Stikkord: kirke

kirke

Sjusjøen fjellkirke

Sjusjøen fjellkirke

Bakgrunn
Det hadde lenge vært ytret ønske om en kirke på Sjusjøen da innsamling begynte under krigen. Etter krigen stoppet det opp før det i 1954 ble nedsatt en byggekomité. Tegninger ble utarbeidet av arkitektene Gunnar Fougner og Anne og Einar Myklebust, og byggevedtak fulgte. Tomt ble avstått gratis, og byggingen ble ledet av byggmester Sverre Olsen fra Brøttum.

Sjusjøen fjellkirke
Sjusjøen fjellkirke
Sjusjøen fjellkirke
Sjusjøen fjellkirke

Kirkebygg
Bygget er for en stor del av naturstein fra nærområdet, og det glir godt inn i omgivelsene. Kirken ble innviet den 8. april 1962, og den eies og drives av en stiftelse. Den har 150 sitteplasser. Kirken er malt innvendig av Magne Gaden og Kristian Afseth.

Interiør og inventar
Selve alteret har utskjæringer av Odvar Smaaberg. Altertavlen i furu er skåret av treskjæreren Johan Amrud fra Fåvang (med hjelp fra Smaaberg) og ble avduket i 1991. Tidligere hadde man brukt et gammelt gravkors fra Fron som var blitt pusset opp og dekorert av Magne Gaden, men det ble flyttet til korveggen. Dekorasjonene på prekestolen er skåret av Smaaberg. Døpefonten er nesten 300 år gammel og kommer fra Brøttum kirke. Den var overmalt med blått, men ble restaurert på Maihaugen før den kom til fjellkirken. Døpefat og mugge er gaver fra 1962.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgel
Brudestoler, prosesjonskors, døpefont
Kirkerommet

Et harmonium fra kirkens tidlige dager ble erstattet med et elektronisk Johannus-orgel med 18 stemmer i 1991. Dette fikk kort levetid og ble i 2001 erstattet med et seks stemmers pipeorgel fra Robert Gustavsson (innviet 24. juni). Kirken har også et piano. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen.

Av annen utsmykning kan nevnes glassmosaikker i fem vinduer på nordveggen laget av Jørgen Skaare, et kristusmaleri på korets sørvegg malt og gitt av Arvid Rødberg og et langfredagsmaleri gitt av Oscar Bengtson. Smaaberg har dessuten skåret og gitt et prosesjonskors og to brudestoler, og det finnes et lysestaker fra 1827.

Fjellkirken feiret femtiårsjubileum påskeuken 2012, og det kom i den forbindelse ut et ekstranummer av menighetsbladet for Brøttum med informasjon om kirken. Dessuten ble det utgitt en jubileumsbok som er til salgs ved kirken. Vinteren 2013 var det lekkasjer i taket som måtte repareres.

Kilder og videre lesning:

  • Sjusjøen Fjellkirke 50 år 1962–2012 (Ekstranummer av menighetsblad for Brøttum)
  • Ringsaker prosti
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 77–78 (v/Arne Sørlien)
  • Brøttumsbøkene. Liv, leik og læring. Lokalhistorie, slekts- og eiendomshistorie for Brøttum prestegjeld. Bind 2 (Brøttum historielag, 2002), s. 66–77
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 635

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sjøli kirke

Sjøli kirke

Bakgrunn
Sjølisand er langt sør i Rendalen, på østsiden av Storsjøen. Stedet fikk kirkegård i 1883, og kirke (eller kapell, som det først ble kalt) fulgte drøyt tredve år senere. Sjøli kapell ble tegnet av Hans Jakob Sparre og innviet i oktober 1914 (se også her). Kirken hadde hundreårsjubileum i 2014, og ved den anledning ble det produsert en jubileums-DVD.

Kirkebygg
Det dreier seg om en liten laftekirke som ifølge Kirkesøk har 110 sitteplasser. Det var nok mer i begynnelsen, for kirkeleksikonet opererer med 140. Denne langkirkens orientering er fra nrodvest til sørøst. Det er takrytter nordvest på skipets møne og et rett avsluttet kor i sørøst med sakristi på bvestsiden (eller sørvestsiden).

Interiør og inventar
Det er et lite orgelgalleri rett innenfor inngangen med oppgang fra våpenhuset. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Laftetømmeret er malt i kirkerommet.

Alterbildet ble malt av Lars Jorde i 1925 og viser Johannes som døper Jesus. Prekestol og døpefont er på alder med kirken. Kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet fra 1888. Kirkeleksikonet og orgelregisteret er skjønt enige om at orgelet er fra 1981, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble for noen år siden sagt å være litt rufsete.

Kirkegård
Kirken står nær kirkegården nordøstre utkant. Nordvest for kirken står et servicebygg.

Sjøli kirke
Alter
Prekestol
Døpefont
Lesepult
Orgel

Kilder og videre lesning:

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 613
  • Kirkesøk
  • Opplev Rendalen

    • Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Skåråsberget skogskapell

    Skåråsberget kapell

    Skåråsberget skogskapell kalles også Jordbærkirken eller Jordbærkjerka. Kapellet ble oppført på initiativ fra Ola Lie og Tore Rasmussen med tanke på det storinnrykket av polske ungdommer som etterhvert kom til jordbærbygda Vallset. Bygget ble påbegynt i 1993, men uten at det var søkt om relevante tillatelser, og innviet den 11. august 1994. En stund var det truet av rivning, men høsten 1995 godtok kommunestyret kapellet, som ble gitt til foreningen Vallset kulturstier.

    Kapellet er oppført etter modell av et kirkebygg i Zakopane med lokalt tømmer fra Skåråsberget og spon fra Polen mellom tømmerstokkene. Det meste av det praktiske byggearbeidet er utført av polakker, og Henryk Dómanski har skåret Kristusfiguren og apostlene over alteret.

    Veien til kapellet er privat, og besøkende må regne med å gå minst en drøy kilometer til fots. Kapellet ligger i et flott turterreng, og foran kapellet er det flere benkerader der man kan sitte og nyte den praktfulle utsikten. Rundt kapellet går en sti, Skåråsbergprekenstien, med flere oppslag med «ord for dagen» til meditasjon.

    Skåråsberget kapell
    Skåråsberget kapell
    Skåråsberget kapell
    Denne veien
    Adkomsttrapp
    Interiør

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Sollia kirke

    Sollia kirke

    Bakgrunn, kirkebygg
    Området rundt Sollia kirke i Atnedalen ble bosatt på slutten av 1600-tallet, i første omgang av fire familier. Kirkeveien over fjellet til Ringebu var problematisk, ikke minst om vinteren, og etter en vinter da flere omkom på vei til kirken, ble det besluttet å bygge egen kirke ved Sollia (eller Setningsdalen, som det opprinnelig het). Den ble oppført av Jon Jonsen uten tegninger og med byggematerialer levert av bygdefolket. Kirken ble innviet den 7. september 1738 og er en laftet langkirke. På 1700-tallet økte befolkningen. I 1770 bygget man et ekstra galleri på nordveggen, og i 1840 ble kirken utvidet mot vest. Senere kom det til et sakristi i øst. Likevel fremstår kirken som helhetlig. Antallet sitteplasser er fortsatt beskjedne 85.

    Interiør og inventar
    Det ytre forbereder en likevel ikke på det som venter inne i kirken, som er gjennomillustrert. Alle vegger og tak er dekorert, både i den opprinnelige delen og i tilbygget. Det opprinnelige kirkerommet har skymalt himling, og ved skyggeleggingen er det tatt hensyn til at dagslyset kommer inn fra sør.

    Inventaret var på ingen måte komplett da kirken ble innviet. Både altertavle og prekestol kom til senere. I begynnelsen var det en lesepult, og det stod et kors bak alteret. Kongemonogrammet over korskillet (for Kristian VI) er skåret av Johan Jørgen Schram, i likhet med akantusen på altertavlen. Selve altertavlen er laget av Gert Isachsen Reinert. Tavlen har figurer av den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestolen — i renessansestil — er fra 1740-tallet. Den er påmalt årstallet 1745. Himlingen — åttekantet som prekestolens grunnform — har vært endret gjennom årene.

    Den svenske dekorasjonsmaleren Erich Wallin (som i 1743-44 hadde malt forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke) malte både nevnte inventar og kirkerommet ellers, og signerte over koråpningen i 1745. Skymalingen i taket er nevnt, men det er også mange andre detaljer. For eksempel er det påmalt tilsidetrukne scenetepper over korbuen på menighetssiden. På korsiden er det bilde av prestene på vei til kirkens vigsling. I fyllingene på vestgalleriet er apostlene avbildet. Og så videre. I tillegg til selve figurene og dekorasjonene kryr det av henvisninger til Skriften og andre tekster.

    Vinduene i det opprinnelige kirkerommet ble utvidet i 1864. I 1870 ble altertavlen modernisert etter tidens smak ved at korset og de tre figuerene (Jesus, Maria og Johannes) ble fjernet og lagt på loftet. I 1902 ble de sendt til Folkemuseet, men med en opsjon om hjemsending om det skulle ønskes. Dekoren ble restaurert i 1908–09 av dekorasjonsmaler Albert Tønnessen, som også dekorerte våpenhuset og deler av sakristiet. Ved samme restaurering ble figurene til altertavlen hentet hjem og satt opp igjen. Kirken ble også restaurert til 200-årsjubileet i 1938, og den har naturlig nok vært pusset opp ved flere andre anledninger og fått strøm, oppvarming osv.

    Kirken hadde opprinnelig en svært enkel døpefont, et tinnfat i en jernring som var festet til korstolpen med en krampe. Etterhvert var det stemning for å anskaffe noe finere. På 1920-tallet var det pengeinnsamling. Fonten ble tegnet av Johan Meyer, skåret av den lokale treskjæreren Håkon Nesset og tatt i bruk i 1926. Den gamle døpefonten er imidlertid også fortsatt å finne i kirken.

    Det ble innkjøpt en kirkeklokke i 1740 for innsamlede midler, men man var ikke fornøyd med den. Samme skjebne led en klokke innkjøpt i 1758. I 1769 ble denne sendt til København for omstøpning (hos M.C. Troschelhof), og resultatet ble hengt opp i tårnet høsten 1770 og brukes den dag i dag.

    Kirken fikk sitt første orgel (eller rettere sagt harmonium) i 1914. Dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1962. I 1983 var det en stund snakk om å selge orgelet til Evenstad med begrunnelse i at det ikke passet inn i kirken, men det ble ikke noe av. Det ble imidlertid malt i andre farger i 1988.

    Kirkegård og omgivelser
    Kirken er omgitt av en kirkegård med steinmur rundt — åpenbart utvidet, siden det finnes rester av gammel mur inne på kirkegården. Under kirken ble det innredet bårerom i 1964 med inngang under sakristiet. Nedenfor veien som fører inn mot kirken, står kirkestuen.

    Sollia kirke

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Stange kirke

    Stange kirke

    Bakgrunn
    Stange kirke er omtrent tre kilometer vest for tettstedet , mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.

    Kirkebygget
    Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.

    Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken på Hamar. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.

    Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.

    Interiør
    I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.

    Venstre korvindu
    Skymalerier
    Høyre korvindu

    Takhimlingene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.

    Inventar
    Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildninger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.

    Alterparti
    Døpefont
    Dåpshus

    I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup (Lars Pinneruds storebror) i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.

    Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).

    Prekestol
    Adam og Eva
    Prekestoldetalj

    Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.

    Korbue
    Krusifiks over korbuen
    Orgelgalleri

    Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.

    I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1958, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.

    Stange kirke
    Krigsminnesmerke
    Gravkapell

    Kirkegård og omgivelser
    Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.

    Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Stavsjø kirke

    Stavsjø kirke

    Bakgrunn
    Stavsjø kirke avløste Baldishol kirke — se Helgøya kirke — og byggmester var Ole Stensrud, akkurat som for Helgøya kirke. Dessuten ble samme tegninger brukt, ifølge boken Kirker i Ringsaker, slik at Stavsjø kirke nesten er som Helgøya kirke, men bygget av stein istedenfor tre. (Sigurd Muri og kirkeleksikonet krediterer riktignok en Hesler uten fornavn som arkitekt.) Mureren var svensk og gikk under en rekke navn, såsom Anders Murer, Anders Andersen, Anders A. Kise og Anders Berger. Det meste av kirketomten ble tatt fra Penningrud gård.

    Byggetillatelse ble gitt i 1874, men på grunn av økonomiske problemer stod ikke kirken ferdig før i 1880, og den ble innviet den 15. september det året. I mellomtiden ble Baldishol kirke revet, slik at man var uten kirke et par år. Videre var det forvirring rundt navnebruken: Både Jevne, Penningrud og Stavsjø ble brukt om denne kirken i Baldishol annekssogn, før Stavsjø-navnet ble banket gjennom, formelt først i 1911.

    Nordfra
    Port mot vestinngang
    Vestportal

    Kirkebygg
    Det dreier seg altså om en langkirke i stein med 260 plasser, ifølge Kirkesøk. Kirken har vesttårn, rektangulært skip med kor i samme bygningskropp og et lite sakristitilbygg i øst som er rett avsluttet og har valmet tak. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest (eller vest-sørvest), og korgulvet er hevet et lite trinn (eller halvannet) over skipets gulv. Prekestolen står inntil nordveggen med døpefonten like ved siden av.

    Inventar
    En god del av inventaret ble skaffet til innvielsen, hvorav noe overtatt fra Baldishol kirke. Ellers finnes bl.a. et alterbilde fra 1886 etter Eilif Peterssens altertavle i Johanneskirken i Oslo (Kristiania), malt av M.A. Finborud. Prekestol og døpefont — begge i tre — ble laget av Bertil Hægsvold fra Hamar. Han antas også å ha skåret alterrringen og innfatningen til altertavlen. Kirken har glassmalerier fra 1937 og er ellers utsmykket av bl.a. Tove Tandberg Krafft. Det finnes også en rekke eldre gjenstander.

    Altertavle
    Prekestol
    Døpefont

    Kirkens første orgel ble bygget av August Nielsen i 1877. Det begynte visstnok å falle fra hverandre i 1960-årene, hvoretter det ble restaurert og utvidet fra 6 til 11 stemmer av Jan Erik Spigseth. Dette ble gjort etter at kirken ble restaurert i 1973. Kirken hadde opprinnelig bare én klokke, men til femtiårsjubileet i 1930 fikk den en til, støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

    Kirkegård
    Kirken er omgitt av kirkegården, der det etterhvert ble oppført et bårehus, som stod ferdig i 1965, tegnet av arkitekt Scheffler. I 1988 ble det oppført en kirkestue med forsamlingslokale, kjøkken og toalett.

    Annet
    Som en kuriositet kan det nevnes at kirken fikk endel presseomtale i 2008 da det viste seg at støvpartikler fra panelovner hadde misfarget kirkeveggene. I en slik gammel kirke må alle inngrep godkjennes av Riksantikvaren, som i dette tilfellet påla de ansatte å vaske veggene med fettfri loff, noe de nektet. Året etter meldte imidlertid NRK at de slapp å gjøre dette og fikk bruke monuklin i stedet.

    Kilder og videre lesning:

    • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 65–68 (v/Gunhild Kolstad)
    • Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
    • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s.  636
    • Kirkesøk

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Stor-Elvdal kirke

    Stor-Elvdal kirke

    Kirke nr. 1
    Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

    Kirke nr. 2
    Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

    Kirke nr. 3
    Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

    I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

    I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

    Stor-Elvdal kirke
    Stor-Elvdal kirke
    Stor-Elvdal kirke

    Dagens kirke
    Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

    Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

    Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

    Interiør og inventar
    Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

    Fra kirkegården
    Minnesmerke over Ole Evenstad

    Kirkegård og omgivelser
    Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Storhamar kirke

    Storhamar kirke

    Bakgrunn
    Arbeidet for kirke på Storhamar pågikk over flere tiår. Hamar kommune ble utvidet i 1946 og 1947 med deler av henholdsvis Vang og Furnes, og det ble i den forbindelse startet kirkeringer for å gjøre praktiske og økonomiske forberedelser til kirkebygging.

    Solly interimskirke
    Altertavle i Solly interimskirke

    Solly bedehus hadde vært brukt til gudstjenester blant annet ved restaureringen av Hamar domkirke, og i januar 1958 ble bedehuset vigslet til interimskirke i påvente av et mer permanent kirkebygg. Der tok man i bruk et alterbilde som var blitt byttet ut ved domkirkens restaurering. Det var malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke, og viste Jesus i Getsemane. Tomtespørsmålet forsinket åpenbart prosjektet en god stund, men i 1971 kom det tilbud om å bruke bedehusets tomt til kirke. Her ble ny kirke oppført over 376 dager, fortelles det, og vigslingen skjedde den 5. oktober 1975.

    Kirkebygg
    Storhamar kirke er en arbeidskirke fra 1975 tegnet av Willy Sveen, som ellers har tegnet bl.a. Nordre Ål kirke på Lillehammer. Den ligger i et boligområde på Hamar vest. Byggematerialet er Leca-blokker og tre, og kirken har 380 sitteplasser, ifølge Hamar kirkelige fellesråd. Som arbeidskirker flest har den en rekke forskjellige rom. Foruten kirkerommet og sakristiene er det en menighetsavdeling som inneholder blant annet møterom, kjøkken, toaletter og kontorer. I kjelleren er det møterom, lagerrom og tilfluktsrom. Førtiårsjubileum ble feiret i 2015, og i forkant av dette ble kirkebygget pusset opp.

    Interiør og inventar
    Kirken er totalutsmykket av Tove Tandberg Krafft. Altertavlen er i batikk og har tittelen «Kristus, verdens lys». På venstre sidevegg henger et krusifiks. Prekestolen er i furu. Døpefonten består av en steinhelle som ifølge kirkeleksikonet er fra domkirkeruinene. Dåpsfatet (overtatt fra Solly sammen med muggen) er plassert oppå denne. Noe kirkesølv er gitt av byens gullsmeder, og kirken har nattverdssett i keramikk som ble brukt på Grini under krigen. Orgelet er fra J.H. Jørgensen og på alder med kirken, og i støpulen henger en stabbursklokke fra Hol gård.

    Kor
    Alterparti
    Døpefont
    Prekestol
    Orgel
    Krusifiks

    Et søk i Digitalt museum får frem en rekke gamle bilder (fra byggeperiode og innvielse).

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Strand kirke

    Strand kirke

    Bakgrunn
    Som så mange andre steder ble det fremsatt krav om kirke i Strand/Opphus-området pga. lang kirkevei. Et visst tilskudd ble gitt fra kommunen, og grunn ble gitt av Ole Nilsen Svea Strand. Kirken ble tegnet av ingen ringere enn Jacob Wilhelm Nordan, og arbeidet ble meldt igangsatt i april 1863. 2. desember samme år ble kirken innviet. Den ligger på østsiden av riksvei 3 og på vestsiden av Glomma, og den er den sørligste kirken i Stor-Elvdal kommune.

    Kirkebygg
    Strand kirke er en laftet langkirke med vesttårn. Skipet er rektangulært. Koret i øst er i samme bygningskropp som skipet, og det er sakristi i den østre forlengelsen. Antall plasser oppgis av Kirkesøk til 300.

    Interiør og inventar
    Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav balustrade på hver side av midtgangen.

    Altertavlen har et bilde av Jesu dåp som Christen Brun kopierte i 1890 (27 år etter kirkens innvielse) etter Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo. Dette er avbildet hos Stor-Elvdal historielag.

    Prekestolen er inntil nordveggen. Døpefonten av eik samt kalk og disk ble gitt av sogneprest Ole Severin Olsen og hans bror Fredrik Olsen. Døpefatet er i sølv og ble gitt av Lorenz Meyer. Kirken har to klokker som ble støpt hos John Warner & Sons i London i 1863. De ble gitt i gave fra Anne Olsdatter Furuseth. Et orgel fra Amund Eriksen ble gitt av Kari og Haagen Kroken og kom på plass i 1868. Dette er fortsatt nevnt i kirkeleksikonet og Norsk orgelregister (begge utgitt 1993). Hvis det fortsatt er i bruk og spillbart, er det såpass gammelt at det må ha blitt grundig restaurert.

    Kirkegård og omgivelser
    Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. Litt nord for kirkegården er en kirkestue som ble innviet i 1983. Før dette var det en annen kirkestue som var bygget i 1875 og ble ombygget i 1920. Den var i mange år bolig for kirketjeneren.

    Strand kirke

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden

    Strandlykkja kirke

    Strandlykkja kirke

    Strandlykkja kirke ligger på oversiden av E6 ved Strandlykkja, helt sør i Stange kommune. Det er tegnet av Haldor Børve og ligger på en tomt som ble gitt av Berte Marie Strandløkken, eieren av Strandløkken gård, som også bekostet orgel. Bygget var i alle år titulert som Strandlykkja kapell, men ser ut til å ha fått kirkebetegnelse til hundreårsjubileet i 2015. Sognet er felles med Tangen kirke.

    Kapellet ble innviet 12. august 1915. Det er en langkirke i tre med 90 sitteplasser og galleri. Arkitektonisk er kapellet åpenbart stavkirkeinspirert, med takutspring og “staver” i hjørnene osv (de avsluttes riktignok over grunnmuren). Det utvendige panelet imiterer rundtømmer. Også innvendig er stavkirkeinnflytelsen åpenbar, med bueganger, kapiteler og andreaskors.

    Ved innvielsen var det bare et nakent kors ved alteret. Altertavlen er laget av Anders Harbo-Ree og Kristian Godager — gratis mot at kommunen stilte med materialer. (Saken ble vedtatt i november 1914, så tavlen kom neppe veldig lenge etter innvielsen.) I det store midtfeltet vises korsfestelsen. Prekestolen er ifølge kirkeleksikonet fra 1915. Døpefonten er fra 1861, laget av Simen Hammerstad til Tangen kirke.

    Det skal finnes et kulehull i kirken fra en trefning i 1940.

    Det er kirkegård på stedet.

    Strandlykkja kirke
    Strandlykkja kirke
    Strandlykkja kirke

    Kilder og videre lesning:

    Tilbake til fylkeslisten
    Tilbake til forsiden