Stikkord: Jens Nilssøn

Brøttum kirke

Brøttum kirke

Bakgrunn
Brøttum kirke ligger langs gamle E6 (nå fylkesvei 213) mellom Moelv og Lillehammer, øverst i Brøttumsbakkene. Det skal imidlertid ha vært tre eldre kirker på omtrent samme sted, på gården Mæhlums grunn. En stavkirke er omtalt i 1370, uten at man vet når den ble bygget. Universitetets oldsaksamling har flere gamle gjenstander fra Brøttum, hvorav et krusifiks er tidfestet til begynnelsen av 1200-tallet. Kirke nummer to skal være bygget omkring 1411 og er omtalt i Jens Nilssøns visitasbok fra 1594. Dette skal også ha vært en stavkirke, og den hadde svalgang. Den ble etterhvert falleferdig, og en tømret kirke ble oppført i 1629. Prekestol og «nogle andre Stoele» ble bekostet til samme tid, ifølge kirkeregnskapet. Kirken fikk tårn i 1636 og våpenhus samt nytt loft i 1684. Et krusifiks ble laget av Jens Strammerud til denne kirken i 1735 og henger nå på østveggen i søndre korsarm. Kirken ble omfattende restaurert i 1729. I 1790 ble den avløst av dagens kirke, og deler av den gamle kirken ble solgt på auksjon i 1793.

Brøttum kirke
Brøttum kirke
Brøttum kirke

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke som ble bygget litt sør for de tidligere kirkene, og byggmester var Amund Nilsen Gloppe. Byggearbeidet startet 5. mai 1788, og kirken ble innviet 17. oktober 1790. Likevel fortelles det at kirken ikke ble helt ferdig før i 1792. Den har ifølge Kirkesøk 330 sitteplasser.

Ytre bekledning og hvitmaling stammer fra 1841, og kirken er restaurert flere ganger. I 1885–88 ble det blant annet lagt nytt gulv i kirken og sakristiet, og grunnmuren ble delvis skiftet ut. Innerveggene, som hadde stått umalt, ble malt i en blågrå farge. I 1932 laget Borgar Hauglid glassmalerier til vinduene i korets sidevegger. I vinduet mot nord ser vi Jesusbarnet i krybben med Josef og Maria ved siden av, mens motivet i sørvinduet er Jesu dåp. I 1951–52 var det en større restaurering med Halvor Vreim som konsulent. Innerveggene ble avlutet, men arbeidet ble pga. fugemasse vanskeligere og mer tidkrevende enn først antatt. Vinduer ble skiftet ut, og det ble anlagt bårerom under søndre tverrskip (etter at det først var aktuelt å bygge eget gravkapell). Tidligere staller ble revet og et nytt uthus med sanitærfunksjoner satt opp. Byggmester for denne restaureringen var Harald Sveum, og kirken ble gjeninnviet 3. august 1952. I 1974 laget Hauglid et nytt glassmaleri til kirken, denne gangen i østvinduet i søndre tverrskip. Motivet er Peter og Paulus. Kirken fikk nytt tak i 1975, og i 1986–90 var det tid for ny restaurering i forkant av 200-årsjubileet. I 2013 ble kirken reparert for råteskader og malt.

Altertavle
Prekestol
Sponsorenes navn på prekestolen
Døpefont
Krusifiks
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen og prekestolen er skåret av Anders Olsen Sæther fra Brøttum, som også laget altertavlen i gamle Veldre kirke (brant i 1996). Tavlen har tre midtbilder eller figurgrupper som igjen er omgitt av andre figurer. Den nederste gruppen kan deles i to med et dommedagsbilde (etter bilde på alterskapet i Ringsaker kirke) nederst og over det den tornekronede Jesus på tronen, idet blod fra de fem sårene samles opp i en alterkalk. Han er omgitt av to apostelfigurer med hver sin bok som symboliserer henholdsvis evangeliene og brevene i Det nye testamente. I midtbildet ser vi Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Ved foten av korset sitter Maria Magdalena, og også dødningehodet (Adams grav) er tatt med. Den øverste gruppen har fire figurer som representerer Jesu stamtre: Marias foreldre Anna og Joachim og Maria med Jesusbarnet. I ytterfeletene ser vi (1. etasje:) Moses med lovtalene og Kristus med jordkloden og (2. etasje:) Aron og Johannes døperen. Akantusen som rammer inn tavlen, representerer en noe annen og senere stil enn vi finner i mange av altertavlene i området. Tavlen stod forøvrig umalt til 1842, da Bård Olsen og Engebret Røhr sørget for maling og forgylling.

Prekestolen er sylinderformet og har himling. Den er åpenbart påvirket av Peter Kastruds prekestol i Biri kirke. Prekestolen ble finansiert (altså gitt i gave til kirken) av Ansten Larsen Berg. På selve stolen finner vi engler med overflødighetshorn og engler som bærer et skjold med giverens navn. Under himlingen er det som vanlig en due (Den hellige ånd), og himlingen bærer kong Kristian VIIs navn. Det antas at Olsen og Røhr har besørget maling og forgylling også av prekestolen.

Kirken har hatt flere døpefonter. Den eldste var timeglassformet, men ble under restaureringen på 1800-tallet byttet ut med en ny fra brødrene Guidoth i Oslo. Denne hadde form av en engel som holder kummen over hodet. Det sies at den etterhvert fikk endel småskader, og den ble i 1925 byttet ut med en ny døpefont i tre laget av Søren Bjerke fra Åsmarka. Guidoth-døpefonten ble i 1933 tatt i bruk igjen i Mesnali kirke. Om jeg har forstått rett, ble det laget kopi av denne i 1952, mens originalen ble reparert. Etter dette ble originalen værende i Brøttum, mens den nye kopien ble sendt til Mesnali (der den senere ble byttet ut med en ny døpefont). Søren Bjerkes døpefont fra 1925 har vært brukt i Brøttum kirke siden 1978, og den eldste døpefonten som er nevnt her, befinner seg i Sjusjøen fjellkirke, der også Guidoth-fonten skal være å finne i sakristiet.

Brøttums første orgel var et avlagt orgel fra Ringsaker kirke som ble reparert og installert i 1796. Dette var i bruk til 1852, da kirken fikk et nytt orgel fra orgelbygger Eriksen på Toten. Dette ble reparert og utivdet fra 10 til 14 stemmer i 1911 og var i bruk til 1934. Nytt 16 stemmers orgel fra Bernhard Berntsen (visstnok hans første) ble innviet den 5. januar 1935. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 9. mai 1982.

Kirken har tre kirkeklokker, alle fra det som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi. Den eldste er fra 1887, en annen er resultat av en omstøpning i 1928, og en tredje (og største) er en nystøpning. Mye annet inventar, som gammelt kirkesølv, kunne nevnes.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene, og tidligere gravrammer er blitt fjernet i mange tilfeller. Det finnes gravminner fra flere tidsaldre, som man kan forvente på en kirkegård av en viss alder. På kirkegården står en minnebauta for lokale ofre under Den annen verdenskrig. Presten (eller kapellanen) holdt fra gammelt av til på Dusgård nedre, mens Nordre Freng var prestebolig mellom 1926 og 1990. Fra 1990 var det prestebolig i Mælumslykkja, et stykke oppi bakken over kirken, men det kan se ut til at denne er solgt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ottestad kirke

Ottestad kirke

Bakgrunn
I Skaun (som Stange het i gamle dager) var det en rekke kirker i middelalderen foruten hovedkirken. En av disse annekskirkene var Óttarstaða kirkja, som er omtalt i Håkon Håkonssons saga. Senere er de fleste forsvunnet, men Ottestad finnes fortsatt, og middelalderkirken ble omtalt av Jens Nilssøn i en visitasrapport fra september 1594. Tidlig på 1600-tallet var denne kirken «forfalden og aldelles forrodnett», og den ble revet og ny kirke oppført. Dette var ved det gamle kirkestedet, sørvest for Ottestad gård (og dermed sørvest for det nåværende kirkestedet). Denne kirken hadde først takrytter, men fikk tårn i 1630. Grunnen på stedet var imidlertid dårlig egnet til formålet. Råten tok overhånd, og kirken begynte å sige mot sør. Til tross for redningsforsøk ble ikke denne kirken stort over hundre år gammel, og dagens kirke ble oppført på den andre siden av gården. I mellomtiden var den gamle, råtne kirken kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.

Musliejordet
Døpefont fra Ottestad
Døpefontfigur fra Ottestad

Nåværende kirke
Ottestad kirke er en laftet korskirke med vesttårn som ble oppført av byggmester Even Baardset etter forbilde av Vår Frelsers kirke, domkirken i Christiania, og innviet den 17. januar 1731. Kirken har 350 sitteplasser. Den stod upanelt utvendig i begynnelsen før den fikk panel. Innvendig er laftetømmeret synlig etter at panelet ble fjernet igjen ved en omfattende restaurering i 1959–60. Nærmere våre dager har veggene fått en bonderød farge som formodentlig er funnet å ha vært brukt tidlig i kirkens historie. Kirken har orgelgalleri i vest og kor i østre korsarm. Noe av inventaret ble overtatt fra gamlekirken, deriblant altertavle og (tidligere) døpefont.

Ottestad kirke
Ottestad kirke
Ottestad kirke

Inventar
Altertavlen er fra første halvdel av 1600-tallet og sies å være laget av Nils Snekker og Nils Lauritzen Maler fra Fredrikstad. Tavlen har en korsfestelsesscene i hovedfeltet — som vanlig med Maria og Johannes. I sidefeltene finner vi de allegoriske figurene Caritas, Justitia, Fides og Veritas, og på toppstykket er det englehoder og Guds navn (Jahve) skrevet på hebraisk og omgitt av stråleglans. Etterhvert ble tavlen lagret på kirkeloftet oppdelt i biter. I 1882 forærte prosten et nytt alterbilde til kirken med en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, her utført av Christen Brun. Etterhvert ble deler av 1600-tallstavlen, som hadde blitt overmalt mange ganger, plassert i nordre tverrskip, før tavlen kom på hedersplassen igjen i 1915. I 1961 ble den tilbakeført til sin opprinnelige form. Bruns bilde er forvist til kapellet. På veggen mot sakristiet henger dessuten et tablå av syndefallet, trolig fra en tidligere altertavle i gamlekirken. I det nordre sideskipet henger et korsfestelsesbilde fra gamlekirken.

Tidligere altertavle
Fra 1882 til 1915 hadde kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Prekestolen ble laget av Lars Pinnerud da kirken var ny. Den har himling, og både stol, oppgang og himling har akantusskurd. Himlingen bærer Kristian VIs kongemonogram.

Kirkerom
Prekestol
Orgelgalleri
Lukket kirkestol

Døpefonter har kommet og gått. En klebersteinsdøpefont fra ca. 1200 er nå å finne i Hamar domkirkeruin (eller Hamardomen). Den mangler den opprinnelige foten, men selve fonten (kummen) er bevart. I utstillingen inne på Hedmarskmuseet er en annen font fra Ottestad. Den ble laget av Peter Kastrud i 1784, og det vi ser på museet er guttefiguren som bærer kummen, mens selve kummen er borte. I kirken finnes derimot himlingen fra denne fonten den dag i dag, og den bærer Kristian VIIs monogram. Dagens døpefont av fra 1875 og fremstilt av polert granitt. Den har et sølvfat fra Tostrup.

I nordre tverrskip er et epitafium med korsfestelsesbilde fra 1665, og på korveggen mot sakristiet er en utskåret tavle som fremstiller syndefallet, også den overført fra gamlekirken. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen i 1952, og de to kirkeklokkene er fra 1757 og 1821.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt sør på kirkegården, som strekker seg opp til Stangevegen. Kirkegården har i de senere år blitt utvidet mot nordvest (slik at Allslekt-kartet per 2025 er foreldet), og har nå både navnet minnelund og mulighet for anonym gravlegging. På kirkegården vest for kirken står et gravkapell, og på sørvestsiden av den lille parkeringsplassen der står et servicebygg. Det er flere parkeringsarealer rundt kirken. Sørøst for kirken, på den andre siden av Ottestadgutua, er et par gravhauger.

Gravheller på kirkegården
Gravkapell
Gravhaug ved Ottestad

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kirkerud kirkested

Kirkerud kirkested

Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.

Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.

Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.

Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigtsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.

I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.

De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.

Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.

Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)

Kilder og videre lesning:

Kirkerud kirkested
Rester av kirketuften

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Moss kirke

Moss kirke

Bakgrunn
Ifølge «Norges kirker» er Moss som kirkesogn er omtalt på 1300-tallet, men ingen kirke nevnes i biskop Eysteins jordebok (ca. 1396) eller i Jens Nilssøns visitasbok (1597). Moss sognet til Rygge, men i 1607 ble det gitt tillatelse til å oppføre egen kirke på stedet, som fikk egen kapellan i 1720. I 1790 ble Moss utskilt som eget prestegjeld. Første kirke ble oppført tidlig på 1600-tallet (1607?). Det var en tømret langkirke som lå ca. 200 meter fra stranden i den sørvestre delen av byen og er avbildet på et gammelt prospekt. En klebersteinsdøpefont fra denne kirken (muligens utført av Christopher Ridder) er å finne på Folkemuseet. Kirken ble for liten og dårlig utpå 1700-tallet, og i 1779 ble det oppført en tømret korskirke ca. 100 meter lenger øst under ledelse av Tøger Christian Fleischer. Denne kirken, som sies å ha vært større og rikere enn den som ble oppført i Drøbak et par år tidligere, gikk med i bybrannen i 1858.

Moss gamle kirke
Moss’ andre kirke (1779–1858) på en akvarell av Bergstrøm fra 1837, et par tiår før den gikk med i en bybrann. Fra Østfold fylkes billedarkiv i Digitalt museum. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0.

Kirkebygg
Moss kirke er tegnet av Schirmer og von Hanno og er oppført på den gamle branntomten av Lühr, Gundersen og Pedersen. Det er en nygotisk langkirke i upusset tegl med vesttårn, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken ble innviet første søndag i advent (1. desember) i 1861. Den har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser, mens eldre oppslagsverker som kirkeleksikonet opererer med 700.

Moss kirke

Interiør
Innvendig er veggene pusset og kalket. Det er gallerier i vest (med orgel), sør og nord, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets. Korbuen er, ikke overraskende, spissbuet. Kirken har gjennomgått en rekke oppussinger og ominnredninger, ikke minst frem mot hundreårsjubileet i 1961.

Vestportal
Kor
Prekestol
Døpefont

Inventar
Opprinnelig hadde kirken en nygotisk altertavle med et bilde malt av Christen Brun. Motivet betegnes vanligvis som «Den velsignende Kristus», og Brun malte det også til Bryn kirke i Bærum. De to skråvinduene i koret fikk i 1917 glassmalerier utført av firmaet G.A. Larsen etter kartonger av Oluf Wold-Torne og Hans Ødegaard. Motivene er Matteus og Johannes, og et glassmaleri over sørportalen viser flukten til Egypt. Midtvinduet i koret (som var bak altertavlen) var blindt, men til hundreårsjubileet i 1961 ble det satt inn vindu her med et glassmaleri av Borgar Hauglid som viser Kristi oppstandelse. Samtidig ble Bruns alterbilde ble hengt på nordveggen (og tavlens omramming fjernet fra kirkerommet).

Litteraturen sier ikke mye om prekestolen, så vi får anta at den er laget av snekkere etter arkitektenes tegninger. Stolen ble gjort lavere i 1961, da sokkelen ble skiftet ut (jf. bildet av den gamle altertavlen). Døpefonten i sandstein sies å være laget etter von Hannos tegninger.

Orgel

Kirken hadde i sin tid et orgel fra Amund Eriksen i Christiania. I 1917 fikk den et 25 stemmers Jørgensen-orgel, som ser ut til å ha blitt ombygget, utvidet eller restaurert i 1961. Dagens orgel er bygget av Åkerman & Lund i 2004. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1858 og 1861.

Moss kirke brukes endel til konserter og andre kulturarrangementer. Kirken feiret 150-årsjubileum i 2011.

Kirkegård og omgivelser
Den eldste kirkegården ble gjort om til park i 1870-årene og brukt for siste gang i 1884. På den skal det tidligere ha stått et bårehus, og kirkegården var i sin tid inngjerdet og hadde ferister ved de tre inngangene. Tvers over gaten fra kirken står et krigsminnesmerke. Gjenværende gravmonumenter ble i 1948 flyttet øst for kirken. Ny kirkegård ble ifølge «Norges kirker» innviet på Verlebakkeløkken i 1833. Dette er et navn som ikke gir treff ved googling, men dagens Moss kirkegård ligger litt lenger sør i byen, og der finner vi Moss krematorium.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke over gaten

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holleby kirke

Holleby kirke

Bakgrunn
Holleby kirke ble tegnet av Aksel og Torvald Bjørnland og oppført av byggmester Tukerud i 1919–20. Den ble innviet som kapell under Tune i sistnevnte år, men tituleres nå som kirke. Det skal ellers ha stått en gårdskirke på stedet (trolig en stavkirke) mange hundre år tidligere. I en visitasrapport fra 1590-tallet forteller Jens Nilssøn at kapellet er ødelagt, og at det ikke har vært gjort tjeneste der på 30 år. Vi befinner oss på Tuneøya et stykke nord for Sarpsborg by.

Kirkebygg
Holleby kirke er en langkirke i tre (formodentlig bindingsverk) av relativt beskjeden størrelse: 140 sitteplasser, ifølge fellesrådet (mens Kirkesøk opererer med 160). Kirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier. På vestre del av mønet står en åttekantet takrytter, og det er våpenhus ved inngangen i vest.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest. Skip og kor har en slags flattrykt tønnehvelv, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinnn over skipets gulv. I korets fondvegg er fem rundbuede vinduer med glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1979.

Glassmaleriene er muligens det største blikkfanget, men på alteret står et forgylt kors fra 1979. Prekestolen og den åttekantede døpefonten er på alder med kirken. Orgelet skal være bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk på midten av 1970-tallet. Det har 6 stemmer ifølge Norsk orgelregister, mens kirkeleksikonet opererer med utrolige 65, kanskje som følge av en uleselig håndskrift. Før orgelet hadde kirken et harmonium av merket Chicago Cottage. Kirkeklokken er på alder med kirken.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård på stedet, men kirkens omgivelser er parkmessig behandlet. Et rødt hus ved parkeringsplassen er formodentlig redskapshus/servicebygg. Et område noen hundre meter lenger øst er derimot avmerket som «Gravlunden» hos Statens kartverk, men det ser ut til å dreie seg om en privat gravlund for Holleby gods.

Holleby kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kolbu kirke

Kolbu kirke

Bakgrunn
Dagens Kolbu kirke er den tredje i området. De to forgjengerne stod på litt andre steder, men innenfor kort avstand fra den nåværende kirken.

Kirke nr. 1: Dyste
Den første kirken var en stavkirke ved gården Dyste, litt lenger sør i bygda. Den er omtalt i et diplom fra 1381, uten at vi vet når den ble oppført — kanskje på 1200-tallet eller til og med 1100-tallet. Den var i bruk til rundt reformasjonen og er også omtalt av Jens Nilssøn og andre. På den gamle kirketomten finnes fortsatt et steinalter, og i Oldsaksamlingen i Oslo er det helgenfigurer av Maria og Johannes. Videre skal det finnes et utskåret dyrehode, en dør og tre fjeler som viser malerier av korsfestelsen og flere personer. På Toten museum (nå Mjøsmuseet) er en kirkedør og en dørring, og ved Dyste gård skal det finnes en figur av apostelen Johannes samt en svært gammel dør som antas å ha vært kirkens hoveddør. En lysestake er i privat eie. Kirken skal ha forfalt over lengre tid og stått lenge etter at den var ute av bruk — kanskje til frem mot 1784. Det ble etterhvert satt et skur over den for å bevare den.

Maria fra kalvariegruppe
Johannes fra Dyste
Maria fra Dyste

Kirke nr. 2: Molstad
Like vest for dagens kirke, ved gården Molstad, lå en laftet langkirke fra ca. 1300 til dagens kirke ble oppført i 1730. Den var altså i bruk et par hundre år parallelt med Dystekirken. Denne kirken var liten, og den var anneks til Hoff. De viktigste overlevningene fra denne kirken ser ut til å være en rekke katekismetavler som er tatt i bruk i dagens kirke på ulike vis. Noen er innfelt i altertavlen på sidene av alterbildet. Andre brukes nærmest som antependier eller er innfelt i skranken foran klokkerstolen. Det påpekes i jubileumsboken at tavlene, som er på latin og gammeldansk, ikke behøver å være blant det opprinnelige til Molstadkirken. Regnskaper og tingbøker vitner om litt varierende vedlikehold. På den store kirkeauksjonen ble Molstadkirken kjøpt av biskop Bartholomæus Deichman, som bad om fire år til å utføre nødvendige reparasjoner. På et møte i 1726 hevdet imidlertid klokkeren, Otto Hansen, at kirken vanskelig lot seg reparere, og at den var for liten. Biskopen sa seg villig til å bekoste ny kirke dersom allmuen ville bekoste «hvert 4de laft i kirken», noe som i første omgang ble avslått. Etter forhandlinger var det enighet om at allmuen skulle bekoste stoler og gulvet under stolene og biskopen resten. På det gamle kirkestedet står det en minnestein etter Molstadkirken.

Kors og alter ved Dyste
Steinalter på Dyste
Minnestein på Molstad

Dagens kirke
Kolbu kirke er en tømret korskirke som ble innviet av biskop Deichman den 22. februar 1730. Den har ca. 400 plasser og tre gallerier, og den ble restaurert i ca. 1870 og i 1950–52 (under ledelse av Bjarne Hvoslef; noen kilder tidfester dette til 1955). Biskopen, som falt i unåde ved tronskiftet, døde året etter innvielsen, og kirken ble solgt igjen og skiftet eier flere ganger før den kom på allmuens hender i 1789. I 1791 fortelles det at kirken har fått utvendig panel og blitt malt rød, og at taket er tekket med teglstein.

Kolbu kirke
Støpul
Kolbu kirke sett fra under støpulen

Interiør og inventar
Det er mulig at kirken var sparsommelig innredet i de tidlige årene. Det inntrykket gis i alle fall i jubileumsboken, uten at den sier så mye konkret utover å nevne enkelte gjenstander som en oblateske fra 1721, kalk og disk, lysestaker, jernkiste m.v. Mye av det sentrale inventaret er fra senere tider. Altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i 1877, i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke — som nevnt med bl.a. deler av gamle katekismetavler (som var blitt plassert i kirken i 1791) montert rundt bildet. Opprinnelig inngikk bildet i en nygotisk altertavle. Prekestolen er fra 1870, og døpefonten (også i tre) fra 1930. Kirken fikk sitt første orgel i 1784. Et snertingdalorgel fra 1961 ble i 2005 avløst av et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. april. Kirken brukes endel til konserter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom under kirken med nedgang under sakristiet i øst. På kirkegården nord for kirken står det en støpul med en kirkeklokke som var skadet i 1855 og ble omstøpt (av Ole Olsen), for så å bli erklært skadet i 1862. De to klokkene som er i bruk — formodentlig i det åttekantede tårnet — er fra 1862 (Anders O. Holte, Toten) og 1976 (Olsen Nauen). Opprinnelig var det kirkestaller på sørsiden av veien her, men i deres sted ble det i 1946 bygget et gravkapell som siden er omgjort til kirkestue. Ved siden av er det prestekontor i et bygg fra 1992.

Litt mer kirkehistorie
Det kan ellers se ut til at Kolbu har ført en omflakkende tilværelse administrativt. Da Toten prestegjeld ble delt i to i 1825, ble Kolbu liggende i Vestre Toten. Dette ble så delt i 1915, og da dannet Kolbu et prestegjeld sammen med Eina, som det har vært kirkelig samarbeid med siden, selv om det har vært uttrykt ønske om omorganisering. Ellers var Kolbu egen kommune fra 1908 til stedet ble slått sammen med Østre Toten i 1964. Da ble imidlertid kommunegrensen trukket opp på en måte som skapte kunstige skiller i bygda, og det skjedde en grenseregulering 1. januar 2003.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heidal kirke og Bjølstad kapell

Heidal kirke

Dagens Heidal kirke er den fjerde i rekken, og Bjølstad kapell, som står ved siden av, er nummer to. Opprinnelig var kirkestedet ved det som nå er Nørdre Prestgard, et par kilometer lenger opp i dalen. Der ble det oppført en liten stavkirke på 1000-tallet. Tuften kan visstnok fortsatt påvises, og det har vært gjort funn der som viser at det var kirkegård på stedet. På 1500-tallet ble kirken flyttet til nabogården Bjølstad.

Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell

Etterhvert utover 1500-tallet økte folketallet i Heidalen, og den lille stavkirken ble for liten. Den ble da avløst av en laftet langkirke med takrytter. Ifølge et hefte om Heidal-kirkene målte den 6,95 m x 6,65 m, men det gjelder formodentlig selve skipet. Materialer fra stavkirken sies å ha blitt gjenbrukt i kor, sakristi og sannsynligvis vindfang (våpenhus). Kirken var enkelt utstyrt. Mest bemerkelsesverdig var (og er) et par portalvanger fra stavkirken med dyreskurd som sies å representere noe av det eldste bevarte i sitt slag. I 1598 omtalte Jens Nilssøn denne kirken som anneks til Vågå, og Heidalen tilhørte da også Vågå kommune helt til 1907.

Det var vanskelige år, og denne kirken forfalt fra ganske tidlig av. Den ble solgt på auksjonen i 1723, men mens kjøperen betalte 20 riksdaler for selve kirken, betalte han 80 for jorden (kirkegården) som fulgte med. I 1754 ble ny kirke innviet på dagens sted, og Bjølstadkirken ble en stund brukt som låve, før huset ble flyttet i 1820, slik at tuften kunne brukes til et stabbur som var kornmagasin. Før det var sakristiet og vindfanget blitt revet. I 1933 ble gjenværende bygningsmaterialer gitt til bygda med tanke på gjenoppføring. Den ble gjennomført først fra 1950-tallet av, med innvielse 26. juli 1964. Arkitekt ved den anledning var Bredo H. Berntsen, og byggmester var Trygve Fjerdingren. Det er altså det Bjølstadkapellet vi ser i dag, og det fikk nytt kor og sakristi. Trygve Fjerdingren stod også for mye av innredningsarbeidet, mens Mathias Fjerdingren laget altertavle, benker mm. etter gamle tegninger. Borgar Hauglid malte altertavlen og tegnet et antependium. Finn Krafft var konsulent og rekonstruerte dekoren på den gamle prekestolen. Døpefonten i kleberstein er rekonstruert på grunnlag av en gammel skisse.

Heidal kirke
Heidal kirke
Heidal kirke

Ny Heidal kirke ble oppført på nåværende sted (like nedenfor gården Kruke, på grunn fra gården Heringstad) på begynnelsen av 1750-tallet med innvielse 11. mars 1754. Det var en laftet korskirke som fikk navnet Tabor. Kirken var ikke minst kjent for Jakob Klukstads inventar, et av bare fire sådanne. Klukstad laget altertavle, prekestol og korskille til kirken, og det fortelles at han bodde hos Eistein Kjørrn mens han gjorde det. Som hjelper hadde Klukstad med seg Sylfest Skrinde. Kjørrn studerte Klukstads arbeid og laget selv flere altertavler etterpå. Tavlene i Kvikne og Sel har begge likhetstrekk med Heidal-tavlen, ikke minst i komposisjonen. Prekestolen omtales av Roar Hauglid som «vel den vakreste av de tre stolene Klukstad har skåret». Kongemonogrammet på korskillet var for Kristian VII. En rekke ting ble overført fra kirken på Bjølstad til denne kirken. 26. juli 1933 slo lynet ned, og kirken brant ned til grunnen med det meste av inventaret. Bare noe kirkesølv, lysestaker, krusifiks og alterbøker ble reddet ut.

Etter brannen ble det ganske fort besluttet å bygge opp igjen en kirke som lignet mest mulig på den gamle, på tuftene etter denne, men det sies at den er litt større. Arkitekt var Bredo Berntsen, og Knut Villa var byggmester. Også dagens kirke er altså en laftet korskirke, og den har ifølge Kirkesøk 292 sitteplasser. Kirken ble innviet den 8. juni 1941 (som en av svært få kirker i landet som ble innviet under krigen).

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel
Takhimling over krysset

Hovedansvarlig for utsmykningen var Mathias Fjerdingren, som samarbeidet med Anders Johnsgård og Paul Sørhaugen, og inventaret er i tradisjonell stil med akantus på både altertavle, prekestol, orgelprospekt, benkevanger mm. Malerarbeidet på altertavlen, i taket og ellers ble utført av Ulrik Hendriksen, og mye av taket er altså utsmykket med himmel, skyer, basunengler og figurer som muligens forestiller evangelistene. Prekestolen er noe nær en kopi av Klukstads prekestol i gamlekirken. Døpefonten er av kleberstein. Det første orgelet ble levert av J.H. Jørgensen, men dagens orgel ble bygget av Robert Gustavsson i 1991. De tre klokkene er fra Olsen Nauen.

Heidal kirke og Bjølstad kapell
Fra kirkegården
Gamle gravminner under tak

De to kirkene står altså på samme kirkegård, der det finnes en rekke gamle gravminner. Disse er fotografert og registrert, og en rekke av dem er utstilt under egne spesiallagede takoverbygg. Ved kirkegården er det også et bårehus (fra 1970-tallet) og en kirkestue (et gammelt tømret hus som ble flyttet og gjeninnviet i 1986).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Torsnes kirke

Torsnes kirke

Bakgrunn
Torsnes er i dag i Fredrikstad kommune, men før 1994 var det i Borge, og fra 1910 til 1964 var Torsnes egen kommune. Stedet har hatt kirke siden middelalderen. Den ble oppført ved gården Holm — trolig en gang på 1100-tallet — og hadde i sin tid navn etter den, men kalles nå Torsnes kirke. Ved reformasjonen lå Torsnes under Skjeberg. Da Jens Nilssøn var på visitas i 1597, var Torsnes prestegjeldets hovedkirke med Borge (kalt Borre) som anneks, men siden er rollene byttet om.

Middelaldersteinkirken ble revet i 1859, da dagens kirke ble oppført på samme tomt. Den gamle kirken hadde kvadratisk kor, og både skip og kor hadde portal i sør. Vinduene var også på sørveggene. Under denne kirkens tårn var det en gravkjeller for familiene til herregårdene Thorsø og Nes. Disse ble i 1920 plassert i en krypt under den nye kirkens tårn, men ble etterhvert angrepet av sopp og råte, og en ny gravkrypt ble innredet under sakristiet og innviet i 1991. Andre kister funnet under gamlekirken er begravet på kirkegården. Selve bygget er beskrevet i Norges kirker.

Kirkebygg
Dagens kirke ble tegnet og oppført av byggmester J.C. Reuter i 1859–60. Det er en rektangulær steinkirke der koret er i samme bygningskropp som skipet, og den har tretårn (bindingsverk i tre etasjer) i vest med våpenhus i tårnfoten. Tårnets bordkledning er med tiden blitt dekket med puss på netting. Det murte sakristitilbygget i øst kom til i 1910 og ble utvidet i 1963. Koret hadde opprinnelig sørportal, men dette er endret til et vindu. Vestportalen var opprinnelig spissbuet, men dette er gjort om. Kirken ble i 1955–57 bygget om etter planer av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og med W.S. Dahl som kunstnerisk leder. Kirken har i dag 230 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Inventar
Altertavlen er overført fra gamlekirken og ble utført av «Niels Snedicher Sielffanden» i 1618. Den ble staffert samme år av Niels Lauridsen og i 1684 av Arnt Dubois.
Det er i utgangspunktet en katekismetavle med de ti bud og tre trosartikler, og nattverdsbildet i storfeltet kom til like etter kirkesalget i 1723. Tavlen ble overmalt på 1800-tallet og restaurert av Finn Krafft i 1922.

Prekestolen (formodentlig snekret av byggmesteren) har fem fag med fyllinger under bueportaler. I fyllingene har W.S. Dahl malt evangelisbilder samt et kristusbilde. Himlingen skal være fra den tidligere prekestolen, og det fortelles at byggmester Reuter fikk ta med seg den gamle prekestolen. Den skal befinne seg på et museum i Tyskland.

Den kalkformede klebersteinsdøpefonten er opprinnelig fra 1632, men den øverste delen er ny, hugget av Aksel Berg. Dåpsfatet i messing ble anskaffet i 1661. Berg har også laget en stein over inngangsdøren der det står «SOLO DEO GLORIA».

Orgelet ble bygget av Olsen & Jørgensen i 1900 (skjønt enkelte oppgir andre årstall). Orgelet har seks stemmer og ble restaurert av Venheim orgelbyggeri i 2006 med gjeninnvielse 8. november.

Kirkeklokkene ble støpt av Franciscus Voillard i Frankfurt an der Oder i 1640. Det sies at kvaliteten ikke er helt god.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har naturlig nok vært utvidet opp gjennom årene. Ved parkeringsplassen nord for kirken står en lav bygning som ser ut til å være redskapshus. Det skal ellers finnes et krigsminnesmerke ved kirkemuren.

Fra senmiddelalderen av var det prestegård på Heie, og klokkeren bodde i sin tid på Vestre Glosli. Den gamle prestegårdsbygningen ble imidlertid revet i 1994.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hvaler kirke

Hvaler kirke

Bakgrunn
Det går en rekke historier om tidlige kristningsforsøk i Viken og på Hvaler. Ulike tradisjoner omkring kirkens opphav som til dels motsier hverandre, er gjengitt i litteraturen, men det ser ut til at det er vanskelig å fastslå noe som helst med sikkerhet. Kanskje ligger kirken ved et gammelt gudehov, og kanskje var det en kirke på Asmaløy før kirkestedet ble flyttet. Det virker også uklart om det var en trekirke på stedet før steinkirken ble bygget. Det man er enige om, er at Hvaler kirke er en av landets eldste, men ble den oppført på 1000-tallet eller 1100-tallet?

Kirkebygg
Hvaler kirke er altså en steinkirke fra middelalderen, en langkirke med rektangulært skip og smalere og lavere kor med hvelvet apsis i øst. Østgavlene er murt helt opp til mønet, mens vestgavlen har trekledning. Skipet har opprinnelige portaler i vest, nord og sør, hvorav de to siste har vært gjenmurt, men ble åpnet ved en restaurering i 1953–56 ledet av Håkon Christie. I koret er sørportalen opprinnelig, mens det senere er laget åpning i nord til sakristiet. To sørvinduer i skipet og ett i koret var der opprinnelig, men er blitt utvidet. Vinduer i vest og nord er nyere. Det skal ha blitt reist en provisorisk støpul på kirkegården i 1722, men den antas å ha blitt revet ved en senere takreparasjon. Kirkeklokken ble da hengt tilbake på skipsloftet som før, og det har visstnok aldri vært takrytter eller våpenhus her.

Hvaler kirke

Koret, som er lite i forhold til skipet, antas å ha vært bygget først, men det mulig at det dreide seg om én mer eller mindre sammenhengende byggeprosess. Nåværende apsishvelving stammer muligens fra reparasjonsarbeider på 1500-tallet. Kirken har fått endel setningsskader gjennom årene som har krevd reparasjoner. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken i privat eie til den kom over på kommunens hender i 1860. Bygningshistorien med reparasjoner og alt er skildret grundig i verket «Norges kirker» av Håkon Christie, som ledet restaureringen på 1950-tallet, frem mot gjenåpning 18. mai 1956. Det står også en god del om det i en egen bok om kirken. Det kan nevnes at Jens Nilssøn var på visitas her i august 1597 og omtaler kirken i sin berømte visitasbok. I 2010 ble det meldt i menighetsbladet at kommunen hadde bevilget penger til kalking av ytterveggene, et arbeid som var tenkt gjennomført våren 2011. Da bildene her ble tatt i slutten av april 2011, så det ikke ut til å ha vært gjort.

Interiør og inventar
Korbuen er rundbuet, som man kan forvente av en kirke fra romansk tid. Korgulvet er et lite trinn opp i forhold til skipets gulv, og alterpartiet er innerst i koret, nær apsis. Alteret er fra ca. 1750. Altertavlen ble forært til kirken i 1759 av Andreas Schavenius, som kjøpte kirken samme år. Korsfestelsesmaleriet i tavlen antas å være malt av Eggert Munch etter et stikk, mens ornamentene på rammen antas å være skåret av Henrik Bech. I tillegg henger en katekismetavle som tidligere ble brukt som altertavle, på skipets østvegg, nord for koråpningen. Denne tavlen antas å være fra 1500-tallet og kom til kirken på 1730-tallet. Den er i senere år tilbakeført til kirken etter et opphold på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1620. Den fikk ny himling ved en restaurering i 1743, og himlingen ble endret i 1760, betalt av kirkeeier Schavenius. Stolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne, mens himlingen er festet på sørveggen. I tillegg står en enkel lesepult i koråpningen. Døpefonten er av kalkstein (trolig fra Gotland) og tidfestes til ca. 1300. Den var overmalt, men malingen ble fjernet ved restaureringen på 1950-tallet. Fonten har et messingfat som muligens er nederlandsk og fra 1700-tallet.

Under restaureringen på 1950-tallet ble det avdekket kalkmalerier i koret som antas å stamme fra 1601, og i nordøst like under taket ble det avdekket et dyrehode på enden av en bjelke. Under gulvet i skipet og koret ble det funnet en mengde fragmenter av glassmalerier fra middelalderen (ca. 1200-tallet).

På orgelgalleriet (trolig fra 1700-tallet) stod inntil nylig et 11 stemmers Jørgensen-orgel fra 1955 som avløste et Filtvedt-orgel fra 1890. I 2020 fikk kirken et nytt orgel bygget av tyske Rensch Orgelbau. I tillegg har kirken et flygel, og det holdes endel konserter her. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt i Nederland på 1200-tallet, mens den andre er fra 1984. Det er nå en enkel klokkestøpul på kirkegården sør for kirken.

Kirkegårdsport

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg sørover fra kirken og ble utvidet i 1868 og 1896. Tidligere ble det foretatt bisettelser inne i kirken. Dette gjaldt fra 1700-tallet visstnok bare for prester, og i 1805 ble det forbudt. Ved restaureringen i 1950-årene ble disse kistene samlet i et nyinredet gravkammer under vestre del av skipet. Et bårehus ble oppført nord for kirken i 1953. På kirkegården er et minnesmerke over «loser, sjøfolk og fiskere fra Hvaler som fant sin grav i havet». Prestegården ligger vest for kirken. I Drengestua på prestegården er det en utstilling av fotografier og gjenstander fra kirkens historie, ikke minst fra restaureringsarbeidene.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Asak kirke

Asak kirke

Bakgrunn, Asak 1
Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Asak 2 og 3
Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet (i kirkekunstutstillingen). Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Dagens kirke
Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi har å gjøre med en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972–73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Interiør
Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt.

Inventar
I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet kom ifølge orgelregisteret på plass i 1927 og er bygget av J.H. Jørgensen. Det avløste et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder. En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden