Stikkord: Jens Nilssøn

Gåra stavkirke

Gåra kirke
Maleri fotografert av Norvald Nordskog, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk.

På gården Gåra (gnr. 3) i Bø i Telemark stod fra middelalderen av en trekirke, etter alt å dømme en stavkirke.

Ifølge en legende ble kirken oppført som hov, men ble vigslet til kirke av Olav den hellige. Den skal i så måte ha vært Norges eldste kirkebygg. Dette lar seg neppe bekrefte (eller avkrefte?), men gammel skal kirken i alle fall ha vært. Det fremgår av biskop Eysteins jordebok (1398) at kirken var viet til jomfru Maria den 8. september, og det var en lovekirke. Da kirken ble revet, ble det gjort myntfunn, hvorav det eldste fra ca. 1260, men kirken må altså antas å ha vært mye eldre.

Hos Jens Nilssøn (1598) heter det: «Til Bøø kircke ligger […] en capel vid naffn Gaardene.» Ifølge Lorentz Dietrichson var dette en liten, enskipet stavkirke med svalgang og et lite spir. Over tid gikk det nedover med kirken, og Hans Jacob Wille noterte mot slutten av 1700-tallet: «Gaara Kirke, denne elegante Træbygning, er nu i forfalden Tilstand.» Det hanglet videre til midten av 1800-tallet: Kirken ble revet i 1850. Ved det gamle kirkestedet, som er litt oppi åsen over Bø sentrum, står et par oppreiste steiner som gyvra ifølge et gammelt sagn kastet etter kirken (men åpenbart bommet med).

Gårå kirkested anno 1909
Gåra kirkested om sommeren
Gåra kirkested om vinteren

Gjenstander fra kirken
Fra denne kirken finnes en gammel døpefont i tre på Norsk Folkemuseum. Det mest kjente minnet er imidlertid den såkalte Gårastolen, en gammel brugdestol som iblant kalles Bispestolen eller Kong Sverres kongestol. Stolen ble solgt på 1830-tallet, og etter en hundre års tid i utlendighet i Tyskland og Østerrike fant den veien tilbake til Kunstindustrimuseet. Halvor Slettemeås har skåret en kopi av denne til Bø kirke. En portal er i Oldsaksamlingen.

Gåra stavkirkeportal
Gårastolens bakside

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holt kirke (Ullensaker)

Ved gården Holt (gnr. 69) i Ullensaker — ca. 6 km øst for Ullensaker kirke og enda litt mer øst for Kløfta — stod det en kirke i middelalderen. Gården ligger på en høyde der berget stikker opp i dagen enkelte steder, og det er mulig at kirken stod der det nå står en låve.

Sognet og kirken er omtalt i biskop Eysteins jordebok for 1393.

Oluf Rygh mener at kirken sannsynligvis ble nedlagt ved reformasjonen, noe som gjenspeiles i «Norges kirker», selv om Jens Nilssøn i sin visitasrapport fra 1590-årene omtaler Holt kapell. Riksantikvaren heller mer mot 1600-tallet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Frøyhov kirke

I middelalderen stod det en kirke ved Frøyhov-gårdene (gnr. 214–215) i Nes. Det antas at den stod på Kirkejordet øst for gårdstunet, uten at dette er påvist med sikkerhet. Frøyhov er et par kilometer i luftlinje sørvest for Udenes kirke, øst for fylkesvei 173 og vest for Glomma. Nabogården i nord heter Presterud (gnr. 216) og antas å ha vært en del av Frøyhov da kirken ble reist; den var tilsynelatende prestbol.

Biskop Eystein omtaler kirken i 1394 og 1400. I det første tilfellet omtales prestbolet uten gårdsnavn, og for 1400 er det oppført hvor mange netter visiterende biskop skulle kunne overnatte ved hver kirke i prestegjeldet, samt hvor mange huder han skulle ha i betaling.

I Povel Huitfeldts stiftsbok (1574–77) er Frøihoff Annex oppført med eget jordegods, mens Udenes’ gods er lagt under hovedkirken. Dette har av Oluf Rygh (i Norske Gaardnavne) vært tolket som at Frøyhov ble beholdt etter reformasjonen i motsetning til den fattigere Udenes, men at dette ble gjort om på senere.

Hos Jens Nilssøn (1590-årene) er «Frøyhoff» og «Vddønis» omtalt som to av seks kapeller i Nes prestegjeld. Tidspunktet for Frøyhov-kirkens nedleggelse synes ikke kjent.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Henni kirke

Ved gården Henni (gnr. 147) — på østsiden av Glomma vis-à-vis Nes kirke — stod en kirke i middelalderen. Det skal være funnet skjeletter på stedet under graving i forbindelse med husbygging, men kirkens nøyaktige plassering er ikke kjent.

Denne kirken var sognekirke i middelalderen og hadde ifølge Diplomatarium Norvegicum egen prest («Þorbiørn prester aa Hænnini», omtalt i 1339). Den er oppført i Biskop Eysteins jordebok med prestbol.

Kirken er ellers omtalt både i Povel Huitfeldts stiftsbok (1574–77) og i Jens Nilssøns visitasskildring (1590-årene). Om nedleggelsestidspunktet er det delte meninger: Norges kirker, basert på Oluf Rygh, antyder til tross for nevnte omtale at det skjedde ved reformasjonen eller tidligere, mens Riksantikvaren heller mot tidlig 1600-tall.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Foss kirke (Nannestad)

I middelalderen stod det en kirke ved Foss-gårdene sørøst for Løkenfeltet i Nannestad — vest for Leira og omtrent 3 km sørøst for Holter kirke. Den skal ha stått på Kirkehaugen nord for gårdene, og ved uthenting av sand er det funnet menneskeknokler i haugen. Ifølge tradisjonen stod det en støpul på Tårnhaugen like ved siden av.

Kirken opptrer muligens i historien på 1100-tallet. P.A. Munch forteller at Hallvardsskrinet i 1137 ble fraktet fra domkirken i Oslo: «Ved denne Lejlighed, fortælles der, var Skrinet, som Aftenen førud havde været saa tungt, nu med eet blevet saa let, at der ej behøvedes flere end 4 Mand til at bringe det bort. Det blev ført op til Fors Kirke paa Raumarike.» Munch påpeker imidlertid at vi ikke vet sikkert om det dreide seg om denne kirken eller Foss kirke i Blaker.

Biskop Eystein (1393) forteller at kirken var viet til St. Olav på St. Ambrosi dag, 4. april. Den skal ha vært sognekirke på 1300- og 1400-tallet, men kanskje ble den nedlagt ved reformasjonen som en rekke andre kirker. I Jens Nilssøns visitasskildring fra 1590-årene omtales kapellkirken som «øde».

«Norges kirker» viser til en historie som sier at et alterskap fra kirken ble oppbevart på loftet ved Nedre Foss inntil en ombygging i 1876.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hellige Gudmunds kapell

I katolsk tid, altså middelalderen, fantes i Ullensaker et kapell som gjerne kalles Hellige Gudmunds kapell. Det var oppkalt etter den islandske biskopen Gudmund Arason av Hólar, som etter sin død ble en slags lokalhelgen, selv om han ikke ble formelt helligkåret av Den katolske kirke. Gudmund må altså ha hatt en viss kult også i Norge. «Hellig Gudmundtz capel paa Moen» er omtalt av Jens Nilssøn i hans visitasrapport fra 1590-årene. Det ser ut til å være delte meninger om den nøyaktige stedfestingen av «Moen». Oluf Rygh forbinder det i Norske Gaardnavne med Gardermoen, mens en annen lokal tradisjon forbinder det med Rullness (sørøst for Dal). I 1732 melder Jonas Rist i kallsboken om at kapellet er ødelagt: «Nu Gud være æret er det Dødt og Magtesløs, og stokkerne hvormed den var indheignet, og det den tid befundne offer tilsammen gebrændt; efftersom i hvor offte den tilforn blev Ruineret blev den stedze igien af samme gamle Tømere opbygt». (Jf. bygdebok for Ullensaker.)

I 2016 ble det innviet en katolsk kirke på Jessheim oppkalt etter den samme Gudmund.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gullaug kirke

Gullaug kirke

Bakgrunn
Det var et kapell ved gården Huseby i middelalderen, men det kom ut av bruk ved reformasjonen og ble trolig revet tidlig på 1600-tallet. Så var det kirkeløst i nederste del av Lier kommune i 300 år, før det ble samlet inn penger og oppført et bedehus med navnet Betel på Linnesstranda. Gården Linnes tilhørte i sin tid Jens Nilssøn.

Betel bedehus ble innviet den 17. september 1905. Bygget ble vigslet til kirkelig bruk 3. juledag 1923 etter at blant annet alter og døpefont var kommet på plass. Betelnavnet ble imidlertid beholdt i lang tid. Bygget ble omfattende pusset opp i flere omganger i 1950- og 1970-årene. Det fikk takrytter (etter planer av arkitekt Ragnar Anker Nilsen) i 1950, og skal vi forstå det slik at bislaget utenfor er fra 1957, da bygget visstnok fikk ny hoveddør? Eierskapet ble overdratt til Frogner menighet i 1988, og i 1993 ble navnet endret til Gullaug kapell. Fra 1997 kalles det Gullaug kirke.

Kirkebygg
Gullaug kirke er en laftet langkirke med ca. 100 sitteplasser. Den har panel både utvendig og innvendig. Orienteringen er fra sørøst til nordvest, og kirken har en takrytter over inngangen i sørøst.

Interiør og inventar
Kirkerommet har vært møblert med stoler siden 1985, da benkene ble byttet ut. Dagens stoler var nye i 2017.

Kirken fikk nytt alterbilde i 2004. Bildet antas å ha hengt i Bragernes bedehus i Drammen (nedlagt 1978) og så i Nøste kapell. Kunstneren er ikke fastslått med sikkeret, men det kan dreie seg om en tegnelærer Scjelbred fra Drammen. Motivet er Jesus som tolvåring på vei til Jerusalem sammen med Josef og Maria.

Døpefonten ble overtatt fra Sjåstad kirke (i 1923, altså). Dåpsfatet er fra 1950. Ellers er alter, alterring og prekestol fra oppussingen i 1957, mens lesepulten er fra 1992. Kirken har aldri hatt pipeorgel, men tre forskjellige harmonier. Det nåværende er fra 1963 og ble bygget av Vestre orgelfabrikk. En kirkeklokke fra Olsen Nauen ble anskaffet i 1948.

Gullaug kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lyngdal kirke

Lyngdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hvor gammelt Lyngdal er som kirkested, synes noe usikkert, men Jens Nilssøn omtalte et øde kapell ved Kampestad, noe nordøst for dagens kirke, i sin visitasrapport fra 1595. Det er altså mulig at området hadde kirke i middelalderen. Dagens kirke ble opprinnelig oppført som langkirke på slutten av 1600-tallet og innviet den 30. september 1701. Koret på denne kirken ble revet i 1736, men skipet utgjør vestre korsarm i dagens korskirke, som har kor i østre korsarm. Kirken er laftet, men koret som ble revet, skal ha vært av stavverk, og det skal ha vært svalgang rundt deler av kirken (revet 1862). Ved utvidelsen ble den gamle kirkedelen gjort noe høyere (7 omfar), men kirken fremstår ikke som spesielt høy. Dagens kirke har sakristi på norsiden av koret, og antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 180.

Interiør
Kirken har utvendig panel, men inne i kirken er det delvis flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken er av det gjennomillustrerte slaget, med dekorasjoner over det meste av innervegger og -tak. Kirken var dekorert innvendig alt før ombyggingen — av Niels Bragernes — og mer dekorert ble den i 1740. Vestportalen ble utvidet i 1736, og det gikk litt ut over illustrasjonene rundt den. Og i andre sammenhenger ble bemalte plankebord stokket om på og feilmontert, slik at kabalen etterhvert ikke gitt helt opp. Det finnes en rekke bilder av vegg- og takdekorasjonene i Norges kirker, som også har en rekke andre bilder av interiør og inventar. Vinduene i kirken er blitt noe uvidet i løpet av årene. Da bildene her ble tatt, ble det uført utvendige malings- og dreneringsarbeider ved kirken.

Inventar
Altertavlen er fra 1633 og skal opprinnelig ha vært i Kongsberg kirke. Bildet i storfeltet viser nattverden og antas å være utført av Adam van Breen etter et kobberstikk av Magdalena van de Passe. Prekestolen har seks fag inndelt i fire fyllinger hver. Fargene er delvis fra en overmaling i 1860. Stolen har en rekke bilder av bibelfigurer med teksthenvisninger, og det påpekes i «Norges kirker» at bildet av Johannes døperen er bedre malt enn de andre. Stolen skal ifølge en innskrift være malt av Niels Brag(er)nes i 1698. Det er også en åttekantet himling. Døpefonten er sekskantet og har åttekantet himling. Kirken har markert korskille. «Norges kirker» omtaler også gamle malerier og kirkesølv mm.

Ifølge «Norges kirker» (1981) og kirkeleksikonet (1993) har orgelet åtte stemmer og er fra 1923. Prospektet (fasaden) er tegnet av Ole Øvergaard, og fargene er valgt av Domenico Erdmann. Dette orgelet fungerer nok ikke optimalt, for i 2011 ble det ytret ønske om å bytte det ut eller restaurere det. Én av de to kirkeklokkene er fra 1522. Den andre er støpt av Anders Rise i 1834.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg mot øst-sørøst fra kirken. Grunnen er egentlig ikke spesielt egnet til formålet, for det stikker opp knauser her og der, og det har vært nødvendig å fylle på med jord en rekke ganger gjennom årene. Samtidig skal det være så som så med gravedybden. På sørsiden er det (og har alltid vært) en forstøtningsmur. Kirkegården er omgitt av hvitmalt stakitt. På østsiden av veien/parkeringsplassen står et lite bårehus og på vestsiden et redskapshus. På gården Kleivjord like ved stod det tidligere en kirkestue/prestestue som er omtalt på 1700- og 1800-tallet og ble revet i 1835.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vatnås kirke

Vatnås kirke

Bakgrunn
Vatnås kirke (Sigdal kommune) er i bygda Grenskogen, langt inne i skogen mot grensen til Flesberg i Numedal. Det skal ha vært en stavkirke på stedet i middelalderen, og en olavskilde rundt hundre meter fra kirken var av en viss betydning i gamle dager, skjønt kirken er ikke omtalt i biskop Eysteins jordebok. Jens Nilssøn forteller i sine visitasbøker om Wadtzaas kircke: «hun ligger langt i fra bygden, borte i en vilden skoug, for sig selff, vdi huilcken der giordis tieniste (…) S. Botophi dag (…) men denne kircke er nu plat ødelagt oc forfalden, oc alle klocker oc ornamenter, som der laage til, ere lenge siden tagen derfra.» Et relikvieskrin fra midten av 1200-tallet befinner seg imidlertid i Nationalmuseet i København, og et krusifiks fra 1300-tallet er i dagens kirke. Det antas at kirken ble liggende øde etter Svartedauden.

Vatnås kirke
Vatnås kirke
Vatnås kirke

Kirkebygget
Dagens Vatnås kirke skal være oppført rundt 1660. I 1663 ble det meldt at presten holdt messe der på sankthansdagen. Antall messedager ble senere økt noe. Kirken var en gavekirke fra begynnelsen og til rundt midten av 1800-tallet, da inntektene begynte å avta og vedlikeholdet ble utlignet på områdets oppsittere. Vi har å gjøre med en ganske liten, laftet korskirke: ca. 125 plasser. Det er et åpent bislag (i bindingsverk) foran vestportalen, og kirken har takrytter over krysset. Det er kor i østre korsarm med egen inngang i sør, og tverrarmene er litt lavere (3 omfar) og smalere enn vest- og østarmen. Kirken er kledd med utvendig panel, mens laftestokkene er synlige inne i kirken. Det ble gjort endringer i 1870-årene, før kirken i 1947–48 ble restaurert og forsøkt tilbakeført mot opprinnelig tilstand under ledelse av Finn Krafft.

Korskille
Altertavle

Interiør og inventar
Et besøk i kirken er nærmest en tidsreise tilbake til 1600-tallet. Til tross for endringer er interiøret restaurert og fremstår som temmelig opprinnelig. Det gjelder både det sentrale inventaret og de rikelig dekorerte veggene, som har draperier og illusjonistiske snekkermotiver. Mye av dette var overmalt, men er blitt restaurert.

Prekestol
Døpefont
Krusifiks

Det opprinnelige korskillet ble fjernet og erstattet med en lav brystning i 1870-årene, men ble rekonstruert i 1947–48 på grunnlag av gamle deler og andre spor. Altertavlen i bruskbarokk er fra 1665 og antas å være skåret av Christopher Ridder. Mest fremtredende er egentlig to figurer av Moses og Aron, mens midtfeltet, som er mindre enn man er vant til i slike sammenhenger, har et relieff av Jesu dåp. Prekestolen har fem fag og antas å være på omtrent samme alder. Stolen har himling. På veggen ved prekestolen henger fire timeglass. Den åttekantede døpefonten er også fra 1600-tallet. I koret er også en klokkerbenk ved sørveggen, og på nordveggen henger et korsfestelsesbilde fra 1679 malt etter et stikk av Zacharias Dolendo. Det finnes også et bilde av Jesus og disiplene malt i 1680. Nevnte krusifiks fra gamlekirken ble restaurert i 1993 og mangler korsdelen. En kopi av det nevnte relikvieskrinet står nå på alteret. Kirken har ifølge «Norges kirker» et ti stemmers harmonium fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og av de to klokkene er én fra middelalderen og én fra 1687 (støpt av Niels Griis Dietrich Kessler).

Relikvieskrin
Relikvieskrin

Kirkegård
Kirken er fortsatt i privat eie. Den er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av et stakittgjerde.

Vatnås kirke

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vike kirkeruin

Vike kirkeruin
Vestfra

I Modum var det fire kirker i middelalderen. En av disse var Vike, som ble oppført ved gården Østre Vike, der ruinene fortsatt ligger. Det er ca. 2 1/2 km nord for hovedkirken Heggen og nokså rett øst for Vikersund. Kirken antas å være oppført på siste halvdel av 1200-tallet. I et brev fra 1456 omtales den som sognekirke, og det er grunn til å tro at den kom ut av bruk en gang omkring reformasjonen. Jens Nilssøn omtalte den som «saa gaat som forfalden» i sin visitasrapport fra 1595, da han besøkte Heggen den 4. juli.

Det er ikke stort mer enn fundamentene igjen, men det er så vi ser strukturen i det som var — med litt hjelp fra konservatorenes heller. Kirken hadde et rektangulært skip på 15 m x 10 m, og koret var nærmest kvadratisk og målte 6,5 m x 6,5 m. Koråpningens bredde ser vi greit, og kirken hadde vestportal. Hovedalteret var ved korets østmur, og det var et sidealter på hver side av koråpningen. (Det er fortsatt rester av en steinplatting på sørsiden etter et ciborium.) Som det fremgår av Jens Nilssøns skildring, hadde kirken spir.

Da ruinen ble arkeologisk undersøkt i 1969–70 (ved Luce Hinsch), ble det funnet 92 mynter, for det meste fra 1200-tallet, og kalkrester gjør at man antar at kirken hadde kalkmalerier på innerveggene. Det er også funnet rester etter blyinnfatninger til et vindu. Murene skal ha stått til rundt 1700, og det er mulig at stein herfra er brukt i tverrarmene på Heggen kirke. Ellers skal stein fra Vike være brukt til områdets gårder helt til 1900-tallet. Flere middelalderfigurer fra Heggen kirke som nå er å finne på Drammens museum, sies å stamme fra Vike. Det samme gjelder Olavsspenningen, som stammer fra døren. Videre antar man at kirken hadde tregulv — ihvertfall delvis — og morkne rester tjæret treverk kan stamme fra nedrast tak.

Ruinen ligger der lite påaktet — riktignok ved en privat gård, men skiltet fra fylkesvei 284.

Sørfra
Koråpning fra koret
Med heller

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden