Stikkord: kyrkje

Innvik kirke

Innvik kirke

Bakgrunn
Innvik har vært kirkested siden middelalderen med hovedkirken i et prestegjeld som var ganske stort før det ble delt i 1842, da Oppstryn, Nedstryn og Loen ble utskilt som Stryn prestegjeld. Senere er deler av sognet på nordsiden av fjorden utskilt og har fått egne kirker. En stavkirke stod i sin tid ved gården Hilde, litt lenger opp i skråningen fra der dagens kirke står. Her er det funnet et klebersteinskors som nå står foran kirkeinngangen. Stavkirken var av Møre-typen, forholdsvis langtrukket: Skipet var hele 22 meter. Kirken ble flyttet til dagens kirkested i 1580. I 1695 var den i dårlig stand og måtte få nytt tårn. Så ble dagens kirke oppført på tuftene i 1822. I tillegg skal det i middelaldern ha vært en privatkirke viet til Lavrans (Laurentius) ved gården Skåden (sørvest for dagens kirkested).

Kirkebygg
Innvik kirke (Innvik kyrkje) ble oppført av byggmester Elling Olsen Waldbøe og innviet den 28. juli 1824. Samme byggmester stod for byggingen av Loen kirke (også åttekantet) noen år senere. I 1899–1900 ble det gjort noen endringer ved kirken. Blant annet fikk den sakristi (som ble delt i to i 1927), vindusglass og dører ble skiftet ut, og det ble gjort om på interiør og inventar. Det er skip i åttekantdelen, kor i et firkantet påbygg i øst (med sakristier i forlengelsen) og våpenhus i et påbygg i vest. Kirken har takrytter midt oppå åttekantdelen, holdt oppe av fire søyler i kirkerommet. Interiørfargene skal være mye som de alltid har vært. Gult dominerer i kirkerommet, og det er innslag av brunt øg rødt. Det er gallerier i vestre del av skipet, med orgel like innenfor inngangen. Korskillet har tre rundbuer, hvorav den midterste er størst. På søylene mellom dem er treskulpturer av jomfru Maria og Johannes. Korets gulv er hevet to trinn over skipets gulv.

Inventar
Altertavlen er fra 1900 og har et bilde malt av Christen Brun etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo.

Den sekskantede prekestolen av eik er et renessansearbeid fra 1617 som ble gitt i gave fra den beryktede sognepresten Jon Mogensen Skanke alias Meister-Jo. Stolen står til høyre i korbuen og har oppgang fra koret. Døpefonten er fra 1923. Dåpsfatet i messing er fra rundt 1600, mens dåpsmuggen er udatert. Orgelet er bygget av Olsen & Jørgensen i 1914. De to klokkenes alder er ikke kjent. Mer inventar er beskrevet i bokverket På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. I Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) er et epitafium fra Innvik kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegård er omgitt av et steingjerde. Gravsøk kan utføres her. Inntil steingjerdet i nordvest står et lite hus som formodentlig er redskapshus. Det er parkeringsplass sørvest for kirken, på den andre siden av veien.

Den tidligere prestegården Langvin ble tatt i bruk som Langvin jordbruksskule i 1962, og stabburet ble flyttet til den nye presteboligen, der det fortsatt står og er fredet. I 1995 ble landbruksskolen nedlagt, og siden har den vært solgt flere ganger. Det kan se ut til at den ble brukt til gjestegård en periode og deretter som asylmottak. Mot slutten av 2016 ble det meldt om reduksjon i flyktningestrømmen her som andre steder.

Innvik kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hornindal kirke

Hornindal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Hornindals første kirke er omtalt i 1320 og lå trolig ved gården Ytrehorn, litt vest (eller nordvest) for dagens kirke, der bygdas gamle høvdingsete var. Kirken ble revet før 1600 og erstattet med en lang og lav trekirke på gården Kirkhorn. Denne skal ha hatt et tårn som var borte innen 1690 og ble erstattet med et nytt tårn i 1703. Dagens kirke er oppført ved samme gård.

Dagens kirkebygg
Hornindal kirke er bygget etter en av Linstows typetegninger, som ble bearbeidet av Ludolph Rolfsen. Byggmester var først Anders Muldsvor, men han døde før arbeidet var ferdig, og ble avløst av Gjert Lien. Kirken ble innviet av prosten den 30. november 1856, og i 1867 ble Hornindal utskilt fra Eid som eget prestegjeld. Gamlekirken var for øvrig blitt kjøpt tilbake av allmuen så sent som i 1843, og det fortelles at flere ikke klarte kombinasjonen av restgjeld i den forbindelse og forpliktelser i forbindelse med den nye kirken, men måtte selge gården eller deler av den.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 400 sitteplasser. Det rektangulære skipet har en åttekantet takrytter midt på mønet. I øst er det et rett avsluttet kor med sakristi (fra 1956) i forlengelsen, og i vest er det våpenhus. I tillegg til vestinngangen er det en inngang midt på skipets sørvegg. Taket hadde opprinnelig tegltekke, men fikk skifer i 1907.

Interiør
Innvendig var veggene umalt til å begynne med, mens interiør og inventar ellers var hvitmalt (som utsiden). I 1902 ble innerveggene malt med gul som hovedfarge, for så å endre farge til perlegrå med rødskjær i 1930. Veggene ble avlutet til jubileet i 1956. Kirken har søylebåret galleri i vest og fremover langs nord- og sørveggen. Også ved korskillet er det søyler, og korgulvet er noen trinn høyere enn skipets gulv.

Inventar
Mye av inventaret er fra da kirken var ny, men til å begynne med brukte man et trekors i en ramme istedenfor et alterbilde. Altertavlen ble laget av Dagfin Werenskiold i 1932, og historien om den tåler å gjenfortelles. Sogneprest Jon Johnson og hans kone Alhed arbeidet for altertavle til kirken og fikk i 1929 tillatelse til å lage en kopi av hans verk «Det blomstrende kors» (eller «Krossen i blomstring»). Etter fylkesarkivets fremstilling å dømme skar Rasmus S. Kirkhorn ut rammen og innskriften under bildet, mens Jon Johnson skar relieffet. Ekteparet Johnson skal så ha malt rammen, og man ventet på at Werenskiold skulle male relieffet. Werenskiold skal ha vært svært fornøyd med arbeidet, og det endte med at Hornindal kirke fikk overta originalen, mens kopien (som også er signert DW) nå er å finne i Sørkedalen kirke i Oslo.

Prekestolen er helt i sørkant av korskillet og har oppgang fra koret. Den skal være på alder med kirken, i likhet med døpefonten og dåpsfatet. To skulpturer av Anders Svor — «Mot morgenrøden» og «Bøn» — fant veien til kirken i 1999. Svor er gravlagt på kirkegården og har et høyt gravminne med portrettrelieff. Et seks eller syv stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907 ble i 1968 avløst av et tolv stemmers orgel fra J.H. Jørgensen, men det later til at det gamle prospektet ble beholdt. Kirkeklokken ble omstøpt av Andreas Sundt i 1845 etter en klokke fra 1659.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken og strekker seg ned mot elven Kvitla. Det kan søkes på gravminner hos DIS Norge. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen, som ser ut til å være et vanlig hus i disse dager.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hopperstad stavkirke

Hopperstad stavkirke
Bakgrunn
Hopperstad (eller Hoprekstad) stavkirke tilhører sammen med Borgund og Heddal den lille ekslusive klubben av stavkirker som ser ut som eventyrslott, med kaskader av tak som strekker seg mot himmelen.

På 1300-tallet var Hopperstad et av hele tre kirkesteder ved Vikøyri (sammen med Hove og Tenold). Hopperstad var prestegjeldets hovedkirke. Før 1964 omfattet kommunen også Kvamsøy sogn nord for Sognefjorden, mens Vangsnes tilhørte Balestrand. Fresvik og Feios ble overført fra Leikanger i 1992.

Hvor gammel er så kirken? Tilsynelatende fra 1100-tallet, kanskje til og med første halvdel, ifølge På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane, der det også fortelles om problematisk datering av treverkprøver. Stolpehull som ble funnet i 1982, kan ellers tyde på at det tidligere har stått en stolpekirke på stedet. Det er dessuten funnet et par søylefragmenter med dekor i urnesstil.

Hopperstad 1878
Hopperstad 1884
Hopperstad 1885

Kirkebygg, bygningshistorie
Hopperstad stavkirke har altså hevet midtrom, og det gjelder både skipet og koret. Men hvordan så den ut i middelalderen? Tja, det er det vel ingen som vet. Det er ikke sikkert den hadde de Borgund-inspirerte takkaskadene som den fikk ved restaureringen i 1885–91. Kirken slik vi ser den i dag, er et resultat av Peter Blix’ redningsaksjon. Blix har utstyrt koret med apsis, men det skal visstnok ha vært rett avsluttet, og det finnes ikke engang bevis for senere tilføyelse av apsis før Blix. En akvarell som antas å være fra 1700-tallet, viser en kirke med diverse sekundære laftede tilbygg i flere retninger. Både koret og skipet var utvidet, og kirken hadde fått våpenhus og klokketårn. Ifølge Wikipedia besøkte presten Niels Griis Alstrup Dahl kirken i 1824 og fortalte om gallerier i tre høyder rundt alle veggene.

Under restaurering
Under restaurering
Blix foran stavkirken

Hopperstad og Hove kirker var i privat eie etter kirkeauksjonen i 1723. I 1877 ble menighetene slått sammen og fikk ny kirke. Middelalderdelen av Hopperstad-kirken ble i 1880 solgt til Fortidsminneforeningen, mens nyere tilbygg ble revet. Kirken var da svært medtatt, og foreningen hadde ikke råd til å sette den i stand. Blix brukte imidlertid av egne midler og arbeidet gratis med å sette i stand kirkene på Hopperstad og Hove. Han gjorde bygningsarkeologiske undersøkelser og satte seg fore å tilbakeføre kirken til middelaldertilstanden, men resultatet er noe omstridt fra et konserveringssynspunkt. Den overleverte kirken var enkel i det ytre, og mye av arbeidet er inspirert av Borgund. Svalgangene begrunnet Blix med at det var spor etter svaler i den overleverte kirken, uten at vi vet hvordan middelalderens eventuelle svalganger så ut. Vestfasaden er sterkt inspirert av Urnes.

En kopi av Hopperstad stavkirke oppført i Moorhead i Minnesota ble innviet i 1998.

Portaler
Vestportalen er blant de betydeligste i sitt slag og skal være skåret omtrent samtidig med at den nåværende Urnes stavkirke ble oppført, altså noe senere enn portalene i nordveggen på Urnes. Den har likhetstrekk med Borgund-portalen og ikke minst med Ulvik-portalen. Det har da også vært spekulert i om kunstneren kan være den samme som i Ulvik. Portalen har rankeornamentikk og dragelignende vesener som biter seg selv i halen. Nordportalen har enklere dyreornamentikk, og sørportalen er en søyleportal.

Baldakinhimling
Baldakinens himling illustrerer juleevangeliet. Foto: Micha L. Rieser, fra Wikimedia Commons

Interiør og inventar
Tilbakeføring til middelalderen innebærer at skipet ikke er fylt med benker slik det er i etterreformatoriske kirker, men det finnes noen benker langs veggene for dem som er dårlige til bens. Et særtrekk ved kirken er korskilleveggen, som Hopperstad er alene om å ha bevart blant gjenværende stavkirker. Den har senere blitt åpnet noe med gjennombrudd (kløverbuer) på hver side av passasjen. Ellers er Hopperstad kjent for baldakinen eller ciboriet over mariaalteret nord for koråpningen. Baldakinen har fire utskårne figurer som antas å være eldre enn selve baldakinen, og på himlingen er det malt figurer fra begivenhetene omkring Jesu fødsel. Kanskje har det en gang eksistert noe tilsvarende på sørsiden, der det nå også finnes et muralter.

Interiør
Baldakin

Ifølge «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» er Hopperstad alene om å ha hatt opprinnelige tenger under andreaskorsene som stiver av strukturen, mens disse er sekundære i Borgund og Urnes. Blix så det imidlertid ikke slik, og i Wikipedia-oppslaget påstås det — ukjent på hvilket grunnlag — at tengene er sekundære. Kirken har middelaldergrafitti på veggene i form av tegninger og runer.

Himling
Et høyreist kirkerom. Foto: Micha L. Rieser, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen er en katekismetavle fra 1621, og det finnes en lesepult fra 1600-tallet. På skipets nordvegg henger et portrettbilde fra rundt 1650 av Maren Mule, som var gift med sogneprest Iver Erikssøn Leganger, og kirken har flere minnetavler. Den over Leganger er malt rett på veggen. For øvrig ble kirken til Blix’ fortvilelse renset for veggmalerier av hjelpere som var litt for ivrige etter å rengjøre kirken etter at den en periode hadde vært brukt som fôrlåve.

Altertavle
Baldakin
Baldakinsøyle
Munk i koret

Inventargjenstander andre steder
En prekestol fra 1673 skal være å finne i uthuset på kirkegården, i likhet med en skriftestol med baldakin fra 1661. For øvrig finnes gjenstander fra Hopperstad omkring på museer, ikke minst Bergens museum. Der er et glassmaleri fra ca. 1610 som viser Jakobs stige, et hint om at giveren var Jacob Nilssen Riber. I Bergen er også de to nevnte søylefragmentene, tre middelaldergravsteiner og en fot til en monstrans. Oldsaksamlingen i Oslo har også en rekke gjenstander herfra: vokstavler fra 1200-tallet, et pilegrimsmerke med bilde av st. Ursula fra ca. 1500, en nøkkel fra middelalderen, en spillbrikke fra middelalderen, en klokke fra middelalderen samt diverse smågjenstander. En alterduk fra 1686 er i Kunstindustrimuseet.

Hopperstad stavkirke
Hopperstad stavkirke

Kirkegård
Kirkegården ser ut til å være i bruk fortsatt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heggjabygda kirke

Heggjabygda kirke

Bakgrunn
Som på mange avsidesliggende steder ble behovet for gravplass opptakten til kirkebygging i Heggjabygda, på nordsiden av Hornindalsvatnet et stykke øst for Nordfjordeid. I 1913 søkte sognepresten om egen gravplass for bygda, slik at man slapp å ro over vannet til Hornindal kirke, som stedet sognet til. Et par år senere kom det spørsmål om kapell. Kommunen gav garantier om dekning av utgifter til gudstjenester i 1915, men det videre arbeidet tok noen år.

Kirkegården ble innviet i 1918. Så var det pengeinnsamling i en årrekke før bygging kom i gang i 1934. Arkitekt var Anders Karlsen, og byggmester var Ivar O. Melheim. Det fortelles at bygdefolket kjørte frem tømmer til kirken og stein til muren. Kirken ble innviet den 21. oktober 1936.

Heggjabygda var opprinnelig eget sogn i Hornindal prestegjeld, men ble overført til Eid prestegjeld i 1964 og lagt under Eid sogn fra 1997. Området ble overført fra Hornindal til Eid kommune i 1965, og Eid ble slått sammen med Selje til Stad kommune i 2020.

Kirkebygg
Heggjabygda kirke er en langkirke i tre med cirka 200 sitteplasser. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet, nesten kvadratisk kor omgitt av små sakristier. Orienteringen er nesten vest-øst, med tårnet litt sør for denne aksen og koret litt mot nord.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets gulv. Kirkerommet er ikke minst preget av en lyseblå farge som går igjen en rekke steder, så som i taket, på korbuen, på galleribrystningen og på deler av veggene. Kirkebenkene har en karakterististisk grønnfarge. Kirken ble malt innvendig av Jens Leivdal (iblant kalt Lefdal).

Han malte også bildet i altertavlen, som er skåret av Martin Lillestøl. Bildet viser en familie samlet til husandakt mens Kristus stiger usynlig inn i fellesskapet. Det har følgende innskrift: «Der tvo eller tri er samla i mitt namn der er eg mitt i millom deim.» (Matt 18, 20)

Prekestolen og døpefonten er begge av tre og snekret i forbindelse med kirkebyggingen. Dåpsfatet er av sølv og dåpskannen av porselen. Ifølge kirkeleksikonet hadde kirken i sin tid et orgelpositiv fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk den imidlertid et Olsen & Jørgensen–orgel som opprinnelig ble bygget i 1910, og som stod i Gimmestad kirke til 1959. Det har ifølge fellesrådet seks stemmer. Kirkeklokken er på alder med kirken.

Kirkegård
Kirkegården strekker seg fra fylkesvei 5744 og ned mot vannet. Veien forbi kirken er svært smal (ganske vanlig for området), og det er ingen parkeringsplass på stedet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hauge kirke

Hauge kirke

Bakgrunn
Hauge kirke på Lærdalsøyri er et ganske festlig, stavkirkeinspirert byggverk. Det er stedets tredje kirke. De tidligere kirkene lå rundt en kilometer lenger sørøst, ved gården Hauge (gnr. 23).

Eldste kjente kirke var (formodentlig) en stavkirke. Ifølge «Norges kirker» er den første gang nevnt i Pavelige Nuntiers Regnskabs- og Dagbøger i 1327, mens Brendalsmo (Riksantikvaren) viser til Bergens kalvskinn før 1340 for prest («sira Arne») og kirke («Kirkian a haughi»). Denne kirken ble avløst av en laftet kirke som ble oppført i 1649. Den er beskrevet i jubileumsboken for dagens kirke etter en oppmåling og i en skildring av arkitekt Johan Lindstrøm, og grunnmurene skal fortsatt være å se på det gamle kirkestedet. Det sies at kirken var ganske unnselig utvendig, men svært vakker innvendig, visstnok sammenlignbar med de gamle kirkene i Gaupne og Gimmestad. Dekorasjonene på vegger og tak er vel gått tapt, men noe av inventaret kan fortsatt beskues på museer. Således er et et alterfrontale fra 1200-tallet å finne i utstillingen for de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum). I samme museums samlinger er en delvis ødelagt døpefont og et røkelseskar. De heibergske samlinger sies å ha altertavlen fra 1649 og et krusifiks fra 1100-tallet samt et par alterlysestaker fra 1500-tallet.

Denne kirken ser ut til å ha forfalt og blitt i dårlig stand utpå 1800-tallet. Med sine 140 plasser var den dessuten for liten, ikke minst etter at Tønjum stavkirke blåste ned i 1823, slik at folk fra det sognet måtte ty til Hauge kirke i en årrekke før Tønjum fikk ny kirke. Sognepresten, Ludvig Daae (1786–1831), var for øvrig imot at det skulle bygges ny kirke på Tønjum (som Hauge da var anneks til). Han ønsket å slå sammen sognene og bygge kirke et sted imellom, men det ble det aldri noe av. Det var noe strid omkring eierskapet til kirken, som hadde vært på private hender etter kirkeauksjonen i 1723. Den endte etter noen viderverdigheter opp hos menigheten.

I 1863 ble Henning Frimann Dahl (1813–97) sogneprest i Lærdal, og det ble fart i byggeplanene. Kirkestedet ble flyttet nærmere Øyri, uten at navnet ble endret. To bønder gav hvert sitt mål tomt til kirken like ved Ekserserplassen, etter at det var gitt avslag på søknad om tomt ved Øyramarki. Videre ble et ekstra mål solgt til kirkebruk, slik at tomten kom opp i tre mål, utskilt fra gårdene Øye og Stødnum. Tegninger utarbeidet av kirkebygger Øfsthuus ble innsendt til stifsdireksjonen, men ble avvist. Det sies at ordføreren så fikk se de tegningene som Fortidsminneforeningen hadde fått utarbeidet for ny Borgund kirke, og man henvendte seg så til Christian Christie, som tegnet ny kirke også for Hauge. Tegningene var klare på vårparten 1868, og byggetillatelse ble gitt. Kirken ble oppført av byggmester John Alvær, og den ble innviet den 6. mai 1869.

Hauge kirke

Kirkebygg
Det er en langkirke i bindingsverk med stående panel utvendig og innvendig. Kirken var tidligere brungul utvendig, men er i dag hvitmalt, men med brungult listverk. Den har to tårn i vestenden — ett på hver side av inngangspartiet, men de skjules dessverre av trær rett foran kirken og kommer til sin rett bare i enkelte skrå vinkler. Kløverbladdekor går igjen både i buegangene i vest, i vinduer, som alterdekor, på prekestolen og andre steder. Kirken har hevet midtskip og vinduer over sideskipene. Det er også vinduer øverst på korveggene på hver side. Koret er omgitt av sakristier.

Hauge kirke

Inventar
Kirken hadde ikke altertavle ved innvielsen, men byggmester Alvær laget et trekors til alteret. Etter fem år begynte man å arbeide for altertavle og henvendte seg til maleren Nils Bergslien, som malte et bilde som viser Jesus i bønn i Getsemane med tre sovende disipler og en trøstende engel (jf. Luk 22, 43). Bildet har nygotisk innramming. Prekestol og døpefont er begge i tre og på alder med kirken. De ser ut til å være utført av byggmesteren.

Orgelet står på orgelgalleriet i vest og dekker delvis til for det store vestvinduet. Det ble bygget av Niels P. Kvarme i 1894 og utvidet med tre stemmer (til syv) av Jan Erik Spigseth i 1978.

En av kirkeklokkene i gamlekirken ble hengende igjen ved den gamle kirkegården til århudreskiftet, ifølge jubileumsboken. En annen ble støpt av Bochumer Verein i 1869. Den nyeste klokken ble støpt i 1968 av Olsen Nauen, som også skal ha reparert en av de eldre klokkene. Ellers verserte det en stund en strid omkring ringingen, idet kirketjeneren, som også var verneombud, forlangte at det ble installert elektrisk ringing. Støynivået ble målt til 140 dB, og resultatet ble et kompromiss der man støyisolerte tårnet og la til rette for ringing fra grunnplanet, noe lenger unna klokkene. Flere inventargjenstander er avbildet og skildret i Norges kirker.

Kirkegård
Kirkegården var som nevnt tre mål stor ved innvielsen av kirken. I 1895 var den på det nærmeste full, og den ble utvidet med ca. 2 1/2 mål. Senere er den utvidet med nye 2 1/2 mål vestover på det som var statsalmenning. Den omfatter ifølge jubileumsboken dermed 8134 kvadratmeter.

Hauge kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gimmestad nye kirke

Gimmestad kirke

Bakgrunn
Gimmestad gamle kirke var etter 1880 regnet som utilfredsstillende for sognet. Den var liten (bare 70 plasser) og viste forfallstendenser. I 1902 var departementet for rivning, men lokale krefter arbeidet for bevaring, og gamlekirken står der den dag i dag, mens den nye kirken som ble oppført, nylig fylte hundre år. Den ligger på grunn fra gården Ytre Arnestad, rundt en halv kilometer øst for gamlekirken.

Kirkebygg
Gimmestad nye kirke ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff, oppført av byggmester Anders Karlsen fra Nordfjordeid og innviet av biskopen den 16. desember 1910. Det er en laftet langkirke i utpreget sveitserstil. Riktignok er det et par korte utbygg på hver side, men de er bare til pynt, og innredningen er helt som for langkirker. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten og trappehus på hver side, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Orienteringen er fra vest-nordvest til øst-sørøst, altså med koret i sistnevnte retning. Kirken har 315 sitteplasser, og den har utvendig panel.

Interiør og inventar
Innvendig er laftetømmeret synlig. Det er et søylebåret orgelgalleri i vest, og i selve skipet er det fire søyler. Formen på vinduene gjenspeiles i koråpningen, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. For øvrig er det ingen korskranke. Det er glassmalerier (fra 1961) i vinduene i korets fondvegg, både i de to høye vinduene og i det runde i midten.

Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et kristusbilde malt av Bernt Tunold. Det sies at både kunstneren og menigheten var misfornøyd med bildet, som ble byttet ut allerede etter to år. I stedet har kirken en stor kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (original i Vor Frue kirke i København) på alteret. Den ble finansiert av utflyttede sørstrendinger i Amerika. Et maleri av Kjeld Heltoft fra 2000 er plassert i rammen fra den tidligere altertavlen på korets nordvegg.

Prekestolen er på alder med kirken og har utskjæringer, i likhet med den åttekantede døpefonten. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1959, og kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1910.

Kirkegård og omgivelser
Ved Gimmestad har man beholdt en særegen skikk med å synge hilsen fra liket ved begravelser. Dette skal være eneste sted der denne tradisjonen er bevart. Det er fortsatt kirkegård ved gamlekirken, men Fredly gravplass i Sandane er i ferd med å overta som gravplass også for Gimmestad.

Gimmestad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gaupne gamle kirke

Gaupne gamle kirke

Bakgrunn
Gaupne gamle kirke står på gården Flattun (gnr. 81) i Gaupne, i dag kommunesenter i Luster. Forgjengeren antas å ha vært en stavkirke som stod omtrent samme sted. Stavkirken (oppført på 1100-tallet?) og presten er omtalt en rekke ganger fra tidlig 1300-tall. Det sies om Gaupne gamle kirke at den ble oppført i 1647, men at regnskapene viser at den ble ferdig først i 1652. At det finnes gjenbrukte materialer fra stavkirken i tårndelen, men ikke i skipet og koret, tas som tegn på at de to sistnevnte bygningsdelene er oppført før stavkirken ble revet, og tårnet etterpå. Kirken var sognekirke til den ble avløst av dagens kirke i 1907. I 1909 ble den gitt til Fortidsminneforeningen, som fortsatt er eier. Kirken er åpen for turister om sommeren.

Gaupne gamle kirke anno 1909
Slik så Gaupne gamle kirke ut da Fortidsminneforeningen overtok den i 1909. Gjengitt i Anders Bugge (red.): Kulturminner reddet av Fortidsminneforeningen.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rett avsluttet kor og med vesttårn. Tårnet har en enkel tårnhjelm snarere enn spir, og proporsjonene er forsåvidt typisk for 1600-tallet. Kirken har rundt 130 sitteplasser. Stavkirkeportalen fungerer som vestportal i våpenhuset, men den har fått beskyttende kledning utenpå, slik at den er synlig bare når kirken er åpen.

Interiør og inventar
Kirken har liggende panel utvendig, mens laftetømmeret er bart innvendig. Skjønt bart og bart: Veggene er av den gjennomillustrerte typen. Her fikk Niels Maler og hans lag utfolde seg i 1658–60, og hovedmønsteret er ranker, frukter og blomster i rødt på gul bunn. I tillegg kommer en rekke felt med bilder av disiplene i helfigur (på hvit bunnfarge) samt diverse annet. Korhimlingen er malt gråblå med hvite stjerner og sol og måne. Skipets himling er gul, men mye av fargen har forsvunnet. Bibelord er malt på takbjelkene. Også kirkebenkenes vanger og dører er bemalt. Kirken har korskille. I Gaupne var det visstnok ikke manneside og kvinneside på hver siden av midtgangen, men familiebenker.

Altertavlen er en katekismetavle fra 1589, visstnok landets eldste. Den har form av et alterskap med trosbekjennelsen i det store midfeltet. På venstredøren er misjonsbefalingen og på høyredøren ordene for nattverdens innstiftelse. Øverst er en hyllest til Kristian IV. Baksiden av fotstykket er påmalt årstallet 1689; muligens ble stykket montert på tavlen da.

Prekestolen er av Bendix Bendixen datert til ca. 1626. Den ble gjort høyere i 1667–69. Stolen har sekskantet grunnform og fire fag med portalformer og evangelistbilder. Faget med bilde av Johannes vender mot veggen og er dermed ikke synlig. Døpefonten har form av et dåpsfat fra 1600-tallet festet i en jernring. Kirken har en klokke fra 1200- eller 1300-tallet samt et harmonium fra Henrik Eide i Bergen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på et høydedrag, og kirkegården brer seg ned skråningene på flere sider. Det er parkeringsplass øst for kirkegården. Kirkegården er fortsatt i bruk, men de fleste begravelser skjer ved nykirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Flåm kirke

Flåm kirke

Bakgrunn
Det stod to kirker på Flåm i middelalderen: én på dagens kirkested og én på Fretheim. Begge var trolig stavkirker, og den siste var muligens privatkapell for gården der. Ny kirke skulle bygges der den nå står, men det sies at byggmesteren, Magne Essen, brøt avtalen og oppførte kirke på Fretheim i 1668 i stedet. Den blåste ned allerede året etter. Så bygget han kirken vi ser i dag, som ble innviet i 1670. Samme år ble stavkirken som stod ved siden av, revet.

Flåm kirke som hvit
Flåm kirke var hvit mellom ca. 1830 og 1926. Foto: Olaf Andreas Svanøe, fra Unimus. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Kirkebygg
Flåm kirke er en tømret langkirke av relativt beskjeden størrelse: 160 sitteplasser ifølge Fylkesarkivet, og kirkeleksikonet og Kirkesøk sier faktisk 80. Selve skipet er rektangulært med tårn eller takrytter helt i vest og våpenhus utenfor dette, og koret i øst er rett avsluttet. Det later til at kirken har byttet våpenhus et par ganger. Dagens er fra 1926, da tårnet også fikk sin nåværende form. I begynnelsen var kirken tjærebredt, så ble den malt hvit i perioden 1828–30, før den fikk dagens mørke brunfarge i 1926. Kirken ble rammet av flom høsten 2014 og var stengt i lang tid etterpå.

Interiør og inventar
Innvendig er dette en av de gjennomillustrerte kirkene med figurer over store deler av veggflatene i både skipet og koret. Det er dels rene forsiringer som akantusborder og roser, dels ganske naive figurer av løver, hare, rev og hjort samt landskaper og trær. Illustrasjonene i koret sies å være eldst, mens de i skipet antas å være fra rundt 1681–1700. Disse illustrasjonene ble overmalt i perioden 1828–30. Litt av overmalingen ble fjernet i 1929, men ellers drøyde det helt til 1960-tallet før de gamle illustrasjonene ble restaurert.

Kirkerom
Alterparti
Orgelgalleri

Om altertavlen foreligger tilsynelatende motstridende opplysninger. I «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» beskrives den som en ombygget renessansetavle fra 1600/1681. Ifølge «Norges kirker» ble den snekret i 1673, og det påmalte årstallet 1681 antas å vise til året for malerarbeidet. Tavlen har tre bilder, og motivene kretser omkring korsfestelsen, men her er selve korsfestelsen avbildet på det øverste bildet, mens Maria og Johannes opptrer på hvert sitt bilde under dette.

Prekestol
Døpefont
Orgel

Kirken har korskille i barokk stil fra sine tidlige dager. Prekestolen sies i «Norges kirker» å være innkjøpt i Bergen i 1671 og malt i 1680–81. Døpefontens alder er ukjent; «Norges kirker» antyder 1800-tallet. Det finnes også et udatert dåpsfat og en dåpsmugge fra 1982.

Et tøystykke i halvsilke fra 1300-tallets Venezia skal ha blitt brukt som messehagel og deretter som antependium helt til rundt 1930. Det ble funnet under restaureringen i 1967 og kan nå beskues i en monter i kirkestuen. Orgelet på vestgalleriet har fire stemmer og er bygget av Starup & Søn i 1979. Av de tre kirkeklokkene er én fra 1500, én er fra Laxevaags Værk fra 1864 og én fra Olsen Nauen fra 1992. Kirkebenkene har fortsatt dører, og kirken har nattverdssølv fra 1500-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Nær det nordøstre hjørnet av den står en kirkestue, som er et tømmerhus fra rundt 1830 som skulle rives på en nabogård. Den ble imidlertid flyttet hit i stedet.

«Norges kirker» har langt flere og bedre bilder, og gjennomgår kirken og dens historie mer detaljert.

Flåm kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Feios kirke

Feios kirke

Bakgrunn
Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn (gnr. 60 = 160) og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se «Norges kirker»). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Kirkebygg
Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Vestfra
Vestportal
Altertavle

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. (Originalen er i Grimstad kirke.) Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står øverst (lengst sør) på kirkegården sør for Feiosvegen. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Feios kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ervik kirke

Ervik kirke

Bakgrunn
Ervik kirke kalles også St. Svithun minnekapell, til minne om hurtigruteskipet Sanct Svithun, som ble skutt i senk av britene i 1943. Ved den anledning bidro en lokal redningsaksjon til å begrense antall drepte, og man klarte også å berge skipsklokken, som senere ble brukt som kirkeklokke. NS syslet med planer om minnekapell og nedla grunnstein i 1944, men saken ble utsatt. Fra 1960 ble det arbeidet for å få oppført et kapell på stedet. Det ble tegnet av Olav Platou (som arbeidet ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor og overtok et prosjekt Arneberg fikk kort tid før han døde) og innviet den 14. juni 1970. Ervik fikk sognestatus i 1997, og det tidligere kapellet tituleres nå som Ervik kirke.

Ervik kirke
Ervik kirke

Kirkebygg
Ervik kirke er en langkirke i mur med en karakteristisk løkkuppel. Kirken er innredet etter arbeidskirkeprinsipper med skyvedør bakerst i kirkesalen mot et par møtesaler. Kirken er møblert med jærstoler og har ifølge Kirkesøk 180 sitteplasser, mens det ifølge fylkesarkivet dreier seg om 75 eller 150 avhengig av om skyvedørene er lukket eller åpne. I kirkebygget er det utstilt flere gjenstander knyttet til det senkede skipet, deriblant skipsfløyten og en modell. Det finnes også en minneplate med navn på de omkomne. Ankeret ble tatt opp av vraket i 1996 og er utstilt utenfor kirken.

Kirken sett fra stranden
Inngangsdør
Anker fra «Sanct Svithun»

Interiør og inventar
Korenden av kirkesalen er hevet med et lite trinn over resten av rommet, som et lavt podium. Altertavlen har form av et kors med en kvinneskikkelse på veggen bak alteret, og ble laget av Kalla Skrøvseth i 1979. Den er inspirert av historien om forliset. Kirken har glassmalerier, prekestol og døpefont med fat og mugge fra 1970. Orgelet (fra 1990) er elektronisk og av merket Cantor. Det har 25 stemmer. Et nederlandsk ikon fra 1996 viser Sta. Sunniva.

Kirkegård
Ervik kirkegård, som antas å være fra 1500-tallet, er like ved siden av kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden