Stikkord: kirke

kirke

Sannidal kirke

Sannidal kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Sannidals første kirke var en stavkirke fra ca. år 1200 som var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, der den er kalt Moo (slik stedets bedehus fortsatt er). Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok (som «Sannickedal»). Stavkirken hadde tårn (formodentlig takrytter) og svalgang omkring. Noen materialer fra stavkirken ble gjenbrukt i dagens nye kirke. I våpenhuset finnes rester av en stavkirkeportal og en dør med middelalderbeslag. Altertavlen (1640) og prekestolen (1621) er å finne på Folkemuseet på Bygdøy, og klebersteinsdøpefonten (ca. 1200) er fortsatt i bruk, i likhet med en god del gammelt kirkesølv.

Altertavle fra Sannidal
Prekestol fra Sannidal
Adam fra Sannidal
Eva fra Sannidal

På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken i Sannidal og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeid med ny kirke begynt, selv om formell tillatelse ble gitt først i mai 1772. Kirken stod ferdig allerede den 1. september samme år. I 1774 ble den overdratt til bygdefolket, som forpliktet seg til å vedlikeholde den. Tårnet er fra 1803. I tiden etter 1910 var det snakk om å flytte kirken til et mer sentralt sted, men man slo det fra seg. Kirken er naturligvis pusset opp en rekke ganger, blant annet i 1883, i 1943, i 1951 og til 200-årsjubileet i 1972. I 1943 ble vinduene ført tilbake mot opprinnelig, noe mindre størrelse, og i 1951 ble interiøret fargerestaurert etter planer av Finn Krafft. Ved arbeider med det innvendige taket vinteren 2009–2010 ble det avdekket gamle takdekorasjoner, men det ble besluttet å male over dem.

Sannidal kirke
Sannidal kirke
Kirkegårdsportal
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Kirkestue
Mo bedehus
Kirkestaller?

Kirkebygg
Sannidal kirke er en laftet korskirke, og den har ifølge kirkeleksikonet rundt 330 sitteplasser. Kirken har utvendig panel, mens tømmeret er synlig inne i kirken. Det er sakristi (fra tiden etter 1814) i øst og tårn (fra 1803) i vest med våpenhus i tårnfoten. Koret er i østre korsarm, og det er gallerier i enden av alle fire korsarmer (til og med i øst). Det kan legges til at forrige inkarnasjon av Kragerø kirke hadde sterke likhetstrekk med Sannidal kirke.

Inventar
Altertavlen er fra 1600-tallet og har et korsfestelsesbilde. Den var tidligere i Kragerø kirke, men ble overført til Sannidal i 1870, da Kragerø fikk ny kirke. Prekestolen sies å være fra begynnelsen av 1800-tallet og ble gitt til kirken i 1840. Døpefonten er fra 1200-tallet og laget av kleberstein, antageligvis fra Gotland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1888, et Hollenbach-orgel (7 stemmer, ett manual) som visstnok ble installert av Hollenbach selv. Det ble skiftet ut i 1952 med et 12 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det sies at orgelet ikke er i tilfredsstillende stand, og det er dessuten utsatt for museangrep. Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen, mens den andre er støpt i Sem i 1830. (Dette var noen år før det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi, ble dannet, men kan vi anta at samme familie stod bak?) Kirken har en Frederik II-bibel fra 1589 og (som nevnt) endel kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Like ved kirken står to krigsminnesmerker: ett fra andre verdenskrig og et annet fra napoleonskrigene. Lenger vest på kirkegården er Kirkestua (oppført 1848–50), som ifølge Wikipedia har vært brukt som skole tidligere, og som i dag huser prestekontor og møterom. På motsatt side av veien ligger Mo bedehus, som brukes til religiøse møter og leies ut til arrangementer. Litt bortenfor Kirkestua ligger et bygg som ser ut til å ha vært kirkestaller, uten at dette bekreftes av undersøkt litteratur. Prestegården (noen hundre meter lenger øst, på den andre siden av E18) ble solgt i 2018 og er altså ikke lenger i OVFs eie. Sannidal bygdetun ligger like borti veien vest for kirken.

225-årsjubileum for Sannidal kirke ble feiret den 7. september 1997. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sauland kirke

Sauland kirke

Bakgrunn
Sauland hadde en gang en stavkirke som er omtalt i 1395, men som antas å ha blitt oppført på første halvdel av 1200-tallet. Jens Nilssøn omtalte den som Seudeland (og Søland) i sin visitasrapport fra 1595, der det fremgår at den var anneks til Hierdall (Hjartdal) og hadde gudstjeneste annenhver søndag (hver tredje om vinteren). På 1840-tallet var kirken liten og medtatt, men det ble utarbeidet reparasjonsplaner, inkludert tegninger, og kirken er også avbildet av Adolph Tidemand på hans Gudstjeneste i en norsk landskirke. Dermed vet vi en god del om hvordan kirken så ut, og det finnes dessuten en portal fra den utstilt i Kulturhistorisk museum. Da det kom til stykket, var imidlertid kirken så medtatt at planene ikke ble iverksatt. Stavkirken ble revet i 1860, etter at dagens kirke stod klar.

Kirkebygg
Da det gikk mot nybygging, var det først snakk om steinkirke, men det ble ikke godtatt av departementet. Kan det ha vært økonomisk begrunnet? Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch og godkjent av departementet med noen mindre endringer i 1854. Byggmester Olsen fra Kongsberg fikk oppdraget med å bygge kirken, men det skulle ta ni år før den var ferdig. Den ble imidlertid tatt i bruk noe før, og årstallet 1857 står å lese på vindfløyen i spiret. Kirken ble innviet den 23. september 1859, og først i 1863 var den helt ferdig.

Sauland kirke er en korskirke i tre (bindingsverk?) med ca. 250 sitteplasser. Tverrarmene er imidlertid svært korte og dessuten møblert med stoler snarere enn benker, så det er ganske vanlig å omtale kirken som langkirke. Kirken har vesttårn, og koret i øst er noe smalere og lavere og rett avsluttet. Det er et lite sakristi eller utgangsparti i forlengelsen bak det.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest og gallerier også i tverrskipene. Ikke minst vinduene er i utpreget sveitserstil, og koråpningen er femdelt med spissbuer. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Kirken er pusset opp og malt en rekke ganger, og det har vært justeringer i fargene både utvendig og innvendig. Til jubileet i 2009 skal kirken ha fått tilbake sine opprinelige farger. (Se f.eks. bilde i menighetsbladet fra 2009.)

Altertavlens ramme er fra da kirken var ny. Tidligere stod det rett og slett et kors i den, men i dag har den et maleri med tittelen «Den oppstandne Kristus» som ble malt av Finn Emanuel Olsen i 1974. En kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (fra Vor Frue kirke i København) stod på alteret fra 1907, men er siden flyttet til korets nordvegg. I skipets sørøstre hjørne er et alterbilde som er overført fra stavkirken, titulert «Den korsfestede».

Olsen har også utsmykket prekestolen med bilder av de fire evangelistene. Stolen ble snekret da kirken var ny. Om døpefonten sier ikke litteraturen annet enn at den er av tre.

Orgelet har ti stemmer og ble bygget av J.E. Spigseth i 1977. Et piano ble innkjøpt i 1980. To klokker fra middelalderen (muligens hhv. 1200- og 1400-tallet) i tårnet er overført fra stavkirken.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er av relativt beskjedent omfang. Det står et lite båre- og redskapshus i kirkegårdens nordøstre hjørne (fra 1966, utvidet 1991–92). Øst for kirken, mot Sauland skole og på nordsiden av en liten parkeringsplass, er menighetshuset. Prestegården ligger på sørsiden av E134. Selve presteboligen er av nyere dato.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Siljan kirke

Siljan kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Det sies at det allerede på slutten av 900-tallet ble bygget en stolpekirke eller stavkirke ved den gamle gudehovet i Siljan. Da den ble dårlig, bygget man en steinkirke, som siden er utvidet og fortsatt står, trolig oppført en gang i tidsrommet 1150–1250. Den var korsfarerkirke og var viet til erkeengelen Mikael. Bygda ble nesten utradert av Svartedauden og hadde ikke egen prest etter det. Kirkemessig ble den slått sammen med Eidanger for så å bli overført til Gjerpen prestegjeld i 1847 og få eget prestegjeld i 1856. Kirken ble reparert bl.a. i 1619 og 1736, og på 1800-tallet var befolkningen økt såpass at det ble spørsmål om utvidelse eller ny kirke.

Siljan kirke
Siljan kirke
Krigsminnesmerke

I 1838 ble kirken forlenget mot vest med et skip av tre (formodentlig bindingsverk), idet vestveggen i murkirken ble fjernet. Det som hadde vært skip og kor, ble da hvv. kor og sakristi. Middelalderdelen ble også kledd med tre invnendig og delvis utvendig, så det skulle nok godt gjøres å se at det var en middelalderkirke man stod overfor. Etter moderniseringsarbeider i 1865 ble det i 1903 bygget nytt vesttårn med våpenhus. Rett etter krigen begynte en restaurering med delvis avdekking av middelalderkirken, altså kor og sakristi, med videreføring i 1966–70 (ved Ragnar Nilsen), da middelalderkoret (som var blitt sakristi) ble åpnet mot kirkerommet. Ved fjerning av kalk på veggene oppdaget man gamle tegninger og dekorasjoner. Det dreier seg blant annet om tre skip (se f.eks. her), innvielseskors og Lukas som okse med vinger. Kirken sies i boken «Kirker i Telemark» å ha 136 plasser, mens kirkeleksikonet opererer med 200.

Kor
Døpefont
Kalkmalerier

Inventar
I 1904 fikk kirken en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde av Kristi oppstandelse (original i Bragernes kirke i Drammen). Dette ble flyttet ved restaureringen i 1966-70. På fondveggen over alterpartiet henger et krusifiks fra middelalderen, mens en billedvev av Else Marie Jakobsen som viser Jesus som den gode hyrde, henger på fondveggen til høyre for alteret. Prekestolen er fra 1865. Døpefonten i furu har timeglassform. Den sies å være fra middelalderen.

Kirken overtok Hedrum kirkes gamle orgel i 1921. Det er siden overført til Telemark museum. Dagens orgel (på vestgalleriet) er et elektropneumatisk Jørgensen-orgel fra 1961. De to kirkeklokkene ble støpt i Tyskland i 1871. Det finnes også noe gammelt kirkesølv.

Siljan kirkegård
Siljan kirke
Siljan kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet gjennom årene. Nord for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. På kirkegården står en minnebauta over ofrene for napoleonskrigene (1808–14) og den annen verdenskrig. Prestegården ligger like vest for kirken.

Siljan prestegård
Siljan prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skafsåheii fjellkirke

Skafsåheii fjellkyrkje
Foto: Siri Johannesen, fra Wikimedia Commons

Skafsåheii fjellkirke ligger langs fylkesvei 450, på fjellovergangen mellom Valle i Setesdal og Tokke i Telemark (og i sistnevnte kommune). Dette er blant de nyeste fjellkirkene her i landet. Den ble innviet den 21. juni 2009 etter at det hadde vært arbeidet med saken siden begynnelsen av 1990-tallet.

Kirken er skildret i bilder og litt tekst på kirkens eget nettsted. Den drives av en stiftelse.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skafså kirke

Skafså kirke

Bakgrunn
Skafså i Mo i Tokke hadde tidligere en stavkirke som ble revet i 1837 for å gi plass til dagens kirke. Vi befinner oss på rundt 500 meters høyde, mens kommunesenteret Dalen ligger nede ved innsjøen Bandak på beskjedne 72 moh. få kilometer lenger nord. Kirken er i likhet med den samtidige nabokirken Mo basert på en typetegning av H.D.F. Linstow, og denne er også utgangspunkt for Nesland og Grunge kirker.

Kirkebygg
Det dreier seg om en tømret langkirke som ble innviet den 28. juli 1839. Kirken har vesttårn, rektangulært (og ganske kort) skip, rett avsluttet kor og et sakristi som ble tilføyd i 1975–76. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser, og det er galleri i vest.

I 1950-årene (gjeninnvielse 30. august 1959) ble kirken restaurert og dekorert innvendig. Byggmester Tresland var ansvarlig for snekkerarbeidet idet tak og gulv ble isolert, benker ble ombygget osv. Kirken ble dekorert med bibelske motiver av Kristian Kildal, som også planla interiøret. Dette gjelder ting som prekestolen, dørene og galleribrystningen, der han malte apostelfigurer i tolv felt. H. Runningen utførte håndverksmaling ved samme anledning.

Inventar
Alterbordet er fra renessansen og ble tilbakeført til kirken ved restaureringen. Altertavlen har arkitektonisk oppbygning, omtrent som en gresk tempelfront, og i den er et bilde av Kristi gjenkomst malt av Mikkel Mandt. Ved restaureringen måtte det imidlertid vike plass for et krusifiks fra 1200-tallet, men Mandts bilde er tilbake i altertavlen nå. Nevnte krusifiks ble restaurert av Domenico Erdmann i 1928 og anbragt på korbjelken på et kors laget for anledningen. Ved restaureringen i 1959 ble krusifikset satt inn i altertavlen. I 1990 ble det imidlertid sendt til Riksantikvaren for konservering, og siden 2001 har det vært å finne på Vest-Telemark museum.

Prekestolen er på alder med kirken, men altså dekorert senere av Kildal. Døpefonten er av tre, og det skal også finnes rester av en eldre døpefont (av tre, men mangler den steinfonten som tilsvarende i Mo kirke har). De to kirkeklokkene er fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Olof Hammarberg (Göteborg) i 1982 (innviet 6. januar 1983). Det erstattet et harmonium fra tiden rundt restaureringen. Fremme i koret står to brudestoler som er modellert på en gammel renessansestol fra stavkirken.

Kirkegård mm.
I våpenhuset er det en gammel runestein, og ved kirkemuren er det en gapestokk som visstnok ble brukt på folk som ikke gikk til messe. Det finnes også noen malte planker fra stavkirken. Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Sørøst for kirken, like utenfor kirkegårdsmuren, står et hus som trolig er servicebygg. På den andre siden av veien er «Soknehuset» eller kirkestuen.

Skafså kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Mo kirke.

Skafså kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skien kirke

Skien kirke

Bakgrunn
Skien kirke er så monumental at den kunne ha vært domkirke, men det har den aldri vært. Derimot er den prostikirke. Byen har hatt kirke siden middelalderen, og i 1886 var det en stor bybrann der der kirken fra 1783 brant. Det var Christianskirken, en korskirke i stein som i sin tid var inspirasjon til for eksempel Jarand Rønjoms korskirker i tre på landsbygda lenger opp i Telemark. Noe av inventaret ble redddet ut av den brennende kirken, deriblant døpefonten, et bilde av Kristi gravleggelse (kopi etter Caravaggio) samt statuer og lysestaker.

Christianskirken
Kristi gravleggelse
Skien etter brannen i 1886

Så fulgte en ny byregulering samt en arkitektkonkurranse der man ikke ble enig om en vinner. Det ble avholdt en ny konkurranse der Hagbarth Schytte-Berg gikk seirende ut. Schytte-Berg studerte i 1889–90 hos Johannes Vollmer, men når det gjelder formspråk, trekkes det gjerne paralleller til Johannes Otzen, uten at det er funnet noe konkret forbilde blant Otzens kirker (i motsetning til for Trefoldighetskirken i Arendal). Byggmester var Lorentz Christian Wagle fra Arendal, og kirken ble innviet den 31. august 1894. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 1047, men det var opprinnelig flere.

Kirkebygg
Skien kirke er en nygotisk kirke i upusset tegl med høye, slanke tvillingtårn ved inngangen i sørøst. Kirken er formet som et latinsk kors der den står på et høydedrag som forsterker effekten av de himmelstrebende tårnene. Den utvendige fasaden har markeringsbånd i glaserte, mørkebrune teglstein mellom de dominerende røde teglsteinene. Her er vi langt fra de enkle nygotiske vinduene vi finner i en rekke landsens kirker. Kirken har sammensatte former, men er likevel helhetlig. Det er tre portaler i sørøst. Det har vært store vedlikeholdsproblemer med kirken, og mye av fasadesteinen har vært skiftet ut. På 1980-tallet ble det utført omfattende fundamenteringsarbeider under tårnene.

Skien kirke

Interiør og inventar
Kirkerommet virker mer langstrakt enn f.eks. Sagene kirke. Interiøret kan nesten kalles et eneste stort kunstverk av tegl. Det er en usedvanlig rikdom av former og overflater, forskjellige typer teglstein, glaserte stein osv. Spesielt interesserte henvises til litteraturen; her kommer bare en rask gjennomgang. Kirken fikk glassmalerier til innvielsen. De er levert av firmaet Hemmersdorf & Co, og har en blanding av figurer og symboler. Vi ser for eksempel Peter og Paulus i rosevinduene i tverrskipene. Både altertavle og prekestol er murt i teglstein. Begge har spissbueformer som stod tomme i begynnelsen, men ble fylt med bilder malt av H.C. Hansen jr. i 1918 og 1921. Altertavlen har bilder av Jesus og de fire evangelistene, mens forsamlingen som er avbildet på prekestolen, er mer uvanlig i slike sammenhenger. Her finner vi Hans Nielsen Hauge, Hans Tausen, Olav den hellige, apostelen Paulus, apostelen Peter, Martin Luther, Augustin, Ambrosius og Johannes Khrysostomos. Alterpartiet og prekestolen ble oppfattet som massive i begynnelsen og ble ganske skarpt kritisert. Marmordøpefonten er laget av Ole Fladager og er overført fra Christianskirken.

Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel

Ved innvielsen i 1894 hadde kirken et 31 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Det fikk tilføyd et tredje manual med åtte stemmer i 1936, og i 1954 ble det utvidet av J.H. Jørgensen og har nå hele sytti stemmer. Det er et av landets største orgler. Kirken har fire tyskstøpte klokker, to i hvert tårn. De er stemt i C, E, G og A. Automatisk ringing er installert av Olsen Nauen. Langt flere detaljer er skildret i ord og bilder i jubileumsboken. Det finnes en oppsummering av restaureringer hos fellesrådet.

Kirkegårder og omgivelser
Lie kirkegård er drøyt hundre meter nordvest for kirken. Ellers er Johannes kirkegård ikke mange hundre meter unna, og til Nordre gravlund og krematoriet er det omtrent en kilometer. Skien prestegård overlevde brannen i 1886 og er således en av byens eldste bygninger.

Skien kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skirva fjellkirke

Skirva fjellkirke

Skirva fjellkirke ser ut til å være Telemarks nordligste kirkebygg. Vi befinner oss i Skirvedalen — mellom Tinn Austbygd og Veggli i Numedal — og kirken er ca. 900 moh., like øst for Skirvedalen fjellstue. Veien åpnet i 1961, og arbeid for kapell begynte på 1960-tallet. Tomt ble gitt til formålet i 1969, og året etter ble det nedsatt en byggekomité. Kirken ble tegnet av Roar Tollnes og for en stor del oppført på dugnad. Biskopen innviet kirken den 25. juli 1976. En stiftelse står for driften.

«Skirva fjellkyrkje og ungdomssenter» er en arbeidskirke i hovedsakelig tre. Foruten kirkerom inneholder komplekset blant annet internat og matsal med peis samt diverse aktivitetsrom og bekvemmeligheter. Det er sengekapasitet til 40, men dette kan utvides ved bruk av madrasser, ifølge kirkens eget nettsted.

Altertavlen er et teppe som er formgitt av Kristin Sommerfeldt. Hun døde imidlertid i en bilulykke før hun rakk å fullføre det, så det er vevet av hennes mor, Guro Stranden. Symbolikken er forklart på kirkens nettsted. Prekestolen er laget ved Bjerke Verkstad i 1976, og døpefonten, som også er på alder med kirken, er tegnet av arkitekten. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen og kirken har et elektronisk Ahlborn-orgel. Guro Stranden har også laget messehagler.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Skirva fjellkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skotfoss kirke

Skotfoss kirke

Bakgrunn
Byggingen av Skotfoss kirke henger sammen med fremveksten av Union Co. Området sognet opprinnelig til Melum og var tynt befolket, men med anleggelsen av Skotfos Bruk vokste befolkningen raskt, og i løpet av 1890-tallet kom kirkebygging på tale, finansiert av Union. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, og snekkerarbeidet ble utført av arbeidere ved Skotfos Bruk. Kirken ble innviet den 6. desember 1900. Sognet er i dag felles med Gulset.

Kirkebygg
Skotfoss kirke er en langkirke, selv om den utenfra kan minne om en korskirke ved første øyekast, riktignok med korte og relativt brede tverrarmer. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og i nord har den et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier. Kirken er relativt stor, og ifølge boken «Kirker i Telemark» (1986) har (eller hadde) den 650 sitteplasser, men fellesrådet operer med 420 og kirkeleksikonet nøyer seg med 350. Kirken er fra tre, formodentlig bindingsverk. Den var okergul i begynnelsen, men ble hvitmalt i 1924, og i 1987 fikk den en mer antikkhvit farge med beigeaktig staffering.

Interiør
Søylerader på sidene gjør kirken treskipet, med vinduer over sideskipene, som har lavt tak. Utenfra kan dette minne om svalgangene på en stavkirke. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koråpningen er rundbuet, selv om vinduene er i sveitserstil og bruken av kontrastfarger i kirkerommet bringer tankene hen på nygotikk. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. De bakerste benkene i kirken ble fjernet i 1991 og erstattet med småbord for å gi flere bruksmuligheter.

Inventar
Altertavlen er skåret av møbelsnekker Carl Duvier, og bildet er malt av J. Nortvig og viser den kananeiske kvinne ved Jesu føtter (jf. Matt 15, 22–28). Duvier har også laget prekestolen. Døpefonten er i kleberstein. Dagens orgel har 21 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. De to kirkeklokkene av stål ble støpt av Bochumer Verein i 1900.

Skotfoss kirke
Skotfoss kirke
Skotfoss kirke
Skotfoss kirke
Krigsminnesmerke
Bårehus eller redskapshus?

Kirkegårder
Ved Skotfoss er det to kirkegårder, Pollen og Omdal, som begge ligger et lite stykke lenger ut fra byen. Det står et krigsminnesmerke øst for kirken, og på vestsiden er et lite bygg som formodentlig er bårehus eller redskapshus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skåtøy kirke

Skåtøy kirke

Bakgrunn
Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

Kirkebygg
På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegården ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke som ifølge menigheten har rundt 550 sitteplasser. Tidligere har man tillatt 800 eller vel så det personer i kirken, hvilket gjør kirken til en av landets største trekirker. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen. Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing eller restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Prekestolen er i korbuens venstrekant. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett.

Altertavlen er fra 1918. Bildet er malt av Julie Gjessing og viser til Mark 1, 35. Koret har glassmalerier fra 1941 formgitt av Rolf Klemetsrud, som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen. Motivene i de fire vinduene er Jesu fødsel, korsfestelsen, oppstandelsen og Kristus som troner over det nye Jerusalem. Siden har det kommet glassmalerier i form av mindre bilder også i andre vinduer. Motivene omtales i en jubileumsbok som Lammet med seiersfanen, Pelikanen som mater sine unger med sitt blod, og to tilbedende engler. Disse omtales av kirkeleksikonet som «Basunengler og andre figurer» og tilskrives Karl Kristiansen.

Kirken har et Hollenbach–orgel fra 1888 som ble restaurert i 2012 og sagt å være landets best bevarte Hollenbach-orgel. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en del av kirkegården på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Krigsminnesmerke
Kirkegårdsportal
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Solum kirke

Solum kirke

Bakgrunn
Solum var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Skien i 1964. Solum prestegjeld ble utskilt fra Skien i 1738 og omfattet også Melum, Kilebygda og Skotfoss. Solum hadde i middelalderen en stavkirke som var viet til Johannes døperen. Etter kirkesalget i 1723 var stavkirken i dårlig stand, og rett etter at den ble videresolgt i 1765, ble den revet, og dagens kirke ble oppført. Foruten inventar i dagens kirke finnes gjenstander fra stavkirken på enkelte museer som Telemark Museum i Skien, Nordiska museet i Stockholm og Oldsaksamlingen i Oslo.

Solum kirke
Solum kirke
Solum kirke

Kirkebygg
Solum kirke ble oppført av byggmester Joen Jacobsen og innviet den 5. juli 1766. Likevel fortelles det at kirken ikke var ferdig innredet før i 1783. Solum kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den har vestårn, rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. Dåpssakristiet helt i øst var inntil 1885 gravkammer for kirkeeieren og familien. Antall sitteplasser oppgis til 180 i bokverket «Kirker i Norge», mens Kirkesøk opererer med 205. Kirken var valgkirke i 1814.

På 1830-tallet blåste tårnet ned. Det ble gjenoppført lavere og fikk pyramideformet hette. I 1902 ble det gjort høyt og spisst og nygotisk, før det i 1959 fikk tilbake sin opprinnelige form. Kirken kom etterhvert i Cappelen-familiens eie før den i 1851 ble gitt til kommunen. I 1896 ble den gjort om etter tidens smak. Innerveggene fikk panel og ble malt, og takmaleriene ble overmalt. Inventar ble sendt vekk. I 1957–59 ble kirken så restaurert etter planer av Ragnar Nilsen (gjenåpning 14. juni 1959), og gammelt interiør og inventar kom til heder og verdighet igjen.

Både skipet og koret har tønnehvelv, og en tverrbjelke ved koråpningen stabiliserer kirken. På himlingen er det malt blå himmel og skyer, og midt på er solen. På galleriet i vest er det (foruten orgel) stoler for familien Adeler, som bygget kirken. På galleribrystningen er påmalt en rekke våpenskjold og initialskjold for familien. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Mot koret
Alterparti
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlens omramming er utført i Joen Jacobsens verksted. Bildet viser Kristi himmelfart og bygger på Hendrik Krocks original i Helligåndskirken i København.

Prekestolen er fra 1674 og er overført fra gamlekirken. Den står til høyre (sør) i korbuen og har oppgang fra koret. Stolen er bygget av forskjellige treslag og har bilder av evangelistene med attributter. På den åttekantede himlingen står en engel med et brennende hjerte i sin høyre hånd. Rett overfor prekestolen er en lukket stol på galleriet, den såkalte Løvenskioldstolen, som ble overtatt av prestefamilien da Løvenskioldfamilien flyttet fra stedet.

En klebersteinsdøpefont fra gamlekirken befinner seg i Oldsaksamlingen. Døpefonten i kirken er fra 1766. Den er formet av en trekubbe. Dåpsfat og -kanne er av tinn.

Orgelet ble bygget av J.H. Jørgensen i 1959 og har 13 stemmer. En kirkeklokke fra middelalderen er overført fra stavkirken. En annen ble støpt i 1747.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for den står et bårehus. Grenland Ættehistorielag har kart over kirkegården og liste over gravsteder. Det må antas at huset på vestsiden av parkeringsplassen vest for kirken er kirkestue. Solum prestegård ligger like sørvest for kirken, på den andre siden av fylkesvei 3296.

Solum kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden