Stikkord: kyrkje

Nissedal kirke

Nissedal kirke

Bakgrunn
Kyrkjebygda i Nissedal har hatt kirke siden middelalderen, og den bærer kommunens navn. Vi befinner oss like sør for midten på østbredden til innsjøen Nisser. Jens Nilssøn omtalte stavkirken som anneks til Kviteseid i sin visitasskildring fra 1595. Denne kirken, som gikk på auksjon og kom i privat eie i 1723, hadde ca. 250 plasser. I 1763 var den blitt så falleferdig at biskopen gav påbud om å oppføre ny kirke på stedet.

Kirkebygg
Den nye kirken ble innviet den 12. september 1764, etter at man i en overgangsperiode hadde måttet holde gudstjenestene i andre lokaler. Nissedal kirke er en laftet korskirke med rundt 270 sitteplasser. Den ble i begynnelsen kalt Immanuels kirke. Opprinnelig hadde kirken takrytter over krysset, men i 1900 var det en ombygging der den fikk tårn ved inngangen i sør-sørvest. Koret er altså mot nord-nordøst, og det er sakristi (fra 1833) i forlengelsen. Over krysset er det kommet en mindre takrytter, nærmest til pynt, med en vindfløy med årstallet ** 1873 [1833?]. Nissedal ble utskilt som eget prestegjeld i 1810 med Treungen som anneks. I 1854 kom kirken i menighetens eie, og med på lasset fulgte et skogsområde på vestsiden av Nisser. Kirken ble restaurert i 1938 etter tegninger av arkitekt H.P. Thorne og med Finn Krafft som konsulent.

Interiør og inventar
Inne i kirken står orgelet like innenfor inngangen, men det er ikke noe galleri. Det er en lav korskranke, og korets gulv er hevet et trinn over skipets gulv. Innerst i koret er et par lukkede stoler — bispestol og klokkerstol?

Alteret og altertavlen er overført fra stavkirken. Sistnevnte antas å være 300–350 år gammel og ble restaurert av Finn Krafft i 1938. Det er et bilde av korsfestelsen i storfeltet. Prekestolen i renessansestil står på hjørnet i korets venstrekant og ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1958 (kan tenkes å være 1938). Døpefonten er fra 1822 og er formet som et timeglass. Den ble restaurert i 1938.

Nissedal kirke hadde harmonium helt til 1964, da et pipeorgel ble installert til 200-årsjubileet. Det er bygget ved Vestlandske orgelverksted og står altså bakerst i kirkerommet. Ting tyder imidlertid på at dette siden er avløst av et digitalt Allen-orgel. Kirkeklokkene ble opprinnelig overført fra gamlekirken, men de var sprukne og dårlige, og i 1791 ble de sendt til Kristiansund for omstøping. De fant aldri veien tilbake, men kirken har nå én klokke, og den er støpt i Birmingham. Foran kirkedøren ligger en stor, flat stein som går for å være en hedensk offerstein

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken. Rett øst for kirken står et servicebygg, og lenger nordøst er et hus som ser ut til å brukes som driftsbygning/redskapshus. Prestegården ligger like sør for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Notodden kirke

Notodden kirke

Bakgrunn
Industristedet Notodden vokste frem etter anleggelsen av Tinfos Træsliberi i 1873 — avløst av Tinfos Papirfabrik i 1894 — og ikke minst etter at Norsk Hydro etablerte seg på stedet i 1905. I 1913 fikk Notodden bystatus og ble utskilt fra Heddal. Samme år ble det vedtatt at Notodden skulle være eget prestegjeld fra årsskiftet 1913–14, også i den sammenheng utskilt fra Heddal. Byen fikk egen kirkegård i slutten av 1915, og arbeidet for kirke pågikk over en årrekke med enkelte tilbakeslag. Tomt ble innkjøpt i 1928, og i 1932 ble det avholdt en arkitektkonkurranse med 95 innkomne forslag. Den ble vunnet av Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde, men det skulle gå noen år før prosjektet ble gjennomført. I mellomtiden ble Lillestrøm kirke — som ble tegnet av de samme arkitektene og har klare likhetstrekk med Notodden kirke — innviet. Til slutt finansierte papirfabrikken kirkebygging, og det står da også en statue av fabrikkens direktør, Ole Halvor Holta, i kirkeparken. Notodden kirke ble oppført i 1937–38 av Fredrik Selmer og innviet den 20. februar 1938.

Kirkebygg
Denne funkisbasilikaen hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag tillater brannforskriftene bare 330, ifølge Kirkesøk. Kirken har et nesten frittstående kirketårn, en etterligning av middelalderens kampaniler, til høyre for hovedingnangen i vest. Ifølge bokverket «Kirker i Norge» har kirken bærende teglvegger og pillarer av solvågstein som bærer hovedskipets vegger (mens Lillestrøm kirke er bygget rundt et skall av armert betong). Takkonstruksjonen skal imidlertid være av betong, i likhet med etasjeskillene i tårnet og galleriet. Det slake saltaket på hovedsikpet og pulttakene på sideskipene er tekket med kobber. På nordsiden av koret er en lav sidefløy med sakristi og dåpsventerom. Som i Lillestrøm er det fine dekorative mønstre i muren utenpå kirken, til dels ganske høyt oppe på veggene. Rundt vestportalen finner vi Stinius Fredriksens relieffer med evangelissymboler i blå larvikitt, og over den er en kristusfigur.

Interiør og inventar
Kirken har flat himling, og sideskipene er svært lave i forhold til hovedskipet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Utsmykningen i kirkerommet er tilsynelatende enkel: Fokus er på fondveggen, men det er også en rekke strekrelieffer på søylene som skiller hovedskipet fra sideskipene. Bak sistnevnte står Stinius Fredriksen, mens det er Henrik Sørensen som har laget alterdekorasjonene. Selve alteret har en integrert tredelt altertavle med et forgyllet krusifiks i midten og stjernemønster på fløyene. På alterbordets front mot menigheten er et kristusmonogram. Korets fondvegg er flat, men i en nisje, slik at det minner om en apsis (som man forventer i en basilika). Sørensens store bilde på fondveggen viser den oppstandne og seirende Kristus, iblant omtalt som den blonde eller nordiske Kristus. Han er kortklippet og uten skjegg og naglemerker, og han kommer menigheten i møte med utstrakte armer.

Prekestolen med avrundede hjørner står på nordsiden av koret, mens døpefonten står på sørsiden. Det finnes også en lesepult. Orgelet har 36 stemmer (ifølge fellesrådet, skjønt i en utlysning av organiststilling sies det 26, og orgelregisteret spesifiserer det litt annerledes) og ble bygget av E.F. Walcker i 1938. Det skal dreie seg om Norges største bevarte Walcker-orgel. Dette var i utgangspunktet et godt orgel, men i 2008 ble det meldt at det sang på siste verset. I 2017 foregikk innsamlingsaksjon for orgelreparasjon, og åpningskonsert for det nyrenoverte orgelet ble holdt i november sammeår. De tre kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet, men byens gravlund er på vestsiden av Tinnåa, noen hundre meter nordvest for kirken. Et menighetshus ble oppført like nord for kirken i 1990–91.

Kirken ble omfattende pusset opp innvendig i 2005, med tilbakeføring av interiørfarger. I 2013 ble det feiret 75-årsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for menigheten.

Kilder og videre lesning:

  • Arne Frantzen: Notodden kirke (Notodden, 2009)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 56–57
  • Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 68–73 (om Lillestrøm kirke, men har opplysninger også om Notodden)
  • Kirkesøk
  • Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Telemark

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nutheim kapell

Nutheim
Hjartdal gamle prestegård ble ifølge Norsk kulturarv flyttet til Nutheim i 1963, og står nå på tunet til Nutheim gjestgiveri. I prestegårdskjelleren er det innredet et kapell med rundt 60 sitteplasser. Dette skal ifølge kirkeleksikonet ha skjedd i 1965.

Altertavlen er et krusifiks fra 1966 laget av Jon Berge. Ifølge kirkeleksikonet er orgelet overtatt fra Austevoll kirke, og årstallet 1860 nevnes i den forbindelse. Det virker imidlertid mer sannsynlig at dette er skrivefeil for 1960, og at det dreier seg om Austevolls Olsen & Jørgensen-orgel fra 1915, som ble byttet ut rundt 1960.

Kapellet brukes for en stor del til brylluper der festlighetene naturlig nok finner sted på gjestgiveriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Olavskirken (Bamble)

Olavskirken Bamble

Bamble som kirkested går tilbake til midten av 1100-tallet, da det ble oppført en steinkirke som ble viet til Olav den hellige. Ruinene etter den ligger litt sør for dagens Bamble kirke, og det ser ut til å dreie seg om en langkirke i romansk-normannisk stil. Kirken skal ha blitt innviet den 4. oktober, uten at man kjenner årstallet.

Olavskirken Bamble
Olavskirken Bamble
Olavskirken Bamble

Det antas at det har stått et helgenbilde av St. Olav i en nisje på utsiden av østre korvegg, og det var et sidekapell viet til Maria. Det finnes spor etter et relikviegjemme i alterbordet, og kirken har hatt et lektorium med oppgang i korbuen.

Om Mariakapellet
Mariakapellet
Om Olavskirken

Denne kirken ble revet i 1845 da ny kirke ble oppført. Stein herfra ble brukt i grunnmuren og i kirkegårdsmuren, slik at det bare gjenstår deler av enkelte vegger, mest på sørsiden. Blant det som gjenstår, er et par portaler i sørveggene. Ruinen er restaurert, og mariakapellet ble gjeninnviet av biskopen den 29. juli 1988. På 1950-tallet verserte det planer om å gjenreise hele kirken. Det er fast olsokgudstjeneste i kapellet, og det forekommer brylluper og dåp.

Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
Vindu i korets sørvegg
Dør til Mariakapellet

Rundt ruinen er det kirkegårdsområder, ikke bare nordover mot dagens kirke, men også sørøstover. Disse er formodentlig fortsatt i bruk, eller var det i det minste nylig.

Mot ruinen nordfra
Anno
Nordover fra ruinen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rauland kirke

Rauland kirke

Bakgrunn
Rauland var egen kommune i drøyt hundre år, fra løsrivelsen fra Vinje i 1860 og til de to ble slått sammen igjen i 1964. Kirkemessig var Rauland anneks til Vinje frem til 1859, og bokstavene «R.A.» på prekestolen sies å stå for «Rauland anneks». Så ble Rauland utskilt som eget prestegjeld (med Møsstrond som anneks), og det bestod selv etter at kommunen ble innlemmet i Vinje. Kirkestedet er fra middelalderen, da det ble oppført en stavkirke her. Utsikten over Totak er storslått, og kirken er synlig fra vidt omkring.

Rauland kirke
Rauland kirke
Rauland kirke

Kirkebygg
Rauland kirke ser ut til å være bygget over samme lest som Åmotsdal og Vinje kirker, begge tegnet og oppført av Jarand Rønjom. Raulandskirken ble oppført da han var 65 år, og det antas at Halvor Høgkasin fra Hjartdal var hovedansvarlig for byggeprosessen. Vi har altså å gjøre med en laftet korskirke. Den ble innviet i 1803 og har rundt 200 sitteplasser. Kirken har takrytter over krysset og er kledd med nokså ujevne plankebord, i likhet med Vinje kirke, men den er altså hvitmalt. I motsetning til Vinje kirke har Raulandskirken spontekket tak, slik det opprinnelig var, men dette er tilbakeført etter at kirken på slutten av 1800-tallet hadde fått takpanner.

Interiør og inventar
Også innvendig er strukturen mye som i Vinje kirke, med et prekestolalter som fyller opp østre korsarm, og for øvvrig et T-formet kirkerom med gallerier. Stemningen i de to kirkene er imidlertid veldig forskjellig på grunn av forskjellig fargebruk. I Rauland er kirkerommet dominert av en dus gulfarge, mens Vinjekirken er mye mer fargesprakende. Raulandsinteriøret ble overmalt med en gråfarge til hundreårsjubileet, men fikk dagens farger til 150-årsjubileet, da Kristian Kildal var fargekonsulent og utførte malerarbeid.

Alterveggen i Rauland skiller seg fra Vinje i detaljene, og det er formodentlig Høgkasin som har komponert den. Istedenfor altertavle har Rauland kirke et middelalderkrusifiks som i sin tid var å finne i stavkirken. I begge kirkenes altervegger inngår også søyler og pilastre som rent dekorative elementer, men de er kanskje mer påfallende i Raulandskirken. Et annet krusifiks fra stavkirken (en kalvariegruppe der Maria og Johannes er med) finner vi på veggen i nordre tverrskip. Også smijernsbeslaget på vestportalen er fra middelalderen. Et Getsemane-bilde som en stund fungerte som altertavle, er å finne i søndre tverrskip.

Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Starup i 1983. Kirkeklokken ble støpt ved Holden Verk (Ulefoss) i 1821.

Nærheten til Raulandsakademiet gjør nok sitt til at Rauland kirke iblant brukes ved plateinnspillinger. For eksempel har Knut Reiersrud spilt inn her.

Myllargutens gravminne
Myllargutens gravminne
Utsikt mot Totak

Kirkegård og omgivelser
Myllarguten og Dyre Vaa er gravlagt på Rauland kirkegård. Det er også Sveinung Svalastoga, som blant annet har dekorert Møsstrond kirke og malt altertavlen i Tuddal kirke. Et hus øst for parkeringsplassen (nord for kirken) ser ut til å være servicebygg.

Rauland kirkegård
Utsikt over Totak

Prestegården Traaen er ikke så langt nord for kirken, og det finnes et oppslag om den hos Opplysningsvesenets fond. Den ser ut til å være utleid.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 120–123
  • Åsta Østmoe Kostveit: Kyrkja på Raulandsstrondi (Rauland sokneråd, 2002)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 484
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rjukan kirke

Rjukan kirke

Bakgrunn
I dag er Rjukan det selvfølgelige sentrum i Tinn kommune med over halvparten av kommunens innbyggere, selv lenge etter at storhetstiden som industriby er over og folketallet har gått drastisk tilbake. Går vi litt tilbake i historien, ser vi at det har kommet og gått relativt raskt. Vi skal ikke ta alle detaljene her, men en av de fascinerende sidene ved byen er at fremstår som nokså enhetlig utformet. Kirkemessig var Atrå i sin tid hovedsogn i Tinn prestegjeld, som i 1948 ble delt, idet Rjukan ble hovedsogn i et nytt prestegjeld med Dal som anneks. Stedet har hatt kirke i knapt hundre år, men de årene har vært relativt dramatiske.

Kirkebygg
Arbeidet for kirke i det fremvoksende Rjukan tok til i 1911, og året etter ble det avholdt en lukket arkitektkonkurranse med tre deltagere. Den ble vunnet av brødrene Carl og Jørgen Berner. Opprinnelig var det meningen at kirken skulle oppføres ved torget, men den endte opp på eiendommen Einungsdalen ved Ingolfsland. Selv om Den første verdenskrig bød på visse hindringer, ble kirken innviet den 21. desember 1915 som korskirke i naturstein og med tårn ved inngangen i sørvest.

Rjukan kirke
Rjukan kirke
Rjukan kirke

Denne kirken har vært utsatt for litt av hvert. I slutten av juni 1927 var det striregn i et par uker i området. Oversvømmelser og ras gjorde at hele Rjukan så ut som en slagmark, det var dødsulykker, og prestegården raste sammen (men prestefamilien var evakuert) i et skred som også førte jord og stein langt oppover kirkeveggene. Den 26. mars 1953 raste takhimlingen ned i kirken. Til alt hell var kirken tom da det skjedde. Den var deretter stengt i flere måneder mens taket ble reparert. I februar 1965, mens innspillingen av Heroes of Telemark pågikk, tok det fyr på galleriet. Man trodde at brannen var slukket, men den blusset opp igjen etter at brannvesenet dro, og alt brennbart materiale i kirken brant, slik at bare murene stod igjen.

Asbjørn Stein fikk arkitektoppdraget med gjenoppbyggingen. Tårnet var sterkt varmeskadet og måtte for en stor del bygges på nytt, men ellers ble det meste av murene gjenbrukt, og kirken fikk i bunn og grunn det samme ytre. Innmaten ble imidlertid ganske annerledes, idet man benyttet anledningen til å gjøre kirken om til en arbeidskirke med 350 sitteplasser som stod klar i 1968 (innviet 28. april). Tidligere kor og kapell ble slått sammen til en toetasjers del der det er menighetssal nede og møterom og kjøkken i annen etasje. Anlegget rommer også kontorer. Selve kirkerommet følger det som ser ut som tverraksen, men dermed får den nesten “korrekt” orientering fra vest (eller nordvest) mot øst (sørøst). Romfølelse, interiør og inventar er ganske forskjellig fra det opprinnelige — og litt overraskende, gitt kirkens ytre.

Interiør og inventar
Opprinnelig hadde koret vært mot nordøst. Altertavlen var formet som en bueportal, og på hver side var utskårne figurer. Selve alterbildet under buen var ikke klart til innvielsen, men det fortelles at Carl Berner i løpet av et par nattetimer malte et korsfestelsesbilde til den ellers tomme rammen, og det ble brukt midlertidig til det egentlige alterbildet kom på plass i april 1917. Dette bildet ble malt av Bernhard Folkestad og viste Jesus og den vantro Tomas. Teksten under bildet lød: «Min Herre og min Gud» (Joh 20, 28). I dagens kirke er det ingen regelrett altertavle, men syv buevinduer i fondveggen har glassmalerier av Torvald Moseid med motiver fra skjærtorsdag og langfredag. (De tre store buevinduene over dette er blendet av, men synlige.) Også andre vinduer i kirken har glassmalerier av Moseid, og firmaet G.A. Larsen har stått for utførelsen.

Kirkerom
Fondvegg med Moseids glassmalerier
Glassmalerier
Rjukan kirke I5
Døpefont
Orgel

Jubileumsheftet forteller at den opprinnelige prekestolen ble levert fra treskjæreren i Kristiania natten før innvielsen og ble stilt løst inntil veggen i første omgang. Prekestolen i dagens kirke er, typisk nok for en arbeidskirke, av det enkle slaget. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet den samme som i 1915 — av stein.

Kirken hadde opprinnelig et Walcker-orgel (opus 1863, 23 stemmer) som i sin tid var beundret og noe av en inspirasjon for andre kirkeorgler i landet, selv om planene måtte reduseres noe i forhold til opprinnelig ønske. Orgelet ble utvidet og ombygget i 1926-27. Dagens orgel (34 stemmer, 3 manualer) ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1968.

De to kirkeklokkene ble opprinnelig støpt av O. Olsen & Søn i 1915. Under brannen i 1965 falt de ned og ble skadet, og samme firma støpte dem om i 1967.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kirken, men sør for jernbanelinjene, der kapell og krematorium befinner seg. Vest for kirken står et krigsminnesmerke.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romnes kirke

Romnes kirke

Bakgrunn, kirkebygg, interiør
Romnes kirke i Holla (i dag Nome kommune) er en langkirke i stein fra 1100-tallet. Den var prestegjeldets hovedkirke fra gammelt av, og er omtalt i 1377 som «Rumanes kirkja». Den var viet til Laurentius av Roma, hos oss bedre kjent som Lavrans eller Lars, en populær helgen før Olav ble den dominerende helgenen her til lands. Vigslingsdagen var 26. september, men året er ikke kjent.

Som ved middelalderkirker flest er skipet og koret i klar adskilte rom med relativt smal åpning imellom. I likhet med mange middelalderkirker på Østlandet har Romnes ikke lysåpninger i nordveggen. Koret hadde sørportal, men den er gjenmurt. Vestportalen vender mot våpenhuset i tårnet, som skal være fra 1800-tallet. (Tidligere hadde kirken takrytter.) Koret er apsidalt avsluttet, og korets apsis har spontekke, i motsetning til resten av kirken, som er tekket med tegl.

Inventar
Inventaret er etterrefomatorisk. Altertavlen og prekestolen er fra 1700 og ble skjenket av futen Herccules Weyer. Her er vi i barokken. Altertavlen har et korsfestelsestablå, og prekestolen har malte felt med de fire evangelistene. Kirken har for det meste enkle benker og gallerier. En egen stol på vestgalleriet er Aall-galleriet fra 1760-tallet, da familien Aall eide jernverket på Ulefoss. Det står et pulpitur med gitter under nordgalleriet og noe lignende i koret. Ved sørveggen i koret står en klokkerstol som dekker over middelalderens korportal. Døpefonten (fra ca. 1700) har et messingfat.

Kirkens skjebne
Utpå 1800-tallet vokste folketallet, og kirkene i Holla (Romnes, Holla gamle kirke og Helgen) var små og noe slitt. Verkseieren tilbød dem gratis til kommunen rundt 1850 mot at kommunen også overtok vedlikeholdsansvaret, et tilbud den takket nei til. Etter en flom i 1860 der lokalbefolkningen bidro til å redde verket, finansierte verkseier Cappelen oppføringen av ny Holla kirke. Da den stod klar, gikk Romneskirken ut av bruk og ble stående urørt i første omgang. I 1921 ble kirken restaurert. Domenico Erdmann avdekket da draperimalerier på veggene i koret fra 1450-årene. I 1932 dekorerte Finn Krafft taket og veggene i tårnets våpenhus og gjentok motiver fra disse draperimaleriene. Kirken ble restaurert i 1970-årene etter omfattende husbukkangrep. Kommunen overtok eiendomsretten til kirken fra Aall-familien i 1986. De har sitt familiegravsted ved denne kirken.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. Aall-familiens gravsted er sørøst for den regulære kirkegården.

Vestfra
Sørfra
Aalls familiegravsted

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sannidal kirke

Sannidal kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Sannidals første kirke var en stavkirke fra ca. år 1200 som var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, der den er kalt Moo (slik stedets bedehus fortsatt er). Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok (som «Sannickedal»). Stavkirken hadde tårn (formodentlig takrytter) og svalgang omkring. Noen materialer fra stavkirken ble gjenbrukt i dagens nye kirke. I våpenhuset finnes rester av en stavkirkeportal og en dør med middelalderbeslag. Altertavlen (1640) og prekestolen (1621) er å finne på Folkemuseet på Bygdøy, og klebersteinsdøpefonten (ca. 1200) er fortsatt i bruk, i likhet med en god del gammelt kirkesølv.

Altertavle fra Sannidal
Prekestol fra Sannidal
Adam fra Sannidal
Eva fra Sannidal

På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken i Sannidal og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeid med ny kirke begynt, selv om formell tillatelse ble gitt først i mai 1772. Kirken stod ferdig allerede den 1. september samme år. I 1774 ble den overdratt til bygdefolket, som forpliktet seg til å vedlikeholde den. Tårnet er fra 1803. I tiden etter 1910 var det snakk om å flytte kirken til et mer sentralt sted, men man slo det fra seg. Kirken er naturligvis pusset opp en rekke ganger, blant annet i 1883, i 1943, i 1951 og til 200-årsjubileet i 1972. I 1943 ble vinduene ført tilbake mot opprinnelig, noe mindre størrelse, og i 1951 ble interiøret fargerestaurert etter planer av Finn Krafft. Ved arbeider med det innvendige taket vinteren 2009–2010 ble det avdekket gamle takdekorasjoner, men det ble besluttet å male over dem.

Sannidal kirke
Sannidal kirke
Kirkegårdsportal
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Kirkestue
Mo bedehus
Kirkestaller?

Kirkebygg
Sannidal kirke er en laftet korskirke, og den har ifølge kirkeleksikonet rundt 330 sitteplasser. Kirken har utvendig panel, mens tømmeret er synlig inne i kirken. Det er sakristi (fra tiden etter 1814) i øst og tårn (fra 1803) i vest med våpenhus i tårnfoten. Koret er i østre korsarm, og det er gallerier i enden av alle fire korsarmer (til og med i øst). Det kan legges til at forrige inkarnasjon av Kragerø kirke hadde sterke likhetstrekk med Sannidal kirke.

Inventar
Altertavlen er fra 1600-tallet og har et korsfestelsesbilde. Den var tidligere i Kragerø kirke, men ble overført til Sannidal i 1870, da Kragerø fikk ny kirke. Prekestolen sies å være fra begynnelsen av 1800-tallet og ble gitt til kirken i 1840. Døpefonten er fra 1200-tallet og laget av kleberstein, antageligvis fra Gotland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1888, et Hollenbach-orgel (7 stemmer, ett manual) som visstnok ble installert av Hollenbach selv. Det ble skiftet ut i 1952 med et 12 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det sies at orgelet ikke er i tilfredsstillende stand, og det er dessuten utsatt for museangrep. Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen, mens den andre er støpt i Sem i 1830. (Dette var noen år før det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi, ble dannet, men kan vi anta at samme familie stod bak?) Kirken har en Frederik II-bibel fra 1589 og (som nevnt) endel kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Like ved kirken står to krigsminnesmerker: ett fra andre verdenskrig og et annet fra napoleonskrigene. Lenger vest på kirkegården er Kirkestua (oppført 1848–50), som ifølge Wikipedia har vært brukt som skole tidligere, og som i dag huser prestekontor og møterom. På motsatt side av veien ligger Mo bedehus, som brukes til religiøse møter og leies ut til arrangementer. Litt bortenfor Kirkestua ligger et bygg som ser ut til å ha vært kirkestaller, uten at dette bekreftes av undersøkt litteratur. Prestegården (noen hundre meter lenger øst, på den andre siden av E18) ble solgt i 2018 og er altså ikke lenger i OVFs eie. Sannidal bygdetun ligger like borti veien vest for kirken.

225-årsjubileum for Sannidal kirke ble feiret den 7. september 1997. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sauland kirke

Sauland kirke

Bakgrunn
Sauland hadde en gang en stavkirke som er omtalt i 1395, men som antas å ha blitt oppført på første halvdel av 1200-tallet. Jens Nilssøn omtalte den som Seudeland (og Søland) i sin visitasrapport fra 1595, der det fremgår at den var anneks til Hierdall (Hjartdal) og hadde gudstjeneste annenhver søndag (hver tredje om vinteren). På 1840-tallet var kirken liten og medtatt, men det ble utarbeidet reparasjonsplaner, inkludert tegninger, og kirken er også avbildet av Adolph Tidemand på hans Gudstjeneste i en norsk landskirke. Dermed vet vi en god del om hvordan kirken så ut, og det finnes dessuten en portal fra den utstilt i Kulturhistorisk museum. Da det kom til stykket, var imidlertid kirken så medtatt at planene ikke ble iverksatt. Stavkirken ble revet i 1860, etter at dagens kirke stod klar.

Kirkebygg
Da det gikk mot nybygging, var det først snakk om steinkirke, men det ble ikke godtatt av departementet. Kan det ha vært økonomisk begrunnet? Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch og godkjent av departementet med noen mindre endringer i 1854. Byggmester Olsen fra Kongsberg fikk oppdraget med å bygge kirken, men det skulle ta ni år før den var ferdig. Den ble imidlertid tatt i bruk noe før, og årstallet 1857 står å lese på vindfløyen i spiret. Kirken ble innviet den 23. september 1859, og først i 1863 var den helt ferdig.

Sauland kirke er en korskirke i tre (bindingsverk?) med ca. 250 sitteplasser. Tverrarmene er imidlertid svært korte og dessuten møblert med stoler snarere enn benker, så det er ganske vanlig å omtale kirken som langkirke. Kirken har vesttårn, og koret i øst er noe smalere og lavere og rett avsluttet. Det er et lite sakristi eller utgangsparti i forlengelsen bak det.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest og gallerier også i tverrskipene. Ikke minst vinduene er i utpreget sveitserstil, og koråpningen er femdelt med spissbuer. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Kirken er pusset opp og malt en rekke ganger, og det har vært justeringer i fargene både utvendig og innvendig. Til jubileet i 2009 skal kirken ha fått tilbake sine opprinelige farger. (Se f.eks. bilde i menighetsbladet fra 2009.)

Altertavlens ramme er fra da kirken var ny. Tidligere stod det rett og slett et kors i den, men i dag har den et maleri med tittelen «Den oppstandne Kristus» som ble malt av Finn Emanuel Olsen i 1974. En kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (fra Vor Frue kirke i København) stod på alteret fra 1907, men er siden flyttet til korets nordvegg. I skipets sørøstre hjørne er et alterbilde som er overført fra stavkirken, titulert «Den korsfestede».

Olsen har også utsmykket prekestolen med bilder av de fire evangelistene. Stolen ble snekret da kirken var ny. Om døpefonten sier ikke litteraturen annet enn at den er av tre.

Orgelet har ti stemmer og ble bygget av J.E. Spigseth i 1977. Et piano ble innkjøpt i 1980. To klokker fra middelalderen (muligens hhv. 1200- og 1400-tallet) i tårnet er overført fra stavkirken.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er av relativt beskjedent omfang. Det står et lite båre- og redskapshus i kirkegårdens nordøstre hjørne (fra 1966, utvidet 1991–92). Øst for kirken, mot Sauland skole og på nordsiden av en liten parkeringsplass, er menighetshuset. Prestegården ligger på sørsiden av E134. Selve presteboligen er av nyere dato.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Siljan kirke

Siljan kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Det sies at det allerede på slutten av 900-tallet ble bygget en stolpekirke eller stavkirke ved den gamle gudehovet i Siljan. Da den ble dårlig, bygget man en steinkirke, som siden er utvidet og fortsatt står, trolig oppført en gang i tidsrommet 1150–1250. Den var korsfarerkirke og var viet til erkeengelen Mikael. Bygda ble nesten utradert av Svartedauden og hadde ikke egen prest etter det. Kirkemessig ble den slått sammen med Eidanger for så å bli overført til Gjerpen prestegjeld i 1847 og få eget prestegjeld i 1856. Kirken ble reparert bl.a. i 1619 og 1736, og på 1800-tallet var befolkningen økt såpass at det ble spørsmål om utvidelse eller ny kirke.

Siljan kirke
Siljan kirke
Krigsminnesmerke

I 1838 ble kirken forlenget mot vest med et skip av tre (formodentlig bindingsverk), idet vestveggen i murkirken ble fjernet. Det som hadde vært skip og kor, ble da hvv. kor og sakristi. Middelalderdelen ble også kledd med tre invnendig og delvis utvendig, så det skulle nok godt gjøres å se at det var en middelalderkirke man stod overfor. Etter moderniseringsarbeider i 1865 ble det i 1903 bygget nytt vesttårn med våpenhus. Rett etter krigen begynte en restaurering med delvis avdekking av middelalderkirken, altså kor og sakristi, med videreføring i 1966–70 (ved Ragnar Nilsen), da middelalderkoret (som var blitt sakristi) ble åpnet mot kirkerommet. Ved fjerning av kalk på veggene oppdaget man gamle tegninger og dekorasjoner. Det dreier seg blant annet om tre skip (se f.eks. her), innvielseskors og Lukas som okse med vinger. Kirken sies i boken «Kirker i Telemark» å ha 136 plasser, mens kirkeleksikonet opererer med 200.

Kor
Døpefont
Kalkmalerier

Inventar
I 1904 fikk kirken en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde av Kristi oppstandelse (original i Bragernes kirke i Drammen). Dette ble flyttet ved restaureringen i 1966-70. På fondveggen over alterpartiet henger et krusifiks fra middelalderen, mens en billedvev av Else Marie Jakobsen som viser Jesus som den gode hyrde, henger på fondveggen til høyre for alteret. Prekestolen er fra 1865. Døpefonten i furu har timeglassform. Den sies å være fra middelalderen.

Kirken overtok Hedrum kirkes gamle orgel i 1921. Det er siden overført til Telemark museum. Dagens orgel (på vestgalleriet) er et elektropneumatisk Jørgensen-orgel fra 1961. De to kirkeklokkene ble støpt i Tyskland i 1871. Det finnes også noe gammelt kirkesølv.

Siljan kirkegård
Siljan kirke
Siljan kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet gjennom årene. Nord for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. På kirkegården står en minnebauta over ofrene for napoleonskrigene (1808–14) og den annen verdenskrig. Prestegården ligger like vest for kirken.

Siljan prestegård
Siljan prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden