Arbeidet for bygging av kirke i Skurdalen begynte med en pengegave allerede i 1917, og i 1925 ble det avstått to mål til kirketomt. Kirkegård ble innviet den 2. oktober 1938, men først på 1960-tallet ble det fortgang i byggeplanene. Arkitektene Skoug & Skoug (far og sønn Helge) leverte tegninger, og byggetillatelse forelå høsten 1967. Kirken ble oppført fra 1968 av byggmester Bjarne Kristiansen og innviet av biskopen den 7. september 1969. Opprinnelig ble bygget titulert som kapell, men i dag snakker vi om Skurdalen kirke eller Skurdalskyrkja.
Kirken er oppført i betong og forblendet med naturstein utvendig. Grunnflaten er trekantet, og
takkonstruksjonen bringer tankene hen på pyramider, men har brutte flater. Taket er tekket med tjærebredde spon. Kirken har ca. 150 sitteplasser, og klokkene henger i en støpul ved siden av kirken. Det er inngang på nordvestsiden.
I det sørøstre hjørnet innvendig er det satt opp en altervegg med altertavle i emaljert kobber av Victor Sparre. Bildet inkorporerer både korsfestelsen og oppstandelsen. Vi ser blant annet en kristusfigur med utstrakte armer samt en rekke symboler fra lidelseshistorien, inkludert nagler, tornekrone og spydspiss. Sparre har også tegnet fire messehagler til kirken, og en elev av Sparre har laget alterkrusifikset. Prekestolen står på nordsiden (venstre) og døpefonten på sørsiden (høyre). Begge er utført i furu av Torleiv Sundre & Co. Orgelet har 6 stemmer (ett manual og pedal) og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to klokkene ble støpt av O. Olsen & Søn til innvielsen av kirkegården i 1938. Gravsøk kan utføres her.
Det er innredet bårerom under kirken. Det har et sementkors med mosaikkutsmykning, utført av Victor Sparre.
Slemmestad kirke er en langkirke i tre med 180 plasser. Den ble tegnet av Ivar Næss og innviet den 25. august 1935. Kirken ble utvidet mot øst med menighetssal og andre rom i 1960. Dette ble ytterligere forlenget østover i 1978, og da undertegnede fotograferte kirken i januar 2010, foregikk det også arbeider her som nå ser ut til å være fullført. Selve kirken har klassisk struktur med rektangulært skip, smalere, kvadratisk kor i øst, sakristi sør for koret og dåpssakristi på nordsiden. Vesttårnet har kvadratisk grunnflate og trapperom på begge sider. Kirkens historie (bakgrunn, bygging, utsmykning) er skildret mer detaljert i Norges kirker og hos Slemmestad og Nærsnes menighet. Førstnevnte titulerer kirken som kapell. I dag brukes imidlertid kirkebetegnelsen, og kapellbetegnelsen er forbeholdt gravkapellet, som står på kirkegården lenger sør på Slemmestad. Sognet omfatter Slemmestad og Nærsnes kirker. Det det er gudstjeneste i sistnevnte tredje søndag hver måned og ellers i Slemmestad.
Interiørfargene er fra 1970-årene. Alterbildet er et glassmaleri av Borgar Hauglid fra 1939 som viser den oppstandne Kristus. Under dette er et lavere bilde av Jesus i Getsemane, også det av Hauglid og fra 1939. Prekestolen (med seks fag) ble laget ved Heggedal trevarefabrikk i 1935. Døpefonten er firkantet med et langt smalere firkantet skaft. Kirken hadde tidligere et Jørgensen-orgel fra 1941, men fikk i 2007 et 17 stemmers orgel bygget av Knut Kaliff. Senere har kirken også fått nytt flygel. De to kirkeklokkene (fra 1935) er støpt av O. Olsen & Søn. Kirken er mye brukt som konsertarena.
Bakgrunn
Snarum kirke i Modum ligger langs Lofthusveien, en parallelvei til fylkesvei 280, og ser ut til å være tredje kirke på stedet.
Stavkirken (middelalderen til 1702)
Stavkirken ble oppført på prestegårdens grunn (gnr. 159). Sognet er hos Jens Nilssøn (1595) omtalt som anneks til Modum, altså Heggen. Stavkirken ble etterhvert i minste laget, og den ble utvidet til korskirke med laftede tverrskip i 1663. Av en besiktigelsesrapport fra 1689 fremgår det at kirken hadde svalganger — også rundt den laftede delen. Fra stavkirken er bevart en katekismetavle fra 1598. En døpefont skal være å finne i Drammens museum (nr. 3008).
Katekismetavle (1598) fra Snarum stavkirke på utstilling i Drammens museum
Tømmerkirken (1702–1869)
I 1702 ble stavkirken avløst av en laftet korskirke som ble kalt Vor Frelsers kirke. Veggplanker fra stavkirken skal ha blitt gjenbrukt i gulvet. Kirken ser ut til å ha hatt fire like lange korsarmer og sentratårn med spir og fire små fialer. Det var våpenhus i vest og sakristi i øst, og ved inngangen til våpenhuset ble stavkirkeportalen satt opp. Denne skal etter at kirken ble revet, ha blitt sendt til Oldsaksamlingen, men det har vært forvekslinger, og undertegnede er ikke helt sikker på hvilken portal der som faktisk er fra Snarum. Den «predickestoll» som Nilssøn omtaler i forbindelse med Heggen kirke — en renessanseprekestol fra slutten av 1500-tallet — ble i 1702 overlatt til Snarum, siden Heggen da fikk ny prekestol. Ifølge «Norges kirker» finnes det rester i form av fire fag i dagens Snarum kirke og fire i Modum bygdesamling (formodentlig menes Blaafarveværket). Denne kirken ble stående en stund (visstnok noen år) etter at dagens kirke var ferdig, og de to kirkene ble tegnet av J.N. Prahm i 1869.
Gudstjeneste i gamle Snarum kirke fra 1702. Illustrasjon fra Nordiske Billeder (København, 1870), fjerde bind. Fra Wikimedia Commons.
Dagens murkirke (fra 1869)
Dagens kirke er en nygotisk langkirke i tegl som ble tegnet av Georg Bull og innviet den 21. oktober 1869. Kirken står sør for Lofthusveien, mens kirkegården, der de tidligere skirkene stod, er nord for veien. Skipet er rekatangulært og koret tilnærmet kvadratisk. Det er sakristi på nordsiden av koret og dåpsventerom (fra 1969) i korets forlengelse. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Orienteringen er omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst. Ifølge fellesrådet har kirkerommet rundt 230 sitteplasser.
Interiør og inventar
Inne i kirken er murveggene pusset og hvitmalt, og det er orgelgalleri i vest. Alterbildet er malt av Eilif Peterssen og viser Jesus i Getsemane. Det har nygotisk omramming og en henvisning til Luk 22, 42: «Skje ikke min vilje, men din!» På korets nordvegg henger en katekismetavle som muligens er fra 1500-tallet, og i korets sørvindu er et glassmaleri av oppstandelsen utført av Borgar Hauglid. På skipets østvegg sør for korbuen er et maleri fra 1973 signert G. J. Hurum som gjerne kalles «Kristus i skyen» (i likhet med alterbildet i Tyristrand kirke, skjønt motivene er forskjellige).
Prekestolen (på nordsiden av korbuen) har oppgang gjennom muren fra sakristiet. Stolen har fire hele og to halve fag. Døpefonten (i tre) er åttekantet og har lav kum.
Orgelet (med 5 stemmer) rapporteres å være fra Olsen & Jørgensen fra 1900. Vi må vel anta at det har vært reparert et par ganger siden den tid. De to kirkeklokkene er fra Ole Olsen & Søn, forært av utflyttede snaringer i Amerika i 1928.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså over veien fra kirken. På den står et gravkapell fra 1925, og ved parkeringsplassen øst for kirken er et redskapshus. Den tidligere prestegården ligger like nordvest for kirken, men er solgt til private.
Gravkapell
Det kan legges til at det fra 2002 opereres med bare ett sogn i hele Modum, med samme område som fellesrådet og kommunen.
Det bygget som utgjør Solumsmoen kapell, ble opprinnelig oppført i 1893. Det sies at det først var landhandel her med bakerovn i kjelleren, før det ble bedehus. Dette ble ombygget etter tegninger av Hans Horn og fikk da kor- og sakristitilbygg samt takrytter. Kapellet ble innviet den 3. august 1906. Det er siden restaurert i 1973–74. Kapellet ligger rett nord for bruket Storebråtan (opprinnelig to husmannsplasser som er slått sammen), som om det skulle være et gårdskapell.
Vi har å gjøre med en langkirke i tre med 90 plasser. Den eldste delen av skipet er laftet og fikk et litt bredere tilbygg av bindingsverk i øst da det ble gjort om til bedehus. Tilbygget har forrom i nord og kjøkken i sør. Kortilbygget i vest (fra ombyggingen til kapell) er også i bindingsverk og har samme bredde som skipet, mens sakristiet er lavere og smalere. Takrytteren står på inngangspartiet i øst. Orienteringen er altså fra øst mot vest, det motsatte av det som er vanlig.
Innvendig markerer ca. en halvmeter av skipets opprinnelige vestvegg skillet mellom skipet og koret, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv. Kapellet har galleri med inngang fra forrommet, men det er lukket mot skipet med lettvegg. Nåværende interiørfarger er fra 1974.
Den spissbuede altertavlen hadde opprinnelig et bilde av Jesus i bønn i Getsemane malt av Johan Nordhagen. Dette rektangulære bildet passet underlig nok ikke helt inn i tavlen, og det ble i 1974 byttet ut med et korsfestelsesbilde malt av Kjell Lodberg Holm. Prekestolen er til venstre for koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten er sekskantet. Kapellet hadde opprinnelig et harmonium av merket Chicago Cottage som så ble byttet ut med et åtte stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Ifølge en tidligere side hos DIS Buskerud har kapellet i dag et elektrisk orgel fra 1986. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906.
Kirkegården ble anlagt i 1913. Den strekker seg nordover fra kapellet mot elven Simoa. På kirkens østvegg er det inngang til noe som ser ut til å være bårerom under kirken, uten at dette bekreftes av litteraturen.
Arbeid for sportskapell i Kongsbergområdet begynte i 1943, men møtte flere hindre. Arbeidet ble gjenopptatt i 1967, og lokalisering ble fastsatt til Blefjell, nord for Jondalen, på ca. 700 meter. Kapellet er tegnet av Roar Tollnes og ble oppført i tre i 1970–71 og innviet den 4. april 1971. Det eies av en stiftelse.
Kapellet har kvadratisk form. Antallet sitteplasser er rundt 150. Altertavlen er laget av Johan Strandli og fremstiller den oppstandne Kristus. Over peisen er seks figurer utført av Rolf Hansen. Kirkerommet er møblert med jærstoler, og det finnes både piano (av merket August Förster) og harmonium (Mannborg). Kirkeklokken er fra 1905 og er støpt hos det vi nå kaller Olsen Nauen.
Bakgrunn
Det skal ha versert kapellplaner (eller i det minste ønsker) for Strømsoddbygda allerede i 1903, men byggekomité ble oppnevnt i 1942. Tomt ble gitt fra gården Aure, og det ble gitt tømmer. Kapellet ble tegnet av O.E. Slaatto og bygget i løpet av 1953 av byggmester Anders Aure og medhjelpere. Innviet ble det først den 6. oktober 1957 (et årstall vi finner igjen på vindfløyen). Kapellet hører til Lunder sogn.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 110 plasser. Bygningskroppen er rektangulær og orientert som vanlig fra vest til øst, men kapellet har tårn (eller muligens takrytter) i øst med kor under og sakristier på hver side. Hovedinngangen er altså i vest, og det er også innganger til sakristiene i sør og nord. På utsiden av østveggen er det et felt med spon (som takspon som vi finner på stavkirker), og det er en smal stripe med dette også på hver side av vestinngangen. Innvendig er det våpenhus/vindfang i vest. Kirkerommet har flat himling under det slake saltaket. Koret kan skilles fra skipet med et lettveggsystem, som fungerer som dører som pakker bort alter, prekestol og døpefont.
Interiør og inventar
Innredningen er tegnet av arkitekten. Alteret er laget av en furustamme med en brunbeiset plate på. Døpefonten er festet på lettveggen (døren) på nordsiden av koret og er laget av en halvert trestamme med utskåret bølgemønster med vekselsvis andreaskors og latinske kors. Også prekestolen (tilsvarende på sørsiden) er laget av en uthulet trestamme og har rombemønster. Prekestol og døpefont er malt i bonderødt, og det er et krusifiks på alteret. Bak i kirkerommet (nordvest i skipet) står et orgel (1970) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og kirkeklokken (1953) er fra Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kapellområdet er en inngjerdet naturtomt med lyngvegetasjon. I et hjørne av tomten er det gjort i stand leggplass (fra 1994) med noen få begravelser.
Bakgrunn Drammen by er delt i to av Drammenselva i svært konkret, fysisk forstand. Men mens de to sidene i dag er forbundet med et utall broer, var det ingen bro i gamle dager De to ladestedene Strømsø og Bragernes vokste frem på hver sin side av elven før Drammen by ble grunnlagt i 1811 og fikk en bro året etter (avgiftsbelagt i begynnelsen). Mens Bragernes-siden var orientert mot Christiania, var Strømsø-siden orientert mot Tønsberg.
Strømsø kirke — eller Hellige Kors kirke, som den en gang ble kalt — er altså hovedkirken for området på sørsiden av elven. Den er så vidt man vet, stedets første. Det er mulig at Skoger (gamle) kirke ble brukt opprinnelig, og Bragernes-siden fikk kirke i 1628. Problemer med å krysse elven gjorde at man søkte om tillatelse til å oppføre egen kirke i 1664. Arbeidet begynte året etter, ledet av byggmestrene Erik Pedersen og Torger Hansen samt snekkermester Anders Paaske. Kirken ble innviet av Hans Rosing den 6. mai 1667. Kirken ble opprinnelig bekostet av handelsstanden på Strømsø, som også sørget for driften (som dessuten ble finansiert med betaling for stoler og graver). Kommunen overtok i 1856. Strømsø var opprinnelig anneks til Bragernes, men ble eget prestegjeld i 1843.
Kirkebygget
Strømsø kirke er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den har ca. 920 plasser. Kirken ruver kanskje ikke så voldsomt i landskapet, men korsarmene er faktisk rundt 15 meter brede (de varierer litt), så stokkene er skjøtet, og kirken er laftet også i gavlene. Det er kor i østre korsarm og sakristi øst for dette igjen (fra en ombygging i 1839–43; det har et par forgjengere). Søndre, vestre og nordre korsarm har portaler — med hovedportalen i nord. Kirken ble avstivet med strekkfisker i 1682. Først i 1702 fikk den fikk ytre bordkledning, som ble tjæret, og ved samme anledning ble innerveggene skavet og malt.
Interiør
Opprinnelig var kirkerommet preget av barokken, slik man kan forvente fra den tiden, men i 1839–43 ble interiøret en god del endret etter planer av Chr.H. Grosch. En rekke detaljer er omtalt i Norges kirker, men vi skal nøye oss med å konstatere at bæresøylene ble kledd inn med bord, og at fargene ble endret. Innvendig fremstår kirken nå som en empirekirke. Den har tre gallerier.
Gammelt interiørbilde. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Inventar
Alteret med altertavlen er fra 1840-tallet, men det opprinnelige alterbildet er beholdt. Det ble malt av Karel van Mander i 1667 og viser nattverden. (Den opprinnelige rammen ble snekret av Anders Paaske, og det antas at Christopher Ridder gjorde bilthuggerarbeidet. Den nåværende rammen er utført etter tegninger av professor G.F. Hetsch i København.)
Den opprinnelige prekestolen skal ha blitt laget i Nederland, og den hadde en himling som det er bevart en due og en akantuskrans fra. Dagens prekestol ble utført i 1844 etter tegninger av Grosch. Døpefonten bærer årstallet 1683. Den er av forgylt bronse. En åttekantet kum bæres av en Johannes-figur på en åttekantet fot. Fonten har vært tilskrevet Christopher Ridder, men den er støpt i flere deler, og det antydes i «Norges kirker» at Johannes-figuren har tysk eller nederlandsk opphav.
Kirken har hatt flere orgler opp gjennom årene. Det sies i «Kirker i Norge» at det nåværende er fra 1967, men ifølge andre kilder ble et Jørgensen-orgel fra 1941 reparert i 1984, og et nytt Mühleisen–orgel ble innviet den 18. september 2011.
Hang klokkene opprinnelig i en støpul? Det sies så i «Kirker i Norge», mens «Norges kirker» sier at det er mulig at klokkene ble hengt i en støpul før takrytteren var ferdig. Denne skal så ha blitt reparert i 1688. Dagens takrytter er fra 1694, et tall som gjenfinnes på vindfløyen. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1900 og 1930, og en av de tre opprinnelige klokkene er bevart på Drammens museum. Strømsø kirke har gammelt kirkesølv og mye annet interessant inventar, som den interesserte kan lese om i kildene.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble innviet i 1665. En rekke gravkamre i hvelv under kirkegulvet ser ut til å finnes fortsatt. (Dette var vanlig før, men i mange tilfeller ellers er de avskaffet.) Kirkegården har en rekke interessante gamle gravminner for den kulturhistorisk interesserte. Et bårehus ble oppført i 1748, men måtte vike for et nytt i 1778. Sørøst på kirkegården er et gravkapell som er blitt ombygget etter forslag fra Asmund Gulden. Det er menighetshus på den andre siden av Knoffs gate (oppkalt etter tollforvalter Daniel Knoff, som administrerte pengeinnsamlingen til bygging av kirken og var Strømsøs første kirkeverge). Kirkegården, som omfatter ca. 16 mål, er relativt full og har ingen utvidelsesmuligheter. Det ble satt opp støyskjerm rundt kirkegården for få år siden.
Kilder og videre lesning:
Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 156–159
Bakgrunn
Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.
Kirkebygg
Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.
Interiør og inventar
Endringer i 1949–50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.
Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.
Bakgrunn
Tuft (like utenfor Hvittingfoss) er det sørligste av Sandsværs fire middelalderkirkesteder. Før dagens kirke hadde stedet en stavkirke fra 1200-tallet (som det finnes en gammel modell av i Oldsaksamlingen). Dette var opprinnelig en lovekirke, og prestegjeldets hovedkirke var Efteløt. Tuft kirke ble solgt sammen med hovedkirken på auksjonen i 1723, og den kom på menighetens hender i 1832. Det ser ut til å ha vært problemer med å vedlikeholde lovekirken, og den ble flere ganger etter reformasjonen forsøkt nedlagt. Dette ble vedtatt i 1624, og i 1629 ble klokkene overført til Komnes og etterhvert også døpefonten. Motstand førte imidlertid til at vedtaket ble omgjort. Også senere nedleggelsesforsøk ble motarbeidet. Stavkirken ble revet i 1880 da dagens kirke ble oppført. Den må ha vært en av de siste stavkirkene som ble revet, og den skal ha vært falleferdig og for liten. Vestportalen og en del av sørportalen ser ut til å befinne seg i Oldsaksamlingen. De er avbildet i bokverket «Norges kirker», som også beskriver stavkirken. Den gamle døpefonten er på Drammens museum.
Kirkebygg
Tegninger til ny kirke sies å være utarbeidet av prost Torkil Johansen Aschehoug, og takkonstruksjonene av Abraham Foss. Tegningene ble i 1874 fremlagt for J.W. Nordan, som hadde enkelte endringsforslag. Endelige tegninger ble utarbeidet av byggmester Christian Hansen, som også ledet byggearbeidet. Kirken ble innviet den 20. september 1880. Det er en langkirke i rød tegl (fra Ole Pedersen Tufts teglverk) på en grunnmur av rød granitt. Kirken har tårn med våpenhus ved inngangen i nordøst, skipet er rektangulært, og koret har samme bredde som skipet, mens gulvet er to trinn opp i forhold til skipets gulv. I sørvest er det et sakristiutbygg som er smalere og lavere. En spissbuet, grunn alternisje i sørvest går inn i sakristitilbygget. Antall plasser oppgis de fleste steder (inkludert Kirkesøk) til 150, mens Tunsberg bispedømme opererer med 130.
Inventar Altertavlen er nygotisk med spissbueformer og andre arkitektoniske detaljer. Foran dette på alteret står en legemshøy kallipastakopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusskulptur (i Vor Frue kirke i København). Prekestolen står til høyre for alterområdet. Den har åttekantet grunnflate og fem fag (samt et dobbeltfag mot veggen). Døpefonten er på motsatt side. Den er kalkformet med åttekantet grunnflate. Den har et rundt dåpsfat i plett. Det finnes dessuten en klokkerbenk.
Ved innvielsen hadde kirken visstnok et nytt fire stemmers orgel som var bygget av Albert Hollenbach (men det tidfestes til året etter i tysk Wikipedia). Dette orgelet ble i 1913 solgt videre til Øvrebø kirke, mens et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble installert i Tuft kirke. Det var i bruk til dagens orgel ble installert i 2002. Dette har 14 stemmer og er bygget av Bruno Christensen (deres opus 558). Prospektet fra 1913 er imidlertid beholdt.
Tuft kirke har to klokker fra 1905, fra det vi nå kaller Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et murt og pusset gravkapell som ble utvidet i 1972. I 2015 ble det oppført en kirkestue.
Bakgrunn Tunhovd kvinneforening sies å ha arbeidet for kirkegård på stedet fra 1918, men det tok litt tid før kirkegård ble innviet den 28. september 1935. Det foregikk også innsamling til kirkebygg, og dette ble tegnet av Arne Rustberggard og oppført i 1941–42 (årstallet i vindfløyen er 1942), men den formelle innvielsen skjedde først etter krigen, nærmere bestemt den 30. september 1945, ved Eivind Berggrav. Ved innvielsen snakket man om Tunhovd kapell, men i dag tituleres bygget som kirke. Den har 150 sitteplasser.
Kirkebygg
Tunhovd kirke er en tradisjonelt utformet langkirke med tårn ved inngangen, rektangulært skip og smalere kor i forlengelsen. Koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier (prestesakristi og dåpsventerom på hver sin side, slik at bygningskroppen har jevn bredde). Orienteringen er fra sørøst til nordvest, altså med koret i sistnevnte retning. Det er våpenhus (eller forhall) i tårnfoten, som er litt bredere enn resten av tårnet og har pulttak.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri over inngangen. Prekestolen er i venstrekant av korbuen, og det er klokkerbenk på motsatt side inne i koret. Interiørfargene er satt i 1955 etter forslag fra Carsten Lien, og det er Paul Grøtt som utførte malerarbeidet. Vinduene har farget glass med fugler på blå bunn øverst og blomster nederst.
Altertavlen er fra 1949–50. Den har et stort billedfelt med mørk bakgrunn der det står et stort krusifiks som er skåret av B. Kaland. Rammen er skåret av Gunnar Stensen, og det hele sies å være malt av Carsten Lien, som sammen med A. Sanderstølen krediteres for maling av inventaret. Over billedfeltet står det: «Det er fullbragt» (Joh 19, 30). Prekestolen har fem fag, hvorav fire har evangelistsymboler og det femte et flammende sverd. Døpefonten er åttekantet og kalkformet, og på hver side er det en stjerne og et kors.
Norges kirker omtaler to orgler. Det ene er et 4 stemmers Eriksen-Svendsen-orgel bygget fra 1866 som ble overtatt fra Svinndal kirke i 1950, og som siden er restaurert i 1981. Det andre er et skaporgel fra Jørgensen. Det er formodentlig førstnevnte orgel som er avbildet her. Kirken har to klokker, begge støpt av O. Olsen & Søn. De er fra henholdsvis 1934 og 1955.
Kirkegård og omgivelser
På kirkegården står et murt, pusset og hvitmalt gravkapell som ble oppført i 1962–63, og like ved siden av står et servicebygg. Utenfor kirken er også et minnesmerke over Herbjørn Strøm, som utvandret til USA og skal ha blitt senator i Nord-Dakota.
Bildene her ble tatt høsten 2012. Det kan se ut til at taket er tekket om like etterpå.
