Stikkord: kirke

kirke

Tisleidalen kirke

Tisleidalen kirke

Bakgrunn
Ved Tisleidalen på Golsfjellet kom det gravplass før det kom kirke. Kirkegården her har vært i bruk siden 1949, etter at tomten ble gitt som gave i 1943. Det ble så gitt tillatelse til å reise et kapell på denne «hjelpekirkegården». Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, bygget i 1957 og innviet i 1958. DByggget tituleres i dag som kirke.

Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Det er sakristi på nordsiden av koret og dåpsventerom (dåpssakristi) på sørsiden. Som tårn fungerer en takrytter nær den vestlige enden av skipet, og det er våpenhus i vest. Antallet sitteplasser er 130. Orienteringen er omtrent fra vest-sørvest til øst-nordøst.

Interiør og inventar
Innvendig fargebruk er fastsatt av malermester Ivar Bakken fra Fagernes. Et bilde på Kirkesøk viser et alterkors, og på fondveggen bak det som fungerer som altertavle, en figur av Jesus som menneske og stigen som fører opp til himmelen. Den er laget av Gunnar Haukebø. Døpefonten, som er skåret av Olav Rudi, er formet som et kornnek. Prekestolen er skåret av Olav Belgum og malt av Ivar Bakken. Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og kirkeklokken fra Olsen Nauen. «Norges kirker» har mer detaljerte beskrivelser av bygg, inventar og omgivelser.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av et brunbeiset stakittgjerde, og det er kirkegård på sørsiden. Valdrestradisjonen tro er det et portaloverbygg ved inngangen til kirkegård mot kirken.

Det skal etter tradisjonen ha eksistert et annet kapell i nærheten ved Gjølmyr, uten at konkrete spor er funnet. Også på Revling i Vestringsbygda sies det å ha vært kirke en gang.

Tisleidalen kirke
Tisleidalen kirke
Tisleidalen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Totenviken kirke

Totenviken kirke

Bakgrunn
Totenviken kirke er den sørligste kirken på Toten. Ikke langt sør for her krysser man kommunegrensen til Feiring og Eidsvoll. I Totenviken (eller Totenvika) begynte det med gravplass før det ble kapell og kirke, og det skal ha vært flere gravplasser i området.

Ifølge lokal tradisjon skal det ha eksistert en gravplass på Boksrud i katolsk tid, men det later ikke til å finnes rester etter den. På 1800-tallet var det privat gravplass på Vang. Denne er i ferd med å forsvinne, men med lokalkunnskap kan man identifisere den ved siden av en gårdsvei. På 1860-tallet ble det aktuelt å utvide gravplassen ved Balke kirke, som området sognet til. Dette førte til opprettelsen av dagens kirkegård, som også ligger på grunn fra Vang-gårdene. Kirkegården ble innviet den 30. september 1864, og første begravelse fant sted i 1865, et årstall som er hugget inn i kirkegårdsmuren (på utsiden, sør for kirken). Kirkegården ble tilplantet med trær som stod til 1990-årene, da de ble byttet ut, og den ble utvidet på 1950-tallet. Urnelund ble vedtatt opprettet i 1980, etter at det hadde vært på tale siden 1945.

Kirkebygg
På 1880-tallet var det interesse for å få oppført egen kirke på stedet. Innsamlingsaksjoner startet, og det ble arbeidet med å skaffe tegninger. Det virker som om bygging (til dels basert på tegninger av eksisterende kirker) og finansiering kom til litt etter litt, og bygget var nærmest klart da formelle tegninger ble utarbeidet av Peter Kjølseth og levert til departementet. Totenviken (eller bare Viken) kapell ble innviet den 25. november 1896. Et gammelt bilde i jubileumsboken om kirken viser et kapell der tårnet er ganske forskjellig fra dagens. Øvre del er av tre, og det har et spisst spir omgitt av fire fialer (hjørnespir).

Galleri kom til senere og stod klart i 1901. Etterhvert viste det seg at tårnkonstruksjonen ikke var god. I 1922–23 ble nytt tårn oppført (med årstallet 1922 på vindfløyen), og kirkebygget ble forlenget østover (eller nordøstover) med dagens kor, som ble omgitt av prestesakristi og dåpssakristi. Gjenåpning fant sted 14. september 1923, og vi har å gjøre med en langkirke i pusset tegl: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor omgitt av sakristier og altså tårn med våpenhus i tårnfoten. Antallet sitteplasser er rundt 400. Kirken er senere restaurert i 1966-67. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst.

Inventar
Som altertavle har kirken et freskomaleri på korets fondvegg og over det tre vinduer med glassmalerier, alt utført av Xan Krohn i 1925–26. Fresken viser nattverden, og glassmaleriene bærer tittelen «Jesus velsigner de små barn». Korbuen ble dekorert av Maria Vigeland på 1950-tallet etter noen års forsinkelser. Dekorasjonene følger opp nattverdsmotivene med korn på venstre side og vin på høyre side.

Prekestolen har fyllinger uten bilder. Den har samme farger og dekorasjonsmønster som alteret. Døpefonten er åttekantet kalkformet og laget av sement.

Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Det var ferdig installert rundt utløpet av 1983 og ble innviet den 17. juni 1984. Kirkeklokken er fra 1895, fra Olsen & Søn (nå Olsen Nauen).

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er som antydet (for det meste) inngjerdet med steingjerde. I 1938 ble det oppført gravkjeller (bårerom) øst for det som nå er parkeringen ned mot riksvei 33 (nord for kirken). Dagens bårehus ble tatt i bruk i 1965 og ble tegnet av T. Breland. Det ligger på sørsiden av parkeringsplassen, der man går opp til kirken. På kirkegården står også et par uthus.

Et par interiørbilder er å finne på Svein Monsens nettsted.

Totenviken kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ulnes kirke

Ulnes kirke

Bakgrunn
Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden, like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.

Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.

Kirkebygg
Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.

Ulnes kirke
Ulnes kirke
Ulnes kirke

Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891–94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.

Interiør og inventar
Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953–54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)

Kirkerom
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 2.5.

Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.

Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså englefigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.

Altertavle
Prekestol og døpefont
Gammel døpefont

Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.

Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.

Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.

Ulnes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vang kirke

Vang kirke

Bakgrunn
Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang i Valdres var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen. Middelalderkirken var en stavkirke som ble tatt ned og flyttet til Schlesien (i dag i Polen) etter at dagens kirke stod klar i 1840. Den rekonstruerte stavkirken ble innviet den 27. juli 1844. Dette er den eneste norske middelalderstavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.

Sognepresten i Vang hadde i 1830 klaget over lukten på kirkegården, og det ble vedtatt å legge den nye kirken «omtrendt 300 Skridt Væstenfor den nuværende», som det het, på åkerstykket Klokkerhaugen. I stedet ble kirken oppført like nord for gamlekirken. Kirken skal være oppført etter mønstertegninger av Linstow, og ifølge Norges kirker skal det være benyttet en byggmester fra Vestlander, uten at vedkommendes navn nevnes. Men en lokal snekker kalt Aslak skal også ha spilt en rolle. Det vises til et sitat som sier at «den Kirke, som nu bruges, indviedes og toges i Brug 1839.» Likevel ble kirken pusset opp sommeren 1940 til minne om at det 9. april (!) det året var hundre år siden kirken ble innviet.

Kirkebygg
Dagens Vang kirke er en korskirke i tre med 250 sitteplasser. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Dette står omtrent i sør-sørøst. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i kirken ellers. Kirkerommet er preget av søyler.

Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet samt en rekke tesktstitater — litt som en katekismetavle. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939–41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Symbolbruken i tavlen har blitt diskreditert av senere begivenheter: På rammen ses både solkors og svastikaer, som tross alt er gamle symboler.

Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.

Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Prestegården er like øst for kirken.

Vang kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vardal kirke

Vardal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Vardal var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Gjøvik i 1964, etter at Gjøvik i sin tid var blitt utskilt fra Vardal.

Vardal kirke ligger ved gården Haug og kalles gjerne Haugskjerka. Dagens kirke er den tredje kjente på stedet. Den første, en stavkirke, ble trolig bygget en gang mellom 1150 og 1250. Det fortelles at Jens Nilssøn på et besøk her i 1576 renset Vardal kirke for helgenbilder. I sin biskoptid hadde han flere visitaser i Vardal, blant annet den som er skildret i de berømte nedtegnelsene. Ved en besiktigelse i 1664 ble kirken konstatert å være for liten. Ved den store kirkeauksjonen ble Vardal kirke sammen med anneksene Hunn og Bråstad kjøpt av sogneprest Jens Olssøn Holmboe. Den ble revet, og ny kirke ble oppført.

Kirke nummer to ble innviet i 1727 av biskop Deichman (den samme som hadde hjulpet kong Frederik IV med å selge kirkene for å få penger i kassen). Det meste av inventaret fra gamlekirken ble overført. Ellers sies det ikke så mye i jubileumsboken om denne kirkens beskaffenhet. Kirken brant etter tordenvær den 9. juni 1801. Brannen startet på Haug gård og spredte seg via kirkestallene til selve kirken.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke med 480 sitteplasser. Den ble oppført noen meter lenger opp i bakken enn den nedbrente kirken. Gunnar Rønningen påpeker ifølge jubileumsboken konstruksjonsmessige likheter med Brøttum kirke og mener derfor at byggmester sannsynligvis var Amund Nilsen Gloppe. Han hadde et par tiår tidligere også oppført Biri og Seegård kirker. Vardal kirke ble tatt i bruk den 18. september 1803, mens den formelle innvielsen fant sted den 30. november samme år. På vindfløyen i spiret finner vi imidlertid årstallet 1802. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1811 og ble da rødmalt. Ved ny maling etter reparasjon i 1856 kom det til noe gråfarge, men først i 1872 ble kirken malt hvit. Kirken er ellers reparert og restaurert flere ganger, så som frem mot 1932 og i 1966. Kirken hadde 200-årsjubileum i 2003, og det ble i den forbindelse utgitt en jubileumsbok.

Interiør og inventar
I likhet med en rekke kirker fra begynnelsen av 1800-tallet har Vardal kirke prekestolalter, skjønt det er nok vanligere i åttekantede kirker enn i korskirker. Prekestolen ble snekret av sogneprest Peter Gregersen Lufton Lund, som også laget døpefonten (fortsatt i bruk) og en jordpåkastelsesspade (ikke lenger i bruk). Dessuten er det en prekestol i krysset mellom korsarmene. Alterbildet ble malt i 1804, trolig av Ole Olsen Byfuglien fra Nord-Torpa. Det står et krusifiks på alteret og henger et annet på østveggen i nordre korsarm.

Dagens orgel ble innviet den 18. oktober 1953, i tiden omkring 150-årsjubileet. Orgelregisteret gir en pekepinn om tidligere orgler. (Mot dette daterer kirkeleksikonet orgelet til 1988, ukjent på hvilket grunnlag.) Den store kirkeklokken av bronse (1803) ble støpt av Erich Schmidt i Christiania, mens en mindre klokke (1820) ble støpt av M.K. Skiøberg på gården Schikkelstad.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er i dag på 14,4 dekar, hvorav rundt 10 da er tatt i bruk. Det er plass til ca. 2 100 graver. Øverst på kirkegården står det et bårehus. Utenfor kirkegården på østsiden står menighetshuset, som ble innviet av biskopen.

Vardal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Venabygd fjellkapell

Venabygd fjellkapell

Venabygd fjellkapell ligger sentralt på Venabygdsfjellet, på en setertomt (en gammel driftsbygning fra Lundesetra er flyttet til Maihaugen). Selve kapellet er et rektangulært bygg i stein og tre med torvtak og et lite klokketårn (som en matklokke med løkformet kuppel med kors på toppen). Det ble tegnet av Odd Østbye, og byggmester var Ole Dalbakk. Det fremstår nærmest som et gårdsanlegg (eller del av et sådant) og glir godt inn i omgivelsene. Anlegget omfatter tre bygg, og det inngår overnattingsplasser til rundt 20 personer samt peisestue og kjøkken.

Kapellet ble reist i regi av Venabygd Fjellkapellag på initiativ fra sogneprest i Ringebu, Simon Dahlen. Midler ble samlet inn fra lokalfolk, hytteeiere og forretningsdrivende, og planleggingen begynte på 1960-tallet. Kapellet ble bygget på dugnad, og det ble innviet av biskop Georg Hille den 15. juli 1979. Fra senere tid meldes det at Ringebu Rotary har vært med og tjærebredd bygningene to ganger.

Når det gjelder inventar og utsmykning, forteller litteraturen om glassmalerier av Terje Grøstad, kirketekstiler som er formet av Inga Karin Jonson og spunnet, vevet og sydd av kvinner fra bygda, og alterutstyr i keramikk av Kirsten Østbye. Kapellet har et elektronisk Allen-orgel, anskaffet i jubileumsåret 1999.

Det er ikke kirkegård her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Veståsen fjellkirke

Veståskapellet

Veståsen fjellkirke — eller Veståskapellet — er en enetasjes, kvadratisk, hytteaktig kirke på Skrikkarvollen, en setervoll på overgangen mellom Valdres og Hallingdal, i Sør-Aurdal kommune. Kapellet ble tegnet av Harald Hille, og byggmester var Edvard Bergli. Orienteringen er tilnærmet fra nord til sør, og kapellet har 80 sitteplasser. Det ble innviet den 11. august 1968.

Kapellet har ingen vanlig altertavle, men det finnes et alterkors, og til side for alteret henger en billedvev av Astrid Hjelle fra 1979. Kirkeleksikonet daterer ellers inventaret til samme år som kapellet: prekestol og døpefont i tre, harmonium (fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk), alterduker og en kirkeklokke (fra Olsen Nauen). Det benyttes samme messehagler som i Bagn, og kirkeleksikonet forteller videre at funksjoner som kirketjener og vaktmester er basert på frivillig innsats, mens prest og organist hovedsakelig er som for Bagn kirke.

Et område rundt kapellet er inngjerdet med skigard satt opp i forbindelse med tiårsjubileet i 1978. Her står også en støpul og en redskapsbod. Det er ikke kirkegård her.

Veståskapellet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vågå kirke

Vågå kirke

Bakgrunn
I Vågå er det i dag én hovedkirke for hele kommunen, men i riktig gamle dager var det flere kirker der. Noen finnes det håndfaste minner etter, andre kjenner vi bare av omtale. For eksempel finnes døpefonten fra Sandbu kirke fortsatt i kapellet ved gården med samme navn, mens den fra Tolstad er å finne på Maihaugen. Det skal også ha vært kirker ved Klomsro i Skårvangen og ved Kvarberg, og etter en kirke på Viste finnes et skinnbrev. Den første felleskirken later til å ha vært en stavkirke fra 1100-tallet. Den skal også ha blitt omtalt som «Ullinsynjar kirkja a Vâga», og den var viet til sankt Peter.

Vågå kirke
Vågå kirke
Støpul

Kirkebygg
Det sies iblant at kirken vi ser, ble ombygget i 1625–27, men det er vel like greit å si at den ble bygget da, om enn med omfattende gjenbruk av materialer. Den som var ansvarlig for dette, var — som for Ringebu stavkirke og Lom stavkirke — Werner Olsen. Kirken har ikke stavverk, men er en korskirke i noe som minner svært om bindingsverk. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har våpenhus i vest, kor i østre korsarm og laftet sakristi (trolig fra 1631) på nordsiden av koret. Det er en takrytter med spir over krysset. Spiret er åttekantet og har fire fialer (småspir), slik det er vanlig på Olsens kirker. Fire stolper som støtter opp spiret, er ført ned i kirkerommet. Den laftede støpulen, der kirkeklokkene henger, skal også være fra 1600-tallet — kanskje på alder med kirken og sannsynligvis eldre enn 1657. Det er gallerier langs nordveggen i skipet. Antallet sitteplasser i kirken er rundt 150.

Nordgalleri
Dørlås

Om dagens kirke ikke har stavkirkekonstruksjon, er det altså gjenbrukt deler fra den gamle kirken — og muligens fra andre stavkirker i området. Dette gjelder særlig endel veggflater. Vi ser det for eksempel på blindarkedene i vestveggen. I sørportalen finner vi en dyreornamentikk som vi gjenkjenner fra andre gamle stavkirker. Den noe enklere nordportalen skal ha stått i koret i stavkirken. To staver fra den tidligere stavkirken er å finne i gulvet. Det sies ellers at gulvet i skipet tidligere lå noe lavere enn det gjør nå.

Nordportal
Sørportal
Blindarkade i nord
Blindarkade i sør

Alderen tatt i betraktning fremstår kirkerommet som lyst og åpent. Det har det alltid vært, ifølge «Kirker i Norge», men vinduer har vært skiftet ut og gjort større. Interiøret bærer for en stor del preg av 1600-tallet, til tross for enkelte endringer.

Kirkerom
Korskille
Altertavle

Inventar
Vi vet ikke om kirken hadde altertavle i begynnelsen, men den altertavlen vi ser, ble skåret av Johannes Skraastad i 1675 og har motiver fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen samt den triumferende Kristus. Den ble malt av Peder Joenssen i 1677 og fikk akantusinnramming skåret av Eistein Kjørrn i 1758. Kjørrn skal også ha laget korskillet. (I bokverket «Kirker i Norge» sies det riktignok også at nåværende korskille er laget av Jakop Sæterdalen i 1793, men dette er trolig en sammenblanding med hans arbeid i Lom stavkirke.) Kongemonogrammet er for Kristian V (1670–99). På den nordre korveggen ble det malt bilder med gammeltestamentlige motiver i 1692 (én kilde sier 1691). Dette skal ifølge tradisjonen ha vært gjort av sogneprest Henning Munch, som også skal ha malt lokket på en barnekiste i likkjelleren. Tablåene på korveggen viser syndefallet, utdrivelsen fra paradiset og Adam og Eva etter utdrivelsen. Dessuten er det et bilde av Moses med lovtavlene. I en artikkel av Kåre Hosar i jubileumsboken om Lesja kirke antydes det at det kan ha vært meningen å dekorere sørveggen også — kanskje med dommedagsscener.

Prekestol
Bebudelsen
Tilbedelsen
Korsfestelsen

Prekestolen er nevnt i regnskapene fra 1633. Det antas at det er denne som nå står i kirken på sørsiden av korskillet og bærer initialene til stattholder Christopher Urne og superintendent Nils Solomonsen Glostrup. Stolen er et praktstykke i hollandsk renessansestil, og i fyllingene er det motiver fra Jesu liv. Også prekestolen ble malt av Joenssen i 1677.

Døpefont
Epitafium
Syndefallet og utdrivelsen
Orgel

Døpefonten tidfestes til 1150-1200 og må være overført fra stavkirken. Det antas at den har stått i et dåpshus i vestenden av skipet. Den er i kleberstein og har mønstre som vi kjenner tilbake til vikingtiden, trolig med irsk påvirkning. Dåpsfatet er av kobber, og fonten står foran koråpningen, like ved siden av prekestolen.

Det finnes kirkesølv fra flere perioder tilbake til middelalderen, delvis overført fra den gamle kirken. Kirken har også mye annet gammelt inventar, men vi skal nøye oss med å skildre et utvalg. Et gotisk krusifiks av en ukjent kunstner er fra ca. 1250 (skjønt tidfestingen varierer i kildene) og er festet mellom to av stolpene som støtter opp takrytteren. Et epitafium (minnetavle) over Sofia Pedersdotter i søndre korsarm ble malt av Johan Hansen i 1632. En votivtavle fra 1668 på korets sørvegg er trolig malt av D. Nielson Muus (og bekostet, altså gitt, av «Mand Olluf Thoresen Lunde oc hans K. Hustru Martha Iffversdatter»). Korsfestelsesmotivet skal være inspirert av Rubens.

I det laftede sakristiet (eller «skriftehuset») finnes en skriftestol fra ca. 1670 på en egen plattform. På sakristiveggene henger 12 malte kongeportretter som muligens er utført av Eggert Munch.

Når det gjelder bygningshistorie ellers, kan det nevnes at det i 1826 var planer om å bygge en ny kirke, men det ble med oppussing av interiøret, og i 1840-årene ble vinduene skiftet ut. Under flommen i 1860 ble likkjelleren fylt med vann og måtte renses opp etterpå. Det ble funnet 20 likkister under kirkegulvet, og likene ble lagt i en fellesgrav på kirkegården. Et av kistelokkene — eter Henrik Smidt, som døde i 1719 — kan studeres i støpulen, ifølge en gammel bok om kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1910–14 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen. De nåværende benkevangene med utskårne figurer ble rekonstruert på denne tiden på grunnlag av to gjenværende gamle benkevanger (de andre var saget av). De opprinnelige er fra ca. 1630.

Benkevange
Benkevange
Benkevange

Kirken fikk nytt orgel i 2002 fra danske Marcussen & Søn, som ifølge deres egen verksliste (opus 1109) har 20 stemmer (to manualer og pedal).

Den laftede støpulen inneholder tre kirkeklokker. De er fra 1819, 1848 og 1899, fra hhv. M.K. Skiøberg i Vågå, K.A. Sundt i Ringebu og Olsen & Søn (nå Olsen Nauen) ved Tønsberg.

Vågå kirkegård
Vågå kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, der det finnes usedvanlig mange gamle gravminner, som er et studium i seg selv. Blant dem som er begravet her, er Jo Gjende, som har en minnestein i kleberstein med illustrasjon av Prestegården (Ullinsvin) er et par hundre meter nordvest for kirken, men har ikke vært brukt som prestebolig siden 1981. En tidligere hovedbygning herfra er flyttet til Maihaugen, og de gjenværende bygningene er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vølstad kirke

Vølstad kirke

Bakgrunn
Vølstad kirke ligger ganske borgjemt i åsene ovenfor Dokka. Den ligger ca. 7 km lenger opp i åsen enn hovedkirken i Østsinni sogn.

Kirkebygg
Det er en brun, laftet langkirke med 140 plasser som ble innviet på sankthansaften i 1959. Arkitekt var Per Nordan (sønnesønn av Jacob Wilhelm Nordan).

Inventar
Altertavlen har et bilde av nedtagelsen fra korset som er en kopi etter Rubens — samme motiv som Eggert Munch og Peder Aadnes har malt i flere kirker, men i Vølstad er motivet tilsynelatende rettvendt istedenfor speilvendt. Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra kirkens åpning i 1959. Det finnes glassmalerier av Borgar Hauglid. Orgelet, fra 1971, er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirkeklokkene (1952) er laget ved Olsen Nauen klokkestøperi.

Det skal finnes et jubileumsskrift utarbeidet av Karin Elton Haug i anledning femtiårsjubileet, men undertegnede har ikke funnet det ved biblioteksøk.

Vølstad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volbu kirke

Volbu kirke
Bakgrunn
Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Volbu kirke
Gjennom portalen

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. (Slik så den ut i 1914.) Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

Interiør og inventar
På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass (avbildet opp-ned). Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt. Helge Welhaven Heiberg malte også et titalls presteportretter som henger i sakristiet.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929–34. Korvinduene på sørsiden viser Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står et snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928.

Bårehus og stavkirkemuseum
Gravsteinutstilling

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager/uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner. Prestegården er drøyt hundre meter øst for kirken, men ser ikke lenger ut til å være i OVFs eie,

Vindfløy
Støpul
Minnelund

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden