Kirkebygg
Sandvikskirken er nygotisk langkirke i tegl forblendet med gneis. Stilmessig er den ikke helt ulik Bragernes kirke, som også er tegnet av Norgrenn, men drammenskirken er ikke forblendet med stein. Kirken har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Det søndre sakristiet ble utvidet så det ble likt det nordre, i 1903. I 1917–18 ble så begge sakristier utvidet etter planer av Kaspar Hassel. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 500.
Pella forsamlingshus eller menighetshus ble oppført i 1876. I 1907 ble det overtatt av Borge menighet og bygget om for å brukes som kirke. Det ble oppført et tårn ved inngangen i nord og kor i sør. Bygget var i tegl som var upusset utvendig. Interiøret var nygotisk og hvitlakkert. Som altertavle brukte man ifølge Norges kirker et hvitt trekors på grønn filtbakgrunn, men Digitalt museum avbilder en altertavle med et bilde som åpenbart viser Jesus. Orgelet hadde seks stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen, mens klokkene var støpt av O. Olsen & Søn. Kapellet led etterhvert under dårlig vedlikehold og ble revet i 1977, noen år før Kjølstad kirke ble oppført.
Bakgrunn, tidligere kirker Modalen kommune må sies å ligge litt avsides til. Stedet fikk fast veiforbindelse først i 1976. Det har imidlertid stått kirke på Mo (gnr. 76) siden middelalderen.
Den første kirken var trolig en stavkirke fra siste halvdel av 1100-tallet. Denne ble utvidet med nytt kor i 1550, og i 1593 ble den avløst av en tømret kirke med 130 plasser som stod til dagens kirke ble oppført. Denne kirkens bygningshistorie kan leses i «Norges kirker». En rekke gjenstander er bevart fra den. Det gjelder blant annet midtre del av altertavlen fra 1612, som er i dagens kirke. Der er også fire benkevanger fra kvinnesiden i gamlekirken og en bøyle til å bære dåpsfatet. To portrettmalerier av kong Frederik IV og hans dronning Louise skal være å finne på Mo folkebibliotek. Se også denne inventarlisten.
Dagens kirkebygg
Mo kirke ble oppført ved byggmester Johannes Øvsthus, som fikk sine tegninger korrigert av Jacob Wilhelm Nordan. Den ble innviet den 11. juli 1883 og har ifølge Kirkesøk 190 sitteplasser. Det er en langkirke i tre med vesttårn og med rett avsluttet kor med sakristi i den østre forlengelsen. Kirken ble restaurert i 1976–77 under ledelse av arkitekt Einar Vaardal-Lunde med blant annet avluting av malte vegger i kirkerommet. Ved samme anledning ble restene av altertavlen fra 1612 restaurert og plassert på korets nordvegg.
Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Skipet har et tredelt, basilikaaktig preg med søyler, idet midtskipet har tønnehvelv og sideskipene flat himling. Interørfargene er satt i 1976–77.
Prekestolen står i sør (koråpningens høyrekant) og har oppgang fra koret, og det finnes også en enkel lespult. Døpefonten av tre er åttekantet og kalkformet. 1908 fikk kirken et åtte stemmers Olsen & Jørgensen-orgel. Dette ble i 1981 byttet ut med et åtte stemmers orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av Ingebriktsen i Bergen i 1883. Det skal dreie seg om en omstøping. Kirkebenkene er fra 1990.
Kirkegård
Kirken står på søndre del av kirkegården, som ble utvidet mot vest i 1982. På kirkegården står et par krigsminnesmerker. Det er parkeringsplass på vestsiden, og nordvest for kirken står et servicebygg. Mo kirke var for øvrig kommunens tusenårssted. Det finnes også en gravlund ved Farestveit, lenger opp i Modalen.
Kilder og videre lesning:
Hans-Emil Lidén og Vidar Trædal: «Mo kirke», i Norges Kirker (Hordaland, bind 3; NIKU/Gyldendal, 2003; ISBN 82-05-31138-2), s. 90–98
Bakgrunn, tidligere kirke Odda er best kjent som industristed — eller tidligere sådan — men stedet har hatt kirke siden middelalderen. Kirkestedet er på grunnen til prestegården (gnr. 60), som i sin tid bar Odda-navnet. En steinkirke antas oppført på 1200-tallet og kan ha hatt en forgjenger i form av en trekirke. Steinkirken stod lenger nord enn dagens kirke. Den var en langkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Steinkirken ble revet etter langvarig diskusjon om utvidelse kontra nybygging.
Et par kleberteinshoder fra det nordvestre hjørnet er bevart, og i de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale. Maria med barnet er avbildet i midtfeltet, med fire andre bilder omkring. Frontalet er forklart her.
Dagens kirke
Forbildet for dagens Odda kirke skal ha vært Øystese kirke , som ifølge «Norges kirker ble tegnet av en Erichsen samt Jacob Wilhelm Nordan (som formodentlig korrigerte førstnevntes tegninger). Byggmesteren var den samme for de to kirkene, Askild Aase. Odda kirke ble vigslet den 4. november 1870. Siden ble den omfattende fornyet i 1955 under ledelse av Torgeir Alvsaker.
Odda kirke er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 500 sitteplasser. Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og koret er polygonalt avsluttet og har et utbygg på nordsiden som er blitt ominnredet til forsamlingsrom og kjøkken. Kirken er preget av sveitserstil, ikke minst vinduene.
Interiør og inventar
Middelalderkirkens inngangsdør står på utstilling i våpenhuset. Kirkerommet er delt i tre av to søylerader, og midtpartiet har tønnehvelv, mens sidepartiene har flat himling. Det er orgelgalleri i vest. I øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. På hver side av midtgangen er et lavt korskille. Skråvinduene i koret har glassmalerier. Det til venstre (nord) fremstiller inntoget i Jerusalem, det til høyre oppstandelsen.
Altertavlen er opprinnelig et renessansearbeid som etter å ha vært ute av bruk har fått erstattet forsvunne deler. Tavlen har en rekke bilder. Predellaen har tre bilder med nattverden i midten, flankert av evangelistene Lukas og Johannes. I det store hovedfeltet ser vi korsfestelsen, flankert av Moses og evangelisten Matteus til venstre og Aron og evangelisten Markus til høyre. I midtfeltet øverst vises oppstandelsen — et senere bilde enn de andre. En malt innskrift på baksiden av predellaen daterer tavlen til 1688. En periode da kirken var ny, ble (deler av) den gamle altertavlen montert i en nygotisk ramme og farger endret. Toppstykket skal være sendt til Nordiska museet i Stockholm.
Den åttekantede prekestolen har seks fag med tomme speilfyllinger og står til høyre i koråpningen. Det finnes også en lesepult. Også døpefontetn (fra 1955) er åttekantet. Dagens orgel er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968. Kirken har to klokker støpt av det som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi, i 1896 og én klokke støpt av Conradt Aach (Bergen) i 1756.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble utvidet sørover da dagens kirke ble oppført litt utenfor den gamle kirkegården. I dag er det ytterst få graver igjen, men vest for kirken står et minnesmerke over napoleonskrigene. I 1932 ble en ny gravlund tatt i bruk på Berjaflot, og det er den som brukes i dag. Et gravkapell etter tegninger av Torgeir Alvsaker ble oppført der i 1934. Et krematorium ble oppført i tilknytning til kapellet på nordvestsiden i 1958. Det ligger nærmest skjult bak kapellet inn mot skogen. Kapellet sies å ha et Jørgensen-orgel
Bakgrunn
Det som inntil 1972 var Fana kommune, utgjør i dag en stor del av Bergen kommunes areal. Fana kirke er fra middelalderen, men har naturligvis gjennomgått enkelte endringer opp gjennom årene. Kirken er første gang nevnt i 1228, da det er snakk om at Det hellige kors’ kirke og hospital har blitt grunnlagt på nytt eller fra nytt av. Det er uklart hvorvidt dette betyr at at kirke og hospital ble oppført på denne tiden, eller om det dreide seg om en ombygging eller gjenoppføring. Det eldste murverket sies å ha kjennetegn som gjør at det tidfestes til før 1200. Ting tyder ellers på at kirken var sognekirke i tillegg til å være hospitalskirke. Hospitalet skal ha ligget vest for kirken, og murrester fantes på slutten av 1700-tallet, men er borte i dag.
Fana kirke ble for øvrig overtatt av korsbrødrene ved Apostelkirken i 1303, og i 1308 ble det omtalt som et av de kongelige kapellene. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og hadde flere private eiere før den havnet på kommunens hender i 1862. Kirken ligger på en voll nordvest for Fanaelva, som i middelalderen dannet grensen mellom Nordhordland og Sunnhordland.
Slik så kirken ut fra 1870 til 1920-tallet. Foto: Christian Christiansen Thomhav, fra Kulturminnebilder.no.
Kirkebygg
Fana kirke er en langkirke av stein med smalere og lavere, rett avsluttet kor. Ifølge «Norges kirker» har kirken trolig hatt et vesttårn som brant i 1644 etter lynnedslag. Christian Christie, som målte opp kirken i 1860, mente at skipet opprinnelig hadde vært lengre enn det var da; det er mulig han fant rester av en grunnmurt tårn. Det har vært flere ombygginger, så som i 1870 etter planer av Askild Aase og i 1926–27 og 1953 etter planer av Frederik Konow Lund. Ved Aases ombygging ble kirken forlenget, og de gamle vindusåpningene ødelagt, mens Konow Lunds ombygginger har forsøkt å rekonstruere noen av de tapte detaljene. Kirken har 450 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Interiør og inventar
I vest over våpenhuset er det orgelgalleri med spissbuet åpning inn til kirkerommet. Også koråpningen i øst er spissbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Alt det gamle inventar var blitt fjernet i 1870, og i 1926–27 fikk kirken igjen nytt inventar. Unntaket er altrbildet, som ble behold, men fikk ny omramming. Bildet viser Jesus i bønn i Getsemane. Det finnes for øvrig et par alterskapfigurer på Historisk museum som muligens stammer fra Fana. Hvis dette stemmer, har altså kirken hatt et alterskap.
Vinduene i koret fikk glassmalerier i 1926–27, mens vinduene i skipet fikk det i 1953, alle ved Bernhard Greve. Middelalderdøpefontens fot og skaft er i Bergens museum, men fonten som brukes, er kopiert etter dette med tillegg av en kum rekonstruert etter en tegning av Christie. Det finnes et par middelalderklokker samt en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1971. Orgelhistorien kan følges i Norsk orgelregister. Kirken har i dag et Jørgensen-orgel fra 1969.
Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården strekker seg opp skråningen vest for Titlestadvegen, og kirken står nær kirkegårdens sørvestre hjørne. Sørøst for kirken og forbundet med den via en lav fløy er en steinbygning med kapell/sakristi tegnet av Frederik Konow Lund og oppført i 1927. Nordøst for kirken er et menighetshus oppført i 1965–66 — også det tegnet av Konow Lund.
Opp Titlestadvegen. Ved siden av kirken er et kapelltilbygg tegnet av Frederik Konow Lund, og lenger oppi veien ser vi menighetshuset, som er tegnet av samme arkitekt.
Kilder og videre lesning:
Hans-Emil Lidén: «Fana kirke», i Norges kirker (Hordaland, bind 1; NIKU/Gyldendal, 2000; ISBN 82-05-27581-5), s. 1–23 (også arkivert nettside)
Bakgrunn, stavkirke
En kirke på det som nå heter Kirkebirkeland (gnr. 50) — eller rettere sagt presten der — er omtalt i et brev fra 1329 («sira Erlingi .a. Birkilande»). Sognet er nevnt i 1348, og det er ført jordskyld for kirken i Bergens kalvskinn i 1350. Dette antas å ha vært en stavkirke, og den betjente et relativt stort sogn. Tuften og steingjerdet rundt kirkegården er fortsatt bevart.
Tømmerkirke
Stavkirken ble avløst av en tømmerkirke noe før 1642 (som er det første året det er bevart regnskaper fra). Denne kirken ble i 1724 solgt til kirkevergene Arne Olsen Øvre Totland og Lars Olsen Øvre Birkeland og var på flere hender før menigheten overtok den i 1839. Ifølge en befaring i 1686 målte skipet ca. 11,3 m x 8,8 m og vesttårnet ca. 7,5 m x 6,3 m. Vest for tårnet var et tilbygg i samme bredde med en lengde på ca. 3,8 m. Dette kan ha vært et nytt våpenhus i tømmer som er beskrevet i 1642–44. Tårnet forfalt og ble bygget opp på nytt i 1711, skjønt det er mulig at det da er snakk om en takrytter. Kirken hadde vestinngang samt nordinngang i koret. «Norges kirker» har noen flere detaljer om kirken og inventaret.
Illustrasjon av tømmerkirken hentet fra Peter Frederik Wergmann: «Norge, fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen» (Christiania, 1836–37), via Wikimedia Commons.
Fra denne kirken (og den tidligere) er bevart rester av et senmiddelaldersk alterskap som er ombygget til altertavle, i Bergens museum. Det som er bevart, er skapet, en fløydør, to utskårne apostelfigurer og en buefrise. I skapet er anbragt et muligens senere krusifiks samt nevnte apostelfigurer, og tavlen har fått ettermontert vinger med en slags akantusranker. På vingene er et par figurer fra 1600-tallet. I museet er også en døpefont fra 1600-tallet, og i kirken skal det være bevart noe lysstell samt to klokker fra 1600-tallet.
Før tårnet ble ombygget i 1920-årene. Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Kulturminnebilder.no.
Dagens kirke
Ny kirke ble oppført i 1877–78 på Midttun (gnr. 42), noen kilometer lenger nord. Den står tvers over veien fra det som nå er Fana bydelsadministrasjon. Arkitekt for kirken var Giovanni Müller, mens Christian Christiansen Gyldenpris, Ivar Rasmussen Fyllingen og Lars Olsen Hougsdal stod for byggingen, og byggmester Askild Aase var ansvarlig for trekonstruksjoner. Til å begynne med var nemlig øverste del av tårnet av tre. Kirken ble vigslet den 21. november 1878. Kirkerommet ble ombygget i 1915–16 etter planer av Gerhard Fischer (og med faren, Adolph Fischer, som tilsynshavende. Gerhard Fischer stod også bak utvidelse av sakristiene og ombygging av tårnet i 1926–26, med John Sletten som byggmester og Erling Ross som tilsynshavende. 1960–61 ble kirkerommet ombygget under ledelse av Øistein Nestaas, og ved den anledning ble nordre sakristi utvidet og gjort om til kapell.
Birkeland kirke fremstår i dag som en langkirke i mur. Den har vesttårn, skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier med mønevinkel rett på lengdeaksen. Men det nordre er altså kapell i dag. Orienteringen er fra vest-nordvest til øst-sørøst. Kirken har ifølge Kirkesøk ca. 300 sitteplasser.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. I øst er korgulvet ørlite høyere enn skipets gulv, og podiet går litt utenfor kornisjen (om vi kan kalle den det). Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra siste ombygging og hviler på et fundament av teglstein. På motsatt side av koråpningen står et flygel.
Altertavlen har et oppstandelsesbilde malt av Anders Askevold i 1897, visstnok en replikk av et tilsvarende bilde som Askevold malte til Leikanger kirke i 1865. De to skråvinduene i koret har glassmalerier av Oluf Wold-Torne. Den åttekantede døpefonten som brukes, er fra 1961, og i tillegg finnes en eldre døpefont i nordre sakristi. To klokker (fra 1637 og 1665) er overført fra gamlekirken. I tillegg finnes en klokke fra 1937 støpt av O. Olsen & Søn.
Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården strekker seg østover fra kirken, og på den står et krigsminnesmerke. Sør for kirken er et mengihetshus. Kirkegården ved kirken er ikke stor, og ble raskt for liten. Ny gravplass på Øvsttun noen hundre meter mot sørøst ble innviet i 1921. Der står et gravkapell fra 1929 tegnet av bygningssjef Erling Ross. Kapellet har et alterkrusifiks av Ambrosia Tønnesen og et Vestlandske-orgel fra 1976.
Menighetskontor sør for kirken
Kilder og videre lesning:
Hans-Emil Lidén: Norges kirker (Hordaland, bind 1; NIKU/Gyldendal, 2000; ISBN 82-05-27581-5), s. 50–62
Bakgrunn Granvins kirkested er ved Storegraven (gnr. 102), øst for Granvinsvatnet. Middelalderkirken er første gang nevnt i 1306. Det var en stavkirke med svaler rundt hele. Skipet ble utvidet vestover med en tømret del i 1690–92. Kirken forfalt og ble revet like etter kirkesalget i 1723, og i 1726 ble det som er blitt til dagens kirke, oppført. Den ble ombygget i 1853 og kjøpt tilbake av menigheten i 1857. Kirken ble restaurert i 1911 og ble fredet i 2012. Den har 350 sitteplasser.
Kirkebygg
Granvin kirke er en laftet langkirke med takrytter ved vestenden av skipets møne. Den har våpenhus i vest, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Det fra 1926, tilsynelatende i bindingsverk.
Interiør og inventar
Skipet har gallerier langs vest- og nordveggene. Kirken har markant korskille med portalaktig åpning i midten, og korgulvet er hevet to små trinn over skipets gulv. Rankene på korets fondvegg og diverse andre steder ble malt av Lars Osa til jubileet i 1926, og Osa malte også bilder av Peter og Paulus på korveggen.
Selve alteret er fra 1909. Det finnes tre altertavler. Den som er i bruk ved alteret, er snekret av Johannes Kinsarvik i 1909 og har et bilde av Jesus i tempelet som tolvåring malt av Nils Bergslien. De andre tavlene er en katekismetavle av tilsynelatende ukjent alder samt en tavle fra 1600- eller 1700-tallet.
Prekestolen står i skipets sørøsthjørne og har oppgang fra koret. Evangelistbildene er utført av Lars Osa. Klebersteinsdøpefonten er fra middelalderen, og i tillegg finnes en dåpsengel som visstnok skal stamme fra Mariakirken i Bergen. Kirken har hele fem klokker: Klokke A er fra tidlig middelalder, klokke B fra sen middelalder og klokke C fra uspesifisert middelalder. Klokke D og klokke E er støpt av Olsen Nauen i 2001. Et harmonium fra 1907 ble avløst av et Jørgensen–orgel i 1960.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står nederst på kirkegården, i dens sørvestre hjørne mot riksvei 13 og Granvinsvatnet. På kirkegården er blant annet et krigsminnesmerke.
Bakgrunn Ullensvang prestegjeld og kommune omfattet i gamle dager også Odda, og de to kommunene ble slått sammen igjen (samt med Jondal) i 2020. Kirken står på Lofthus, sør for og på grunn fra prestegården (gnr. 76), som har gitt navn til kirken og kommunen.
Det verserer forskjellige dateringer av kirken. Ifølge Jan Brendalsmo (Riksantikvaren) er den trolig reist rundt 1200 (muligens basert på korets østvindu med mannshoder), mens det i «Norges kirker» antydes 1250–1300 (på grunnlag av vinduers og portalers stil samt et sagn som sier at kirken er bygget av skotter). Uansett har vi å gjøre med en langkirke av stein der det er brukt kleberstein i hjørner og vindus- og portalåpninger. Kirken hadde opprinnelig ikke tårn, men den ble utvidet og restaurert i 1883–85 etter planer av Christian Christie og med Haldor Børve som arbeidsleder. Skipet ble da forlenget vestover, og kirken fikk det vesttårnet den nå har, med den gamle vestportalen satt inn vest i tårnfoten. Det kom til tre utbygg (to på sørsiden, ett på nordsiden) med møneretning vinkelrett på kirkens lengderetning. Mye av det gamle inventaret ble kastet ut og erstattet med nygotisk inventar. Mye av det nygotiske preget forsvant så ved en restaurering i 1958 under ledelse av Arnstein Arneberg.
Kirkebygg
Ullensvang kirke er altså en langkirke i stein med lavere og smalere, rett avsluttet kor, og den har vesttårn og altså tilbygg i nord og sør. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 350. Foruten nevnte vestportal har skipet en gjenmurt sørportal. Korets sørportal fører til sakristiet, som har utgang i vest. Den finnes en rekke lansettformede vinduer, både med og uten kløverbue og fra forskjellige tider. Det mest interessante vinduet er nok det nevnte østvinduet i koret.
Mot koret. Foto: Roger Grimelid, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk.
Interiør og inventar
Interiøret er preget av Arnebergs restaurering. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen i øst er spissbuet. Gulvet i innerste del av koret er et par trinn høyere enn resten av gulvet i kirken. Korets østvindu har hatt forskjellige glassmalerier. Vinduet fra 1875 ble byttet ut allerede i 1884, og det igjen i 1955. Det er Bernhard Greve som har laget det nåværende glassmaleriet, og det fra 1884 er flyttet til et annet vindu. Det i østvinduet viser bl.a. bebudelsen. Det er ingen altertavle ved alteret, men en tidligere altertavle henger på nordveggen. Den ser ut til å være satt sammen av forskjellige deler. De to bildene, som skal være malt i 1707, viser nattverden og korsfestelsen.
Prekestolen er nær skipets sørøstre hjørne. Den er fra tidlig 1600-tall og var stuet bort på loftet etter Christies restaurering, men ble restaurert av Ove Qvale og Finn Krafft i 1947–48 og satt op igjen i kirken med to nye sidefelt. Klebersteinsdøpefonten er fra middelalderen. Et Thorsen-orgel fra 1909 ble i 1959 byttet ut med et Jørgensen-orgel, som fortsatt ser ut til å være i bruk. De to klokkene antas å være fra hhv. ca. 1200 og 1400-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på kirkegårdens nordvestre del. Kirkegården er inndelt i flere felt med grusganger imellom, og det er parkeringsplass på nordsiden. Nordvest for kirken er prestegården, der flere bygninger er fredet.
Kilder og videre lesning:
Hans-Emil Lidén og Anne Marta Hoff: «Ullensvang kyrkje» i Norges kirker (også arkivside)
Bakgrunn, stedets kirkehistorie
Det ser ut til at Fusas hovedkirke har stått på Opsal (gnr. 34) siden middelalderen. Administrative grenser har riktignok variert litt gjennom tidene, og det har stått flere kirkebygg der. Vi vet om fire.
Den første var trolig en stavkirke. Dens skyldparter er omtalt i Bergens kalvskinn. En klebersteinsdøpefont herfra skal være å finne i Bergens museum. Middelalderkirken ble avløst av en tømmerkirke i 1600. Dette ser ut til å ha vært en langkirke med takrytter, smalere kor og våpenhus, og regnskapene tyder på at det var svakheter ved konstruksjonen.
Kirken som brant i 1959. Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Kulturminnebilder.no
Etter at Fusa ble eget prestegjeld i 1855, fikk stedet ny kirke. Denne ble tegnet av Frederik Hannibal Stockfleth og fikk endringer pålagt av stiftsdireksjonen. Kirken ble oppført av byggmester Johannes Øvsthus og vigslet den 24. november 1861. Dette var en langkirke med vesttårn. Det antas at kirken var laftet, og den hadde liggende panel utvendig. Søylerader gjorde kirkerommet treskipet. Bygningshistorie og inventar er gjennomgått i «Norges kirker». Denne kirken brant ned til grunnen den 11. januar 1959. Det kan tilføyes at Ole Vangberg bearbeidet tegningene, og hans bearbeidelser ble brukt ved oppføringen av Bruvik, Vinje og Oppheim kirker.
Dagens kirkebygg
Nåværende kirke er tegnet av Ole Halvorsen og ble vigslet den 2. september 1961. Selve kirken er en treskipet langkirke (med ganske smale sideskip). Koret er rett avsluttet og flankert av sakristier. Tårnet er asymmetrisk plassert til side for langskipet, og på motsatt side er et kjøkkenutbygg. Mellom tårnfoten og sakristiet på nordsiden går en åpen svalgang. Det er menighetssal under vestgalleriet. Alt i alt kan det argumenteres for at vi har å gjøre med en slags arbeidskirke.
Interiør og inventar Orgelgalleriet er altså over menighetssalen i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra sakristiet. På alterveggen er et murmaleri av Jesus og den samaritanske kvinne, utført av Bjørn Tvedt i 1962. Teksten under bildet lyder: «– og han gav deg levande vatn» (jf. Joh. 4, 10). Døpefonten forener korsform og kalkform og har en fordypning til dåpsfatet. Den ene klokken er støpt av Bochumer Verein i 1874, den andre av O. Olsen & Søn i 1961. Kirken overtok i 1962 et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1916 fra Birkeland kirke. Dette ble i 2004 avløst av et orgel fra nederlandske Steendam.
Krigsminnesmerke nord for kirken
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger helt sør på den gamle kirkegården, som langt fra er full. Langt fullere er kirkegården fra 1892, litt lenger øst-nordøst — og nordøst for veien som fører ned fra fylkesvei 552 og til (den tidligere?) Opsalneset fergekai. Prestegården er øst for denne. Øst for kirken og øst på kirkegården nord for kirken står to små bygg som kan tenkes å være servicebygg og redskapshus. På kirkegården er et krigsminnesmerke.
Ytre Arna fikk en betydelig befolkningsvekst fra midten av 1800-tallet, da det ble anlagt fabrikk på stedet. Kirken ble da også bekostet av fabrikkeier Jebsen (men visstnok broren Jürg, som drev i Berger i Svelvik, snarere enn Peter, som eide fabrikken i Ytre Arna). Til grunn for byggingen lå Schak Bulls tegninger for Berger kirke, og byggmester var Peter Gabrielsen. Kirken (da titulert som kapell) ble vigslet den 5. november 1899.
Kirkebygg
Ytre Arna kirke er en langkirke i tre med tårn ved inngangen i nordvest og med polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken av i dag, særlig interiøret, bærer preg av en ombygging ledet av Ole Landmark i 1949.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men øver deler er noe skjermet på grunn av spissbuet koråpning. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.
Kirken hadde opprinnelig en nygotisk altertavle. Nåværende altertavle er et triptykon laget av Axel Revold i 1949. I storfeltet i midten ses korsfestelsen med Maria og Johannes på den ene siden og et par kvinner på den andre siden. I sidefeltene ses romerske soldater og basunengler.
Den opprinnelige prekestolen ble i 1949 byttet ut med en prekestol tegnet av Landmark uten dekorasjoner i fyllingene. Både nåværende og tidligere er åttekantet. Åttekantformen går igjen også i den kalkformede døpefonten. De to klokkene er støpt av Barwell i Birmingham i 1899. Et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1899 ble i 1942 ombygget til et ni stemmers orgel av avløst av et J.H. Jørgensen.
Kirkegård og omgivelser
Det er parkeringsplass nordvest for kirken, men ikke kirkegård. Gravplassene i Indre Arna benyttes.
