Stikkord: kyrkje

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt. 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Kommunen melder at kirken fikk nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.
Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue Finnskog kirke

Grue Finnskog kirke

Finnskogen strekker seg gjennom alle Solørkommunene, og det ligger gjerne én kirke nede i tettstedet ved Glomma og en annen med finnskognavn inne i skogen. Denne navnebruken ser ut til å ha blitt standardisert etterhvert. Kirken ved Svullrya (som iblant kalles «Finnskogens hovedstad») ble tidligere kalt Revholt kapell, men nå kalles den altså Grue Finnskog kirke.

Det ble anlagt kirkegård ved Svullrya i 1854. I 1862 ble det reist en liten kirke, bygget av Brede Bredesen Kolstad fra Kongsvinger etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Kirken hadde ikke noe tårn, og det sies at den lille kirkeklokken hang mellom to stolper utenfor kirkedøren. I 1883 ble det besluttet å rive denne kirken.

Ny kirke ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff, og byggmester var Günther Schüssler. Denne nygotiske, tømrede langkirken ble innviet den 8. desember 1886 og hadde 430 plasser. Den 28. januar 1948 raste imidlertid taket i skipet sammen under vekten av snøen, så ikke stort mer enn tårnet og litt av den vestlige delen av skipet stod igjen. Det ser også ut til at sentralt inventar ble reddet.

Kirken ble gjenoppbygget (arkitekt: Ola B. Aasness, byggmester: Kåre B. Bråten) og innviet den 26. november 1950. Den har 340 sitteplasser. Den gotisk innrammede altertavlen ble laget av Cecilie Dahl i 1897 og viser Jesus og barnet. Det er en kopi av et bilde av den danske maleren Carl Henrich Bloch, og under bildet leser vi teksten «Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike…» (jf. Matt. 18, 3). Den nygotiske prekestolen fra 1886 ble tegnet av arkitekten (Eckhoff). Det samme gjelder døpefonten, også den i tre. Et snertingdalorgel fra 1957 ble i 2016 byttet ut med et 15 stemmers orgel fra Ryde & Berg, og de to kirkeklokkene er fra 1886, fra Bochumer Verein.

Det er altså kirkegård her. Ifølge Wikipedia skal det tidligere ha vært begravelser på noen holmer ute i sjøen Røgden. På kirkebakken står en minnestein over Carl Axel Gottlund. Like ved siden av står et gravkapell med bårerom i kjelleren. På den andre siden av Furubergvegen er det kirkestue.

Kilder og videre lesning:

Grue Finnskog kirke
Grue Finnskog kirke
Gravkapell

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer
Byggmester Herman Frang

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Koret før 1900
Koret etter 1930
Taket før restaurering

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Detalj på venstredøren
Inngangsdør
Detalj på høyredøren

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Mot koret
Alterparti
Prekestol
Prekestoldetalj
Døpefont
Tak i skipet
Orgel
Benker
Korhimling

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hanestad kirke

Hanestad kirke

Bakgrunn
Hanestad ble i sin tid utskilt som kapellsogn fra hovedsognet Øvre Rendal. Kirken ligger ca. 500 meter øst-nordøst for Hanestad stasjon, i Glomma-dalføret snarere enn i selve Rendalen. Byggingen ble finansiert med gaver.

Kapellet ble tegnet av Carl Berner rundt 1919–20. Byggmester var Kristoffer Brændhagen fra Romedal, og spir og takrenner ble utført av smeden J.H. Hansen. Fundamenteringen startet i 1920 og laftingen i 1922. Underveis sprakk budsjettet, og det måtte hentes inn mer penger. Kapellet ble innviet først den 19. desember 1926. Bygget tituleres fra 1997 som kirke.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 180 plasser: rektangulært skip, kor i samme bredde, smalere og lavere sakristiforlengelse (prestesakristi og dåpsventerom) samt vesttårn. Også tårnet er laftet helt opp til klokkeetasjen, som har panel. Stilen er relativt nasjonalromantisk, med stilelementer herfra og derfra (vi kan kanskje kalle det eklektisk), men det hele fremstår som svært gjennomført. Det antas at det meste av inventaret er tegnet av arkitekten. Kirken har galleri.

Interiør og inventar
Innvendig er mye av dekormalingen utført av Lars Berger fra Øvre Rendal, som også malte porter og vinduer utvendig. Alterbildet er malt av Charles W. Strøm i 1937 og kan vel kalles en slags renessansepastisj. Bildet viser Jesus med barna. Altertavlens innramming er mer nybarokk med eksotiske innslag. Akantusvingene på den ble skåret av Gunnar Inseth i 1936–37.

Prekestolen er hovedsakelig i nyrenessanse og har en uvanlig høy himling (med elektrisk belysning). En lesepult på motsatt side i forhold til prekestolen ble laget av Danckert Krohn-Holm i 1988, men er holdt i samme stil som inventaret ellers. Den er, om jeg har forstått rett, malt av snekkerens far, som bærer samme navn som sønnen. Benkevangene har markerte arkitektoniske former (renessanse). Messinglysekronene antas å være fra 1926. Orgelet er fra Jørgensen og er asymmetrisk plassert på galleriet. Det har nybarokk dekor. Orgelet har behov for restaurering ifølge foredrag fra bispevisitas i desember 2010.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegård, men det er enn så langt bare på sørsiden det er graver. I 2006 pågikk et prosjekt med fotografering av gravsteiner, og resultatet er utgitt på søkbar CD.

Hanestad kirke

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 230–231
  • Hanestad kirke 1926-2006 (Jubileumshefte utgitt av Hanestad menighetsråd, 2006)
  • Hanestad.com
  • Aslaug Sikveland Haugen: Kirker og kirkeliv i Øvre Rendal, i anledning Øvre Rendal kirker 250 år 1759–2009 (Øvre Rendal menighetsråd, 2008), s. 74–78
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 614
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heradsbygd kirke

Heradsbygd kirke

Heradsbygd kirke er påfallende nasjonalromatisk. Så er den da også fra 1890-tallet, da man gjerne bygget slik, nærmere bestemt 1895. Arkitekt var Henrik Bull, som blant mange engasjementer på den tiden også tegnet den storslåtte Åmot kirke på Rena (innviet 1902). Bull står også bak prekestolen og døpefonten.

Vi har å gjøre med et T-formet, laftet bygg med 180 plasser. Ifølge kirkeleksikonet ble huset bygget for innsamlede midler og påbygget og innviet som kapell i 1911. (Siden har det fått status som kirke.) Fra 1911 stammer også altertavlen, «De tre vise menn fra Østerland», laget av Otto Valstad, som også har laget glassmalerier av Maria med Jesusbarnet. Ellers er orgelet fra 1980, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, mens kirkeklokken er fra 1911, fra Olsen Nauen.

Kirkegården strekker seg østover fra kirken.

Det var hundreårsjubileum for vigslingen i 2011.

Menighetsbladet for kirkene i Elverum kan leses her.

Mot hovedinngangen
Inngang
Og fra den andre siden
Kirkebakke
Kirketrapp
Kirkegård i øst

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hernes kirke

Hernes kirke

Hernes kirke er en steinkirke som ble tegnet av Gunnar Bjerke og innviet den 4. oktober 1935. Kirken har rektangulært skip med smalere / lavere / kortere kor i øst. Tårnet er asymmetrisk plassert i vest, og det er to små utbygg på nordsiden som kan tenkes å være sakristier. Man har fulgt gammel tradisjon og utelatt vinduer på skipets og korets nordvegg. Kirken har ifølge Kirkesøk 250 sitteplasser. Innvendig åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde, og koråpningen er spissbuet. Det er et rundt vindu høyt oppe på korets fondvegg. Vest i skipet er det orgelgalleri. Mye av inventaret er i likhet med kirken fra 1935.

Det var et branntilløp i 2005 etter feil i det elektriske anlegget. I etterkant av det kan det se ut til at metoden for vasking av veggene gjorde at puss og maling flasset av veggene, noe som gav betydelige merutgifter.

Alterbildet strekker seg oppover korets fondvegg mot vinduet. Det viser Jesus i bønn i Getsemane, og under bildet står det «Skje din vilje». Bildet er signert B. Strand og ble gitt som anonym gave formidlet gjennom arkitekten. Maleren synes ellers å være ukjent — også for menigheten. Bildet ble sotskadet ved branntilløpet i 2005, men det meldes høsten 2011 at restaurering er på gang, så trolig er bildet fint igjen når dette leses.

Prekestolen står i skipets nordøstre hjørne foran en nisje. Foran på prekestolen siteres fra misjonsbefalingen (Matt. 28, 20). Døpefonten ser ut til å være plassert i sørøsthjørnet. Den er av kleberstein og er fremstilt av Olaf Hagen. De to kirkeklokkene (i likhet med det nevnte fra 1935) er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi. Blant annen kunst fra kirkens tidlige dager kan nevnes fire malerier av Pauline Løvberg og en kulltegning av Marit Hjort.

Kirkens orgel er mekanisk og har 14 stemmer. Det ble bygget av Bruno Christensen i 1982. Kirken brukes endel som konsertarena, noe kirkens Facebook-side og plakater utenfor kirken minner om.

Presteboligen lå like inntil kirken, men ble fraflyttet av presten og en periode leid ut av kommunen. Den er nå revet, og området er tatt i bruk som kirkegård og parkeringsplass.

Hernes kirke
Hernes kirke
Hernes kirke
Hernes kirke
Hernes kirke
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hodalen kirke

Hodalen kirke

Bakgrunn
Det ble innviet kirkegård i Hodalen (Tolga kommune i Nord-Østerdal) den 29. juni 1899 (et tall vi finner på vindfløyen som nå står på kirkespiret). Der stod et klokkehus ganske likt det vi finner på Narjordet, tegnet av Andreas Sandmæl. Her hang det som var vesleklokken i tidligere Tolga kirke, støpt av Jon Albert de grave i 1707. Den brukes i dag i kirken.

I løpet av 1920-årene ble det samlet inn penger og arbeidet for å få bygget kirke. Også den ble tegnet av Sandmæl. Kirken ble laftet ved Joten i Sømådalen i 1931 og materialene fraktet til Hodalen året etter. Spiret ble overtatt fra klokkehuset. Mye av byggearbeidet ble utført på dugnad ledet av Ottar Sandmæl, sønn av byggmester Andreas Sandmæl. Kirken i Hodalen (tituert som kapell inntil 1996) ble innviet den 22. juli 1934, og det sies at innvielsen ble overført på radio.

Kirkebygg
Hodalen kirke er en langkirke med (ifølge Kirkesøk) 120 sitteplasser. Orienteringen er fra nordvest til sørøst, og kirken har tårn i førstnevnte ende og rett avsluttet kor med rett avsluttet sakristi i motsatt ende.

Interiør og inventar
Laftetømmeret er synlig både utvendig og onnvendig. Det er galleri innenfor inngangen i nordvest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavle, prekestol (i koråpningens høyrekant) og døpefont er på alder med kirken. Altertavlens omramming er laget av Hans Trøan, og bildet ble malt av Ottar Sandmæl i 1934. Det viser den gode hyrde. Orgelet er ifølge kirkeleksikonet et elektronisk Dereux-orgel fra 1976 med 32 stemmer. Ifølge jubileumsboken ble dette i midten av 1990-årene byttet ut med et Ahlborn-orgel.

Kirkegård og omgivelser
Kirken må sies å ha naturskjønne omgivelser der den står nord for fylkesvei 26. Både kirkegården sørøst for kirken og området rundt selve kirken er preget av vegetasjon. Det tidligere klokkehuset er nødvendigvis lavere enn det opprinnelig var, etter at det fikk fjernet spiret. Kirken brukes iblant til konserter, og den er gjerne åpen for besøkende i uken rundt olsok.

Hodalen kirke
Hodalen kirke
Kirkegårdsport
På kirkegården
Kirkegård
Vestgalleri
Altertavle
Prekestol
Døpefont

Kilder og videre lesning:

  • Per Nygjelten: Hodalen kirke 75 år 1934–2009, et kulturhistorisk jubileumsskrift (Hodalen menighetsråd, 2011; ISBN 978-82-30318331)
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk forlag, 2005), s. 87–88
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 616
  • Tolga kirkelige fellesråd

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt, skjønt det er mulig det gjelder drengstua og gårdsbruket. OVFs oppslag gir i alle fall inntrykk av at hovedbygningen fortsatt er i OVFs eie.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof Finnskog kirke

Hof Finnskog kirke

Hof Finnskog kirke er en arbeidskirke i tre fra 1953, en langkirke med takrytter. Den har galleri og 100 sitteplasser. Kirken ble tegnet av Riksarkitekten (nå: Statsbygg) og avløste i sin tid Dulpetorpet kapell fra 1877 (en ombygget skolebygning).

Dulpetorpet kapell
Koret i Dulpetorpet kapell

Altertavlen, fra 1953, er laget ved Husfliden i Oslo. Den har et kristusmonogram og greske kors brodert i gull. Prekestolen har tidligere vært brukt i Hof stavkirke (revet i 1861 da nåværende Hof kirke stod klar) og sies å være fra før 1650. Den er i renessansestil og har himling. Rundt stolen er de fire evangelistene avbildet. Døpefonten i tre er fra 1887. Kirken har en kirkeklokke fra 1989 fra Olsen Nauen.

Det er kirkegård her med ganske god plass. Utenfor kirkegården står en minnebauta over musikeren og komponisten Steffens-Henrik eller Henrik Steffensen (1826–1920), reist i 1999.

Hof Finnskog kirke
Hof Finnskog kirke
Hof Finnskog kirke
Steffens-Henrik

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holøydalen kirke

Holøydalen kirke

Bakgrunn
Arbeid for kirke i Holøydalen eller Øversjødalen (Tolga kommune) begynte på 1840-tallet og var begrunnet med lang kirkevei (vel fire mil til Tolga). Det tok imidlertid tid å få støtte for saken, og i mellomtiden vurderte man å kjøpe Trefoldighetskirken, gamlekirken i Vingelen (der det ble bygget ny kirke i 1880), for så å gjenoppføre den på stedet. Det ble det ikke noe av, men 8. november 1892 ble det innviet kirkegård på Jordsmoen, som er det lokale kirkestedet. Et klokketårn ble oppført, og i 1894 ble det innkjøpt en klokke fra O. Olsen & Søn. Så ble det oppført kapell, som ble innviet den 8. juli 1808. Det tituleres nå som kirke og har eget sogn.

Kirkebygg
Holøydalen kirke er en laftet langkirke med 130 plasser, ifølge Kirkesøk. Kirken ble tegnet av Victor Nordan og er ikke helt ulik den nesten samtidige Plassen kirke, som også er tegnet av Nordan, skjønt tårnkontruksjonen er litt annerledes: Her er det åpenbart en takrytter, og det er våpenhus vest for skipet. (Også med nærliggende Hodalen og Sømådal kirker er det slående likhetstrekk.) Skipet er rektangulært, og koret er rett avsluttet. Det er sakristi på sørsiden av koret. Orienteringen er fra sørvest til nordøst.

Interiør og inventar
Det har vært gjort om noe på kirken etter innvielsen. På gamle bilder er korets tømmervegger bare, og det er tre vinduer (visstnok ikke opprinnelige) i fondveggen og en annen altertavle enn i dag: et fotografi av Axel Enders «Kvinnene ved graven» (original i Molde domkirke). Senere er korvinduene tettet igjen og korets innervegger kledd med panel. Ellers i kirken er tømmerveggene bare.

Kirken innvendig bærer tydelig preg av Søren Steen-Johnsens dekorasjoner, som er utført i flere omganger. Han laget altertavlen, med bilde av den gode hyrde, i 1949. På bildet er Jesus omgitt av både sauer og barn, så bibelhistorisk sett er det vel to motiver som er kombinert i ett. De avbildede barna skal være kunstnerens egne.

Prekestolen er ifølge kirkeleksikonet fra 1908, men den ble dekorert av Steen-Johnsen i 1952. På fyllinger med rundbuer har han malt de fire evangelistene med tradisjonelle attributter. Den som kan sin ikonografi, vil se hvem som er hvem.

I forbindelse med kirkens femtiårsjubileum malte Steen-Johnsen kortaket. Her skildres Kristi himmelfart: Vi ser Kristus foran en stor skyformasjon (som en stor glorie), og disippelskaren står på berget nedenunder. Mellom dem er en regnbue. På orgelgalleriets brystning har Steen-Johnsen malt syv motiver fra Jesu liv. Fra venstre til høyre dreier det seg om kongenes tilbedelse, flukten til Egypt, Jesus som tolvåring i tempelet (jf. Luk. 2, 41–52), Bergprekenen (midtbildet, vendt mot alteret), de første disiplene (Peter og Andreas på Genesaretsjøen, der Jesus sier «Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere», jf. Matt. 4, 19), inntoget i Jerusalem (jf. f.eks. Matt. 21, 1–11) og bønnen i Getsemane. Blant Steen-Johnsens bilder ser det karakteristisk nok ikke ut til å være noe korsfestelsesbilde. For øvrig stod Steen-Johnsen til femtiårsjubileet også for annen maling enn rene bilder, idet han malte tak, benker og orgelfasade.

Døpefonten har påmalt årstallet 1908. Den står inne i koret, like ved oppgangen til prekestolen (på nordsiden, mens det er en lesepult i sørkant av korbuen).

Orgelet på galleriet i vest (eller sørvest) må være blant de eldste som fortsatt er i bruk i norske kirker. Det ble laget av Peter Adolph Albrechtsen i 1847 (ifølge Norsk orgelregister) og ble kjøpt fra Hurdal i 1956. I 2007 ble det restaurert av orgelbygger Johannes Buder i Bergen. Orgelet ble da snudd slik at organisten har det mellom seg og kirkerommet, og orgelgalleriet ble utvidet ved samme anledning, slik at Steen-Johsens bilder ble flyttet ca. 60 cm innover i rommet. Orgelet sies å være kirkens tredje. Kirkens ene klokke er støpt i Norge i 1908.

Kirkegård og jubileum
Kirkegården ble utvidet i 1933 og 1973, og det har vært arbeidet endel med kirkegården på 1990-tallet. Kirken feiret hundreårsjubileum i 2008, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Holøydalen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden