Stikkord: Hans Ditlev Franciscus von Linstow

Rugsund kirke

Rugsund kirke
Foto: Ivar Husevåg Døskeland, fra Flickr via Wikimedia Commons

Bakgrunn
Rugsund i Bremanger (tidligere i Davik kommune og før det igjen i Eid prestegjeld) har hatt kirke siden middelalderen. Dagens kirke står på Hessevåg (gnr. 93) på fastlandet, mens de tidligere kirkene stod på Rugsund (gnr. 54 eller 91) på Rugsundøya, like over sundet. Kirken (eller presten) er omtalt i Bergens kalvskinn (ca. 1330). Dette var trolig en stavkirke, og den ble avløst av en tømmerkirke på midten av 1600-tallet, en langkirke med skip, kor og våpenhus. Kirken brant ned til grunnen etter lynnedslag den 5. mars 1834. Etter dette ble kirkestedet flyttet til fastlandet, og noe av grunnen skal være at grunnen ute på øya var dårlig egnet som kirkegård.

Kirkebygg
Byggingen er basert på typetegninger av H.D.F. Linstow, og kirken ble oppført av byggmestrene Strømme og Strømsheim fra Sykkylven. Den ble vigslet den 2. oktober 1838. Rugsund kirke er en langkirke i tre med rundt 250 (?) sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet og har sakristier på hver side. Kirken sammenlignes iblant med Utvik kirke (som har blitt litt endret gjennom årene), og det kan se ut til at samme tegninger ligger til grunn.

Interiør og inventar
Innvendig er kirken svært forskjellig fra Utvik og bærer preg av endringer gjort i 1911/1912. Takhimlingen er relativt uvanlig, og orgelgalleriet er over koret. Det er galleri også i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Det er dekormaling på korveggene. Vinduene i koret og skipet har glassmalerier fra 1911, til sammen 28.

Også mye av inventaret er fra 1911. Det gjelder altertavle, prekestol og døpefont samt den ene kirkeklokken. Alterbildet er malt av Lars Kinsarvik og viser Jesus som går på vannet. På vestgalleriet henger dessuten en eldre tavle med et nattverdsbilde malt av H. Reusch (formodentlig Hans Leganger Reusch).

Kinsarvik står også bak prekestolen og døpefonten, sistnevnte sammen med Rasmus Bortne. En lysekrone fra 1719 er blant de få gjenstandene som finnes etter gamlekirken (formodentlig sammen med en kalk og disk fra 1712). Av de to klokkene er én støpt av Wingaard & Bouilly, den andre av O. Olsen & Søn (til restaureringen i 1911). Kirken sies å ha et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1917.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot fjorden. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Viksdalen kirke

Viksdalen kirke

Bakgrunn
Viksdalen i Gaular (fra 2020 i Sunnfjord kommune) har hatt kirke siden middelalderen. Kirkestedet er ved Viken (gnr. 43), og sognet og kirken het Vik inntil 1960. Eldste omtale av «kirkian j wik» er i Bergens kalvskinn midt på 1300-tallet, da det formodentlig stod en stavkirke på stedet. Denne ble rundt 1620 avløst av en tømmerkirke som stod til dagens kirke ble oppført.

Viksdalen kirke
Viksdalen kirke
Viksdalen kirke

Kirkebygg
Viksdalen kirke er en laftet langkirke som ble oppført fra mai 1847 til november 1848 med gjenbruk av materialer fra gamlekirken. Ifølge Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane ble kirken trolig oppført etter typetegning av H.D.F. Linstow. Den ble vigslet den 5. november 1848. I 1889 ble den ombygget, visstnok nesten til det ugjenkjennelige. Blant annet ble den gamle tårnhjelmen byttet ut med et spir, og kirken fikk tilbygget kor. I 1938 fikk kirken et tilbygg i rett vinkel på nordsiden av koret. Her er det innredet prestesakristi og konfirmantrom. Arkitekt ved den anledning var Wilhelm Essendrop. Kirken har også gjennomgått andre endringer utvendig og innvendig. Kirken har ifølge Kirkesøk 284 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig er himlingen i skipet og koret svakt buet. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Kirken har orgelgalleri innenfor vestinngangen. Galleriet strekker seg et lite stykke langs sør- og nordveggen.

Altertavle i Viksdalen kirke
Altertavle. Foto: Steinar Sneås Skauge, fra Wikimedia Commons.

Både alteret og altertavlen er overført fra gamlekirken. Selve alteret skal være fra rundt 1600. Altertavlen er fra da gamlekirken var ny altså ca. 1620. Det er en renessansetavle med tre buefelt og et gavlfelt — og med en kombinasjon av bilder og tekst. I de tre buefeltet (f.v.) ses nattverden, korsfestelse og den seirende Kristus med tilhørende tekstsitater. I gavlfeltet avbildes Kristi himmelfart. Årstallet 1734 og bokstavene «SHK» er skåret inn på baksiden, trolig signaturen til den som malte tavlen.

Prekestolen og døpefonten er på alder med kirken, altså 1848. Prekestolen ble noe ombygget i 1939 for å stå i stil med altertavlen. Den ble da malt av Egil Hendriksen og fikk evangelistbilder. Dåpsfatet er fra slutten av 1500-tallet. Kirkeklokken er støpt av Olsen Nauen i 1998, og en klokke fra 1534 oppbevares i våpenhuset. Kirken har ifølge orgelregisteret et Olsen & Jørgensen–orgel fra 1924.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården nord for Gaulas utløp i Viksdalsvatnet. Vest (eller sørvest) for kirkegården er en steinportal datert 2000 ut mot åkerlandet utenfor. I bygda er også et bedehus.

Viksdalen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bygstad kirke

Bygstad kirke

Bakgrunn
Bygstad i Gaular (fra 2020 en del av Sunnfjord kommune) er et sted som hadde større betydning i gamle dager. Ved Osen i fjordbunnen var det jarlesete, og stedet lå langs Den trondhjemske postvei. Her har det vært kirke siden middelalderen. I middelalderen var det faktisk to kirkesteder, begge omtalt i Bergens kalvskinn: ved Bygstad (gnr. 123, opprinnelig Kvamme) og ved Lunde (gnr. 105), lenger øst, like vest for E39. Sistnevnte er nedlagt, mens det første kirkestedet er videreført til denne dag, selv om kirken ble flyttet en drøy kilometer i 1939.

Middelalderkirken ved Bygstad var en stavkirke som senere fikk et tømret kortilbygg. Kirkestedet var da nordvest for det nåværende, på den andre siden av Kvamselva. Stavkirken begynte etterhvert å sige og hadde omfattende reparasjonsbehov. Menigheten ville ha ny kirke, noe den private kirkeeieren (dette var etter den store kirkeauksjonen) nektet. Likevel ble han til slutt pålagt av stiftsdireksjonen å bygge nytt. Dagens kirke skal være oppført etter typetegning av H.D.F. Linstow, og en god del materialer fra gamlekirken ble gjenbrukt. Kirken var noe enklere og mindre enn i dag. Den ble vigslet den 2. november 1845. Veggene begynte visstnok tidlig å bli skjeve, og det kom igjen krav om ny kirke. Etter lang og opprivende strid endte saken med at kirken ble flyttet til Mjelkeplassen (gnr. 118) ved Eide. Murene står igjen på det gamle kirkestedet den dag i dag.

Kirkebygget av i dag
Da kirken ble flyttet til dagens kirkested, fikk den tilbygget kor og sakristi. Arkitekt for anledningen var Wilhelm Essendrop, og byggmester var Andreas Selberg. Kirken ble vigslet den 11. oktober 1939. Vi har altså å gjøre med en laftet langkirke med vesttårn og med rett avsluttet kor. Akkurat som ved Viksdalen kirke er det et tilbygg vinkelrett på koret på nordsiden med prestesakristi, dåpssakristi og kirkestue. Tårnet har en lav takhjelm snarere enn et høyt spir, slik Viksdalskirken også hadde før den ble utvidet. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 300.

Interiør
Innvendig har kirken en slakt buet himling akkurat som i Viksdalen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Her er det ellers mer markert korskille enn i Viksdalen: I tillegg til de lave skrankene på sidene er det søyler samt gitter oppunder taket. Det er orgelgalleri i vest. Kirken fikk i 1939 glassmaleri(er) laget av Frøydis Haavardsholm.

Inventar
Noe av inventaret er overført fra stavkirken. Altertavlen i renessansestil er fra ca. 1620, men det kan se ut til at den ble malt (i den tilstanden vi kjenner til) i 1734, et årstall som er nevnt på baksiden. Bildene i de to buefeltene viser hhv. Moses og kobberslangen til venstre (jf. 4 Mos 21, 8–9) og korsfestelsen til høyre (en logisk fortsettelse, jf. Joh 3, 14–15), begge med tekstsitater under, som i Viksdalen. Bildet i gavlfeltet gikk tapt ved nybyggingen i 1845. Der er nå bilder av to lovtavler med de ti bud. I kirken er også et dobbeltsidig maleri fra før 1600 (visstnok) som ble brukt i gavlfeltet mellom 1845 og 1938.

Også prekestolen er overført, og også den er fra rundt 1620 og i renessansestil. Døpefonten er fra 1845, da kirken var ny. Fat og kanne i sølv er tegnet av Essendrop og anskaffet i 1939. Kirken hadde i sin tid et Vestre-orgel, men fikk i 1982 et elektronisk orgel av merket Allen. Orgelpipene er altså bare staffasje for tiden. De to kirkeklokkenes alder er ukjent, men de skal være fra før 1690. Også andre inventargjenstander er nevnt i litteraturen, inkludert en gammel messehagel som i dag er i Bergens museum.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger ikke umiddelbart inntil kirken, men rundt 300 meter lenger sørvest, nord for fylkesvei 57. Dessuten står altså murene igjen på det gamle kirkestedet. Ikke langt nord for kirken er Bygstad bedehus.

Bygstad kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sande kirke

Sande kirke

Bakgrunn
Sande kirke i tidligere Gaular kommune (fra 2020 i Sunnfjord) er stedets tredje kirke. Den første er omtalt i 1327–28 i forbindelse med pavelige regnskaper. Dette var formodentlig en stavkirke som ble avløst av en tømmerkirke rundt 1620, og det ser ut til at denne overtok som Gaulars hovedkirke. Tømmerkirken ble avløst av dagens kirke i 1864. Få år tidligere, i 1861, hadde det gått to ras som tok med seg deler av tunet over kirken, men kirken ble reddet av kirkegårdsmuren.

Kirkebygg
Sande kirke er en laftet langkirke med 300 sitteplasser. Det antas at den ble oppført etter typetegninger av H.D.F. von Linstow, og den ble innviet den 15. desember 1864. Til å begynne med var koret i samme del som skipet, og kirken hadde ikke noe spir, bare en enkel tårnhjelm, visstnok ganske lik Bygstad kirke. Året etter fikk kirken sakristi i form av en halv åttekant; det er dagens kor. Spiret kom til i 1889. I 1943–44 ble kirken ombygget etter tegninger av Johan Lindstrøm. Tårnet hadde seget og måtte restaureres, og spiret ser noe annerledes ut i dag enn i 1889. (Se gamle bilder her og her.) Sakristiet ble gjort om til kor og ble åpnet mot skipet, og nytt sakristi ble oppført på sørsiden av koret. Ellers var ikke de ytre endringene dramatiske, men mye ble endret i kirkerommet. Utvendig har kirken liggende panel. Kirken ble malt utvendig sommeren 2017.

Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og dette podieaktige partiet strekker seg litt inn i den delen av bygningen som utgjør skipet. Formen på korbuen er fra ombyggingen i 1940-årene. Til å begynne med var kirken umalt innvendig, men den skal så ha fått matte blåtoner. I 1928 ble interiøret malt i kraftige farger, med oransje vegger (med mørkfiolett nederst), blå hvelving dekorert med stjerner og grønne benker. I 2002 ble fargebruken dempet en god del, idet skipet fikk gråhvite vegger og koret en varm gulfarge. Samtidig ble et par benker fjernet bakerst, og foran i kirken ble korpodiet forlenget med en meter og fremste benk på hver side flyttet ut til langveggene.

Altertavlen er opprinnelig fra 1620, men er bygget om i 1795 og 1864 og restaurert i 1945, tilbakeført mot renessansestil. Treskjærerarbeidet ved den anledning ble utført av John Myhre, og Finn Krafft gjorde malerarbeid. Bildene viser Jesu dåp, nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Den restaurerte tavlen avløste en tavle som Ferdinand Kjerulf Tranaas hadde malt til Førde kirke, der den ikke ble brukt. Tavlen har senere endt opp i Kåfjord kirke i 1954. Det var for øvrig Tranaas som valgte interiørfargene i 1928.

Prekestolen (til høyre i koråpningen) og døpefonten er begge fra ombyggingen i 1940-årene. Kirken har et Vestre–orgel fra 1954. De to kirkeklokkene er støpt av Laxevaags Værk (1897) og Olsen Nauen (1989).

Kirken er omgitt av kirkegården, og ved parkeringsplassen øst for den står et servicebygg. Prestegården ligger på den andre siden av Gaula, øst for fylkesvei 610.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Malvik kirke

Malvik kirke
Foto: Cato Edvardsen, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Malvik (gnr. 9) har vært kirkested siden middelalderen. Kirken er indirekte omtalt i forbindelse med en skyldpart i 1432. I 1646 beskrives en trekirke med rektangulært skip med takrytter og med smalere, rektangulært kor. Dette kan ha vært en stavkirke, og den ble revet i 1654 og erstattet med en tømmerkirke, som ble vigslet i 1656. I 1843 ble det vedtatt å bygge ny kirke. Dagens kirke ble oppført på gamlekirkens tuft og ble vigslet den 18. november 1846. Ifølge Kulturminnesøk kan det tenkes at det er benyttet en typetegning av Linstow, skjønt Malvik kommune sier at Kongsberg kirke er forbildet.

Kirkebygg
Malvik kirke er en laftet korskirke med 550 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet. Tre av korsarmene har valmtak, mens den vestre har saltak og tårnet pyramidetak.

Interiør og inventar
Innvendig er det galleri i vest samt i tverrarmene. Koret er i østre korsarm, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Ifølge kirkeleksikonet er to altertavler, skjønt bildet på Kirkesøk ser ut til å vise bare én i bruk, men dessuten en rekke store bilder på veggen bak. Prekestolen og døpefonten overført fra gamlekirken. Den ene kirkeklokken, støpt av Arent Hedemark i 1801, er formodentlig også overført, mens den andre sies å være støpt av Wisløff og Olsen i 1901. Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Hamoniumfabrikk ca. 1958. Det skal finnes flere malerier som er overført fra gamlekirken. Kan det være disse som henger på alterveggen?

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Vest for kirken står et bårehus med pyramidetak (tegnet av John Tverdahl, oppført 1951). På parkeringsplassen vest for kirken står et servicebygg, og nord for det er kirkestuen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bratsberg kirke

Bratsberg kirke

Bakgrunn
Bratsberg i Trondheim har hatt kirke siden middelalderen. Det opprinnelige kirkestedet var ved Bratsberg-gårdene, som har gitt navn til kirken og bygda. Dette er halvannen kilometer sørvest for nåværende kirke. Kirken var i sin tid anneks til Lade kirke, som per 1589 var hovedkirke i Strinda prestegjeld. Senere fulgte Bratsberg med over i Tempe prestegjeld. Det antas at den første kirken var en stavkirke. Den ble avløst av en laftet Y-kirke i 1663. I 1845 ble det besluttet at det ikke var verdt å vedlikeholde Y-kirken, og kirkestedet ble ansett å være usentralt og ble flyttet til Kvål (gnr. 121), der det fortsatt er. Det er funnet skjeletter og trekister på det gamle kirkestedet samt gravhauger fra jernalderen.

Bratsberg kirke

Kirkebygg
Bratsberg kirke ble oppført av byggmester Ole Henriksen etter typetegninger av H.D.F. Linstow og innviet den 4. desember 1850. Det er en laftet korskirke med tårn i vest og rett avsluttet kor i østre korsarm. Kirken har stående panel utvendig og innvendig. Den ble påbygget i 1905 og restaurert i 1972 og 2016. Antall sitteplasser oppgis til 220 på Kirkesøk (mot 450 i kirkeleksikonet fra 1993).

Interiør og inventar
Innvendig har kirken søylebårne gallerier i tre korsarmer. Koret fremstår som et slags podium som ikke riktig fyller opp hele østre korsarm.

Prekestolen er i koråpningens høyrekant og har oppgang fra koret. Den er på alder med kirken. Altertavlen har tre bilder. Det store bildet i midten viser himmelfarten, og på sidene ser vi Moses med lovtalene og Johannes på Patmos. Disse bildene ble malt av Eilert Balle Lund da kirken var ny. Ifølge kirkeleksikonet skal det i kirken også finnes trerelieffer av Knut Skinnarland fra 1962 som forestiller kvinnene ved graven, nattverden og Jesus i bønn i Getsemane. Trondheim byleksikon og Wiki Strinda forklarer at det dreier seg om en altertavle som avløste Balle Lunds. Bildet hos Kirkesøk viser imidlertid at Balle Lunds bilder dominerer på fondveggen mens de nevnte relieffene er av mindre format og står som en billedfrise bakerst på alteret. Over dem er et kors som delvis står i veien for oppstandelsesbildet.

Døpefonten sies å være laget av Johs. Flatjord. Kirkens to klokker er støpt i 1850 (Lars Rustad) og 1989. Kirken sies å ha et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913. Dette ble i 2008 rapportert å være suboptimalt, men reparerbart. Undertegnede kjenner ikke til hva som eventuelt er gjort med orgelet siden.

Vestfra
Vindfløy
Støpul

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, som ifølge Wiki Stranda er på 6 dekar. På kirkegården står en støpul. Det er kirkekontorer vest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandnes kirke

Sandnes kirke

Kirkestedet Sandnes i Bygland kommune i Setesdal antas å gå tilbake til middelalderen, skjønt eldste bevarte skriftlige vitnesbyrd er fra 1559. Kirken på stedet var en lovekirke som sies å ha vært den rikeste kirken i hele Setesdalen, noe som speiles av prisen som ble oppnådd på kirkeauksjonen i 1723. På 1840-tallet var imidlertid kirken ansett som kassabel, og ny kirke ble oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow. Byggmester var Anders Syrtveit, også kjent som «Anders kyrkjebyggar», som har bygget ni kirker i Setesdal og omegn.

Sandnes kirke er en laftet, åttekantet kirke med rundt 200 sitteplasser. Den har takrytter i vest med våpenhus/bislag utenfor og sakristi øst for korpartiet. (Orienteringen er omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.) Kirken ble innviet sommeren 1844. Fra 1890-årene kom det på tale å flytte kirken et stykke nordover til Åraksbø, som etterhvert fremstod som det største befolkningssenteret i sognet. Flyttingen ble gjennomført i 1935 med gjeninnvielse den 11. oktober. Dette utløste imidlertid en lokal strid som vel egentlig aldri er helt bilagt. Ved innvielsen på Åraksbø uteble alle fra Sandnes og Frøysnes, og i 1940 ble det oppført et kapell på det gamle kirkestedet på Sandnes som en mindre kopi av kirken. For øvrig er navnet Sandnes beholdt for kirken og sognet også etter flyttingen av kirken til Åraksbø, men sognet ble slått sammen med Bygland og Austad i 1997.

Inne i kirken er korpartiet i østre ende av åttekantdelen. Det er et korskille i form av en lav skranke der veggene begynner å skrå, og prekestolen står langs veggen til høyre (i sør). Altertavlen ble skåret av Lars Olav Stedjan fra Bjelland, som samarbeidet en rekke ganger med Syrtveit. Tavlen fikk to bilder malt av Lars Osa i 1937. De forestiller Kristus og Emmausvandrerne og den tronende Kristus. Kirken har ifølge kirkeleksikonet et harmonium av merket Chicago Cottage og en kirkeklokke som ble omstøpt av Jacob Rendler i 1744.

På kirkegården nord for kirken står et bårehus som ble oppført i 1990.

Sandnes kirke
Sandnes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sunnylven kirke

Sunnylven kirke

Bakgrunn
Sunnylven har hatt kirke siden middelalderen. Den første antas å ha vært en stavkirke oppført på Korsbrekke rundt midten av 1100-tallet. Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok. Kanskje ble den utvidet til korskirke. I alle fall ble den i sin tid beskrevet som korsformet. I 1720 skal den ha vært værbitt og medtatt, og 15. mars 1727 ble den tatt av et ras fra Korsbrekkfonna. Etter dette ble kirkestedet flyttet, og en korskirke ble innviet i 1730. Denne ble revet i 1858 for å gi plass til dagens kirke, som er større enn sin forgjenger. Kirken ble tegnet av kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn på grunnlag av typetegninger av H.D.F. Linstow og med detaljer fra Chr. H. Grosch. Dette gjelder også flere andre kirker på Sunnmøre og i Nordfjord, hvorav Nedstryn kirke er omtrent samtidig og oppført av samme byggmester, Gjert Lien. Kirken ble innviet 7. august 1859.

Kirkebygg
Sunnylven kirke er en langkirke i tre på Hellesylt i Stranda kommune. Kirken står i skråningen sør for Hellesyltfossen. Den har tårn i nordvest og rett avsluttet kor i sørøst med sakristier (fra 1959) i forlengelsen. Kirken har ca. 400 sitteplasser.

Interiør
Interiørfargene ble satt av Per Vigeland i 1934, da kirken ble pusset opp innvendig. (Senere er kirken restaurert til hundreårsjubileet i 1959 og pusset opp innvendig i 1988. 150-årsjubileum ble feiret i september 2009.) Det er orgelgalleri i nordvest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og kirkerommet har flat himling. Lave ballustrader på yttersidene av to søyler danner korskille.

Inventar
Kirken fikk ny altertavle i 1934. Rammen er skåret av sunnylvingen Ole Elias Kjellstad, mens Vigeland har malt oppstandelsesmaleriet. Også glassmaleriene i korvinduene er fra den anledning. Prekestolen (1859) står helt til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten (1934) er av tre og krediteres i kirkeleksikonet Kjellstad og Vigeland. Kirkeklokken er støpt av Johann Gotthelf Große i Dresden i 1880.

Et seks stemmers orgel fra 1909 ble ifølge kirkeleksikonet byttet ut med et tolv stemmers orgel fra Jehmlich Orgelbau i 1984. Under orgelgalleriet er relieffigurer i tre av disiplene og evangelistene, ifølge kirkeleksikonet laget av Kjellstad i 1972.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, men kapasiteten er begrenset. Sørøst for Hellesylt sentrum er Jogardsbøen gravplass. Sunnylven prestegård er på den andre siden av Hellsyltfossen.

Annet
Henrik Ibsen besøkte Hellesylt i 1862, da kirken var ganske ny, og flere detaljer i Brand føres gjerne tilbake til de fysiske omgivelsene ved Hellesylt og kirkestedene. Det gjelder «Den gamle forfaldne Kirke» (scenanvisning i 2. akt samt senere), den nye kirken som er klar til å innvies (5. akt), og «den solløse Prestegården» (ved Korsbrekke).

Sunnylven kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vang kirke

Vang kirke

Bakgrunn
Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang i Valdres var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen. Middelalderkirken var en stavkirke som ble tatt ned og flyttet til Schlesien (i dag i Polen) etter at dagens kirke stod klar i 1840. Den rekonstruerte stavkirken ble innviet den 27. juli 1844. Dette er den eneste norske middelalderstavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.

Sognepresten i Vang hadde i 1830 klaget over lukten på kirkegården, og det ble vedtatt å legge den nye kirken «omtrendt 300 Skridt Væstenfor den nuværende», som det het, på åkerstykket Klokkerhaugen. I stedet ble kirken oppført like nord for gamlekirken. Kirken skal være oppført etter mønstertegninger av Linstow, og ifølge Norges kirker skal det være benyttet en byggmester fra Vestlander, uten at vedkommendes navn nevnes. Men en lokal snekker kalt Aslak skal også ha spilt en rolle. Det vises til et sitat som sier at «den Kirke, som nu bruges, indviedes og toges i Brug 1839.» Likevel ble kirken pusset opp sommeren 1940 til minne om at det 9. april (!) det året var hundre år siden kirken ble innviet.

Kirkebygg
Dagens Vang kirke er en korskirke i tre med 250 sitteplasser. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Dette står omtrent i sør-sørøst. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i kirken ellers. Kirkerommet er preget av søyler.

Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet samt en rekke tesktstitater — litt som en katekismetavle. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939–41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Symbolbruken i tavlen har blitt diskreditert av senere begivenheter: På rammen ses både solkors og svastikaer, som tross alt er gamle symboler.

Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.

Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Prestegården er like øst for kirken.

Vang kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Spydeberg kirke

Spydeberg kirke

Bakgrunn
Spydebergs første kirke ble muligens oppført på 1200-tallet og var viet til den hellige Margrete. Den er omtalt i biskop Eysteins jordebok (1398). Vi snakker om bygdas tradisjonelle hovedkirke. Denne steinkirken gikk som andre kirker på auksjon i 1723 og hadde etter det flere eiere. Natten mellom 20. og 21. oktober 1841 ble kirken truffet av lynet og brant ned. Det som stod igjen, ble revet, men noe stein ble gjenbrukt. Steiner med buet overflate blant disse tyder på at den tidligere kirken hadde apsis, selv om ingen slik er omtalt i litteraturen. Noe inventar ble reddet ut, deriblant døpefonten, et krusifiks og to madonnaskulpturer.

Kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Johan Fredrich Lühr. Den har visse fellestrekk med en tegning av H.D.F. Linstow fra 1829, skjønt denne hadde vesttårn. Lührs tegning(er) ble sett over av Johan Henrik Nebelong, som anbefalte at kirken fikk vesttårn, men slik ble det ikke. Spydeberg kirke har rektangulær form og valmtak med en åttekantet takrytter midt på. Formen er strengt klassisistisk og symmetrisk om to akser. Det er altså en steinkirke, og den er pusset og kalket utvendig og innvendig. Kirken ble innviet i 1844 og har 230 sitteplasser.

Spydeberg kirke

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier rundt alle veggene. Under hvert av galleriene i nord og sør er det to doriske søyler. Det er ikke noe markert korskille, men korets gulv er litt høyere enn skipets. Innenfor vestportalen er det vindfang under vestgalleriet med trapper opp til galleriet. Under østgalleriet er det vindfang mot østportalen og inngang til sakristier. I koret er det stol for prestefamilien i nord og klokkerfamilien i sør, og det sies at førstnevnte stol ble ødelagt i 1955 da prekestolen fikk sin nåværende plassering. Norges kirker forteller om fargene fra empiretiden, og sier at interiør og inventar ble endret i 1950–55 etter planer av arkitekt Asbjørn Stein. Man skal ha gått tilbake til de opprinnelige fargene.

Alteret hadde en kopi i gipsrelieff av Leonardo da Vincis nattverdsbilde (fra Santa Maira delle Grazie i Milano). Selve altertavlen er utført av (formodentlig A.C.) Furuholmen, og bildet er malt av Dina Aschehoug i 1900 etter alterbildet i Emmauskirken i København, som er malt av Anton Dorph, visstnok etter forelegg av Carl Bloch. Bildet viser emmausvandrerne, og teksten under bildet lyder: «Bliv hos os, Herre!» (Luk 24, 29).

Prekestolen står på nordsiden i koret, som sies å være den opprinnelig tiltenkte plasseringen, men i begynnelsen og frem til 1887 var stolen plassert over alteret. Da fikk kirken en prekestol tegnet av Furuholmen, for så å bli skiftet ut i 1955. Ifølge Norges kirker dreide det seg om en ny prekestol.

Den kalkformede døpefonten er av kleberstein og har tre border. Den var overmalt, men ble renset i 1900. Det finnes en kopi av den på Borgarsyssel museum i Sarpsborg.

Ifølge Norges kirker fikk Spydeberg kirke i 1888 et orgel bygget av J.D. Engh (hvis det da ikke menes Isak Olsen Engh). Dagens orgel ser ut til å være et ble bygget av Jørgensen-orgel fra 1955. I 2012 ble det meldt at orgelet skulle repareres, og vi må vel kunne anta at dette har skjedd. De to kirkeklokkene er fra 1595 og 1625.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært utvidet flere ganger. Hoveddelen strekker seg nordover fra kirken, for på sørsiden begynner det å skrå nedover bakken. Et gravkapell ble oppført i 1922 og restaurert i 1939–40 etter planer av Harald Sund. Også senere er det pusset opp, skjønt pussen flasset av litt per 2012. Kapellet har ca. 30 sitteplasser. Altertavlen er malt av Ragnhild Ender i 1925 i kopi etter et bilde av faren. Det viser kvinnene ved graven (opprinnelig malt til Kampen kirke i Oslo). Det finnes et harmonium fra Hörügel. Over østinngangen er et relieff av erkeengelen Mikael laget av Arthur Gustavson. Tidligere var det staller på kirkebakken.

Prestegården er fra 1700-tallet og ligger på østsiden av fylkesvei 122. Gården ble solgt for noen år siden og drives av en stiftelse. Den har et eget nettsted.

Spydeberg kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden