Risberget kirkesal på Finnskogen (i Våler kommune) ble bygget i 1862 og sies å være den eneste i sitt slag her i landet. Selve bygget ligner et vanlig toetasjershus bortsett fra takrytteren, eller klokkehuset, som det kalles på menighetens nettside. I 1. etasje er — eller rettere sagt var — Risberget gamle skole samt leilighet, mens selve kirkesalen, med 60 plasser, er i 2. etasje.
Både lokalet og inventaret er noe endret opp gjennom årene. Klokkehuset kom til i 1899, og kirkeklokken noen år senere. Alterbildet er en kopi av Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Bildet ble malt av Helene Gundersen og avduket i 1925. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Den ble tatt i bruk i 1938. Orgelet er et digitalorgel (Cantor) fra 1992, og kirkeklokken er fra 1905.
I 2006 ble det meldt om forfall med råtnende gulv og behov for oppussing. Siden det later det til å være pusset opp både innvendig og utvendig. 150-årsjubileum ble feiret i 2013, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.
For å komme til kirkeruinen på Rokoberget må man ta av sørover ved Oset (Rokosjøen camping) mot Nøkleby og etter en stund følge skilting innover (og oppover) i skogen. Kirken ligger på et platå sør for sjøen. Etter at noe av skogen mellom kirkeruinen og sjøen er felt, er det igjen god utsikt over Rokosjøen, slik det visstnok var i gamle dager da kirken ble oppført.
Historien til Mikaelskirken på Rokoberget — viet til erkeengelen Mikael — er ikke spesielt godt dokumentert, men kirken er nevnt i et pavebrev fra 1254. Man antar at den har vært valfartskirke ved pilegrimsveier mellom Østerdalen og Hamar. Videre antar man at kirken forfalt etter reformasjonen, og en tradisjon vil ha det til at den som flere andre kirker ble brent av svenskene i 1567 under Den nordiske syvårskrig.
Ruinen ble gravet ut i 1906–07, da man også fjernet et uthus som var bygget oppå den. Det står bare noen fundamenter igjen som trolig lå under kirkens gulvnivå, og selve berget stikker opp inne i kirken. I øst er muren litt høyere, og det er satt opp et kors der. Kirken måler 16,5 ganger 10,5 meter. Ruinen er inngjerdet, og utenfor gjerdet er det satt opp et lite klokketårn.
Det feires olsokgudstjeneste i ruinen hver sommer.
Bakgrunn
Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til sankt Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Kunsthistorikeren Anders Buggesa om den: «Det første gotiske gudshus vi har noe kjennskap til på Hedemarken var kanskje den gamle stenkirken i Romedal, visstnok revet etter at siste gudstjeneste var holdt der 4. juli 1886.» Nå kan det riktignok hevdes at bilder viser at den hadde rundbuer (eller muligens en blanding av spissbuer og rundbuer). Det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.
I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.
Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.
Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.
Til å begynne med hadde altertavlen en kopi av Adolph Tideamands alterbilde i Tyristrand kirke. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Inventar
Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skraastad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.
Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.
Kirken ble pusset opp utvendig i 1957–58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960–65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at det gamle stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.
Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene. Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.
Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nielsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.
Kirkegård
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963–64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982. Romedal kirke ble pusset opp i 2014.
Roverud er et lite tettsted nord for Kongsvinger by, i det som tidligere var Brandval kommune. I middelalderen var det en kirke — Berger kirke — like nord for Roverud, men på 1600-tallet overtok Brandval som områdets kirkested, og først på slutten av 1960-tallet kom det kapell på Roverud. Roverud indremisjonsforening skjenket sitt misjonshus til Roverud kirkeforening i 1964. Det ble foretatt en større ombygging, og kapellet ble innviet av biskopen den 7. april 1969. Det har vært betegnet som kirke siden 1988, selv om den sies å ligge i Brandval sogn. Det dreier seg om en arbeidskirke i tre tegnet av Ola B. Aasness. Kirken har 140 sitteplasser.
Til altertavle har kirken et stort trekors med et alterteppe rundt. Teppet, av Eva Skarderud Jensen, har motiver fra skapelsen, den åpne graven med nagler og tornekrone og det nye Jerusalem. Prekestolen i tre kommer fra Brandval kirke, som fikk den ved ombyggingen i 1877, men som siden har tatt tilbake sin opprinnelige prekestol. Døpefonten i kleberstein er fra 1969 og har et sølvfat.
Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1975 og en kirkeklokke fra Olsen Nauen i det frittstående klokketårnet.
Det er ikke kirkegård her. Begravelser finner sted på Brandval. Derimot er det prestekontor mm. ved Roverud samfunnshus.
Bakgrunn, tidligere kirker
Sand kirke i Nord-Odal ligger i kommunesenteret Sand, på nordvestsiden av Storsjøen. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, i katolsk tid viet til Olav den hellige. Middelalderkirkestedet var ca. 700 meter nordvest for dagens kirkested. Det skulle bli utpå jordet nordøst for fylkesvei 24 like før man kommer til Sand nordfra. Som for dagens kirke lå grunnen opprinelig til gården Nedre Sand (gnr. 34). Gården forble ifølge bygdeboken udelt til 1887. Mye av Sand tettsted ligger for øvrig på grunn som var festet under gården, noe som i en årrekke var kilde til konflikt om festepris og innløsningspris.
Middelalderkirken antas av Riksantikvaren å ha vært en stavkirke, men noen nærmere skildring av den lar seg vanskelig oppdrive. «Sandzkirkia» er omtalt i Biskop Eysteins jordebok (1394), og for øvrig er sognet ifølge bygdeboken nevnt flere ganger i 1390-årene og på 1400-tallet. Det fremgår av Pavel Huitfeldts stiftsbok (1570-årene) at «Sannd Capel» lå under Strøm kirke ved Skarnes. Jens Nilssøns rapporter fra Sand er ikke helt til å bli klok på. I et register over prestegjeld og kirker (fra 1591?) sies det «…men Sand ligger øde.» I 1597 heter det imidlertid: «Til Strøm ere 4. annexer […] 3. annex, Sandskircke ligger i norduest 2 1/2 mijll, der giøris tienniste huer femte Søndag.» Hadde kirken blitt satt i stand, og hvordan hadde det stått til i 1570-årene, som Huitfeldt rapporterte fra? I Odalsboka omtales en rekke reparasjoner på 1600-tallet, og det fortelles at kirken fikk nytt alter i 1620-årene. På overgangen mellom 1600- og 1700-tallet skal tre av fire annekser under Strøm ha vært «gamle og brøstfeldige annekskirker», og Sand var formodentlig blant disse.
Ifølge boken Minder fra gamle dage i Nordre Odalen ble kirken på et tidspunkt flyttet til nåværende sted og satt i stand. Riksantikvaren antyder at det kan ha skjedd en gang rundt 1690, uten at det egentlig dokumenteres. Ifølge Odalsboka var kirken i god stand i 1732. Den var da i privat eie etter at landets kirker ble auksjonert bort i 1720-årene. Det fremgår av «Minder…» at sogneprestens sønn var en av tre kjøpere av prestegjeldets kirker, og at han etterhvert overtok enda en tredjedel til av eierskapet. I 1796 var det besiktigelse etter reparasjoner.
En blyanttegning samt omtale tyder på at kirken var en langkirke i tre, skjønt hva som var igjen av middelalderens angivelige stavkirke, kan man jo lure på. I Odalsboka sies det at kirken var laftet og hadde utvendig panel. Prestegjeldet ble delt i Nord-Odal og Sør-Odal i 1819, og Nord-Odal var da også egen kommune (eller eget formannskapsdistrikt) fra 1838. Dermed ble Sand prestegjeldets hovedkirke. Særlig mer forteller ikke de undersøkte bygdebøkene, men vi kan kanskje anta at kirken forfalt noe og ble for liten, ikke minst etter bestemmelsen som kom i 1851 og krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken samtidig. Vi må nok også anta at kommunen kjøpte kirken tilbake fra de private eierne. Dette munnet så ut i ønske om nybygging
Av inventar i gamlekirken ramser Minder… opp kalk og disk, en messehagel, en messeserk, to store og to små lysestaker, et messingbekken til fonten, en liten klokke som har sprukket og er ubrukelig, og en alterbok som brukes i begge Nord-Oddal-kirkene. Av litt større interesse er kanskje en prekestol fra 1600-tallet (eller 1717?) som i dag befinner seg på Norsk folkemuseum. Den har evangelistbilder. Nord-Odal bygdebok omtaler også en altertavle som kirkeverge Per Tjøstelsen skal ha gitt til kirken i 1684. Bygdebokforfatteren mistenker Tjøstelsen for å ha malt tavlen selv, og den skal ha blitt sendt til Folkemuseet i 1903.
Dagens kirkebygg
Kirken ble tegnet av Günther Schüssler. Ifølge Arkitekturhistorie.no stod han også bak oppføringen. Mot dette sier Nord-Odal bygdebok at Karl Gunerius Christoffersen var byggmester. Kirken ble oppføtrt like nord for gamlekirken og innviet i 1891. Den kan utenfra se ut til å være en korskirke med svært korte tverrarmer, men møbleringen er som for langkirke. Kirken er av tre og har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Antall sitteplasser oppgis til 525.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen og et stykke langs langveggene. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men er noe avskjermet i høyden. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.
Altertavlen er fra 1891 og har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator (trøsteren). Videre skal også prekestolen være fra 1891, mens døpefont og dåpsfat ifølge kirkeleksikonet er overført fra den tidligere kirken. To kirkeklokker er fra O. Olsen & Søn fra 1891. Ifølge orgelregisteret hadde kirken tidligere et Næss-orgel fra 1893. Dette ble i 1978 byttet ut med et orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1978, men den gamle fasaden er beholdt.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på et høydedrag, og kirkegården strekker seg nedover mot Sollauståa. Nordvest for kirken står et gravkapell som ifølge Nord-Odal bygdebok er oppført av Karl Fr. Christoffersen (sønn av byggmesteren som oppførte kirken). Nord for kirken står en minnebauta over napoleonskrigene og et minnesmerke over lokale ofre for andre verdenskrig.
Tidligere nevnte Nedre Sand var prestegård. Ifølge bygdeboken lå gården under prestegården i Odal minst siden 1500-tallet, og det antydes at den kan ha blitt uteglemt i Biskop Eysteins jordebok. Det kan se ut til at første prest som det finnes belegg for at bodde på Nedre Sand, var Søren Dahl, som bodde der i 1828–34. Før det holdt presten til ved Oppstad. Den tidligere prestegården er ikke lenger eid av Opplysningsvesenets fond, men av Prestgarden Kulturfellesskap.
Sanderud sykehus ble etablert i 1908 og inngår fra 2003 i Sykehuset Innlandet. Det ligger ikke så langt fra Hjellum, men på Stange-siden av kommunegrensen, sør for Svartelva og øst for Bekkelaget. Kapellet ble oppført i 1937–38 og innviet i 1938. Hedmark slektshistorielag forteller at kapellet ble bygget med midler fra Eggens legat. Utover dette er det sparsomt med opplysninger om kapellet på nettet, men det later til at det betjenes av prest fra Stange menighet, og at det også brukes til konserter og andre kulturarrangementer. Ifølge orgelregisteret har kapellet et Jørgensen-orgel fra 1938.
Kapellet er i tre og later til å være en langkirke, et rektangulært bygg med asymmetrisk plassert tårn på nordsiden og inngang i tårnfoten. Over inngangen er et bilde av Guds lam. På sørsiden av østenden er det et utbygg som kan tenkes å være sakristi. Vindfløyen i tårnet bærer årstallet 1938. Kapellet ligger mellom noen trær litt sør for de andre sykehusbyggene. Peter Skredders vei, som går forbi kapellet (og gjennom sykehusområdet ellers), er stengt i sørenden, slik at man ikke kan kjøre direkte til kapellet sørfra via Stensbakkvegen (fylkesvei 117), men det var trolig adkomst her en gang i tiden.
Sankta Clara, Kongsvingers katolske kirke, ble innviet den 16. juni 2001. Kirken har ca. 120 sitteplasser. Det fortelles at det ikke minst var vietnamesiske katolikker som ivret for å få en egen katolsk kirke i Kongsvinger. Formelt ble ikke menigheten opprettet før i 2007, da den ble utskilt fra St. Magnus i Lillestrøm. Kirken og menigheten har navn etter Klara av Assisi.
Wikipedia har et oppslag om menigheten, som dessuten har et eget nettsted. Den katolske kirke har en oversikt over kirkens organisasjon i Norge.
Bakgrunn
Det hadde lenge vært ytret ønske om en kirke på Sjusjøen da innsamling begynte under krigen. Etter krigen stoppet det opp før det i 1954 ble nedsatt en byggekomité. Tegninger ble utarbeidet av arkitektene Gunnar Fougner og Anne og Einar Myklebust, og byggevedtak fulgte. Tomt ble avstått gratis, og byggingen ble ledet av byggmester Sverre Olsen fra Brøttum.
Kirkebygg
Bygget er for en stor del av naturstein fra nærområdet, og det glir godt inn i omgivelsene. Kirken ble innviet den 8. april 1962, og den eies og drives av en stiftelse. Den har 150 sitteplasser. Kirken er malt innvendig av Magne Gaden og Kristian Afseth.
Interiør og inventar
Selve alteret har utskjæringer av Odvar Smaaberg. Altertavlen i furu er skåret av treskjæreren Johan Amrud fra Fåvang (med hjelp fra Smaaberg) og ble avduket i 1991. Tidligere hadde man brukt et gammelt gravkors fra Fron som var blitt pusset opp og dekorert av Magne Gaden, men det ble flyttet til korveggen. Dekorasjonene på prekestolen er skåret av Smaaberg. Døpefonten er nesten 300 år gammel og kommer fra Brøttum kirke. Den var overmalt med blått, men ble restaurert på Maihaugen før den kom til fjellkirken. Døpefat og mugge er gaver fra 1962.
Et harmonium fra kirkens tidlige dager ble erstattet med et elektronisk Johannus-orgel med 18 stemmer i 1991. Dette fikk kort levetid og ble i 2001 erstattet med et seks stemmers pipeorgel fra Robert Gustavsson (innviet 24. juni). Kirken har også et piano. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen.
Av annen utsmykning kan nevnes glassmosaikker i fem vinduer på nordveggen laget av Jørgen Skaare, et kristusmaleri på korets sørvegg malt og gitt av Arvid Rødberg og et langfredagsmaleri gitt av Oscar Bengtson. Smaaberg har dessuten skåret og gitt et prosesjonskors og to brudestoler, og det finnes et lysestaker fra 1827.
Fjellkirken feiret femtiårsjubileum påskeuken 2012, og det kom i den forbindelse ut et ekstranummer av menighetsbladet for Brøttum med informasjon om kirken. Dessuten ble det utgitt en jubileumsbok som er til salgs ved kirken. Vinteren 2013 var det lekkasjer i taket som måtte repareres.
Kilder og videre lesning:
Sjusjøen Fjellkirke 50 år 1962–2012 (Ekstranummer av menighetsblad for Brøttum)
Bakgrunn Sjølisand er langt sør i Rendalen, på østsiden av Storsjøen. Stedet fikk kirkegård i 1883, og kirke (eller kapell, som det først ble kalt) fulgte drøyt tredve år senere. Sjøli kapell ble tegnet av Hans Jakob Sparre og innviet i oktober 1914 (se også her). Kirken hadde hundreårsjubileum i 2014, og ved den anledning ble det produsert en jubileums-DVD.
Kirkebygg
Det dreier seg om en liten laftekirke som ifølge Kirkesøk har 110 sitteplasser. Det var nok mer i begynnelsen, for kirkeleksikonet opererer med 140. Denne langkirkens orientering er fra nrodvest til sørøst. Det er takrytter nordvest på skipets møne og et rett avsluttet kor i sørøst med sakristi på bvestsiden (eller sørvestsiden).
Interiør og inventar
Det er et lite orgelgalleri rett innenfor inngangen med oppgang fra våpenhuset. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Laftetømmeret er malt i kirkerommet.
Alterbildet ble malt av Lars Jorde i 1925 og viser Johannes som døper Jesus. Prekestol og døpefont er på alder med kirken. Kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet fra 1888. Kirkeleksikonet og orgelregisteret er skjønt enige om at orgelet er fra 1981, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble for noen år siden sagt å være litt rufsete.
Kirkegård
Kirken står nær kirkegården nordøstre utkant. Nordvest for kirken står et servicebygg.
Skåråsberget skogskapell kalles også Jordbærkirken eller Jordbærkjerka. Kapellet ble oppført på initiativ fra Ola Lie og Tore Rasmussen med tanke på det storinnrykket av polske ungdommer som etterhvert kom til jordbærbygda Vallset. Bygget ble påbegynt i 1993, men uten at det var søkt om relevante tillatelser, og innviet den 11. august 1994. En stund var det truet av rivning, men høsten 1995 godtok kommunestyret kapellet, som ble gitt til foreningen Vallset kulturstier.
Kapellet er oppført etter modell av et kirkebygg i Zakopane med lokalt tømmer fra Skåråsberget og spon fra Polen mellom tømmerstokkene. Det meste av det praktiske byggearbeidet er utført av polakker, og Henryk Dómanski har skåret Kristusfiguren og apostlene over alteret.
Veien til kapellet er privat, og besøkende må regne med å gå minst en drøy kilometer til fots. Kapellet ligger i et flott turterreng, og foran kapellet er det flere benkerader der man kan sitte og nyte den praktfulle utsikten. Rundt kapellet går en sti, Skåråsbergprekenstien, med flere oppslag med «ord for dagen» til meditasjon.
