Stikkord: J.H. Jørgensen orgelfabrikk

Kirkelandet kirke

Kirkelandet kirke
Foto: Jon Rogne, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Kristiansunds hovedkirke har i dag navn etter øya der den befinner seg, altså Kirkelandet. Sognet heter imidlertid Kristiansund, og tidligere kirker har båret bynavnet. Her har det vært kirke siden 1709, og dagens kirke er den fjerde i rekken.

Kristiansund 2
Kristiansund 3
Mot koret i gamlekirken

Tidligere kirker
Den første kirken stod i bare femten år før den brant ned etter et lynnedslag. Kirke nummer to (fra 1725) stod på torget og var en korskirke i tre med en løkaktig kuppel på sentraltårnet. Den 19. desember 1872 vedtok Kristiansund bystyre at sognet skulle deles, idet ny kirke skulle oppføres på Kirklandet og den gamle flyttes til Nordlandet tre år senere. Ny kirke ble tegnet av Henrik Thrap-Meyer, oppført i 1875–78 og vigslet den 18. september 1878. Det var en nygotisk langkirke med 1200 sitteplasser (ifølge bystyrevedtak) som ble oppført på Lyhshaugen (oppkalt etter kjøpmann Lyhs). Budsjettoverskridelser og store kommunale utgifter generelt gjorde at Nordlandet-prosjektet ble utsatt, til tross for at tomt ble kjøpt inn. Gamlekirken stod noen år parallelt med den nye før den ble revet i 1884, og først i 1914 ble det innviet kirke på Nordlandet. Thrap-Meyers nygotiske kirke var litt mørkere til å begynne med (særlig stafferingen), men ble malt lys (hvit?) tidlig på 1900-tallet. Altertavlen i denne kirken hadde en kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde i Bragernes kirke. Kirken gikk med i brann da Kristiansund ble bombet i månedsskiftet april/mai 1940. Det drøyde ganske mange år etter krigen før ny kirke kom på plass.

Fra sørvest
Fra sørvest i 1964. Foto: Teigens fotoatelier, fra Digitalt museum.

Dagens kirke
Odd Østbye vant en arkitektkonkurranse om ny kirke i 1958 for et prosjekt med betegnelsen «Bergkrystall i roser». Kirken ble vigslet den 24. mai 1964. Det monumentale bygget bryter med folks tradisjonelle oppfatning av hvordan en kirke ser ut, og omtales ofte (egentlig til det kjedsommelige) som en av de første virkelig moderne kirkene. Selve fasongen på bygget har ikke akkurat dannet skole, men kirkerommets auditorieaktige vifteform finner vi igjen i en rekke andre kirker fra siste halvdel av 1900-tallet. Det er ingen overdrivelse å si at bygget i tillegg til å være et kultsted har sin egen kult. Denne moderniteten er imidlertid ikke helt uproblematisk i hverdagen, da selv det å bytte en lyspære kan være en formidabel oppgave. Kirkens orientering er fra sør mot nord, altså med koret i nordlig retning. Ifølge Kirkesøk har kirken 900 sitteplasser, men tallet 700 nevnes også i enkelte sammenhenger.

Korveggen
Øvre del av korveggen

Interiør og inventar
Kirkerommet er altså vifteformet, og korområdet er som et stort podium. Det står et krusifiks på alteret (utformet av Gunnar S. Gundersen), men det store blikkfanget er fondveggen med glassmaleriene (også av Gundersen). Disse er skildret på denne nettsiden.

Orgelgalleri
Orgelgalleri

Prekestolen står inntil østveggen, mens døpefonten står inne på korpodiet. Den har form av en emaljert sølvskål som hviler på et kobberrør som er fastmontert i gulvet. På orgelgalleriet i sør står et Jørgensen-orgel fra da kirken var ny. Kirken har et elektronisk klokkespill.

Østfra
Østfra i 1964. Foto: Teigens fotoatelier, fra Digitalt museum.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken. Kirkelandet gravsted er et stykke mot nordvest.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nordlandet kirke

Nordlandet kirke

Bakgrunn
I 1872 ble det vedtatt å dele Kristiansund sogn og oppføre ny kirke på Kirk(e)landet samt å flytte den gamle kirken til Nordlandet innen tre år. Det gikk ikke helt etter planen: Ny kirke på Kirkelandet ble vigslet i 1878, men da var det slutt på pengene, og det drøyde med å gjennomføre resten av planen. Den gamle kirken ble solgt til nedriving, og det tok flere tiår før Nordlandet fikk kirke.

Nordfra
Nordfra

Kirkebygg
Nordlandet kirke ble tegnet av Hagbarth Schytte-Berg, oppført i 1913–14 og vigslet den 13. desember 1914. Det er en korskirke i stein med rundt 700 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har sentraltårn, og orienteringen er omtrent fra nord til sør (nord-nordvest til sør-sørøst). Den monumentale kirken klarte seg i motsetning til byens hovedkirke gjennom krigen uten betydelige skader, og i 1960-årene ble Nordlandet eget sogn og prestegjeld. Hundreårsjubileum ble feiret i 2014.

Nordlandet kirke

Interiør og inventar
Veggene innvendig er hvitkalket, og søylerader gjør kirkerommet treskipet. Det er gallerier ved inngangen og i tverrarmene, og det finnes også et sidealter i en nisje. Det drøyde noe med utsmykkingen, da man egentlig ikke hadde råd til det. I tillegg oppstod forviklinger som følge av at forskjellige kunstnere (bl.a. Emanuel Vigeland og Enevold Thømt) var kontaktet. Først i 1918 kom finansieringen på plass, og Vigeland ble engasjert med sønnen Per som medhjelper.

Selve bildet i altertavlen ble opprinnelig innkjøpt til gamlekirken på Kirkelandet i 1848. Getsemane-bildet er malt av professor Johann Friedrich Jacob Rentsch (1792–1856) fra Dresden. Det ser ut til at rammen ble laget til den nye kirken og bildet restaurert for anledningen.

Vigeland har laget kalkmalerier i skipet og koret (blant annet på alterveggen, under korbuen og på himlingen). Blant motivene er Paulus’ omvendelse på veien til Damaskus og de dødes oppstandelse (begge på orgelgalleriets brystning). Vigeland står også bak glassmalerier i fire korvinduer. Prekestolen og døpefonten sies å være fra byggetiden, uten at det sies eksplisitt hvem som står bak dem.

Den nye kirken hadde et orgel fra Olsen & Jørgensen. Dette ble i 1975 avløst av et nytt orgel (19/II+P) fra Vestre orgelfabrikk i 1975. Det ser ut til at dette orgelet aldri fungerte optimalt, og i 2000 ble et nytt orgel fra Grönlunds Orgelbygeri tatt i bruk. Prospektet er formodentlig gammelt.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet. Nordlandet gravsted er lenger øst på øya. Kapellet der har ifølge orgelregisteret et de Jongh-orgel fra 1989.

Nordlandet kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grytten kirke

Grytten kirke

Bakgrunn
Grytten som kirkested eller sogn går muligens tilbake til 1200-tallet, men plasseringen er noe endret, og dagens kirkebygg er det fjerde i rekken. Stedets eldste kirke var en stavkirke som er omtalt i 1364. Det antas at den først lå på Nes (Veblungsnes) for så å bli flyttet til den gamle prestegården på Grytina, rundt fire kilometer lenger opp mot Isterdalen. Kirken skal ha falt sammen i 1650, og en ny stavkirke ble oppført samme sted året etter. Også denne kirken fikk problemer med å holde seg oppreist, og det gikk galt i 1728, nærmere bestemt den 9. november. Inventaret ble berget ut og oppbevart på prestegården for senere å overføres til en korskirke som ble innviet i 1732 som stedets tredje kirke. Den lå mellom prestegården og Brønnsletten. Det oppstod imidlertid problemer også med denne kirken på grunn av sandflukt: Etter at skogen i området var hugget ned, rev elven Rauma med seg sandmasser. Kirkestedet ble derfor flyttet til Veblungsnes, der ny kirke ble oppført på grunnen til gården Setnes med bruk av materialer fra den gamle samt nye materialer.

Dagens kirkebygg
Den Grytten kirke vi kjenner i dag, ble innviet den 27. september 1829. Det er en laftet, åttekantet kirke modellert på Sør-Fron kirke. Kirken har utvendig panel, og midt på er en takrytter med løkkuppel. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250 (mens jubileumsboken opererer med 300). Kirken har sett sin rekke av restaureringer og utbygginger. Et tilbygg i vest gjør at bygget som helhet ikke fremstår som symmetrisk sett fra sør (men det er en symmetriakse som går vest–øst). Denne delen inneholder formodentlig de funksjonene vi normalt finner i våpenhus og sakristier. Ifølge jubileumsboken fikk kirken våpenhuset utbedret og påbygget i 1868, og det ble oppført et tilbygg tegnet av Torgeir Suul i 1965–67 med dåpssaksristi, bårerom og klosetter. Dette er det eneste påbygget på den ellers åttekantede bygningskroppen. Grytten er hovedkirke i det som var Grytten prestegjeld, og som geografisk faller sammen med Rauma kommune og kirkelige fellesråd.

Litt bygningshistorie
Kirken ble rødmalt utvendig ca. 1840. En gang i løpet av 1800-tallets siste to tiår ble kirken malt hvit i stedet, samtidig som det ble gjort endringer også innvendig. På 1950-tallet var det en større restaurering utvendig og innvendig som ble sluttført i 1957. Da ble kirken malt rød igjen. Ved samme anledning ble tømmerveggene inne i kirken avlutet og interiøret ellers malt om etter et fargeskjema som ble satt av Finn Krafft. Dagens skifertekke på taket (fra Otta) er fra 1988–90. Kirken ble malt utvendig også i 1994 og formodentlig igjen senere. Den har fått rullestolrampe til inngangen.

Grytten kirke

Interiør og inventar
I kirkerommet er det fire kraftige søyler som holder takkonstruksjonen oppe, og det går gallerier rundt hele kirkerommet. I øst er det prekestolalter, slik det ofte er i denne typen åttekantede kirker. Det er inspirert av det i Sør-Fron, med enkelte detaljert direkte kopiert, men det er noe enklere i utførelsen. Alterbildet viser nattverdens innstiftelse. Det ble overmalt i 1868, da det ble malt på et stort kors i stedet. Bildet er siden restaurert. En tidligere altertavle fra 1670 er nå i kapellet på Romsdalsmuseet. Den antas å være malt av samme ukjente kunstner som har malt altertavler til Eid kirke (også Rauma kommune) og Haram kirke.

Prekestolen nås via en galleritrapp like ved siden av alterringen. I billedfeltene ser vi jomfru Maria. Fra 1908 og frem til restaureringen i 1957 stod det dessuten en ny prekestol på kirkegulvet. I dag er det en lesepult der (fra 2003). En prekestol fra stavkirken ble lagt på kirkeloftet før den ble solgt til Stavanger museum på slutten av 1800-tallet.

Døpefonten har form av to kjegler som møtes i den spisse enden. Den er av tre og ble som prekestolalteret laget i 1829. I 1868 ble det imidlertid besluttet å anskaffe ny døpefont med fat, men den gamle fonten brukes i dag.

På galleriet henger et krusifiks fra slutten av 1200-tallet. På veggene henger tre presteportretter av Anders Leem, Anders Heiberg og Hans Jakob Wille.

Det ble i 1912 inngått kontrakt med Olsen & Jørgensen om innkjøp av pipeorgel, som antas å ha blitt levert i 1913. Det dreier seg om et pneumatisk orgel, visstnok med ett manual, pedal og 6–7 stemmer (nøyaktige spesifikasjoner er ikke gitt i jubileumsboken). Dette var i sin tid en vanlig orgeltype beregnet på å akkompagnere salmesangen, men ikke egnet til den typen orgelkonserter man finner sted rundt omkring i dag. Orgelet ble restaurert av Theodor Zuber (Ålesund) i 2003 og antas å fungere greit, men det er altså temmelig gammelt. Det er også piano i kirken.

Begge kirkeklokkene er opprinnelig fra middelalderen, men den ene ble omstøpt i Nederland i 1751. Det finnes også noe annet gammelt inventar, mens noe er avhendet på forskjellige vis, ifølge Kulturnett. Mer inventar er beskrevet i kirkens jubileumsbok fra 2004.

Kirkegård og omgivelser
Kirken holder sommeråpent for turister. Den er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av et steingjerde. På kirkegården finnes et minnesmerke over napoleonskrigene, et minnesmerke over et lokalt offer for andre verdenskrig og graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Den gamle prestegården ved Grytten ble etterhvert så hardt rammet av sandflukt at den ble besluttet solgt på auksjon i 1863. Ny prestegård ble anlagt på Nes året etter og brukt til 1940, da bygningene brant etter bombing i krigens tidlige fase. Presten flyttet inn i leid bolig først i Isfjorden, så i 1942 i Åndalsnes, og i 1948 ble det bygget en permanent prestebolig.

Det ble for øvrig anlagt gravlund i selve Åndalsnes i 1928, og det arbeides for kirke der.

Grytten kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vanylven kirke

Vanylven kirke
Bakgrunn
Den gamle hovedkirken i Vanylven var Sankt Jetmund kirke på Åheim, en steinkirke fra midten av 1100-tallet. Dagens St. Jetmund kirke er imidlertid en rekonstruksjon som ble innviet i 1957. Gamlekirken var liten og falleferdig, og ble avløst av dagens kirke på Slagnes i 1863 etter at det i en årrekke hadde vært stridigheter om hva man skulle gjøre: utvide eller bygge nytt, bygge i tre eller stein, bygge på Åheim eller Slagnes. Sistnevnte er omtrent midt i sognet, og det var begrenset med utvidelsesmuligheter på den gamle kirketomten. Etter at dagens kirke ble oppført, ble gamlekirken revet og noe av steinen derfra brukt i nye bygninger.

Kirkebygg
Vanylven kirke ble tegnet av Georg Bull, og samme tegninger er senere benyttet til Davik kirke, som riktignok er en trekirke. Ansvarlige for oppføringen var murmester Bork og tømmermester Lars Barstad. Byggingen var fullført høsten 1863, og en rekke inventargjenstander ble overført fra gamlekirken. Den nye kirken ble innviet den 21. februar 1864.

Vanylven kirke

Vanylven kirke er en langkirke i stein med 320 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Kor og skip er i samme bygningskropp. Det er en takrytter av tre på mønet nær inngangen i vest (eller sørvest) og sakristi i motsatt ende av bygget (det nåværende er fra 1959 og inneholder både prestesakristi og dåpsventerom). I kjelleren under sakristiet er det bårerom og toalett. Da kirken var ny, var det strid om hvordan kirkestolene skulle fordeles. I første omgang ble de fordelt etter rang (gårdenes jordeskyld), men i 1897 kom en lov som gjorde slutt på den slags ordninger. I dag er kirkerommet møblert med jærstoler. Kirken har vært pusset opp en rekke ganger, f.eks. i 1904, 1915, i 1930-årene, frem mot hundreårsjubileet og i 1998.

Interiør og inventar
Det er ved inngangen i sørvest, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Korskillet har form av en lav balustrade på hver side av midtgangen. Den gamle altertavlen og prekestolen er åpenbart tilbakeført til Jetmundskirken på Åram, og nye er laget til Vanylven kirke, uten at undersøkt litteratur sier all verden om det. Det ser ut til at den nåværende altertavlen kom på plass til hundreårsjubileet, og det er vel ikke urimelig å anta at det samme gjelder for prekestolen, som står inntil sørveggen ved korskillet. Døpefontens alder og opphav er ukjent for undertegnede.

Kirken fikk sitt første orgel — eller rettere sagt harmonium — høsten 1873. Det sies at dette var i spinkleste laget, og det var utslitt omkring 1905. Da kjøpte man etter ny pengeinnsamling inn et Olsen & Jørgensen–orgel som fortsatt står på vestgalleriet. Dette ble innviet i 1908. NRK fortalte i 2010 at man tok i bruk trekkspill i kirken da det var vanskelig å få tak i ny organist.

Kirkeklokken fra gamlekirken ble opprinnelig overført til den nye kirken, men fikk sprekker i 1892. Året etter kjøpte man en ny klokke fra Heyerdahl & co i Kristiania der malmen fra gamleklokken inngikk i prisen. NRK har lydopptak av den.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken, men er ikke spesielt stor. En minnestein over lokale krigsofre ble avduket i 1948. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Vanylven kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ålesund kirke

Ålesund kirke

Bakgrunn
Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området, og kirken der (delvis rekonstruert) er områdets eldste kirke. Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858 (fradelt fra Borgund).

Ålesund før brannen
Byen med kirken før brannen i 1904. Foto: O. Ranheimsæter, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Ålesund kirke før brannen
Ålesund kirke etter brannen
Mot koret
Alterparti

Den tidligere kirken
Ålesunds første kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og var en korskirke i for det meste upusset tegl, men vesttårnet hadde pusset fasade. Den var ikke helt ulik den samtidige Strøm kirke i Odal, som ble tegnet av samme arkitekt. Formspråket var overveiende nygotisk med det viktige unntak at dør- og vindusåpninger var rundbuede. På alteret stod en stor statue, og ifølge jubleumsboken om kirken dreier det som om et kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue. En kristusstatue er det åpenbart, og teksten på sokkelen er den samme som hos Thorvaldsen: «Kommer til mig!» (jf. Matt 11, 28). Foldene i kjortelen ser imidlertid ikke ut til å være helt som for Thorvaldsens original. Denne kirken gikk med i den store bybrannen den 23. januar 1904.

Ålesund kirke

Dagens kirke
Etter brannen ble det utlyst arkitektkonkurranse, og den ble vunnet av Sverre Knudsen. Dagens kirke er oppført på samme tomt som den forrige, men orienteringen er motsatt, med inngang i øst og kor i vest. Kirken ble innviet den 15. september 1909. Det er en treskipet langkirke. Den har en mur av naturstein kledd med marmor fra Eide i forskjellige fargenyanser og nokså grovt tilhugget (råkopp). Her er det nyromanske rundbuer, nybarokk og jugend i skjønn forening. Tårnet er asymmetrisk plassert på sørsiden, slik det er ved flere kirker fra denne perioden. I Ålesund var det imidlertid en viss strid om dette og annet, og det måtte flere avstemninger til før Knudsens utkast omsider nådde frem. I den oppførte versjonen var flere detaljer endret. For eksempel var tårnet noe smalere enn tiltenkt, og vinduene større. Også orienteringen mot vest var en endring i forhold til Knudsens opprinnelige utkast. Kirken har 800 sitteplasser.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er midtskipet svært bredt i forhold til de smale sideskipene. Det er orgelgalleri ved inngangen og i sør, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Utsmykkingen av kirken pågikk over en årrekke. Den er jevnt over ganske nasjonalromantisk. Kirken har en rekke glassmalerier i vinduene. De første, fra 1909, ble bekostet av keiser Wilhelm II og skal være tyske. Det dreier seg om vinduene på orgelgalleriet, der vi blant annet ser Olav den hellige. Senere har Enevold Thømt laget glassmalerier i 1946.

Olav den hellige
Korsfestelsen
Kloke og dårlige jomfruer
Storm på Genesaretsjøen

Tidligere hadde Thømt jobbet mye med utsmykking av kirken. Korbuen var ferdig i 1918, og deretter arbeidet han med fresker på korveggene og –hvelvingen frem mot 1928. At arbeidet strakk seg over så lang tid, hadde med penger å gjøre. Blant motivene i freskene er utdrivelsen fra paradiset, scener fra Jesu liv (fødsel, korsfestelse, himmelfart) og det himmelske paradis. Korbuen er normanniskinspirert med chevronmønster og har en billedfrise i relieff med diverse religiøse motiver. Det hele er detaljert beskrevet i boken om kirken.

Korbue og kor
Korbue. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen (fra 1909) er laget av Nicolai Mejdell og har relieffer som viser Jesus i bønn i Getsemane, flankert av de sovende disiplene og forræderen Judas. Teksten under midtbildet lyder: «Ikke som jeg vil, men som du vil» (Matt 26, 39). Også prekestolen er på alder med kirken. Døpefonten er av Carrara-marmor.

Det opprinnelige orgelet hadde 22 stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. I 1945 fikk kirken nytt hovedorgel på østgalleriet med 70 stemmer bygget av J.H. Jørgensen. Dette hadde etterhvert behov for oppgradering, og det ble restraurert og utvidet til hundreårsjubileet i 2009 av Rieger, som også har bygget et 22 stemmers kororgel (på sørgalleriet). Hovedorgelet har 94 stemmer (og fem manualer!) og er skildret her.

Kirken har tre klokker hvorav to er støpt av Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1905 og én av Olsen Nauen i 1957.

Dør i sør
Sørportal inne i kirken
Krigsminnesmerke
Gravminne

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kirken står et krigsminnesmerke, og det er kirkegård nord for kirken. Den kalles Vestre kirkegård og var byens første kirkegård, tatt i bruk samtidig med den første kirken i 1855. Den er imidlertid av begrenset omfang og uten utvidelsesmuligheter, og andre kirkegårder eller gravlunder er tatt i bruk i tur og omgang: Nordre gravlund (nord for Aksla), Nørve kirkegård og Øvre og nedre gravlund (ved krematoriet).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Johanneskirken

Johanneskirken
Foto: dachevfoto, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Johanneskirken er med sine 690 sitteplasser Bergens største kirke, og kirketårnet er med sine 61 meter Bergens høyeste tårn. Johannes sogn og prestegjeld ble utskilt fra Domkirken i 1885, men i 2002 ble sentrumssognene i Bergen slått sammen med Domkirken igjen. Det ble avholdt arkitektkonkurranse i 1888, og etter en ekstrarunde med tre kandidater ble Herman Backers reviderte utkast antatt. Byggearbeidene på Sydneshaugen ble fra starten ledet av Adolph Fischer, men i 1891 overtok Hans Heinrich Jess. Kirken ble vigslet den 15. mars 1894. Den kan trygt kalles et hovedverk i norsk nygotikk.

Kirkebygg
Johanneskirken er en korskirke i tegl på en sokkel av granitt. Orienteringen er fra nordøst til sørvest, og formen er som et latinsk kors med tverrarmene relativt nær koret i sørvest. Koret og tverrarmene er polygonalt avsluttet, og koret er omkranset av kapell- og sakristitilbygg. Tårnet er ved inngangen i nordøst, og hovedtårnet er omgitt av mindre trappetårn på hver side. Lignende tårnformer finnes i hjørnene mellom kor og tverrarmer. Utover de arkitektoniske formene har murverket dekor i form av bånd av sortglasert tegl rundt hele kirken. Takkanter og dør- og vindusåpninger er markert med variasjoner i murverket, f.eks. border med kløvermønster.

Interiør
Mot koret. Foto: Alfred Diem, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er murverket pusset og hvitmalt med vannrette bånd i blått, gult og rødt, og med mørkbeiset brystpanel nederst. Det er orgelgalleri ved inngangen i nordøst og gallerier også i tverrarmene. Vinduene har glassmalerier fra Dr. H. Oidtmann & Co i Linnich. Korgulvet er hevet tre trinn over gulvet i resten av kirkerommet, og det er korskille i form av lave smijernsrekkverk på hver side av den relativt brede midtgangen. Hjørnene mellom tverrarmene og koret er faset av.

Altertavle
Prekestol
Vindue ved lysgloben

Altertavlen har et bilde malt av Marcus Grønvold i 1894 som gjerne tituleres «Kristus i bønn». Det er kopiert til flere andre norske kirker. Den åttekantede prekestolen står til høyre for koret i overgangen til tverrarmen og har oppgang i form av en lang trapp fra koret. Stolen er formgitt av arkitekten og fremviser en overflod av treskjæringsdetaljer med forgylling. Den har en himling med en gotisk kirkeaktig form på toppen. Døpefonten i sandstein er formgitt av Wilhelm von Hanno. Kirken har to stålklokker fra Bochumer Verein. Orgelet er opprinnelig bygget av Schlag & Söhne i 1894, og ble modernisert og utvidet av J.H. Jørgensen i 1967. I 1999 ble det restaurert av Christian Scheffler og fikk ny spillepult (se ellers spesifikasjoner). Den 17. mai 2014 ble det innviet et klokkespill fra Klokkengieterij Eijsbouts.

Kapellet kan betraktes som en liten kirke i seg selv med alter, døpefont, harmonium mm. Dette og flere detaljer av interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».

Det går an å bli med på en virtuell omvisning i kirken via denne nettsiden.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke

Nes kirke

Bakgrunn
Ved Røykenvik nordvest for Brandbu har det vært kirke siden middelalderen: En steinkirke som er omtalt i 1367, lå i det som nå er hagen til Nedre Nes gård. Det skal ha vært en langkirke med skip og kor, og taket var tekket med spon. Kirken hadde en takrytter som det ser ut til å ha vært problemer med over det meste av 1600-tallet etter at den ble skadet av sterk vind. I 1694 ble et sakristi oppført på nordsiden av koret, og i 1697 fikk kirken en ny altertavle til avløsning for et Maria-bilde hvis videre skjebne synes ukjent. Et røkelseskar fra denne kirken skal nå være i Oldsaksamlingen i Oslo. Kirken var i dårlig stand, og til tross for at galleriene ble utvidet i 1683, var kirken for liten. Ikke mange årene etter den store kirkeauksjonen i 1723 ble det besluttet å bygge ny kirke.

Dagens kirke
Dagens kirke ble oppført fra 1727 til 1730 på bekostning av kirkens daværende eiere, Christen Berg og Gregers Pedersen. Innvielsen var den 1. november 1730. Arbeidet later imidlertid ikke til å ha vært spesielt godt utført, for ti år etter innvielsen ble det laget en rapport som påpekte en rekke forhold som måtte utbedres, deriblant taket. Kirken fikk galleri og nye benker i 1863, og det nåværende tårnet er fra 1886, et årstall som står på vindfløyen. (Opprinnelig var det en takrytter over krysset.) Interiøret (inkludert benkene) ble endret på 1930-tallet.

Nes kirke er en laftet korskirke med 400 sitteplasser. Kirken har panel utvendig og innvendig. Den har altså vesttårn, og innenfor inngangen i vest er det orgelgalleri. Østre korsarm inneholder kor og sakristi. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er et korskille i form av en lav skranke.

Inventar
Ifølge jubileumsheftet fra 1980 har det vært uenighet om altertavlens alder. Det sies at det muligens dreier seg om tavlen fra 1697, men at deler av den kan ha blitt fornyet senere, kanskje da kirken var ny. I midtfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen. Nattverdsbildet er flankert av Moses og Aron, og over korsfestelsesscenen troner den triumferende Kristus. Denne tavlen ble på slutten av 1800-tallet (formodentlig i forbindelse med arbeidene i 1886) byttet ut med en ny altertavle der Helene Gundersen malte en kopi av Eilif Peterssens bilde fra Vang kirke av Jesus i Getsemane. Den gamle tavlen kom imidlertid på plass igjen i 1935 etter å ha tilbragt noe tid på Folkemuseet.

Prekestolen med akantusutskjæringer er datert 1728, og det antas at den tidstypiske døpefonten er fra samme tid, skjønt kirkeleksikonet daterer den til 1701. Fonten er formet som en gutt som bærer kummen på hodet.

Kirken har to kirkeklokker: den ene fra 1879 fra Joh. Hermann (Memmingen), den andre fra 1903 fra O. Olsen & Søn. Den hadde tidligere et Jørgensen-orgel fra 1956, men fikk i 2006 et nyere orgel, bygget i 1996 hos Gebrüder Mayer Orgelbau.

Gravkapellet nederst på kirkegården
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård
Kirken står helt nord på kirkegården, som strekker seg ned mot bredden av Randsfjorden. Gravkapellet er fra 1930-tallet, og det finnes også et lite bygg som formodentlig er redskapshus. Like utenfor kirken står et krigsminnesmerke.

I 2002 var det et branntilløp i et sikringsskap i kirken, og det sies at kirken ble reddet av brannvarslingssystemet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rogne kirke

Rogne kirke

Bakgrunn
Chr.H. Grosch har tegnet en rekke åttekantede kirker, men den i Rogne (innviet 1857) må være noe av det mest populære, for det ble tatt utgangspunkt i samme tegninger ved oppførelse av tre andre kirker: Begnadalen (1859, brant 1957), Nes i Ådal (1860) og Hval (1862). Disse skiller seg riktignok litt fra Rogne i detaljene.

I middelalderen hadde Rogne en stavkirke som trolig ble revet i forbindelse med byggingen av en tømret korskirke rundt 1780. Denne kirken ble for liten, og det lå ikke til rette for utvidelse av kirkegården. Det ble derfor søkt om tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted, og tillatelse ble gitt i 1856. Den nye kirken ble bygget lenger sør.

Kirkebygg
Vi har altså å gjøre med en laftet, åttekantet kirke med ca. 200 sitteplasser. Kirken er senere restaurert og pusset opp til hundreårsjubileet under ledelse av O. Kvale fra Riksantikvaren. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst. Som andre lignende kirker har denne våpenhus i den ene (nordvestlige) enden og kor og sakristi i den andre samt takrytter. Kirken har innvendig og utvendig panel.

Inventar
Noe av inventaret er overtatt fra tidligere kirke(r), deriblant altertavlen, som ble omtalt som ny i 1783. Den har en rekke bilder malt i en naïv stil av Simen (Sima) Erlandsen Haug. I hovedfeltet nederst ser vi nattverden flankert av Lukas og Johannes. Over det ser vi Aron og Moses flankert av Matteus og Markus. I hovedfeltet øverst er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Det finnes også et alterkors fra ca. 1857 samt en altertavle fra 1907 med en usignert kopi av Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. Ved 1957-restaureringen fikk det en enklere ramme og ble hengt på skipets østvegg.

Prekestolen er av 1600-tallstype, men skal ha blitt malt (trolig bare malt opp igjen) av den samme Haug rundt 1790. Den åttekantede, timeglassformede døpefonten antas å være fra 1790-årene, og det finnes også en annen døpefont. Orgelet er et mekanisk Jørgensen-orgel fra 1912 som ble ombygget til elektrisk bruk i 1972. Det ble restaurert av Henrik Brinck Hansen i 2010. Ifølge kirkeleksikonet er det bare én kirkeklokke.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et stakittgjerde, og det finnes et beskjedent portaloverbygg. Ved parkeringsplassen står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1967 etter tegninger av M. Røe. Like nedi veien er en kirkestue fra 1998.

Forsvunnet kirke
«Norges kirker» omtaler også en forsvunnet kirke ved Stadal.

Rogne kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skrautvål kirke

Skrautvål kirke

Bakgrunn
På Skrautvål (i Nord-Aurdal, nord for Fagernes) har det vært kirke siden middelalderen, og «Norges kirker» vet også å fortelle om en rekke forsvunnede kirkebygg i området (så som Døvre, Sørhus og Åbjør). Eldste kjente kirke sies å ha vært en stavkirke på Åbolsjordet, ca. 300 meter sør for nåværende kirke. Den ble revet rundt 1785 da dagens kirke ble oppført. Gjenbrukte materialer i dagen skirke er datert til 1280-årene, og stavkirken er omtalt i et dokument fra 1327, mens stedets prest ble omtalt i 1311 og kirkegården i 1346. Det skal ha dreid seg om en stavkirke med hevet midtrom. En planke med utskåret dyre- og planteornamentikk herfra skal befinne seg i Oldsaksamlingen.

Kirkebygg
Dagens kirke ble oppført på gården Skrautvåls grunn med Svein Traaseth som byggmester. Byggeåret synes å være noe uklart. Norges kirker henviser til en lokal tradisjon som sier at den ble oppført før 1770, og det står «ca. 1770» på et skilt over porten til kirkegården, men 1785 i kallsboken for Nord-Aurdal samt i kirkedepartementets arkiv. 1785 ser ut til å regnes som innvielsesår. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 200 plasser. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er kor i det vi i liturgisk forstand vil kalle østre korsarm, og våpenhus (fra 1861) utenfor vestre. I forlengelsen av koret er det sakristi i bindingsverk (fra ca. 1890, med kontor og dåpsventerom), og det er takrytter over krysset. Kirken har stående panel utvendig (fra ca. 1860), mens tømmerveggene er bare inne i kirken. Vinduer og en dør ble skiftet ut i 1907. Samme år ble innerveggene malt grønne for så å bli avlutet i 1953. Kirken ble restaurert i 1971–74.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen og kor i østre korsarm. Korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i resten av kirkerommet.

Den portalformede altertavlen antas å være skåret av Kviten (Ola Kviteberg) i 1795, bortsett fra at krusifikset muligens er skåret av Anders Pedersen Rye. Den korsfestede Kristus er flankert av Maria og Johannes, og utenfor disse er det statuer av Aron (t.v.) og Moses. I toppfeltet finner vi søyler samt Peter med nøklene og en annen figur som muligens er Paulus. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge.

Berge ser også ut til å ha malt prekestolen, som har fem fag med høye, smale fyllinger og dekorativ maling, ikke figurative illustrasjoner.

Til klebersteinsdøpefonten fra middelalderen ble det laget ny kum i 1941 etter at den gamle var noe ødelagt oventil. Den gamle kummen oppbevares i våpenhuset, og «Norges kirker» omtaler også en dreid font fra ca. 1795.

Kirken hadde tidligere et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1910. I 1973 ble pipeverket brukt i et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (ni stemmer), mens andre deler ble sendt til Valdres folkemuseum.

De to kirkeklokkene i tårnet er fra 1821 og 1847, fra hhv. M.K. Skiøberg og Knut Andreas Sundt. Det skal ellers finnes kirkesølv og messehagler fra 1600-tallet samt dørbeslag, lås og nøkkel fra 1200-tallet m.m. Det finnes interiørbilder på Kirkesøk.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ser ut til å være utvidet flere ganger. Den er omgitt av hvitt stakitt, og det er steinmurer her og der. Nær parkeringsplassen står et hus som ser ut til å være kirkestue.

Skrautvål kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Metodistkirken på Grünerløkka

Grünerløkka metodistkirke

Bakgrunn
Metodistmenigheten på Grünerløkka (Thorvald Meyers gate 56A) ser ut til å være Oslos eldste. Den ble stiftet som Oslo første metodistmenighet i 1865 og slo seg ned på Grünerløkka i 1871. Kirkebygget, som går for å være Oslos eldste frikirkebygg, ble innviet den 23. august 1874. Bygget ble tegnet av Albert Unger, og menigheten skiftet i 2006 navn til Metodistkirken på Grünerløkka.

Kirkebygg
Kirkebygget har et hovedskip og et sideskip. Det ble pusset oppp i 1911 og fikk da bl.a. elektrisk lys. Det har ellers vært ombygging og/eller oppussing i 1934–35, 2000 og 2006. Kirken har ca. 500 sitteplasser.

Interiør og inventar
Glassmalerier og altertavle er fra 1924. Sistnevnte viser historien om Emmausvandrerne (jf. Luk 24, 13). Det finnes også et flyttbart sidealter. Det sies i «Oslos kirker» at glassmaleriene, som forteller historien om Jesu liv og død, muligens er malt av Emanuel Vigeland. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1925 som ble restaurert i 1980-årene.

Historie
Menighetens historie er presentert på en side på Metodistkirkens norske nettsted. Det ble utgitt jubileumsbøker i 1945 og 1965.

Grünerløkka metodistkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden