Stikkord: Domenico Juul Erdmann

Skafså kirke

Skafså kirke

Bakgrunn
Skafså i Mo i Tokke hadde tidligere en stavkirke som ble revet i 1837 for å gi plass til dagens kirke. Vi befinner oss på rundt 500 meters høyde, mens kommunesenteret Dalen ligger nede ved innsjøen Bandak på beskjedne 72 moh. få kilometer lenger nord. Kirken er i likhet med den samtidige nabokirken Mo basert på en typetegning av H.D.F. Linstow, og denne er også utgangspunkt for Nesland og Grunge kirker.

Kirkebygg
Det dreier seg om en tømret langkirke som ble innviet den 28. juli 1839. Kirken har vesttårn, rektangulært (og ganske kort) skip, rett avsluttet kor og et sakristi som ble tilføyd i 1975–76. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser, og det er galleri i vest.

I 1950-årene (gjeninnvielse 30. august 1959) ble kirken restaurert og dekorert innvendig. Byggmester Tresland var ansvarlig for snekkerarbeidet idet tak og gulv ble isolert, benker ble ombygget osv. Kirken ble dekorert med bibelske motiver av Kristian Kildal, som også planla interiøret. Dette gjelder ting som prekestolen, dørene og galleribrystningen, der han malte apostelfigurer i tolv felt. H. Runningen utførte håndverksmaling ved samme anledning.

Inventar
Alterbordet er fra renessansen og ble tilbakeført til kirken ved restaureringen. Altertavlen har arkitektonisk oppbygning, omtrent som en gresk tempelfront, og i den er et bilde av Kristi gjenkomst malt av Mikkel Mandt. Ved restaureringen måtte det imidlertid vike plass for et krusifiks fra 1200-tallet, men Mandts bilde er tilbake i altertavlen nå. Nevnte krusifiks ble restaurert av Domenico Erdmann i 1928 og anbragt på korbjelken på et kors laget for anledningen. Ved restaureringen i 1959 ble krusifikset satt inn i altertavlen. I 1990 ble det imidlertid sendt til Riksantikvaren for konservering, og siden 2001 har det vært å finne på Vest-Telemark museum.

Prekestolen er på alder med kirken, men altså dekorert senere av Kildal. Døpefonten er av tre, og det skal også finnes rester av en eldre døpefont (av tre, men mangler den steinfonten som tilsvarende i Mo kirke har). De to kirkeklokkene er fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Olof Hammarberg (Göteborg) i 1982 (innviet 6. januar 1983). Det erstattet et harmonium fra tiden rundt restaureringen. Fremme i koret står to brudestoler som er modellert på en gammel renessansestol fra stavkirken.

Kirkegård mm.
I våpenhuset er det en gammel runestein, og ved kirkemuren er det en gapestokk som visstnok ble brukt på folk som ikke gikk til messe. Det finnes også noen malte planker fra stavkirken. Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Sørøst for kirken, like utenfor kirkegårdsmuren, står et hus som trolig er servicebygg. På den andre siden av veien er «Soknehuset» eller kirkestuen.

Skafså kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Mo kirke.

Skafså kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vennesla gamle kirke

Vennesla kirke
Bakgrunn
Det kan se ut til at Vennesla ikke hadde egen kirke i middelalderen, skjønt en gammel flat gravstein med et grovt tilhugget kors tolkes iblant i den retning. Stedet sognet opprinnelig til Oddernes. En kirke i Vennesla skal være omtalt i et kirkeregnskap fra 1626, men i jubileumsboken fra 1980 sies det likevel at Venneslas første kirke trolig ble innviet i 1638, et tall som er å finne på altertavlen. Dette var en liten trekirke som var kledd med brede eikebord, og det skal finnes rester av den i noen gamle hus i bygda, siden materialene ble solgt da kirken ble revet. Arbeid for ny kirke begynte i 1823, da den gamle kirken var blitt for liten. Det var planlagt å oppføre ny kirke på en naboeiendom, men det ble ikke godtatt av myndighetene. Det oppstod strid om valg av byggemateriale — stein eller tre — der steintilhengerne etterhvert seiret. Så ble byggeprosessen forsinket og tok 3 1/2 år på grunn av pengemangel, vanskeligheter med å frakte materialer samt en episode der det viste seg at murmesterne hadde tatt seg friheter i arbeidet. Kirken ble rapportert ferdig i oktober 1829, men ble innviet først den 22.  august 1830. Gamlekirken, som stod nærmere det som nå er fylkesvei 405, ble trolig revet samme høst.

Kirkebygg
Kirken som inntil 2022 ble titulert som Vennesla kirke, er en langkirke der kor og skip er i samme bygningskropp av stein, mens sakristitilbygget i øst og tårnet i vest (med våpenhus i tårnfoten) er av tre. Øverste del av årnet ble gjort høyere i 1886 i en ombygging som var omstridt. I 1925 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Også i 1967–68 var det arbeider på kirken. Antall sitteplasser oppgis på Kirkesøk til 240.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier langs skipets vest- og nordvegg. Noe av inventaret ble overført fra gamlekirken. Det gjelder ikke minst altertavlen, dåpsfatet og kalk og disk. Altertavlen i renessansestil er fra 1638 og har en fremstilling av korsfestelsen i storfeltet. Tavlen var overmalt og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1925. Gamlekirkens prekestol var i renessansestil, men er sporløst forsvunnet. Kirke fra 1830 har en sylinderformet prekestol som minner endel om prekestolen i den samtidige Hægeland kirke. Døpefonten ble ifølge kirkeleksikonet laget av Jacob Mørk i 1951. Dreier det seg om denne eller denne? Orgelet er fra 1975, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har også klaver. Den ene kirkeklokken er fra 1891, den andre fra 1971 (Olsen Nauen). NRK har opptak av klokkeklang fra Vennesla.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, ikke minst i etterkrigstiden, og den største delen befinner seg nå på vestsiden av fylkesveien. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Ny kirke
Ny kirke ble etter mange års planlegging oppført på prestegårdstomten øst for gamlekirken og vigslet den 3. april 2022.

Vennesla kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvrebø kirke

Øvrebø kirke
Bakgrunn, tidligere kirker
Akkurat når Øvrebø fikk sin første kirke, vet man ikke, men den hadde i sin tid navnet Sangisland etter gården der den lå (i dag skrives navnet Sangesland). I området er det store gravhauger, for en stor del ikke undersøkt arkeologisk, så det kan ha vært at man overtok et gammelt hovsted. Ellers meldes det at tidligere tiders prester har fjernet noe av dette. En gammel gravstein funnet på kirkegården er sannsynligvis en gjenbrukt stein med prosesjonskors (på motsatt side) som kan være fra svært tidligkristen tid.

Det later ikke til at all verdens detaljer omkring denne kirken er kjent, men det er grunn til å tro at den senere ble avløst av en annen kirke som hadde behov for tjærebreding i 1640, og som som ble omfattende reparert innvendig i 1660. Denne kirken ble solgt på auksjon til allmuen i 1723. Budet var så lavt som 20 riksdaler, halvparten av utropsprisen, men det var eneste bud, og det ble godtatt. En rekke besiktigelser med varierende grad av grundighet fulgte i løpet av 1700-tallet. I 1768 og 1789 ble kirken rapportert å være i god stand, i 1797 var den plutselig brøstfeldig og kondemnabel. Det var råte i tømmeret, og kirken var for liten. Høsten 1798 begynte arbeid med ny kirke, sommeren 1799 ble det meldt at den gamle kirken var revet og ny under bygging. Denne kirken ble innviet i 1800.

Øvrebø kirke
Øvrebø kirke
Øvrebø kirke

Dagens kirke
Øvrebø kirke ligger på toppen av en liten kolle. Det er en laftet korskirke med 360 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og det er kor i østre korsarm og gallerier i hver av de andre. Øst for østre korsarm er det sakristi (fra 1841-42). Det fortelles fra en bispevisitas i 1841 at kirken var umalt innvendig. I 1843 ble den malt av Adolph Appell, som også overmalte det gamle inventaret. Så ble kirken restaurert i 1926. I den forbindelse deltok Domenico Erdmann, som har skildret detaljer ved det overmalte interiøret og inventaret — samt satt det i stand igjen. Siden er kirken restaurert i 1951–52, da den fikk dagens interiørfarger.

Inventar
Både altertavlen og prekestolen er overført fra den tidligere kirken. De er i renessansestil og har altså vært overmalt og restaurert. Altertavlen ble skåret (av eik og furu) i 1626 og malt i 1649. Den er i to etasjer, men som det fremgår av et gammelt bilde og Erdmanns skildringer, fikk tavlen en ny underdel i 1840-årene (av Erdmann betegnet som «uhyrlig stygt»). Erdmann laget en ny, enkel predella til tavlen, som har sirkelformede dekorasjoner på sidene som opptar en god del av tavlens bredde. I midtfeltet i første etasje ser vi korsfestelsen og over det den oppstandne Kristus. Øverst er en trekant med Frederik IIIs kongemonogram.

Også prekestolen ble skåret i 1626, trolig av samme kunstner som altertavlen. Den ble imidlertid omarbeidet i 1840, da den fikk nytt underparti. Den har fire fag, hvorav ett stod mot en vegg, slik at bare tre av feltene har fått påmalt evangelistbilder i en naiv stil i sen barokk. Den manglende evangelisten, Lukas, er derimot malt i et mindre frisefelt øverst. Også prekestolen er altså restaurert av Erdmann. Den står ved hjørnet mellom østre og søndre korsarm og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en lesepult. Døpefonten står på motsatt side i koret og er ellers lite omtalt i kildene.

Kirken har hatt flere orgler. I 1914 overtok den et Hollenbach-orgel fra 1880 (eller 1881) fra Tuft kirke ved Hvittingfoss. Ifølge jubileumsboken ble orgelet kjøpt fra Olsen & Jørgensen, som bygget nytt orgel til Tuft kirke samtidig. Ved restaureringen på begynnelsen av 1950-tallet ble det samlet inn penger til orgel, men de holdt bare til å kjøpe et brukt, denne gangen fra Greipstad kirke. Dagens orgel er fra 1979. Ifølge Norsk orgelregister er det bygget av Vestlandske orgelverksted og har ti stemmer. Mons Leidvin Takle har vært organist her.

En gammel kirkeklokke ble omstøpt av Jacob Rendler i 1753. Det fortelles at klokketårnet opprinnelig var høyere, men at det ristet mye og derfor ble gjort lavere på sogneprest Pharos tid (1837–46). En annen gammel historie går ut på at en Hans Klokkestøper skal ha støpt om to gamle klokker, uten at det synes helt klart når dette skjedde. For øvrig har kirken et par messinglysestaker fra 1694 og et par gamle sølvkalker, mens en messehagel fra 1790 oppbevares på Vest-Agder-museet.

Mer om bygningshistorien
Av kirkens historie kan det ellers nevnes at det var en lang og opprivende strid om fordeling av kirkestoler på 1800-tallet. I 1805 ble Øvrebø hovedkirke i et prestegjeld (utskilt fra Oddernes) som også omfattet Hægeland og Vennesla. De samme grensene gjaldt ved innføringen av formannskapsdistrikter i 1838 (fra 1853 kalt kommuner). I 1865 ble Vennesla utskilt som egen kommune, og i 1896 også Hægeland, før kommunene ble slått sammen igjen som Vennesla kommune i 1964. Vennesla ble vedtatt gjort til prestegjeldets hovedsogn i 1905. I nyere tid har Øvrebø kirke vært med i filmatiseringen av Kamilla og tyven (1988).

Øvrebø kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Et steingjerde rundt den ble opprinnelig oppført rundt 1845 og flyttet i 1913. På nordsiden av fylkesvei 454, som går forbi kirken, ligger kirkestuen. Like vest for den ligger prestegården, som i sin tid fikk besøk av Bjørnstjerne Bjørnson. Det kan se ut til at prestegården er eller vil bli innredet som museum. I alle fall omtaler flere oppslag hos det lokale historielaget fra 2006–2007 arbeid for dette. Prestegården brukes til forskjellige arrangementer og har nettsted her.

Kirkestue
Øvrebø prestegård
Øvrebø prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borre kirke

Borre kirke

Bakgrunn
Borre kirke er en steinkirke som antas å ha blitt oppført på 1100-tallet, skjønt det er grunn til å tro at den hadde en forgjenger — muligens i form av en trekirke. Det var i alle fall en viss befolkning på stedet selv i førkristen tid, og det må ha vært et hov i nærheten — og et behov for å overta funksjonene snarest mulig ved kristningen. En tradisjon vil ha det til at kirken ble bygget i Olav Kyrres regjeringstid (1067–1093), men man operer gjerne med begynnelsen av 1100-tallet. Kirken var viet til Olav den hellige og Nikolas (festdag: 30. august).

Borre kirke
Borre kirke
Borre kirke

Kirkebygg, bygningshistorie
Kirken har romansk stil, altså rundbuer. Den er en langkirke med rektangulært skip med takrytter omtrent på midten, rett avsluttet kor i øst og et sakristi som trolig er yngre, øst for koret igjen. Koret har utgang i sør, og i skipet er det en gjenmurt sørportal. Sistnevnte kan ha vært hovedinngang en gang, uten at man vet det sikkert. Kirken hadde opprinnelig ikke våpenhus, men fikk etterhvert et i tre. Det nåværende ble oppført i forbindelse med restaureringen i 1926–28 og ble finansiert av Sam Eyde. Kirken har, i likhet med mange middelalderkriker, ingen nordvinduer. Takrytteren er ikke opprinnelig. Tidligere hang klokkene i en støpul. Kirken tilhørte greven fra 1673 og ble i 1899 kjøpt av skipsreder Christoffer Hannevig, som ganske snart gav den videre til menigheten.

Som andre gamle kirker har Borre kirke gjennomgått en rekke endringer. Sin nåværende form har kirken fra en omfattende restaurering i 1926–28 etter planer av arkitektene Carl Buch og L.H. Ree. Domenico Erdmann var fargekonsulent for interiøret, og Sem trevarefabrikk laget mye av innredningen. Ved restaureringen ble trappene opp til galleriet flyttet ut i våpenhuset. Det er galleri i vest (med orgel) og langs nordveggen. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Det er galleri i vest (med orgel) og nord. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er litt høyere enn skipets gulv. Kirken har et steinalter med marmorplate som er noe av det eldste av dens inventar. Den overdådige, barokke altertavlen er skåret av Abel Schrøder d.y. i 1665, like etter at han skar altertavlen i Holmens kirke, som regnes som hans hovedverk. Hovedbildet viser korsfestelsen. Rundt dette er det andre bilder som viser Marias bebudelse, Jesu fødsel, Jesu dåp, sjelekamp i Getsemane, innstiftelsen av nattverden og oppstandelsen. Tavlen ble malt og forgylt i 1741 og overmalt i 1850-årene før den ble restaurert på 1920-tallet.

Prekestolen skal være eldre enn altertavlen og ble betegnet som brøstfeldig allerede i 1673. Kanskje er den fra 1500-tallet, fra like etter reformasjonen. Den ble med nød og neppe restaurert på 1920-tallet. I fyllingene er det utskårne kvinnefigurer som representerer håp, rettferdighet, tapperhet, visdom og kjærlighet. Sistnevnte er representert av en kvinne med bart bryst og barn på armen, og stod opprinnelig i midten, men ble ved restaureringen flyttet helt til høyre for ikke å støte noen. Nederst er et felt som viser Kristus med seiersfanen som frelser fortapte sjeler fra helvete.

Døpefonter og dåpspraksis har variert noe gjennom kirkens historie. Den eldste døpefonten var av stein og skal ha vært ganske medtatt på 1700-tallet. Deler av den ble funnet i kirkemuren i 1891 og 1934. Det som er igjen av fonten er ganske medtatt og oppbevares i Oldsaksamlingen sammen med det gamle dåpsfatet. Deretter hadde kirken en døpefont av tre (avbildet nedenfor), grå eller off-white med gullfargede forsiringer. Den er nå på Norsk folkemuseum. I grevens tid (bokstavelig talt) fikk kirken den dåpsengelen vi ser i dag. Den henger i en snor fra taket. Det var en mellomperiode (1893–1926) da dåpsengelen måtte vike for en granittdøpefont.

Borrekorset
Borrekorset, detalj
Døpefont fra Borre

Orgelhistorien kan leses ut av Norsk orgelregister. Kirkens første orgel ble innviet den 27. juli 1834. Det var et åtte stemmers Kjelsaas-orgl som skal ha blitt gitt i gave fra menighetem. Nytt orgel bygget av kirkesanger (klokker) Mørch i Slagen kom på plass i 1867. Det var laget av deler av orgelet i Mariakirken i Tønsberg, som ble revet på den tiden. Dette ble skiftet ut igjen i 1890 med et Hollenbach-orgel som ble ombygget av orgelbygger Niels Teigelkampff i forbindelse med restaureringen av kirken på 1920-tallet. Det ble i den forbindelse laget nytt prospekt. Dagens orgel er ifølge orgelregisteret bygget av Ernst Junker i 1986. Hos Grönlunds Orgelbygeri sies det imidlertid at de laget et orgel til Borre i 1999, men det er mulig det gjelder gravkapellet.

Kirken fikk glassmalerier utført av Sverre Pettersen ved restaureringen i 1927. Nærmest prekestolen ser vi seks scener fra Jesu liv, nærmest orgelgalleriet er det motiver fra Israels historie og i korveggen scener fra patriarkenes liv.

De to kirkeklokkene er fra 1807 og 1846. Den siste av disse skal være den første Ole Olsen støpte. I Oldsaksamlingen finner vi ellers det såkalte Borrekorset (avbildet over), men det henger også en kopi i kirken.

Kirkegård og omgivelser
Ikke overraskende for en kirke på denne alderen har kirkegården blitt utvidet en rekke ganger — her i retning prestegården, som ligger nordøst for kirken. På kirkegården står også et gravkapell fra 1950-årene, en driftsbygning fra 1974 og et mausoleum for Sam Eyde. Også Bernhard Folkestad er gravlagt her, og det er en rekke gamle gravminner for den som er interessert i slikt. Sør for veien kalt Steinbrygga er både et kirkegårdsområde og en park med et krigsminnesmerke. Menighetshuset ligger i Tveitenveien 18, nærmere sentrum.

Gravkapell
Mausoleum for Sam Eyde
Mausoleum for Sam Eyde

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandefjord kirke

Sandefjord kirke

Bakgrunn
Sandefjords kirkehistorie på 1800-tallet har mye til felles med andre fremvoksende byers kirkehistorie. Ladestedet Sandefjord fikk kjøpstadsrettigheter i 1845 etter å ha blitt egen kommune (formannskapsdristrikt) i 1837. Den unge byen hadde imidlertid ingen kirke, og innbyggerne var henvist til Sandeherred (nå Sandar) kirke. Denne ligger få kvartaler fra dagens Sandefjord kirke, selv om den i sin tid lå i en annen kommune. I Sandar kirke var imidlertid bybefolkningen henvist til noen rader bakerst på øvre galleri, og det oppstod etterhvert stor misnøye med dette.

Sandefjord gamle kirke
Interiør i Sandefjord gamle kirke

Den tidligere kirken
Den fremvoksende byen nådde opp i 2 500 innbyggere på 1870-tallet, og den 10. desember 1872 ble byens første kirke innviet. Det var en liten, hvit trekirke (bindingsverk) som var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Den lå litt sør for den nåværende kirken, mellom Kongens gate og Rådhusgaten på vestsiden av Storgaten. Det er heller ikke langt fra Sandar kirke. Av inventar her kan nevnes alterbord laget av snekker L. Jakobsen, alterbilde malt av Otto Mengelberg (Jesus i Getsemane; motivet ligner på det han hadde malt til Grimstad kirke), prekestol tegnet av Wilhelm von Hanno, orgel bygget av Amund Eriksen og kirkeklokker støpt av O. Olsen & Søn. Sandefjord ble utskilt som eget kirkesogn og prestegjeld i 1877. Denne Sandefjords første kirke ble imidlertid flammenes rov i den store bybrannen natt til 16. mars 1900.

Sandefjord kirke
Sandefjord kirke

Dagens kirke
Ny kirke ble oppført etter tegninger av Carl Michalsen på grunn som da tilhørte Sandar prestegård, og innviet den 23. oktober 1903. Vi har å gjøre med en langkirke av tegl med et 60 meter høyt tårn ved inngangen i sør, et virkelig landemerke i byen. Antall sitteplasser oppgis til 600 på Kirkesøk, men var trolig endel høyere i begynnelsen. Det har naturligvis vært en rekke oppussings- og vedlikeholdsarbeider etter åpningen. I 1937 ble kirken pusset opp innvendig med Domenico Erdmann som kunstnerisk konsulent, i 1960 var det omfattende reparasjoner og oppussing etter planer av Esben Poulsson, og i 2002–03 var det utbedringsarbeider pga. sopproblemer.

Interiør
Innvendig er det gallerier i sør, øst og vest. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Ved inngangen i sør er det to bronsedører tegnet av Reiulf Renberg. Kirken har etterhvert fått en rekke glassmalerier. Korveggen hadde i sin tid et vindu med et glassmaleri av Miksa Róth (se også her) som viser Jesus som stiller stormen. Dette ble i 1960 flyttet til et vestvindu. Terje Grøstad laget seks glassmalerier under galleriene (tre hver i øst og vest) til jubileet i 2003. Vinduene i øst har gammeltestamentelige motiver (Noa og arken, Jona og hvalen, David som salmedikter og harpespiller) mens de i vest har nytestamentlige (Paulus’ omvendelse, pinseunderet, den barmhjertige samaritan). Hvis det er riktig som det står hos Tunsberg bispedømme, at det store vinduet i øst med Moses og lovtavlene ble utført i 1993, betyr det formodentlig at det er de åtte mindre vinduene rundt som ble fullført som et av Grøstads siste prosjekter i 2010.

Inventar
Altertavlen ble (sammen med altersølvet) reddet ut av den brennende kirken og ble brukt i den nye i rundt femti år. I 1950 ble det imidlertid bevilget midler til ny tavle, som ble tegnet av Reiulf Renberg og arkitekt Ragnar Nilsen og skåret av Thorbjørn Danielsen. Bildet ble malt av Egil Weiglin og forestiller nattverden. Over bildet står tekten «Gjør dette til minne om meg» (1 Kor 11, 24). Denne nye tavlen ble innviet i september 1951 og var tilpasset til glassmaleriet på korveggen over den. Den gamle tavlen ble plassert i overgangen mellom kor og skip. Den nye tavlen slo imidlertid ikke an blant menigheten, og arbeid for enda en ny tavle startet ganske snart. Oppdraget med å lage den falt på Dagfin Werenskiold, som riktignok stilte et kontroversielt krav: Glassmaleriet på korveggen måtte fjernes. Dette kravet ble innfridd i 1960, da vinduet ble flyttet til vestsiden av kirken. Werenskiold arbeidet i tre år med altertavlen, og det er et monumentalt verk med 17 billedfelt skåret i mahogny (7,15 m x 5,75 m).

Prekestolen ble tegnet av arkitekten og er på alder med kirken. I tillegg finnes en lesepult laget av Ingvald Thorvaldsen i 1988. Også døpefonten er på alder med kirken. Den er av hvit marmor. I sakristiet henger et keramikkrusifiks laget av Thorbjørn Danielsen, og kirkekipet er en kopi av Gokstadskipet.

Kirkens første orgel hadde 17 stemmer og ble levert av Olsen & Jørgensen. Det ble byttet ut på 1950-tallet: I 1952 ble orgelgalleriet utvidet for å gi plass til et nytt orgel fra J.H. Jørgensen. Dette ble utsatt for lekkasje og dårlig vær, og ble relativt raskt påført store skader. Dagens orgel kom på plass i 1979. Det har ifølge orgelregisteret 45 stemmer (3 manualer og pedal) og er levert av Marcussen & Søn. Det står mer om orgelet her. Det finnes også et kororgel (3 stemmer) som ble bygget av Paul Ott i 1976 og kom til kirken i 1999. Dessuten har kirken et konsertflygel.

Kirken har tre klokker fra 1903 fra O. Olsen & Søn. Dessuten ble det installert et klokkespill med 25 klokker i 1931 etter gave fra Andreas Raastad. Klokkespillet har i perioder vært ute av drift, og i 1999 ble det satt ut av spill etter et lynnedslag, men det skal være satt i stand igjen og er datastyrt. Det brukes til konserter.

Sandefjord kirke er en populær konsertkirke som er kjent for sin gode akustikk og flotte orgel. Musikk i Sandefjord kirke er nærmest for et varemerke å regne.

Minnesmerke
Minnesmerke fra motsatt kant
Minnesmerke over falne i fredsbevarende operasjoner

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården nord for kirken ble innviet i 1883 og gravkapellet året etter. Siden åpnet Ekeberg gravlund rundt 1930 og fikk krematorium i 1960 (nå avløst av Vestfold krematorium). I disse dager er det gravlunden ved Orelund kapell som er byens hovedkirkegård. Sør for kirken står et minnesmerke (utført av Gustav Lærum) som opprinnelig er til minne om krigsforliste sjømenn fra Sandar og Sandefjord under første verdenskrig. I 1995 fikk monumentet en ny minneplate for ofre for andre verdenskrig. Inne i kirkens våpenhus ble det 17. mai 1947 avduket en minnetavle over krigens ofre. I parken vest for kirken er et minnesmerke over omkomne i fredsbevarende operasjoner.

Minnesmerke
Minnesmerke
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fredriksvern kirke

Fredriksvern kirke

Bakgrunn
Heter det Fredriksvern kirke eller Stavern kirke? De som mener det første, er gjerne nådeløse mot dem som bruker det siste, men kirkelige og andre oppslagssteder gjør det ikke lett for folk. Menigheten heter Stavern, men på fellesrådets side står kirken omtalt som Fredriksvern. Derfor holder vi oss til det, slik det også er gjort i jubileumsboken, men nettstedet Kirkesøk (i regi av Den norske kirke) bruker i likhet med blant annet seksbindsverket «Kirker i Norge» betegnelsen Stavern kirke.

Kirkebygg
Nok om det. Kirken ble anlagt som garnisonskirke og skal være Norges eldste sådanne. I 1748 ble det besluttet å anlegge verft og flåtebase i Stavern. Oppførelsen av Fredriksvern verft begynte i 1750 og var for det meste ferdig i 1758. Kirken ble tegnet av Michael Johan Herbst, som var kommandant på Fredriksvern, og oppført i 1753–56. Den ble innviet den 31. mars 1756, på fødselsdagen til kong Frederik V, som anlegget er oppkalt etter. Det dreier seg om en korskirke i pusset tegl med takrytter (1758) over krysset og valmtak med svai. Kirken har rundt 350 sitteplasser (mot opprinnelig 400). Sakristiet kom til i 1760. Kirken må kunne kalles et hovedverk innen rokokko i Norge. Den har et par særegenheter som visstnok var nødvendige for å sikre finansiering. Den skulle kunne tjene som flerbrukshus med kornlager på loftet (hvorav synlige luftekanaler i taket) og med lasarett (med nedfellbare rygger på kirkebenkene). Utvendig har den et urverk som ble montert året etter innvielsen. Det var opprinenlig flere, men det var problemer med drivverket, så bare uret i karnappet over inngangen er beholdt — samt et fornøyelig «takur» med en englefigur inne i kirken. Kirkens orientering er den motsatte av den vanlige: Her er koret i vest. Dette var visstnok mot biskopens ønske.

Interiør
Kirkerommet er relativt gjennomført og imponerende. Bak mye av snekkerarbeidet står Joen Jacobsen fra Skien. Det er gallerier rundt det meste og flere innbygde losjer. Det var regler for hvem som satt hvor, hvem som betalte hvor mye osv. Blant annet måtte marinens offiserer betale, mens hærens offiserer hadde friplass. Kongestolen var ferdig først i 1790 og bærer Kristian VIIs monogram.

Gulvet er av teglstein, og det er enkelte gravplater i det, men det har vært forbudt med begravelser under gulvet siden 1800. I taket er stjernehimmelen avbildet, og i kirkens vestvegg er det vinduer med glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1960, i form av evangelistsymbolene. Det lyse koret med altertavlen er naturlig blikkfang.

Inventar
Altertavlen er et utpreget barokkverk av en type vi ser mer av i andre land. Selve altertavlen, altså snekkerarbeidet, er utført av Joen Jacobsen, mens figurene på den antas å være utført av en billedhugger i København. Bildene er usignert, men antas å være malt av Jacob Pedersen Lindgaard. I det store bildet nederst ser vi korsfestelsen med Maria og Johannes på hver sin side av korset. Motivet er svært likt tilsvarende bilde i Nøtterøy kirke. Over dette er himmelfarten. Øverst på tavlen er treenighetens trekant omgitt av en stråleglans og med «Jahve» skrevet på hebraisk. På hver side sitter en basunengel. Oppstandelsesbildet er omgitt av de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). På hver side av korsfestelsesbildet er en englefigur.

Også prekestolen er snekret av Jacobsen. Opprinnelig var det meningen at den skulle modelleres på prekestolen i (gamle) Brevik kirke, men planen ble endret til Skien (også her den tidligere kirken). Prekestolen har enkle fyllinger der den henger på hjørnet mellom søndre og vestre korsarm. Jacobsen står også bak døpefonten. En enkel lesepult laget av Hans Pettersen er fra 1995.

Kirkens første orgel ble bygget av organist Haavel Christophersen Gaarder fra Kongsberg og hadde fire stemmer. Det ble innviet den 21. november 1790. Fasaden etter dette orgelet brukes fortsatt, selv om selve orgelet er skiftet ut et par ganger. I 1840–41 bygget orgelbygger Erichsen fra Hamar et syv stemmers orgel til kirken. I 1911 fikk kirken et penumatisk orgel med 14 stemmer bygget av Olsen & Jørgensen, og fasaden ble flyttet lenger frem i kirken. Dette orgelet ble endret flere ganger, før J.H. Jørgensen bygget nytt orgel i 1961. Orgelet er elektro-pneumatisk og har 19 stemmer (3 manualer), og mange av de gamle orgelpipene er gjenbrukt. Orgelet beskrives i jubileumsboken som «forholdsvis pålitelig», men det påkaller ikke den helt store entusiasmen. I fellesrådets handlingsplan for 2012–2015 beskrives orgelet derimot som dårlig.

Opprinnelig hadde kirken to klokker som var støpt på verftet i 1753. Kvaliteten svarte nok ikke til forventningene, for i 1801 ble det bestilt tre nye klokker fra kjøpmann Otter Steen i Stavern. Også disse må ha vært en skuffelse, for i 1839 ble det bestilt nye klokker fra Borger Riise i Tønsberg, og bare fem år etter det ble de erstattet med nye kokker fra Nils Knudsen Dahl i Ramnes. Disse ble brukt til 1911, da to nye klokker ble støpt hos O. Olsen & Søn. Disse brukes fortsatt i dag.

Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger. Blant annet var det en hovedreparasjon i 1850-årene, og det er åpenbart at kirken har vært malt en rekke ganger i forskjellige farger og med varierende hell. Domenico Erdmann var konsulent ved restaureringer tidlig på 1900-tallet, og på slutten av 1930-tallet var det igjen omfattende restaurering da kirken var stengt en periode. 250-årsjubileet foranlediget også oppussing.

Det er blitt populært med sommerkonserter i Fredriksvern kirke, en tradisjon som skal ha startet med Arve Tellefsen i 1994.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger utenfor festningsverkene og er omgitt av kirkegården, som er inndelt i flere felt. Frem til 1799 var kirkegården forbeholdt de militære og fulgte en streng rangorden, mens sivile ble gravlagt ved Tanum kirkegård. I 1986 ble Torsrød gravlund innviet som avlastning for Fredriksvern. Et gravkapell ble oppført sørvest for kirken i 1915, men kom i dårlig forfatning utover i 1930-årene. Det ble pusset opp vinteren 1937–38 og innviet til kirkelig bruk i mars 1938. Gudstjeneste ble holdt i kapellet i 1938–39 mens kirken var stengt for restaurering. På 1970-tallet var kapellet igjen i dårlig forfatning, men først etter en anonym gave i 1992 ble det satt i stand, for en stor del med dugnadsarbeid. Siden har det vist det seg at feil type materialer er benyttet, og det fortelles i jubileumsboken fra 2006 at nytt arbeid er planlagt gjennomført samme år. Det finnes et menighetshus i Storgaten 36.

Foran kirken (utenfor kirkegården) står et relativt uvanlig krigsminnesmerke i form av en fontene med steinrelieffer.

Fredriksvern kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tjølling kirke

Tjølling kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Tjølling var egen kommune før den ble innlemmet i storkommunen Larvik i 1988, og stedet har hatt kirke siden middelalderen. Skiringssal-kaupangen var i området her. Kirken skal ha blitt oppført relativt tidlig på 1100-tallet og hadde basilikaform og var viet til jomfru Maria og erkeengelen Mikael. Det antas at det fantes et Maria-alter i tillegg til høyalteret, og kirken hadde et Maria-bilde som var et reisemål for mange. Ifølge jubileumsboken dreide set seg om den største kirken på landsbygda i Nord-Europa i sin tid. Kanskje kan den opprinnelig romanske kirken ha blitt noe gotifisert på 1200-tallet, men etter Svartedauden gikk det nedover med den. Man antar at den brant på 1400-tallet (og prestegården brant i 1364). Det skal ha stått dårlig til med kirken i lang tid etterpå, og den var uten tårn i 1617.

I 1762–64 ble kirken grundig ombygget av et par tyske byggmestre. Da hadde den lenge skrantet, og det ble ikke bedre etter et jordskjelv i 1759 og påfølgende uvær i 1760–61. Mye av veggene ble revet og bygget opp igjen, slik at vekten av takkonstruksjonen bæres av vegger istedenfor av søyler. Kirken fikk da i bunn og grunn sitt nåværende utseende med de karakteristiske valmtakene. Det har vært delte meninger om dette, men om kirken ikke fremstår som en autentisk middelalderkirke, er den svært karakteristisk. Tårnet fra 1698 ble beholdt (et krav fra greven, som var kirkeeier), men dagens tårn (eller takrytter) er fra 1842. Kirken hadde i mellomtiden blitt truffet av lyn og hatt brann i tårnet i 1783, 1800 og 1833. I 1864 ble sørportalen gjenmurt, og det ble satt inn et vindu i stedet. I 1890-årene var det snakk om å restaurere kirken tilbake til utseendet før restaureringen på 1760-tallet, men det ble aldri gjennomført. Kirken var stengt pga. oppussing et par måneder høsten 1975.

Kirkebygg
Tjølling kirke er altså en langkirke i mur med rektangulært skip, et smalere og kortere kor og sakristi øst for dette igjen. Hvor mange sitteplasser har kirken? Her varierer overslagene dramatisk. Kirkesøk, som muligens bygger på kirkeleksikonet, sier 500, mens Larvik kirkelige fellesråd opplyser at det bare er 244 plasser i henhold til brannforskriftene.

Interiør og inventar
Kirken ser ut til å ha hvitkalkede vegger. Korbuen er rundbuet, og korgulvet er to trinnn høyere enn skipets gulv. Det er orgelgalleri i vest. Inventaret er dels fra før den store ombyggingen. Et glassmaleri i et korvindu (motiv: Jesus på korset) er tegnet av Borgar Hauglid og utført av glassmester Finn Hansen i 1952.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Dåpshus

Altertavlen er fra 1632 og er vel egentlig mest preget av barokken. Tavlen har to malerier. I det nederste og største får Jesus overrakt kors, kalk, tornekrone, ris, nagler og svamp av englene, og i bildet over ser vi oppstandelsen. Rundt dette er det flere søyler og en rekke figurer. På toppstykket ser vi den triumferende Kristus flankert av to romerske soldater, og det finnes et nattverdsbilde på baksiden. Malingen er fra 1762, men Domenico Erdmann skal ha foretatt undersøkelser for å fastslå de opprinnelige fargene, uten at tavlen er fargerestaurert.

Prekestolen fra 1598 er kirkens eldste inventarstykke og blant de eldste prekestolene i landet. Den er preget av renessansen og har som mange slike evangelistbilder (se f.eks. Matteus og Markus). Stolen ble malt av Jacob Pederssøn Lindgaard på 1700-tallet. På veggen bak presten er det malt et bilde av et brennende stearinlys i en stake på en bibel. Det finnes også fire timeglass.

Døpefonten fra ca. 1700 har en gutteengel som ser ut til å bære kummen (mens den egentlig bæres av tre bøyler). Dåpshuset i rokokko antas å være fra like etter ombyggingen, men det er mulig at gitterverket har stått på et eldre dåpshus.

Kirken har ellers en lysekrone fra Nøstetangen som i sitt slag vel bare overgås av tilsvarende i Kongsberg kirke, og det finnes en Kristian III-bibel fra 1633. Kirkeklokkene skal være fra 1725 og 1757.

Tjølling kirke fikk et nytt Stockmann-orgel i 2010, og galleriet måtte ombygges i den forbindelse.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som har vært utvidet flere ganger. Vest for kirken står en steinbygning som trolig er kombinert bårehus og servicebygg, og et bygg nord for kirken er muligens redskapshus. På kirkebakken er et krigsminnesmerke og en minnebauta over eidsvollsmennene Iver Hesselberg og Ole Olsen Amundrød. I første etasje i huset vis-à-vis kirken på Tjøllingvollen er det innredet menighetssenter (åpnet 2002). Prestegården ble oppført i 1805.

Tjølling kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Udenes kirke

Udenes kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
For å komme til Udenes kirke må man ta av fra fylkesvei 173 og kjøre flere kilometer på en humpete grusvei med så grov grus at man priser seg lykkelig om man unngår å møte andre biler med tanke på hva steinsprut kan forårsake. Kommer man frem uten skader på bilen, innser man straks at det er verdt reisen. Kirken ligger idyllisk til ved Glommas høyre (vestre) bredd, omgitt av kirkegården, og det er som om tiden står stille. Det er til og med en port mot Glomma, ut i det store intet — formodentlig fra en tid da man rodde til kirken.

Det ser ut til å ha stått ihvertfall to kirker på stedet tidligere. I middelalderen var Udenes sognekirke, men etter reformasjonen ble den anneks til Nes. Om middelalderkirken vet man ikke så mye, men det antas at den ble brent av svenskene i 1567. En tømret kirke ble reist ca. 1615 (like før 1617, da regnskapene begynner). Kirken hadde skip, kor og vesttårn. Det var våpenhus foran tårnet og dessuten egen inngang i koret. Denne kirken var sannsynligvis liten, for det ble allerede i 1680 foreslått å utvide eller erstatte den. Inventaret er så vidt omtalt i Norges kirker, men det ser ikke ut til at noe inventar fra de to første kirkene er bevart.

Kirkebygg
Dagens kirke er en tømret korskirke som ble oppført fra 1704 (kontraktsinngåelse 11. mars) av de samme håndverkerne som hadde bygget Fenstad kirke kort tid i forveien. Kirken ble innviet den 4. juni 1706, selv om enkelte kontrakter om taktekking mv. er datert senere. Kirken hadde opprinnelig takrytter over krysset, og den skilte seg også i andre detaljer fra dagens tilstand. Blant annet synes det å ha vært våpenhus ikke bare i vest, men også i endene av tverrskipene. Kirken ble omfattende reparert og ombygget i 1870 under ledelse av Gulbrand Johnsen. Takrytteren ble erstattet med et vesttårn, og kirken fikk andre vinduer og dører, ny kledning og nytt tak. Ifølge «Norges kirker» hadde kirken sakristi i øst også opprinnelig, men det antas at dagens sakristi er fra 1870. Antallet sitteplasser er rundt 350.

Inventar
Altertavlen med akantusinnramming ble laget av bilthuggeren Oluf Christensen Granberg. Det sies at evangelistfigurene ble kopiert etter Abel Schrøders altertavle i Nes kirke. På nivået over ser vi korsfestelsen, flankert av Moses og Johannes døperen, mens den oppstandne Kristus troner øverst. Altertavlen har gjennomgått endel endringer. Blant annet ble den overmalt i 1870, for så å bli malt igjen av Domenico Erdmann i 1912, i farger som ligger nærmere dem som ble brukt i empiretiden.

Også prekestolen er skåret av Oluf Christensen Granberg. En himling av samme håndverker sies i «Norges kirker» å være defekt og ligger på loftet. Kirken hadde opprinnelig også døpefont av Granberg samt et dåpshus, men nåværende døpefont er fra empiretiden.

Kirken hadde inntil 1904 et Brandtzeg-orgel fra 1866 som så gikk videre til Tovik kirke. Dette ble avløst av et 7 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel. Undertegnede kjenner ikke aktuell orgelstatus for kirken.

Kirken har to klokker fra 1904 fra det vi nå kaller Olsen Nauen Klokkestøperi (etter at de gamle ble overført til Klodsbodding kapell). Inventaret er skildret mer detaljert i «Norges kirker», som også har flere bilder av det samt tekniske opplysninger om bygget og detaljer omkring tilblivelsen.

Diverse
Det ble gjentatt ganger meldt om sopproblemer og misfarging her og i Ingeborgrud kirke. Sommeren 2008 ble imidlertid begge kirker malt, og problemet skulle med det visstnok være løst, skjønt enkelte bilder på Kirkesøk kan tyde på noe annet. Da bildene her ble tatt i 2009, lot det til at det pågikk dreneringsarbeider utenfor den ene kirkeveggen. Uteområdet ble ellers rehabilitert i 2010–13. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Ved Frøyhov, ca. 3 km sørvest for Udenes, var det kirke i middelalderen og til en stund etter reformasjonen.

Er man først i området, anbefales besøk på Gamle Hvam samt i gårdsbutikken på Hvam videregående skole. Ta gjerne med kjølebag!

Port mot Glomma
Krigsminnesmerke
Fra øst for Glomma

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sørum kirke

Sørum kirke

Bakgrunn
Sørum kirke feiret 800-årsjubileum i 1966. Dateringen bygger på Snorres skilding i Magnus Erlingssons saga av en tildragelse (se kap. 32–33) der Erling Jarl var i messe og noen av hans menn ble lurt i bakhold. Ut fra mureteknikken antydes det derimot i kirkens jubileumshefte at dagens kirke kan være fra første halvdel av 1200-tallet. Samtidig sies det at det trolig har vært kirke i Sørum allerede på 1000-tallet. Sørum var en av tre tridjungskirker eller fylkeskirker på Romerike (sammen med Nes og Ullensaker). De ble bekostet av kongen, mens menighetene måtte sørge for sognekirkene ellers. Huseby, som antas å ha vært krongods, ble prestegård.

Kirkebygg
Selv om det har vært gjort endringer, fremstår kirken fortsatt som en middelalderkirke. Den var viet til Peter og Paulus på st. Blasi dag (3. februar), og den ble solgt på auksjonen i 1723 og igjen i 1765 før den havnet på allmuens hender i 1825. Vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein med 310 plasser (ifølge Kirkesøk). Det dreier seg mest om relativt lokal bruddstein av granitt og gneis, med kalkstein langveisfra til hjørner og portaler. Skipet er rektangulært og relativt langt, mens koret er lavere, smalere og kortere. Sakristier ble bygget nord og sør for koret på 1800-tallet, mens dagens sakrsistibygg, som er på nordsiden, er fra 1953 og har rom til både prest og dåpsbarn.

Interiør og inventar
Kirkerommet var tidligere mer lukket og mørkt enn i dag. Koråpningen skal ha vært bare tre alen bred (ca. 185 cm), mens den i dag er på 4,4 meter. Det var få og små vinduer: to i skipets sørvegg, ett i korets sørvegg og ett mot øst. Sistnevntes form er bevart (det er blitt dekket av altertavlen), mens de andre er blitt utvidet. Takrytteren med kirkeklokkene skal ha vært der i minst 400 år, skjønt det er usikkert når den stammer fra. Inngangene har opprinnelig plassering, men bare den i vest har sin opprinnelige form. Selve døren der er skiftet ut (og hengslet om fra innovervendt til utovervendt), men smijernsdørringen og gangjernene er overført. Det skal tidligere ha vært våpenhus eller bislag ved sørportalen. Gjennom den ble koner som gikk til kirke første gang etter en fødsel, ført inn i kirken av presten.

Interiøret har vært endret en god del gjennom tidene. Mye ble fornyet på midten av 1800-tallet, blant annet med galleri langs skipets vest- og nordvegg, og i 1931 ble kirken restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Benkevangene fikk da sitt nåværende utseende, og interiørfargene ble endret.

Alteret er fra ca. 1600. Altertavlen antas å være skåret av Torsten Hoff. Den ble staffert i 1733, og har kjente motiver som nattverden, korsfestelsen og den oppstandne Kristus, innrammet i akantus og med givernes navn påført.

Prekestolen antas å være fra rundt 1600. Den har ganske typisk renessansedekor, som er blitt restaurert etter at stolen var blitt overmalt både i barokken og på 1800-tallet. Evangelistene er avbildet i storfeltene, og året for stafferingen er 1606.

Døpefonten i kleberstein er fra første halvdel 1200-tallet, kirkens eldste inventarstykke. Den var overmalt, men ble restaurert av Domenico Erdmann i 1931. I 1733 fikk den en himling som trolig ble skåret av Torsten Hoff, og som nå befinner seg på Folkemuseet. Det sies at den skjemmes av overmaling. Det finnes et dåpsfat fra det sørlige Tyskland fra 1500-tallet som ble forært kirken i 1685, samt to nyere dåpsfat, ett fra Tostrup (Christiania) og ett fra Th. Martinsen (Tønsberg). Eldre litteratur omtaler også et dåpshus som skal ha stått nederst ved kirkedøren, slik skikken en gang var.

Av annet gammelt inventar kan nevnes en stol fra 1600-tallet, en almissetavle fra 1782 og noe kirkesølv fra 1700-tallet. Litteraturen omtaler også eldre kirkesølv som har vært i kirken.

Kirken har hatt flere orgler. Dagens orgel har 16 stemmer og er fra 1965, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De tre kirkeklokkene er av ulik alder og temmelig gamle. Den eldste antas å være helt fra 1200-tallet. En annen er fra 1701 og skal ha vært støpt på kirkegården. Den tredje er fra 1829, støpt av Knud Schmidt i Christiania.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en mur av naturstein, bortsett fra i vest. Nordøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl tegnet av Ole Stein og oppført i 1934. Kirkegården har en rekke interessante gravminner, hvorav det mest berømte er et middelaldergravmæle i stein med to hjulkors. Det står nå på sørsiden av koret. Det finnes en rekke monumenter med støpejernplater fra 1800-tallet samt noen støpejernskors. De som studerer lokal bygdehistorie, kan nok finne mye interessant her. På kirkebakken står dessuten et krigsminnesmerke. Prestegården ligger noen hundre meter unna, på den andre siden av fylkesvei 171.

Ellers har det eksistert flere andre kirker i Sørum i middelalderen, så som Imshaug, Skea, Asak og Refsum.

Sørum kirke nordfra
Vestportal
Sørveggen
Hjulkors
Jernkors
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ski middelalderkirke

Ski kirke

Bakgrunn
I Ski er det en gammel kirke og en ny kirke. Den nye ligger i sentrum like ved stasjonen, mens middelalderkirken ligger et par kilometer øst for stasjonen, omtrent der man kommer ut på landet. I likhet med Kråkstad kirke feiret Ski kirke 850-årsjubileum i 2010. Etter reformasjonen var Ski anneks til Kråkstad.

Bygningshistorie
Kirken ble opprinnelig bygget omkring midten av 1100-tallet, og de eldste delene er skipet og koret, begge med rektangulær form og ganske tykke murer (150–160 cm). Vi snakker altså om en langkirke i stein som er pusset og kalket. På 1600-tallet hadde kirken takrytter og våpenhus. I 1688 slo lynet ned, og taket måtte repareres. Korets østgavl er bevart, men ellers er det gjort om noe på gavlene. Skipets østgavl ble murt om i 1697, og skipets vestgavl, som er tildekket av tårnet, er delvis revet. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken i privat eie til komunnen overtok i 1851. Da var kirken svært forfallen, og det var ikke langt fra at den ble revet og erstattet med en ny, men i stedet ble den restaurert og reparert. Tårnet, som har tårnfot av stein (med våpenhus) og øvre del av tre, kom til i 1860. Ved samme anledning ble kirkens portaler og vinduer revet, endret eller gjenmurt. Sakristiet i øst er tegnet av Ole Stein og ble oppført i 1934 til erstatning for et sakristi fra 1720. Året etter (altså i 1935) ble kirken restaurert etter Steins tegninger, mens Domenico Erdmann valgte interiørfarger. Kirken har 200 sitteplasser, og den har galleri i vest (til orgel) og langs skipets nordvegg.

Strengt tatt er kirken litt skjev, slik det ofte er, og koret er ca. 40 cm smalere i øst enn i vest. Opprinnelig var det ikke vinduer i nordveggen. De ser ut til å ha kommet til i 1860, samme år som korbuen fikk sitt nåværende utseende. Før 1860 hadde kirken flere lukkede gårdsbenker. Det ble gjort om på benkene også i 1935. Det står en klokkerbenk ved korets nordmur. I vinduene er det farget antikkglass fra glassmester G.A. Larsen.

Ski kirke

Inventar
Kirken hadde en altertavle fra 1621–22, men fikk i 1890 en nygotisk tavle med et alterbilde malt av Thorolf Holmboe i kopi etter Adolph Tidemands da så populære bilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Bildet ble flyttet over i dagens tavle i 1935. Tavlen har figurer av evangelistene, Moses og en helgen.

Tre prekestoler er kjent i kirkens historie. En prekestol med himling fra 1626–28 ble reparert i 1685. En prekestol fra 1860 stod i skipets nordøstre hjørne og hadde en åttekantet himling. Dagens prekestol er fra restaureringen i 1935. Den står i skipets sørvestre hjørne, har tre fag ut mot skipet og er enkelt dekorert med korsmotiv i det største feltet i midtre fag.

Døpefonten i kleberstein er på alder med kirken, altså fra 1100-tallet. Den er i ett stykke og har en ganske spesiell form, en firkantet kum med avrundede hjørner. Øverst skråner den noe, og det er skåret ut border (bladranker med masker og et dyr) langs kanten. Kummen har ben og står på en sokkel.

De to kirkeklokkene er fra 1668 (Michael Kessler) og 1871 (L.H. Hagen). Kirken fikk et Hollenbach-orgel i 1890, men dette ble i 1952 byttet ut med et 17 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen med et prospekt tegnet av Asbjørn Stein. I 2015 ble det gamle orgelet demontert og nytt orgel fra Marcussen & Søn installert. Det ble innviet i november samme år.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger på den nordlige delen av kirkegården, som ble betydelig utvidet sørover i 1921 — og dessuten i 2002. Like utenfor kirkegården står et krigsminnesmerke. «Norges kirker» omtaler et gravkapell av pusset tegl vest for kirken, omtrent ved parkeringsplassen. Der skal det også ha stått en kirkestall, som ble revet i 1955. Nå er også gravkapellet borte, men det er et bårehus (formodentlig) øst for kirken, muligens fra 1960-tallet. Det var for øvrig gravkammer under kirkeskipets nordøstre hjørne tidligere. Der er det funnet kister fra 1700-tallet. Man kan søke på graver på kirkegården her og her. Det er menighetshus i Kirkeveien 3, nærmere sentrum. (Ellers er kirkens administrasjon ved Ski nye kirke.)

Ca. 1 1/2 km vest for kirken skal Sander kapell ha stått, men det later til å ha vært ute av bruk allerede da Jens Nilssøn var på visitasreise i området i 1594. Det er ikke funnet rester etter det.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden