Et nettsted om norske kirkebygg
Skafsåheii fjellkirke ligger langs fylkesvei 450, på fjellovergangen mellom Valle i Setesdal og Tokke i Telemark (og i sistnevnte kommune). Dette er blant de nyeste fjellkirkene her i landet. Den ble innviet den 21. juni 2009 etter at det hadde vært arbeidet med saken siden begynnelsen av 1990-tallet.
Kirken er skildret i bilder og litt tekst på kirkens eget nettsted. Den drives av en stiftelse.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Skafså i Mo i Tokke hadde tidligere en stavkirke som ble revet i 1837 for å gi plass til dagens kirke. Vi befinner oss på rundt 500 meters høyde, mens kommunesenteret Dalen ligger nede ved innsjøen Bandak på beskjedne 72 moh. få kilometer lenger nord. Kirken er i likhet med den samtidige nabokirken Mo basert på en typetegning av H.D.F. Linstow, og denne er også utgangspunkt for Nesland og Grunge kirker.
Kirkebygg
Det dreier seg om en tømret langkirke som ble innviet den 28. juli 1839. Kirken har vesttårn, rektangulært (og ganske kort) skip, rett avsluttet kor og et sakristi som ble tilføyd i 1975–76. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser, og det er galleri i vest.
I 1950-årene (gjeninnvielse 30. august 1959) ble kirken restaurert og dekorert innvendig. Byggmester Tresland var ansvarlig for snekkerarbeidet idet tak og gulv ble isolert, benker ble ombygget osv. Kirken ble dekorert med bibelske motiver av Kristian Kildal, som også planla interiøret. Dette gjelder ting som prekestolen, dørene og galleribrystningen, der han malte apostelfigurer i tolv felt. H. Runningen utførte håndverksmaling ved samme anledning.
Inventar
Alterbordet er fra renessansen og ble tilbakeført til kirken ved restaureringen. Altertavlen har arkitektonisk oppbygning, omtrent som en gresk tempelfront, og i den er et bilde av Kristi gjenkomst malt av Mikkel Mandt. Ved restaureringen måtte det imidlertid vike plass for et krusifiks fra 1200-tallet, men Mandts bilde er tilbake i altertavlen nå. Nevnte krusifiks ble restaurert av Domenico Erdmann i 1928 og anbragt på korbjelken på et kors laget for anledningen. Ved restaureringen i 1959 ble krusifikset satt inn i altertavlen. I 1990 ble det imidlertid sendt til Riksantikvaren for konservering, og siden 2001 har det vært å finne på Vest-Telemark museum.
Prekestolen er på alder med kirken, men altså dekorert senere av Kildal. Døpefonten er av tre, og det skal også finnes rester av en eldre døpefont (av tre, men mangler den steinfonten som tilsvarende i Mo kirke har). De to kirkeklokkene er fra det vi nå kaller Olsen Nauen. Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Olof Hammarberg (Göteborg) i 1982 (innviet 6. januar 1983). Det erstattet et harmonium fra tiden rundt restaureringen. Fremme i koret står to brudestoler som er modellert på en gammel renessansestol fra stavkirken.
Kirkegård mm.
I våpenhuset er det en gammel runestein, og ved kirkemuren er det en gapestokk som visstnok ble brukt på folk som ikke gikk til messe. Det finnes også noen malte planker fra stavkirken. Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Sørøst for kirken, like utenfor kirkegårdsmuren, står et hus som trolig er servicebygg. På den andre siden av veien er «Soknehuset» eller kirkestuen.
Skafså kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Mo kirke.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Skien kirke er så monumental at den kunne ha vært domkirke, men det har den aldri vært. Derimot er den prostikirke. Byen har hatt kirke siden middelalderen, og i 1886 var det en stor bybrann der der kirken fra 1783 brant. Det var Christianskirken, en korskirke i stein som i sin tid var inspirasjon til for eksempel Jarand Rønjoms korskirker i tre på landsbygda lenger opp i Telemark. Noe av inventaret ble redddet ut av den brennende kirken, deriblant døpefonten, et bilde av Kristi gravleggelse (kopi etter Caravaggio) samt statuer og lysestaker.
Så fulgte en ny byregulering samt en arkitektkonkurranse der man ikke ble enig om en vinner. Det ble avholdt en ny konkurranse der Hagbarth Schytte-Berg gikk seirende ut. Schytte-Berg studerte i 1889–90 hos Johannes Vollmer, men når det gjelder formspråk, trekkes det gjerne paralleller til Johannes Otzen, uten at det er funnet noe konkret forbilde blant Otzens kirker (i motsetning til for Trefoldighetskirken i Arendal). Byggmester var Lorentz Christian Wagle fra Arendal, og kirken ble innviet den 31. august 1894. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 1047, men det var opprinnelig flere.
Kirkebygg
Skien kirke er en nygotisk kirke i upusset tegl med høye, slanke tvillingtårn ved inngangen i sørøst. Kirken er formet som et latinsk kors der den står på et høydedrag som forsterker effekten av de himmelstrebende tårnene. Den utvendige fasaden har markeringsbånd i glaserte, mørkebrune teglstein mellom de dominerende røde teglsteinene. Her er vi langt fra de enkle nygotiske vinduene vi finner i en rekke landsens kirker. Kirken har sammensatte former, men er likevel helhetlig. Det er tre portaler i sørøst. Det har vært store vedlikeholdsproblemer med kirken, og mye av fasadesteinen har vært skiftet ut. På 1980-tallet ble det utført omfattende fundamenteringsarbeider under tårnene.
Interiør og inventar
Kirkerommet virker mer langstrakt enn f.eks. Sagene kirke. Interiøret kan nesten kalles et eneste stort kunstverk av tegl. Det er en usedvanlig rikdom av former og overflater, forskjellige typer teglstein, glaserte stein osv. Spesielt interesserte henvises til litteraturen; her kommer bare en rask gjennomgang. Kirken fikk glassmalerier til innvielsen. De er levert av firmaet Hemmersdorf & Co, og har en blanding av figurer og symboler. Vi ser for eksempel Peter og Paulus i rosevinduene i tverrskipene. Både altertavle og prekestol er murt i teglstein. Begge har spissbueformer som stod tomme i begynnelsen, men ble fylt med bilder malt av H.C. Hansen jr. i 1918 og 1921. Altertavlen har bilder av Jesus og de fire evangelistene, mens forsamlingen som er avbildet på prekestolen, er mer uvanlig i slike sammenhenger. Her finner vi Hans Nielsen Hauge, Hans Tausen, Olav den hellige, apostelen Paulus, apostelen Peter, Martin Luther, Augustin, Ambrosius og Johannes Khrysostomos. Alterpartiet og prekestolen ble oppfattet som massive i begynnelsen og ble ganske skarpt kritisert. Marmordøpefonten er laget av Ole Fladager og er overført fra Christianskirken.
Ved innvielsen i 1894 hadde kirken et 31 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Det fikk tilføyd et tredje manual med åtte stemmer i 1936, og i 1954 ble det utvidet av J.H. Jørgensen og har nå hele sytti stemmer. Det er et av landets største orgler. Kirken har fire tyskstøpte klokker, to i hvert tårn. De er stemt i C, E, G og A. Automatisk ringing er installert av Olsen Nauen. Langt flere detaljer er skildret i ord og bilder i jubileumsboken. Det finnes en oppsummering av restaureringer hos fellesrådet.
Kirkegårder og omgivelser
Lie kirkegård er drøyt hundre meter nordvest for kirken. Ellers er Johannes kirkegård ikke mange hundre meter unna, og til Nordre gravlund og krematoriet er det omtrent en kilometer. Skien prestegård overlevde brannen i 1886 og er således en av byens eldste bygninger.
Kilder og videre lesning:
Skirva fjellkirke ser ut til å være Telemarks nordligste kirkebygg. Vi befinner oss i Skirvedalen — mellom Tinn Austbygd og Veggli i Numedal — og kirken er ca. 900 moh., like øst for Skirvedalen fjellstue. Veien åpnet i 1961, og arbeid for kapell begynte på 1960-tallet. Tomt ble gitt til formålet i 1969, og året etter ble det nedsatt en byggekomité. Kirken ble tegnet av Roar Tollnes og for en stor del oppført på dugnad. Biskopen innviet kirken den 25. juli 1976. En stiftelse står for driften.
«Skirva fjellkyrkje og ungdomssenter» er en arbeidskirke i hovedsakelig tre. Foruten kirkerom inneholder komplekset blant annet internat og matsal med peis samt diverse aktivitetsrom og bekvemmeligheter. Det er sengekapasitet til 40, men dette kan utvides ved bruk av madrasser, ifølge kirkens eget nettsted.
Altertavlen er et teppe som er formgitt av Kristin Sommerfeldt. Hun døde imidlertid i en bilulykke før hun rakk å fullføre det, så det er vevet av hennes mor, Guro Stranden. Symbolikken er forklart på kirkens nettsted. Prekestolen er laget ved Bjerke Verkstad i 1976, og døpefonten, som også er på alder med kirken, er tegnet av arkitekten. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen og kirken har et elektronisk Ahlborn-orgel. Guro Stranden har også laget messehagler.
Det er ikke kirkegård på stedet.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Byggingen av Skotfoss kirke henger sammen med fremveksten av Union Co. Området sognet opprinnelig til Melum og var tynt befolket, men med anleggelsen av Skotfos Bruk vokste befolkningen raskt, og i løpet av 1890-tallet kom kirkebygging på tale, finansiert av Union. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, og snekkerarbeidet ble utført av arbeidere ved Skotfos Bruk. Kirken ble innviet den 6. desember 1900. Sognet er i dag felles med Gulset.
Kirkebygg
Skotfoss kirke er en langkirke, selv om den utenfra kan minne om en korskirke ved første øyekast, riktignok med korte og relativt brede tverrarmer. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og i nord har den et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier. Kirken er relativt stor, og ifølge boken «Kirker i Telemark» (1986) har (eller hadde) den 650 sitteplasser, men fellesrådet operer med 420 og kirkeleksikonet nøyer seg med 350. Kirken er fra tre, formodentlig bindingsverk. Den var okergul i begynnelsen, men ble hvitmalt i 1924, og i 1987 fikk den en mer antikkhvit farge med beigeaktig staffering.
Interiør
Søylerader på sidene gjør kirken treskipet, med vinduer over sideskipene, som har lavt tak. Utenfra kan dette minne om svalgangene på en stavkirke. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koråpningen er rundbuet, selv om vinduene er i sveitserstil og bruken av kontrastfarger i kirkerommet bringer tankene hen på nygotikk. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. De bakerste benkene i kirken ble fjernet i 1991 og erstattet med småbord for å gi flere bruksmuligheter.
Inventar
Altertavlen er skåret av møbelsnekker Carl Duvier, og bildet er malt av J. Nortvig og viser den kananeiske kvinne ved Jesu føtter (jf. Matt 15, 22–28). Duvier har også laget prekestolen. Døpefonten er i kleberstein. Dagens orgel har 21 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. De to kirkeklokkene av stål ble støpt av Bochumer Verein i 1900.
Kirkegårder
Ved Skotfoss er det to kirkegårder, Pollen og Omdal, som begge ligger et lite stykke lenger ut fra byen. Det står et krigsminnesmerke øst for kirken, og på vestsiden er et lite bygg som formodentlig er bårehus eller redskapshus.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.
Kirkebygg
På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegården ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke som ifølge menigheten har rundt 550 sitteplasser. Tidligere har man tillatt 800 eller vel så det personer i kirken, hvilket gjør kirken til en av landets største trekirker. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen. Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing eller restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Prekestolen er i korbuens venstrekant. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett.
Altertavlen er fra 1918. Bildet er malt av Julie Gjessing og viser til Mark 1, 35. Koret har glassmalerier fra 1941 formgitt av Rolf Klemetsrud, som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen. Motivene i de fire vinduene er Jesu fødsel, korsfestelsen, oppstandelsen og Kristus som troner over det nye Jerusalem. Siden har det kommet glassmalerier i form av mindre bilder også i andre vinduer. Motivene omtales i en jubileumsbok som Lammet med seiersfanen, Pelikanen som mater sine unger med sitt blod, og to tilbedende engler. Disse omtales av kirkeleksikonet som «Basunengler og andre figurer» og tilskrives Karl Kristiansen.
Kirken har et Hollenbach–orgel fra 1888 som ble restaurert i 2012 og sagt å være landets best bevarte Hollenbach-orgel. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en del av kirkegården på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Solum var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Skien i 1964. Solum prestegjeld ble utskilt fra Skien i 1738 og omfattet også Melum, Kilebygda og Skotfoss. Solum hadde i middelalderen en stavkirke som var viet til Johannes døperen. Etter kirkesalget i 1723 var stavkirken i dårlig stand, og rett etter at den ble videresolgt i 1765, ble den revet, og dagens kirke ble oppført. Foruten inventar i dagens kirke finnes gjenstander fra stavkirken på enkelte museer som Telemark Museum i Skien, Nordiska museet i Stockholm og Oldsaksamlingen i Oslo.
Kirkebygg
Solum kirke ble oppført av byggmester Joen Jacobsen og innviet den 5. juli 1766. Likevel fortelles det at kirken ikke var ferdig innredet før i 1783. Solum kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den har vestårn, rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. Dåpssakristiet helt i øst var inntil 1885 gravkammer for kirkeeieren og familien. Antall sitteplasser oppgis til 180 i bokverket «Kirker i Norge», mens Kirkesøk opererer med 205. Kirken var valgkirke i 1814.
På 1830-tallet blåste tårnet ned. Det ble gjenoppført lavere og fikk pyramideformet hette. I 1902 ble det gjort høyt og spisst og nygotisk, før det i 1959 fikk tilbake sin opprinnelige form. Kirken kom etterhvert i Cappelen-familiens eie før den i 1851 ble gitt til kommunen. I 1896 ble den gjort om etter tidens smak. Innerveggene fikk panel og ble malt, og takmaleriene ble overmalt. Inventar ble sendt vekk. I 1957–59 ble kirken så restaurert etter planer av Ragnar Nilsen (gjenåpning 14. juni 1959), og gammelt interiør og inventar kom til heder og verdighet igjen.
Både skipet og koret har tønnehvelv, og en tverrbjelke ved koråpningen stabiliserer kirken. På himlingen er det malt blå himmel og skyer, og midt på er solen. På galleriet i vest er det (foruten orgel) stoler for familien Adeler, som bygget kirken. På galleribrystningen er påmalt en rekke våpenskjold og initialskjold for familien. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.
Inventar
Altertavlens omramming er utført i Joen Jacobsens verksted. Bildet viser Kristi himmelfart og bygger på Hendrik Krocks original i Helligåndskirken i København.
Prekestolen er fra 1674 og er overført fra gamlekirken. Den står til høyre (sør) i korbuen og har oppgang fra koret. Stolen er bygget av forskjellige treslag og har bilder av evangelistene med attributter. På den åttekantede himlingen står en engel med et brennende hjerte i sin høyre hånd. Rett overfor prekestolen er en lukket stol på galleriet, den såkalte Løvenskioldstolen, som ble overtatt av prestefamilien da Løvenskioldfamilien flyttet fra stedet.
En klebersteinsdøpefont fra gamlekirken befinner seg i Oldsaksamlingen. Døpefonten i kirken er fra 1766. Den er formet av en trekubbe. Dåpsfat og -kanne er av tinn.
Orgelet ble bygget av J.H. Jørgensen i 1959 og har 13 stemmer. En kirkeklokke fra middelalderen er overført fra stavkirken. En annen ble støpt i 1747.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for den står et bårehus. Grenland Ættehistorielag har kart over kirkegården og liste over gravsteder. Det må antas at huset på vestsiden av parkeringsplassen vest for kirken er kirkestue. Solum prestegård ligger like sørvest for kirken, på den andre siden av fylkesvei 3296.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Stathelle kirke startet sitt liv med kapellbetegnelse, men har i dag eget sogn og tituleres altså som kirke. Den ble tegnet av Bjørn Ljungberg og innviet av biskopen den 7. mai 1964. Siden er den utvidet i 1998 og i 2010–11 (gjeninnvielse 6. februar 2011). Etter utvidelsen har kirken 280 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Ombyggingen, som ser ut til å ha skjedd etter planer utarbeidet av Arne Sæther, er beskrevet hos Kirkekonsulenten.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en arbeidskirke som ser ut til å være bygget dels av mur, dels av tre. Den kan vel sies å ha langplan. Korområdet er sterkt preget av lengdeaksen og har døpefonten og den såkalte altervarden som faste punkter i hver sin ende, mens resten av inventaret er flyttbart. Tilstøtende menighetssal er ved siden av kirkerommet. Bygget huser ellers blant annet lokaler for ungdomsarbeid og bårerom. Det relativt høye og bratte saltaket gir bygget et visst naustaktig preg. Kirken har frittstående støpul, og inne i kirkerommet er det galleri over våpenhuset.
Interiør og inventar
Kirkeleksikonet omtaler inventaret som var før utvidelsen, men tidfester merkelig nok mye av det til 1968. Altertavlen var da laget av Alv Kapstad og bar tittelen «Den himmeltronende Kristus fornyer skaperverket», prekestolen var tegnet av arkitekten, og døpefonten var av tre.
Den såkalte altervarden er et fast punkt i enden av kirkens midtakse i lengderegningen. For øvrig er mye av inventaret er flyttbart. Altertavlen ser ut til å være beholdt, men er utvidet med fire nye paneler av Gunnar Torvund. Det var en slags innvielse på sankthansdagen i 2011. Torvund har også laget et krusifiks. Prekestolen ser ut til å være byttet ut med en lesepult, som altså er flyttbar. Dagens døpefont ble innviet i 2020. Den har døpefat i glass (laget av Anne-Mari Vardenær Syre) og understell i tre, formgitt av Christine Reintz og produsert av Ryde & Berg. Orgelet står nær hjørnet inntil korets fondvegg. Det ble opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975 og ombygget og utvidet av Venheim orgelbyggeri i 2008, da det også fikk ny fasade. De to kirkeklokkene i støpulen er ifølge kirkeleksikonet fra 1903, uten at det sies hvem som har støpt dem. Interiørbildene her er fra mars 2011, før alterveggen og døpefonten ble endret.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger øst for kirken, langs nedkjørselen til Stathelle sentrum. Det går en gangsti langs kirkegårdens lengdeakse, men det later ikke til å være noe kirkegårdsbygg.
Kilder og videre lesning:
Stranda bedehuskapell ble oppført ved Farrisvannets nordbredd i 1932 og innviet den 24. august. Området lå tidligere i Hedrum kommune før det ble overført til Eidanger kommune, som i 1964 ble slått sammen med Porsgrunn. Betjeningen ser ut til å være som for Eidanger. Kapellet brukes iblant til brylluper, og har også blitt brukt til barnedåp. For øvrig er det gjerne gudstjenester der på høytidenes annendager samt friluftsgudstjeneste i august.
Bygget er et rektangulært trehus med et lite våpenhus / bislag ved inngangen i nord. Kapellet har saltak. Litteraturen sier ikke så mye om interiør og inventar.
Det er ikke kirkegård på stedet.
Kilder og videre lesning:
Av Stridsklev kirke er det så langt gjennomført ett av to byggetrinn. Det er en arbeidskirke som ble oppført i år 2000 og innviet den 3. desember. Forut for byggingen var det en omfattende innsamlingsaksjon, og øvrig finansiering er ved Porsgrunn kommune.
Kirken er tegnet av Børve Borchsenius ved Kåre Kverndokk, hovedentreprise er ved Buer Entreprenør, og Sønke Mahler står for kunstnerisk utsmykning.
Selve kirkebygget var tidlgiere beskrevet hos Børve Borchsesnius. For øvrig finnes forskjellige avisutklipp som belyser historien rundt byggingen, på dette nettstedet. Porsgrunns Dagblad omtaler den politiske tautrekkingen som førte til byggevedtak. Det finnes dessuten noen interiørbilder på Kirkesøk
Nytt orgel fra nederlandske Reil ble innviet den 2. oktober 2011.
Det er ikke kirkegård ved kirken, som står bak Kiwi-butikken på Stridsklev og foran stedets skole. Klevstrand sogn omfattet i tillegg til Stridsklev også Herøya kirke før sognet ble slått sammen med Eidanger.
Kilder og videre lesning:
.jpg){kind=link}
.JPG){kind=link}
.JPG){kind=link}
.JPG){kind=link}
