Stikkord: Finn Krafft

Herefoss kirke

Herefoss kirke

Bakgrunn
Herefoss var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Vegusdal og Birkenes i 1967 og tok sistnevntes navn. Kirkemessig sognet stedet til Landvik prestegjeld etter reformasjonen, men i 1875 ble Herefoss eget prestegjeld og fikk Mykland og Vegusdal som annekssogn. Fra 1977 sorterte imidlertid Herefoss under Birkenes prestegjeld.

Det antas å ha stått to tidligere kirker på Herefoss, men dateringen synes usikker. Den eldste må vel antas å ha vært en stavkirke, og det er formodentlig den som er nevnt som Hegrafoss i en skriftlig kilde i 1487. Kirke nummer to skal ha vært en tømret langkirke, så den er trolig fra etter reformasjonen. Den lå nærmere vannet (Herefossfjorden) enn dagens kirke, og den var tjærebredd og hadde tre gallerier. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og kom på allmuens hender i 1827. Ved flommen i 1860 trengte vannet inn i kirken, og ny kirke ble besluttet oppført på et nytt sted. Opprinnelig var det snakk om Torsbumoen (på oversiden av riksvei 41), der det skal ha vært et hov. Peter Rasmus Krag ville det imidlertid annerledes, og kirken ble oppført på samme tomt som før, men lenger opp fra vannet. Den gamle kirken ble revet etter at den nye stod klar.

Herefoss kirke
Vindfløy
Krigsminnesmerke

Kirkebygg
Herefoss kirke er en åttekantet trekirke som ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester Mikkel Mortensen. Den ble innviet den 11. oktober 1865 av biskop Jacob von der Lippe, og antallet sitteplasser er ca. 200. Kirken har galleri. Materialer og inventar fra gamlekirken ble stort sett solgt på auksjon da kirken ble revet, og mye av det er å finne omkring på bygda. Kirken ble pusset opp til jubileet i 1965 og fikk da interiørfarger etter planer av Finn Krafft. Ifølge kirkelig fellesråd ble taket reparert og tårnet malt høsten 2007, og det ble uttrykt ønske om å få kirken malt sommeren 2008. Etter det undertegnede kan se, er kirken blitt malt i de senere år. Det ser ut til at det også er foretatt noen mindre endringer i kirkerommet.

Inventar
Altertavlen er en renessansetavle fra 1634 som stod i Oddernes kirke til den fikk ny i 1704. Til Herefoss kom den i 1790. Tavlen var overmalt og ble restaurert ved Riksantikvarens kontor (under ledelse av Odd Helland) frem mot 1963. Tavlen er i to etasjer, men antas å ha hatt en tredje etasje eller et toppstykke samt et par sidevinger til. I hovedbildet i første etasje ser vi nattverdens innstiftelse. Øverst er det et korsfestelsesbilde i midten omgitt av bilder av de allegoriske figurene Fides og Spes.

Om prekestolen og døpefonten sier ikke kildene all verden. Kirken hadde en klokke som var ganske liten, men fikk en ny i 1891. Kirken hadde i mange år et harmonium levert av Einar Kaland i Bergen. Det ble i 1951 eller 1952 skiftet ut med et syv stemmers pipeorgel fra Paul Brantzeg. Orgelet skal være helt fra 1855 og stod tidligere i Bamble kirke før det ble flyttet til Herefoss og montert av W. Sællmann i Kristiansand.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg ned mot Herefossfjorden og vestover. Under skipet er en dør som vel må antas å ha vært inngang til bårerom, men den er nå merket med «Toalett». På kirkegården er et minnesmerke over en lokal person som døde i Tyskland under krigen.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjøvdal kirke

Gjøvdal kirke

Bakgrunn
Gjøv er en bielv til Nidelva, og Gjøvdal kirke er et par mil nordvest for Åmli. Gjøvdal ble i likhet med Tovdal slått sammen med Åmli kommune i 1967. Som i Tovdal har stedet hatt kirke siden langt tilbake. Kirkestedet er ved gården Askland, på det som antas å ha vært et gammelt hov. Den første kirken var en stavkirke som ble revet da dagens kirke ble bygget. Den bar opprinnelig Askland-navnet, og den ble i likhet med prestegjeldets andre kirker (Åmli, Tovdal og Mykland) solgt til sognepresten i Åmli på auksjonen i 1723. Ved presteenkens død ble kirkene fordelt mellom døtrene, og Gjøvdal-kirken var i privat eie til 1779. Det kan synes som det helt fra siste halvdel av 1600-tallet ble rapportert at kirken var i dårlig tilstand, og det ble utført reparasjoner i ny og ne. Våren 1803 ble stavkirken revet, og ny kirke ble oppført samme år av byggmester Gjermund G. Veum fra Fyresdal. Sommeren det året foregikk gudstjenestene i det fri, og på høsten fikk presten tillatelse av biskopen til å ta i bruk kirken, selv om det drøyde et par år til og vel så det før kirken var ferdig utstyrt. Noen innvielse ved biskopen selv var det imidlertid ikke. Biskopen var faktisk ikke innom Gjøvdal på sin visitas i Åmli i september samme år.

Kirkebygg
Gjøvdal kirke er en laftet langkirke med bortimot 200 plasser. Den har rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. I vest er det tårn med våpenhus i tårnfoten. Som på endel eldre kirker er det ikke vinduer i skipets og korets nordvegg. Kirken har stående, hvitmalt panel på utsiden. Inne i kirkerommet er laftetømmeret synlig, men malt. Det er galleri i vest og nord. Kirken har vært gjennom flere omganger med oppussing og restaurering, så som i 1887 (bl.a. ble korskillet ble fjernet og nye benker satt inn, ny døpefont ble snekret og gallerioppgangen ble flyttet), i 1901-04 (en rekke ting, ikke minst nytt tårn, og det ble mer omfattende enn først tenkt), i 1922 og til 150-årsjubileet i 1953. Ved sistnevnte anledning var Finn Krafft og Odd Helland konsulenter. Blant annet fant man tilbake til de opprinnelige fargene, rekonstruerte det korskillet som var blitt fjernet i 1887, og restaurerte den gamle døpefonten. Kirken ble også pusset opp til 200-årsjubileet i 2003.

Inventar
Altertavlen har et kors istedenfor bilde. Et alterbilde som viser Jesus i Getsemane, hadde siden erstattet dette, men ble i 1953 hengt opp på nordre korvegg i stedet, og korset ble tatt i bruk igjen. Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang fra koret, og det står en lesepult midt i koråpningen. Den gamle døpefonten er som antydet tatt i bruk igjen, og den har et fat som er fra 1600-tallet. I tillegg oppbevares fonten fra 1887.

Kirken hadde tidligere et pipeorgel fra Louis Hooghuys, men fikk nytt orgel til jubileet i 1953, uten at det fremgår av kildene hva slags. Det er én kirkeklokke her. Den er gammel og uten inskripsjon, og den ble sveiset ved Kongsberg våpenfabrikk i 1927.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er relativt kupert, og den er omgitt av forskjellige former for gjerde: dels tradisjonelt steingjerde, dels stakitt, dels nettinggjerde. Tre utvidelser nevnes i jubileumsboken fra 1953: i 1897, 1927 og 1947. Det sies også at det er planer om terrassering av kirkegården og anleggelse av trapper og hellelagte veier. Det ser ikke ut til å ha blitt gjennomført, men det er nødvendigvis en viss planering for hver rad av graver. Ved parkeringsplassen nordvest for kirken står et hus som ser ut til å være servicebygg/redskapshus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjerstad kirke

Gjerstad kirke

Bakgrunn, kirkehistorie
For en østlending som besøker Sørlandet, er Gjerstad den første kommunen man kommer til etter fylkesgrensen mellom Telemark og Agder. Gjerstad kirke ligger nær tettstedet med samme navn, og det er god utsikt over Gjerstadvatnet. Eldste skriftlige belegg for kirke i Gjerstad er Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene, som visstnok omtaler Gerikstadir kirkja i Visidalir, der det første navnet viste til gården hvis grunn kirken lå på, og det siste til bygda. Opprinnelig var Søndeled prestegjeldets hovedkirke, men prestens sete ble på 1400-tallet flyttet til Gjerstad, uten at vi vet sikkert når første kirke ble bygget. Kanskje kan vi anta at den er fra før Svartedauden. Kirken gikk som andre norske kirker på auksjon i 1723. Da var den i dårlig stand, og det kom flere pålegg om å sette den i stand, men det drøyde med gjennomføringen.

I 1737 skal den gamle kirken ha blitt revet og ny bygget. Den målte 103 fot ganger 31 fot — eller ca. 31 m x 9,5 m — og byggmester var Søren Knutsen fra Arendal. En modell laget av sogneprest John Aas i 1820-årene viser at det var en langkirke, og jubileumsboken fra 1998 gjengir også en tegning av Aas som viser kirken, prestegården og andre bygninger. Ellers er detaljer omkring selve byggingen uklare fordi regnskap ikke ble ført før i 1748. Det ble utført reparasjoner i 1760-årene, med mye av arbeidet utført sommeren 1763 og med ferdigstilling i 1769. I denne tiden ble det blant annet arbeidet med tårn og kirkeklokke. Sistnevnte ble støpt av Jacob Rendler i 1762. Fra denne kirken stammer 29 malerier på treplater (av opprinnelig 31) som er å finne på Folkemuseet. (Noen av dem er å se i Digitalt museum.) Bildene viser figurer fra Bibelen malt i 1760 og var opprinnelig festet på galleribrystningen. En messehagel som oppbevares på prestekontoret, stammer også fra gamlekirken, og det finnes en rekke gamle presteportretter i dagens kirke.

Gjerstad kirke vestfra
Alterskap
Prekestol
Døpefont
Orgel
Krigsminnesmerke
Døpefont fra Gjerstad på Folkemuseet
Døpefont og himling fra Gjerstad på Folkemuseet

Dagens kirkebygg
Kirken var i god stand etter reparasjoner, men med økningen i folketallet begynte den å bli for liten utover 1800-tallet. På grunn av økonomiske nedgangstider i etterdønningene etter napoleonskrigene drøyde det med å få gjort noe med saken, men det kan se ut til at enkelte arbeider ble utført i perioden 1816-21. Ellers var det vanskelige tider også pga. brennevinsfyll, som også ble sogneprestens svøpe. I John Aas’ tid som sogneprest (1821-67) ble det tydeligvis bedre orden på ting, og det ble etterhvert besluttet å bygge ny kirke. I den forbindelse var det kontakt med Chr.H. Grosch, som tegnet den kirken som fremdeles står i Gjerstad. Det vil si: Prosjektet modnet over tid. Grosch leverte sin første tegning i 1836 — til en tømret korskirke. Mens det ble arbeidet med finansiering, pågikk diskusjonen. Lokalt var det ønske om en kirke i bindingsverk, og Grosch leverte nye tegninger i 1842, etter at han hadde reist og tatt til seg nygotiske impulser. Det ble til en langkirke med basilikaform — i bindingsverk. Lars Rasmussen Listøl laget en modell for snekkerne som skulle bygge kirken, og fungerte som arbeidsformann, men byggmester var Hans Jensen fra Kragerø.

Kirken ble oppført på en knaus 120 alen fra den gamle kirken. Tomten ble bearbeidet fra 1842, og selve byggingen begynte i 1844. Innviet ble kirken først den 23. januar 1848, og ikke før høsten 1849 kom den i vanlig bruk, og gamlekirken ble revet. Men selv etter det gjenstod arbeid. I begynnelsen ser kirken ut til å ha hatt rundt 690 plasser (ifølge jubileumsbok), men tallet i dag er rundt 500. Bak apsis er det sakristi, og det er altså vesttårn med våpenhus.

Bygningshistorie
Kirken var i utgangspunktet svært kald. Etter en god del diskusjon i 1930-årene ble den i 1940 kledd med huntonittplater innvendig i vegger og tak. Maling ble utsatt til etter krigen, frem mot jubileet i 1948 (fargevalg ved Finn Krafft). I 2004 ble kirken tilbakeført mot opprinnelig utseende etter planer av Hans Olaf Aanensen.

Listøl hadde ansvaret for snekkerarbeidet i kirken. Han laget døpefont, de fleste spilene til alterringen og konsollene rundt galleriene (i vest og langs sør- og nordveggen). Prekestolen ble laget av formskjærer Peder Olsen ved Egelands Værk. Gallerispiler, vinduer og dører ble laget av Jakob Mortensen Haugen. Innvendig malerarbeid ble utført av Hans Olsen.

Interiør
Kirkerom. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
På alteret stod det opprinnelig et kors gitt av John Aas. I 1907 ble det satt opp en altertavle snekret av snekker Hødnebø i Risør, men den hadde ikke noe bilde i begynnelsen. Det kom inn flere forslag, men som midlertidig løsning malte man et gullkors på svart bunn. I 1941 fikk kirken det alterskapet som står der i dag. Det er laget av Arthur Gustavsen. I hovedbildet ser vi Jesus på korset med Maria og Johannes.

Prekestolen har bilder som illustrerer lignelsen om såmannen, med tilhørende tekst. Dette ble skåret av Einar Dale i 1954. I tillegg til prekestolen finnes en enkel lesepult.

Døpefonten vi ser i kirken i dag, er en kopi av fonten fra gamlekirken. Originalen ble laget på 1670-tallet av Christopher Ridder til Risør kirke, som gav den til Gjerstad i 1760, og den ble staffert i 1766. Originalfont med himling befinner seg nå på Folkemuseet. Til fonten (altså kopien som er i bruk) hører et dåpsfat i messing fra 1676 som er overført fra de tidligere kirkene.

Kirkerom
Alterskap
Prekestol
Døpefont
Døpefont fra Gjerstad på Folkemuseet
Orgel
Krigsminnesmerke
Døpefont og himling fra Gjerstad på Folkemuseet

Overført er også et par messinglysestaker. Som nevnt er den ene kirkeklokken fra 1672. Den andre ble omstøpt i Tønsberg i 1839 av en middelalderklokke.

Det gamle orgelet ble reparert en rekke ganger, senest på 1950-tallet. I 1965 ble det fastslått at det ikke var verdt å reparere det mer. I 1967 ble det inngått avtale med Vestre orgelfabrikk om levering av nytt orgel, som ble innviet 11. november 1971. Det står på vestgalleriet. Orgelet ble reparert i 2016.

Kirkegård og omgivelser
Den gamle kirkegårddelen (der tidligere kirker stod) er like nedi bakken sørøst for kirken. Den delen som er rundt selve kirken, er altså litt nyere. Ellers har kirkegården blitt utvidet en rekke ganger også etter at kirken ble innviet: i 1850, 1904 og 1950–1970. Sistnevnte trakk i langdrag blant annet pga. vanskelige grunnforhold med leire som krevde drenering, og det meldes i jubileumsboken (1998) om problemer fortsatt samt at kirkegården er for liten. Bårehus ble innviet den 17. desember 1969. På kirkegården er en minnestein for ofrene i krigen fra 1807 til 1814. Til hundreårsjubileet ble det innfelt en plate i denne til minne om tre lokale ofre i andre verdenskrig. Prestegåden ligger noen hundre meter sør for kirken.

Kirkegården mot prestegården
Kirkegården nedover mot prestegården

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Froland kirke

Froland kirke

Bakgrunn
«Frodolands sokn» er omtalt i et dokument fra 1390, og vi finner omtale av «Frolands kierki» i Graagaas fra 1620. Froland har fra gammelt av vært anneks til Øyestad, skjønt det er mulig Froland var eget prestegjeld før Svartedauden. I 1849 ble Froland kirke hovedkirke i eget prestegjeld, og i 1976 ble Mykland kirke overført til dette prestegjeldet. Kirkestedet er på Froland vestre (gnr. 9).

Den første kirkens alder er ikke kjent, men kirken var åpenbart forfalt på begynnelsen av 1700-tallet, og det gikk mot nybygging. I den forbindelse fortelles det at biskopen ikke tillot riving av gamlekirken før finansieringen av nybygget var helt i orden. Det fortelles også om lokaliseringsstrid, og som i en rekke slike tilfeller går det historier om jærtegn. Kirken ligger ned mot Nidelva, og sett fra motsatt bredd utgjør kirke med elv et flott postkortmotiv.

Kirkebygg
Froland kirke ble vigslet den 1. november 1718 etter en byggeprosess som ser ut til å ha gått relativt raskt. Vi har å gjøre med en laftet langkirke. Til å begynne med hadde den ikke tårn. Det kom til i 1727 og fikk våpenhus i tårnfoten samt spir øverst, i motsetning til det korset det har nå. Kirken er bordkledd utvendig og innvendig, og orienteringen er fra nordvest til sørøst. I 1887 ble kirken noe ombygget under ledelse av Carl Svensen. Den ble da forlenget østover og fikk nytt kor (polygonalt avsluttet) samt sakristi på hver side av koret. Samtidig ble gammelt inventar som var overført fra den tidligere kirken, kastet ut. Dette var kontroversielt. Enkelte ting ble restaurert av Finn Krafft i 1937, men først etter krigen ble en omfattende restaurering gjennomført under ledelse av Hans Paasche Thorne og etter planer av Wilhelm Swensen, med gjenåpning 29. mai 1959. Kirken sies å ha 295 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier langs skipets vest- og nordvegg, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form at en bjelke med Kristian VIs kongemonogram samt en lav skranke på hver side av midtgangen med ballustre opp til bjelken.

Den barokke altertavlen fra 1735 er laget av Morten Fogh. Det er en etasjetavle som viser nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen ble kastet ut ved ombyggingen i 1887 og erstattet med en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (fra forrige inkarnasjon av Arendals trefoldighetskirke, som ble nybygget på samme tid). Siden er altså det gamle inventaret restaurert og gjeninnsatt.

Det samme ser vi når det gjelder prekestolen, som i kirkeleksikonet dateres til 1730. Også den ble midlertidig fortrengt av en ny stol. Stolen har evangelistbilder. Også døpefonten har hatt en lignende skjebne. Fonten måtte midlertidig vike for en dåpsengel (i kopi etter Thorvaldsen) fra Trefoldighetskirken.

På kirkeveggen henger et bilde av nedtagelsen fra korset som ble gitt til kirken av en kaptein Kuur, hvis navn er gjengitt under bildet sammen med årstallet 1755. Kirken hadde opprinnelig faste benker med gårdsnavn og lås på dørene.

På vestgalleriet stod tidligere et Jørgensen–orgel fra 1959, men den 17. desember 2010 ble et nytt digitalt Allen-orgel innviet. Høyttalerne er plassert i det gamle orgelhuset. Den ene kirkeklokken ble støpt i 1730. Den andre sies å være fra Tønsberg fra 1908, hvilket formodentlig vil si fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sør på kirkegården, der det skal finnes et inngjerdet gravsted for Frolands Værk. Også Niels Henrik Abel er gravlagt her. Sørvest for kirken, ut mot parkeringsplassen, står et kombinert bårehus og kirkestue. Froland prestegård ser ut til å være solgt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fjære kirke

Fjære kirke

Bakgrunn
Fjære kirke ligger nord for Grimstad sentrum, innover i landet fra E18. Det er kommunens eneste middelalderkirke, skjønt den har gjennomgått noen metamorfoser i løpet av sin historie. Kirken skal være oppført på 1100-tallet, og på grunn av manglende forbindelse mellom murverket til koret og skipet antas det at de to bygningsdelene er oppført hver for seg. Det er imidlertid uenighet om hva som kom først. I bokverket «Kirker i Norge» antas det at koret ble oppført først (slik det er vanligst), og at koret er bygget inntil en tidligere trekirke, eventuelt at det har fått en midlertidig vestvegg av tre. I jubileumsboken fra 2010 hevdes det derimot ett sted (dels med støtte hos Holger Sinding-Larsen, som undersøkte kirken i 1903, før den ble restaurert) at skipet er eldst, mens det noen sider senere beskrives et forløp som nevnt først. Uansett antas det at en trekirke stod på stedet før kirken vi ser. Kirken var opprinnelig romansk, men har senere gotiske elementer, som apsidens ribbehvelv og den spissbuede åpningen mot resten av koret. Sørportalene i skip og kor er romanske, og særlig førstnevnte er en flott representant for sin tid, selv om vi ikke vet hvem det uthugde menneskehodet på toppen forestiller.

Korets sørportal
Fjære kirke
Skipets sørportal

Kirkebygg
Fjære kirke er altså en langkirke i stein. Skipet er rektangulært. Koret har en rektangulær del med apsidal avslutning øst og er til sammen 13 meter langt. Kirken skal ha stått ferdig i sin middelalderlige form rundt 1300, og den hadde da støpul snarere enn det vesttårnet vi nå ser. Fra 1600-tallet av har kirken vært betydelig endret. Først ble takkonstruksjonen endret, og kirken fikk flat himling og nytt loftsgulv. Siden økte man antall sitteplasser ved å sette inn gallerier. Korbuen ble fjernet rundt 1745, og galleriet langs nordveggen ble forlenget inn i koret. I 1898 ble vestgalleriet utvidet for å få plass til orgel. På 1700-tallet hadde apsis setningsskader, og taket der ble revet og apsis ble innkledd og fikk et tømret sakristi på østsiden. Samtidig ble korportalen gjenmurt. Åpningen mellom apsis og resten av koret ble utvidet, slik at apsis åpnet seg i sin fulle bredde. I 1827 fikk kirken et vesttårn i bindingsverk, og skipets sørportal ble stengt. På siste halvdel av 1930-tallet ble det så besluttet å restaurere kirken etter planer som Sinding-Larsen hadde fremlagt en årrekke tidligere. Sinding-Larsen døde imidlertid i 1938, og arbeidet ble ledet av Wilhelm Swensen, mens Finn Krafft hadde ansvaret for fargerestaureringen. Sakristiet i øst ble fjernet og nytt sakristi oppført nord for skipet, mens apsiden ble sikret og fikk rekonstruert murhvelv. Etter en pause under krigen kom restaureringsarbeidet i gang igjen rundt 1950 under ledelse av Riksantikvaren. Mye av arbeidet gikk ut på å forbedre fundamenteringen og rette opp siging og skjevheter. Begge sørportalene er gjenåpnet. På 1960-tallet ble kalkmalerier avdekket på murveggene. Kirken skal ha fungert som sjømerke, og det fortelles at det i sin tid har stått et stort kors på taket. Kirken har i dag 300 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Interiør
Innvendig har kirken som beskrevet gallerier (i to etasjer) i vest og i nord, og sistnevnte strekker seg altså inn i koret, hvis gulv er hevet to trinn i forhold til skipets gulv. Åpningen mellom apsis og resten av koret er spissbuet etter rekonstruksjonen av hvelvet. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne, og det er orgel på vestgalleriet. Galleribrystningene er dekorert med bilder av apostler og profeter samt enkelte våpenskjold. Kirkebenkene har navn og radnumre på dørene.

Korets apsis
Altertavle
Prekestol
Døpefont

Inventar
Selve alteret sies å være fra middelalderen. Altertavlen har form av et triptykon med et stort midtbilde og sidebilder på dører som kan lukkes (men dørene har ikke blder på den andre siden). Dateringen er usikker, men det antas at tavlen er snekret på slutten av 1500-tallet. Den later til å være staffert i 1661; det årstallet er i alle fall malt på predellaen, og den skal være frisket opp i 1708 (et årstall vi også finner på galeriene). Midtbildet viser nattverden, og apostelen Johannes er avbildet som et barn på Jesu fang. Bildene på dørene viser korsfestelsen og oppstandelsen. Bildene i tavlen antas å være malt på midten av 1600-tallet, og for to av dem kjennes konkrete forbilder.

Prekestolen antas å være laget tidlig på 1600-tallet og utsmykket med utskårne figurer senere. Stolen og himlingen har bibelsitater på latin og norsk, og det kommer neppe som en overraskelse at evangelistene er blant de utskårne figurene. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen og er en av de mer forseggjorte sådanne. Det spekuleres i at den kan være laget av håndverkere fra verkstedet ved Stavanger domkirke etter at de var ferdig med arbeid i koret der rundt år 1300.

Undertegnede har ikke klart å bringe på det rene hva slags orgel kirken hadde i årene før 2017, men det har åpenbart vært høyt aktivitetsnivå knyttet til det. Etter en planleggingsfase (med Hans van der Meijden som orgelkonsulent) er det tidligere orgelet sendt til Polen for å restaureres og monteres der, mens Fjære har fått orgel bygget av italienske Giuseppe Ponzani. Dette ble innviet den 29. januar 2017. Senere er det imidlertid meldt at dette orgelet er «vanskelig», og at flere kirkemusikere har nektet å spille på det.

Kirkeklokkene er fra 1660 og 1855. Mye annet inventar er beskrevet i litteraturen.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er relativt stor (ca. 4300 gravplasser, ifølge fellesrådet) og strekker seg ikke minst nordover fra kirken. Et stykket nordøst for kirken står et gravkapell som ble oppført takket være en gave fra Johan Milmar Ugland. Noen hundre meter øst for kirken er et oppkomme som ifølge tradisjonen skal ha vært en olavskilde. På kirkegården står et minnesmerke over napoleonskrigene, og ikke langt fra kirkeveggen er et minnesmerke over Terje Vigen (eller Thærie Wiighen). Den gamle prestegården brant i 1933, og kirkebøker for mange tiår gikk tapt. Det ser ut til at den prestegårdsbygningen som ble oppført etter det, ble solgt i 2024.

Fjære kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dybvåg kirke

Dybvåg kirke

Bakgrunn
Offisielt skrives stedsnavnet «Dypvåg», men prøv å finne en sørlending som faktisk uttaler det slik — og prøv å uttale det selv! Så vi dropper glatt politisk korrekthet til fordel for realistisk diksjon, og fastslår at Dybvåg kirke har aner tilbake til tidlig på 1200-tallet. 800-årsjubileum ble feiret i januar 2012 med dronningen til stede. Dybvåg kirke har i likhet med kirker som Holt og Søndeled en middelalderdel av stein som er blitt utvidet til korskirke med nye deler av tre. Dybvåg tilhørte Holt prestegjeld etter reformasjonen før det ble utskilt som eget prestegjeld. Prestegjeldet omfattet også Flosta sogn før det ble overført til Austre Moland i 1972. Dybvåg sogn fikk overført områder fra Søndeled sogn i 1813 og 1866, og ble i 1973 selv overført til Holt prestegjeld igjen.

Dybvåg kirke
Dybvåg kirke
Inngang i nord
Krigsminnesmerke
Kirkegård

Kirkebygg
Kirkens orientering er omtrent fra nord-nordøst til sør-sørvest, med tårn og inngang i førstnevnte himmelretning. Det er altså den nordre korsarmen som er middelalderdelen. Den har halvannen meter tykke steinmurer. I 1759–60 ble sørveggen og koret revet, kirken ble utvidet til korskirke med laftede deler, og den fikk tårn i nord. Byggmesteren var den samme som ved utvidelsen av Holt kirke noen år tidligere: Lars Albretsen Øvernes. Noen år senere ble kirken utsmykket av rokokkomesteren Ole Nielsen Weierholt, som også har laget inventar til en rekke andre kirker i området. Han skar altertavle i 1776 og korskille, prekestolhimling og dåpshus i 1781. Også hans sønner var med på arbeidet, og Anders Løve stod for stafferingen.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Kirken har gallerier i nord, øst og vest og er dekorert med maling på vegger og tak. I taket er det malt himmel med skyer, mens veggene har illusoriske søyler som etterligner murakitektur. På korveggen rundt altertavlen er det malt store draperier. De fargerike dekorasjonene ble overmalt i 1885 og inventaret skiftet ut. Så ble kirken restaurert til fordums storhet i 1921–23 under ledelse av Lars Backer og Finn Krafft. Det fortelles at sistnevnte gjorde en formidabel innsats med å spore opp igjen gammelt inventar. Kirken feiret 750-årsjubileum i 1962 med kong Olav til stede, og nylig var det altså 800-årsjubileum.

Altertavle
Prekestol
Korskille

Selve altertavlen er som nevnt skåret av Weierholt og staffert av Løve. Tavlen har to oljemalerier som er malt av Jens Stær. De viser nattverden og korsfestelsen innrammet av et par søyler og overdådig akantusløv. Nattverdsbildet er en kopi av alterbildet i Risør kirke, som igjen sies å være en speilvendt kopi av et nattverdsbilde malt av Rubens. Øverst på tavlen troner en figur av den seirende Kristus med rikseple og fane, omgitt av et par basunengler.

Prekestolen er fra 1735, altså noen år før utvidelsen. Den har evangelistbilder i fyllingene. På himlingen, som altså er skåret av Weierholt noen år senere, ser vi basunengler. Inne i koret står det to faste stoler. Skal vi gjette på at den lukkede stolen i venstre (østre) hjørne er bispestol, mens stolen i høyre (vestre) hjørne er klokkerstol? Det er dessuten en lukket stol i selve kirkerommet (like innenfor inngangen i nord).

Korskillet går litt bak prekestolen (som er i høyrekant av dette og har oppgang utenfor korskillet). Korskillet med kongemonogram (for Kristian VII, båret av løver) er som nevnt Weierholts verk, og Weierholt skar også det fine dåpshuset, visstnok i kopi etter Christian Suchows dåpshus i Holt kirke. I dåpshuset står kirkens eldste inventargjenstand, døpefonten i kleberstein. Den antas å være på alder med kirken.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

På nordgalleriet stod inntil relativt nylig et orgel som ble sagt å være fra 1919. En rapport fra 2008 slo fast at orgelet ikke fungerte godt, og etter diverse viderverdigheter fikk kirken i 2019 et nytt orgel bygget av nederlandske Flentrop Orgelbouw.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er relativt kupert og delvis ordnet i etasjer, slik man ser på mange kirkegårder i fylket. Her er det mange skipsredergraver. Et stykke nedenfor kirken står et minnesmerke over lokale ofre for Den annen verdenskrig. Prestegården er like ved kirken.

Dybvåg kirke
Inngang i nord
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Barbu kirke

Barbu kirke

Bakgrunn
Barbu sognet før 1878 til «Tromøy sogns fastland», som det het, og dermed til Tromøy kirke på Tromøya, selv om kirken i Arendal nok lå mer beleilig til. Så var Barbu egen kommune til den ble slått sammen med Arendal i 1902. Innsamling til kirke begynte i 1859, og i 1871 ble det nedsatt en komité. Da det ikke ble enighet om felles kirkested for Tromøys fastland, ble det etterhvert oppført kirker i både Stokken og Barbu. Barbu prestegjeld ble utskilt i 1877, og kommunen altså året etter. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og det fortelles at man tross alt bestemte seg for å bygge murkirke da anbudet for det lå marginalt over det for en trekirke. Barbu kirke ble innviet av Jørgen Moe den 17. september 1880 — en av hans siste embedsgjerninger. Kirken har rundt 500 sitteplasser. Ved innvielsen var det solgt 1500 billetter, så det må ha vært temmelig fullt.

Upusset tegl
Med første altertavle

Kirkebygg
Barbu kirke er en nygotisk langkirke i tegl og ligger på et punkt med spektakulær utsikt mot sjøen. Orienteringen er fra sørøst til nordvest. Det er tårn med våpenhus ved inngangen og polygonalt avsluttet kor (som en halv åttekant) i nordvest. Innvendig er veggene hvitkalket, men utvendig var de upusset i begynnelsen, og kirken var svært enkelt utstyrt. Den utvendige grå pussen kom til senere, visstnok som følge av at teglsteinen skallet av.

Barbu kirke
Barbu kirke
Barbu kirke
Gravkapell
Kirkegård ved gravkapellet

Interiør
Kirken ble malt innvendig i 1907 og 1923, og fikk ved sistnevnte anledning brunt tak og brune vegger. Dette ble etterhvert ansett som ganske kjedelig, og i 1950 var det ny oppussingsrunde med Finn Krafft som fargekonsulent. Kirken fikk da mørkeblått tak, hvite vegger, brunrøde benker og grønne tepper. Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet, under ledelse av Per Madland og med Olav Aanensen som konsulent. Da valgte man å føre kirken tilbake mot interiørfargene fra 1880, ikke minst med mindre dyster takfarge, og treverket i kirken er ådret, som imitasjon av forskjellige treverk som eik, bjerk mm. Det var også omfattende restaurering i 2011.

Inventar
Kirkens første alterbilde ble malt av Anna Stephansen og viser Jesus i Getsemane. Det henger nå i gravkapellet. En gave gjorde at man i 1950 fikk tak i ny altertavle til kirken med et bilde malt av Axel Revold. Det viser en flåte på opprørt hav med et Kristusmotiv, noe som nok ble ansett å sømme seg for en sjøfartsby. Det ble gjort om på alterpartiet og korveggene ved samme anledning.

Fire vinduer i koret har glassmalerier utført av G.A. Larsen i 1934. I de høye vinduene i skråveggene ser vi Jesusbarnet og oppstandelsen, og to runde vinduer i sideveggene har rosetter. I koret henger ellers et spansk bilde fra 1600-tallet. Det viser den tornekronede Kristus og antas å være malt av en av Bartolomé Esteban Murillos elever.

Prekestolen er fra 1880, og døpefonten (i eik) ble laget ved Arendal møbelfabrikk i 1951. Den opprinnelige døpefonten er nå å finne i Aust-Agder kulturhistoriske senter, ifølge Wikipedia.

Om kirken var enkelt utstyrt til å begynne med, hadde den faktisk orgel før den var ferdig. Dette ble brukt helt til 1940, da dagens Jørgensen-orgel ble installert. De to kirkeklokkene er fra Ole Olsen fra 1880. Barbu kirke er en populær konsertarena.

Kirkegård(er) og omgivelser
Kirkegården rundt kirken ble innkjøpt i 1877 og innviet 24. mai 1878, altså et par år før kirken. Den ble ganske raskt fylt opp, og allerede i 1884 kjøpte man eiendommen Frydensten litt lenger opp i Gamle Songevei (fylkesvei 3488). Her ble det i 1929 oppført et gravkapell. Kapellet ble malt innvendig i 1979 og huser altså den gamle altertavlen fra kirken. I 1940 ble kirkegården rundt kirken utvidet med et lite, terrassert stykke foran kirken, og bare en vei skiller denne kirkegården fra kirkegården ved kapellet. Kapasiteten er imidlertid sprengt, slik at de som ikke allerede har festet gravplass på stedet, må ty til Arendal kirkegård. En fem mål stor tomt ved Nyli gård ble innkjøpt i 1971. Her er det anlagt menighetssenter med barnehage (åpnet 1973) og menighetshus (åpnet 1974). Dette er et stykke unna kirken.

Barbu kirke
Barbu kirke
Kirkegården utenfor kirken
Gravkapell
Kirkegård ved gravkapellet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Austad kirke

Austad kirke i Bygland

Bakgrunn
Austad kirke er den nordligste av kirkene i Bygland kommune (og tidligere prestegjeld). Det gamle kirkestedet var ved Austad søndre (gnr. 14), der det var stavkirke i middelalderen. Dagens kirke står imidlertid på Tveit, litt lenger nordvest og på den andre siden av Otra.

Stavkirken ble nevnt i paveutsendingens regnskapsbøker i 1327. Den var i sterkt forfall ved en befaring i 1628. I 1666 ble den besluttet revet, noe som ble gjennomført i 1668. De utskårne portalplankene fra stavkirken ble tatt vare på og satt sammen til en dør på den nye kirken, en tømret langkirke oppført av «Ifuer Snedker». (Han oppførte også Årdal og Bygland kirker.) Kirken hadde opprinnelig bare skip og kor, men fikk senere tilføyd våpenhus med samt sakristi. Denne kirken hadde en prekestol som var blitt gitt til Oddernes kirke i 1634 og kom til Austad rundt 1704. Kirken ble revet i 1878, og prekestolen ble da brukt som kateter i den lokale skolestuen i en femti års tid før den ble restaurert og utstilt som klenodium i den nye kirken. De gamle portalplankene er sendt til Oldsaksamlingen i Oslo.

Kirkebygg
Kirkestedet ble altså flyttet til Tveit, der ny kirke ble oppført av Oskar Fabricius og innviet i 1880. Det er en laftet langkirke med 250 sitteplasser. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og kor i hele skipets bredde samt sakristi øst for koret. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Kirken ble malt innvendig av Jon O. Rysstad i 1960 etter et fargeskjema av Finn Krafft. Vegger og benker er malt grønne, mens konstruksjonsbærende deler er blå.

Inventar
I altertavlen som brukes, er en kopi av Thorvaldsens populære kristusfigur. Ellers er det tatt vare på en altertavle fra 1600-tallet. Prekestolen står i høyrekant (sør) av overgangen mellom koret og skipet. Døpefonten som brukes, er av tre og ble laget av Torbjørn Langeid i 1880. I tillegg skal det finnes to middelalderdøpefonter, hvorav den ene tidfestes til ca. 1200. (Kirkesøk avbilder denne og denne, uten at undertegnede kan bekrefte noen datering.) Det finnes også noe gammelt altersølv. Kirken har én kirkeklokke, og orgelet er et Jørgensen-orgel fra 1975.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, der den står nær det nordøstre hjørnet. På parkeringsplassen like ved kirkegårdsporten står et lite hus som trolig er kombinert servicebygg og redskapshus. Ved den gamle kirkegården på Austad ble det oppført et klokketårn som ble høsten 1933. Tanken var at det skulle bli våpenhus i et kapell som skulle oppføres.

Austad kirke
Austad kirke
Stavkirkeportal

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hol gamle kirke

Hol gamle kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hol gamle kirke er den eldste kirken i det som var Hol prestegjeld (som for øvrig ble utskilt fra Ål prestegjeld i 1870). Kirken er første gang omtalt skriftlig i 1328 og antas å ha røtter tilbake til 1200-tallet. Den skal ifølge tradisjonen være Hols tredje kirke etter at tidligere kirker i Kyrudalen og på Tingvollen ble tatt av skred. Kirken er sammensatt av flere ledd og er et resultat av flere ombygginger.

Kirkens apsis antas ifølge enkelte kilder å være fra den opprinnelige delen, som formodentlig var en stavkirke, trolig uten hevet midtrom. Kirken skal ha hatt rektangulært skip, smalere kor og apsis, og det skal ha gått svalganger rundt hele kirken. Stavkirken er blitt forlenget vestover med tømrede tilbygg, antagelig på 1500-tallet. I 1697 ble kirken forlenget østover med Joen Joensson som byggmester. Det ble da oppført et nytt kor i stavverk med samme bredde som skipet. Norges kirker rapporterer at apsis også ble revet, men sier: «For enden av det nye kor ble det reist en apsis med takrytter på kjegletaket.» Undertegnede er usikker på om dette dreier seg om gjenbruk eller nybygging. I 1798-99 ble de stavbygde delene revet og erstattet med bygningsdeler i lafteverk, og apsiden ble gjenreist i øst for å brukes som sakristi. Kirken ble ominnredet i 1882, og i 1938 ble den restaurert under ledelse av Halvor Vreim. Da ble interiøret restaurert, og ellers ble blant annet vinduene tilbakeført til slik de var før en endring i 1882. Ved en restaurering i 1950 ble vegger, himling og deler av inventaret avlutet etter forslag fra Finn Krafft.

Kirken fremstår i dag med et høyt og svært bredt laftet skip. Vest for dette er et utbygg (den eldste laftede delen) med takrytter (fornyet i 1724, etter årstallet på vindfløyen å dømme) og vest for dette igjen et våpenhus, alt i lafteverk. Laftet er også koret i øst, som har omtrent samme bredde som utbygget i vest, og helt i øst er altså en apside i stavverk. Denne har takrytter med spiss hjelm. Kirken har ifølge fellesrådet 180 sitteplasser. Som sognekirke ble gamlekirken avløst av en ny kirke ved Hagafoss i 1924.

Interiør og inventar
Kirken er bordkledd utvendig og innvendig. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er gallerier i vest, nord og sør. I tillegg til vestinngangen er det en sørportal i koret.

Alterparti
Alterparti. Foto: Antoinette Janssen, fra Wikimedia Commons.

Prekestolen (renessanse, 1697) er festet til veggen bak alteret og altertavlen, altså montert til en slags prekestolalter. Altertavlen er opprinnelig en renessansealtertavle som ble gitt til kirken i 1703, da den fikk akantus (muligens skåret av Hans Fod) på gavl og vinger. Akantusvingene er senere fjernet og så erstattet med renessansevingene (som var oppbevart). Bildet viser nattverdens innstiftelse. Døpefonten skal være fra 1674, og kirken hadde også dåpshus i sin tid. Kirkebenkene er fra 1950, men en gammel benk samt endel annet gammelt herfra er oppbevart i Oldsaksamlingen. Ifølge «Norges kirker» har Hol gamle kirke et 14 stemmers harmonium fra 1894. Den ene klokken sies å være fra middelalderen, den andre fra 1731.

Kirkegård og omgivelser
På kirkebakken mellom kirkegården og Holsfjorden (nedenfor Ålmannvegen) står to gamle tømmerbygninger, Prestestugu og Tingstugu (t.h. på bildet). I «Prestestugu» tok presten inn før Hol fikk egen prest. Like ved står også et minnesmerke over falne i napoleonskrigene.

Hol gamle kirke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hedenstad kirke

Hedenstad kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hedenstad er Sandsværs nordligste kirke, ikke langt fra Labro, som før 1964 var kommunesentrum i Øvre Sandsvær. Det er en langkirke i stein som trolig ble oppført på 1100-tallet. Biskop Øystein forteller i sin jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag den 3. mars. Etter reformasjonen ble Hedenstad anneks til Efteløt. Som andre kirker i landet ble Hedenstadkirken solgt på auksjon, og den var i privat eie til 1856, da kommunen overtok. I 1889 ble kirken pusset opp/restaurert under ledelse av Herman Backer og fikk det nåværende våpenhuset i tre. Kirken ble undersøkt av Domenico Erdmann i 1931 og ble etter krigen pusset opp etter planer utarbeidet av Thomas Tostrup og med Finn Krafft som konsulent.

Murene er 1,25–1,50 meter tykke. Skipet er rektangulært og koret nærmest kvadratisk og noe lavere og smalere enn skipet. Skipet har vestportal (mot våpenhuset) og to sørvinduer (utvidet i forhold til det opprinnelige), mens koret har portal og vindu mot sør samt et gjenmurt østvindu (anlagt 1889, gjenmurt 1954). Omtrent midt på skipets saltak er en åttekantet takrytter med spiss hjelm. Skipets og korets gavler er av tre og har muligens alltid vært det. På nordsiden av koret og skipet er et tilbygg fra 1954 som inneholder sakristi og dåpsventerom samt bårerom i kjelleren. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser.

Interiør og inventar
Koråpningen er spissbuet og fikk muligens sin nåværende utforming i 1781–82. Korgulvet har fliser som gjør det et lite trinn høyere enn parkettgulvet i skipet, men skillet går et stykke innenfor korbuen. Kirken har vestgalleri med oppgang fra våpenhuset. Det strekker seg litt foran den ene vindusåpningen. I 1889 hadde kirken fått gallerier i vest og nord, men nordgalleriet ble fjernet i 1949 og vestgalleriet ombygget i 1954. Dekor fra en gammel galleribrystning ble innarbeidet i det nye galleriet i 1954.

En tidligere altertavle ble omarbeidet i 1699. Den skal ha hatt nattverdens innstiftelsesord, men det eneste bevarte er et nattverdsmaleri som skal være malt av Niels Bragernes på grunnlag av et stikk i Henrik Gerners huspostill. Dette bildet henger nå på skipets nordvegg, og kirken har dessuten et annet Bragernes-maleri («Ecce Homo»). Dessuten er bilder av Moses og Aron på galleribrystningen malt av Bragernes. Dagens altertavle er fra 1888 og har et bilde malt av Dina Aschehoug i kopi etter et bilde av Anton Dorph i Emmauskirken. Motivet er naturligvis Emmausvandrerne (jf. Luk 24).

Prekestolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne. I fyllingene er bilder av Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi) samt Lukas og Johannes. De er malt av Bragernes og ble overmalt på 1800-tallet og restaurert i 1946. Den sekskantede foten (fra 1889) gjenspeiler stolens grunnflate, og oppgangen er også ny: fra 1966. En due fra en tidligere prekestolhimling er bevart. Det er dessuten en klokkerbenk (renessansestil, restaurert 1935) på nordsiden i koret.

Den åttekantede døpefonten sies å være fra 1626/28 og ble staffert i 1634. Fonten har et åttekantet kjegleformet lokk. Også her har det vært overmalt, med avdekking i 1934. Et dåpshus er omtalt i 1699.

Norges kirker omtaler blindpiper fra et gammelt orgel (fra 1800-tallet). I 1908 fikk kirken et orgel levert av Olsen & Jørgensen. Dette ble restaurert i 1938 og ombygget i 1953-54 av J.H. Jørgensen. Etter dette hadde det elektrisk overføring og 21 stemmer (to manualer, pedal). I 1981 fikk kirken et 11 stemmers mekanisk orgel bygget av Bruno Christensen.

En gammel klokke som ble omstøpt i 1756, er bevart. I tillegg finnes en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1920.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av bygdeveien mot sørvest og har gjennom årene vært utvidet mot nord, øst og sør. Nordøst på kirkegården står et redskapshus. Det har tidligere vært et gravkapell for fogd Gørrisøn Klim med familie nord for kirken, men det ble revet allerede i 1781 og kistene begravet på kirkegården. Det finnes enkelte gamle gravmonumenter på kirkegården samt et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden