Stikkord: Domenico Juul Erdmann

Hovin kirke

Hovin kirke

Bakgrunn
Hovin kirke er eldste kirke i tidligere Spydeberg kommune. Den fikk sin nåværende form i 1720, men kirkestedet er fra middelalderen. Kirken var viet til erkeengelen Mikael, og den skal i middelalderen ha vært relativt velstående og eid en rekke lokale gårder, deriblant en prestegård ved Prestby. Fra slutten av 1600-tallet av har vi vekslende meldinger og reparasjoner og forfall, og i 1720 ble kirken enten grundig ombygget eller nærmest nyoppført med noe gjenbruk av gamle deler. Det sies at den kirken fikk samme grunnflate med økt høyde.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i tre. Skipet er relativt høyt for arealet, koret er smalere og lavere og rett avsluttet, et sakristi i øst har omtrent samme bredde som koret, men er lavere og har valmtak, og kirken har våpenhus vest for skipet og takrytter midt oppå skipet. Antall sitteplasser er 140, ifølge Kirkesøk.

Hovin kirke

Interiør og inventar
I kirkerommet er det orgelgalleri i vest, og det går gallerier langs hele skipets nordvegg og halve sørveggen. Det er en lav korskranke, men ingen forskjell i gulvnivå mellom skip og kor. Koret er noe smalere og lavere enn skipet og åpner seg mot det i sin fulle bredde og høyde. Både skip og kor har flat himling. Inne i koret står en klokkerstol ved sørveggen.

Altertavlen er fra rundt 1660 og antas å komme fra Christopher Ridders verksted. Den ble staffert rundt 1730 og er senere fargerestaurert i 1902 og 1922, visstnok noe hardhendt. Tavlen har to etasjer samt predella og toppstykke. I hovedfeltene er det malerier av nattverden og korsfestelsen. Førstnevnte flankeres av figurer av Moses og Aron, og lenger opp finner vi evangelistfigurer og øverst i midten den triumferende Kristus. Tavlen bærer monogrammene til Kristian VI og Sofie Magdalene.

Prekestolen er laget av Thomas Schrop. Den sies i «Norges kirker» å være fra 1629, men datert 1630, og den er reparert senere, visstnok med ny fot og oppgang. Den har vært overmalt flere ganger og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1930. Tavlen har tre fag med bilder, der vi ser Johannes og Peter i to av feltene (fra 1629–30). I det tredje ble det malt et portalmotiv ved restaureringen. Døpefonten ble laget av Ener Arnesen Huseby i 1855. Den er av tre og har rund kum og kvadratisk fot. Det finnes et dåpsfat i messing fra 1575.

Et harmonium ble anskaffet i 1903. Kirken skal ha fått nytt orgel på 1960-tallet, uten at det fremgår hvorfra. Så den 25. februar 2005 ble dagens orgel innviet. Det har syv stemmer og er bygget av Norsk orgelverksted i Snertingdal. Orgelhistorien er skildret hos fellesrådet. Den ene kirkeklokken er fra middelalderen. Den andre antas å være fra begynnelsen av 1600-tallet.

Kirkegårdsport
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Det var tidligere likkjeller under kirken, men begravelsene derfra er satt ut, uten at det er spesielt gamle gravminner igjen. På kirkegården står et krigsminnesmerke med en navneplate montert på en stein. Sørøst for kirken står et gravkapell (tegnet av arkitekt Bensen) som etter mange års forberedelser ble oppført i 1930 og innviet i 1931. Kapellet har et alterbilde som er malt av Chr.Th. Solum. Det viser oppstandelsen.

Hovin kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østre Gausdal kirke

Østre Gausdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauden på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Østre Gausdal kirke
Østre Gausdal kirke
Østre Gausdal kirke

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Kirkegårdsport i vest
Gjennom porten
våpenhus
Kirkegårdsport

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Interiør
Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som i mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Kirkerom
Kirkerom
«Jahve» i taket

Inventar
Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det kan være Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Korskille
Kongemonogram
Altertavle
Prekestol
Dåpshus
Døpefont

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det. Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936–37 av Domenico Erdmann.

Orgelgalleri
Skaporgel
Lukket stol

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Stupulhaugen
Landstadmonument
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus/servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Østre Gausdal kirke fra Stupulhaugen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Slidre kirke

Slidredomen

Bakgrunn
(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266–1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Nordfra
Kirkegårdsport
Støpul
Sørportal
Sørvindu
Dør i nord

Kirkebygg
Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

Interiør og inventar
I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus in mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

Altertavle
Prekestol
Korbue
Døpefont
Døpefont
Hjulkors

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod der, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bagn kirke

Bagn kirke

Bakgrunn
Ule stavkirke nær dalbunnen ved Bagn er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. Den skal ha fått navn etter gården Ule eller Urdi, og man antar at den ble revet mot slutten av 1600-tallet, siden den ikke inngikk i kirkesalget i 1723, skjønt det kan ha vært andre grunner til dette. Beliggenheten var noe øst for dagens kirke. To portalplanker som muligens stammer fra stavkirken, befinner seg i Nationalmuseet i København. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Selve kirkestedet er en orelund som kan besøkes den dag i dag, og det er satt opp en minnestein på stedet samt et bjerkekors.

Etter reformasjonen sognet Bagn til Reinli anneks (Aurdal var hovedkirke). I 1734 ble det søkt om å rive Reinli stavkirke og bygge ny og større kirke på Bagnsmoen til å betjene både Reinli og Bagn. Tillatelse ble gitt, men etter protester fra Reinli ble det i 1735 besluttet å la Reinlikirken stå og bygge ny kirke på Bagnsmoen. Byggmester var Sven Olsen Traaset, som omtrent samtidig ledet byggingen av Aurdal kirke. Bagn kirke ble oppført i 1735-36 og innviet den 1. november 1736. Aurdal sogn ble for øvrig delt i Nord-Aurdal og Sør-Aurdal i 1805, og da ble Bagn kirke hovedkirke i sistnevnte. Kirken ligger like utenfor tettstedet Bagn, på østsiden av elven Begna. Det var i sin tid ekserserplass like utenfor kirkegårdsmuren.

Kirkebygg
Bagn kirke er en laftet korskirke med 350 sitteplasser. Furutømmeret ble hentet fra Nord-Aurdal, da det var lite furu i Sør-Aurdal. Kirken har takrytter over krysset, og orienteringen er som vanlig fra vest til øst, med hovedinngang i vest og kor i østre korsarm. Det er sakristi øst for koret og våpenhus foran vestportalen og sørportalen.

Kirken har gjennomgått flere omfattende ombygginger og reparasjoner. I 1833 ble det gjort omfattende arbeider med det «forfærdigede Chor», sakristitilbyget i øst (også det laftet) kom til i 1840, og det var omfattende ombygging i 1897. Da ble ytterveggene bordkledd og hvitmalt, kirken fikk større vinduer, og mye av interiøret ble fornyet og malt i nye farger. Videre var det en betydelig reparasjon i 1901, og til jubileet i 1936 ville man restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Da stod Martin og Erling Dalen fra Leirskogen for det bygningsmessige, mens Domenico Erdmann og Olav Sæther stod for fargerestaurering. Kirken fikk vinduer som lignet mer på de opprinnelige. I 1963–65 var det nok en restaurering, ledet av bygmestrene Arne T. Langedrag og Ole Mikkelsgaard og med fargerestaurering utført av konservator Arne Bakken. Kirken fikk nytt ytre panel med mørkebrun farge (dagens farge er mer brunrød), og innvendig avlutet man korgulvet og fjernet strekkfisker som var satt inn. Tømmeret er for øvrig synlig inne i kirken. Taket ble først stående uten spontekking, som kom til tidligst i 1740. I 1892 fikk det skifertekke, men det er uklart om det var det første sådanne.

Inventar
Det sentrale kirkeinventaret er skåret av Johannes Ellingsen Segalstad, gausdølen som bragte akantusskruden til Valdres. Altertavlen viser nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) i midtfeltene. I nattverdsfeltet er disippelen Johannes et barn som sitter på Jesu fang. Rundt nattverden er det skulpturer av Kristus og Moses, og rundt korsfestelsen Aron og Johannes døperen. Aller øverst troner den triumferende Kristus, og på hver side står en engel. Altertavlen er muligens malt av Johan Nicolai Scavenius, som ellers blant annet har malt det som går for å være Norges største altertavle, til Nidarosdomen (senere overført til Vår Frue kirke).

Prekestolen har fem fag med akantusskurd og blomstermalerier. Den antas å være skåret av Segalstad i 1735, og Peder Aadnes antas å ha gjort malerarbeidet rundt 1776. Stolen har himling.

Også døpefonten antas å være skåret av Segalstad, og bemalingen er tillagt Aadnes. Denne døpefonten kom tilbake fra Bagn bygdesamling i 1979, etter at den trolig var fjernet fra kirken da kirken ble overmalt. I mellomtiden ble det brukt en ny døpefont med dreid kum på rund fotsøyle.

Segalstad laget korskille av stolpeverk med akantusbekroning. Stolpeverket ble fjernet i 1858. De to løvene holder en medaljong som opprinnelig hadde Kristian VIs kongemonogram. Den fikk senere Karl Johans speilmonogram i 1830-årene, trolig utført av Aslak Olsen Lie.

Dagens orgel, på vestgalleriet, er fra 1970, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Et tidligere orgel skal være å finne på Valdres folkemuseum. Av kirkens to klokker er den ene støpt av M.K. Skiøberg i 1821 og omstøpt av O. Olsen & Søn i 1941. Den andre er støpt av Olsen i 1898.

Kirkegård
Tomt til kirkegård ble gitt av Tosten Olssøn Bang og Iver Siversøn Bang i 1734. Kirkegården ble uvidet i 1901 og 1941. Et kombinert bårehus og servicebygg ble oppført i kirkegårdens nordkant i 1965-66 etter tegninger av Kolbjørn Sukke. Øst for dette står et redskapshus oppført i 1980-årene. I 1825 ble det oppført en laftet støpåul i to etasjer. Denne ble senere reparert, men ble revet i 1897. I 1937 var det planer om å oppføre ny, men det ble ikke noe av. Det står ellers to bautaer på kirkebakken. Den ene er over eidsvollsmannen Hans Jacob Stabel, som også var sogneprest her, den andre til minne om «krigarane i Bagn 1808-1814». Prestegården ligger like sørøst for kirken.

Bagn kirke
Port
Bagn kirke
Minnesmerke over H.J. Stabel

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kulturkirken Jakob

Jakob kirke

Bakgrunn
Jakob kirke ved Ankertorget har strengt tatt endret navn til Kulturkirken Jakob etter at Kirkelig kulturverksted overtok for noen år siden. Men la oss ta det fra begynnelsen. Den 1. januar 1875 trådte et vedtak i kraft som delte opp menighetene Vår Frelser, Trefoldighet og Gamle Aker og gav tre nye menigheter: Jakob, Johannes og Paulus. Før kirken stod klar, ble Vår Frelsers kirke (altså Domkirken) brukt til gudstjenester annenhver søndag for Jakob menighet.

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av stadskonduktør Georg Bull. Det er en nygotisk teglkirke som ble innviet av biskopen den 8. oktober 1880. Antallet sitteplasser var 820, mens det for Kulturkirken Jakob oppgis til 600 i Wikipedia.

Interiør og inventar
Alterbildet ble malt av Eilif Peterssen i Roma i 1880-81 og viser hyrdenes tilbedelse av Jesusbarnet. De tre kirkeklokkene ble støpt i Memmingen i Bayern. Prekestolen og alteret er av amerikansk treverk. Ellers ble det brukt norske materialer. På 1940-tallet fikk kirken elektrisk oppvarming og ble pusset opp til 70-årsjubileet i 1950. Ifølge orgelregisteret har kirken et August Nilsen-orgel fra ca. 1880. Personer som Finn Krafft, Dagfin Werenskiold og Domenico Erdmann har deltatt i oppussings- og utsmykningsarbeid ved kirken.

Avvikling, så kulturkirke
Menigheten ble oppløst i 1985, og kirken ble opprinnelig besluttet revet. Den stod og forfalt i en årrekke, mens det kom bevaringskrav fra en rekke kanter: Riksantikvaren, Byantikvaren, Fortidsminneforeningen, Selskabet for Oslo Byes Vel og Oslo menigheters fellesråd (som det da het). Kirken ble fredet i 1992. Etter oppussing og formodentlig enkelte ombygginger tok Kirkelig kulturverksted kirken i bruk i 2000, og den har siden vært brukt til blant annet konserter og plateinnspillinger samt til administrasjon.

I begynnelsen av 2007 ble det imidlertid meldt at ikke alt stod bra til ved kirken. Blant annet løsnet det stein fra fasaden. Vi får tro noe er gjort med saken, for aktivitetsnivået ser for tiden ut til å være relativt høyt.

Jakob kirke
Jakob kirke
Vestportal

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ullern kirke

Ullern kirke

Bakgrunn
Ullern kirke er et kjent landemerke i det vestlige Oslo der den ligger på en høyde sør for Ullernchauseen. Tomten ble i sin tid ble skjenket av Løvenskiold-familien, som har familigrav her. Kirken ble tegnet av den nyansatte kommunearkitekten Harald Bødtker og innviet av biskopen den 3. juni 1903. Først i 1906 ble Ullern sogn opprettet, utskilt fra Vestre Aker.

Opprinnelig var det planlagt å oppføre en toskipet langkirke av Georg Bull, og den skulle kunne utvides til treskipet ved behov. Så besluttet man å bygge treskipet fra starten, og tegningene ble bearbeidet i 1899 av Johan Storm Munch. Tegningene ble godkjent av kommunestyret, men gikk tapt i en brann i bygningen der Munch hadde kontor. Dermed fikk Bødtker oppdraget.

Ullern kirke
Ullern kirke
Ullern kirke
Relieff over inngangen

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en nyromansk korskirke i murstein med pussede, hvitkalkede vegger. Opprinnelig var fasaden glattpusset, men pussen er senere fjernet til fordel for en tynnere en som viser noe av teglsteinsstrukturen. Kirken har et kraftig, firkantet sentraltårn med pyramidetak og tre klokker fra Olsen Nauen. Opprinnelig hadde den overlys i kor og hovedskip, men dette er senere gjenmurt. Antallet sitteplasser er 800 (ifølge Kirkesøk). Kirken fikk elektrisk belysning i 1911, og det ble gjort større utbedringsarbeider i 1939-41, ledet av Domenico Erdmann. Våpenhuset ble utbedret i 1947.

Mot koret
Koret
Mot skipet

Interiør og inventar
Korets apsis har et veggmaleri utført al secco i 1908–09 av Eilif Peterssen med Kristi himmelfart som motiv. Kanskje er det inspirert av en illustrasjon under tabernaklet i kirken San Miniato al Monte i Firenze. Erdmann var for øvrig Peterssens assistent og utførte en rekke detaljer, deriblant frisene under kormaleriet. Omkring alteret i koret står en bysantinsk baldakin båret av fire søyler i italiensk marmor. Alt dette og mye av inventaret ellers er finansiert gjennom rike gaver til kirken. Blant utsmykningen kan vi også nevne store glassmalerier i tverrskipene av Gabriel Kielland, alterkrusifiks av Ola Geelmuyden, et bronserelieff ved hovedinngangen med motivet Jesus som velsigner de små barna, ved Wilhelm Rasmussen, samt et relieff av Anders Svor som forestiller Jesus i Getsemane. Inventar, stolrader, prekestol og galleribrystning er i furu, opprinnelig malt som imitert eik. Veggene har rene murflater, og utsmykningen er smakfullt og effektfullt gjennomført uten overdrivelser.

Kirken fikk i 1987 et orgel fra Åkerman & Lund orgelbyggeri til erstatning for et eldre Jørgensen-orgel.

Fra kirkegården
Fra kirkegården
Fra kirkegården
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Rundt kirken er en stor og vakker kirkegård. Likevel henviser Gravferdsetaten også til Voksen kirkegård. Ved innkjørselen i sør står et gravkapell som i flere år har vært åpent for publikum. Det finnes også et menighetshus i nærheten. Sør for kirken står et minnesmerke over falne i menigheten under den annen verdenskrig utført av Nic Schiøll og avduket av Haakon VII i 1947. Navnene på de falne står på en minnetavle i våpenhuset.

Gravkapell
Gravkapellets inngangsparti
Oppstandelsen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ullerøy kirke

Ullerøy kirke

Bakgrunn, kirke nr. 1
Ullerøy kirke er i det som tidligere var Skjeberg kommune, noen kilometer vest for tettstedet Skjeberg og med utsikt over Horneskilen. Stedsnavnet er åpenbart etter den norrøne guden Ull, og Ullerøy har hatt kirke siden middelalderen. Denne er omtalt i 1349, uten at man vet når den ble oppført. Jens Nilssøn omtaler den som anneks til Skjeberg i en visitasrapport fra 1594. Det dreide seg formodentlig om en liten stavkirke, og fra den er det bevart en døpefont, et krusifiks og en liten kirkeklokke.

Kirke nr. 2
Ny kirke ble oppført av Oluf Christophersen Rytter i 1635 og innviet i 1637. Den var av bindingsverk og skal ifølge en beskrivelse ha vært kalket på nordsiden og kledd med bord på sørsiden. Kirken hadde tårn, og taket var tekket med stein. Noe inventar fra denne kirken ble overført til dagens kirke, hvorav altertavlen, prekestolen og to benkevanger er bevart til i dag. Kirken ble dårlig vedlikeholdt, og den ble ikke gammel: Dagens kirke ble oppført i 1725, et par år etter den store kirkeauksjonen.

Dagens kirkebygg
Ullerøy kirke er en laftet langkirke i tre med ca. 160 sitteplasser. Skipet er rektangulært, og koret er rett avsluttet. I begynnelsen var kirken svært enkel. Det antas vesttårn kom til først i 1762, og dagens tårn (i bindingsverk) er fra 1908. Det er trukket litt inn i skipet. På nordsiden av koret er et sakristi fra 1889. Veggene stod uten utvendig bordkledning til 1736, og det ble faktisk meldt om råteskader innen man kom så langt. Kirken kom i menighetens eie i 1886 etter å ha vært på flere private hender. Kirken fikk sakristi i 1889 og altså dagens tårn noen år senere.

Inventar
Altertavlen vitner om overgangen fra renessanse til bruskbarokk. Den ble utført mellom 1642 og 1658, men det antas at bekroningen ble fjernet i 1725. Storfeltet og vingene skal ha blitt fjernet i 1894 (jf. dette bildet), men gjeninnsatt av Domenico Erdmann i 1927. Tavlen skal ha blitt staffert på slutten av 1600-tallet og så på nytt rundt 1725 for så å ha blitt overmalt på 1800-tallet og deretter restaurert. Tavlen bærer våpenet til nevnte Oluf Rytter, som finansierte den og var kirkeverge. I storfeltet ser vi Kristus på korset med Gud Fader over i bakgrunnen. I etasjen over er et bilde av Kristus som verdens frelser. Det er bare så vidt tavlen får plass under taket.

Prekestolen er av eik og bærer årstallet 1637. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med bueportaler med stjerne under og lavere felt med engleansikter øverst. Stolen var ute av bruk, men ble restaurert og tatt i bruk i 1908. Ifølge Norges kirker ble også prekestolen ble restaurert av Erdmann i 1927, og det antas at oppgangen ikke er opprinnelig.

Den kalkformede døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Kummen har alternerende border i sikksakkbånd og fiskebensmønster. Nevnte krusifiks er fra midten av 1200-tallet. Det er blitt overmalt.

Orgelet på vestgalleriet er ifølge «Norges kirker» bygget av Lars Brynhildsrud i 1905, og undertegnede har ikke funnet dokumentasjon på nyere orgel. Middelalderkirkeklokken fra den første kirken er overført til Skjebergdalen kirke. De to klokkene som brukes i Ullerøy kirke i dag, ble støpt av O. Olsen & Søn i 1908.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og på østsiden står et kombinert bårehus og redskapshus. Kapellangården (Hornes eller Hornnes, en gård som tydeligvis er delt flere ganger) ligger en drøy kilometer lenger sørøst. At den ikke lenger er å finne på nettstedet til Opplysningsvesenets fond, kan tyde på at den er solgt. Ved gården er det funnet helleristninger, og det finnes også andre felt med helleristninger i området.

Ullerøy kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skjeberg kirke

Skjeberg kirke

Bakgrunn
Borg (Sarpsborg) ble grunnlagt i 1016 som Østfolds første by og var faktisk regnet som landets hovedstad frem til 1030. Skjeberg er et lite stykke sørøst for dagens Sarpsborg sentrum. Tettstedet som sådan utviklet seg etter at jernbanen kom, og kalles iblant også Stasjonsbyen, men de eldste delene av kirken er fra middelalderen, da kirken var viet til jomfru Maria. 900-årsjubileum ble feiret i 1996. Kirken ligger på en lav høyde i et ellers ganske flatt landskap.

Kirkebygg
Skjeberg kirke er en langkirke av stein og har i dag rundt 360 sitteplasser. Den opprinnelige delen målte bare ca. 13,5 m x 11,5 m og hadde et 8,5 meter bredt kor med apsidal avslutning i øst. Rundt 1270–80 (eller ca. 1300) ble koret revet og kirken utvidet med 13 meter østover og 8,5 meter vestover under ledelse av «Bottolf Steinmester». Samlet lengde er dermed rundt 35 meter. På auksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av eierne av Hafslund, og etter dette fulgte en periode med oppussing og utbygging der kirken fikk sakristi (nord for koret) og to såkalte gravkapeller på kirkegården (skjønt det ene er egentlig et overbygg for et monument). Interiøret ble også endret en god del; blant annet fikk galleriet mer eller mindre sitt nåværende utseende. Kirken ble for øvrig kjøpt av kommunen i 1853. Etter dette har det vært flere omganger med oppussing, men på 1960-tallet ble kirken restaurert tilbake til sitt 1700-tallsutseende. Dette skjedde ifølge Norsk kunstnerleksikon i 1961 ved Ragnar Nilsen, mens Wikipedia daterer restaureringen til 1968.

Skip og kor er i samme rektangulære bygningskropp, og det står en takrytter sånn noenlunne midt på mønet. Kirken var opprinnelig romansk og har fortsatt rundbuede vinduer, men vestportalen har gotisk spissbue. Murene er rappet utvendig og pusset og kalket innvendig. Murer fra forskjellige tider har forskjellige tykkelser, og det er ujevnheter i overgangene. Innverveggene er delvis forblendet med nyere tegl for å kompensere for dette. I sørmuren øst for korportalen er det innmurt en stein med runer fra ca. 1300.

Interiør og inventar
Galleriet i vest fikk sin nåværende form på 1700-tallet. Interiør og inventar ble restaurert i 1919–20 ved Domenico Erdmann.

Alteret har en hard klebersteinsplate med relikviegjemme. Altertavlen er fra ca. 1760 og består av tegl, gips og et oljemaleri. Selve bildet viser nedtagelsen fra korset og antas å være utført av Eggert Munch etter en radering, slik at motivet er speilvendt i forhold til Rembrandts originalbilde (nå i Alte Pinakothek i München).

Prekestolen av eik er fra 1623 og skal være skåret av Niels Snekker. Rundt stolen er det bueportaler med bilder under, bl.a. korsfestelsen og flere våpenskjold. Stolen var overmalt flere ganger og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1920. Himlingen antas å være skåret av Thomas Blix og fullført av Erik Revhaug. Den ble gitt til kirken etter 1730, og det skal muligens dreie seg om et omarbeidet renessansestykke.

Døpefonten fra 1100-tallet er kirkens eldste inventargjenstand. Den er av kleberstein, muligens fra et brudd ved Finken (i Aremark eller Øymark), og den antas å være skåret av en engelsk kunstner. Kummen er kvadratisk og er båret av fem søyler hvorav én ny. Rundt kummen er en rekke relieffer. (Fonten er også kopiert til Borgarsyssel museum i Sarpsborg.) Døpefonthimlingen antas i likhet med prekestolhimlingen å være laget av Blix og Revhaug. Den er altså fra 1700-tallet, mellom 1730 og 1732.

Kirken fikk sitt første orgel allerede på slutten av 1780-tallet. Dette er siden blitt solgt, men prospektet ble kjøpt tilbake under restaureringen i 1920 og restaurert av Domenico Erdmann. Dagens orgel skal være et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1908 som ble restaurert på 1970-tallet. De to kirkeklokkene er støpt i 1641 og 1644.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet flere ganger, og det er fremdeles gravkjeller under kirken. Ellers er altså kirken kjent for sine to gravkapeller/mausoleer, Det werenskiold-huitfeldtske gravkapell (oppført 1753) og Det holterske gravkapell (over Peder Holter, d. 1786).

Prestegården er rett øst for kirken og fremstår som intergrert i omgivelsene.

Skjeberg kirke

Et par kilometer vest for kirken lå i sin tid Bø kirke, som antas å ha blitt ødelagt før reformasjonen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Prestebakke kirke

Prestebakke kirke

Bakgrunn, stavkirke
Prestebakke er det største tettstedet i den relativt tynt befolkede Enningdalen i Halden kommune. Dalen har hatt kirke siden middelalderen, men kirkestedet var opprinnelig på Kirkebøen, der dagens Søndre Enningdalen kirke er. Der stod en gang en stavkirke som før 1661 var anneks til Naverstad kirke (i Sverige). Etter en grenseoppgang ble den imidlertid lagt under Idd. (Området tilhørte Bohuslän, men ble ikke avstått ved Roskildefreden i 1658.) Noe av stavkirkens utseende er kjent fra beskrivelser av reparasjoner på 1600-tallet.

Tømmerkirken fra 1600-tallet
Stavkirken forfalt imidlertid og ble i 1686 avløst av en tømmerkirke på samme sted. Dette ser ut til å ha vært en bordkledd og tjærebredd langkirke med kor og våpenhus, men den manglet tårn. Altertavlen i denne kirken skal siden ha blitt overført til Nössemark kirke i Sverige. Kirken ble revet da ny kirke ble oppført på nytt sted i 1793-95. Kirkegården ble imidlertid fortsatt holdt i hevd etter dette, og i 1956 ble en ny kirke innviet på stedt som Søndre Enningdal kapell.

Dagens kirke
Prestebakke kirke er oppført på grunn fra gården Prestebakke, nær sørenden av Ørsjøen. Det er en laftet langkirke med rundt 225 sitteplasser. Den har rett avsluttet kor med sakristi i den østre forlengelsen. I vest er det våpenhus med takrytter. Kirken har stående panel utvendig. Innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig og malt. Det var i sin tid dekket av panel og malt rosa, men i 1927 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Panelet ble fjernet, men veggene fikk et lavt brystpanel. Den rundbuede koråpningen er rundt fire meter bred, og korgulvet er hevet to lave trinn over skipets gulv. Skipet har søylebårne gallerier i vest, nord og sør, og på langveggene deler de vinduene i to. Kirken må sies å ha et særpreget og stilfullt interiør.

Inventar
Altertavlen er innrammet med søyler og har forskjellige symboler som gudsøye og stråleglans. Bildet i storfeltet viser korsfestelsen. Opphavsmannen er ukjent, men enkelte mener det kan dreie seg om Eggert Munch. Tavlen ble renset og istandsatt i 1993. Det står dessuten et krusifiks på selve alteret.

Prekestolen er på alder med kirken. Den har åttekantet grunnform og marmorert maling samt girlandere. Like ved siden av står den såkalte prestestolen, en lukket kirkestol.

Klebersteinsdøpefonten består av to deler. En kalkformet døpefont er montert på en annen fot. Det antas at fonten er overført fra stavkirkens tid. Dåpsfatet i messing er fra 1500-tallet. På det er syndefallet avbildet. Kirken har dessuten praktfullt kirkesølv av varierende alder.

Kirkens orgelhistorie er noe uvanlig. Da det på midten av 1980-tallet ble fastslått at orgelet fra 1919 var modent for utskifting, ble det innkjøpt et brukt orgel fra Greverud kirke som så ble ombygget med lokal dugnadsinnsats. Rådgiver var tidligere orgelbygger Asbjørn Orheim, og Heinz Wilbrand stod for orgeltekniske ombygginger (idet deler ble sendt til deres anlegg) samt for intonasjonen før innvielsen. Orgelet ble innviet med konsert den 19. september 1993.

Kirken har to klokker fra 1686.

Annet
Fra kirkens historie ellers kan det nevnes at det i 1808 var et slag like ved kirken i forbindelse med krigen mot Sverige under napoleonskrigene. De falne i slaget ble lagt i fellesgrav på kirkegården, og det er reist en minnebauta om slaget (til hundreårsmarkeringen). Prestestolen har fortsatt kulehull fra denne episoden. Kirken har ellers blitt pusset opp flere ganger opp gjennom årene, senest i 2009. Det er ett sogn som er felles for Prestebakke og Søndre Enningdalen kirker.

Prestebakke kirke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er av relattivt beskjeden størrelse. Det finnes murportaler både øst og vest for kirken. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1927. Det finnes også en driftsbygning med lagerplass. I en bok fra 2010 om kirkene i Halden sies det at bårehuset er planlagt omgjort til menighetslokale, ettersom kister oppbevares ved Os kapell frem til begravelsene finner sted.

Prestebakke kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Onsøy kirke

Onsøy kirke
Bakgrunn
Onsøy var tidligere egen kommune, men ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Det har vært kirke på stedet siden middelalderen, og navnet Kolberg (etter gården hvis grunn kirken ligger på) har også vært brukt. Middelaldersteinkirken ble kjøpt av H.J. Huitfeldt på auksjonen i 1723 og videresolgt flere ganger (til tider i form av andeler) før kommunen ble eneeier i 1867. Denne kirken — som er nærmere skildret i Norges kirker — ble revet i 1875. En prekestol fra gamlekirken er å finne på Norsk folkemuseum. Dagens kirke ble oppført i 1875–77 og innviet av biskopen den 24. oktober 1877. Den ligger på Kirkeberget, en høyde cirka trekvart mil nordvest for Fredrikstad by.

Onsøy kirke revet i 1875
Gamlekirken, som ble revet da den nye ble oppført. Ukjent fotograf, fra Wikimedia Commons.

Kirkebygg
Onsøy kirke er en nygotisk langkirke i pusset tegl, men vesttårnet (som er omgitt av trappehus) er av naturstein. Skipet er rektangulært og har to smale sideskip, og koret kan beskrives som polygonalt avsluttet eller som rett avsluttet med skrådde hjørner. Det er omgitt av sakristier. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer, og ansvarlig for byggingen var tømmermester E. Olsen i Fredrikstad og murmester M. Gundersen i Moss. Kirken har 650 sitteplasser.

Onsøy kirke

Interiør og inventar
Innvendig er konstruksjonsbærende deler av teglmuren uten puss, mens flatene imellom er pusset og malt, slik at man får en kontrastvirkning. Selv om det tilsynelatende dreier seg om en murkirke, er det to rader med tresøyler som bærer taket, og tre brukes også i enkelte andre konstruksjonsmessige og dekorative detaljer. Interiørfargene har variert noe gjennom kirkens historie, men ble stort sett tilbakeført på 1960-tallet under ledelse av Bjørn Ianke i samarbeid med Rikstantikvaren.

Kirkerom

Som mange kirker har Onsøy en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke som alterbilde. Onsøys bilde er utført av Christen Brun og innkjøpt i 1885. Prekestolen (med tre fag) sies å være skåret av en kraftig stokk, men har nærmest kvadratisk grunnflate. «Norges kirker» opplyser noe kryptisk at klokkerstolen fungerer som døpefont. Kirken har fire glassmalerier (1928) med evangelistmotiver etter tegninger av av Domenico Erdmann. Videre finnes det et epitafium over sogneprest A. F. C. Stabell, som døde i 1868.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Orgelet har 16 stemmer og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1961. Det avløste da et 9 stemmers Rieger-orgel fra 1876. De to kirkeklokkene er overført fra den tidligere kirken. Den ene bærer årstallet 1730, og den andre ble støpt av Borger og Anders Riise i Tønsberg i 1824. Det har vært klaget over kvaliteten på ringingen etter at automatisk ringing ble installert i 1964, uten at undertegnede vet om noe er gjort med saken.

Orgel

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et gravkapell i pusset tegl som ble tegnet av Oscar Sandlinen og oppført i 1936. Det ble pusset opp i 1994 og fikk da et fondbilde i glassmosaikk utført av Odd Skullerud. Kapellet har et 7 stemmers orgel fra Ryde og Berg fra 2003. På kirkegården er et monument til minne om lokale ofre for den annen verdenskrig. Ellers kan det nevnes at rikskansler Jens Bjelke er gravlagt her med sin familie. Opprinnelig hadde familien et eget gravkapell, men i 1822 ble kistene satt ned på kirkegården. Stedet ble påvist i 1994, og en bauta ble reist i 1996 nær kirkens sørvestre hjørne.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Prestegården ble lagt ut for salg i 2011. Etter mye om og men med konsesjonsnekt ser det i 2015 ut til at salget går sin gang.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 152–153
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 73–83
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 691
  • Kirkesøk



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden