Hellemyr kirke (iblant kalt Vestheiene kirke) ble tegnet av Arild Lauvland og innviet i 1988. I 2002 ble den utvidet med kontor- og menighetslokaler. Det dreier seg om en arbeidskirke i leca og betong med rundt 220 sitteplasser. Selve kirkesalen er kvadratisk og møblert som en langkirke, og bak den er menighetssalen, som kan tilknyttes eller fraskilles ved hjelp av høye foldedører. Ifølge Kirkekonsulenten vurderes det å fornye kirkerommet, uten at undertegnede vet hvor man er i prosessen. Hvis bildene på Kirkesøk er noe å gå etter, later det imidlertid til at foldedørene fortsatt er der.
Kirken er enkelt utsmykket med et kors på fondveggen og glass i forskjellige farger i et vindu på samme vegg. Både prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Kirken har én klokke.
Det foregår mye barne- og ungdomsarbeid i tilknytning til kirken, som det fremgår av menighetens nettsted. På samme nettsted kan menighetsbladet leses.
Det var bispevisitas på stedet i månedsskiftet januar/februar 2006.
Bakgrunn Hægeland i Vennesla kommune har gamle gravhauger, men den eldste kirkens alder synes ukjent. Kanskje var den fra katolsk tid. Kirken var opprinnelig anneks til Oddernes, men fra 1645 var Kristiansand prestegjeldets hovedkirke. I 1625 rapporteres det at Hægeland kirke eide gårdene Omdal og Steinsland. Det ble utført arbeider på kirken i 1677 og i 1713-16, og på auksjonen i 1723 ble den solgt til allmuen. Ikke alle detaljer er kjent om denne kirken, som ble revet i 1829, men det later til at det var en tømret langkirke som var bordkledd og tjærebredd. Det antas at takhvelvingen i koret var bemalt med bilder.
Kirkebygg
Utpå 1800-tallet var denne kirken «brøstfeldig» og for liten. Nytt arbeid begynte ifølge en lokal tradisjon med muring av grunnmur i 1824, men først i 1827 ble byggetegninger godkjent med visse krav til endringer. Det antas at kirken på Hornnes er tatt som utgangspunkt. Byggmester var Anders Syrtveit, som vi kjenner fra en rekke setesdalskirker, og kirken er laftet og åttekantet og har 250 sitteplasser ifølge Kirkesøk. Kirken var et tungt økonomisk løft for bygda, og det fortelles at enkelte måtte pantsette gjenstander for å yte sitt pålagte bidrag. En søknad om å vente med bygging av sakristi til etter innvielsen ble avslått. Biskopen nektet å reise til Hægeland utpå senhøsten, så kirken ble innviet av prosten den 12. desember 1830.
Det er tårn (eller takrytter) vest i åttekantdelen, og i øst er det altså sakristi. Kirken har stående panel utvendig og blåmalte tømmerstokker innvendig. Galleriet strekker seg fra vest (der orgelet står) og et stykke langs veggene i nord og sør. Korfunksjonene er øst i åttekantdelen, fra der veggene skrår innover.
Inventar
Man hadde ikke råd til bilder i altertavlen til å begynne med. I stedet fikk tavlen to tekstfelt og kan vel dermed kalles en katekismetavle. Teksten i det øverste feltet lyder: «Da Jesus nu hadde taget Eddiken, sagde han: Det er fuldbragt» (Joh. 19, 30) I det nederste står det: «Jesus sier: Dette er det evige liv, at de kjende dig den eneste sande Gud og den du udsendte Jesum Christum» (Joh. 17, 3) Senere fikk tavlen to bilder gitt av togfører O.K. Kildal, uten at undersøkt litteratur sier særlig om bakgrunnnen for dem. Tavlen er imidlertid avbildet i en gammel jubileumsbok med disse bildene. Senere er imidlertid tekstfeltene gjeninnsatt, og bildene er nå andre steder i kirken. Det ene henger på korveggen. Hvor det andre henger, er ukjent for undertegnede: i våpenhuset eller sakristiet?
Prekestolen er i høyre hjørne der veggen begynner å skrå innover i koret. Ellers sier jubileumsheftet fra 1930 forunderlig lite om det sentrale inventaret. Av det som faktisk omtales, er et Sauer-orgel som ble installert i 1924. Undertegnede kjenner ikke til om det er dette orgelet som fortsatt er i bruk. Kirkesøk avbilder også døpefonten. Av de to kirkeklokkene er én fra 1769 (omstøpt av Jacob Rendler av malm fra en eldre klokke) og én fra 1988 (Olsen Nauen). Noe gammelt kirkesølv er overført fra den tidligere kirken. Dette er senere supplert med nytt, og det har også kommet til nyere kirketekstiler.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er den samme som gamlekirken stod på, og den er blitt utvidet flere ganger. Det er også et stykke på nordsiden av veien nord for kirken. En gammel portal ble beholdt da ny kirke ble oppført, men er borte nå. Et servicebygg står nordvest for kirken, og et lite stykke nordøst for den er menighetshuset.
Hånes kirke (Kristiansand kommune) er en arbeidskirke i mur fra 1986. Kirken ble tegnet av Arild Lauvland og (formodentlig) Leif Haugen, skjønt ikke alle kilder inkluderer sistnevnte, og de som gjør det, utelater fornavnet. Kirken har 300 plasser. Kontor- og menighetslokalene ble utvidet i 2004-2005. Kirkerommet ble bygget om i begynnelsen av 2010.
Det er ikke så lett å finne fullstendige opplysninger om denne kirken, men ifølge kirkeleksikonet og andre kilder har kirken bare én kirkeklokke. Tidligere hadde kirken et elektronisk orgel fra 1986, og etter det har sangen vært akkompagnert av forskjellige instrumenter, men den 31. oktober 2010 ble nytt orgel innviet. Det er bygget ved Grönlunds Orgelbyggeri.
Borgny Svalastog har utsmykket fondveggen og laget kirketekstiler til denne kirken.
Det finnes en rekke interiørbilder (samt flere eksteriørbilder) hos Agderkultur.
Justvik lå tidligere i Tveit kommune, som i 1965 ble slått sammen med Kristiansand. I 1992 ble stedet kirkeadministrativt overført til Oddernes sogn, og ikke mange år senere ble Justvik kirke (iblant kalt Justvik kapell) oppført. Den ble tegnet av Ernst Aukland, byarkitekt i Kristiansand, og byggmester var T. Roland.
Vi har å gjøre med en arbeidskirke i gul tegl. Kirken ble tegnet av byarkitekt Ernst Aukland og innviet av biskopen den 22. desember 1996. Den har rundt 270 plasser. Av utsmykning her kan nevnes glassmalerier utført av Peter Sutton i 1999. De liturgiske møblene er tegnet av arkitekt Tor Linge Tønnessen og laget av byggmester T. Roland. Orgelet er bygget av nederlandske Orgelmakerij Reil og kom til Justvik kirke i 2000 etter å ha vært brukt på Griegakademiet i Bergen.
Kristiansands menighet av syvendedagsadventister holder til å dette bygget i Kongens gate. Menigheten har et eget nettsted med litt informasjon om virksomheten, og Adventistkirken i Norge har en kontaktside for menigheten. Ingen av stedene forteller mye om bakgrunnen for menigheten.
Bakgrunn
I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av det som inntil 2020 var Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.
Tidligere kirker
Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.
Dagens domkirke
Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og Domkirkens eget nettsted opererer med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.
Interiør
Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt nylig endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959–60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.
Inventar
I begynnelsen var interiøret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk. 24).
Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.
Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972, og Norsk orgelregister daterer det til 1967). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det formodentlig er satt i stand og tatt i bruk. I en overgangsperiode brukte domkirken et elektronisk orgel, men i 2013 ble det installert nye orgler fra Johannes Klais. Det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Pipeverket er montert i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det er malt etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. Prosessen med montering av orgelet er dokumentert med mange bilder på Flickr. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er muligens levert idet dette leses.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig. Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid.
Handel utenfor domkirken
Kilder og videre lesning:
Domprost Thorbjørnsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Kristiansand domkirke (Agderkultur)
På Lund øst for Kristiansand sentrum ble et tidligere tysk feltsykehus bygget om etter tegninger av Alv Erikstad og tatt i bruk som interimskirke i 1958. Natt til 13. juni 1985 brant imidlertid kirken. Selve kirkesalen ble totalskadet, mens menighetsfløy og kontorbygning klarte seg og inngår i dagens kirkekompleks. Anlegget måtte altså bygges opp igjen, og arkitekter for dette var Landsverk og Nordbø. Lund kirke slik den står i dag, er oppført i tre og mur og ble innviet i 1987. Den har ifølge Kirkesøk 360 sitteplasser, skjønt kirkeleksikonet, Agderkultur og kirken selv sier 600. Det er mulig at tilstøtende menighetssal er medregnet i det siste tallet. Kirkeleksikonet omtaler to menighetssaler og for øvrig kirkestue, peisestue, dåpsrom, speiderrom, to kjøkkener, kontorer og barnehage. Utenfor kirken er en frittstående klokkestøpul.
Selve kirkesalen er sekskantet og møblert med vanlige stoler. Altertavlen har form av en billedvev laget av Else Marie Jakobsen. Det viser nattverden. Altertavlen fra gamlekirken, som var laget av Henrik Sørensen, gikk tapt i brannen. Det finnes imidlertid et utkast i Sørlandets Kunstmuseum. På hver sin side av alteret er en prekestol og en lesepult, utformet av arkitekten, som også har formgitt døpefonten. Orgelet har 25 stemmer og er bygget av det danske firmaet Jensen & Thomsen i 1988. I støpulen henger en kirkeklokke fra Olsen Nauen fra 1958.
Det er en liten kirkegård (muligens urnelund) øst for kirken. Mindre enn en kilometer unna er imidlertid den store kirkegården på Oddernes, der området nord for krematoriekapellet ifølge Kristiansand kirkelige fellesråd er kalt Lund kirkegård.
Kilder og videre lesning:
Jubileumsnummer av menighetsbladet med kirkens historie (nr. 5/2007)
Bakgrunn
På Odderneset, øst for Otra ved Kristiansand, har det vært bosetning siden steinalderen. Det er mange fornminnefelt i området med boplasser, gravhauger og gjenstandsfunn, og en runestein som stod øst for kirken, er nå utstilt i våpenhuset. Ifølge den skal det ha blitt reist kirke her av Øyvind, som var gudsønn til Olav den hellige eller skakke eller sleipe (derom strides de lærde). Kirkestedet som sådan skal gå tilbake til 1000-tallet, og da dreier det seg om en liten trekirke som gikk forut for steinkirken som er skildret her. Oddernes kirke ble oppført på 1100-tallet på gården Oddernes’ grunn. Oddernes kirke betjente byen til den fikk egen kirke (Trefoldighetskirken, omtrent der Domkirken står) i 1646. Kirken er ombygget en rekke ganger i løpet av sin historie. La oss se litt på det.
Kirkebygg
Kirkebygget er altså en langkirke i hovedsakelig stein, men med våpenhus og tårn samt sakristi i tre. Middelalderdelen av kirken skal ha utgjort omtrent 21 meter i lengde. Den omfattet en del av det nåværende skipet samt rektangulært kor med apsis. Kirken er skjev: Skipet er over en meter bredere i vest enn i øst. Det ble forlenget vestover i 1630, og skipets vestgavl, som er i bindingsverk, samt deler av takkonstruksjonen skal være fra 1661. Kirken fikk ny støpul i 1642-44, men i 1699 bygget man våpenhuset med det åttekantede tårnet. Samlet lengde er nå ca. 37,5 meter. Korbuen antas å ha blitt utvidet på 1600-tallet, mens sakristiet (på nordsiden av koret) er fra 1828. Også formen på de store sørvinduene er fra 1800-tallet. Opprinnelig var det trolig ingen vinduer i skipets (eller korets) nordvegg. I tillegg til den opprinnelige vestinngangen skal det ha vært presteinngang i korets sørvegg. Ingen av disse portalene er bevart, men man kan ane omrisset av sørportalen. På 1700-tallet var det inngang midt i søndre langvegg, men den ble murt igjen i 1845. En gammel kobberhane i spiret er erstattet med en vindfløy med årstallet 1895. Kirken har 510 sitteplasser.
Interiør og inventar
Interiør og inventar er preget av 1600- og 1700-tallet. Skipets og korets himling har skymalerier på himmelblå bakgrunn. Det er galleri langs skipets nordvegg samt i vest med brystning i behersket renessansestil og illustrasjoner under rundbuene (hele 44 bilder av profeter, apostler og allegoriske figurer, malt i forskjellige perioder). Både altertavlen og prekestolen (begge fra 1704) har svulmende akantusbarokk. Hovedfeltet i altertavlen (som står ved apsiden, dypt inne i koret) viser Kristus på korset med kremskyer og englehoder. På hver side av dette finner vi korintiske søyler (eller snarere pilastre) med drueklaser, og så akantus med engler i bladverket. Det er engler og akantus også øverst, og englene holder bånd med givernes navn.
Den åttekantene prekestolen har dype nisjer med figurer av de fire evangelistene, Peter og Paulus (med sverd og bibel) samt Kristus (Salvator Mundi). En figur av Moses med lovens tavler bærer selve stolen, som har en himling med bl.a. en englefigur (og — som relativt vanlig — helligåndsduen på undersiden). Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne.
I skipet nord for korbuen samt i vest er det altså galleri, og der finner vi billedfelt med noen av de samme skikkelsene samt andre skikkelser fra bibelen og allegoriske figurer. Rett over korbuen er en maske (populært kalt «djevlehodet»). Det er også et kalkmaleri på veggen over korbuen. Døpefonten står i nordkant av korbuen litt inne i koret. Den er av tre og ble laget av Ulrik Hendriksen i 1927. Sistnevnte ble laget i forbindelse med en restaurering der overmaling ble fjernet og kirkens interiør fikk omtrent dagens utseende, med gjenåpning julen 1927.
Det kan legges til at den gamle altertavlen og prekestolen fra 1634 ble fjernet fra kirken da den fikk nytt inventar i 1704. Altertavlen ble overført til Herefoss kirke, og prekestolen stod i Austad kirke i Setesdalen til 1878. Etter bruk som kateter en periode står den fra 1930 i bårehuset ved Austad kirke.
Orgelet på vestgalleriet er det fjerde i rekken. Det har 22 stemmer og er bygget av det nederlandske firmaet Verschueren Orgelbouw Heythuysen B.V. og ble innviet i 1993. Prospektet sies på dette nettstedet å være fra 1950, laget for å stå i stil til det barokke inventaret, mens det forrige prospektet var fra 1893. Kirken har tre klokker, fra ca. 1200, 1697 og 1901 (sistnevnte fra O. Olsen & Søn). NRK har lydopptak av dem. Det finnes også en god del gammelt kirkesølv samt, naturligvis, kirketekstiler fra forskjellige tidsaldre, deriblant noen fra siste jubileum.
Det ble feiret 950-årsjubileum i 1990, med forutgående restaurering samt utgivelse av jubileumsbok (se litteraturliste). 950 år må vel i denne sammenheng sies å gjelde kirkestedet som sådan, altså oppføringen av trekirken som gikk forut for dagens kirke. Senere er kirken restaurert i 2010.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er relativt omfattende og naturligvis gammel. På den finnes mange gamle gravminner, hvorav et par av de mer berømte er den såkalte liljesteinen (en gravplate fra slutten av 1100-tallet) og en gravstein fra ca. 1700 med hodeskalle og korslagte knokler. Det finnes også flere imponerende gravmonumenter for innflytelsesrike familier. I 1950 ble kirkegården gjort om til plenkirkegård, og endel støpejerngjerder ble fjernet.
Oddernes menighetshus (tegnet av Søndrol & Hartvoll) ligger nordvest for kirken og ble innviet i mai 1974. Øst for menighetshuset er prestegården. Oddernes krematorium og kapell ligger nord for disse igjen, på den nordlige delen av kirkegården. Første byggetrinn stod ferdig på begynnelsen av 1980-tallet etter en prosess som gikk over flere tiår. Anlegget, som betjener hele byen, har livssynsnøytralt seremonirom ifølge denne brosjyren. Kapellet har et orgel som ble bygget av Henrik Brinck Hansen og innviet 25. januar 2004. Det har 16 stemmer og skal være bygget med en rekke piper fra kirkens forrige orgel.
Randesund sogn øst for Kritiansand sentrum har to kirker: Randesund og Søm. Førstnevnte er en klassisk Grosch-kirke, mens den siste er en arbeidskirke fra 2004 der også kirkens administrasjon er lokalisert. Randesund kirke ble altså tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble oppført under byggmester Mikael Mortensen og innviet den 28. oktober 1864. Det er en laftet korskirke med drøyt 400 sitteplasser. Kirken har utvendig panel.
Inne i kirken er det gallerier langs veggene i vestre korsarm samt i tverrarmene. Det er fyllinger med dekorasjoner på galleribrystningen rundt det hele.
Altertavlen ble malt av Olaf Hasaas i 1959 i kopi etter altertavlen i Risør kirke. Bildet viser nattverden. Prekestolen er på hjørnet mellom koret og søndre tverrarm. Døpefonten i tre står langs korets nordvegg og har et metallfat.
Kirken hadde tidligere et Sauer & Walcker-orgel fra 1924, men fikk i 1999 et nytt orgel med 12 stemmer bygget av Bruno Christensen (se spesifikasjoner). Kirkeklokken er fra 1864 og er støpt i Stavanger. Else Marie Jakobsen har laget alterduker og antependier til kirken. Det er en rekke interiørbilder fra kirken på nettstedet Agderkultur.
Kirkegården som omgir kirken, er den eneste i sognet. Det ser ut til å være innredet bårerom under kirken. På kirkegården står et krigsminnesmerke, og ut mot veien er et bygg som later til å være servicebygg / redskapshus. Foran kirken er det to benker omgitt av espalierer der man kan sitte og nyte synet av kirken. Menighetshus (fra 1975) er det på Søm.
Sankt Ansgar, Kristiansands katolske kirke, ligger ikke langt fra Domkirken, i Kirkegata 3. Menighetens historie strekker seg tilbake til slutten på 1880-tallet, og det later til at den ble formelt grunnlagt i 1890. Menigheten er oppkalt etter den hellige Ansgar av Bremen-Hamburg, og den omfatter det meste av Vest-Agder (ikke Sirdal) samt Setesdalen, Lillesand, Birkenes og Iveland i Aust-Agder. Menigheten hører inn under Oslo katolske bispedømme.
Eiendommen ble ødelagt under en bybrann i 1892, men ble møysommelig bygget opp igjen. Wikipedia kan tolkes slik at det ble oppført en hvitkalket kirke i 1936 som brant på 1980-tallet og ble erstattet med den røde teglkirken vi ser i dag, skjønt det er vanskelig å avgjøre ut fra oppslaget hvor skadet bygget var, og hvor mye som er nytt. Kirken har rundt 120 sitteplasser. Ut fra omrisset å dømme dreier det seg om en langkirke med tårn ved inngangen, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier.
Blant kirkelige eiendommer ellers var også nabobygget i Kongens gate, som huset St. Josephs sykehjem. Det ble opprinnelig drevet av St. Joseph-søstrene og senere drevet av Kristiansand kommune, men er ifølge Fædrelandsvennen solgt.
Menigheten teller ifølge Wikipedia rundt 2300 medlemmer. I den senere tid har den hatt betydelige innslag av polakker og vietnamesere, og det er messer på deres språk.
