Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Helgøya kirke

Helgøya kirke

Bakgrunn
Helgøya var uten egen kirke i lang, lang tid mens tienden gikk til å opprettholde den stadig skrantende annekskirken på Baldishol på fastlandet i Nes, som delvis var bygget med materialer fra nedlagte Hovinsholm kirke på Helgøya. Da denne omsider ble erklært uegnet (og for liten) på 1850-tallet, ble det etter mye om og men besluttet å bygge en kirke på Helgøya. I 1868 ble det gitt tillatelse til å bygge på tomten til Svennerud gård. Av to konkurrerende tegninger ble den til Jacob Wilhelm Nordan valgt. Byggmester var Ole Stensrud fra Vang, og kirken ble innviet den 7. desember 1870.

Kirkebygg
Helgøya kirke er en laftet langkirke i sveitserstil med ca. 200 plasser. Kirken har vesttårn, og koret er i samme bygningsdel som skipet og har et lavere og smalere sakristi i den østre forlengelsen. Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet to trinn over skipets.

Interiør og inventar
Inventaret et har kommet til etterhvert, takket være pengegaver. Kirken er også restaurert flere ganger. Altertavlen — av Ragnhild Butenschøn — ble innviet i 1953. Den har form av et alterskap der midtfeltet viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og på innsiden av skapdørene er scener fra lidelseshistorien. Den tidligere altertavlen, laget av kaptein Lassen, er flyttet til bårerommet. Prekestolen står helt inntil nordveggen. Den og døpefonten er på alder med kirken, i likhet med de to kirkeklokkene fra Bochum.

Kirken ble skjenket et harmonium av stortingsmann A. Sæhli i 1875. Dette ble etterhvert byttet ut med et orgel fra Olsen & Jørgensen. Dette ble reparert noe, før kirken fikk sitt nåværende orgel, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, i 1981 eller 1983 (kildene er ikke helt enige).

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken. I et hjørne av kirkegården er et femtitalls graver med ortodokse kors. De fleste er etter russere som flyktet fra revolusjoner og kom som kvoteflyktninger til Norge etter et mellomopphold i Kina. De tilbragte sine siste dager på Granlien pensjonat på Helgøya. DIS Norge forteller om en ortodoks seremoni i den forbindelse. Fra kirkegården ser man over til Nes kirke inne på fastlandet. Under kirken er det innredet bårerom. På den andre siden av Helgøyvegen, over parkeringsplassen, står det som ser ut til å være servicebygg for kirken. (Og like ved siden av er et minnesmerke over Peder Balke.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ljørdalen kirke

Ljørdalen kirke

Ljørdalen i Trysil kommune ligger et godt stykke øst for kommunesenteret Innbygda, i et annet dalføre nær grensen til Sverige. Den laftede langkirken ble innviet i 1872 og restaurert og påbygget i 1980. Norsk kirkeleksikon sier at den ble «tegnet av bygdens egne folk», og den har galleri i vest. Kirken har 200 plasser ifølge de fleste kilder, inkludert Kirkesøk. Ifølge kirkeleksikonet huser bygget også rom for ungdomsarbeid, kjøkken og toalett.

Kirkeleksikonet omtaler blant annet følgende inventar: Altertavlen er malt av H. Ødegård og viser Jesus som blir døpt av Johannes (en kopi — etter Adolph Tidemands bilde i Trefoldighetskirken). Prekestolen fra 1872 er laget av Ole og Erik Lunde. Også døpefonten er fra 1872. Kirken har tre kirkeklokker av engelsk stål fra 1872 og et pipeorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1978. Orgelet avløste et gammelt Olsen & Jørgensen-orgel som Ljørdalen hadde overtatt fra Rødenes kirke i 1972.

Kirkegården er omgitt av hvitt stakitt.

Ljørdalen er for øvrig første kirke der Helge Hognestad holdt preken etter gjeninnsettelsen i 1998.

Kilder og videre lesning:

Ljørdalen kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lundersæter kirke

Lundersæter kirke

Bakgrunn
Ved Brandval Finnskog hadde det vært gravplass en stund før det kom kirkebygg. Første kirkegård ble anlagt på en liten furukolle sør for oppkjørselen til kirken i 1851. Ingen gravminner er synlige lenger, men området er ryddet og holdt pent. Området gikk ut av bruk i 1868, da kapellet ble oppført

Kirkebygg
Lunderseter (eller Lundersæter) kapell (som nå tituleres som kirke) ble oppført av byggmester Ole Bergqvist, som ligger begravet på kirkegården her. Den laftede langkirken ble innviet den 2. desember 1868. Bygget var da noe enklere enn nå og hadde takrytter over vestre del av skipet. Skipet er rektangulært, med kor i samme bredde, og det er et lite sakristiutbygg mot øst. Innvendig panel kom til i 1923, og i 1934 ble kapellet beiset og malt innvendig. Det fikk elektrisk lys i 1948-49, men den mest omfattende ytre endringen kom i 1954, da vesttårnet ble bygget og tårnfoten ble innredet som våpenhus. Arkitekt for tårnet var Ola B. Aasness, og byggmester var Mentz Sæter. I 1962-63 ble kapellet pusset opp grundig innvendig etter Finn Kraffts planer, og kirkerommet fikk sitt nåværende utseende både fargemessig og når det gjelder innredning. Opprinnelig hadde benkene vært smale og bratte i ryggen, og det hadde vært plass til 250 personer. Antall sitteplasser i dag oppgis av fellesrådet til 160.

Inventar
Opprinnelig stod det en tretavle på alteret på størrelse med en vanlig dør, ifølge jubileumsboken. Dagens alterbilde har tittelen «Kristus på Bergprekenens fjell» og ble malt av Valborg Luth i 1899. Tavlen har nygotisk innramming, og teksten under bildet lyder: «Kommer hid til mig» (Matt. 11, 28).

Prekestolen er på alder med kirken og har fem fyllinger uten bilder. Døpefonten er en enkel, sekskantet trefont. Jubileumsboken tidfester den til 1868, som kirken, mens kirkeleksikonet og Wikipedia sier at den er fra 1905. Dåpsfatet i sølv er fra 1905, mens det opprinnelige, som trolig var av blikk, ikke har latt seg oppspore. En dåpskanne i aluminium er fra 1938.

I 1905 fikk kirken orgel fra Berntzens orgelbyggeri på Gjøvik (det som senere ble Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal). Det hadde seks stemmer, og det ble etterhvert temmelig upålitelig. I 1963 ble det uvidet med en stemme og reparert, og det later til at det er dette orgelet som fortsatt er i bruk.

Opprinnelig hadde kapellet en liten klokke på bare 40 kg i takrytteren. Etter ombyggingen i 1954 ble det innkjøpt en ny kirkeklokke fra Olsen Nauen. Den veier 140 kg og avgir tonen E.

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken (kapellet) ble inngjerdet og viet til kirkegård i 1868. Det sies at grenser for kirkegården ble fastsatt i 1950, og det later til at den ble planert og beearbeidet i 1964. I 1937 ble det bygget gravkjeller (bårerom) i betong.

En kirkestue ble oppført på kirkebakken i 1883 i form av et lite tømmerhus. Dette ble revet da dagens kirkestue ble oppført og stod ferdig i 1904. Denne er større enn den gamle og hadde flere uthus omkring seg der den står nede i kirkebakken. Den har også vært brukt som møtelokale og klasserom. Etter at disse bygningene stod og forfalt noen år, ble de vedtatt revet på 1960-tallet, men menighetsrådet grep inn og satte i stand selve kirkestuen i 1965 med hjelp fra en rekke frivillige.

Ellers finnes et par bedehus i området, nemlig Øieren bedehus (oppført 1938, innviet 8. januar 1939) og Gressberget bedehus (innviet 5. november 1950).

Lunderseter kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Løten kirke

Løten kirke

Bakgrunn og bygningshistorie
Løten kirke ligger litt utenfor dagens Løten sentrum, i det tradisjonelle bygdesenteret fra middelalderen. Tingsted, bygdas første faste skole, kommunefunksjoner og landhandel hadde tilhold i området. Så kom jernbanen i 1862, og i løpet av de neste tiårene ble bedrifter etablert rundt den. Kommuneadministrasjonen ble flyttet i 1895.

Løten kirke stammer fra middelalderen og feiret 800-årsjubileum i 2000. Det ble ugitt jubileumsbok ved den anledning. Det er en steinkirke som opprinnelig omfattet det som nå er den østre halvdelen av skipet samt koret. Kirken var viet til Peter og Paulus. Det spekuleres i at det kan ha stått en annen kirke på stedet — i tre eller stein — før dette igjen. Det er ikke funnet rester etter en slik, men det at orienteringen ikke er helt fra vest mot øst (men ca. 20 grader nord for dette), tas som et tegn på at det kan ha stått et annet bygg på tomten som man måtte ta hensyn til ved byggingen. Det finnes muntlige tradisjoner for en rekke middelalderkirker i Løten, men foruten hovedkirken her er det funnet rester bare ved Rokoberget. Skipet i ‟vår” kirke var ifølge offisiell informasjon i begynnelsen ca. 12 meter langt og 8,5 meter bredt og koret 5,8 ganger 5,2 meter. Skipet skal ha hatt inngang i sør og vest og koret samme sørinngang som i dag. Kirken hadde trolig ikke tårn i begynnelsen, men dagens tårn er ikke det første. De tidligere var imidlertid takryttere på skipet. Et krusifiks som henger på Hedmarksmuseet, kan ha hengt i kirken her. Det var tidligere deponert i Oldsaksamlingen og hadde en gjesteopptreden i Løten i forbindelse med jubileumsfeiringen i 2000 (se jubileumsboken, der det fortelles at venstrearmen ble funnet igjen på kirkeloftet i 1962). På Hedmarksmuseet finnes også et par skulpturfragmenter fra kirken.

Skipets størrelse ble doblet på 1800-tallet, en tid preget av befolkningsøkning samt bestemmelser som krevde at en viss andel av menigheten fikk plass i kirken. Vesttårnet og dagens våpenhus stammer fra denne tiden. Bortsett fra sakristiet, som har sin nåværende form fra 1950-årene, fikk kirken sitt nåværende utseende ved ombyggingen i 1872–73, etter planer av Otto Schønheyder og med Herman Frang som byggmester. Kirken er ellers restaurert i 1925–28, 1989–90 og 1995. Det kan legges til at kirken har 400 plasser og er en langkirke: rektangulært skip, rett avsluttet kor med sakristi på nordsiden samt vesttårn, altså.

Dagens vinduer er fra 1873, da kirken dessuten fikk kassettakhimling. Ved endringene i 1928 malte Domenico Erdmann skymaling i taket — som vi også finner i Stange kirke — og justerte fargesetting og dekor i kirken som helhet. I seks av vinduene er det satt inn glassmalerier av Finn Hansen: «De fire evangelister» i 1934–35 og «Apostlene Petrus og Paulus» i 1937.

Inventar
La oss ta en titt på noe av inventaret: Altertavlen med ramme i Louis Seize-stil er fra 1873 og ble gitt av Ole og Lisbeth Grøholt. Bildet viser Jesus i Getsemane, og det skal finnes identiske bilder i Våler kirke (malt 1865) og Stokken kirke (malt 1867-68). Det antas i jubileumsboken at alle tre maleriene er malt av Hed(e)vig Lund, men ellers krediteres gjerne også hennes mann, Bernt Lund. Rammen skal stamme fra den gamle prekestolen, som siden er forsvunnet etter å ha vært innom Lund skole, der den ble brukt som kateter. Rammen har nå marmoerering malt av Domenico Erdmann i 1928. Også prekestolen er fra 1873. Døpefonten i kleberstein ble gitt i gave av Lars Rønningen i 1915. Den er åttekantet og kalkformet.

Kirken har naturlig nok hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). Det nåværende er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1969 og står på orgelgalleriet i vest. Det har 30 stemmer fordelt på tre manualer og pedal, men det sies at orgelet raskt blir ustemt. Ifølge jubileumsboken monterte det omorganiserte Norsk orgelverksted et datastyrt registreringssytem på orgelet i 1998, uten at det er kjent for undertegnede hvor godt orgelet fungerer i dag.

Av de tre kirkeklokkene er én fra middelalderen, én fra 1599 og én fra 1873 (en klokke fra 1751 omstøpt av Anders Olsen Holte på Toten).

Kirken har også endel eldre kirkesølv (det eldste fra 1500-tallet) samt en messehagel fra 1700-tallet (en flamsk messehagel fra 1500-tallet er nå på Kunstindustrimuseet i Oslo). På sørveggen henger et epitafium fra ca. 1670 over Even Baardsen, som var prest i Løten i tre tiår på 1600-tallet. Kirken har også to malerier som ble skjenket til den i 1933. Seks presteportretter hang i kirken frem til siste oppussing. På Folkemuseet skal det finnes fem figurer fra Løten kirke som antas å stamme fra en altertavle laget av Lauritz Lauritzen i 1652.

Kirkegård og omgivelser
Det sies at kirkegården opprinnelig var ganske liten, men det overrasker neppe noen at en såpass gammel kirkegård har vært utvidet en rekke ganger. På kirkegården står et krigsminensmerke. Øst for kirken står et gravkapell som ble innviet den 1. januar 1916. Det er trolig tegnet av Henry Bucher (skjønt navnet er stavet Harry Bucker i jubileumsboken). Kapellet fikk orgel i 1953 og ble grundig restaurert i 1966. Da ble fondveggen dekorert med malerier av Anders R. Andersen. I kapellet finnes også treskurd skåret av Anders Busterud, og kapellet ble pusset opp utvendig i 1994.

Prestegården ligger nord for kirken og klokkergården på sørsiden. Ved sistnevnte er det kirkestue. Ellers finnes en rekke gravhauger i området.

Løten kommune har for øvrig bare ett sogn (én menighet). Det finnes imidlertid flere kapeller i kommunen, så som Oset, Oppegård og Ådalsbruk.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mesnali kirke

Mesnali kirke

Bakgrunn
Messendølene ivret for egen kirke pga. lang og vanskelig vei til Brøttum kirke, og tomten på Havrehaugen ble avstått gratis av Oline og Even Sagstuen, som begge døde i 1928 og ikke rakk å se kirken ferdigbygget. De ble begravet ved Brøttum kirke, men senere flyttet til Mesnali. Klokketårn ble reist i 1927, og kirkegården ble innviet den 11. desember 1928. Som i andre slike tilfeller var det innsamling og byggekomité og arkitektkontakt. Kirken, som er en laftet korskirke, ble tegnet av Ingeborg Kraft i en stil som minner om korskirker i Gudbrandsdalen. Grunnmuren ble satt opp i 1932 og kirken fullført året etter. Den ble innviet den 19. september 1933.

Kirkebygg
Kirkens orientering er omtrent fra sørøst til nordvest, altså nesten motsatt av det vanlige. Antall sitteplasser er 147 i selve kirkeskipet og 16 på sidene i koret. Ved åpningen var det visstnok rundt 300 mennesker i bygget. Frem til bygget fikk kirkestatus i 1978, ble det betegnet som kapell. Taket, som er tekket med skifer (kobber på spiret), ble restaurert i 1983.

Interiør og inventar
Prekestolen samt alteret med alterkors er laget av Nils Myhren etter tegninger av Ingeborg Kraft. Man brukte en stund en døpefont fra Brøttum kirke fra 1880-tallet (fra 1952 en kopi av samme), men til femtiårsjubileet i 1983 fikk kirken en ny døpefont laget av Johan Prøitz. Det er en bordkonstruksjon i tre med dåpsfat og mugge.

I koret er det glassmalerier av Per Vigeland på sørvestveggen (til venstre for alteret) og av Borgar Hauglid på nordøstveggen (til høyre for alteret). Sigrid Undset, som oppholdt seg på Mesnalia endel mot slutten av sitt liv, er gravlagt her, og hun har også gitt et krusifiks til kirken. Det finnes også malte dekorasjoner (bl.a. brystningen på orgelgalleriet) av Ragnvald Einbu. Ellers er utsmykningen preget av detaljer som vitner om bevisst symbolbruk. Et kirkeskip er gitt av forfatterinnen Barbra Ring.

Kirken hadde tidligere et harmonium fra Bernhard Berntsen på Gjøvik. Dette ble etterhvert avløst av et ni stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som ble innviet den 22. november 1970. De to kirkeklokkene er fra 1928, fra Olsen Nauen. Kirken skal også ha en alterkalk som har tilhørt Lars Skrefsrud.

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 73–76 (v/Arne Sørlien)
  • Brøttumsbøkene. Liv, leik og læring. Lokalhistorie, slekts- og eiendomshistorie for Brøttum prestegjeld. Bind 2 (Brøttum historielag, 2002), s. 48–66 (v/Jarle Rømo)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 635
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke

Nes kirke

Nes kirke (Ringsaker, Hedmark) skal ha avløst en stavkirke fra 1000-tallet og antas å ha vært oppført like før 1250. Den er bygget av kalkstein i en slags anglo-normannisk gotikk og var opprinnelig en enskipet kirke (altså langkirke), men ble utvidet til korskirke rundt 1700: Nordre korsarm ble fullført i 1697 og den søndre i 1704. Det skal ha blitt brukt stein fra domkirkeruinene på Hamar til denne utvidelsen. Kirken hadde visstnok ikke tårn i begynnelsen, men vindfløyen fra det nedbrente spiret etter en senere brann viste årstallet 1608. Kirken har vært utsatt for mange herjinger, så som brann i 1663, 1770 (lynnedslag) og 1888 (uhell med glo under reparasjonsarbeid) og storflom i Mjøsa i 1789, 1808, 1827, 1860, 1927 og 1995. Det sies at man under Storofsen i 1789 kunne ro over kirkegårdsmuren, at brudepar ble viet i båt, og at kirketjeneren druknet i gravkjelleren. Kirken ble omfattende restaurert i 1961–64 etter planer av Bjarne Hvoslef. Den har tårn i vest og sakristi(er) på nordsiden av koret.

Ved brannen i 1888 gikk både altertavle, prekestol og orgel tapt, men kirkesølv og noe annet inventar ble reddet. Kirken ble gjenoppbygget i nygotisk stil etter tegninger av den svenske kunstmaleren Törner (formodentlig Carl-Erik Törner), og gotiske vinduer ble satt inn overalt. Senere ble kirken pusset opp i 1933, og det var en større ombygging i 1962–64. Mange av de spissbuede vinduene ble erstattet med rundbuede, noe vi ser merker etter i muren fortsatt, men spissbuede vinduer er beholdt i sakristiet, i korets østvegg og i tårnet. Dagens interiør stammer fra sistnevnte anledning. Det ble også gjort om på takhimling mm., og det ble laget nytt orgelgalleri i nordre korsarm istedenfor vestre. Tårnfoten har våpenhusfunksjoner, men er ikke skilt fra selve kirkerommet med murer. I stedet markeres skillet med et forheng. Antallet plasser i kirken oppgis til 320 på Kirkesøk.

To av kirkens altertavler har gått med i branner. Etter gjenoppbyggingen i 1889 tok man i bruk en to meter høy kristusfigur av gips utført av Mathias Skeibrok istedenfor altertavle. Først stod figuren på alteret, så på en sokkel bak det. I 1963 ble den plassert i våpenhuset. I stedet brukes et nakent kors på alteret. Korveggen bak alteret har tre spissbuede vinduer med farget glass.

Prekestolen ble byttet ut i 1963. Den nåværende har åttekantet grunnform og himling, med fyllinger på stolen og oppgangen, blant annet med evangelistfigurer (samt duen for Den hellige ånd under himlingen).

Døpefonten ble laget av Lars Pinnerud i 1732 og har som mange 1700-tallsdøpefonter form av en guttefigur som bærer kummen, visstnok etter modell av døpefonten i Stange kirke, som var laget av Pinneruds storebror Erik Kolstrup. Pinnerud har også laget skriftestolen (eller bispestolen) i koret.

Annet inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med å fastslå at de to kirkeklokkene er tyske: Den største ble støpt i Hildesheim i 1890, den minste i Meiningen i 1879. Orgelet har 22 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. Det står altså på nordgalleriet, men spillepulten står nede på kirkegulvet. For øvrig henvises til litteraturen.

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 37-42 (v/Gunhild Kolstad)
  • Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 637
  • Nes kirke (flyveblad tilgjengelig lokalt)
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Oppegård kapell

Oppegård kapell

Oppegård kapell ligger langt inne i skogen i Løten kommune, et stykke sørøst for Rokosjøen. Det er et enetasjes trehus med kor som ble innviet til kirkebruk i 1886. Det har 70 sitteplasser. I likhet med Oset kapell ble kapellet ved Oppegård også brukt som skolestue til Oppegård skole stod ferdig i 1919. Huset har også fungert som samlingssted for grenda, og det ble restaurert i 1986.

Altertavlen forestiller Jesus i Getsemane, og som ved Oset er det billedtepper på skråveggene som omgir altertavlen, det ene identisk med et bildet i Oset kapell. Døpefonten i tre er fra 1886 og er laget av Anna Lindstad. Ifølge kirkeleksikonet har kapellet et harmonium fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

Det er ikke kirkegård her.

Kilder:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Oppstad kirke

Oppstad kirke

Oppstad 1
Oppstad kirke er i den nordlige delen av Sør-Odal kommune, like ved elven Oppstadåa, som fører vannet fra Storsjøen ut i Glomma. Som så mange andre kirkesteder i området går Oppstad tilbake til lenge før den nåværende kirken, i dette tilfellet til 1200-tallet, da det skal ha stått en liten stavkirke her. Den var viet til st. Hallvard.

Oppstad 2
Denne kirken skal ha brent, men noe årstall for dette kjenner man ikke. Kirke nummer to (som etter reformasjonen var anneks til Strøm) ble i 1634 rapportert å være forfallen, og det ble oppført en tømret korskirke. Denne kirken ble oppført på svært kort tid, og arbeidet var muligens ikke helt bra. I alle fall ble kirken stående bare en nitti års tid, men tårnet ble beholdt da dagens kirke ble oppført.

Dagens kirke
Dagens kirke på Oppstad ble oppført i 1725 (bare et par år etter den store kirkeauksjonen), men har altså vesttårn fra 1634. Det er en laftet korskirke med ca. 200 sitteplasser. Det er kor i østre korsarm, og det finnes også sakristi. Kirken har stående panel utvendig, mens laftetømmeret er synlig inne i kirken. Tømmerveggene er dekorert med påmalte akantusranker. På 1780-tallet ble det konstatert at tårnet lutet mot øst, og det måtte repareres. Ellers ble kirken lite vedlikeholdt i lang tid, blant annet fordi prestegjeldet ble delt og det var uenighet om hvem som hadde ansvar for slikt. Etter at kommunen overtok på midten av 1800-tallet, ble det imidlertid mer orden i sakene. Nye kirker ble oppført ved Strøm og Ullern, og det var egentlig meningen at Oppstad kirke skulle rives. I stedet ble den omfattende satt i stand i 1875 under ledelse av Günther Schüssler. Innerveggene fikk panel, og kirken fikk et nygotisk preg idet gammelt inventar ble skiftet ut. På 1930-tallet ble interiøret tilbakeført mot opprinnelig utseende, panel ble fjernet og gammelt inventar ble tatt i bruk igjen. Interiøret ble frisket opp i 1950, da Finn Krafft fargerestaurerte veggdekorasjonene.

Inventar
I 1875 fikk kirken en enkelt alterkors. I 1880-årene kom det på plass en nygotisk altertavle med https://res.cloudinary.com/kirkesok/image/upload/w_700/v1545264073/041900101/69D27609B2C16E8D6305E808E3C07E31.jpg av Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp fra Trefoldighetskirken i Kristiania. Den ble byttet ut i 1940 og henger nå til høyre for koråpningen. Dagens altertavle er laget av Dagfin Werenskiold og kan sammenlignes med en naivistisk billedbok. Jesus er avbildet i midtfeltet, og på hver side er to felt av samme størrelse som er inndelt i mindre bilder.

Renessanseprekestolen tidfestes til 1635. Den ble skiftet ut i 1875, men hentet ned fra kirkeloftet og tatt i bruk igjen i 1935. Den ble da satt opp av Gunnerius Ruud og malt av Halfdan Davidsen, og det fortelles i jubileumsboken at arbeidet ikke ble utført antikvarisk korrekt. I stedet ble nye fyllinger satt inn, blant annet med et bilde av Hans Nielsen Hauge.

Klebersteinsdøpefonten er omtalt i forbindelse med kirken på 1300-tallet. Den ble altså stuet bort i 1875, men er tatt i bruk igjen. Messingfatet er omtalt i en inventarliste fra 1600-tallet.

Et krusifiks fra middelalderen ble satt i stand i Riksantikvarens verksted og kom på plass i kirken igjen i 1953.

Det ser ut til at det første orgelet som ble brukt i kirken, var et husorgel som muligens ble lånt. I 1896 fikk kirken et harmonium. Det tålte ikke klimaet i kirken, og ble etterhvert ubrukelig. I 1968 ble det innkjøpt et 11 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert i dårlig stand, og i 2010 ble det avløst av et digitalt kisteorgel.

Det sies at kirkeklokken ble omstøpt av Anders Skierbakk (Elverum) i 1855. (Klokkestøperens navn staves på forskjellige måter forskjellige steder.)

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Det foregikk en gang i tiden arbeid for å få oppført gravkapell, men i stedet ble bårerom innredet i kjelleren. Det ser ut til å være redskapsrom ut mot veien. Øst for kirken står Almuestua, som er blitt flyttet et par ganger.

Oppstad gård er omtalt som prestegård i biskop Eysteins jordebok. Fra 1739 var den regnet som kapellangård. Ved delingen av Odal prestegjeld ble Oppstad en stund liggende i Nord-Odal, der Sand var hovedkirke. I 1828 flyttet sognepresten til Nedre Sand (og byttet plass med beboreren der). Rundt 1830 ble grensene justert, slik at Oppstad kirke med rundt 2/3 av det gamle sognets areal tilfalt Sør-Odal, mens den nordlige delen ble fordelt mellom Sand og Mo. I 1880 ble Nordre Nust tatt i bruk som kapellangård, og dette varte til 1973.

Oppstad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Plassen kirke

Plassen kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Plassen i Søre Trysil hadde en åttekantet kirke som var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og innviet 28. august 1879 på et sted der det var innviet kirkegård den 3. april 1878 (skjønt det ser ut til at gravplassen ble anlagt og tatt i bruk et par år tidligere). Denne kirken ble imidlertid truffet av lynet og brant ned allerede den 2. juli 1904. Noe inventar ble reddet ut, hovedsakelig døpefonten, kirkesølvet og noen kirketekstiler. Den minste kirkeklokken ble senere overført til Drevdalen kirkegård.

Dagens kirkebygg
Det falt da på sønnen, Victor Nordan, å tegne ny kirke til stedet, og den ble oppført av byggmester Hans Olsen. Vi snakker om en laftet langkirke i dragestil med 250 plasser. Kirken ble innviet den 17. juli 1907 av biskop Christen Brun. Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, orgelgalleri i vestenden av skipet (utvidet i 1993) og sakristier på utsidene av koret. Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst.

Inventar
Plassen kirke har en stor avstøpning av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Den stod tidligere på alteret, men står nå i hjørnet av skipet til høyre for korbuen. Selve alteret er fra 1967. I korets fondvegg ble det i 1968 innsatt glassmalerier tegnet av Bjarne Rundfloen (utført i samarbeid med firmaet G.A. Larsen v/Annar Millidal). De fungerer nå som alterbilde. Prekestolen (til venstre i korbuen) har åttekantet grunnform, og i fagene er enkle fyllinger med rundbuer. Døpefonten i tre (til høyre for korbuen) ble altså reddet ut av den brennende kirken. Den er åttekantet og kalkformet, og ble snekret av Per Paulsen Hemstad i 1877. Til fonten hører dåpsfat og kanne anskaffet etter brannen.

Kirkens opprinnelige orgel kom fra Olsen & Jørgensen. Dette ble dårlig utover 1970-tallet, men det ser ut til at det tok en stund å få gjort noe med det. Lars Leeteng bygget om orgelet i samarbeid med Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, idet slitte deler ble skiftet ut og orgelet utvidet til 14 stemmer. Orgelgalleriet ble utvidet ved samme anledning, og orgelet ble innviet den 14. mars 1993. I tillegg har kirken et gammelt harmonium som den fikk i gave i 2002. Det står i hjørnet av skipet til venstre for korbuen, og på veggen over det henger et billedvevteppe laget og gitt av Aslaug Nordgaard Torgersen i 1981. Et annet teppe i kirken er laget av elever ved den lokale skolen.

De to kirkeklokkene ble støpt ved Drammens Jernstøberi og levert av Storm, Bull & Co (ifølge jubileumsboken, mens kirkeleksikonet hevder at de kommer fra Bochum).

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, ikke minst i 1950-årene, og på slutten av 1970-tallet ble kirkegårdsområdet utbedret. Kirkegårdstomten er for øvrig ganske steinrik, og i 1911 vurderte man å anlegge ny kirkegård. Kirkestuen (kombinert med bårehus) ble innviet den 16. oktober 2005. Tidligere hadde man en fra 1925, men den stod bare til på midten av 1960-tallet. Før det igjen hadde man brukt et lokale på gården Grønneset (Grønnæs), like ved.

Annet
Kirken ble for øvrig betegnet som kapell frem til på 1990-tallet. I forbindelse med hundreårsjubileet i 2007 ble det utgitt en jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden