Stikkord: Domenico Juul Erdmann

Røldal stavkirke

Røldal stavkirke

Bakgrunn
Avsidesliggende Røldal går for å være den siste kommunen i Hordaland som fikk elektrisitet. Det skjedde i 1958, og i 1964 ble kommunen slått sammen med Odda, som i 2020 ble innlemmet i nye Ullensvang kommune. Det er et sted mange passerer på vei mellom Bergen og Oslo, men det har vært bosetning her i lang tid, og middelalderstavkirken står fortsatt, om enn i noe endret skikkelse. Kirken er oppført på prestegårdens grunn (gnr./bnr. 11/5).

Det er få holdepunkter for sikker datering, men påvirkning fra gotisk steinarkitektur peker mot en gang etter 1200. Sognet er nevnt i 1462. Av middelalderinventar er en døpefont og et krusifiks fra 1200-tallet samt et par middelalderklokker. Alterskap med helgenfigurer (på museer) tyder på at det fantes et sidealter, kanskje flere.

Før restaureringen
Stavkirken før restaureringen i 1911–18. Fra Kunsthistorie.com.

Kirkebygg
Røldal stavkirke har sitt nåværende utseende fra restaureringen i 1911–18 (ledet av Jens Zetlitz Monrad Kielland). Før restaureringen fremstod den i sitt ytre som en enkel langkirke med en liten takrytter vest på skipets møne, rett avsluttet kor i øst og et lite våpenhus (eller bislag) i vest. Etter restaureringen ligner den på de stavkirkeinspirerte kirkene som ble bygget tidlig på 1900-tallet med kraftigere takrytter og med omganger med pulttak, omtrent som gjenkledde svaler. Merker i ytterveggene synes for øvrig å bekrefte at kirken har hatt svalgang, og skipet ble forlenget vestover i 1840-årene. Kirken er kledd med liggende panel og har ingen dragehoder; eneste utvendige dekor utenom det arkitektoniske er kors på møneendene.

Mot koret
Mot koret

Interiør og inventar
Innvendig har kirken naturligvis stavverk, men den er enskipet, så stavene er i hjørnene og langsveggene, altså ikke så godt synlig som man er vant til fra kirker med hevet midtrom. En rekke skråstivere stabiliserer konstruksjonen. Interiør og inventar er preget av 1600-tallet. Veggene er dekket med dekormaling: draperier og brystningen og ranker lenger opp. Ifølge «Kirker i Norge» er dette hovedsakelig fra restaureringen tidlig på 1900-tallet, men basert på spor og bevart dekor fra ca. 1630. Det meste av det gamle malerarbeidet antas utført av Gottfried Hendtzschel, mens rekonstruksjonen er besørget av Domenico Erdmann. Det er orgelgalleri i vest med apostelbilderbilder på galleribrystningen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og koråpningen er relativt trang. Over den henger nevnte krusifiks.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen er datert 1629 og signert Gottfried Hendtzschel, som formodentlig stod for malerarbeidet i den sammenheng. (Er den skåret av Thomas Snekker?) Det dreier seg om en etasjetavle med blanding av bilder og tekstfelt, altså et overgangsfenomen mellom katekismetavle og de senere billedtavlene. Bildene i midtfeltene viser nedtagelsen fra korset og oppstandelsen. Hendtzschel malte også prekestolen, som skal være snekret av Thomas Snekker. Døpefonten er av kleberstein, og er altså fra middelalderen. Orgelet har ni stemmer og ble bygget av Paul Ott i 1978.

Veggmalerier
Orgel
Benker

Som nevnt finnes gjenstander på museum. I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale fra 1300-tallet samt tre statuer av hhv. Maria med barnet, Olav den hellige og erkeengelen Mikael. Samme sted skal det finnes et par fløydører fra alterskap, deriblant det som har huset nevnte mariafigur.

Vestfra
Krigsminnesmerke
Østfra

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av en steinmur. Utenfor muren på nordsiden er et krigsminnesmerke.

Røldal stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Iveland kirke

Iveland kirke

Bakgrunn
Iveland kommune ble utskilt fra Hornnes i 1886. Hornnes er siden slått sammen med Evje til Evje og Hornnes, et areal som sammen med Iveland inntil nylig utgjorde Evje prestegjeld. Iveland kirke (i kommunesenteret Birketveit) har tradisjonelt vært anneks til Evje. I dag er systemet litt annerledes, og Iveland utgjør et eget sogn.

Første kirke på stedet var trolig en stavkirke. Den er omtalt i 1426, men var nok endel eldre, uten at man vet akkurat når fra. Ifølge jubileumsboken skal det så ha blitt bygget en tømmerkirke rundt 1500 som ble forlenget rundt 1680. Det finnes en inventarnedtegnelse fra 1620-årene. Kirken ble som andre solgt på auksjon i 1723 og kom etter noen år i privat eie over på allmuens hender. I 1830-årene ble det søkt om å bygge ny kirke. Dette ble innvilget i 1835, og året etter ble gamlekirken revet. Ny kirke ble oppført av bygdas egen Anders Syrtveit, alias Anders kyrkjebyggar. Han var født i Iveland, men bosatt på gården Syrtveit i Evje, som han tok navn etter (mot tidligere Solberg). Syrtveit tok utgangspunkt i en av Linstows typetegninger som han like etter brukte også ved oppføringen av Bygland kirke. Ved byggingen av Iveland kirke var det en viss gjenbruk av materialer.

Kirkebygg
Iveland kirke er en laftet korskirke som ble innviet 27. august 1837, skjønt vindfløyen (av Hans Thortveit) bærer årstallet 1836. Antallet sitteplasser er rundt 350. Kirken har kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen, takrytter (tårn, om man vil) over vestre del av skipet og våenhus vest for dette. Kirken fikk utvendig panel i 1842 og ble rødmalt. I 1854 ble den malt hvit.

Interiør og inventar
Som i Bygland kirke er det galleri i vestre del av kirken. Det strekker seg til og med tverrarmenes vestvegger og bæres av en rekke søyler som på en måte etterligner murarkitektur. Takhimlingen ble opprinelig malt ganske mørk blå, men ble senere overmalt med lys farge. Da kirken ble restaurert til hundreårsjubileet (under ledelse av Domenico Erdmann), fikk himlingen tilbake sin blåfarge.

Som i en rekke andre Syrtveit-kirker er altertavlen skåret av Lars Stedjan. Tavlen er malt av Gunnar Haugland fra Vegusdal, som også malte prekestolen (til høyre i krysset; også skåret av Stedjan) og benkene. På sistnevnte malte han gårdsnavn på dørene, som ble skiftet ut i 1900. Kirken har også et maleri av Maria og barnet utført av Maria Vigeland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1919 (fire stemmer, fra Landrog i Haugesund). Dagens orgel har ni stemmer og ble bygget av Vestlandske Orgelverksted i 1967. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Hans Meyer (Helsingør) i 1656 og den andre av Olsen Nauen i 1963.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen på sørsiden er et bygg som ser ut til å være kombinert servicebygg og bårehus.

Iveland kirke feiret 150-årsjubileum 28. august 1987. I den forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok. I 2012 var det 175-årsjubileum.

Iveland kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hedenstad kirke

Hedenstad kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hedenstad er Sandsværs nordligste kirke, ikke langt fra Labro, som før 1964 var kommunesentrum i Øvre Sandsvær. Det er en langkirke i stein som trolig ble oppført på 1100-tallet. Biskop Øystein forteller i sin jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag den 3. mars. Etter reformasjonen ble Hedenstad anneks til Efteløt. Som andre kirker i landet ble Hedenstadkirken solgt på auksjon, og den var i privat eie til 1856, da kommunen overtok. I 1889 ble kirken pusset opp/restaurert under ledelse av Herman Backer og fikk det nåværende våpenhuset i tre. Kirken ble undersøkt av Domenico Erdmann i 1931 og ble etter krigen pusset opp etter planer utarbeidet av Thomas Tostrup og med Finn Krafft som konsulent.

Murene er 1,25–1,50 meter tykke. Skipet er rektangulært og koret nærmest kvadratisk og noe lavere og smalere enn skipet. Skipet har vestportal (mot våpenhuset) og to sørvinduer (utvidet i forhold til det opprinnelige), mens koret har portal og vindu mot sør samt et gjenmurt østvindu (anlagt 1889, gjenmurt 1954). Omtrent midt på skipets saltak er en åttekantet takrytter med spiss hjelm. Skipets og korets gavler er av tre og har muligens alltid vært det. På nordsiden av koret og skipet er et tilbygg fra 1954 som inneholder sakristi og dåpsventerom samt bårerom i kjelleren. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser.

Interiør og inventar
Koråpningen er spissbuet og fikk muligens sin nåværende utforming i 1781–82. Korgulvet har fliser som gjør det et lite trinn høyere enn parkettgulvet i skipet, men skillet går et stykke innenfor korbuen. Kirken har vestgalleri med oppgang fra våpenhuset. Det strekker seg litt foran den ene vindusåpningen. I 1889 hadde kirken fått gallerier i vest og nord, men nordgalleriet ble fjernet i 1949 og vestgalleriet ombygget i 1954. Dekor fra en gammel galleribrystning ble innarbeidet i det nye galleriet i 1954.

En tidligere altertavle ble omarbeidet i 1699. Den skal ha hatt nattverdens innstiftelsesord, men det eneste bevarte er et nattverdsmaleri som skal være malt av Niels Bragernes på grunnlag av et stikk i Henrik Gerners huspostill. Dette bildet henger nå på skipets nordvegg, og kirken har dessuten et annet Bragernes-maleri («Ecce Homo»). Dessuten er bilder av Moses og Aron på galleribrystningen malt av Bragernes. Dagens altertavle er fra 1888 og har et bilde malt av Dina Aschehoug i kopi etter et bilde av Anton Dorph i Emmauskirken. Motivet er naturligvis Emmausvandrerne (jf. Luk 24).

Prekestolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne. I fyllingene er bilder av Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi) samt Lukas og Johannes. De er malt av Bragernes og ble overmalt på 1800-tallet og restaurert i 1946. Den sekskantede foten (fra 1889) gjenspeiler stolens grunnflate, og oppgangen er også ny: fra 1966. En due fra en tidligere prekestolhimling er bevart. Det er dessuten en klokkerbenk (renessansestil, restaurert 1935) på nordsiden i koret.

Den åttekantede døpefonten sies å være fra 1626/28 og ble staffert i 1634. Fonten har et åttekantet kjegleformet lokk. Også her har det vært overmalt, med avdekking i 1934. Et dåpshus er omtalt i 1699.

Norges kirker omtaler blindpiper fra et gammelt orgel (fra 1800-tallet). I 1908 fikk kirken et orgel levert av Olsen & Jørgensen. Dette ble restaurert i 1938 og ombygget i 1953-54 av J.H. Jørgensen. Etter dette hadde det elektrisk overføring og 21 stemmer (to manualer, pedal). I 1981 fikk kirken et 11 stemmers mekanisk orgel bygget av Bruno Christensen.

En gammel klokke som ble omstøpt i 1756, er bevart. I tillegg finnes en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1920.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av bygdeveien mot sørvest og har gjennom årene vært utvidet mot nord, øst og sør. Nordøst på kirkegården står et redskapshus. Det har tidligere vært et gravkapell for fogd Gørrisøn Klim med familie nord for kirken, men det ble revet allerede i 1781 og kistene begravet på kirkegården. Det finnes enkelte gamle gravmonumenter på kirkegården samt et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lunder kirke

Lunder kirke

Bakgrunn
Lunder (på Sokna) sies å ha hatt egen prest i middelalderen. Mot slutten av 1500-tallet omtales Lunder som anneks til Hole, og etter 1600 ble stedet anneks til Norderhov. Etter kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt tilbake av allmuen i 1739. Dagens kirkested er det tredje i rekken.

En stavkirke skal ha stått på Kirkehaugen, på gården Øvergårds grunn rundt en kilometer nordvest for nåværende kirke. Et krusifiks fra denne kirken skal være å finne på Historisk museum. Vor Frelsers kirke, en laftet korskirke, ble innviet den 14. februar 1706 og stod rundt 300 meter sørøst for nåværende kirke. Denne kirken fikk altertavle i 1706, men allerede i 1716 anskaffet man en ny, og den finnes fortsatt i kirken. I slutten av 1750-årene ble kirken flyttet til nåværende kirkested fordi grunnen var fuktig, og innviet den 23. september 1761. Det tidligere stedet er siden planert og bebygget, og det skal ikke være spor etter kirken der. Ifølge Norges kirker ble kirken ikke bare flyttet som den var, men i realiteten bygget på nytt med gamle materialer. I begynnelsen hadde den lengre tverrarmer enn nå, fordi man forventet større utvikling ved Soknedalen Jernverk. Da utviklingen der ikke svarte til forventningene, reduserte man kirkestørrelsen noe i en ombygging i 1880-årene som ble planlagt av Henrik Nissen.

Vestfra
Vestportal

Kirkebygg
Lunder kirke er en laftet korskirke med vesttårn i bindingsverk og 300 sitteplasser. Det er kor i østre korsarm. Det kan se ut til at tårnet ble ombygget/nybygget i 1880-årnere, og på samme tid fikk kirken et sakristitilbygg (med prestesakristi og dåpsventerom) i forlengelsen av koret. Innvendig og utvendig panel er også fra 1880-årene, og det er vestportal til våpenhus i tårnfoten samt sørportal i søndre tverrarm. Kirken ble restaurert på nytt i 1922–24 etter planer av Ole Stein og gjenåpnet 20. juli 1924. Bislaget foran vesttårnet stammer fra denne tiden og erstattet et større bislag fra 1880-tallet.

Interiør
Innvendig har kirken flat himling under loftsbjelkene. Den stammer fra 1920-årene, da man opprinnelig hadde tenkt å lage hvelvet himling, som man oppfattet som det opprinnelige. I 1880-årene hadde kirken fått åpne takstoler uten himling. Kirken har orgelgalleri i vest, prekestol på nordsiden i krysset med oppgang fra koret og døpefont ved siden av oppgangen. Det er klokkerbenk på korets sørside. Det har for øvrig vært gjort om mye på interiøret gjennom tidene. Det nåværende bærer preg av Domenico Erdmanns arbeid på 1920-tallet.

Alterparti
Alterparti. Foto: Tom Bjørnstad, fra Wikimedia Commons.

Inventar
Altertavlen ble laget av Nicolai Larsen Borg (sønn av Lars Borg) i 1716. I 1722 ble det innkjøpt et nattverdsbilde av Claus Schavenius til tavlen. I 1727 ble det satt opp to utskårne forgylte engler på den, og tavlen ble staffert av Jens Høyland fra Hokksund. Tavlen ble overmalt i 1884 og fikk et korsfestelsesmaleri utført av Christen Brun etter Guido Reni. Det gamle nattverdsmaleriet er siden anbragt i gravkapellet. Altertavlen ble restaurert av Erdmann i 1921, men fikk beholde Brun-maleriet. Det henger dessuten en rekke andre oljemalerier i kirkerommet.

Prekestol
Gammel døpefont
Ikke fullt så gammel døpefont

Prekestolen er fra 1707 og har himling. Det finnes to døpefonter, den ene fra 1600-tallet (gitt til kirken i 1708, iflg. regnskap, og malt i 1727), den andre fra 1884, hvorav sistnevnte ser ut til å være i bruk. Det skal finnes en defekt himling til den eldste fonten, og i 1945 ble det laget en kopi av gamlefonten som sies å være i gravkapellet. Orgelet på vestgalleriet ble bygget av Eystein Gangfløt i 1979. I tillegg finnes noen orgelpiper fra 1806 i en ramme i søndre tverrskip. Våren 2011 ble det meldt om problemer med orgelet, og i september samme år ble det innviet et nytt digitalt orgel fra Johannus Orgelbouw. De to kirkeklokkene er fra 1835 (Anders Riise, Tønsberg) og 1886 (Olsen & søn). Inventaret er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Orgel
Orgelet på vestgalleriet i 2003. Foto: Hans Olav Lien, fra Wikimedia Commons.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger. Et gravkapell etter tegninger av Ole Stein ble oppført i 1938.

I den senere tid
I etterkant av brannen i Hønefoss kirke ser det ut til at man gjennomgikk de elektriske anleggene i ringerikskirkene for å se hva slags tilstand de er i. I desember 2010 ble det meldt at Lunder kirke som en av fire i kommunen ville holde vinterstengt pga. brannfaren. I mars 2011 ble kirkene meldt åpnet igjen.

Lunder kirke feiret 250-årsjubileum høsten 2011. I den forbindelse var det oppussingsarbeider i forkant.

Kirkegårdsport i vest
Sør for kirken
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lyngdal kirke

Lyngdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hvor gammelt Lyngdal er som kirkested, synes noe usikkert, men Jens Nilssøn omtalte et øde kapell ved Kampestad, noe nordøst for dagens kirke, i sin visitasrapport fra 1595. Det er altså mulig at området hadde kirke i middelalderen. Dagens kirke ble opprinnelig oppført som langkirke på slutten av 1600-tallet og innviet den 30. september 1701. Koret på denne kirken ble revet i 1736, men skipet utgjør vestre korsarm i dagens korskirke, som har kor i østre korsarm. Kirken er laftet, men koret som ble revet, skal ha vært av stavverk, og det skal ha vært svalgang rundt deler av kirken (revet 1862). Ved utvidelsen ble den gamle kirkedelen gjort noe høyere (7 omfar), men kirken fremstår ikke som spesielt høy. Dagens kirke har sakristi på norsiden av koret, og antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 180.

Interiør
Kirken har utvendig panel, men inne i kirken er det delvis flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken er av det gjennomillustrerte slaget, med dekorasjoner over det meste av innervegger og -tak. Kirken var dekorert innvendig alt før ombyggingen — av Niels Bragernes — og mer dekorert ble den i 1740. Vestportalen ble utvidet i 1736, og det gikk litt ut over illustrasjonene rundt den. Og i andre sammenhenger ble bemalte plankebord stokket om på og feilmontert, slik at kabalen etterhvert ikke gitt helt opp. Det finnes en rekke bilder av vegg- og takdekorasjonene i Norges kirker, som også har en rekke andre bilder av interiør og inventar. Vinduene i kirken er blitt noe uvidet i løpet av årene. Da bildene her ble tatt, ble det uført utvendige malings- og dreneringsarbeider ved kirken.

Inventar
Altertavlen er fra 1633 og skal opprinnelig ha vært i Kongsberg kirke. Bildet i storfeltet viser nattverden og antas å være utført av Adam van Breen etter et kobberstikk av Magdalena van de Passe. Prekestolen har seks fag inndelt i fire fyllinger hver. Fargene er delvis fra en overmaling i 1860. Stolen har en rekke bilder av bibelfigurer med teksthenvisninger, og det påpekes i «Norges kirker» at bildet av Johannes døperen er bedre malt enn de andre. Stolen skal ifølge en innskrift være malt av Niels Brag(er)nes i 1698. Det er også en åttekantet himling. Døpefonten er sekskantet og har åttekantet himling. Kirken har markert korskille. «Norges kirker» omtaler også gamle malerier og kirkesølv mm.

Ifølge «Norges kirker» (1981) og kirkeleksikonet (1993) har orgelet åtte stemmer og er fra 1923. Prospektet (fasaden) er tegnet av Ole Øvergaard, og fargene er valgt av Domenico Erdmann. Dette orgelet fungerer nok ikke optimalt, for i 2011 ble det ytret ønske om å bytte det ut eller restaurere det. Én av de to kirkeklokkene er fra 1522. Den andre er støpt av Anders Rise i 1834.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg mot øst-sørøst fra kirken. Grunnen er egentlig ikke spesielt egnet til formålet, for det stikker opp knauser her og der, og det har vært nødvendig å fylle på med jord en rekke ganger gjennom årene. Samtidig skal det være så som så med gravedybden. På sørsiden er det (og har alltid vært) en forstøtningsmur. Kirkegården er omgitt av hvitmalt stakitt. På østsiden av veien/parkeringsplassen står et lite bårehus og på vestsiden et redskapshus. På gården Kleivjord like ved stod det tidligere en kirkestue/prestestue som er omtalt på 1700- og 1800-tallet og ble revet i 1835.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skoger gamle kirke

Skoger gamle kirke

Bakgrunn
Skoger gamle kirke er Drammensområdets eldste bygning og eneste middelalderkirke. Det antas at kirken ble oppført tidlig på 1200-tallet, og tømmeret i taket skal være felt i perioden 1192–1218. Kirken ligger rett nord for gården Haneval. Biskop Eystein forteller i sin jordebok at den var viet til Olav den hellige. Tidligere hørte Skoger til Sande i Vestfold, og kirken tilfalt greven etter opprettelsen av grevskapet. Det heter seg da at kirken var en lovekirke. Den var blitt omfattende satt i stand i 1620-årene, og den ble det igjen under greven i 1753, etter at lynet hadde slått ned i 1748. Allerede i 1754 solgte greven kirken til lokale bønder. Det var omfattende reparasjoner i 1820-årene. Blant annet ble tårnet (egentlig takrytteren) rekonstruert i 1829. I 1872 forelå planer om å utvide kirken. Det skjedde ikke. I stedet ble ny kirke oppført et par kilometer lenger nordøst, og den gamle kirken ble tatt ut av vanlig bruk i 1886, men den blir vedlikeholdt og brukes ved spesielle anledninger. Blant disse er olsok, som seg hør og bør for en olavskirke. Det har vært restaureringer i 1926, 1971–73 og 1999–2001.

Skoger gamle kirke
Skoger gamle kirke

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke av stein (trolig ikke lokal sådan). Skipet er rektangulært og har takrytter omtrent midt på taket, og koret er rett avsluttet. Det er et lite våpenhus av tre vest for skipet og et sakristi av tre nord for koret. Skipets vestgavl (fra 1653) er av utmurt bindingsverk. Skipets vestportal skal ha vært der opprinnelig, men er noe endret. Sørportalen er gjenmurt og har også blitt offer for vindusutvidelse, mens koret fortsatt har sørportal. Muligens var det opprinnelig bare ett sørvindu i hver av skipet og koret. Det er mulig at dagens vindusformater stammer fra 1828. Det er også et par vinduer i vestveggen.

Interiør
Innvendig er veggene hvitkalket. Koråpningen er rundbuet og ca. 3,6 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har søylebårne gallerier i vest og nord. De ble satt opp i 1623–24 og noe utvidet i 1652 og 1753. Vestgalleriet er siden kortet inn noe, trolig i forbindelse med montering av orgel. Galleribrystningene ble malt i 1652, og et par ekstra fyllinger kom til i 1753. Alt dette ble overmalt på 1800-tallet (trolig 1829) for så å bli avdekket av Domenico Erdmann i 1926. «Norges kirker» har bilder her, her og her.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Krusifiks

Inventar
Over korbuen er en kalvariegruppe fra ca. 1250–75. Den var overmalt og hadde på det meste åtte lag maling, men er siden restaurert. «Norges kirker» melder at figurene av Maria og Johannes ble overlatt til Drammens museum i 1909, men de ser ut til å ha blitt tilbakeført til kirken.

Altertavlen ble anskaffet i 1631. Den har to hovedavdelinger, om vi kan kalle det det, og en rekke søyler som avgrenser forskjellige felt med malerier og figurer. Det store midtbildet i første avdeling viser nattverden, og så er korsfestelsen uvanlig nok avbildet under dette i et lavt bilde. På hver side av nattverdsbildet er smale bilder av de allegoriske figurene Fides (tro) og Spes (håp). Bildet i avdelingen over viser Faderen som gammel mann omgitt av gråhvite skyer. I trekanten øverst er et gudsøye.

Kirken fikk også prekestol i 1631, men den ble fjernet og ødelagt, trolig i 1829. Det sies at dette skal ha skjedd fordi den hadde lettkledde kvinner som englefigurer, men at inskripsjonen er beholdt fordi man ikke ville brenne ord fra Bibelen. Den ble funnet på loftet i 1999. Nåværende prekestol har åttekantet grunnflate — eller egentlig som et kvadrat med skrådde hjørner. Stolen har seks fag, hvorav tre store og tre mindre på hjørnene. Sokkelen (eller foten) gjentar den samme formen med kvadrat med skrådde hjørner.

Døpefonten i furu er utført av én kubbe. Fonten var lenge overmalt med ådret gråhvitt og ble delvis avdekket av Erdmann i 1926 og så avdekket og konservert i 1970-årene. På den ene siden er et bilde som fremstiller Jesu dåp etter et stikk av Hendrick Goltzius.

Orgel
Orgel. Foto: Ivar Vik, fra Wikimedia Commons.

Orgelet skal være det nest eldste kirkeorgelet som er i bruk i Norge. Det ble bygget av Even Andersen Engelstad i 1825. Norges kirker har spesifikasjoner og forteller at orgelet ble renovert av Henry Mathiesen i 1955 og fullstendig restaurert av Ernst Junker i 1973. Hos fellesrådet etterlyses det en grundig overhaling for å få det til å fungere som konsertorgel, samtidig som det fortelles at kirkens tre første organister var i stillingen i til sammen 150 år.

En av de to kirkeklokkene er fra middelalderen. Den andre ble støpt av Pieter Rockers i Amsterdam i 1754. Det finnes dessuten et epitafium fra 1713 med en kalvariegruppe samt enkelte andre gamle inventargjenstander.

Skoger gamle kirke

Kirkegård
Deler av kirkegården har så grunn jord at den ikke er brukt særlig mye til begravelser, og det stikker opp fjell et par steder. Det later imidlertid til at det har vært begravelser her gjennom det meste av (hele?) 1900-tallet. Det finnes dessuten enkelte eldre gravminner.

Skoger gamle kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Veme kirke

Veme kirke

Veme kirke ligger mellom Hønefoss og Sokna. Det er en langkirke i rød tegl tegl med hvitmalt puss som kontrastfarge. Antall sitteplasser er rundt 200. Kirken har vesttårn (omgitt av trappehus), rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier: prestesakristi på nordsiden og dåpsventerom på sørsiden. Kirken ble innviet den 6. desember 1893, og arkitekt var Ingvar Hjorth , mens Anton Olsen fra Tønsberg var byggmester. I 1937 ble interiøret malt om etter forslag fra Domenico Erdmann. Til 75-årsjubileet i 1968 ble kirken omfattende restaurert etter planer av Bjarne Hvoslef og med Odd Helland fra Riksantikvaren som fargekonsulent. En av endringene var at prekestolen ble flyttet fra koret til skipets nordvegg.

Det antas at mye av inventaret ble tegnet av arkitekten da kirken var ny. Alterbildet i den nygotiske altertavlen er en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, uført av Christen Brun. Prekestolen har nærmest kvadratisk grunnflate, og den har tre fag med fyllinger. Døpefonten er firkantet (kvadratisk) kalkformet og har ganske grunn kum.

Kirken skal visstnok ha et fem stemmers orgel fra August Nielsen fra 1893. Hvis det stemmer, er det svært gammelt, og vi må anta at noe har vært gjort med det siden den gang det var nytt. Orgelet står på galleriet i vest, og det har et nygotisk prospekt. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Lars Rustad i 1887 og den andre av O. Olsen & Søn i 1893.

Kirkegården er omgitt av plankegjerde og ble utvidet i 1968. På kirkebakken mot parkeringsplassen står et murt bårehus med gavl av tre.

I desember 2010 ble det meldt at kirken kanskje måtte holde vinterstengt pga. det elektriske anlegget. Like etter kom det kontrabeskjed, men det kan synes som om sikringsanlegget måtte skiftes ut.

Veme kirke
Vindfløy
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvikne kirke

Kvikne kirke

Bakgrunn
Kvikne var tidligere egen kommune, men har siden 1966 vært en del av Tynset (bortsett fra Innset sogn, som ble innlemmet i Rennebu kommune). Vi befinner oss ved vannskillet mellom Orkla (som renner nordvestover og ut i fjorden ved Orkanger) og Tunna (som renner ut i Glomma ved Tynset). Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. Stedets stavkirke ble for liten etter at det ble startet kobberverk i 1630. Kristian Kvart besøkte bygda i 1635 og skrev deretter et brev til bergmester Iver Prip med beskjed om å bygge ny kirke, men det skjedde først 17 år senere.

Dagens kirkebygg
Gamlekirken ble revet 12. juli 1652, og ny kirke ble oppført. Byggmester var verkets oppsynsmann, Knud Mortensen. Kirken ble innviet den 1. juli 1654 av superintendent Henning Stockfleth. Det er en laftet korskirke (bindingsverk i gavlene) som ifølge kirkeleksikonet har 203 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har gallerier i tre av korsarmene og kor i den østre. Det er en takrytter over krysset og et sakristi (fra 1773) øst for koret. Ved våpenhuset i vest ble det i 1768 oppført en klokkestue der klokkene fra tårnet ble overført. På døren i vest finner vi et beslag med Kristian VIs kongemonogram og årstallet 1652. Kirken er bordkledd utvendig — muligens fra ganske tidlig av. Innvendig er tømmerstokkene flattelgjet.

Bygningshistorie
Noen endringer er gjennomført, ikke minst ved en større reparasjon og utsmykning i 1730-årene. Utover det som er nevnt, er vinduene gjort noe større. Likevel fremstår kirken som et autentisk barn av sin tid, selv om rankedekkorasjonene (ved Jens Sandberg) på tømmerveggene i kirkerommet er fra 1730-tallet og ikke 1650-tallet. Fra samme periode er den flate takhimlingen med Kristian VIs kongemonogram i kjempeformat. Dette er en av de kirkene vi opplever som gjennomillustrert, en type interiør og inventar som nygotikkens pietister ville ha hatet, så vi skal kanskje være glad for at de ikke fikk tuklet med denne kirken. Eksteriøret ble ellers delvis restaurert i 1923 etter planer av Heinrich Jürgensen, og samtidig ble inventaret resurarert etter anvisninger av Domenico Erdmann. Istandsetting på 1950-tallet ble ledet av John Tverdahl.

Interiør og inventar
Alteret er en enkel trekonstruksjon med et låsbart skap på baksiden med en fint dekorert lås. Altertavlen antas ifølge flere kilder å være skåret av Johan Bildsnider og det store nattversbildet malt av Johan Kontrafeier, som muligens også har stått for annet malerarbeid på tavlen. Den dateres da gjerne til ca. 1654, men i «Kirker i Norge» er den datert til 1663, samtidig som det sies at den likevel kan ha vært kirkens første altertavle. Over nattverden er et mindre bilde av korsfestelsen, og det er en skulptur av den triumferende Kristus på toppen samt skulpturer av evangelistene på sidene.

Korskillet antas å være opprinnelig, og skal være snekret av Jørgen Snekker. Tidligere var Kristian VIs kongemonogram plassert over åpningen, men nå finner vi i stedet et krusifiks fra 1180 her, mens kongemonogrammet er flyttet lenger bak i kirkerommet, slik at man ser det når man befinner seg i vestre korsarm. En madonnastatue fra gamlekirken befinner seg på korets nordvegg. Den dateres til ca. 1250 i jubileumsboken (og til 1150 i kirkeleksikonet).

Prekestolen (i sørkant av koråpningen, med oppgang fra koret) er dekorert med apostelfigurer. Også den skal være laget av Jørgen Snekker, mens Johan Biltsnider skal ha skåret figurene. Prekestolen har himling.

Døpefonten (datert til 1664 i «Kirker i Norge» og til 1652 i kirkeleksikonet) står i dag i koret, men stod tidligere i hjørnet i det nordre tverrskipet. Døpefonthimlingen, som er av samme alder, oppbevares på loftet. Det finnes også en tinnkanne for dåpsvann fra 1719 og et dåpsfat i messing gitt i 1652. Det avbilder Adam og Eva ved kunnskapens tre.

Det synes ikke helt klart om kirken hadde gallerier opprinnelig. Den har i alle fall lukkede kirkebenker med dører og forseggjorte benkevanger. De forreste benkene var reservert kobberverkets ledelse, og det var i sin tid det vanlige skillet med menn på sørsiden av midtgangen og kvinner på nordsiden. Dessuten fortelles det at galleriet i nordre korsarm, som ble kalt «Pigelemmen» (eller «kvinnfolkkjellen» og senere «orgelkjellen»), var for ugifte kvinner. Dette kom til i 1738-39, og galleribrystningen er illustrert med Jesus og disiplene. Under galleriet er det en innelukket benk. Likeledes finner vi «Drengelemmen» (eller «karkjellen»), galleriet for ugifte menn, i søndre korsarm. Under galleriet i vest (også det rikt illustrert) er det to lukkede benker. Det er mulig at den nordlige av disse var for inngangskoner, altså kvinner som nettopp hadde nedkommet.

Orgelet på nordgalleriet er bygget ved Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1976. Én kirkeklokke ble støpt ev Henrich Aunum i 1768. Ellers beskrives forskjellige klokker i forskjellige kilder, deriblant en tidligere gruveklokke som er å finne våpenhuset. Annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene. Noen englehoder fra kirken skal ifølge «Kirker i Norge» befinne seg i Historisk museum i Trondheim; det er mulig at det menes Vitenskapsmuseet.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Krusifiks
Kongemonogram
Madonna med barnet
Galleri
Nordre tverrarm
Kirkebenker

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et steingjerde. Opprinnelig ble prestefamilier og fremstående folk ved verket gravlagt under koret, mens andre ble gravlagt utenfor på det som opprinnelig var et rundt område, ofte i dårlige merkede og vedlikeholdte graver. Disse tingene ble det endret på på 1800-tallet, og kirkegården er utvidet flere ganger. Vest for parkeringsplassenpå vestsiden av kirken er et kombinert bårehus og servicebygg, og det står et par andre småbygg i nærheten. En port som tidligere stod mot riksveien, står nå nærmest til pynt ved parkeringsplassen nordvest for kirken.

Peder Bjørnson var prest her i sin tid, og Bjørnstjerne ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne. Den ble nylig pusset opp og er i dag museum.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 102–105
  • Kvikne kirke 350 år 1654–2004 (Kvikne menighetsråd, 2004)
  • Kvikne.no
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 613
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 59–60

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Løten kirke

Løten kirke

Bakgrunn og bygningshistorie
Løten kirke ligger litt utenfor dagens Løten sentrum, i det tradisjonelle bygdesenteret fra middelalderen. Tingsted, bygdas første faste skole, kommunefunksjoner og landhandel hadde tilhold i området. Så kom jernbanen i 1862, og i løpet av de neste tiårene ble bedrifter etablert rundt den. Kommuneadministrasjonen ble flyttet i 1895.

Løten kirke stammer fra middelalderen og feiret 800-årsjubileum i 2000. Det ble ugitt jubileumsbok ved den anledning. Det er en steinkirke som opprinnelig omfattet det som nå er den østre halvdelen av skipet samt koret. Kirken var viet til Peter og Paulus. Det spekuleres i at det kan ha stått en annen kirke på stedet — i tre eller stein — før dette igjen. Det er ikke funnet rester etter en slik, men det at orienteringen ikke er helt fra vest mot øst (men ca. 20 grader nord for dette), tas som et tegn på at det kan ha stått et annet bygg på tomten som man måtte ta hensyn til ved byggingen. Det finnes muntlige tradisjoner for en rekke middelalderkirker i Løten, men foruten hovedkirken her er det funnet rester bare ved Rokoberget. Skipet i ‟vår” kirke var ifølge offisiell informasjon i begynnelsen ca. 12 meter langt og 8,5 meter bredt og koret 5,8 ganger 5,2 meter. Skipet skal ha hatt inngang i sør og vest og koret samme sørinngang som i dag. Kirken hadde trolig ikke tårn i begynnelsen, men dagens tårn er ikke det første. De tidligere var imidlertid takryttere på skipet. Et krusifiks som henger på Hedmarksmuseet, kan ha hengt i kirken her. Det var tidligere deponert i Oldsaksamlingen og hadde en gjesteopptreden i Løten i forbindelse med jubileumsfeiringen i 2000 (se jubileumsboken, der det fortelles at venstrearmen ble funnet igjen på kirkeloftet i 1962). På Hedmarksmuseet finnes også et par skulpturfragmenter fra kirken.

Gerhard Schønings tegning av Løten kirke
Løten kirke før ombygging i 1873
Løtenkrusifikset

Skipets størrelse ble doblet på 1800-tallet, en tid preget av befolkningsøkning samt bestemmelser som krevde at en viss andel av menigheten fikk plass i kirken. Vesttårnet og dagens våpenhus stammer fra denne tiden. Bortsett fra sakristiet, som har sin nåværende form fra 1950-årene, fikk kirken sitt nåværende utseende ved ombyggingen i 1872–73, etter planer av Otto Schønheyder og med Herman Frang som byggmester. Kirken er ellers restaurert i 1925–28, 1989–90 og 1995. Det kan legges til at kirken har 400 plasser og er en langkirke: rektangulært skip, rett avsluttet kor med sakristi på nordsiden samt vesttårn, altså.

Løten kirke
Løten kirke
Løten kirke
Vestportal
Valgkirke
Solur på sørveggen

Dagens vinduer er fra 1873, da kirken dessuten fikk kassettakhimling. Ved endringene i 1928 malte Domenico Erdmann skymaling i taket — som vi også finner i Stange kirke — og justerte fargesetting og dekor i kirken som helhet. I seks av vinduene er det satt inn glassmalerier av Finn Hansen: «De fire evangelister» i 1934–35 og «Apostlene Petrus og Paulus» i 1937.

Kirkerom
Mot koret
Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
La oss ta en titt på noe av inventaret: Altertavlen med ramme i Louis Seize-stil er fra 1873 og ble gitt av Ole og Lisbeth Grøholt. Bildet viser Jesus i Getsemane, og det skal finnes identiske bilder i Våler kirke (malt 1865) og Stokken kirke (malt 1867-68). Det antas i jubileumsboken at alle tre maleriene er malt av Hed(e)vig Lund, men ellers krediteres gjerne også hennes mann, Bernt Lund. Rammen skal stamme fra den gamle prekestolen, som siden er forsvunnet etter å ha vært innom Lund skole, der den ble brukt som kateter. Rammen har nå marmoerering malt av Domenico Erdmann i 1928. Også prekestolen er fra 1873. Døpefonten i kleberstein ble gitt i gave av Lars Rønningen i 1915. Den er åttekantet og kalkformet.

Kirken har naturlig nok hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). Det nåværende er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1969 og står på orgelgalleriet i vest. Det har 30 stemmer fordelt på tre manualer og pedal, men det sies at orgelet raskt blir ustemt. Ifølge jubileumsboken monterte det omorganiserte Norsk orgelverksted et datastyrt registreringssytem på orgelet i 1998, uten at det er kjent for undertegnede hvor godt orgelet fungerer i dag.

Av de tre kirkeklokkene er én fra middelalderen, én fra 1599 og én fra 1873 (en klokke fra 1751 omstøpt av Anders Olsen Holte på Toten).

Kirken har også endel eldre kirkesølv (det eldste fra 1500-tallet) samt en messehagel fra 1700-tallet (en flamsk messehagel fra 1500-tallet er nå på Kunstindustrimuseet i Oslo). På sørveggen henger et epitafium fra ca. 1670 over Even Baardsen, som var prest i Løten i tre tiår på 1600-tallet. Kirken har også to malerier som ble skjenket til den i 1933. Seks presteportretter hang i kirken frem til siste oppussing. På Folkemuseet skal det finnes fem figurer fra Løten kirke som antas å stamme fra en altertavle laget av Lauritz Lauritzen i 1652.

Kirkegård og omgivelser
Det sies at kirkegården opprinnelig var ganske liten, men det overrasker neppe noen at en såpass gammel kirkegård har vært utvidet en rekke ganger. På kirkegården står et krigsminensmerke. Øst for kirken står et gravkapell som ble innviet den 1. januar 1916. Det er trolig tegnet av Henry Bucher (skjønt navnet er stavet Harry Bucker i jubileumsboken). Kapellet fikk orgel i 1953 og ble grundig restaurert i 1966. Da ble fondveggen dekorert med malerier av Anders R. Andersen. I kapellet finnes også treskurd skåret av Anders Busterud, og kapellet ble pusset opp utvendig i 1994.

Krigsminnesmerke
Gravkapell
Prestegård

Prestegården ligger nord for kirken og klokkergården på sørsiden. Ved sistnevnte er det kirkestue. Ellers finnes en rekke gravhauger i området.

Løten kommune har for øvrig bare ett sogn (én menighet). Det finnes imidlertid flere kapeller i kommunen, så som Oset, Oppegård og Ådalsbruk.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stange kirke

Stange kirke

Bakgrunn
Stange kirke er omtrent tre kilometer vest for tettstedet , mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.

Kirkebygget
Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.

Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken på Hamar. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.

Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.

Interiør
I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.

Venstre korvindu
Skymalerier
Høyre korvindu

Takhimlingene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.

Inventar
Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildninger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.

Alterparti
Døpefont
Dåpshus

I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup (Lars Pinneruds storebror) i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.

Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).

Prekestol
Adam og Eva
Prekestoldetalj

Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.

Korbue
Krusifiks over korbuen
Orgelgalleri

Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.

I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1958, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.

Stange kirke
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.

Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden