Stikkord: Olsen Nauen Klokkestøperi

Sande kirke

Sande kirke

Bakgrunn
Sande kirke i tidligere Gaular kommune (fra 2020 i Sunnfjord) er stedets tredje kirke. Den første er omtalt i 1327–28 i forbindelse med pavelige regnskaper. Dette var formodentlig en stavkirke som ble avløst av en tømmerkirke rundt 1620, og det ser ut til at denne overtok som Gaulars hovedkirke. Tømmerkirken ble avløst av dagens kirke i 1864. Få år tidligere, i 1861, hadde det gått to ras som tok med seg deler av tunet over kirken, men kirken ble reddet av kirkegårdsmuren.

Kirkebygg
Sande kirke er en laftet langkirke med 300 sitteplasser. Det antas at den ble oppført etter typetegninger av H.D.F. von Linstow, og den ble innviet den 15. desember 1864. Til å begynne med var koret i samme del som skipet, og kirken hadde ikke noe spir, bare en enkel tårnhjelm, visstnok ganske lik Bygstad kirke. Året etter fikk kirken sakristi i form av en halv åttekant; det er dagens kor. Spiret kom til i 1889. I 1943–44 ble kirken ombygget etter tegninger av Johan Lindstrøm. Tårnet hadde seget og måtte restaureres, og spiret ser noe annerledes ut i dag enn i 1889. (Se gamle bilder her og her.) Sakristiet ble gjort om til kor og ble åpnet mot skipet, og nytt sakristi ble oppført på sørsiden av koret. Ellers var ikke de ytre endringene dramatiske, men mye ble endret i kirkerommet. Utvendig har kirken liggende panel. Kirken ble malt utvendig sommeren 2017.

Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og dette podieaktige partiet strekker seg litt inn i den delen av bygningen som utgjør skipet. Formen på korbuen er fra ombyggingen i 1940-årene. Til å begynne med var kirken umalt innvendig, men den skal så ha fått matte blåtoner. I 1928 ble interiøret malt i kraftige farger, med oransje vegger (med mørkfiolett nederst), blå hvelving dekorert med stjerner og grønne benker. I 2002 ble fargebruken dempet en god del, idet skipet fikk gråhvite vegger og koret en varm gulfarge. Samtidig ble et par benker fjernet bakerst, og foran i kirken ble korpodiet forlenget med en meter og fremste benk på hver side flyttet ut til langveggene.

Altertavlen er opprinnelig fra 1620, men er bygget om i 1795 og 1864 og restaurert i 1945, tilbakeført mot renessansestil. Treskjærerarbeidet ved den anledning ble utført av John Myhre, og Finn Krafft gjorde malerarbeid. Bildene viser Jesu dåp, nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Den restaurerte tavlen avløste en tavle som Ferdinand Kjerulf Tranaas hadde malt til Førde kirke, der den ikke ble brukt. Tavlen har senere endt opp i Kåfjord kirke i 1954. Det var for øvrig Tranaas som valgte interiørfargene i 1928.

Prekestolen (til høyre i koråpningen) og døpefonten er begge fra ombyggingen i 1940-årene. Kirken har et Vestre–orgel fra 1954. De to kirkeklokkene er støpt av Laxevaags Værk (1897) og Olsen Nauen (1989).

Kirken er omgitt av kirkegården, og ved parkeringsplassen øst for den står et servicebygg. Prestegården ligger på den andre siden av Gaula, øst for fylkesvei 610.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Leira kapell

Leira kapell
Foto: T.M. Hetland, fra Wikimedia Commons

Leira gods (eller «Leeren gods», tidl. Kroghsminde, gnr. 92) i Trondheim har en historie som strekker seg tilbake til 1200-tallet. I 1828 ble gården kjøpt på auksjon av J.W. Thoning Owesen (1804–1881), som via det testamentarisk opprettede Thoning Owesens legat fikk oppført det som nå betegnes som Leira kapell, litt nord for selve gårdstunet.

Kapellet ble oppført som bedehus i 1898–99 og innviet den 19. juli 1899. Bedehuset ble under krigen brukt av tyskerne som militærforlegning og lager. Etter krigen ble det opprettet en kirkeforening, og bygget ble vigslet som kapell den 7. mars 1954. Kapellet ble overført fra Strinda til Tempe prestegjeld i 1990. Bygget ble overtatt av Den norske kirke i 2009.

Leira kapell er et T-formet bygg i dragestil med tverrfløy og inngangsparti i vest og med et rett avsluttet kor i øst. Kirkerommet har 160 sitteplasser, og det finnes en mindre sal med 40 plasser samt kjøkken, sakristi, leilighet mm.

Inventaret er enkelt. Altertavlen har form av et kors på rød bakgrunn. Døpefonten er laget av Ingebrigt Rø mange år før kapellinnvielsen, og mange inventargjenstander er gitt av familien Rø, som kjøpte gården i 1916. Et krusifiks over koråpningen er skåret av Oscar Lynum. Et orgel fra Værnes kirke (et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1900) ble installert i 1966, men det later til at instrumentet som brukes, er et piano fra 2009.

Sør for kapellet er en gravplass som ble opparbeidet fra 2007 og innviet den 21. juni 2009. Det er et velstelt anlegg som føyer seg tilnærmet symmetrisk om en akse sørover fra kapellet mot gårdstunet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skarbøvik kirke

Bydelen Skarbøvik ligger på Hessa (eller Heissa), den ytterste av de fire øyene som utgjør Ålesund by. Kirken ble tegnet av Oskar Norderval og innviet i 1995 og ser ut til å inngå i Ålesund sogn. Den drives av en stiftelse.

Skarbøvik kirke er en arbeidskirke med 150 sitteplasser. Kirkebygget har tegl og glass i fasaden, og inneholder i tillegg til kirkesal også rom for en rekke andre aktiviteter. I en frittstående støpul henger en kirkeklokke fra Olsen Nauen.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Selbustrand kirke

Selbustrand kirke
Flyfoto ved Tveit-Hansen/Widerøe (1968), fra Lokalhistoriewiki

Bakgrunn, kirkebygg
Selbustrand kapell (i Selbu kommune) ble tegnet av Olaf Jarl Alstad og oppført i 1901. Det tituleres i dag som kirke. Det dreier seg om en laftet langkirke med tårn i sørvest og med rett avsluttet kor flankert av sakristier med møneretning vinkelrett på kirkens lengdeakse. Kirken har ifølge Kirkesøk 300 sitteplasser, mens kirkeleksikonet oppgir 280.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to lave trinn over skipets gulv.

Det sentrale inventaret er — med unntak av orgelet og den ene klokken — på alder med kirken. Kirkeleksikonet omtaler følgende: Altertavlen har et oppstandelsesbilde malt av Edvard Diriks (formodentlig, skjønt kirkeleksikonet skriver «F. Direks») i kopi etter Bertel Thorvaldsen. Prekestolen er laget av P.A. Størseth og står til høyre i koråpningen. Orgelet har åtte stemmer og er bygget av Brødrene Torkildsen i 1927. Den ene klokken er på alder med kirken, den andre er støpt av O. Olsen & Søn i 1951.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger noen titalls meter sørvest for kirken, og like sørvest for kirken er et bårehus. Sør for kirken (og ganske tett inntil) er et fabrikkanlegg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Selbu kirke

Selbu kirke
Foto: Kjersti Marie Ellewsen, fra Kulturminnebilder.no

Bakgrunn
Selbu kirke er fra middelalderen. Det er ikke kjent akkurat hvor gammel den er, men det er vanlig å regne med første halvdel eller midten av 1100-tallet. Sognet er omtalt («Sælbo sokn») i 1409. Kirken ligger ikke spesielt høyt i terrenget, men det kan tenkes at den er oppført på et gammelt kultsted.

Selbu kirke av Schøning
Selbu kirke tegnet av Gerhard Schøning i 1773. Fra Reise gjennem en del af Norge i de Aar 1773, 1774, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning, første bind (Trondheim, 1910), s. 25.

I middelalderen dreide det seg om en enskipet langkirke med et lavere og smalere, rett avsluttet kor i sørøst. Det antas at koret ble bygget først, og korets grunnmur hadde (ifølge en gammel oppmålingstegning) en noe skjev vinkel mot skipet. Nederste del av tårnet tidfestes gjerne til rundt 1200, og det er underlig nok et mellomrom på ca. 90 cm mellom tårnet og skipets vestvegg. Eldste kjente illustrasjon av kirken er Gerhard Schønings tegning fra 1773. Middelalderens kor ble revet ved en ombygging i 1804–06, og resten utgjør den bakerste delen av dagens kirkerom (altså tårnet og nærmeste del av skipet). Det er vanlig å beskrive resultatet som en korskirke, skjønt korsarmene er svært korte, og kirken er i dag møblert som en langkirke. Kirken ble — samt i 1935–1963 (med pause under krigen), sistnevnte gang ved arkitekt John Tverdahl.

Kirkebygg
Selbu kirke kan sies å være en korskirke i stein med 550 sitteplasser. Den har altså vesttårn, skjønt det er egentlig i nordvest. Takstrukturene gjør kirken karakteristisk. Det gjelder både tverrarmenes valmtak og spiret (som er rekonstruert til et utseende som ligner på det på Schønings tegning).

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret er i det som kan kalles østre korsarm. Det åpner seg mot resten av kirkerommet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over gulvet i resten av kirken. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. I kirkerommet er fire søyler med marmorert maling, uten at kirken egentlig fremstår som treskipet.

Alterpartiet har vært mye endret, inkludert selve altertavlen. Kirken har en barokk altertavle fra 1656 som ble laget av en Johan Bilthugger og opprinnelig malt av en Johan Contrafeyer. Tidlig på 1800-tallet ble imidlertid tavlen tilpasset datidens ønsker, og i 1880-årene var det gjort så store endringer at tavlen knapt var til å kjenne igjen. Deler ble fjernet og avhendet, og kirken hadde en periode fra 1888 en kopi av Eilif Peterssens alterbilde i Johanneskirken, her malt av en frk. Dorph. Senere er deler av den gamle tavlen oppsporet igjen og tavlen rekonstruert. To nye bilder (av korsfestelsen og oppstandelsen) ble malt av Annar Eggen i 1936. Ifølge jubileumsheftet om kirken kom den rekonstruerte tavlen på plass ved en prøveoppstilling i 1940 før restaureringsarbeidet tok pause under krigen.

Prekestolens historie er ikke helt ulik altertavlens. Kirken har en barokk prekestol fra 1663. Den ble erstattet med en ny stol etter tidens smak i 1888, og den gamle stolen ble sendt til Kunstindustrimuseet. Siden har den gamle stolen kommet på plass igjen, deponert fra Kunstindustrimuseet og med ny oppgang og himling. Stolen har sekskantet grunnform og evangelistbilder.

Ifølge kirkeleksikonet er døpefonten fra 1950, og de to klokkene er støpt i 1588 (Crestian Fris?) og 1945 (O. Olsen & Søn).

Etter arbeidene i 1888 fikk kirken et orgel bygget av Claus Jensen. Dagens orgel er bygget av Bruno Christensen i 1983 (deres opus 312) og har ifølge Norsk orgelregister 22 stemmer (to manualer og pedal).

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. De fleste gravmonumentene er sør for kirken. Vest for kirken er den gamle prestegården, som nå er museum.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Meldal kirke

Meldal kirke

Bakgrunn
Noen vil nok si at skinnet bedrar når det gjelder Meldal kirke. Kirken brant i 1981, og etter en opphetet debatt ble det besluttet å bygge opp igjen en nær kopi av gamlekirken fra 1650. Den ble innviet i 1988. Men la oss se litt på historien først.

Meldals hovedkirke skal ha ligget på omtrent samme sted siden middelalderen, og prestegården skal ha vært i samme område. Kirken er omtalt i et dokument fra 1310, men man vet ikke så mye om hvordan den så ut. En liten stavkirke, kanskje? (Det var i sin tid kirke også på Lo, omtrent en halv mil lenger nordvest. Der står det en minnestein over det kirkestedet ved Utstuggu.) Etter reformasjonen var Meldal hovedkirke i eget prestegjeld med Rennebu som anneks. På 1600-tallet hadde Meldal en spesielt driftig prest (og prost), Anders Olsen Bruse, og det var han som sørget for at det ble oppført ny kirke. Det eneste som ble overlevert fra middelalderkirken, var en kirkeklokke og et dåpsfat eller to.

Kirken fra 1650
Byggmester for gamlekirken var Ole Jonsen Hindrum. Han hadde kort tid i forveien oppført Oppdal kirke og oppførte senere en rekke andre kirker i området. Kirken i Meldal ble innviet den 11. oktober 1650 — et årstall som er å finne på vindfløyen fortsatt, selv om det står 1988 over inngangen. Det var en laftet langkirke som ikke var helt ferdig utsmykket ved vigslingen.

Meldal kirke i 1920-årene
Før kirken ble restaurert i 1930-årene, var den hvit. Foto: Anton Røske, postkortmotiv gjengitt av NTNU UB.

Denne kirken ble som andre av tidens kirker solgt på auksjon og havnet etterhvert på menighetens hender, og den gjennomgikk diverse reparasjoner og restaureringer. Tårnet ble gjort noe kortere ved en reparasjon i 1838, og i 1875 ble faste gårdsbenker avskaffet. I 1887 ble interiøret grundig pusset opp etter nygotikkens smak, med panel, overmaling og utsifting av inventar (men det gamle ble for en stor del tatt vare på). I 1908 ble kirken malt hvit utvendig, før den fikk tilbake sin opprinnelige rødfarge ved en restaurering ledet av John Tverdahl i 1930–34. Da fikk kirken også tilbake sitt gamle inventar.

Gamlekirkens inventar
I 1651 laget Jens Snedicher og Laurids Snedicher altertavle, prekestol og korskille til kirken, og malerarbeidet ble utført av Johan Contrafeier. Altertavlen hadde bilder av nattverdens innstiftelse og Kristus som viser seg for Maria Magdalena i en gartners skikkelse (jf. Joh 20, 14–17), og blant figurene var Peter og Andreas samt øverst en kristusfigur med kors. Prekestolen var sekskantet og hadde evangelistbilder. Initialene CJ (Carl Johan) på himlingen ble tilføyd senere. Prost Bruse gav også et epitafium til kirken, den såkalte Brusetavla. Apostelbilder på galleribrystningen var malt av Johan Contrafeier, og det samme gjelder døpefonten.

Kirken fikk et harmonium i 1887, og et Fosnæs-orgel fra 1906 ble i 1934 avløst av et Jørgensen–orgel.

Denne kirken brant ned til grunnen den 16. juni 1981.

Dagens kirke
Tegninger til den nye kirken ble utarbeidet av John Mosand (1935–2013), og den skal være litt større enn gamlekirken. Bygget har et skall av betong som er kledd med tre for å ligne på forgjengeren. Antall sitteplasser sies å være 400, hvorav 300 nede i selve kirken. Akustikken skal være god, og kirken brukes endel til konserter.

Inventar i dagens kirke
Utsmykkingen er også forsøkt gjort mest mulig lik forgjengerens, med mye av treskjærerarbeidet utført av Johan Rokkones og noe av brødrene Bjørndalsseter. Altertavlen er malt av Bjørn Erik Kampen. Enkelte deler av den gamle altertavlen ble reddet i brannen og er satt sammen til en egen dekorasjon. En detaljforskjell på prekestolen er at den nåværende også har en Kristus-figur, og den har Olav Vs monogram på toppen. Høystolen til venstre for altertavlen (og vis-à-vis prekestolen) skal være svært lik originalen. Den er dekorert med de syv hoveddyder.

Døpefonten ble reddet og satt i stand, og det samme gjelder døpefonthimlingen. Deler av inventaret i skrifterommet bak altertavlen i gamlekirken ble reddet, og et lignende rom er gjenskap i form av et kapell. Orgelgalleriet er relativt stort og har altså plass til hundre personer. Orgelet er bygget av Frobenius. De to klokkene er ikke overraskende støpt av Olsen Nauen.

Inngang
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er mer eller mindre omgitt av kirkegården og Ressveien går forbi på østsiden. På kirkegården står et redskapshus, og det finnes et krigsminnesmerke og en minnestein over eidsvollsmannen Anders Rambech. Prestegården er nordvest for kirken, på den andre siden av veien.

Fra kirkegården

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strindheim kirke

Strindheim kirke

Strindheim sogn og prestegjeld ble utskilt fra Strinda i 1961. Kirken ble tegnet av Elisabet Fidjestøl og innviet i 1979. Det er en arbeidskirke med rød tegl i fasaden. Bygget inneholder også kontorer for sogneprest og menighet. Kirken har ifølge Kirkesøk 350 sitteplasser.

Som altertavle fungerer en rekke glassmalerier i fondveggen. Disse er laget av Håkon Bleken og illustrerer Jesu lidelseshistorie. Prekestolen og døpefonten er begge på alder med kirken. Det samme gjelder to klokker fra Olsen Nauen. Orgelet er bygget av Eystein Gangfløt året etter.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strinda kirke

Strinda kirke
Bakgrunn
Strinda kommune omringet i sin tid det meste av Trondheim før kommunesammenslåingen i 1964, ikke ulikt forholdet mellom Aker og Oslo. Lade kirke var kommunens eldste kirke, og var prestegjeldets hovedkirke fra gammelt av, med Malvik, Bratsberg og Mostadmark som annekser. Lade kirke var imidlertid i minste laget og dessuten i utkanten av prestegjeldet. I løpet av 1800- og 1900-tallet økte befolkningen, og det var mange grensejusteringer og omorganiseringer (se Arkivverket). Det ble aktuelt å bygge flere kirker, og på slutten av 1800-tallet ble to slike besluttet oppført: hovedkirke på Moholt og kapellkirke på Ranheim.

Kirkebygg
Strinda kirke (også kalt Moholt kirke) ble tegnet av Lars Solberg og Johan Christensen, og byggmester var O.A. Henriksen. Kirken ble vigslet den 18. oktober 1900. Det er trekirke som i dag har rundt 500 plasser mot opprinnelig 800. Er det en langkirke eller korskirke? Det kommer litt an på øynene som ser. Utenfra er kirken tilysnelatende korsformet, om enn med svært korte tverrarmer. Den er imidlertid innredet som en langkirke — eller kanskje snarere som en basilika. Orienteringen er fra nord til sør. Stilen er egentlig utpreget sveitser, men vindusåpningene er rundbuede, selv om det er en trekirke. Vi er vant til å se kirken hvitmalt, men i 1935 ble den malt mørkebrun, nesten svart, før den ble hvitmalt igjen ved en omfattende restaurering i 1952. (Slik så den ut under krigen, og her er et bilde fra motsatt vinkel.) Ved samme anledning ble kirken avstivet med strekkfisker, og det ble innredet bårerom under kirken. Utover i 1950-årene ble det innredet gravkapell i kjelleren, og det ble arbeidet for kirkens utsmykning. Kirken ble restaurert også i 1999–2000 og i 2011–12, og den ble pusset opp innvendig i februar–mars 2017.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av varmt treverk. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i nord. Et stykke sørover gjør søylerader at kirken fremstår som treskipet, men dette går bare langs omtrent halve lengden, før vi når det som kan oppfattes som tverrskipene med store vindusflater. Et åpent område foran koret bidrar til det basilikaaktige preget. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Kirken har glassmalerier i noen vinduer og ellers blyglass.

Altertavle, prekestol og døpefont sies i kirkeleksikonet å være snekret av byggmesteren. Altertavlen har utskjæringer med tablåer av nattverden og korsfestelsen. De to klokkene er støpt av det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble bygget av Adolf Fosnæs i 1900. Det ble i 1957 avløst av et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. I 2009 fikk kirken to orgler bygget av firmaet Karl Schuke i 2009. Kororgelet kom på plass i januar, og på høsten kom hovedorgelet etter at orgelgalleriet var blitt forsterket. Orglene ble innviet den 4. oktober.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står nær det sørøstre hjørnet av den store Moholt kirkegård. Kirkegården er inndelt i mange felt og er et studium i seg selv. Blant annet finnes et gravfelt for døde fra Reitgjerdet sykehus, som i sin tid var spedalsksykehus, og det finnes felt med krigsgraver og krigsminnesmerker. Et stykke nord for kirken er Moholt krematorium og gravkapell (seremonirom), som ble ferdigstilt i 1998. Her er det også driftsbygning for kirkegården. Det var en brann i krematoriets filteranlegg i 2012, og i mai 2017 gjorde brann i orgelet at seremoniene måtte flyttes ut av seremonirommet.

Strinda kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ranheim kirke

Ranheim kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Ranheim — tidligere i Strinda kommune, i dag Trondheims østligste bydel — vokste frem omkring en papirfabrikk. Stedets første kirke (titulert som kapell) ble tegnet av Karl Norum og oppført ved byggmester Martin Olaf Esp på en tomt utparsellert fra Ranheim nedre. Kapellet ble innviet den 20. april 1898 og var ikke ulikt andre kirker tegnet av Norum, som Holm og Veøy. Det var en langkirke i tre med 350 sitteplasser. Kapellet hadde orgel fra Adolf Fosnæs og en altertavle med et krusifiks som skal ha lignet på et tilsvarende i Lade kirke. Kapellet ble truffet av lynet litt før midnatt den 25. januar 1932 og brant ned på en times tid. Bare alterutstyr, presteklær og litt av inventaret i sakristiet ble reddet ut.

Ranheim kapell
Ranheim stasjon og kapell

Dagens kirke
Ny kirke (også titulert som kapell i begynnelsen) ble oppført på et høydedrag noe lenger øst, på en tomt gitt av Ranheim papirfabrikk. Den ble tegnet av Roar Tønseth og innviet den 20. april 1933. Det er en korskirke i mur, men tverrarmene er svært korte. Kirken har 306 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Orienteringen er fra sør mot nord, og det er en takrytter på mønet i sør. Kirken ble restaurert i 2013.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er lave skranker til side for midtgangen.

Kirken er utsmykket av Ingrid Kiær (Frits Thaulows datter), som blant annet har laget altertavlen med korsfestelsesbilde. Dekoren er gjennomført og omfatter både bilder og ren dekor. Det finnes bilder på korveggene i øst og vest, og langs langveggene over korsarmene illuderer bildene galleribrystninger. Prekestolen står til høyre i korbuen.

De to klokkene er støpt av Olsen Nauen i 1932. Ifølge Norsk orgelregister ble et Lønseth-orgel fra 1933 skiftet ut med et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk rundt 1959.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står som nevnt på et høydedrag. Kirkegården ligger noe lavere og slynger seg rundt høydedraget nærmest i hesteskoform med en forlengelse sørvestover parallelt med Meråkerbanen. Det er parkeringsplass øst for kirken.

Ranheim kirke
Inngang i sør

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lade kirke

Lade kyrkje
Foto: Henny Stokseth, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Den lille middelalderkirken på Lade er eldste kirke i det som en gang var Strinda kommune og prestegjeld. Det ser ut til at den på et tidspunkt var områdets eneste kirke, og den var prestegjeldets hovedkirke helt til Strinda kirke ble oppført. Lade gård var i sin tid et betydelig maktsentrum, og det har vært spekulert i om Lade kirke kan ha vært fylkeskirke, uten at det er funnet dekning for det i litteraturen. Kirken var klostergods i senmiddelalderen og kom i privat eie i 1574.

Kirkebygg
Kirken antas å være påbegynt i 1130-årene og ferdig oppført omkring 1160 (ifølge Brendalsmo, mens Lademoen historielag sier rundt 1190). Kirken er i bunn og grunn romansk, men skipets vestportal har gotiske trekk. Betydelige deler av muren ble tatt ned og satt opp igjen på 1600-tallet. Da forsvant sørportalen (og nordportalen?), slik at skipet nå har portal bare i vest. Tallet 1694 er å se på kirkeveggen. Før Strinda kirke ble oppført, var det mange diskusjoner om hva man skulle gjøre med kirken på Lade, for eksempel utvide den. Ved arbeider er det funnet rester av eldre kirke(r).

Lade kirke er en langkirke av stein, med kvaderstein av grønnskifer og kleber. Koret er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Takrytteren på skipet er fra 1800-tallet (byleksikonet sier ca. 1800). Våpenhuset i vest er av tre. Det bærer årstallet 1767. Kirken har ifølge menigheten 190 sitteplasser. Den har ifølge byleksikonet blitt satt i stand i 1780, 1948 og 1963, men det er grunn til å tro at dette bare er et lite utvalg, for i bygdeboken nevnes det blant annet at takrytteren (som skal være fra rundt 1800) ble forsterket i 1913.

Interiør
Inne i kirken er det galleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Kirken har faste, lukkede benker med dekorerte dører, og orgelgalleriets brystning har illustrasjoner fra Kristi lidelseshistorie. Koret har tønnehvelv.

Inventar
Den barokke altertavlen er skåret av Lars Pedersen i 1709 og regnes som hans hovedverk. Det er en etasjetavle med korsfestelsen og oppstandelsen i storfeltene (malt av Ola Seter i 1946). Tavlen skal ellers være malt av Peter Anderssøn Lillie, og det er innfelt fem alabastfriser fra 1400-tallet. Et nattverdsbilde som har vært i altertavlen, henger på veggen.

Prekestolen skal være snekret av Jens Snekker (eller «Snedicher») i 1649 og malt av Johan Contrafeier. Døpefonten sies å være fra 1961.
fra 1961. De to kirkeklokkene er fra 1884 (Lars Kuyandi) og 1946 (Olsen Nauen).

Ifølge Norsk orgelregister hadde kirken i sin tid et Rodum-orgel fra 1838, før Adolf Fosnæs bygget orgel til kirken i 1898. Dette ble i 1933 avløst av et orgel fra J.H. Jørgensen som ifølge Adresseavisen var modent for utskifting i 2008. I oppslaget om orglene hos menigheten sies ingenting om hvorvidt orgelet er satt i stand.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var i utgangspunktet sirkelformet. Vest for kirken står et gravkapell. Lade kirkelige aktivitetssenter er i Harald Hårfagres gate 2.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden