Stikkord: kirke

kirke

Lesjaskog kirke

Lesjaskog kirke

Bakgrunn
Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak kirkebyggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks til Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Interiør og inventar
Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Vestfra
Nesten østfra
Kirkegårdsportal
Commonwealth War Graves
Sigurd Einbu
Minnesmerker

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lesja kirke

Lesja kirke

Bakgrunn
Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Tidligere kirke
Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742–45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Alternativ vinkel
Kirkegårdsport på nordsiden
Jakob Klukstad til minne
Klukstads gravminne

Dagens kirke
Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711–69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902–03 (ledet av byggmester Eirik Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol/stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

Kirkerom
Altertavle
Nattverden

Inventar
La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26, 51, Mark. 14, 47, Luk. 22, 50, Joh. 18, 10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14, 51–52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Prekestol
Gammel prekestol
Korskille

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undertegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Døpefont
Bilde i taket
Orgelgalleri

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen og kirkelig fellesråd er døpefonten fra 1250-tallet. De samme sies et annet sted, men så sies det i neste setning at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Fonten ser ut til å være av tre, og Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Robert Gustavsson i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

Kirkegård
På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, har et gravminne i kleberstein like ved kirkeveggen. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Tidligere kirkested
Minnesmerke
Hov prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvikne kirke

Kvikne kirke

Bakgrunn
Kvikne kirke i Nord-Fron kommune ligger oppe i fjellsiden i et dalføre som strekker seg vestover fra Vinstra mot Skåbu. Det gamle kirkestedet var imidlertid ved Sylte-gårdene, en drøy kilometer øst-sørøst for det nåværende kirkestedet, på nedsiden av der fylkesvei 255 går i dag. Dagfinn Skre beskriver et myntfunn fra en mindre undersøkelse der sommeren 1982 som får ham til å konkludere med at det sannsynligvis var kirke på stedet på 1300-tallet. Den opprinnelige Sylte-gården er delt allerede da Aslak Bolt utarbeider sin jordebok. Skriftlig omtale som knytter en kirke til stedet har vi ikke fra før 1500-tallet, da Povel Huitfeldt gjør rede for «Lanndskyll till Quegne Annexa». Den første kirken vi vet om, ble revet da nåværende kirke ble oppført, men først på det gamle kirkestedet.

Kirken ble bygget under ledelse av Per Korpberget og vigslet i 1764. Terrenget på stedet er nokså bratt, og det var egentlig ønske om å flytte kirkestedet. Hugo Friderich Hiorthøy skriver: «Qvichne Annex Kirke ligger to Mile fra Hovedkirken paa vestre Side af Laugen, en Korskirke af Træ, som er ny opbygget paa den gamle Tomt af Almuen. Den staaer i en Hæld-Bakke. Almuen søgte vel at faae den flyttet; men formeldst Uovereensstemmelse mellem Fogden Christian Pram, som da førte Kirkens Regnskab for Almuen, og Sognepreæsten Hr. Finchenhoff, blev der ei bevilget Almuen at sette Kirken paa et beqvemmere Sted.» Dette skulle få konsekvenser. Storofsen i 1789 er den verste flommen som det finnes vitnesbyrd om i området, og i Kvikne ble det utløst ras, hvorav ett slo inn veggen ved koret. Etter det ble kirken flyttet dit den står nå, ved gården Tune på oversiden av fylkesveien.

Nesten vestfra
Mot vestinngangen
Låst port på sørsiden

Kirkebygget
Kvikne kirke er en laftet korskirke som er tjærebredt, men ikke panelt. Den har tårn over krysset, og det er kor i østre korsarm og sakristi i den østre forlengelsen. Hovedinngangen er som vanlig i vest, men det er en inngang i sør også. Det er orgelgalleri i vest og gallerier også i tverrarmene. Antall plasser er ifølge Kirkesøk 160.

Kirkerom
Alterpati
Korskranke
Prekestol
Prekestol
Døpefont
Krusifiks
Kirkebenker
Orgelgalleri

Inventar
Prekestol og altertavle er skåret og malt av Eistein Guttormsen Kjørrn. Prekestolen er nærmest en kopi av Jakob Klukstads prekestol i Heidal kirke fra 13 år tidligere, mens altertavlen også er inspirert av den i Heidal, men noe frigjort fra denne. Motivene er fra påskeevangeliet. Kjørrn har også skåret kongemonogrammet (for Kristian VII) samt noen evangelistfigurer som står over korskranken. Krusifikset på nordveggen er skåret av Kristen Listad.

Over søndre korsarms inngangsdør henger et maleri i to deler av Peder Knudsen fra 1643. Det fremstiller Jakobs kamp med Gud i en engels skikkelse samt en korsfestelsesscene. Døpefonten i kleberstein er fra en tidligere kirke, kanskje fra 1595. I tillegg står en annen døpefont like innenfor inngangsdøren i vest. Benkene ble malt av Ragnvald Einbu i 1922 og avbilder ulike blomster og ranker, med engler og dyr mer eller mindre gjemt innimellom. De to kirkeklokkene er fra 1819 og 1865. Kirken har et digitalt orgel, men gamle orgelpiper pynter fortsatt opp.

Kirkegårdsport i nord
Gravminner under tak
Kirkegårdsport i sør

Kirkegård
Kirkegården er stort sett omgitt av steingjerde med et par portaler, hvorav den mot hovedveien er låst på grunn av trafikkfaren. Som ved en rekke andre kirkegårder i Gudbrandsdalen finnes det mange gramle gravminner, ikke minst i kleberstein. Noen av disse er samlet under takoverbygg. Nord på kirkegården står et hus som ser ut til å være servicebygg, og i vest er det et redskapshus som ser ut til å ha bårerom i kjelleren.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvam kirke

Kvam kirke

Bakgrunn: Stavkirken
Det har nok vært kirke på Kvam i Gudbrandsdalen siden middelalderen, for stedet hadde tidligere en stavkirke. Den lå imidlertid på Vik, en drøy kilometer øst-sørøst for det nåværende kirkestedet. Akkurat når den ble oppført, sier litteraturen lite om. Ivar Kleiven sier at det er «mest sikkert» at det dessuten har vært en enda eldre kirke på stedet, men han dokumenterer ingen påstander med kildehenvisninger. Til denne stavkirken laget Lars Borg en altertavle som ble overført til neste kirke. En stolpe fra kirken skal være i bruk som takås i et stabbur på gården Forbrigd. Ellers er det få spor igjen etter stavkirken.

Kirken fra 1778
Grunnen på Vik var fuktig og problematisk som gravplass, og i 1775 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted. Grunn ble innkjøpt fra gården Røssum, som ligger oppi åsen over kirken (og ser ut til å ha blitt delt opp i flere gårder). Kirken ble oppført av byggmester Per Korpberget (også kjent som Korpen) og innviet den 28. august 1778. Det var en laftet korskirke med 300 plasser som lignet ganske mye på dagens kirke. Den hadde de karakteristiske valmtakene som Magnus Poulsson åpenbart var inspirert av da han tegnet Dombås kirke, og som han brukte igjen på dagens Kvam kirke.

Gamle Kvam kirke før brannen
Interiør i Gamle Kvam kirke

I denne kirken var altså Borgs altertavle, som er dokumentert blant annet med et bilde på veggen i dagens kirke. Tavlen hadde akantusskurd, men fikk etter flyttingen til den nye kirken påsatt ekstra akantusvinger skåret av Eistein Guttormsson Kjørrn, og den ble restaurert av Ragnvald Einbu i 1920-årene, etter at den var blitt utsatt for en litt hardhendt vaskedugnad i 1923. I korskillet hadde kirken et kongemonogram (for Kristian VII) som ble holdt av to engler. Englene ble laget av Erik Frostad og Ola Røssøm, og det fortelles at sistnevnte var så uheldig å slippe sin engel i gulvet ved opphengingen, slik at den brakk benet og måtte repareres. Det finnes flere bilder av kirken og interiøret på nettet, f.eks. et eksteriørbilde og bilder av kirkerommet og av prekestolen og døpefonten.

Denne kirken hadde behov for oppussing utpå 1900-tallet. Tårnet lutet, gulvet måtte skiftes ut, benkene var ikke gode osv. Planer var utarbeidet og midler bevilget vinteren 1940. Så kom krigen, og på kvelden den 26. april ble kirken stukket i brann, formodentlig av en tysk granat. Kirken brant ned til grunnen sammen med inventaret samt andre bygg som stallen, vedskålen og uthuset til kirkestuen (samt et par nabogårder). Overlevde gjorde derimot gravkapellet, som var oppført et par år tidligere etter gave fra Petra Sletten (som er begravet på kirkegården). Det ble innviet 12. august 1938 og ble brukt som interimskirke til ny kirke ble innviet i 1952. Også kirkestuen overlevde brannen (men ble revet i 1968).

Kvam kirke
Kvam kirke
Stilstudie av taket

Dagens kirke
Det var ikke byggevirksomhet her under krigen, men allerede i 1940 ble Magnus Poulsson kontaktet som ønsket arkitekt for ny kirke, et oppdrag han raskt takket ja til. Etter det tok både planleggingen og byggeprosessen relativt lang tid, og kirken ble ikke innviet før den 12. oktober 1952, over tolv år etter at den forrige hadde brent. Byggmester var Anders Haverstad. Kvam kirke er en laftet korskirke med tårn over krysset og 450 plasser, inkludert gallerier. Kirken ligner mye på den forrige, men er forskjellig i en rekke detaljer. Den har hovedinngang mot E6 i sør og kor i nord.

Altertavle
Prekestol
Akantus på prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Kongemonogram

Poulsson tegnet også altertavlen og prekestolen, mens treskurden er utført av Edvard Bakkom (bildene og figurene), Mathias Fjerdingren og Anders Johnsgard. Tavlen har billedtablåer i fire etasjer i tillegg til den triumferende Kristus på toppen: Nederst ser vi en nattverdsscene omgitt av Aron og Moses. Ellers ser vi bl.a. Jesus som blir tatt til fange og stilt overfor ypperstepresten(e) samt korsfestelsen. I disse to etasjene er det figurer av evangelistene på sidene, og i fjerde etasje ser vi den tomme graven. Det hele er rammet inn i akantus. Et stykke til hver side for tavlen er søyler med figurer av Moses med lovtavlene (av stein også i utsmykningen) og Den gode hyrde. Prekestol ble skåret av Anders Johnsgard og Mathias Fjerdingren og har rik akantusskurd. I overkant av alterringen finner vi Hakon VIIs kongemonogram, og arkitekten tegnet også altersølvet. Døpefonten er av kleberstein. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1952. Det er fra arkitektens side valgt en ganske spesiell løsning med skjulte orgelpiper som ikke er helt ideelle for lyden, og det varierer litt hvorvidt det spilles på pipeorgelet eller på et digitalt orgel som også finnes i kirken. De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen.

Gravkapell
Krigsminnesmerke på kirkegården
Krigsminnesmerke i Fredsparken

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. I aprildagene 1940 så kirkegården ut som en slagmark, og selv etter at ny kirke var innviet i 1952, var ikke den helt i orden. Det er og har vært en rekke krigsgraver her. Kort etter kampene i april 1940 ble tyske soldater begravet på kirkegården, for så å bli flyttet til Oslo sommeren 1940. En rekke britiske soldater fant sin grav her, hvorav noen falt i Kvam og noen lenger nord. Det ble satt opp minnesmerke og navneplater i regi av Imperial War Graves Commision (nå Commonwealth War Graves Commission) med avduking den 10. september 1950. Ikke langt fra hovedinngangen til kirken er det en minnestein satt opp i 1948 over Asbjørn O. Solberg, en kvamvær som falt i Vardal i aprildagene 1940. På den andre siden av E6 er det fredspark og minnesmerke over falne norske soldater. På kirkegården er det usedvanlig mange forseggjorte klebersteinsgravminner. En rekke av dem er laget av Per Hansson Lien, som også har laget minnesteinen over George Sinclair på den gamle kirkegården.

Her finnes krigsgraver
Monument for falne britiske soldater
Forklaring på monumentet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kolbu kirke

Kolbu kirke

Bakgrunn
Dagens Kolbu kirke er den tredje i området. De to forgjengerne stod på litt andre steder, men innenfor kort avstand fra den nåværende kirken.

Kirke nr. 1: Dyste
Den første kirken var en stavkirke ved gården Dyste, litt lenger sør i bygda. Den er omtalt i et diplom fra 1381, uten at vi vet når den ble oppført — kanskje på 1200-tallet eller til og med 1100-tallet. Den var i bruk til rundt reformasjonen og er også omtalt av Jens Nilssøn og andre. På den gamle kirketomten finnes fortsatt et steinalter, og i Oldsaksamlingen i Oslo er det helgenfigurer av Maria og Johannes. Videre skal det finnes et utskåret dyrehode, en dør og tre fjeler som viser malerier av korsfestelsen og flere personer. På Toten museum (nå Mjøsmuseet) er en kirkedør og en dørring, og ved Dyste gård skal det finnes en figur av apostelen Johannes samt en svært gammel dør som antas å ha vært kirkens hoveddør. En lysestake er i privat eie. Kirken skal ha forfalt over lengre tid og stått lenge etter at den var ute av bruk — kanskje til frem mot 1784. Det ble etterhvert satt et skur over den for å bevare den.

Maria fra kalvariegruppe
Johannes fra Dyste
Maria fra Dyste

Kirke nr. 2: Molstad
Like vest for dagens kirke, ved gården Molstad, lå en laftet langkirke fra ca. 1300 til dagens kirke ble oppført i 1730. Den var altså i bruk et par hundre år parallelt med Dystekirken. Denne kirken var liten, og den var anneks til Hoff. De viktigste overlevningene fra denne kirken ser ut til å være en rekke katekismetavler som er tatt i bruk i dagens kirke på ulike vis. Noen er innfelt i altertavlen på sidene av alterbildet. Andre brukes nærmest som antependier eller er innfelt i skranken foran klokkerstolen. Det påpekes i jubileumsboken at tavlene, som er på latin og gammeldansk, ikke behøver å være blant det opprinnelige til Molstadkirken. Regnskaper og tingbøker vitner om litt varierende vedlikehold. På den store kirkeauksjonen ble Molstadkirken kjøpt av biskop Bartholomæus Deichman, som bad om fire år til å utføre nødvendige reparasjoner. På et møte i 1726 hevdet imidlertid klokkeren, Otto Hansen, at kirken vanskelig lot seg reparere, og at den var for liten. Biskopen sa seg villig til å bekoste ny kirke dersom allmuen ville bekoste «hvert 4de laft i kirken», noe som i første omgang ble avslått. Etter forhandlinger var det enighet om at allmuen skulle bekoste stoler og gulvet under stolene og biskopen resten. På det gamle kirkestedet står det en minnestein etter Molstadkirken.

Kors og alter ved Dyste
Steinalter på Dyste
Minnestein på Molstad

Dagens kirke
Kolbu kirke er en tømret korskirke som ble innviet av biskop Deichman den 22. februar 1730. Den har ca. 400 plasser og tre gallerier, og den ble restaurert i ca. 1870 og i 1950–52 (under ledelse av Bjarne Hvoslef; noen kilder tidfester dette til 1955). Biskopen, som falt i unåde ved tronskiftet, døde året etter innvielsen, og kirken ble solgt igjen og skiftet eier flere ganger før den kom på allmuens hender i 1789. I 1791 fortelles det at kirken har fått utvendig panel og blitt malt rød, og at taket er tekket med teglstein.

Kolbu kirke
Støpul
Kolbu kirke sett fra under støpulen

Interiør og inventar
Det er mulig at kirken var sparsommelig innredet i de tidlige årene. Det inntrykket gis i alle fall i jubileumsboken, uten at den sier så mye konkret utover å nevne enkelte gjenstander som en oblateske fra 1721, kalk og disk, lysestaker, jernkiste m.v. Mye av det sentrale inventaret er fra senere tider. Altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i 1877, i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke — som nevnt med bl.a. deler av gamle katekismetavler (som var blitt plassert i kirken i 1791) montert rundt bildet. Opprinnelig inngikk bildet i en nygotisk altertavle. Prekestolen er fra 1870, og døpefonten (også i tre) fra 1930. Kirken fikk sitt første orgel i 1784. Et snertingdalorgel fra 1961 ble i 2005 avløst av et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. april. Kirken brukes endel til konserter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom under kirken med nedgang under sakristiet i øst. På kirkegården nord for kirken står det en støpul med en kirkeklokke som var skadet i 1855 og ble omstøpt (av Ole Olsen), for så å bli erklært skadet i 1862. De to klokkene som er i bruk — formodentlig i det åttekantede tårnet — er fra 1862 (Anders O. Holte, Toten) og 1976 (Olsen Nauen). Opprinnelig var det kirkestaller på sørsiden av veien her, men i deres sted ble det i 1946 bygget et gravkapell som siden er omgjort til kirkestue. Ved siden av er det prestekontor i et bygg fra 1992.

Litt mer kirkehistorie
Det kan ellers se ut til at Kolbu har ført en omflakkende tilværelse administrativt. Da Toten prestegjeld ble delt i to i 1825, ble Kolbu liggende i Vestre Toten. Dette ble så delt i 1915, og da dannet Kolbu et prestegjeld sammen med Eina, som det har vært kirkelig samarbeid med siden, selv om det har vært uttrykt ønske om omorganisering. Ellers var Kolbu egen kommune fra 1908 til stedet ble slått sammen med Østre Toten i 1964. Da ble imidlertid kommunegrensen trukket opp på en måte som skapte kunstige skiller i bygda, og det skjedde en grenseregulering 1. januar 2003.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Høre stavkirke

Høre stavkirke

Høre stavkirke ligger oppe i åsen i den østlige delen av Vang kommune, nær grensen til Vestre Slidre, med flott utsikt til dalføret nedenfor. I likhet med Lomen stavkirke er Høre blitt utvidet, og utvendig er det kanskje mindre som minner om den opprinnelige kirken, men innvendig fremtrer stavverket klart og viser kirkens opprinnelige størrelse.

Det skal ha vært reist en stolpekirke her rundt år 1100, og stavkirken dateres til ca. 1180, noe som synes å bekreftes av undersøkelser av treverket. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1327. Stavkirken var sognekirke i middelalderen og ble annekskirke under Vang etter reformasjonen. Ved den store kirkeauksjonen ble den solgt til lokale bønder.

Kirke og støpul
Kirkegårdsportal
Utskjæring
Runestein

Opprinnelig hadde stavkirken rektangulært skip og smalere, apsidalt avsluttet kor, og både skip og kor hadde hevet midtrom. Kirken er imidlertid omfattende reparert og ombygget. Årstall som nevnes i den forbindelse, er 1660- til 1680-årene, 1724, 1740 og 1822. Ved sistnevnte anledning ble arbeidene ledet av byggmester Ole J. Ulen fra Slidre, og kirken fikk da blant annet nytt kor, mens skipet ble forlenget mot vest og utvidet mot nord og sør. Det var nye reparasjoner i 1857 og omfattende istandsetting og ombygging i 1888-89. Utvendig panel stammer fra denne ombyggingen, og kirken fikk dessuten sakristi og nytt skifertak. I 1970 ble kirken satt i stand under ledelse av Bjarne Hvoslef. I 1979 ble det utført arkeologiske undersøkelser, og råteskader ble utbedret. Ytterligere istandsetting fulgte året etter.

Kirkerom
Kor
Alterparti
Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Votivtavle
Kirkebenker

På korskillet står årstallet 1828, og det antas at interiøret fikk mye av sitt nåværende preg etter ombygginene på 1820-tallet. Det er brukt kraftige farger. Altertavlen skal, i likhet med altertavlen i Øye, være skåret av Tomas Tomasson Tørstad rundt år 1800. Tavlen har en rekke naivt utskårne figurer, med den korsfestede Kristus som sentralmotiv, omgitt av Moses og Aron med basunengler over. Tavlen sies å være malt av Gullik Knutsson Hovda. Prekestolen har fem fag og antas også å være skåret av Tørstad. Den skal være malt av Hovda i 1828. Døpefont er utført av Kristoffer Kvien i 1920-årene. Kirkebenkene har navn og antas å være fra 1820-årene.

Kirken har to store vangeportaler som er å finne inne i kirken: Den opprinnelige vestportalen rammer inn inngangen til skipet. Det som kan ha vært sørportalen, ble flyttet inn i våpenhuset i 1970. Ellers finner vi utskårne masker på mellomstavene i kirkerommet samt søylekapiteler med utskårne rankespyende hoder.

Orgelet (på vestgalleriet) er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1979. Det skal være to klokker i støpulen samt to middelalderklokker i takrytteren (som tidligere har huset fem, ifølge gamle inventarlister).

Kirken er omgitt av kirkegården. Den er avgrenset av en steinmur i vest. Den tidligere takrytteren ble i 1875 tatt i bruk som portaloverbygg. Like ved siden av portalen står en bautastein reist på initiativ av bygdedikteren Hallvard Bergh i 1882. I den er det risset inn runer til minne om kongsdatteren Gyda, som nektet å gifte seg med Harald Hårfagre før han hadde samlet Norge. (Mellom et par benker ved parkeringsplassen nord for kirken er en stein med et relieffbilde som illustrerer samme historie.) Støpulen er fra 1732 (byggmester: Ole Jacobsen Ruden), men det har vært andre før den. Nordvest for støpulen er det et kombinert bårehus og servicebygg som ble innviet i 1981.

Høre stavkirke kan besøkes av tilreisende om sommeren.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heidal kirke og Bjølstad kapell

Heidal kirke

Dagens Heidal kirke er den fjerde i rekken, og Bjølstad kapell, som står ved siden av, er nummer to. Opprinnelig var kirkestedet ved det som nå er Nørdre Prestgard, et par kilometer lenger opp i dalen. Der ble det oppført en liten stavkirke på 1000-tallet. Tuften kan visstnok fortsatt påvises, og det har vært gjort funn der som viser at det var kirkegård på stedet. På 1500-tallet ble kirken flyttet til nabogården Bjølstad.

Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell

Etterhvert utover 1500-tallet økte folketallet i Heidalen, og den lille stavkirken ble for liten. Den ble da avløst av en laftet langkirke med takrytter. Ifølge et hefte om Heidal-kirkene målte den 6,95 m x 6,65 m, men det gjelder formodentlig selve skipet. Materialer fra stavkirken sies å ha blitt gjenbrukt i kor, sakristi og sannsynligvis vindfang (våpenhus). Kirken var enkelt utstyrt. Mest bemerkelsesverdig var (og er) et par portalvanger fra stavkirken med dyreskurd som sies å representere noe av det eldste bevarte i sitt slag. I 1598 omtalte Jens Nilssøn denne kirken som anneks til Vågå, og Heidalen tilhørte da også Vågå kommune helt til 1907.

Det var vanskelige år, og denne kirken forfalt fra ganske tidlig av. Den ble solgt på auksjonen i 1723, men mens kjøperen betalte 20 riksdaler for selve kirken, betalte han 80 for jorden (kirkegården) som fulgte med. I 1754 ble ny kirke innviet på dagens sted, og Bjølstadkirken ble en stund brukt som låve, før huset ble flyttet i 1820, slik at tuften kunne brukes til et stabbur som var kornmagasin. Før det var sakristiet og vindfanget blitt revet. I 1933 ble gjenværende bygningsmaterialer gitt til bygda med tanke på gjenoppføring. Den ble gjennomført først fra 1950-tallet av, med innvielse 26. juli 1964. Arkitekt ved den anledning var Bredo H. Berntsen, og byggmester var Trygve Fjerdingren. Det er altså det Bjølstadkapellet vi ser i dag, og det fikk nytt kor og sakristi. Trygve Fjerdingren stod også for mye av innredningsarbeidet, mens Mathias Fjerdingren laget altertavle, benker mm. etter gamle tegninger. Borgar Hauglid malte altertavlen og tegnet et antependium. Finn Krafft var konsulent og rekonstruerte dekoren på den gamle prekestolen. Døpefonten i kleberstein er rekonstruert på grunnlag av en gammel skisse.

Heidal kirke
Heidal kirke
Heidal kirke

Ny Heidal kirke ble oppført på nåværende sted (like nedenfor gården Kruke, på grunn fra gården Heringstad) på begynnelsen av 1750-tallet med innvielse 11. mars 1754. Det var en laftet korskirke som fikk navnet Tabor. Kirken var ikke minst kjent for Jakob Klukstads inventar, et av bare fire sådanne. Klukstad laget altertavle, prekestol og korskille til kirken, og det fortelles at han bodde hos Eistein Kjørrn mens han gjorde det. Som hjelper hadde Klukstad med seg Sylfest Skrinde. Kjørrn studerte Klukstads arbeid og laget selv flere altertavler etterpå. Tavlene i Kvikne og Sel har begge likhetstrekk med Heidal-tavlen, ikke minst i komposisjonen. Prekestolen omtales av Roar Hauglid som «vel den vakreste av de tre stolene Klukstad har skåret». Kongemonogrammet på korskillet var for Kristian VII. En rekke ting ble overført fra kirken på Bjølstad til denne kirken. 26. juli 1933 slo lynet ned, og kirken brant ned til grunnen med det meste av inventaret. Bare noe kirkesølv, lysestaker, krusifiks og alterbøker ble reddet ut.

Etter brannen ble det ganske fort besluttet å bygge opp igjen en kirke som lignet mest mulig på den gamle, på tuftene etter denne, men det sies at den er litt større. Arkitekt var Bredo Berntsen, og Knut Villa var byggmester. Også dagens kirke er altså en laftet korskirke, og den har ifølge Kirkesøk 292 sitteplasser. Kirken ble innviet den 8. juni 1941 (som en av svært få kirker i landet som ble innviet under krigen).

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel
Takhimling over krysset

Hovedansvarlig for utsmykningen var Mathias Fjerdingren, som samarbeidet med Anders Johnsgård og Paul Sørhaugen, og inventaret er i tradisjonell stil med akantus på både altertavle, prekestol, orgelprospekt, benkevanger mm. Malerarbeidet på altertavlen, i taket og ellers ble utført av Ulrik Hendriksen, og mye av taket er altså utsmykket med himmel, skyer, basunengler og figurer som muligens forestiller evangelistene. Prekestolen er noe nær en kopi av Klukstads prekestol i gamlekirken. Døpefonten er av kleberstein. Det første orgelet ble levert av J.H. Jørgensen, men dagens orgel ble bygget av Robert Gustavsson i 1991. De tre klokkene er fra Olsen Nauen.

Heidal kirke og Bjølstad kapell
Fra kirkegården
Gamle gravminner under tak

De to kirkene står altså på samme kirkegård, der det finnes en rekke gamle gravminner. Disse er fotografert og registrert, og en rekke av dem er utstilt under egne spesiallagede takoverbygg. Ved kirkegården er det også et bårehus (fra 1970-tallet) og en kirkestue (et gammelt tømret hus som ble flyttet og gjeninnviet i 1986).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres. I dag fremstår den som en sidevei til E16, med adkomst via Nes i Ådal, og det er et vannskille mellom Hedalen og Begnadalen (som også kalles Nedre Hedalen). Likevel er Hedalen i Sør-Aurdal kommune. Kirken er omtalt første gang i 1327, men undersøkelser av treverket viser at tømmeret er felt vintrene 1161–62 og 1162–63. Dette gjelder imidlertid bare den vestre korsarmen, for kirken er som mange stavkirker blitt utvidet til korskirke. Det skjedde i 1699, og tverrarmene er laftet og har gallerier innvendig. Svalgangen rundt stavkirkedelen er beholdt, men koret ble revet ved utvidelsen. Takrytteren (som trolig er bygget av Svend Olsen Traaseth) kom til i 1738. Kirken ble ellers restaurert i 1902 under ledelse av Carl Berner. Da fikk den dagens kor til erstatning for det daværende sakristiet, og taket ble tekket med den karakteristiske grå skiferen vi ser i dag. Det hadde tidligere vært spontekket. Restaureringen ble i sin tid sterkt kritisert, blant annet av Heinrich Jürgensen, og allerede i 1908 ble stavkirkedelen restaurert på nytt. Også etter dette har det vært misnøye med tingenes tilstand.

Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke

Hvis vi betrakter vestre korsarm alene, ser vi klare likhetstrekk med Reinli stavkirke. Selve stavkirkedelen har beskjedent omfang: Stavbygget er ca. 6,2 meter langt og 5,3 meter bredt. Spor etter tak i østgavl tyder på at det gamle koret var lavere og smalere enn skipet, og en sørportal i koret er omtalt i 1665. Koret var avsluttet med apsis i øst, ifølge gamle regnskaper. Også kor og apsis var omsluttet av svalganger. En takrytter er omtalt på 1620-tallet og rapporteres i 1665 å være i dårlig stand. Det kan ha vært sidealtre på hver side av det nå forsvunnede koret, og muligens var det tønnehvelv i øst over sidealtrene.

Vestportal
Treskurd på vestportal
Beslag på vestportal

Taksperrene i stavbygget er opprinnelige. Øverst i søndre langvegg er det lysåpninger i form av tre runde glugger som kan åpnes og lukkes. (Senere har kirken også fått konvensjonelle vinduer.) På vangeportalen i vest finner vi treskurd som plasserer kirken i Sogn-Valdres-tradisjonen, noe som ikke er så overraskende når vi vet at Valdres var orientert mot Vestlandet (og tilhørte Stavanger bispedømme) i middelalderen. Portalen er godt bevart, idet den er blitt mindre brutalt behandlet enn flere andre portaler, som er påført skader ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke i 1822. På vestportalen er det også flotte, gamle beslag på inn- og utsiden, mens selve døren av av noe nyere dato.

Kirkerom
Alterpati
Krusifiks og altertavle

På alteret finner vi et stort krusifiks fra 1200-tallet som tidligere hang over korbuen. Det er ifølge en rapport hos NIKU konservert på 2000-tallet, i likhet med altertavlen bak, et helgenskap som en gang huset den såkalte Hedalenmadonnaen. Skapet skal være fra 1200-tallet og antas å ha blitt dekorert av Hovel Gaarder rundt 1766 (skjønt kirkeleksikonet antyder at Peder Aadnes kan ha gjort det). Det skal opprinnelig ha stått i mariaalteret i nord. Bare én av opprinnelig en rekke småfigurer fra skapet er bevart. Det dreier seg om en englefigur som nå henger på veggen til venstre for alteret. Hedalenmadonnaen var medtatt etter over 700 år og ble sendt til Oldsaksamlingen på Kulturhistorisk museum for konservering og kopiering. I 1990 ble en tro kopi satt opp på nordveggen like innenfor inngangen til kirken, mens originalen ble beholdt på museet. Etter noen år i eksil ble imidlertid originalen sendt tilbake til Hedalen i 2005, mens det nå er museet som har kopien utstilt (til tross for det som påstås i en rekke omtaler av kirken). Det finnes en informasjonsside om rekonstruksjonsarbeidet med lenke til en video.

Madonna fra Hedalen i kirken
Madonna fra Hedalen på museum
Kirkemodell
Relikvieskrin

På motsatt kirkevegg fra madonnaen henger en kirkemodell med en kvinnefigur øverst. Modellen antas å ha stått som kroning på alterskapet, og boken «Våre altertavler» omtaler den som et sakramenthus der hostien ble oppbevart.

I koret finner vi ellers et relikvieskrin som er blant få noenlunne bevarte i landet og visstnok det eneste som fortsatt er å finne i en kirke. Det skal være fra 1200-tallet og har form av et kirkebygg, utført i kobbelblikk på treplater. Det har relieffbilder rundt det hele, og blant motivene er Thomas Beckets martyrium og korsfestelsen. Kirkeleksikonet omtaler også en trebåre fra 1200-tallet til bæring av relikvieskrinet.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Prekestolen skal være fra ca. 1600. Den er rosemalt senere, og igjen er det snakk om Gaarder, med Aadnes som mulig alternativ ifølge kirkeleksikonet. Døpefonten i kleberstein fra Gudbrandsdalen er fra 1100-tallet, og til den hører et kjegleformet lokk av tre som virker nærmest forsteinet.

Av annet gammelt inventar kan nevnes et osculatorium (en kysseplate), og det finnes malerier fra perioden 1506-1730. Kirkesølvet er fra 1800- og 1900-tallet. Blant messehaglene er én fra 1700-tallet og én fra 1800-tallet. Det finnes også noe gammel grafitti.

Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1976, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Støpulen nordøst for kirken er ikke på alder med kirken, men to klokker som henger i den, skal være fra 1300-tallet. Ellers finnes det ifølge kirkeleksikonet én klokke støpt av M.K. Skiøberg i 1822, én fra 1718 og én av engelsk opprinnelse. På kirkegården er et minnesmerke over et lokalt krigsoffer og et over Syver Bruskerud (1843–1916), som utvandret til Amerika og etterlot et legat til fordel for fattige i hjembygda. Ved inngangen til kirkegården står et laftet toetasjers bygg som er kjent som Prestestugua. Her bodde presten i gamle dager når han var på besøk, og bygningen ble brukt som tinghus. I dag huser den blant annet den opprinnelige kirkedøren og gamle kirketekstiler.

Prestestugua
Krigsminnesmerke
Minnesmerke over Syver Bruskerud

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grinaker stavkirke

Grinaker stavkirke 1846
Tegning av Grinakerkirken (utvidet til korskirke) datert 9. juli 1846, gjengitt i Hadeland – bygdenes historie, bind 1.

Bakgrunn
Grinaker stavkirke er borte nå, men blant oss likevel. Der Grinakerkirken stod mellom Grinakergårdene, er bare tuftene igjen. Historien om Grinakerkirken har mange likhetstrekk med stavkirker flest ved at den ble utvidet til korskirke på 1700-tallet, likevel funnet for liten og så revet (eller — strengt tatt — tatt ned) på 1800-tallet, nærmere bestemt i 1866. Grinakerkirkens skjebne skiller seg likevel noe fra de andre stavkirkenes ved at den ble målt opp og dokumentert før nedtagelsen, og materialene ble gjenbrukt og er for en stor del fortsatt å finne i en bygning vi kan besøke, nemlig Klokkerlåven på Hadeland folkemuseum.

Bygningshistorie
Grinaker stavkirke antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet, og den ble som nevnt utvidet til korskirke på 1700-tallet, idet stavkirkedelen utgjorde vestre korsarm. Kirken var en gavekirke. Den mottok altså ikke kirkeskatt, men var avhengig av gaver. Likevel var den rikt utstyrt, som vi kan se bl.a. ved et besøk i kirken som avløste den i 1866, Tingelstad (nye) kirke. I 1743 ble den sagt å være velholdt, men det gikk kanskje litt nedover etter det, for i forarbeidene til Tingelstad nye kirke ble den karakterisert som «den gamle Gavekirken, som er udsæt for Træk, da den med sine til forskjellige Tider opført Tilbygninger, som hænger daarligt sammen, paa mange Stæder giver Vinden sit Indpas…». Bestemmelsen om at 30 prosent av menigheten skulle ha plass i kirken på en søndag, ble Grinakerkirkens bane, ettersom den bare hadde drøyt hundre plasser. I 1862 ble det vedtatt å rive den.

Stavkirketuften
Stavkirketuften

Kirketuft
Kirketuften ligger ved Grinaker (Grindaker, Grindeker) nordre, gnr. 109, øst for Grinakerlinna. Ruinen ble gravet ut og satt i stand i regi av Riksantikvaren i 1961–62. Den er fredet. Det er ikke mange steinene i høyden, men det er så vi ser hvordan formen på bygget var.

Klokkerlåven
Opprinnelig stav

Klokkerlåven som museum
Klokkerlåven, som står like ved Tingelstand nye kirke, var altså en låve for stedets klokker, bygget på slutten av 1860-tallet. Låven var nær ved å råtne bort og falle sammen, men ble reddet i siste liten. Den fungerer nå som museum for Grinakerkirken, og det er omvisninger i den noen søndager hver sommer. En slik omvisning kan anbefales på det varmeste. Ikke bare illustreres de generelle poengene som er nevnt her. Man vet også fra hvilken del av kirken de forskjellige materialene kommer, og den besøkende får samtidig med seg mange gode historier. Og det er ikke bare snakk om bygningsmaterialer. Her er for eksempel kirkestoler, dører, vindfløyer og malte bord fra takhimlingen. De sistnevnte går for å være Niels Hansen Bragernæs’ eldste bevarte arbeider.

Kirkestol
Vinduer fra korskirken
Benkerygger
Takhimling
Takhimling
Vindfløyer

Inventarets skjebne
Mye av inventaret fant altså veien til Tingelstad nye kirke. Dette gjelder blant annet Nicolai Borgs prekestol, døpefont og korskranke (sistnevnte ble montert på orgelet, og kongemonogrammet ble byttet ut med en englefigur). Videre gjelder det de to treskulpturene Fortuna og Justitia, den ene kirkeklokken, alterkalk og disk, en brødeske i sølv, en kiste til kirketekstiler, et døpefat, to lysekroner, to vegglampetter, to lysestaker av tinn, en stol og en klokke. Flere bilder av dette er å finne i Tingelstad-oppslaget.

Prekestol
Døpefont
Døpefonthimling
Orgel

Altertavlen ble overtatt av Sørum kirke i Bjoneroa, på vestsiden av Randsfjorden. En tidligere altertavle (fra 1627) er å finne på Norsk folkemuseum. Den har et nattverdsbilde.

Allerede i 1726 hadde Bønsnes kirke på Røysehalvøya overtatt den gamle prekestolen som var blitt avløst av Borgs akantusprydede prekestol.

Armløs Kristus
Maria fra Grinaker
Altertavle fra Grinaker
Alterbok fra Grinaker
Messehagel fra Grinaker
Messehagel fra Grinaker

Andre gjenstander som ikke ble brukt i andre kirker, ble sendt til museer. I Oldsaksamlingen i Oslo finner vi en skulptur av Maria med barnet og en armløs kristusfigur fra et krusifiks. Folkemuseet har foruten en alterbok og et par messehagler også et Bragernes-bilde av Jesu dåp, et bilde av hudstrykningen (jf. Joh. 19) og visstnok et bilde som viser forklarelsen på berget (jf. Matt. 17, 1–9).

Middelalderens mange hundre stavkirker er redusert til under tredve, og det skjedde i et forrykende tempo helt til slutten av 1800-tallet. Det finnes få bedre illustrasjoner på dette fenomenet enn Grinakerkirken. Det rare er egentlig at det finnes noen stavkirker igjen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjøvik kirke

Gjøvik kirke

Bakgrunn
Gjøvik kirke er en pen og avholdt Nordan-kirke — i nygotisk stil som mange andre sådanne (noe som slett ikke er sjelden, slik det sies på kirkens nettsted). Den ble finansiert ved gave fra en rik byborger og innviet i 1882, bare 61 år etter at Gamle Hunn kirke stod klar. Denne ble revet i forbindelse med byggingen av den nye kirken, og det var en viss gjenbruk av materialer. At Hunnkirken ble revet så tidlig, skal skyldes en blanding av patriotisme i den unge byen og problemer med vinteroppvarming. Gamle Hunn kirke skal ha hatt en altertavle av Lars Borg som ifølge Roar Hauglid er gått tapt (skjønt det kan gjelde forgjengeren). Dagens Hunn kirke er en helt annen og ligger på et annet sted.

Kirkebygg
Gjøvik kirke er en langkirke i tre med inngangsparti i tårnfoten i vest. Utvendig kjennetegnes den ikke minst av kraftige hjørnelisener med fialer (småspir). Disse virker ekstra markante, siden de har kontrastfarge i forhold til det hvite. Tårnet har et høyt, smalt spir og er omgitt av to trappehus. Koret er som vanlig smalere og kortere enn skipet og flankeres av sakristier. Kirken hadde opprinnelig 650 sitteplasser, inkludert galleriet. I dag anslås antallet til 500. Det er, som vanlig, orgelgalleri over vestinngangen. Også innvendig er det en lignende kontrastvirkning i fargene. Nåværende farger er satt av Knut Knutsen i 1960.

Inventar
Når det gjelder inventar, er altertavlen malt av Asta Nørregaard, visstnok den første kvinnelige maler i Norge som fikk i oppdrag å male en altertavle. Motivet er «Den trøstende Kristus», og bildet er kopiert til enkelte andre kirker. Under bildet er et sistat fra Matt. 11, 28: «Kommer hid til mig Alle som arbeide og ere besverede, og jeg vil give Eder Hvile!» Prekestolen i tre er laget av byggmester J.C.C. Aschenbach, som også stod for oppføringen av kirken. Døpefonten, av Søren Lexow-Hansen, er formet som en stående engel med muslingfat. Opprinnelig var den utført i terrakotta, men etter hærverk i 1991 brukes en bronseavstøpning, samtidig som den reparerte originalen er på utstilling. Kirken fikk i 2007 nytt orgel fra Norsk orgelverksted. Det finnes også et kororgel. De to kirkeklokkene er begge datert 1820, ifølge kirkeleksikonet. Den ene er fra J.G. Große i Dresden, den andre «støbt på gaarden Schikkelsed af M.K. Skiøberg».

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Spillepult
Mot utgangen

Kirken ble restaurert 1927 og 1960, malt utvendig i 1993 og ommøblert innvendig i 2004–2005 i forbindelse med sliping og lakkering av kirkens gulv. I 2009 var det igjen tid for maling. Gjøvik kirke er en populær konsertkirke.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke gravlund ved kirken. For sentrumsnære strøk i Gjøvik skjer begravelser ved Gjøvik gravlund (nedenfor Østre Totenveg) og ved Hunn gravlund, der den gamle kirken stod, og der vi dessuten finner fylkets eneste krematorium.

Kilder og videre lesning:

  • Martin Dehli og Nils Duvaland (red.): Gjøvik kirke og menighet gjennom hundre år 1882–1982 (Gjøvik, 1982)
  • Lokalhistoriewiki
  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 156–157
  • Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år. Glimt fra Vardal prestegjelds historie (Vardal menighetsråd: Gjøvik, 2003), særlig s. 56–60
  • Gjøvik menighet
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 589
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det norske samlaget, 1995), s. 146–147
  • NRK

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden