Bakgrunn, tidligere kirke Ranheim — tidligere i Strinda kommune, i dag Trondheims østligste bydel — vokste frem omkring en papirfabrikk. Stedets første kirke (titulert som kapell) ble tegnet av Karl Norum og oppført ved byggmester Martin Olaf Esp på en tomt utparsellert fra Ranheim nedre. Kapellet ble innviet den 20. april 1898 og var ikke ulikt andre kirker tegnet av Norum, som Holm og Veøy. Det var en langkirke i tre med 350 sitteplasser. Kapellet hadde orgel fra Adolf Fosnæs og en altertavle med et krusifiks som skal ha lignet på et tilsvarende i Lade kirke. Kapellet ble truffet av lynet litt før midnatt den 25. januar 1932 og brant ned på en times tid. Bare alterutstyr, presteklær og litt av inventaret i sakristiet ble reddet ut.
Dagens kirke
Ny kirke (også titulert som kapell i begynnelsen) ble oppført på et høydedrag noe lenger øst, på en tomt gitt av Ranheim papirfabrikk. Den ble tegnet av Roar Tønseth og innviet den 20. april 1933. Det er en korskirke i mur, men tverrarmene er svært korte. Kirken har 306 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Orienteringen er fra sør mot nord, og det er en takrytter på mønet i sør. Kirken ble restaurert i 2013.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er lave skranker til side for midtgangen.
Kirken er utsmykket av Ingrid Kiær (Frits Thaulows datter), som blant annet har laget altertavlen med korsfestelsesbilde. Dekoren er gjennomført og omfatter både bilder og ren dekor. Det finnes bilder på korveggene i øst og vest, og langs langveggene over korsarmene illuderer bildene galleribrystninger. Prekestolen står til høyre i korbuen.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står som nevnt på et høydedrag. Kirkegården ligger noe lavere og slynger seg rundt høydedraget nærmest i hesteskoform med en forlengelse sørvestover parallelt med Meråkerbanen. Det er parkeringsplass øst for kirken.
Bakgrunn
Arbeidet for kirkebygg på Heimdal i Trondheim går tilbake til 1930-tallet. En kapellforening ble stiftet i 1932, og Heimdal kapell, som det opprinnelig var, ble tegnet av Hermann Semmelmann og innviet den 6. november 1960. Fra 1971 har bygget vært titulert som kirke og vært hovedkirke i eget prestegjeld.
Kirkebygg
Heimdal kirke er en arbeidskirke i betong med 180 sitteplasser i kirkerommet og 70 i menighetssalen. Bygningskroppen er sammensatt: Den har en rektangulær del med forlengelse mot nord og sør, og helt i nord er et klokketårn.
Interiør og inventar Kirkerommet er møblert med stoler. Altertavlen, prekestolen og døpefonten er alle fra 1960. Tavlen er laget av Kjersti Øvrelid. Også de to klokkene fra Olsen Nauen er fra 1960, mens orgelet fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk er fra året etter.
Kirkegård og omgivelser
Det er urnelund ved kirken. Ellers er nærmeste kirkegård ved Havstein.
Bakgrunn Lade kirke var fra middelalderen hovedkirke i det som etterhvert ble Strinda prestegjeld. Byåsen var prestegjeldets vestre utkant, og her ble Havstein kirkegård innviet den 14. august 1854 (ifølge de fleste kilder, skjønt Arkivverket opererer med 1856). Kirken ble vigslet den 30. november 1857. Først i 1911 ble Byåsen eget sogn og i 1959 eget prestegjeld. Så i 1970 ble Sverresborg sogn og prestegjeld utskilt fra Byåsen med Havstein som kirke. Den er fortsatt hovedkirke, men i tillegg fikk sognet en hverdagskirke i 2014 med Sverresborg kirkesenter.
Kirkebygg
Havstein kirke ble tegnet av H.E. Schirmer. Det er en nygotisk langkirke i stein med 200 sitteplasser (mot tidligere 250). Kirken har vesttårn, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier (hvorav dåpssakristiet på sørsiden er fra 1926). I begynnelsen hadde imidlertid kirken takrytter midt på mønet, men det var store problemer med den, og i 1900 fikk altså kirken vesttårn ved Gustav S. Olsen (oppført ved byggmester Erik Selnes). Tårnet er av tre.
Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri innenfor inngangen i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Koråpningen er spissbuet.
På alteret står et kors, men det store blikkfanget er vinduet i fondveggen med glassmalerier av Carsten Lien fra 1968 (blant hans siste arbeider). Motivet er oppstandelsen. Prekestolen er til venstre for korbuen og har oppgang fra sakristiet, og på tilsvarende sted til høyre er en nisje med en kopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusstatue (ved Ole Laulo, 1863).
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på et høydedrag, mens kirkegården på sørvestsiden, som etterhvert har blitt ganske stor, er litt lavereliggende. På den står et minnesmerke over en sersjant som falt under krigen. Sør for kirken er et gravkapell fra 1936 med et orgel fra Paul Ott fra 1974, og det finnes også et nyere servicebygg. Ned skråningen mot nordøst fra kirken er nye områder lagt ut til kirkegård og urnelund, og et stykke nedi bakken er Havstein krigskirkegård.
Bakgrunn
«By» i navnet Byneset er et gårdsnavn. Først i 1964 ble Byneset kommune slått sammen med Trondheim. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, og prestegjeldet omfattet i sin tid også Buvik og Børsa på den andre siden av Gaulosen.
Kirkebygg
Den kirken vi kjenner, står på grunn fra gården Steine (gnr. 24 eller 241). Den ble i sin tid viet til erkeengelen Mikael (samt, ifølge et diplom i Diplomatarium Norvegicum, Peter, men det skal visstnok ha vært en misforståelse). Kirken antas å ha blitt oppført omtrent i tidsrommet 1140–1180, og vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein. Takrytteren er fra 1700-tallet (ifølge «Kirker i Norge», mens Kunsthistorie.com sier ca. 1650). Koret er rett avsluttet og nesten kvadratisk. Kirken er nokså høyreist med bratt tak, slik trønderkirker gjerne er. Et annet trøndersk trekk er at skipet har portaler i nord, vest og sør. Det er våpenhus i vest og sakristi (i tre) sør for koret. Kirken ble for øvrig omfattende restaurert i 1959–77 ved Wilhelm Swensen og Gunnar Sandvik. Kirkesøk oppgir antall sitteplasser til 150.
Interiør
Innvendig er ikke minst kalkmaleriene på veggene påfallende. Disse er fra ca. 1600 eller like før, og ble avdekket i 1964–70. På skipets nordvegg finner vi den nesten tre meter høye «Syndemannen», der de syv dødssynder er illustrert med slanger som vokser ut fra steder på kroppen som forbindes med syndene. På skipets østvegg er en dommedagsfremstilling. Korbuen ble utvidet noe på 1600-tallet. Ellers er et påfallende katolsk trekk alternisjene på hver side av korbuen. Skal vi gjette på at det ene alteret var viet til jomfru Maria og det andre til Mikael, kirkens skytshelgen?
Inventar
Inventaret er etterreformatorisk. Altertavlen er en etasjetavle i bruskbarokk. Ifølge bygdeboken for Byneset viser regnskaper at de to nederste etasjene er skåret i 1652 av Johan Bildsnider, mens de øverste delene er fra perioden 1701–51. Ifølge «Kirker i Norge» har en annen Johan med tilnavnet/yrkestittelen Contrafeier stått for malingen. Tavlen har bilder, figurer, søyler, medaljonger med sponsornavn osv. I det midtre storfeltet er to bilder knyttet til korsfestelsen: fra Jesus spikres på korset, og mens han henger på det. På sidene er det figurer av Moses og Johannes døperen. Over korsfestelsen ses oppstandelsen og himmelfarten.
Prekestolen er ifølge bygdeboken fra «samme tid», det vil si omkring 1652, og «Kirker i Norge» kan tolkes slik at Johan Bildsnider har skåret også den. Den har evangelistfigurer, slik prekestoler gjerne har. Den enkle døpefonten skal være fra 1868. Av de to kirkeklokkene er én fra 1634 og én fra 1794, sistnevnte kreditert Arent Hedemark i kirkeleksikonet (men også Lars Rustad, hvilket ikke stemmer tidsmessig).
Berg kirkeforening ble stiftet i 1937 med det mål å oppføre et kirkebygg på Berg i Trondheim. Initiativtager og første leder var prosten Tycho Castberg, som ifølge menigheten også tegnet utkast til kirkebygget. For øvrig krediterer kirkeleksikonet Lien & Risan. Berg arbeidskirke, som den opprinnelig ble kalt, ble innviet den 19. mars 1972. Den har ifølge Kirkesøk 110 sitteplasser.
Ifølge menigheten inneholdt arbeidskirken på dette tidspunktet, i tillegg til kirkesal, våpenhus, kjøkken, rom for menighetspleien, kjellerlokale med tilfluktsrom og fyrrom. Kirken var eid av kirkeforeningen, men sorterte først under Strinda sogn (med kirke et par kilometer unna) før den ble flyttet til Vår Frue.
Kirken ble utvidet i 1981–82 og fikk nytt klokketårn i 1991. I 1995 ble Berg eget sogn/menighet, og kirken har siden det vært titulert som ganske enkelt «Berg kirke». Bygget har en fasade av rød tegl og har i det ytre tilnærmet T-form.
Kirkerommet er møblert som en langkirke. Den har et alterteppe med tittelen «Bønn» laget av Dagfrid Johnsen i 1981. Prekestolen av tre er ifølge kirkeleksikonet fra 1987, og det samme gjelder døpefonten, som tilskrives en Ottesen. Et snertingdalorgel fra 1962 ble i 2004 avløst av et ni stemmers orgel fra Ryde & Berg.
Oppsitterne i Brekken og omegn fikk ved kgl. res. av 21. januar 1873 tillatelse til å bygge eget kapell. Dette ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført i 1876–78 med innvielse den 17. juli i sistnevnte år. Bygget tiltuleres i dag som kirke.
Brekken kirke er en langkirke i tre med 200 sitteplasser. Det har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og koret er rett avsluttet og har sakrsiti i den østre forlengelsen. Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er parkeringsplass på vestsiden mellom kirken og det tidligere kommunehuset. Nord for parkeringsplassen står noe som ser ut som et bårehus.
Hitterdalen i Røros kommune er omtrent midt mellom Røros by og Brekken, sør for Aursunden. Hitterdal kapell ble tegnet av John Tverdahl og innviet i 1959. Det er en laftet langkirke som ifølge Røros kirkelige fellesråd har 100 sitteplasser. Orienteringen er fra nordvest til sørøst. Det er en takrytter i nordvestenden av skipet og et bislag ved inngangen. Koret er rett avsluttet.
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koret kan skilles fra skipet ved at gardiner trekkes for. Over korbjelken er et italiensk krusifiks fra 1700-tallet.
Bakgrunn
I nesten hundre år var Hølonda (tidligere Høilandet eller Hølandet) egen kommune, utskilt fra Melhus og deretter innlemmet igjen. I middelalderen var det to kirkesteder i Hølonda — ved Grøtan (eller Grøtte, gnr. 1 = 139) og Kolbrandstad (Teigen, gnr. 37 = 175) — som begge er nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok (1533), og som begge ble nedlagt på 1600-tallet.
Første kirke på Krokstad (1681)
Det fortelles om reparasjoner og istandsettinger av de gamle stavkirkene, men det later til at de etterhvert ble ganske medtatt. I 1681 ble kirkene revet og avløst av ny kirke ved Krokstad, der det for øvrig er gravhauger fra jernalderen. Litteraturen byr på få (om noen) konkrete skildringer av denne kirken. Den brant allerede sakthansaften 1724 sammen med begge Krokstad-gårdene. Det skal ha ligget igjen spon etter en oppussing nylig, og det ble feiret bryllup i kirken den dagen. Sølvtøy og messeklær ble visstnok reddet ut av den brennende kirken, men formodentlig ikke mye mer.
Andre kirke på Krokstad (1728)
Ny kirke ble innviet i 1728. Heller ikke om denne kirkens beskaffenhet ser mye ut til å være kjent. Bedre kjent er et neveslagsmål mellom sogneprest Tarald Ross og konrektor Hans Skanke som fant sted ved innvielsen, og det ble skrevet en nidvise ved den anledning. Kirken fikk nytt tårn (takrytter?) i 1803, og taket fikk nytt tekke omkring 1840. Kirken ble imidlertid ansett å være for liten, og ny kirke ble planlagt. Innsendte tegninger kom Chr.H. Grosch i hende, og han tegnet like godt ny kirke til Hølonda. Tegningene ble godkjent ved kgl.res. av 29. august 1846. Gamlekirken stod til dagens kirke var innviet; den ble solgt på auksjon i 1849.
Dagens kirkebygg (1848)
Dagens Hølonda kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 18. oktober 1848. Den har utvendig og innvendig panel. Kirken hadde opprinnelig gallerier i tverrarmene, men disse ble fjernet i en ombygging i 1905. Det later også til at et galleri i øst forsvant ved samme anledning, og benkene i kirkerommet ble snudd slik at alle vendte østover (som i en langkirke). Ved innvielsen hadde kirken plass til rundt 450 personer. I dag oppgir Kirkesøk antall sitteplasser til 250. Stilen er utpreget nygotikk/sveitser.
Interiør og inventar
Selve interiøret arter seg altså nokså forskjellig fra det opprinnelige. Inventargjenstandene er for en stor del de samme. Det viktigste unntaket er nok altertavlen. Til å begynne med hadde kirken et stort, men enkelt kors. I 1889 fikk den et nytt kors som var mer forseggjort og forgyllet, laget av Jens Vennagjerdet. I 1912 kom imidlertid den gamle altartavlen fra kirken fra 1728 på plass etter initiativ fra Anders Hovden. Tavlen var skåret av Erik Kolstrup og malt av Peter Petersen Bratta. Både tilblivelseshistorien og den senere endringshistorien er komplisert. Jubileumsboken forteller endel om det. Tavlen har bilder av nattverden, korsfestelsen og himmelfarten.
Prekestolen er laget av Jens Vennagjerdet og er på alder med kirken. Tidligere ble det brukt en døpefont (et svingbart stativ) av forgylt jern fra 1831 med et fat fra 1833. Dagens døpefont er fra 1948 og har et messingfat fra 1955. Et Lønseth-orgel fra 1921 ble i 1993 avløst av et orgel bygget av Franz Heissler som menigheten kjøpte fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Av dagens kirkeklokker er den største støpt av Lars Rustad i 1847, og den andre er fra 1881.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og på parkeringsplassen vest for kirken står et servicebygg.
Bakgrunn
Vestre Moland kirke i utkanten av det som nå er Lillesand, er en korskirke i dels stein, dels tre (laftet). Opprinnelig var den en langkirke i stein som ble oppført på siste halvdel av 1100-tallet, men pga. befolkningsøkning ble den utvidet først med kor og tårn, så til korskirke i 1797–98. (Vestre) Moland var egen kommune helt til 1962, da den ble slått sammen med Lillesand og Høvåg (sistnevnte var i sin tid blitt utskilt fra Vestre Moland). Moland var i sin tid navnet på prestegården.
Kirkebygg
Middelaldersteinkirken utgjør i dag vestre korsarm, og utenfor dette er et relativt stort våpenhus med tårn eller takrytter. Det er kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Også ved nordre og søndre korsarm er det våpenhus. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 350. Ikke lenge etter utvidelsen var kirken i realiteten for liten til å betjene Lillesands befolkning, og det var en konflikt mellom by og land på grunn av faste gårdsstoler. Det forelå planer om både ytterligere utvidelse og riving og nybygging, men man endte altså opp med å bygge ny kirke for Lillesand by, mens Vestre Moland kirke ble beholdt slik den var. Kirken ble omfattende restaurert i 1965–66. Innvendig er det orgelgalleri i vest, og det er også gallerier i endene av hver av tverrarmene. Korets gulv er hevet to trinn i forhold til resten av kirkerommet.
Interiør og inventar Altertavlen ble laget av Gottfried Hendtzschel i 1630. Tavlen er delt i flere etasjer og har marmorerte søyler mellom eller rundt bildene. Det er påskens begivenheter som illustreres. De tre midtbildene viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen, og det store nattverdsbildet er omgitt av to bilder som viser hyrdenes tilbedelse og Marias bebudelse. Alle bildene er forklart med tekst malt i gullskrift på sort bunn. Det finnes utskårne figurer av de fire evangelistene, Moses og Elias. Aller øverst troner den seirende Kristus.
Prekestolen hanger på hjørnet mellom koret og søndre tverrarm. Den er fra 1660 og har bilder av evangelistene. Stolen har himling. På veggen bak prekestolen henger den såkalte prestetavlen fra 1750, med oversikt over prester etter reformasjonen, bekostet av sogneprest Friedlieb. Nye prestetavler har kommet til senere. På vestre korsarms nordvegg henger et epitafium fra 1638 over sogneprest Anders Mule og hans familie. Kirken har også en rekke presteportretter.
Kirken har hatt flere døpefonter gjennom historien. Den som er i bruk nå, er av stein og fra 1818. Den lå stuet bort på loftet frem til restaureringen på 1960-tallet. Dåpsfatet ble gitt i gave til kirken samme år som fonten.
Kirken har, ikke overraskende, hatt flere orgler. Det nåværende er fra 1990 og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det har 20 stemmer.
Det henger to klokker i tårnet. Den minste er fra middelalderen, mens den største antas å være fra miden av 1600-tallet og ble omstøpt i 1766. Kirken har ellers diverse kirkesølv fra 1700-tallet, og den som graver i kildene som er nevnt nedenfor, vil også komme over en rekke andre gjenstander av varierende alder. Sakristiet (som nås gjennom en dør bak altertavlen) har rik utsmykning. Det ble restaurert i 1978.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg nordøstover fra kirken, og det er parkeringsplass i nordvest. Nord for parkeringsplassen står et gravkapell (med et digitalt orgel av merket Viscount) og et redskapshus. En stein ved kirkemuren har et uthugget kors og er ifølge tradisjonen en gravstein over den siste katolske og første lutherske prest i Vestre Moland, Glacius Søfrensen. Nyere forskning har imidlertid kommet frem til at det dreier seg om et kistelokk fra før reformasjonen. På kirkegården står en minnestein over ofre for den annen verdenskrig (reist i 1950). Prestegården (noen hundre meter nordvest for kirken, med hovedbygning fra 1714) er i dag i privat eie. Ikke langt unna er 16 gravhauger fra yngre jernalder.
Bakgrunn, kirkebygg
Søndeled kirke er opprinnelig en middelaldersteinkirke som er blitt utbygget til korskirke med deler av tre. Vegger fra steinkirken utgjør i dag vestre korsarm, og det antas at kirken ble oppført en gang i perioden 1150-1250. Kirken ble kjøpt av allmuen på kirkeauksjonen i 1723, ble påbygget tårn i 1752 og ble altså utvidet til korskirke i 1768 (ved byggmester Lars Albretsen Øvernes). Tårnet ble ombygget i 1772, og kirken fikk utvendig bordkledning og maling i 1775. Koret er innerst i østre korsarm, og det er sakristi i forlengelsen. Det er våpenhus i vesttårnets fot, med inngang i sør. Kirken har tre gallerier og til sammen rundt 450 sitteplasser.
Interiør og inventar
Eksteriør, interiør og inventar har gjennomgått flere endringer. Opprinnelig var kirken sparsommelig utstyrt, slik det fremgår av Stavanger domkapittels jordebok (den såkalte Grågås) fra 1626. Kirken fikk fargerikt interiør med skymalinger i taket på 1700-tallet. Takhvelvingen ble malt av Salve Torjussen Flaten i 1784 og signert STS. Interiøret unntatt taket ble senere overmalt med gråtoner, men i 1921-24 ble kirken restaurert etter planer av arkitekt Lars Backer og med Peder Arnold Hansen som arbeidsleder og Finn Krafft som ansvarlig for maling. Det ble feiret jubileum i 2000, og i den forbindelse ble det utgitt bok om kirken.
Mot koret. Foto: Hans Olav Stegarud, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Et bilde fra en eldre altertavle fra ca. 1650 henger nå i kirkeskipet. Det er et nattverdsbilde som i sin tid ble bekostet av Jens Nielsen Lem. Bildet er malt direkte på et eikebord, og før restaureringen ble baksiden brukt som salmetavle. Før dette alterbildet kan det ha vært en katekismetavle i kirken. På nordveggen, vis-à-vis dette bildet, henger et annet gammelt klenodium, et antependium fra 1630. Det er et vevd teppe med plantefarger som fremstiller nattverden. Det ble restaurert i 1903-04 og henger i glass og ramme. Jubileumsboken melder om noe behov for konservering.
Prekestolen er fra 1800 og henger på hjørnet mellom østre og nordre korsarm. Den har en himling.
Kirkens eldste inventargjenstand er døpefonten i kleberstein, som er fra middelalderen, trolig fra rundt år 1200. Fonten har et ilegg som holder dåpsfatet (i messing) på plass. Det finnes også et eldre messingdåpsfat (første halvdel av 1600-tallet) som er tilbake i kirken etter en årrekke i privat eie, og kirken har to dåpskanner: en i tinn (med årstallet 1790 innpreget) og én i sølv (1959). Det skal ha vært et dåpshus her, muligens skåret av Weierholt, Men man vet ikke hvor det har tatt veien. Kanskje forsvant det i 1800, da den nåværende prekestolen kom på plass. Det finnes også en god del gammelt altersølv.
Kirken har faste, lukkede benker med radnumre på dørene. Som i andre kirker hadde man faste plasser i gamle dager, men dette systemet ble opphevet i 1868. Benkenes ryggvinkel ble justert i 1922, og i 1924 ble alle dørene hengslet samme vei (tidligere hadde det variert). Innerst i koret finner vi Bispestolen i nord og Klokkerbenken i sør, og i selve kirkerommet er Forvalterstolen (en lukket benk med skyvevinduer, oppført for forvalteren på Egelands Verk) i nordre tverrskip og Frøynstolen i søndre tverrskip. En stol som omtales som «Stol no 4» ble ifølge gamle regnskaper leid ut på 1800-tallet. Den stod formodentlig i selve kirkerommet, men det er ikke funnet spor etter den. En brudestol som antas å være fra senmiddelalderen, står ved den gamle sørportalen (som ikke er i bruk). Mellom bispestolen og prekestolen henger en minnetavle over kapellanen Christen Svenningsen og hans familie, malt i 1664 av ukjent kunstner.
På brystningen på vestgalleriet (der orgelet står) har fem fyllinger avbildninger av jakobssønnene Ruben, Simeon, Levi, Juda og Zebulon. Kirken fikk sitt første orgel i 1896. Det kom fra Olsen & Jørgensen og hadde seks stemmer (ett manual). Dette er siden skiftet ut og havnet i Ramsund kapell, der det var i bruk til 1970. Dagens orgel er fra 1961 og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.
Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Jacob Rendler i 1751 (i forbindelse med at kirken fikk tårn), mens den andre er støpt av Knud Børgersen Riise (i Tønsberg) i 1839.
Blant andre inventargjenstander kan nevnes et timeglass, en Kristian III-bibel fra 1550 og fire gamle kollektbøsser («tiggertavler»). Et par gamle messehagler fra kirken er å finne i Kunstindustrimuseet i Oslo, hvorav den ene fra tidlig på 1500-tallet. Dessuten henger en messehagel fra 1800-tallet i sakristiet. Dagens messehagler ble laget av Tone Moe på midten av 1990-tallet.
Nettstedet Agderkultur har en rekke interiørbilder fra kirken.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av en mur. Jubileumsboken omtaler seks kirkegårdsutvidelser og plotter dem inn på et kart. Beplantning og gravskikk har endret seg gjennom årene, og jubileumsboken gjengir gamle bilder med andre typer gravsteiner enn dagens oppreiste. Under kirken er et gravkammer fra slutten av 1600-tallet der det fortsatt er fem kister. Sør for kirken går en lindeallé mellom kirkegårdsporten og hovedinngangen, og på nordsiden står et bårehus. Like borti veien er et bedehus.
.jpg){kind=link}
