Stikkord: kyrkje

Tretten kirke

Tretten kirke

Bakgrunn, steinkirken
Dagens kirke på Tretten har flere forgjengere. Det gamle kirkestedet var på Kjørkehaugen eller Kyrkjehaugen, omtrent 50 meter sørvest for Prestegarden (gnr./bnr. 94/4) på Sør-Tretten. Den eldste kirken vi kjenner til, var en steinkirke fra siste halvdel av 1200-tallet. Det antas imidlertid at det var en annen kirke før den igjen, uten at den har satt konkrete spor etter seg, og uten at det synes å finnes gamle skriftlige vitnesbyrd. Murrester etter steinkirken er fortsatt synlige ved nevnte haug, der det holdes jonsokmesser i friluft og foretas enkelte vielser og dåper. Pilegrimsleden går forbi stedet.

Tømmerkirken fra 1580
På 1580-tallet ble det reist en tømret langkirke i nærheten av den gamle steinkirken. Jens Nilssøn skrev på 1590-tallet: «Til Øyer huffuid kircke er it annex vid macht, som kaldis Trættan. Hos denne kircke, som er nest forgangen bygt op aff nyt, staa der en gammel forfalden og farlig stenkiercke.» Etterhvert økte folketallet, og kirken ble for liten. Dessuten ble kongeveien lagt til bunnen av dalen, og det gamle kirkestedet ble etterhvert oppfattet som usentralt. På 1720-tallet ble kirkestedet flyttet, og dagens kirke ble bygget på det som var grunnen til gården Moe. Det var en viss gjenbruk av materialer i den nye kirken.

Tidlig 1900-tall
I dag

Dagens kirkebygg
Tretten kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 12. september 1728 som Vår Frelsers kirke. Byggmester var Jens Skanke, svigersønn av sogneprest Christian Wolfgang Monrath. Bordkledning kom til først i 1747, og i 1774 ble kirken tjærebredd. Den skal ha blitt malt i rødt i 1807 og den fikk dagens hvite farge i 1875, først med røde dører og vinduskarmer. Taket ble tekket med skifer i 1775 ifølge regnskapet, og dette ble fornyet i 1880. Antallet sitteplasser er rundt 300, og kirken har gallerier i tre korsarmer.

Parkert tårn i 2012
Restaurering i gang
Tårn nesten ferdig

Til å begynne med hadde ikke kirken noe tårn med spir, bare en tårnfot med pyraminetak, til klokkene. Tårnet fikk kirken i 1807, og det ble kledd med sink i 1875. Det har vært problemer med tårnet helt fra starten av. Ved en bispevisitas i 1819 ble det konstatert at tårnet sviktet og det var umulig å ringe med den store klokken. Det har vært gjort mange forsøk på å stive av og reparere tårnet og tårnfoten, blan annet i 1968, da konstruksjonen ble forsterket. Men det holdt ikke: I 1999 måtte kirken stenges, og i 2000 ble det råteskadede tårnet tatt ned og plassert ved siden av kirken, som i mellomtiden fikk et midlertidig tak. Deretter ble tårnet stående noen år i påvente av planlegging og finansiering av ny tårnkonstruksjon. Det ble oppført en ny støpul utenfor kirkegårdens vestmur. Først i 2015 kom nytt tårn på plass, noe mer beskjedent enn det som var på kirken før 2000, og muligens mer som det opprinnelige. Støpulen på vestre kirkegårdsmur er fjernet igjen.

Med midlertidig tak
Parkert tårn
Midlertidig støpul

Inventar
På grunn av økonomien tok det en stund før kirken fikk det inventaret vi nå ser. Altertavlen ble laget av Bjørn Bjørnsen Olstad i 1751. Olstad, som var blant de første til å skjære i akantusstil i Gudbrandsdalen, fulgte samme mønster som han hadde brukt i altertavlen i den jevngamle Øyer kirke ca. tyve år tidligere. De tre bildene av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen er også kopiert etter Øyer-tavlen, men ikke av Eggert Munch denne gangen, og det ser ut til å være enighet om at de ikke er like dyktig utført som Øyer-bildene. Treskurden rundt oppstandelsesbildet øverst skiller seg litt fra Øyer-tavlens, og det antas at øvre del av tavlen er av noe nyere dato. Før kirken fikk denne altertavlen og nytt alter, antas det at alteret fra den tidligere kirken ble brukt, overført fra steinkirkens tid.

Kirkerom
Mot koret

Prekestolen — også av Olstad — er fra 1752 og avløste en prekestol som var overført fra gamlekirken. Døpefonten er noe nyere — skåret av Ole Olsen Klævamoen i slutten av 1780-årene. Over den henger en himling som er svært stor i forhold til døpefonten og forsåvidt i seg selv. Det antydes i heftet om kirken at dette er for å skape balanse i kirkerommet mot prekestolen. Døpefonten står i korets sørvestre hjørne, mens prekestolen står på hjørnet på nordsiden av koråpningen. Et gammelt dåpsfat i tinn bærer årstallet 1678.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Over korbjelken finner vi kongemonogrammet for Frederik IV, båret av to løver. Det ser ut til å være alminnelig enighet om at dekorasjonen er litt klumsete skåret, og det er vel delte meningher om det faktisk er Olstad som har gjort det. Noe annet underlig ved monogrammet er at Frederik IV døde i 1730, rundt 20 år tidligere, og at det eldre monogrammet i Øyer kirke er for hans sønn Kristian VI.

Kongemonogrammet på korbjelken
Kongemonogrammet på korbjelken

Kirken har en rekke votivtavler. Disse er skildret på kirkens eget nettsted (i Word-dokument lenket til nederst på siden). Ellers har kirken to svært forseggjorte brudestoler. En rekke andre gamle gjenstander finnes også, men ellers er noe av det mest bemerkelsesverdige i kirken de takdekorasjonene som er avdekket i sakristiet. Dekorasjonene ble oppdaget i 1960-årene bak flassende maling, og de ble avdekket av Arve Hagen fra 1971 av. Det dreier som om ca. 20 kvadratmeter, og det antas at dekorasjonene er utført i den tømrede langkirken som ble avløst av dagens kirke, og at bordene i sin tid ble overført til den nye kirken.

Orgel
Orgel fra 1978

Kirken fikk sitt første orgel i 1885. Dagens orgel er fra 1978, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I motsetning til Snertingdalorgelet i hovedkirken i Øyer sies Trettenorgelet å være i god stand. I tårnet henger to kirkeklokker. Den største er fra 1764. Den andre, fra middelalderen (kirkeleksikonet antyder ca. 1300), fikk påstøpt krone hos Olsen Nauen i 1968. Kirken har en rekke kirketekstiler som er laget av Borgny Svalastog.

Brurhus
Gravkapell
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård
Kirkegården som omgir kirken, har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1979–82. Et porthus («brurhus») er plassert på østsiden av kirken, mens dagens kirkevang er på vestsiden, fra 1952. Før dette var tydeligvis adkomstforholdene annerledes. Helt sør på kirkegården står et gravkapell fra 1937 (et tall som er å finne på vindfløyen), gitt av Johannes og Eli Foss. Etter 1961 skjer imidlertid begravelser fra selve kirken, og kapellet fungerer mer som møterom og oppbevaringslokaler. Det er bårerom («kisterom») under kapellet. På kirkevangen utenfor kirkegårdsmuren står en minnebauta over krigen mot svenskene på begynnelsen av 1800-tallet.

Tretten kirkegård

Kilder og videre lesning:

  • Tretten kirke. Vår Frelsers kirke. Vigsla 12. september 1728 (Utgitt av Øyer og Tretten kirkelige råd, 2009)
  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 92–95
  • Øyer og Tretten kirkelige fellesråd: Kirkene våre
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 601
  • GD, 18/8-2010
  • GD, 3/2-2011, s. 11
  • Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet / Mittet & co, 1950), s. 239ff (Om Bjørn Olstad)
  • Arne Sand: Østre Gausdal kirke (Østre Gausdal menighetsråd og Gausdal historielag, 1988), s. 10
  • Kirkesøk
  • Gamle kirkebøker er transkribert og utgitt i bokform (se Bokhylla.no)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingnes kirke

Tingnes kirke

Tingnes kirke ligger i den skogkledde skråningen på østsiden av Strondafjorden, ved Garlivegen øst for Fagernes sentrum. Planlegging av kirke og kirkegård begynte allerede under krigen, men først på 1960-tallet gav det resultater. Kirkegården på Skogajordet ble tatt i bruk i 1967 og utvidet i 1985 og 1994. Kirkegården er relativt kupert og omgitt av stakittgjerde. Til innvielsen i 1967 ble det bygget en støpul øst for der kirken nå ligger. Den ble revet da kirken stod ferdig. Gravene er samlet øst for kirken.

Tingnes kirke
Tingnes kirke
Tingnes kirke

Arkitekt Karl Stenersen fikk i oppdrag å tegne kirken i 1969 og laget to utkast: et tradisjonelt kirkebygg med saltak og takrytter og den bygningen vi nå ser. Kirkens grunnform er som en likestidet trekant der spissene er kuttet av (en sekskant, om man vil) med en takkonstruksjon som et kirkespir. Grunnstein ble nedlagt i 1971, og kapellet (som det da var) ble oppført under byggmester Bjarne Sanne og innviet den 10. september 1972. Kapellet ble bygget som arbeidskirke, og underetasjen ble innredet for forskjellige funksjoner fra 1973. Det har fra tidlig av vært nødvendig med takreparasjoner. Ved innvielsen het bygget Fagernes kapell, men det var lokal motstand mot navnet, og flere navn har vært brukt. Kommunen foreslo «Fagernes og Leira kapell», men det later til at «Kyrkja på Skogajordet» ble brukt lokalt noen år. I 1978 ble navnet offisielt Tingnes kapell, og i 1998 fikk bygget kirkebetegnelse.

Antallet sitteplasser oppgis til 260 på Kirkesøk (og ellers 350–400 i forskjellige kilder), og orienteringen er motsatt av det vanlige: Kirken har kor i vest og inngang og orgel i øst. Helt i vestenden er det sakrsti, med dører på hver side av alteret. Dåpsventerom har inngang fra forrommet (våpenhuset) i øst

Altertavle
Orgel

Som altertavle hadde man tidligere et enkelt trekors. I 1997 ble det erstattet med en billedvev av Kari-Bjørg Ile som rammer inn et krusifiks. Det hele er holdt i sterke, klare farger.

Den femkantede prekestolen i tre er på alder med kirken og står til høyre (nord) for alterbildet. Litt til venstre (sør) for midten er det en lesepul. Begge har pultklede fra Marit Annys vevstogo, førstnevnte tegnet av Eli Sagstuen.

Prekestol
Lesepult
Døpefont

Også døpefonten er i tre og på alder med kirken. Den står til høyre for alteret.

Kirken hadde et Johannus-harmonium som i 1989 ble erstattet med et 18 stemmers orgel fra Ernst Junker.

Kirken har to klokker fra Olsen Nauen klokkestøperi.

Det er innredet bårerom i kjelleren. Der henger et usignert maleri av Jesus hos Marta og Maria og et vevet teppe med korsmotiver.
Tingnes kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingelstad nye kirke

Tingelstad nye kirke

Bakgrunn
Tingelstad kirke — som gjerne kalles Tingelstad nye kirke — avløste to kirker: Grinaker og Tingelstad gamle kirke (også kalt Sankt Petri). Bakgrunnen var at disse to, som hver hadde drøyt hundre plasser, var blitt for små i en tid da det krevdes at 30 prosent av menigheten skulle få plass i kirken en søndag. Først ville man bygge den nye kirken ved en av Grinakergårdene. Så oppstod uenighet, og kirken ble besluttet lagt til en tomt som bestod av 3 dekar fra gården Rækken og 9 dekar fra Rækkenenga. Til å tegne kirken hyret man inn ingen ringere enn radarparet Schirmer og von Hanno, og muringen ble utført av murmester Herman Frang. Kirken ble innviet den 5. desember 1866.

Vestfra
Kirketrapp
Vestportal

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en nygotisk langkirke i teglstein. Kirken hadde ved innvielsen 750 plasser. Kirken har gallerier. Disse var en stund vedtatt revet, men etter mye om og men er de blitt stående. Ellers er det gjort enkelte endringer i bygget gjennom årene. For eksempel var tårnet opprinnelig tekket med skifer. Dette ble byttet ut med kobberplater i 1925. Elektrisk belysning ble installert i 1929.

Kirkerom
Fondvegg med glassmalerier
Tidligere alterbilde

Inventar
Istedenfor altertavle er det nå glassmalerier i vinduet på korets fondvegg. Den øvre delen ble laget av Borgar Hauglid i 1935 og forestiller den seirende Kristus. Den nedre halvdelen, «Lovprisning for tronen og lammet», er ved Veslemøy Nystedt Stoltenberg og kom på plass til jubileet i 1991. Før dette var det en altertavle her, som man kan se på gamle bilder. Selve alterbildet, som viser nedtagelsen fra korset, henger nå ved inngangen til barnesakristiet.

Prekestol
Akantus på prekestolen
Prekestolhimling
Engel med nebbtang på prekestolhimlingen

Mye av inventaret ellers er overført fra Grinakerkirken — stavkirken som ble ombygget til korskirke på 1700-tallet. Ikke minst er det som er laget av Nicolai Larsen Borg, berømt. Borg var sønn av Lars Borg og blant pionerene innen akantusskrud på Østlandet og i landet som sådan. Det later til at Grinakerkirken fikk sin prekestol, døpefont og korskranke rundt 1720, og disse samt de to treskulpturene Velstanden og Rettferdigheten er Borg-verker som er overført til Tingelstad-kirken. Bortsett fra den rike akantusskruden er et påfallende trekk ved himlingene over prekestolen og døpefonten en rekke englefigurer som representerer håndverkere og musikere. Over prekestolen finnes det til og med en engel med nebbtang. Korskranken står for øvrig som kroning på orgelet. Frederik IVs kongemonogram er byttet ut med en engel.

Fru Justitia
Fru Fortuna
Døpefont
Orgel på galleriet

Overført fra Grinakerkirken er også en alterkalk og disk, en brødeske i sølv, en kiste til kirketekstiler, et døpefat, to lysekroner, to vegglampetter, to lysestaker av tinn, en stol og en klokke. Dessuten er den minste av de to kirkeklokkene fra Grinaker. Den største ble støpt til kirken i 1866. Orgelet er et Jørgensen-orgel fra 1953.

Kirkegårdsport
Mot kirken
Urnelund for anonyme

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Det er ikke frittstående gravkapell. Dette er lagt til kjelleren i selve kirkebygget, og det er barnesakristi i etasjen over. Like foran kirken er et minnesmerke for anonymt gravlagte.
Tingelstad nye kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke er en steinkirke i Gran på Hadeland som trolig ble oppført rundt 1220. (Tømmeret i taket er felt i 1219 og 1220.) Den sies å ha vært viet til apostelen Peter, skjønt dette er omstridt, og den er også kjent som Sankt Petri — et navn som ofte foretrekkes lokalt. Da det kom bestemmelser om at 30 prosent av menigheten måtte få plass i kirken, innså man at denne kirken, som bare huser drøyt hundre, var for liten. Det ble reist en ny kirke på Tingelstad — Tingelstad nye kirke — og den gamle ble stengt. I motsetning til Grinakerkirken ble den ikke revet, men ble stående urørt i mange år. Skipet måler 14 x 11 meter utvendig, og hele kirken er 21 meter lang.

Takrytter
Gammel vindfløy
Spon på vestgavlen
Spon på vestgavlen

Kirkens utforming er typisk for mange romanske middelaldersteinkirker, med rektangulært skip og omtrent likeformet, men mindre kor hengt på. Koret er faktisk litt skjevt i forhold til skipet, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Opprinnelig var kirken hvitkalket utvendig, men i dag ser vi steinstrukturen i den. Vinduene er fortsatt jevnt over smale, men et bredere vindu ble åpnet i nordveggen i 1703 (opprinnelig var det ingen vinduer på nordveggen), og sørvinduets lysåpning er blitt noe utvidet nedover. Kirken har takspon av tre. Nåværende takrytter har sin utforming fra 1820, da den gamle — som muligens hadde form av et spir — var truet av råte.

Vestdør
Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
Vindu i korets østvegg
Gjenmurt vindu i korets østvegg

Korbuen er rundbuet og visstnok uendret fra middelalderen. Portalen mellom koret og sakristiet har en mer gotisk kløveraktig form i buen. Veggene innvendig er dekket av kalkpuss, med noen nonfigurative forsiringer i skipets sørvindu. Det antas ellers at det har vært kalkmalerier flere steder i kirken. Kristian IVs våpenskjold er malt på nordveggen inne i kirken, visstnok i 1632. Det ble noe skadet da det store vinduet ble satt inn i nordveggen. Skymalingen i takhimlingen er fra 1701.

Mot koret
Krusifiks over korbuen
Altertavle

Med unntak av det murte alteret og et krusifiks fra 1200-tallet er inventaret ikke fra middelalderen, men fra overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Som sådan er det noe av det best bevarte i landet. Det har renessansestil, med hovedsakelig arkitektoniske former som dekorative elementer snarere enn f.eks. akantusskurden som kom vel hundre års tid senere. Prekestolen er fra 1579. Den er laget av Knud og Rasmus Hansen, som omtrent i samme periode laget prekestoler i Skedsmo kirke og Norderhov kirke. Prekestolen har sengotiske dekorformer og bærer våpenskjoldet til Claus Hjort, sogneprest i Gran fra 1577. De umalte kirkebenkene er fra rundt 1600, i likhet med døpefonten — også den i tre.

Prekestol
Prekestoldetalj
Kirkebenker
Kristian Kvarts våpenskjold

Altertavlen er fra 1699 og ble laget av Isak Israelsen, som det høytidelige navnet til tross ikke har noen høy stjerne i kunsthistorien. Bildet viser nattverden, og altertavlen dekker over østvinduet. Opprinnelig var det i stedet frontaler (panelmalerier) foran alterbordet. Tre slike (ett helt samt fragmenter av de to andre) er bevart fra kirken i Universitetets oldsaksamling. Etter ca. 1700 forble kirken i bunn og grunn slik den var, med unntak av takrytteren og annet nødvendig vedlikehold. Et votivskip fant imidlertid veien inn hit på midten av 1700-tallet.

Ellers er et annet gammelt klenodium vindfløyen i forgylt kobber. Originalen er trolig fra 1100-tallet, og er i så fall eldre enn kirken. Den er nå utstilt på Kulturhistorisk museum, og vindfløyen i tårnet nå er en kopi. På Folkemuseet finnes et billedteppe herfra som sannsynligvis er fra siste halvdel av 1500-tallet. Nåværende kirkeklokke er faktisk fra 1913, fra Olsen Nauen, selv om kirken har hatt klokke siden middelalderen.

Kirken ligger nærmest på en klippe, og det har aldri vært gravplass her. Begravelser fant sted ved Grinakerkirken.

Siden vi er inne på områdets middelalderkirker, kan det nevnes at det i tillegg til Tingelstad og Grinaker fantes kirker på gårdene Bilden og Dvergsten, sannsynligvis stavkirker. Sistnevnte var trolig en privatkirke som ble revet på 1700-tallet. Bilden sies å ha vært en viktig gård i tidligkristen tid. Kirken der lå imidlertid øde i 1594, da biskop Jens Nilssøn rapporterte fra området.
Tingelstad gamle kirke

Kilder og videre lesning:

Tekst: © Jan-Tore Egge.
Bilder: © Jan-Tore Egge, unntatt bilder merket AME: © Anne M. Egge. Brukt med tillatelse.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søsterkirkene på Granavollen

Søsterkirkene

Bakgrunn
Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.

Søsterkirkene på 1800-tallet
Slik skal søsterkirkene ha sett ut før lynet slo ned i Mariakirken. Illustrasjon av Peter Andreas Brandt, fra Nasjonalbibliotekets samling, gjengitt på Wikimedia Commons.

Mariakirken
Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100–1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.

Mariakirken
Mariakirken som ruin
Mariakirkens sørportal
Mot koret
Mariakirkens orgel
Mariakirkens vestportal

Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912–15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990–92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Marias bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På et informasjonsoppslag utenfor kirken ble det det riktignok opplyst (per 2009) at det arbeides med å skaffe kirken et 7–8 stemmer mekanisk orgel, men omtale her og der på nettet tyder på at det er dette instrumentet som står i kirken i dag.

Nikolaikirken
Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.

Nikolaikirken
Nikolaikirken
Nikolaikirken
Nikolaikirkens vestportal
Kor
Prekestol
Prekestolhimling
Orgel
Hengeskap fra Fåberg

Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979. Et riktig gammelt skaporgel fra Nikolaikirken er å finne på Norsk folkemuseum.

Mer om Granavollen
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde på gården Sjo, like nord for Søsterkirkene, i 1870. Gården er presteenkesete og har et Vinje-museum. Vinje er gravlagt (eller har i alle fall gravminne) like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.

Vinjes grav utenfor Nikolaikirken
Støpul
Runestein bak Nikolaikirken
Krigsminnesmerke på Granavollen

Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken. Sørvest for kirkene står et krigsminnesmerke.
Søsterkirkene

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sør-Fron kirke

Sør-Fron kirke

Bakgrunn
Etter at kirkene i Gudbrandsdalen kom over i privat eie i 1723, var det hektisk byggevirksomhet. Den gamle hovedkirken i Fron prestegjeld, den såkalte Listadkirken, begynte å skrante og lå dessuten på uegnet grunn. Det ble derfor besluttet å bygge ny hovedkirke på et nytt sted, men dette tok en god stund. Søknader ble innvilget på 1770-tallet, tomt ble klargjort på begynnelsen av 1780-tallet, og bygging kom i gang i 1786. Veggene ble reist på to år, og vi finner årstallet 1787 over inngangen. Året etter ble takkonstruksjonen reist, og året 1788 står på vindfløyen på spiret. Så i 1789 kom Storofsen, den verste flommen i Gudbrandsdalens historie, med jordskred og ødeleggelser. Hus og dyrket mark måtte settes i stand igjen og kirkebygging utsettes. Kirken ble innviet den 28. mars 1792. Den ligger på Hundorp, ved det som ved byggingen het Kongsveien og var hovedvei gjennom dalen, men som nå kalles Gammelvegen.

Vestportal
Veggpynt
Sørportal

Kirkebygg
Sør-Fron kirke er en åttekantet steinkirke i Louis XVI-stil. Det er en prektig kirke som iblant omtales som Gudbrandsdalsdomen. Bredden er noe større enn lengden, og kirken har 750 plasser. Det er gallerier rundt hele kirkerommet, men passasjen hindres av orgelet og prekestolsalteret. Den innvendige malingen, med kombinasjonen av lysegrå og blå samt en god del marmorering, er fra 1860, og ved restaureringer i 1950-årene ble fargebruken i kirken gjennom tidene kartlagt.

Inventar
Av inventaret er prekestolen (laget av Lars Jensen Borg i 1703) overtatt fra Listadkirken. (Andre gjenstander derfra finnes forskjellige steder, f.eks. er en altertavle fra 1676 i Folldal kirke og et krusifiks i Universitetets oldsaksamling.) Noe som er ganske spesielt her, er at prekestolen er over alteret (med inngang fra galleriet), og prekestol, alter og døpefont befinner alle seg i kirkens midtakse. I 1911 kom det til en ny prekestol i tillegg til den gamle — for prester med høydeskrekk? Denne ble så fjernet på 50-tallet og erstattet med en flyttbar lesepult.

Prekestolalter
Alterbilde
Prekestol
Orgel
Orgel
Kirkerommet sett fra galleriet
Kirkerommet sett fra galleriet
Kirkerommet sett fra galleriet
Galleri

Alterbildet er malt av Frederik Petersen (sønn av Peter Kastrud) i 1797. Maleriet viser korsfestelsen på Golgata, og persongalleriet ellers er beskrevet i Joh 19, 25: «Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena.» I bakgrunnen står et par romerske soldater. Motivet er brukt en rekke ganger av Petersen og andre og antas å være gjort etter et kobberstikk.

Klebersteinsdøpefonten i Listadkirken var ansett for å være for gammeldags, og det ble laget ny døpefont til kirken. Denne skal etter tradisjonen være laget av Kristen Listad, skjønt dette gjelder muligens underdelen, dvs. ben og fot. Den øvre delen med kummen ble nemlig byttet ut i 1915. Den var oval og litt mindre enn den nåværende, runde. Listad har også laget kongemonogrammet (til Kristian VII), som står på en bjelke høyt oppe i kirkerommet.

Orgelet er fra Marcussen & søn fra 1992. Prospektet er fra 1930. Av de tre kirkeklokkene er to overført fra den tidligere kirken: en liten middelalderklokke og en klokke støpt i 1703. Den største klokken er støpt i 1847 av Knud Andreas Sundt.

Av utsmykning ellers kan nevnes at Guds navn forekommer i forskjellige former forskjellige steder på eller i kirken. Over hovedportalen står det skrevet som IEHOVA (og under det står kongemonogrammet til Kristian VII). På en list som øvre avslutning på alterveggen står det Jahve med hebraiske tegn.

Gravkapell
Kirkegårdsport
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
I kirkegården er det oppstilt en rekke gamle gravsteiner langs kirkegårdsmuren, og for øvrig er det en rekke gamle gravhauger fra førkristen tid i Hundorp-området, hvorav én har fått en minnestein over Olav den hellige. Prestegården ligger i skråningen over kirken, og prestegårdsseteren Kantliseter er fredet.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Kåre Hosar og Arne Fauske: Sør-Fron kyrkje (Sør-Fron Sokneråd, 1992)
  • Wikipedia
  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 84–91
  • Kunsthistorie.com
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), første halvbind, s. 33ff (om Lars Borgs inventar)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søre Ål kirke

Søre Ål kirke

Bakgrunn
Denne lille, egenartede kirken ønsker reisende langs gamle E6 (nå fylkesvei 213) velkommen til Lillehammer, der den ligger mellom gårdene i Søre Ål, sør for sentrum. Den ligger i åpent terreng, med gravlund nedenfor og utsikt ut over Mjøsa.

Kirkebygg
Det virker som det opprinnelig bare var planlagt et gravkapell på kirkegården, som ble anlagt i 1953. Arkitekt var Bjarne Bystad Ellefsen, som ellers har tegnet Storfjord kirke (Troms) og Espedalen fjellkirke samt diverse andre bygg. Kirken er oppført i betong og tre, og stod ferdig i 1964. Den rommer ifølge arkitekten selv rundt 200 personer. (Ellers varierer anslagene mellom 160 og 250 i forskjellige oppslag, med påfallende presise 173 på Kirkesøk.) Ifølge byavisen er kirken for liten for menigheten. Byen har nemlig ekspandert sørover i de senere tiår.

Søre Ål kirke
Vindfløy
Kirkegård
På vestveggen nord for inngangen
Vestportal
På vestveggen sør for inngangen

Interiør og inventar
Kirken har rektangulær form (altså langkirke), og altertavlen (av Victor Sparre) viser et tornekronet kristushode med kors i bakgrunnen. Det er også en frise i glass langs alterveggen. Den viser Guds øyne. Endeveggene har dessuten relieffer på utsiden og innsiden av kirken. På østveggen inne i kirken ser vi for eksempel utsendelsen av disiplene bak prekestolen (eller lesepulten), og bak døpefonten ser vi velsignelsen av små barn. På vestveggen ser vi hhv. den tilgivende Kristus (til høyre) og den helbredende Kristus. I langveggene er det vinduer med farget glass. Kirkerommet er møblert med jærstoler. Prekestol, alter, alterring og døpefont er utført ved Niagara møbelfabrikk, og kirkesølvet av Alf Pedersen (som også har bidratt til utformingen). To monotypier er laget av Borgny Svalastog.

Kirkerom
Kor og altervegg
Alterparti
Nordre del av alterveggen
Døpefont og søndre del av alterveggen
Orgelgalleri

Orgelet sies å være overtatt fra Lillehammer kirke, som fikk nytt orgel i 2001. Det er i så fall et 39 stemmers J.H. Jørgensen-orgel fra 1948, som formodentlig er satt i stand. (Det opprinnelige orgelet var fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.) Kirkeklokken er fra Olsen Nauen, og den ringes automatisk.

Takets kobbertekke ble skiftet ut for få år siden. Det var naturligvis skinnende blankt til å begynne med, men er i skrivende stund i ferd med å bli mattere. Det er imidlertid ikke tegn til skikkelig irring ennå, for dem som foretrekker det. Femtiårsjubileum ble feiret i 2014, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kirkegård og omgivelser
I 2016–2017 ble kirkegården utvidet, og parkeringsplassen ble flyttet til nordsiden av kirken. Kirkens arkitekt er gravlagt på kirkegården her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sødorp kirke

Sødorp kirke

Bakgrunn, mulig kirke på Toksen
Sødorp som sognenavn er kjent fra 1300-tallet: «Arne prestr à SudÞorpe» er omtalt i 1340. Første kirke på Vinstra skal ifølge jubileumsheftet ha vært en stavkirke som først stod på Nordre Toksen (gnr. 87), men så ble flyttet til Nordgard Brandvold (visstnok egentlig Brandvol, gnr. 76). Hvilke holdepunkter ha vi så for en kirke på Toksen? Dagfinn Skre, som har skrevet om områdets kirkearkeologi etter egne undersøkelser, forteller om funn av hodeskaller etter Storofsen i 1789, men sier at det er umulig å påvise stedet for gravfunnet i dag. Funnene trekkes ikke i tvil: De er omtalt i offisielle befaringsdokumenter, men det er i dag umulig å avgjøre om det dreide seg om en kirkegård eller et førkristent gravfelt.

Kirkene på Brandvol
Brandvol-gården(e) er omtalt i 1432. I 1515 forteller hamarbispen Magnus: «Torer Skodin hawer giordth oss god rekenskaph foer kirke wmbodh som han hafth hawer aa Brandwolsskirke.» Einar Hovdhaugen mener at Brandvol trolig ble delt i tre gårder allerede i middelalderen, og ifølge Skre lå tunene til alle tre i sin tid like sørøst for kirkestedet. Senere er tun og bygninger flyttet omkring, og tunet til Litlgard/Lillegård (gnr. 78), som nå ligger like vest for den lille steinrøysa der et minnesmerke over kirkestedet står, lå tidligere lenger vest. Stedet utgjør en slags terrasse i en ellers nokså bratt skråning. Veien som går oppover lia, ble anlagt i 1965 over nordre del av terrassen, og det ble ved den anledning funnet store mengder menenskeben.

Her stod det altså kirke fra middelalderen av. Det antas at en ny kirke ble oppført rundt 1570 og stod til dagens kirke ble oppført. Av Povel Huitfeldts stifstbok (1570-årene) fremgår det at Sødorp er anneks til «Fronn» (altså Sør-Fron). Skre tolker det at prestbolet i Fron er oppført med en landskyld på tre huder i Søndre Hågå (gnr. 80), som at sistnevnte var prestbol i den tiden Sødorp hadde egen prest. Om «Søddorff» anneks heter det hos Jens Nilssøn (1590-årene): «Herforuden er paa Søddrop en liden forfalden kircke strax hos den anden.» Formodentlig stod gamlekirken like ved siden av og forfalt etter at den nye var oppført. Hvordan var 1500-tallskirken konstruert? Det kan vi kanskje ikke si med sikkerhet, men Skre viser til omtaler av svalganger på 1600-tallet, og i 1694 sies det i regnskapet at en tømmermann har fått betalt for å ha «lagt een ny Svil under Kirckens nordre siides Rejsvercks veg». Reisverk ble enkelte ganger brukt om stavkonstruksjoner, men sikre kan vi altså ikke være.

Sødorp kirke
Sødorp kirke
Sødorp kirke

Dagens kirkebygg
Midt på 1700-tallet ble kirkestedet flyttet og ny kirke oppført. Ved en besiktigelse i 1748, forteller Skre med henvisning til søknaden fra den gang, «blef icke Allenste Sødorp gamle Kirkebygning, men End og grunden Selv Caseret som uduelige». Det var ønske om å bygge ny kirke «ved den Alfar Vey», noe som dessuten muligens var praktisk, gitt at også Ruste var en del av sognet og kirken på Bø for lengst var gått over i historien. Sødorp kirke ble oppført i 1750–52 der Sødorp kapell nå står. Byggmestre var Erland Bryn og Hans Sæter, mens smiearbeidet ble utført av Hans Aande fra Sør-Fron. Den laftede korskirken ble innviet den 12. september 1752 og lød visstnok navnet «Den Herre Zebaoths kirke». Den var da fremdeles anneks til (Sør-)Fron, men prestegjeldet ble delt i 1850, og Sødorp ble hovedkirke i Nord-Fron prestegjeld. Samme år blåste spiret ned og ble erstattet med et lavere spir.

Sødorp kirke før flytting
Før kirken ble flyttet fra Sødorp, hadde den lavere spir enn i dag. Fra Digitalt museum.

Kirken flyttes
I 1908–10 ble kirken — etter en viss lokal strid — tatt ned og flyttet til prestegården på vestsiden av Gudbrandsdalslågen, der den fortsatt står (gjeninnviet 19. oktober 1910). Ved flyttingen fikk kirken igjen et høyt spir, slik den hadde hatt før 1850. (Det finnes flere bilder i Digitalt museum fra denne prosessen: under gjenoppføring her og her og ved innvielsen.) Kirkens hovedinngang er i sør og koret i nord. Ved siden av koret er det sakristi. Ifølge jubileumsheftet er antallet sitteplasser ca. 370, mens Kirkesøk i dag opererer med 300. På det gamle kirkestedet ble det relativt snart (i 1929) oppført et kapell. Det er kirkegårder både ved det nye stedet (Sødorp kirke) og det gamle (Sødorp kapell).

På 1950-tallet ble det foretatt flere oppmålinger av kirken, og i 1960–61 ble den restaurert. Mye av arbeidet dreide seg om avluting og fargerestaurering av kirkebygg og inventar. Det ble også arbeidet med uteområdet. Ellers ble blant annet vinduer restaurert, og det ble gjort om på ting som trappen til tårnet og orgelgalleriet.

I 2008 var det problemer med kirkens stabilitet fordi vinden fikk tak i tårnet. Etter det jeg har hørt, skal tårnet ha vært for godt avstivet. Kirken var stengt i flere måneder, og i mellomtiden fant gudstjenestene sted i kirkestuen, og gifteklare og konfirmanter måtte bruke andre lokaler.

Inventar
Til å begynne med brukte man inventaret fra gamlekirken, men i 1762 ble det inngått kontrakt med Kristen Listad om skjæring og staffering av altertavle og prekestol. Listad, som arbeidet som klokker i Fron, laget også korbue (med kongemonogram for Frederik V; det er også et monogram på utsiden i øst, datert 1760) og to dørfigurer av St. Petrus (på innsiden av hovedportalen) og Sakkeus («Den bodferdige Tolder», på utsiden av østportalen) samt et krusifiks. Dessuten malte han kirken utvendig, og han skal ha skjenket kirken et maleri av Maria Magdalena som salver Jesu føtter, i 1779, men dette er siden gått tapt. Flere av arbeidene har konkrete forbilder: Prekestolen er laget etter modell av Lars Borgs prekestol i Sør-Fron kirke; den stod da i forgjengeren, Listadkirken. Altertavlen er inspirert av Borgs altertavle i Kvam kirke — den som brant i 1940.

Kirkerom
Altertavle
Korskille
Prekestol
Prekestoloppgang fra koret
Døpefont
Lukket stol
Krusifiks
Orgelgalleri

Modell for krusifikset antas å være et krusifiks fra 1300-tallet i Svatsum kirke. Figurene av Moses og Aron over kongemonogrammet antas å være Listads egne, mens de seks apostelfigurene trolig er fra en tidligere altertavle. Listads arbeider i kirken har senere vært overmalt og blitt restaurert.

Døpefonten er av kleberstein og fra middelalderen (anslagsvis 1200- eller 1300-tallet). Den er overført fra tidligere kirker.

Inntil nylig brukte man et pipeorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som ble innviet den 12. februar 1961. Dette orgelet hadde funksjonsfeil i en årrekke, i tillegg til at pipene var vendt mot organisten istedenfor mot menigheten. Den 23. januar 2012 ble nytt orgel innviet. Det er digitalt og av merket Johannus, og det skal dreie seg om et demoorgel. Orgelet omtales i kirkebladet som en god løsning for de neste ti år, men det skinner igjennom at det er ønske om nytt pipeorgel når den tid kommer.

Kirkeklokkene er fra 1770-årene. De er tunge og var en belastning på kirkebygget. I 1991 ble det oppført en støpul til dem på kirkebakken, og de ble flyttet over året etter.

Sakkeus
Kyrkjestugu
Støpul
Portal

Kirkegård og omgivelser
I 1936 ble det oppført et gravkapell på kirkegården. Dette er siden gjort om til kirkestue (eller «kyrkjestugu»), og den ble flyttet ut til parkeringsplassen sør for kirken og påbygget noe i 2002.

I 1978 ble det oppført et bårehus på kirkegården (og kirkegården ble utvidet ved samme anledning). Senere har det kommet til kontor for kirketjener og organist her. I 2010 ble det satt i stand et nytt visningsrom i bårehuset. Et lager- og redskapshus er oppført på kirkegården. (Det gamle er flyttet til Sødorp kapell.)

Opplysningsvesenets fond har et oppslag om presteboligen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Svatsum kirke

Svatsum kirke

Bakgrunn
Det har stått flere kirker på (Nedre) Svatsum. Den første — en stavkirke — antas å ha blitt oppført tidlig på 1300-tallet på Kirkebø, oppi lia nord for det nåværende kirkestedet. En befaring i 1725 konkluderte med at kirken var gammel og forfallen og måtte erstattes. Dette skjedde året etter, da ny kirke ble oppført nede i dalbunnen. Gamlekirken hadde et par krusifikser fra fra 1200-1330 samt figurer av Maria og Paulus som muligens var laget av Balkemesteren. De to sistnevnte figurene er å finne i Universitetets oldsaksamling.

Kirken fra 1726 var en tømret langkirke, og i tillegg fantes et skriftehus, en stue med et lite kammer med kakkelovn der presten kunne overnatte. Det forfalt imidlertid raskt. Kirken fikk i 1768 en altertavle som var malt av Eistein Guttormsson Kjørrn. På midten av 1800-tallet var det snakk om å utbedre eller utvide kirken, men det endte med at ny kirke ble oppført, og materialer fra den gamle kirken ble brukt til å bygge Aulstad kirke, som også fikk noe av inventaret.

Svatsum kirke
Svatsum kirke
Svatsum kirke

Dagens kirke
Svatsum kirke er en åttekantet laftet kirke med 250 plasser. Kirken ble tegnet av Otto Hjort Friis og oppført av tømmermester Johann Eriksen fra Lillehammer, mens snekkermester Andersen stod for innredningen. Kirken ble oppført i søndre utkant av den gamle kirkegården, som altså ble utvidet, og ble innviet den 25. oktober 1860. Som det fremgår av bildene, har kirken stående utvendig panel. Det kom til i 1866. Tårnet gjør et nærmest bysantisk inntrykk. I den østre enden av kirken er et lite sakristi som kom til på 1920-tallet. Kirken ble grundig pusset opp og satt i stand til hundreårsjubileet i 1960, og også til 150-årsjubileet ble den pusset opp.

Interiør
Inne i kirken bæres takkonstruksjonen av fire søyler, og fra de to østligste søylene går en slags korskranker mot østveggen. Oppgangen til prekestolen går den sørlige av disse. På skråveggene bak koret har vinduene fått glassmalerier utført av Sigrid Blekastad til 150-årsjubileet i 2010, og det er også anskaffet nytt kirkesølv. Jubileumsgudstjeneste ble holdt søndag 30. mai 2010 med preken av biskopen.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen, fra 1894, har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator malt av Christen Brun. I forbindelse med dette bildet henvises det opprinnelig til 2 Kor 1, 5–7, men her (som i flere andre norske kirker der det samme bildet er gjengitt, f.eks. Tangen kirke) er det Matt 11, 28 som er sitert. (Det sitatet forbindes ellers med Blochs andre versjon av samme motiv.) Rammen er laget sløydlærer Aasmundstad.

Prekestolen og døpefonten er på alter med kirken (og dåpsfatet er eldre). Orgelet, fra 1960, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har to klokker fra 1200- eller 1300-tallet, men den ene er sprukket og brukes ikke. Til erstatning støpte Olsen Nauen en ny klokke i 1981.

Kirkegård
Kirkegården omgir kirken og er utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen vest for kirken står blant annet en kirkestue. Den stod tidligere (før hundreårsjubileet) på nordsiden av riksveien (nå fylkesvei 255), og det er bårerom i kjelleren. Også øst for kirkegården er det parkeringsplass.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Slidre kirke

Slidredomen

Bakgrunn
(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266–1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Nordfra
Kirkegårdsport
Støpul
Sørportal
Sørvindu
Dør i nord

Kirkebygg
Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

Interiør og inventar
I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus in mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

Altertavle
Prekestol
Korbue
Døpefont
Døpefont
Hjulkors

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod der, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden