Stikkord: Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk

Grorud kapell

Grorud kapell

Bakgrunn
Grorud er en liten bygd i skogen helt nord i Siljan kommune i Telemark. I dag har den bare to fastboende, men på slutten av 1800-tallet var det langt flere folk på gårdene, og det var mye skogsdrift i regi av familien Treschow. Bygda fikk skole i 1886, og omtrent samtidig ble det anlagt kirkegård på stedet. Det drøyde imidlertid til krigen før kapell ble oppført, og i mellomtiden ble det avholdt gudstjenester på skolen. Tomt og materialer til kapell ble gitt av Treschow-familien.

Tegninger til Grorud kapell ble levert av Riksarkitekten (i dag: Statsbygg), og byggmester var Ole Melaas fra Svarstad. Arkitektonisk ansvarlig for interiøret var Wilhelm Swensen. Kapellet ble tatt i bruk den 9. juli 1944 etter at prosten hadde gitt midlertidig tillatelse. Formell vigsling skjedde først 2. pinsedag (10. juni) 1946. 75-årsjubileum ble feiret 26. mai 2020. I den forbindelse ble det laget en film om kapellet.

Kirkebygg
Grorud kapell er en langkirke i bindingsverk som ifølge kirkeleksikonet og enkelte andre kilder har 150 sitteplasser, men ifølge jubileumsboken er det 84 i stor sal, og så finnes også liten sal, kjøkken og garderober. Kapellet har takrytter nær inngangen i vest.

Inventar
På selve alteret står et krusifiks. Altertavlen viser fotvaskingen (jf. Joh 13, 1–17) og er malt av Finn Krafft. Teksten under bildet er fra 15. vers: «For jeg har gitt Eder et Forbillede forat I skal gjøre som jeg har gjort med Eder.» Også prekestol og døpefont er på alder med kapellet. Sistenevnte (av tre) er sekskantet og timeglassformet og har lokk. Stol og font har marmorert maling.

Kapellet sies å ha et harmonium fra 1965 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men det kan se ut til at det brukes et Schimmel-piano i forbindelse med gudstjenestene. Kirkeklokken (i Ciss) er fra 1945 fra Olsen Nauen.

Grorud gravplass

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger på vestsiden av Grorudveien. Det sies i boken «Kirker i Telemark» at den nesten ikke er i bruk mer, og det er faktisk ganske glissent med gravsteiner i det avgjerdede området. Kapellet sies å ha 5–6 gudstjenester i året. Nordøst for kapellet står et bygg som ser ut til å være redskapshus e.l.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grunge kirke

Grunge kirke

Bakgrunn
En rekke av Telemarks kirker er oppført etter typetegninger av H.D.F. Linstow, og i Grunges tilfelle har man åpenbart brukt samme tegning som for Nesland kirke i samme kommune, det vil si Vinje. Det er verdt å merke seg at sognet heter Grungedal og kirken Grunge. Dette er den siste kirken man passerer langs E134 på vei mot Haukelifjell og Vestlandet. Gamle sagn forteller at det en gang i tiden skal ha vært en kirke enda lenger vest, ved Finnland nær Edland. Der er det i dag gjengrodd, men tidligere var landskapet mer åpent. Det er imidlertid ikke enighet om hvorvidt denne kirken faktisk har eksistert.

Da det på 1840-tallet ble aktuelt med kirkebygging, var det en stund snakk om å oppføre den på Finnland, men man endte opp på Straumstøyl i Grungedal. Kirketomten ligger på nedsiden av det som nå er europavei, ned mot Tveitevatn. Det fortelles at sogneprest Anton Elias Smitt tilpasset Linstows tegning noe. Kirken ble oppført av Saave Brufloti fra Mo og var ferdig høsten 1850, uten at nøyaktig innvielsesdato oppgis.

Kirkebygg
Grunge kirke er en langkirke i tre. Byggeteknikk fremgår ikke av litteraturen, men siden kirken ser ut til å ha fått utvendig og innvendig panel fra starten av, kan vi muligens anta at det dreier seg om bindingsverk. Antall sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet 130, mens boken «Kirker i Telemark» fastslår at det dreier seg om rundt 100. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Den hadde ikke noe sakristi til å begynne med. Året etter innvielsen ble det ble imidlertid oppført en kirkestue ovenfor kirken, der presten kunne overnatte ved besøk på stedet og gjøre seg klar til messen. Etter lang tids forfall ble denne erstattet med et tilbygg på selve kirken i 1958. Dette inneholder både sakristi og kirkestue, og det er utsmykket med kunst av Harald Kihle, inkludert studier til kirkens altertavle. Gamle bilder viser kirken som mørk på farge, men den er i dag hvitmalt.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av empire i både interiør og inventar. Interiørfargene er satt av Finn Krafft, tilsynelatende i forbindelse med en restaurering omkring 1950, da kirkerommet fikk sitt nåværende utseende. Altertavlen er formet som en gresk tempelfront, og vi kjenner igjen prekestolformen fra andre Linstow-kirker. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av lave skranker på hver side av midtgangen. Inne i koret er to avlukker som opprinnelig fungerte som improviserte sakristier der presten kunne gjøre seg klar til messen. Det fortelles at det opprinnelig ble ansett som for dyrt å legge himling i kirken, men i dag har den flat himling.

Dagens alterbilde ble malt av Harald Kihle i 1950–51 og bærer tittelen «Jesu gjenkomst til Grungedal». Det er altså en kristusfigur med nordisk utseende, formodentlig etter inspirasjon fra Henrik Sørensen, som skal ha deltatt i planleggingen av interiøret. Omkring ser vi et fjellandskap med sauer og i bakgrunnen Trolldalsåsen. Tidligere ble det brukt et mørkt kors med noe bladgull ved alteret.

Prekestolen (i korbuens høyrekant) er i utpreget empire og har oppgang fra koret. Den er oppført etter Linstow-tegninger og er malt av Aanund Lunden, som også har malt døpefonten. Orgelet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1966. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1849, i en tidlig fase av det støperiets historie.

Av annet inventar kan nevnes kalk, disk og oblatskrin som er overtatt fra Heggland kirke i Fyresdal (revet 1844). Til 150-årsjubileet fikk kirken nye tekstiler som ble laget av Borgny Svalastog. Det finnes også kirketekstiler laget av Gunhild Kvammen i 1930- og 1940-årene.

Kirkegård og omgivelser
Den eldste delen av kirkegården er sør for kirken. I dag strekker kirkegården seg fra europaveien og nesten ned til vannet. Store deler av den er omgitt av steingjerde. Ved parkeringsplassen like utenfor er et minnesmerke fra 1939 over Rismyr-familien, som stiftet et legat for trengende. Sørøst for kirken står et hus som ser ut til å være servicebygg/redskapshus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Herre kirke

Herre kirke

Bakgrunn
Området ved tettstedet Herre ved Frierfjorden (i Bamble kommune) tilhørte i sin tid Gimsøy kloster, som for lengst er borte. Etter reformasjonen sognet stedet kirkemessig til Bamble før det ble overført til Østre Porsgrunn i 1786. Men det varte bare i seksti år; i 1846 ble området tilbakeført til Bamble. Da var det visstnok anlagt bedre vei dit. På siste halvdel av 1800-tallet ble det arbeidet for lokal kirke. Etter diverse viderverdigheter ble anleggelsen av en cellulosefabrikk utløsende faktor. Fabrikken gav tomt til kirkegård og kirke, og et bedehus ble brukt inntil kirken stod klar. Kirkegården ble innviet den 2. januar 1898, og på den stod et lite kapell med klokketårn ikke langt fra det nåværende gravkapellet. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, oppført av byggmester O. Thovsen (murmester Tollef Veholt stod for murerarbeidet) og innviet den 1. november 1905.

Kirkebygg
Herre kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i tre. Den har 275 sitteplasser (mot opprinnelig 310). Ved innvielsen ble bygget titulert som kapell, men det har hatt status som sognekirke siden 1997. Kirken ble pusset opp til femtiårsjubileet i 1955 og fikk da dagens interiørfarger etter planer av Finn Krafft. (Opprinnelig var interiøret malt av malermester Karl Johnsen, og noen av de opprinnelige fargene kom til syne igjen i 2004 da det ble laget barnekrok bak i kirken.) Utvendig ble kirken restaurert i 2003 (med nytt skifertak).

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor ingnangen. Kirkerommet er preget av kontrastfarge. Koråpningen er rundtbuet, og korgulvet er et par trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavlen er malt av Lars Osa i 1905 og viser Jesus som redder Peter fra å drukne (jf. Matt 14,30). Bildet er en kopi av Bernhard Plockhorsts alterbildet (1883) i Dreifaltigkeitskirche i Hannover. Tavlen bærer følgende inskripsjon: «Forlad eder på ham til enhver tid, I Folk.» (jf. Sal 62, 9) Korvinduene har glassmalerier av Larsen, ifølge kirkeleksikonet, og da siktes det formodentlig til firmaet med navn etter glassmester G.A. Larsen. Vinduene har symboler for treenigheten.

Prekestolen og døpefonten er begge blåmalt og på alder med kirken, skjønt fargene er satt av Finn Krafft. Prekestolen står i høyrekant av koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten står inne i koret foran alterringen.

Orgelet har ti stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, med innvielse 20. september 1963. De to kirkeklokkene er på alder med kirken. De ble støpt av det firmaet som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården består av to adskilte stykker med en vei og noe vegetasjon imellom. Det står et bårehus med årstallet 1898 sør for kirken. Ifølge jubileumsboken brant imidlertid det gamle gravkapellet (som da hadde fått et tilbygg) i 1995 etter å ha blitt påtent. Det nåværende bygget er formodentlig oppført i ettertid. Det gamle Herre bedehus står mellom kirkegårdsstykkene (flyttet dit i 2004), mens et nyere bedehus står i bakken nedenfor kirken.

Herre kirke
Bedehuset fra 1898
Kirkegårdsport
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kilebygda kirke

Kilebygda kirke

Bakgrunn
Kilebygda kirke er den sørligste kirken i Skien kommune der den ligger ved Kilevanns bredder, nesten rett vest for Porsgrunn by. Området var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Vi befinner oss i det som var Løvenskiold-land. Familien eide Bolvik jernverk og det meste av området ellers, og ved konkursen og tvangssalget av verkets eiendommer i 1841 ble gårdene kjøpt opp av lokale bønder. Disse henvendte seg etterhvert til kommunen for å få oppført kirke. Dette skjedde på et tidspunkt da det var aktuelt å utvide Solum kirkegård, og det visste man å spille på. Ved å oppføre ny kirke med kirkegård i Kilebygda kunne man slippe unna utvidelsen.

Kirkebygg
Kilebygda kirke ble oppført av byggmester Gunnar Kongerød, som tok utgangspunkt i en typetegning av Chr.H. Grosch. Kirken stod ferdig sommeren 1859 og ble innviet av prosten den 15. september. Kirkens skip er åttekantet og har 300 sitteplasser. Koret er i en nesten kvadratisk del øst for skipet, og på vestsiden er det våpenhus. Det er takrytter midt på åttekantdelen. Året etter innvielsen ble Kilebygda eget sogn i Solum prestegjeld. Området hadde tidligere tilhørt Mælum sogn.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av en rekke søyler, og det er gallerier langs veggene i skipets vestre halvdel. I øst er det korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

I altertavlen er et trekors, formodentlig skåret av byggmester Kongerød og med forgyllinger malt av Ola Heia. Bakgrunnen er nærmest himmelblå. Også prekestolen er skåret av byggmesteren og malt av Ola Heia. Ifølge kirkeleksikonet er døpefonten antageligvis fra 1859.

Kirkens første orgel ble bygget i 1883 av Isak O. Engh. Dagens orgel (på vestgalleriet) er ifølge orgelregisteret fra 1966. Det har 11 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er ifølge kirkeleksikonet fra 1901.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble anlagt samtidig med kirken, men grunnen er ikke særlig godt egnet til gravplass. I 1883 ble kirkegården derfor lagt til Rognsbru i stedet, noen få hundre meter lenger sør. Dette vakte imidlertid misnøye, og den opprinnelige kirkegården ble tatt i bruk igjen etter at det var påfylt masse. Begge kirkegårdene er fortsatt i bruk. Grenland Ættehistorielag har registrert gravene. Vest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg (oppført 1954). På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Kilebygda kirke
Kilebygda kirke
Kilebygda kirke
Krigsminnesmerke
Rognsbru kirkegård
Rognsbru kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Melum kirke

Melum kirke

Bakgrunn
Melum kirke staves ofte Mælum, som er den eldre skrivemåten. Skien kirkelige fellesråd skriver imidlertid «Melum» i disse dager, så da holder vi oss til det. Vi befinner oss i det som var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Melum hadde en stavkirke i middelalderen og frem til dagens kirke ble oppført i 1728. Den var viet til Laurentius (også kalt Lars og Lavrans), og noe av inventaret er overført til dagens kirke. Ved den store kirkeauksjonen i 1723 ble Melum kirke sammen med 13 andre kirker i området kjøpt av prosten i Bamble. Den var da i dårlig stand, og det tok ikke mange år før ny kirke ble bygget.

Melum kirke
Melum kirke

Kirkebygg
Melum kirke er en laftet langkirke som ble innviet 22. søndag etter trefoldighet 1728. Det skulle bli 24. oktober. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Det ble bygget i 1840 (i bindingsverk) til erstatning for et tårn fra 1767, som er årstallet på vindfløyen. Koret er nesten kvadratisk og har sakristi i den østre forlengelsen. Kirken har 150 sitteplasser. Den er nødvendigvis pusset opp mange ganger etter innvielsen. I 1883 ble benkene endret, og kirken fikk nye vinduer og nytt dåpssakristi. I 1897 ble innerveggene panelt og himlingen endret. Kirken ble pusset opp til jubileet i 1928, da man også fant tilbake gamle malerier som var sendt bort, restaurerte dem og hang dem på plass i kirken. I 1970–76 ble interiøret restaurert og veggpanelet fjernet. Himlingens skymaling ble rekonstruert på grunnlag av et lite gjenværende parti i koret som var dekket med panel. Nye benkedører ble laget etter en modell fra 1612. Kirken hadde for øvrig flere private eiere før den kom på kommunens hender i 1854. På galleribrystningen ser vi således en rekke slektsvåpen, deriblant for Løvenskiold-familien, som hadde egen stol der.

Altertavle
Orgelgalleri
Døpefont
Gammel døpefont

Inventar
Altertavlen er fra 1618 og har muligens vært i Skien kirke før den kom til Melum i 1739, mens Melum fortsatt var anneks til Skien. Det er en katekismetavle med fadervår og nattverdens innstiftelsesord på dansk (fra 1700-tallet) og latin, og tavlen bærer ellers bl.a. monogrammene til kong Kristian IV og dronning Anna Kathrine. I 1866 var tavlen i svært dårlig stand, og det ble satt opp et kors i stedet. Folk ville imidlertid ha den gamle tavlen, og den ble restaurert og kom på plass igjen i 1899.

Prekestolen og døpefonten sies i kirkeleksikonet å være fra etter 1850. Orgelet på vestgalleriet har åtte stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1970. Den ene av kirkeklokkene er fra 1200-tallet, den andre fra 1778 (fra Bolvik jernverk).

Det finnes flere inventargjenstander fra Melum-kirkene på Brekke museum i Skien, deriblant (ifølge «Kirker i Telemark») gamlekirkens døpefont skåret av en stokk med klebersteinsfat, en prekestol fra 1600-tallet og en offertavle fra 1800-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er i to stykker på hver sin side av en stikkvei øst for riksvei 36. Stykket på vestsiden av denne veien ble innviet i 1934 og utvidet i 1960. Grenland Ættehirsorielag har registrert gravene og publisert en liste på nettet samt kart over kirkegården. Det ble oppført nytt menighetshus i 2001.

Melum kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nenset kirke

Nenset kirke

Bakgrunn
Nenset kirke lå i sin tid i Solum kommune, som siden er slått sammen med Skien. Vi befinner oss sør for sentrum, i retning Porsgrunn. I en periode med fortetning oppstod krav om kapell og kirkegård, og etterhvert ble det også snakk om menighetshus. Nedre Solum Kirkeforening samlet inn penger og fikk bevilget midler fra kommunen til menighetshus og kapell. Bygget ble tegnet av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas og ble innviet til kirkebruk den 17. desember 1961.

Kirkebygg
Det opprinnelige bygget har/hadde kapell i 2. etasje med plass til ca. 200 personer, mens det var forsamlingssal i 1. etasje. Dette var første byggetrinn, idet det egentlige kirkebygget skulle bygges inntil det opprinnelige menighetshuset. Dette lot imidlertid vente på seg. Andre deler av den ekspanderende byen ble prioritert først. I 1996 ble imidlertid et nytt byggetrinn gjennomført ved arkitekt Tor Arild Danielsen, etter at det tidligere kapellet hadde vært titulert som kirke siden 1988. Resultatet er altså en arbeidskirke i tegl og betong som ifølge Skien kirkelige fellesråd har 400 sitteplasser. Det er menighetskontorer i kirkens kjelleretasje. Kirken ble innviet den 19. januar 1997. I desember 2011 ble det feiret femtiårsjubileum for den første innvielsen.

Inventar
Alterbildet er et tekstilarbeid laget av Siri Gjesdal i 1998. Det ser ut til at Gjesdal også har laget messehagel til kirken. Kirken hadde tidligere et seks stemmers sløyfeladeorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som i 2006 ble sendt videre til Hafslundsøy kirke, ifølge Varteig menighetsblad. (Kirkeleksikonet hevder på sin side at Nenset hadde et ni stemmers orgel fra Vestfold Orgelbygg.) Ved samme anledning fikk Nenset kirke et digitalt Johannus-orgel med 21 stemmer (2 manualer). Et flygel ble innviet i 2010. Kirkeleksikonet (1993), som skildrer kirken i 1. byggetrinn, omtaler en døpefont i tinn og en kirkeklokke fra 1961.

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård ved Nenset kirke. Nord for kirken står et bygg som ser ut til å være bårehus, og et annet som trolig er redskapshus (med garasjedør). Sognet er felles med Gimsøy kirke.

Nenset kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sannidal kirke

Sannidal kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Sannidals første kirke var en stavkirke fra ca. år 1200 som var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, der den er kalt Moo (slik stedets bedehus fortsatt er). Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok (som «Sannickedal»). Stavkirken hadde tårn (formodentlig takrytter) og svalgang omkring. Noen materialer fra stavkirken ble gjenbrukt i dagens nye kirke. I våpenhuset finnes rester av en stavkirkeportal og en dør med middelalderbeslag. Altertavlen (1640) og prekestolen (1621) er å finne på Folkemuseet på Bygdøy, og klebersteinsdøpefonten (ca. 1200) er fortsatt i bruk, i likhet med en god del gammelt kirkesølv.

Altertavle fra Sannidal
Prekestol fra Sannidal
Adam fra Sannidal
Eva fra Sannidal

På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken i Sannidal og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeid med ny kirke begynt, selv om formell tillatelse ble gitt først i mai 1772. Kirken stod ferdig allerede den 1. september samme år. I 1774 ble den overdratt til bygdefolket, som forpliktet seg til å vedlikeholde den. Tårnet er fra 1803. I tiden etter 1910 var det snakk om å flytte kirken til et mer sentralt sted, men man slo det fra seg. Kirken er naturligvis pusset opp en rekke ganger, blant annet i 1883, i 1943, i 1951 og til 200-årsjubileet i 1972. I 1943 ble vinduene ført tilbake mot opprinnelig, noe mindre størrelse, og i 1951 ble interiøret fargerestaurert etter planer av Finn Krafft. Ved arbeider med det innvendige taket vinteren 2009–2010 ble det avdekket gamle takdekorasjoner, men det ble besluttet å male over dem.

Sannidal kirke
Sannidal kirke
Kirkegårdsportal
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Kirkestue
Mo bedehus
Kirkestaller?

Kirkebygg
Sannidal kirke er en laftet korskirke, og den har ifølge kirkeleksikonet rundt 330 sitteplasser. Kirken har utvendig panel, mens tømmeret er synlig inne i kirken. Det er sakristi (fra tiden etter 1814) i øst og tårn (fra 1803) i vest med våpenhus i tårnfoten. Koret er i østre korsarm, og det er gallerier i enden av alle fire korsarmer (til og med i øst). Det kan legges til at forrige inkarnasjon av Kragerø kirke hadde sterke likhetstrekk med Sannidal kirke.

Inventar
Altertavlen er fra 1600-tallet og har et korsfestelsesbilde. Den var tidligere i Kragerø kirke, men ble overført til Sannidal i 1870, da Kragerø fikk ny kirke. Prekestolen sies å være fra begynnelsen av 1800-tallet og ble gitt til kirken i 1840. Døpefonten er fra 1200-tallet og laget av kleberstein, antageligvis fra Gotland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1888, et Hollenbach-orgel (7 stemmer, ett manual) som visstnok ble installert av Hollenbach selv. Det ble skiftet ut i 1952 med et 12 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det sies at orgelet ikke er i tilfredsstillende stand, og det er dessuten utsatt for museangrep. Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen, mens den andre er støpt i Sem i 1830. (Dette var noen år før det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi, ble dannet, men kan vi anta at samme familie stod bak?) Kirken har en Frederik II-bibel fra 1589 og (som nevnt) endel kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Like ved kirken står to krigsminnesmerker: ett fra andre verdenskrig og et annet fra napoleonskrigene. Lenger vest på kirkegården er Kirkestua (oppført 1848–50), som ifølge Wikipedia har vært brukt som skole tidligere, og som i dag huser prestekontor og møterom. På motsatt side av veien ligger Mo bedehus, som brukes til religiøse møter og leies ut til arrangementer. Litt bortenfor Kirkestua ligger et bygg som ser ut til å ha vært kirkestaller, uten at dette bekreftes av undersøkt litteratur. Prestegården (noen hundre meter lenger øst, på den andre siden av E18) ble solgt i 2018 og er altså ikke lenger i OVFs eie. Sannidal bygdetun ligger like borti veien vest for kirken.

225-årsjubileum for Sannidal kirke ble feiret den 7. september 1997. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skotfoss kirke

Skotfoss kirke

Bakgrunn
Byggingen av Skotfoss kirke henger sammen med fremveksten av Union Co. Området sognet opprinnelig til Melum og var tynt befolket, men med anleggelsen av Skotfos Bruk vokste befolkningen raskt, og i løpet av 1890-tallet kom kirkebygging på tale, finansiert av Union. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, og snekkerarbeidet ble utført av arbeidere ved Skotfos Bruk. Kirken ble innviet den 6. desember 1900. Sognet er i dag felles med Gulset.

Kirkebygg
Skotfoss kirke er en langkirke, selv om den utenfra kan minne om en korskirke ved første øyekast, riktignok med korte og relativt brede tverrarmer. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og i nord har den et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier. Kirken er relativt stor, og ifølge boken «Kirker i Telemark» (1986) har (eller hadde) den 650 sitteplasser, men fellesrådet operer med 420 og kirkeleksikonet nøyer seg med 350. Kirken er fra tre, formodentlig bindingsverk. Den var okergul i begynnelsen, men ble hvitmalt i 1924, og i 1987 fikk den en mer antikkhvit farge med beigeaktig staffering.

Interiør
Søylerader på sidene gjør kirken treskipet, med vinduer over sideskipene, som har lavt tak. Utenfra kan dette minne om svalgangene på en stavkirke. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koråpningen er rundbuet, selv om vinduene er i sveitserstil og bruken av kontrastfarger i kirkerommet bringer tankene hen på nygotikk. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. De bakerste benkene i kirken ble fjernet i 1991 og erstattet med småbord for å gi flere bruksmuligheter.

Inventar
Altertavlen er skåret av møbelsnekker Carl Duvier, og bildet er malt av J. Nortvig og viser den kananeiske kvinne ved Jesu føtter (jf. Matt 15, 22–28). Duvier har også laget prekestolen. Døpefonten er i kleberstein. Dagens orgel har 21 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. De to kirkeklokkene av stål ble støpt av Bochumer Verein i 1900.

Skotfoss kirke
Skotfoss kirke
Skotfoss kirke
Skotfoss kirke
Krigsminnesmerke
Bårehus eller redskapshus?

Kirkegårder
Ved Skotfoss er det to kirkegårder, Pollen og Omdal, som begge ligger et lite stykke lenger ut fra byen. Det står et krigsminnesmerke øst for kirken, og på vestsiden er et lite bygg som formodentlig er bårehus eller redskapshus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stathelle kirke

Stathelle kirke

Bakgrunn
Stathelle kirke startet sitt liv med kapellbetegnelse, men har i dag eget sogn og tituleres altså som kirke. Den ble tegnet av Bjørn Ljungberg og innviet av biskopen den 7. mai 1964. Siden er den utvidet i 1998 og i 2010–11 (gjeninnvielse 6. februar 2011). Etter utvidelsen har kirken 280 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Ombyggingen, som ser ut til å ha skjedd etter planer utarbeidet av Arne Sæther, er beskrevet hos Kirkekonsulenten.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en arbeidskirke som ser ut til å være bygget dels av mur, dels av tre. Den kan vel sies å ha langplan. Korområdet er sterkt preget av lengdeaksen og har døpefonten og den såkalte altervarden som faste punkter i hver sin ende, mens resten av inventaret er flyttbart. Tilstøtende menighetssal er ved siden av kirkerommet. Bygget huser ellers blant annet lokaler for ungdomsarbeid og bårerom. Det relativt høye og bratte saltaket gir bygget et visst naustaktig preg. Kirken har frittstående støpul, og inne i kirkerommet er det galleri over våpenhuset.

Kirkerommet 2011
Galleriet 2011

Interiør og inventar
Kirkeleksikonet omtaler inventaret som var før utvidelsen, men tidfester merkelig nok mye av det til 1968. Altertavlen var da laget av Alv Kapstad og bar tittelen «Den himmeltronende Kristus fornyer skaperverket», prekestolen var tegnet av arkitekten, og døpefonten var av tre.

Den såkalte altervarden er et fast punkt i enden av kirkens midtakse i lengderegningen. For øvrig er mye av inventaret er flyttbart. Altertavlen ser ut til å være beholdt, men er utvidet med fire nye paneler av Gunnar Torvund. Det var en slags innvielse på sankthansdagen i 2011. Torvund har også laget et krusifiks. Prekestolen ser ut til å være byttet ut med en lesepult, som altså er flyttbar. Dagens døpefont ble innviet i 2020. Den har døpefat i glass (laget av Anne-Mari Vardenær Syre) og understell i tre, formgitt av Christine Reintz og produsert av Ryde & Berg. Orgelet står nær hjørnet inntil korets fondvegg. Det ble opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975 og ombygget og utvidet av Venheim orgelbyggeri i 2008, da det også fikk ny fasade. De to kirkeklokkene i støpulen er ifølge kirkeleksikonet fra 1903, uten at det sies hvem som har støpt dem. Interiørbildene her er fra mars 2011, før alterveggen og døpefonten ble endret.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger øst for kirken, langs nedkjørselen til Stathelle sentrum. Det går en gangsti langs kirkegårdens lengdeakse, men det later ikke til å være noe kirkegårdsbygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tuddal kirke

Tuddal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Tuddal er et dalføre mellom Sauland i Hjartdal og Vestfjorddalen øst for Rjukan. Området er omkranset av fjell med selveste Gaustatoppen i nord. Det har tilhørt Hjartdal prestegjeld fra gammelt av, og dagens kirke er den tredje på stedet. Den første kirken (trolig en stavkirke) ble oppført i tidligkristen tid og brant i 1369. Til tross for at dette var kort tid etter Svartedaudens herjinger, ble ny kirke (trolig også en stavkirke) oppført allerede året etter. Denne stod til dagens kirke ble oppført i 1796.

Stavkirkeportal fra Tuddal
Stavkirkeportal fra Tuddal
Beslag fra Tuddal stavkirke

Kirkebygg
Tuddal kirke er en laftet korskirke med sentraltårn som ble oppført av Halvor Høgkasin. Kirken har etterhvert fått utvendig panel og er hvitmalt. Den har ifølge Kirkesøk 130 sitteplasser, som er en reduksjon i forhold til de 200 plassene «Kirker i Telemark» oppgav i 1986. Tårnet ble bygget om i 1876, et årstall som er å finne på vindfløyen. I 1957 fikk kirken sakristi, og den ble fargerestaurert innvendig, der den har lysmalte vegger og fargesterke, røde benker. Kirken er for øvrig reparert og pusset opp en rekke ganger.

Tuddal kirke
Vindfløy
Servicebygg

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koret er i østre korsarm og har altså sakristi i forlengelsen.

Altertavlen er laget av Sveinung Svalastoga i 1933, og bildet viser Jesus som velsigner barna (jf. Matt 19, 14). Prekestolen er på alder med kirken, og det samme er døpefonten. Ifølge boken om Hjartdal-kirkene har kirken et harmonium fra 1958 med ni stemmer. Kirkeleksikonet daterer det samme til 1961 og oppgir Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som produsent. De to klokkene dateres av kirkeleksikonet til middelalderen og 1896 (Olsen & Søn).

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i kirkegården sørøstre hjørne. På sørsiden av fylkesvei 3428 står et servicebygg, og sør for det igjen ligger en campingplass. Menighetshuset (fra 1959) er noen hundre meter nedi veien.

Menighetsbladet Arven kan leses på kommunens nettsted.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden