Abel Schrøder d.y. i 1665, like etter at han skar altertavlen i Holmens kirke, som regnes som hans hovedverk. Hovedbildet viser korsfestelsen. Rundt dette er det andre bilder som viser Marias bebudelse, Jesu fødsel, Jesu dåp, sjelekamp i Getsemane, innstiftelsen av nattverden og oppstandelsen. Tavlen ble malt og forgylt i 1741 og overmalt i 1850-årene før den ble restaurert på 1920-tallet.

Prekestolen skal være eldre enn altertavlen og ble betegnet som brøstfeldig allerede i 1673. Kanskje er den fra 1500-tallet, fra like etter reformasjonen. Den ble med nød og neppe restaurert på 1920-tallet. I fyllingene er det utskårne kvinnefigurer som representerer håp, rettferdighet, tapperhet, visdom og kjærlighet. Sistnevnte er representert av en kvinne med bart bryst og barn på armen, og stod opprinnelig i midten, men ble ved restaureringen flyttet helt til høyre for ikke å støte noen. Nederst er et felt som viser Kristus med seiersfanen som frelser fortapte sjeler fra helvete.

Døpefonter og dåpspraksis har variert noe gjennom kirkens historie. Den eldste døpefonten var av stein og skal ha vært ganske medtatt på 1700-tallet. Deler av den ble funnet i kirkemuren i 1891 og 1934. Det som er igjen av fonten er ganske medtatt og oppbevares i Oldsaksamlingen sammen med det gamle dåpsfatet. Deretter hadde kirken en døpefont av tre (avbildet nedenfor), grå eller off-white med gullfargede forsiringer. Den er nå på Norsk folkemuseum. I grevens tid (bokstavelig talt) fikk kirken den dåpsengelen vi ser i dag. Den henger i en snor fra taket. Det var en mellomperiode (1893–1926) da dåpsengelen måtte vike for en granittdøpefont.

Borrekorset
Borrekorset, detalj
Døpefont fra Borre

Orgelhistorien kan leses ut av Norsk orgelregister. Kirkens første orgel ble innviet den 27. juli 1834. Det var et åtte stemmers Kjelsaas-orgl som skal ha blitt gitt i gave fra menighetem. Nytt orgel bygget av kirkesanger (klokker) Mørch i Slagen kom på plass i 1867. Det var laget av deler av orgelet i Mariakirken i Tønsberg, som ble revet på den tiden. Dette ble skiftet ut igjen i 1890 med et Hollenbach-orgel som ble ombygget av orgelbygger Niels Teigelkampff i forbindelse med restaureringen av kirken på 1920-tallet. Det ble i den forbindelse laget nytt prospekt. Dagens orgel er ifølge orgelregisteret bygget av Ernst Junker i 1986. Hos Grönlunds Orgelbygeri sies det imidlertid at de laget et orgel til Borre i 1999, men det er mulig det gjelder gravkapellet.

Kirken fikk glassmalerier utført av Sverre Pettersen ved restaureringen i 1927. Nærmest prekestolen ser vi seks scener fra Jesu liv, nærmest orgelgalleriet er det motiver fra Israels historie og i korveggen scener fra patriarkenes liv.

De to kirkeklokkene er fra 1807 og 1846. Den siste av disse skal være den første Ole Olsen støpte. I Oldsaksamlingen finner vi ellers det såkalte Borrekorset (avbildet over), men det henger også en kopi i kirken.

Kirkegård og omgivelser
Ikke overraskende for en kirke på denne alderen har kirkegården blitt utvidet en rekke ganger — her i retning prestegården, som ligger nordøst for kirken. På kirkegården står også et gravkapell fra 1950-årene, en driftsbygning fra 1974 og et mausoleum for Sam Eyde. Også Bernhard Folkestad er gravlagt her, og det er en rekke gamle gravminner for den som er interessert i slikt. Sør for veien kalt Steinbrygga er både et kirkegårdsområde og en park med et krigsminnesmerke. Menighetshuset ligger i Tveitenveien 18, nærmere sentrum.

Gravkapell
Mausoleum for Sam Eyde
Mausoleum for Sam Eyde

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ramnes kirke

Ramnes kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Ramnes var tidligere egen kommune, men slo seg i 2002 sammen med Våle til Re kommune. Slaget på Re i 1177 fant sted i Ramnes. Kirken antas å være fra 1100-tallet og har trolig etterfulgt en trekirke. De første århundrene fantes bare de delene som nå utgjør skipet og koret, og det var inngang på sørveggen i både skip og kor. Kirken var viet til Peter og Paulus og ble innviet den 7. mars. Steinkirken har bindingsverk i gavlene. Som i en rekke middelalderkirker er nordveggene vindusløse.

Ramnes kirke
Slik så kirken ut før den ble restaurert rundt 1930. Foto:
Ansgar Theodor Larsen, fra Wikimedia Commons.

Bygningshistorie
På 1600-tallet fikk kirken takrytter og store vinduer, og sørportalene ble murt igjen. Våpenhus kom til i 1653, og det later også til at kirken fikk sakristi på denne tiden. Dessuten ble det gjort endringer innvendig: Kirken fikk flat himling samt gallerier i vest og nord, og altertavle og prekestol er fra denne tiden, i likhet med blant annet kirkesølv og et epitafium. Alt dette skjedde i en tid da det visstnok stod dårlig til med økonomien. I 1673 kom kirken på grevens hender, og der forble den til 1895, da den kom i menighetens eie. Tidlig på 1900-tallet var det åpenbart at noe måtte gjøres med kirken. Planer ble utarbeidet av Carl Berner i 1914, men først rundt 1930 (da kirken så slik ut) ble en større restaurering gjennomført. Domenico Erdmann planla oppussingen innvendig. Også senere er det pusset opp. Kirken har i dag 250 plasser, ifølge Kirkesøk.

Ramnes kirke
Ramnes kirke
Ramnes kirke

Interiør
Inne i kirken er det galleri i vest og langs skipets nordvegg. Koråpningen er rundbuet og har blitt utvidet siden middelalderen. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Dagens interiørfarger ser ut til å være Erdmanns.

Inventar
Selve alterbordet (og alterringen) er fra 1969 og er laget av Tormod Kamfjord etter tegninger av Elisabet Fidjestøl. Alteret har et antemensale laget av Hans Gerhard Sørensen. Altertavlen er fra 1698, et årstall som er påmalt øverst sammen med Kristian Vs kongemonogram. Det store bildet i midten fremstiller nattverden og gjengir også innstiftelsesordene. Dette er omgitt av seksten mindre bilder, hvorav elleve avbilder apostler, ett viser Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi), ett viser sankt Peter med nøklene, to viser de allegoriske figure Pietà (fromhet) og Justitia (rettferdighet) og det øverste i midten altså kongemonogram og årstall. Aller øverst kan vi lese følgende tekst: «Den Rige Gud Belønne Wil Dem Som her Har hjulpet til.» Selve nattverdsmaleriet skal være malt etter et stikk av Philip Galle fra 1571, som igjen bygger på et bilde av Anthonie Blocklandt. En periode forfalt tavlen, og det ble innsatt et korsfestelsesbilde i midten, malt av den siste private kirkeeier, grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Det bildet henger nå på korets sørvegg.

Prekestolen er også fra 1600-tallet, nærmere bestemt 1665, og er i jarlsbergrenessanse. Den har grunnflate som en litt flattrykt åttekant, hvilket gjør den sekskantet der den er opphengt på skipets sørvegg (nær østenden) med sin himling. Den er av eik og har fem billedfelt som viser Kristus og evangelistene. Det påmalte årstallet 1698 over en av evangelistene sammenfaller med restaurering av kirken, ikke skjæring av prekestolen. Teksten over bildene lyder: «Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det.» (Luk 11, 28) Det er også en enkel lesepult i koret.

Døpefontens eldste del er av kalkstein fra Gotland fra 1200-tallet. Overdelen av tre antas å være fra fra slutten av 1600-tallet (den er påmalt årstallet 1730), men det er usikkert når den gamle overdelen ble dårlig og hvor den tok veien.

Kirken har flere krusifikser. Ett er laget av Brit Sørensen og henger over korbuen. På korveggen nær døpefonten er et krusifiks som ble gitt til kirken i gave i 1965, og på alteret står det eldste, som er fra 1600- eller 1700-tallet.

Et epitafium fra 1688 over Jon Hviid ble i 1888 funnet i dårlig stand, men ble restaurert. Etter at det hang i sakristiet en stund, er det flyttet inn i selve kirkerommet. Av annet gammelt inventar kan nevnes en bispestol fra 1617, en almissetavle fra 1795, en fattigbøsse fra ca. 1800 og en jordpåkastelsesspade fra 1795 (begge i våpenhuset) samt et kirkeskip som ble gitt i 1800. Også kirkeklokkene er gamle, nærmere bestemt fra 1796, da de ble støpt av Borger Riise.

Orgel ble installert like før menigheten overtok kirken i 1895. Et Jørgensen-orgel fra 1962 sies å være «en type orgel som ikke var særlig holdbar». Vil det si elektropneumatisk? Uansett ble dagens orgel installert på vestgalleriet i 1999. Det er bygget av Ryde & Berg og har 19 stemmer.

Kirkegårdsport
Bårehus/servicebygg
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke langs fylkesvei 3134 (Ramnesveien). Et stykke nordvest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1957, og på kirkegården er også et krigsminnesmerke i form av en stein med en minnetavle, slik man finner ved flere kirker i området. Prestegården ligger halvannen kilometer sørvest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandefjord kirke

Sandefjord kirke

Bakgrunn
Sandefjords kirkehistorie på 1800-tallet har mye til felles med andre fremvoksende byers kirkehistorie. Ladestedet Sandefjord fikk kjøpstadsrettigheter i 1845 etter å ha blitt egen kommune (formannskapsdristrikt) i 1837. Den unge byen hadde imidlertid ingen kirke, og innbyggerne var henvist til Sandeherred (nå Sandar) kirke. Denne ligger få kvartaler fra dagens Sandefjord kirke, selv om den i sin tid lå i en annen kommune. I Sandar kirke var imidlertid bybefolkningen henvist til noen rader bakerst på øvre galleri, og det oppstod etterhvert stor misnøye med dette.

Sandefjord gamle kirke
Interiør i Sandefjord gamle kirke

Den tidligere kirken
Den fremvoksende byen nådde opp i 2 500 innbyggere på 1870-tallet, og den 10. desember 1872 ble byens første kirke innviet. Det var en liten, hvit trekirke (bindingsverk) som var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Den lå litt sør for den nåværende kirken, mellom Kongens gate og Rådhusgaten på vestsiden av Storgaten. Det er heller ikke langt fra Sandar kirke. Av inventar her kan nevnes alterbord laget av snekker L. Jakobsen, alterbilde malt av Otto Mengelberg (Jesus i Getsemane; motivet ligner på det han hadde malt til Grimstad kirke), prekestol tegnet av Wilhelm von Hanno, orgel bygget av Amund Eriksen og kirkeklokker støpt av O. Olsen & Søn. Sandefjord ble utskilt som eget kirkesogn og prestegjeld i 1877. Denne Sandefjords første kirke ble imidlertid flammenes rov i den store bybrannen natt til 16. mars 1900.

Sandefjord kirke
Sandefjord kirke

Dagens kirke
Ny kirke ble oppført etter tegninger av Carl Michalsen på grunn som da tilhørte Sandar prestegård, og innviet den 23. oktober 1903. Vi har å gjøre med en langkirke av tegl med et 60 meter høyt tårn ved inngangen i sør, et virkelig landemerke i byen. Antall sitteplasser oppgis til 600 på Kirkesøk, men var trolig endel høyere i begynnelsen. Det har naturligvis vært en rekke oppussings- og vedlikeholdsarbeider etter åpningen. I 1937 ble kirken pusset opp innvendig med Domenico Erdmann som kunstnerisk konsulent, i 1960 var det omfattende reparasjoner og oppussing etter planer av Esben Poulsson, og i 2002–03 var det utbedringsarbeider pga. sopproblemer.

Interiør
Innvendig er det gallerier i sør, øst og vest. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Ved inngangen i sør er det to bronsedører tegnet av Reiulf Renberg. Kirken har etterhvert fått en rekke glassmalerier. Korveggen hadde i sin tid et vindu med et glassmaleri av Miksa Róth (se også her) som viser Jesus som stiller stormen. Dette ble i 1960 flyttet til et vestvindu. Terje Grøstad laget seks glassmalerier under galleriene (tre hver i øst og vest) til jubileet i 2003. Vinduene i øst har gammeltestamentelige motiver (Noa og arken, Jona og hvalen, David som salmedikter og harpespiller) mens de i vest har nytestamentlige (Paulus’ omvendelse, pinseunderet, den barmhjertige samaritan). Hvis det er riktig som det står hos Tunsberg bispedømme, at det store vinduet i øst med Moses og lovtavlene ble utført i 1993, betyr det formodentlig at det er de åtte mindre vinduene rundt som ble fullført som et av Grøstads siste prosjekter i 2010.

Inventar
Altertavlen ble (sammen med altersølvet) reddet ut av den brennende kirken og ble brukt i den nye i rundt femti år. I 1950 ble det imidlertid bevilget midler til ny tavle, som ble tegnet av Reiulf Renberg og arkitekt Ragnar Nilsen og skåret av Thorbjørn Danielsen. Bildet ble malt av Egil Weiglin og forestiller nattverden. Over bildet står tekten «Gjør dette til minne om meg» (1 Kor 11, 24). Denne nye tavlen ble innviet i september 1951 og var tilpasset til glassmaleriet på korveggen over den. Den gamle tavlen ble plassert i overgangen mellom kor og skip. Den nye tavlen slo imidlertid ikke an blant menigheten, og arbeid for enda en ny tavle startet ganske snart. Oppdraget med å lage den falt på Dagfin Werenskiold, som riktignok stilte et kontroversielt krav: Glassmaleriet på korveggen måtte fjernes. Dette kravet ble innfridd i 1960, da vinduet ble flyttet til vestsiden av kirken. Werenskiold arbeidet i tre år med altertavlen, og det er et monumentalt verk med 17 billedfelt skåret i mahogny (7,15 m x 5,75 m).

Prekestolen ble tegnet av arkitekten og er på alder med kirken. I tillegg finnes en lesepult laget av Ingvald Thorvaldsen i 1988. Også døpefonten er på alder med kirken. Den er av hvit marmor. I sakristiet henger et keramikkrusifiks laget av Thorbjørn Danielsen, og kirkekipet er en kopi av Gokstadskipet.

Kirkens første orgel hadde 17 stemmer og ble levert av Olsen & Jørgensen. Det ble byttet ut på 1950-tallet: I 1952 ble orgelgalleriet utvidet for å gi plass til et nytt orgel fra J.H. Jørgensen. Dette ble utsatt for lekkasje og dårlig vær, og ble relativt raskt påført store skader. Dagens orgel kom på plass i 1979. Det har ifølge orgelregisteret 45 stemmer (3 manualer og pedal) og er levert av Marcussen & Søn. Det står mer om orgelet her. Det finnes også et kororgel (3 stemmer) som ble bygget av Paul Ott i 1976 og kom til kirken i 1999. Dessuten har kirken et konsertflygel.

Kirken har tre klokker fra 1903 fra O. Olsen & Søn. Dessuten ble det installert et klokkespill med 25 klokker i 1931 etter gave fra Andreas Raastad. Klokkespillet har i perioder vært ute av drift, og i 1999 ble det satt ut av spill etter et lynnedslag, men det skal være satt i stand igjen og er datastyrt. Det brukes til konserter.

Sandefjord kirke er en populær konsertkirke som er kjent for sin gode akustikk og flotte orgel. Musikk i Sandefjord kirke er nærmest for et varemerke å regne.

Minnesmerke
Minnesmerke fra motsatt kant
Minnesmerke over falne i fredsbevarende operasjoner

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården nord for kirken ble innviet i 1883 og gravkapellet året etter. Siden åpnet Ekeberg gravlund rundt 1930 og fikk krematorium i 1960 (nå avløst av Vestfold krematorium). I disse dager er det gravlunden ved Orelund kapell som er byens hovedkirkegård. Sør for kirken står et minnesmerke (utført av Gustav Lærum) som opprinnelig er til minne om krigsforliste sjømenn fra Sandar og Sandefjord under første verdenskrig. I 1995 fikk monumentet en ny minneplate for ofre for andre verdenskrig. Inne i kirkens våpenhus ble det 17. mai 1947 avduket en minnetavle over krigens ofre. I parken vest for kirken er et minnesmerke over omkomne i fredsbevarende operasjoner.

Minnesmerke
Minnesmerke
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fredriksvern kirke

Fredriksvern kirke

Bakgrunn
Heter det Fredriksvern kirke eller Stavern kirke? De som mener det første, er gjerne nådeløse mot dem som bruker det siste, men kirkelige og andre oppslagssteder gjør det ikke lett for folk. Menigheten heter Stavern, men på fellesrådets side står kirken omtalt som Fredriksvern. Derfor holder vi oss til det, slik det også er gjort i jubileumsboken, men nettstedet Kirkesøk (i regi av Den norske kirke) bruker i likhet med blant annet seksbindsverket «Kirker i Norge» betegnelsen Stavern kirke.

Kirkebygg
Nok om det. Kirken ble anlagt som garnisonskirke og skal være Norges eldste sådanne. I 1748 ble det besluttet å anlegge verft og flåtebase i Stavern. Oppførelsen av Fredriksvern verft begynte i 1750 og var for det meste ferdig i 1758. Kirken ble tegnet av Michael Johan Herbst, som var kommandant på Fredriksvern, og oppført i 1753–56. Den ble innviet den 31. mars 1756, på fødselsdagen til kong Frederik V, som anlegget er oppkalt etter. Det dreier seg om en korskirke i pusset tegl med takrytter (1758) over krysset og valmtak med svai. Kirken har rundt 350 sitteplasser (mot opprinnelig 400). Sakristiet kom til i 1760. Kirken må kunne kalles et hovedverk innen rokokko i Norge. Den har et par særegenheter som visstnok var nødvendige for å sikre finansiering. Den skulle kunne tjene som flerbrukshus med kornlager på loftet (hvorav synlige luftekanaler i taket) og med lasarett (med nedfellbare rygger på kirkebenkene). Utvendig har den et urverk som ble montert året etter innvielsen. Det var opprinenlig flere, men det var problemer med drivverket, så bare uret i karnappet over inngangen er beholdt — samt et fornøyelig «takur» med en englefigur inne i kirken. Kirkens orientering er den motsatte av den vanlige: Her er koret i vest. Dette var visstnok mot biskopens ønske.

Interiør
Kirkerommet er relativt gjennomført og imponerende. Bak mye av snekkerarbeidet står Joen Jacobsen fra Skien. Det er gallerier rundt det meste og flere innbygde losjer. Det var regler for hvem som satt hvor, hvem som betalte hvor mye osv. Blant annet måtte marinens offiserer betale, mens hærens offiserer hadde friplass. Kongestolen var ferdig først i 1790 og bærer Kristian VIIs monogram.

Gulvet er av teglstein, og det er enkelte gravplater i det, men det har vært forbudt med begravelser under gulvet siden 1800. I taket er stjernehimmelen avbildet, og i kirkens vestvegg er det vinduer med glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1960, i form av evangelistsymbolene. Det lyse koret med altertavlen er naturlig blikkfang.

Inventar
Altertavlen er et utpreget barokkverk av en type vi ser mer av i andre land. Selve altertavlen, altså snekkerarbeidet, er utført av Joen Jacobsen, mens figurene på den antas å være utført av en billedhugger i København. Bildene er usignert, men antas å være malt av Jacob Pedersen Lindgaard. I det store bildet nederst ser vi korsfestelsen med Maria og Johannes på hver sin side av korset. Motivet er svært likt tilsvarende bilde i Nøtterøy kirke. Over dette er himmelfarten. Øverst på tavlen er treenighetens trekant omgitt av en stråleglans og med «Jahve» skrevet på hebraisk. På hver side sitter en basunengel. Oppstandelsesbildet er omgitt av de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). På hver side av korsfestelsesbildet er en englefigur.

Også prekestolen er snekret av Jacobsen. Opprinnelig var det meningen at den skulle modelleres på prekestolen i (gamle) Brevik kirke, men planen ble endret til Skien (også her den tidligere kirken). Prekestolen har enkle fyllinger der den henger på hjørnet mellom søndre og vestre korsarm. Jacobsen står også bak døpefonten. En enkel lesepult laget av Hans Pettersen er fra 1995.

Kirkens første orgel ble bygget av organist Haavel Christophersen Gaarder fra Kongsberg og hadde fire stemmer. Det ble innviet den 21. november 1790. Fasaden etter dette orgelet brukes fortsatt, selv om selve orgelet er skiftet ut et par ganger. I 1840–41 bygget orgelbygger Erichsen fra Hamar et syv stemmers orgel til kirken. I 1911 fikk kirken et penumatisk orgel med 14 stemmer bygget av Olsen & Jørgensen, og fasaden ble flyttet lenger frem i kirken. Dette orgelet ble endret flere ganger, før J.H. Jørgensen bygget nytt orgel i 1961. Orgelet er elektro-pneumatisk og har 19 stemmer (3 manualer), og mange av de gamle orgelpipene er gjenbrukt. Orgelet beskrives i jubileumsboken som «forholdsvis pålitelig», men det påkaller ikke den helt store entusiasmen. I fellesrådets handlingsplan for 2012–2015 beskrives orgelet derimot som dårlig.

Opprinnelig hadde kirken to klokker som var støpt på verftet i 1753. Kvaliteten svarte nok ikke til forventningene, for i 1801 ble det bestilt tre nye klokker fra kjøpmann Otter Steen i Stavern. Også disse må ha vært en skuffelse, for i 1839 ble det bestilt nye klokker fra Borger Riise i Tønsberg, og bare fem år etter det ble de erstattet med nye kokker fra Nils Knudsen Dahl i Ramnes. Disse ble brukt til 1911, da to nye klokker ble støpt hos O. Olsen & Søn. Disse brukes fortsatt i dag.

Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger. Blant annet var det en hovedreparasjon i 1850-årene, og det er åpenbart at kirken har vært malt en rekke ganger i forskjellige farger og med varierende hell. Domenico Erdmann var konsulent ved restaureringer tidlig på 1900-tallet, og på slutten av 1930-tallet var det igjen omfattende restaurering da kirken var stengt en periode. 250-årsjubileet foranlediget også oppussing.

Det er blitt populært med sommerkonserter i Fredriksvern kirke, en tradisjon som skal ha startet med Arve Tellefsen i 1994.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger utenfor festningsverkene og er omgitt av kirkegården, som er inndelt i flere felt. Frem til 1799 var kirkegården forbeholdt de militære og fulgte en streng rangorden, mens sivile ble gravlagt ved Tanum kirkegård. I 1986 ble Torsrød gravlund innviet som avlastning for Fredriksvern. Et gravkapell ble oppført sørvest for kirken i 1915, men kom i dårlig forfatning utover i 1930-årene. Det ble pusset opp vinteren 1937–38 og innviet til kirkelig bruk i mars 1938. Gudstjeneste ble holdt i kapellet i 1938–39 mens kirken var stengt for restaurering. På 1970-tallet var kapellet igjen i dårlig forfatning, men først etter en anonym gave i 1992 ble det satt i stand, for en stor del med dugnadsarbeid. Siden har det vist det seg at feil type materialer er benyttet, og det fortelles i jubileumsboken fra 2006 at nytt arbeid er planlagt gjennomført samme år. Det finnes et menighetshus i Storgaten 36.

Foran kirken (utenfor kirkegården) står et relativt uvanlig krigsminnesmerke i form av en fontene med steinrelieffer.

Fredriksvern kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden