Stikkord: Olsen Nauen Klokkestøperi

Korskirken

Korskirken
Korskirken sett fra Fløyen. Foto: Odd Roar Aalborg, fra Wikimedia Commons.

Bakgrunn, bygningshistorie
Korskirken er den av bergenskirkene som ligger nærmest Vågsbunnnen av i dag, etter at området ble fylt opp allerede i middelalderen. Opprinnelig lå den på et nes, og Vågen gikk helt inn til Domkirken. Kirken ligger på en morenerygg av grus og leire, men tårnet, som er tilføyd senere, står på fjellgrunn.

Scholeus
På dette Scholeus-stikket fra andre halvdel av 1500-tallet har Korskirken tvillingtårn i vest. Fra Wikimedia Commons.

Kirken er i dag faktisk en korsformet kirke, men var opprinnelig en enskipet langkirke uten vesttårn, og navnet har å gjøre med at kirken var viet til Det hellige kors. Kirken er første gang nevnt i Sverres saga (kap. 49) i forbindelse med begivenheter i 1181, da Sverres menn søkte tilflukt i kirken. Den har brent en rekke ganger: i 1198, 1248, muligens 1393, videre i 1476, 1582, 1623, 1640 og 1702. I et stikk fra andre halvdel av 1500-tallet fremstår kirken med tvillingtårn i vest, et inntrykk som bekreftes av en samtidig kilde. Det er imidlertid ikke funnet fundamenter etter disse tårnene, skjønt de kan ha vært av tre. Et kongebrev fra 1593 tyder på at vesttårnet ble murt opp like etter, og årstallet 1594 var å se på tårnportalen inntil en restaurering i 1896. Det fikk sin nåværende form i 1720-årene ved Hans Martin Heintz (etter at kirken ellers var satt i stand etter planer av J.C. Ernst). Tverrarmene er fra 1600-tallet: den søndre fra 1615 og den nordre fra 1632.

Kirken hadde i bunn og grunn samme utseende fra gjenoppbyggingen etter 1702-brannen og til kirken ble restaurert i 1896 under ledelse av Schak Bull, men innvendig ble det foretatt enkelte endringer ved Christian Christie i 1856 i forbindelse med montering av nytt orgel. Bulls interiør ble så endret noe i perioden 1939–50. Kirken brukes i dag av Kirkens bymisjon som åpen kirke. Den har ifølge Kirkesøk 600 sitteplasser. Det foregikk restaureringsarbeider ved kirken i en årrekke før den gjenåpnet den 8. desember 2024.

Korskirken under restaurering
Korskirken under restaurering

Kirkebygg
Kirken fremstår i dag med en tilnærmet likearmet korsform, men er litt uregelmessig, idet nordre og søndre korsarm ikke ligger helt i flukt med hverandre. Kirken har altså tårn som avslutning på vestre korsarm. Lengden fra vest til øst er 46 meter (med tårn) og fra nord til sør 37,2 meter. Orienteringen er egentlig fra vest-sørvest til øst-nordøst. I tillegg til korsformen er det to små tilbygg utenfor østre korsarm: et sakristi på sørsiden og på nordsiden et tilbygg i skrå vinkel som en gang har vært passasje mellom to gravkapeller. Middelalderportalene er tapt. Tverrarmenes portaler er fra 1600-tallet (den nordre er spesielt fin), mens de øvrige er fra restaureringen i 1896. Murverk og bygningshistorie er gjennomgått detaljert i «Norges kirker».

Korskirkens nordportal
Mot koret
Døpefont

Interiør og inventar
Også interiørets historie er gjennomgått i «Norges kirker». Interiøret av i dag er et resultat av Christies og Bulls arbeider med endringer ved H.W. Rohde i 1940–45 samt noe arbeid etter krigen. Bull gav kirken et nyromansk preg. Det er kombinert orgel- og sangergalleri i vest. Kirken er møblert — hva skal vi kalle det? — litt katolsk. Benkene i østre korsarm går langs veggen som i koret i endel katedraler. Det har nok også sammenheng med prekestolens plassering på hjørnet mellom korsarmene. Alterpartiet er et podium ganske dypt inne i østre korsarm med en høydeforskjell på tre trinn. Et høyt, rundbuet vindu med glassmaleri er blikfang og fungerer som altertavle. Dette er formgitt av Frøydis Haavardsholm og kom på plass i 1928. Tidligere hadde vinduet vært blendet av i forbindelse med at kirken fikk altertavle laget av Eilif Peterssen i 1894 til erstatning for en eldre tavle. Peterssens bilde henger på østveggen i søndre tverrskip.

Prekestolen er fra Bulls restaurering (men visstnok «noget forbedret» i 1909), og det samme gjelder klebersteinsdøpefonten. Kirken har et Hollenbach-orgel fra 1892 som ble utvidet ved Walcker i 1928–29, samt et kororgel fra Paul Ott fra 1981. For øvrig kan kirkens orgelhistorie følges i «Norges kirker» og i Norsk orgelregister. Av kirkens tre klokker er to støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Graeve i Amsterdam i 1707 og én av O. Olsen & Søn i 1889. Foruten det som ellers er nevnt av inventargjenstander i «Norges kirker», finnes en rekke gjenstander fra kirken i museer.

Korskirken kirkegård
Gamle gravplater på kirkegården. Foto: Natalie Maynor, fra Wikimedia Commons.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården brukes ikke til begravelser i dag, men det finnes en rekke gamle gravplater der. Det antas at det tidligere har stått en rekke gravkapeller på kirkens nordside. Noen av disse kan ses på eldre tegninger. Til Korskirken sognet i sin tid også Assistentkirkegården på nordsiden av jernbanelinjen, som ble nedlagt i 1919.

Vestfra
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bergen domkirke

Bergen domkirke
Foto: Peter Neaum, fra Panoramio via Wikimedia Commons

Bakgrunn
Bjørgvin bispedømme (som opprinnelig hadde base på Selja) er et av våre tre opprinnelige bispedømmer sammen med Nidaros og Oslo. Bergens første domkirke var Kristkirken ved Håkonshallen.

Fransiskanerkirke
En olavskirke i Vågsbunnen er første gang nevnt i 1181 og ble overtatt av fransiskanerne i Håkon Håkonssons regjeringstid. Det antas at kirken ble ødelagt i bybrannen i 1248. Fransiskanerne oppførte så en ny kirke med utvidet skip og rett avsluttet kor, og de hadde klosteranlegg på sørsiden, der det i dag er kirkegård og katedralskole. Kirken brant igjen i 1270, og det drøyde helt til 1301 før gjenoppbygget kirke ble innviet, da med utvidet kor og skrudhus. Dette ble finansiert av Magnus Lagabøte, som ble gravlagt i fransiskanernes kirke. Kirken brant igjen i 1463–64, og lå fortsatt (delvis?) i ruiner da reformasjonen kom og klosterordnenes gods ble inndratt. Først da ble den satt i stand og brukt som domkirke, etter at Kristkirken var revet i 1531.

Domkirke
Bergen domkirke er i dag en toskipet langkirke med vesttårn og med skrudhus på nordvestsiden. Vesttårnet og det søndre sideskipet stammer imidlertid fra en utvidelse på 1600-tallet. I utgangspunktet var kirken en 60 meter lang og ganske smal enskipet hallkirke. Den ble satt i stand under biskop Geble Pederssøn og hadde på den tiden takrytter midt på skipet. I 1599 ble utvidelsesplaner godkjent, og det ble gitt tillatelse til å bruke stein fra Nonneseter kloster og fransiskanerklosteret. Kirken fikk med det sin nåværende form, og den ble satt raskt i stand igjen etter branner i 1623 og 1640. Etter bybrannen i 1702 ble den gjenoppbygget etter planer av Johan Conrad Ernst, og vi ser av årstallet 1707 at tårnet ble forhøyet (eller i det minste satt i stand) på den tiden. Kirken ble dessuten omfattende restaurert i 1880–83 under ledelse av Christian Christie og arkeologisk undersøkt av Peter Andras Blix. Ved den anledning ble søndre sideskip praktisk talt revet og bygget opp på nytt. I 1963–69 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Peter Helland-Hansen, og ved besøk i 2017 og 2022 pågikk omfattende retaureringsarbeider påbegynt i 2016.

Vestfra
Under oppussing

En kuriositet her er en kanonkule som er støpt (murt) inn i kirkens fasade et godt stykke opp på vesttårnet. Kulen sies å være et minne om slaget på Bergens våg i 1665, og mang en omviser har fortalt at kulen ble sittende fast da kirken ble beskutt. Det er naturligvis en fysisk umulighet, men det er ikke kjent akkurat når kulen ble festet til veggen.

Mot koret
Prekestol
Døpefont
Mot orgelgalleriet

Interiør og inventar
Interiøret er preget av restaureringen i 1880-årene, da rokokkointeriøret ble fjernet og kirken ble forsøkt gitt et preg av sent 1200-tall, skjønt det kan hevdes at det er vel så mye nygotikk. Kirken er altså toskipet, med sideskip på sørsiden, og det er derfor en viss asymmetri i kirkerommet. På nordsiden er en vindusrekke i nordmuren (til venstre) og på sørsiden (til høyre) bueganger. Det er orgelgalleri i vest. Det polygonalt avsluttede koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Vindu 1
Vindu 2
Vindu 3
Vindu 4

Fire korvinduer har glassmalerier fra 1883 bekostet av grosserer Christian Sundt og levert av W. Worrall & Co i London. «Norges kirker» gjennomgår kirkens altertavlehistorie. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og utført av Hans Johan Johannessen i kleberstein fra Osterfjorden. Tavlen står egentlig på gulvet bak alteret (som er fra samme restaurering). Det menigheten ser, er fem nisjer med figurer, der Kristus i midten er omgitt av de fire evangelistene med attributter. Rekkefølgen fra venstre mot høyre er Matteus, Lukas, Johannes og Markus, og en morsom detalj (avhengig av hvordan man ser på saken) er at Lukas feilaktig er fremstilt med ørn istedenfor okse, samtidig som Johannes korrekt også har ørn.

Alterparti
Alterparti. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Også når det gjelder prekestol, har kirken en lang historie, og den nåværende er tegnet av Christie eller Blix (synes ikke kjent, ifølge «Norges kirker») og utført av Hans Nielsen. Den er sekskantet og hovedsakelig av furu, med fem fag, hvorav fire har fyllinger. Døpefonten av kleberstein og marmor er tegnet av Christie og har naturligvis forgjengere.

Kirken har tre klokker: en fra 1707 (støpt av Claes Noorden og Jan Albert de Grave i Amsterdam), en fra 1754 (støpt av Michael Carl Troschell i København) og en fra 1902 (støpt av O. Olsen & Søn). Blant orglene her var et bygget av Gottfried Gloger i 1747–49 — hans største orgel før orgelet i Kongsberg kirke. Dagens orgel er et Rieger-orgel fra 1997. Det finnes også epitafier og annet. Dette samt skrudhusets interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».

Det går an å bli med på en virtuell omvisning i domkirken via denne nettsiden.

Skrudhuset
Skrudhuset. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården og muren rundt er bevart, men kirkegården er ikke lenger i bruk til begravelser. Katedralskolen er som nevnt på sørsiden. Til domkirken sognet i sin tid også Sankt Jakob kirkegård, som gikk ut av bruk i 1920.

Bergen domkirke
Restaureringen forventes å ta noen år.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Garmo kirke

Garmo kirke

Mange kjenner Garmo stavkirke på Maihaugen ved Lillehammer. Dette er kirken som avløste den på Garmo i Lom kommune. Den står ikke der den gamle stavkirken stod (ved Systun Garmo), men på et “nytt” kirkested på sørsiden av hovedveien. Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan, og byggmester var Elias A. Tonning fra Stryn. Den sinklaftede kirken stod upanelt et par år før den fikk bordkledning ved Arne Rise (sammen med lokale snekkere), som også sørget for innredning. Kirken ble innviet den 12. september 1879.

Garmo kirke er en langkirke som ifølge Kirkesøk har 150 sitteplasser. Den har rektangulært skip med kor i skipets bredde og sakristi i øst samt tårn i vest, med våpenhus i tårnfoten. Fra 1938 til 1968 ble kirken reparert, opprinnelig etter planer av Henrik Pettersen og med Åsmund Nyrnes som ansvarlig for snekkerarbeidet. Ved den anledning ble det pyntet på endel av inventaret. Bak det stod ikke minst Reidar Nyrnes, og kirken er preget av fin treskurd.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor vestinngangen, og korets gulv er to trinn høyere enn skipets gulv. Det er høyt korsille på hver side av midtgangen, og midtpartiet er en akantusbue skåret av Syver Nilsen Byrø (far til Jakob og Ola) i 1828 der det tradisjonelt var kongevåpen med monogram.

Prekestolen, som var staffert av Rasmus Bræk i 1879, fikk krillskurd av Reidar Nyrnes, som også står bak lysekrone, krusifiks til altertavlen og engler i korskillet. Også lesepulten har akantus. Altertavlen ble skåret av Jakob og Ola Byrø i 1879 og malt og forgylt av Ola Bræk. Den hadde tidligere et kors i storfeltet, men i 1966 malte Finn Krafft det nattverdsbildet tavlen nå har, og over det er altså Nyrnes’ krusifiks (også fra 1966). Den timeglassformede døpefonten ble laget av Ola Byrø i 1879. En klebersteinsdøpefont fra middelalderen som var overført fra stavkirken, ble brukt i kort tid før denne var ferdig, og så overlatt til Oldsaksamlingen før den gikk videre til Garmo stavkirke på Maihaugen.

Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen og ble innviet den 28. september 1929. Av de to kirkeklokkene ble den eldste støpt av Erich Schmidt i Christiania i 1816 og er overført fra gamlekirken. Det finnes også en klokke fra Olsen Nauen fra 1971.

Kirken er omgitt av kirkegården, der man finner graver for flere spillemannsfamilier. Den nåværende kirkegårdsporten ble laget av Åsmund og Reidar Nyrnes i 1944, og sistnevnte har også smidd spir, klinke og beslag til porten.

Garmo kirke
Garmo kirke
Garmo kirke
Garmo kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heensåsen kirke

Heensåsen kirke

Bakgrunn
Heensåsen kirke ligger i Hensåsen, i østre del av Vang kommune i Valdres, et stykke vest for Høre stavkirke og øst for Vangsmjøsi. Stedsnavnet ser for det meste ut til å skrives Hensåsen, mens det varierer noe for kirkenavnet (Norges kirker skriver det faktisk Henseåsen). Arbeid for kirke begynte før midten av 1800-tallet. Da Vang stavkirke skulle få avløsning av ny hovedkirke i 1840, var det dem som tok til orde for å flytte stavkirken til Hensåsen. Det skjedde imidlertid ikke. Heller ikke en søknad om kirkebygg i 1860 nådde frem.

Tidlig i 1890-årene ble arbeidet for kirkebygg intensivert. I første omgang ble det anlagt hjelpekirkegård på sørsiden av Hensåsvegen i 1895, et årstall som er å finne på portalen inn til gravplassen, med innvielse 2. november. Kirkedepartementet forkastet kapelltegninger utført av norskamerikaneren Ole Søndrol, men nye tegninger utarbeidet av Johan Meyer ble lagt til grunn for kapelloppføringen, og byggetillatelse ble gitt ved kgl.res. av 5. mai 1900. Byggmester ved oppførelsen var Erik Eriksen, en norskamerikaner fra Øystre Slidre Kirken ble oppført nord for Hensåsvegen noe nærmere Tørpegardsvegen ennn gravplassen, og kapellet ble innviet den 17. september 1902. I dag tituleres bygget som kirke.

Kirkebygg
Heensåsen kirke er en langkirke i bindingsverk og har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Den har rektangulært skip med våpenhus i vest og trappehus sør for vestenden. Koret i øst er rett avsluttet, og det er sakristi på nordsiden av det (delvis opprinnelig, senere forlenget østover med dåpsventerom). Alt i alt gir dette kirken et noe asymmetrisk preg. Det er takrytter på skipets møne. Kirken ble rehabilitert til 75-årsjubileet i 1977.

Interiør og inventar
Interiøret har vært malt om et par ganger. Malte dekorasjoner fra 1913 ble delvis overmalt i 1977. Det er galleri innenfor inngangen i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Koråpningen har en slags spissbueform, og prekestolen (visstnok utført av byggmester Erik Eriksens bror) står til høyre (sør) i koråpningen og har oppgang fra koret. Like ved siden av står en klokkerbenk, og det finnes også en lesepult.

Selve altertavlen er utført av Thorstein Verpilen og har et oppstandelsesbilde malt av Sara Kirkeberg Raugland i 1901, visstnok i kopi etter et amerikansk bilde. Teksten under bildet lyder: «Jeg er opstandelsen og livet» (Joh 11, 25)

Døpefonten er åttekantet. Kirken hadde først harmonium, men fikk etter 1967 et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to klokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1895 og hang opprinnelig i en støpul, men er overført til kirken.

Interiør og inventar er skildret mer detaljert i «Norges kirker». I forbindelse med kirkens hundreårsjubileum utkom en jubileumsbok.

Kirkegård og omgivelser
Det er altså kirkegård på nedsiden av fylkesveien. Nordvest for kirken står et bårehus fra 1977 med bårerom og lagerrom. I bårerommet er et lite alter. Ved oppkjørselen til kirken står et lite bygg som opprinnelig var stall, men som brukes som uthus.

Heensåsen kirkegård
Kirkegård på nedsiden av fylkesveien

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hunn kirke

Hunn kirke

La oss begynne med å fastslå at Hunn gamle kirke, som ble revet i 1881, og dagens Hunn kirke ikke har så mye med hverandre å gjøre, selv om begge er/var i det som nå er Gjøvik kommune (tidligere i Vardal) og det ikke var så mange kilometer mellom dem. Hunn gamle kirke ble avløst av Gjøvik kirke. Den lå der Hunn kapell og gravlund ligger.

Dagens Hunn kirke er en kubisk arbeidskirke i rød tegl tegnet av Helge Abrahamsen. Den ble innviet den 15. september 1968 og har adresse Åsveien 35. Kirken har frittstående klokketårn. Antallet sitteplasser i kirkerommet er 400, og bygget huser ellers rom for ulike aktiviteter som kor, klubb, misjonsforening m.m.

Altertavlen (1973) er av Victor Sparre, mens arkitekten selv står bak døpefonten i furu. Prekestolen er utført av Lilleegnen Trevare. Orgelet (1968) kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i nærliggende Snertingdal og har 16 stemmer. Kirkeklokkene er fra Olsen Nauen.

Kirken brukes ellers til konserter. Det ble feiret 40-årsjubileum i 2008.

Hunn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Jevnaker kirke

Jevnaker kirke

Bakgrunn
Jevnaker kirke ligger i Prestmoen, i skråningene øst for Jevnaker sentrum, der hvor E16 (tidligere riksvei 35) kommer over fra Lunner. Den har utsikt over Randsfjorden og mot sentrum. På stedet stod det tidligere en steinkirke, visstnok med aner tilbake til 1000-tallet (nærmere bestemt Olav Kyrres tid, dvs. 1066-1093). Denne steinkirken skal ha vært i god stand da den ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, men en hundre års tid senere ble den karakterisert som «aldeles ubrugbar og kassabel». Etter noe om og men og overføring av eiendomsrettigheter ble den gamle kirken revet i 1832 og ny kirke oppført.

Kirkebygg
Den nåværende trekirken er åttekantet og sies gjerne å være modellert etter Vang kirke utenfor Hamar (tegnet av Abraham Pihl eller muligens Svend Aspaas, skjønt begge hadde vært døde noen år da Jevnakerkirken visstnok ble oppført etter en modell). Kirken er laftet, men kledd med stående panel utvendig (fra 1842). Den ble innviet den 8. oktober 1834 og er med sine rundt 700 plasser Hadelands største kirke.

Interiør
Kirken har to etasjer med gallerier over selve kirkegulvet, så den kan i grunnen sies å ha tre etasjer, som vi ser av vinduene. Som Vang kirke fikk den prekestolalter, som den i motsetning til Vang har beholdt. Opprinnelig hadde vesttårnet pyramidetak (eller telttak, om man vil), men tårnet ble bygget om og fikk sin nåværende form (tegnet av Sverre Knudsen, utført av byggmester A. Mathisen) i 1910. Til å begynne med var benkeplasser fordelt etter stand og stilling i samsvar med tradisjonen, men skilleveggene ble fjernet i 1890 i forbindelse med endring av benker og gallerier. For øvrig er det naturligvis gjort en rekke endringer og reparasjoner opp gjennom årene.

Alterbildet viser hyrdene som tilber Jesusbarnet med Josef og Maria. Selve prekestoldelen er syvkantet. Døpefonten, i tre, er fra 1732. Den er kalkformet og utsmykket med akantusutskjæringer, malt og forgyllet. Døpefatet i forsølvet messing er fra ca. 1660, og kirken har en alterkalk og disk fra 1718. Noe av dette er naturligvis overført fra gamlekirken.

Kirken hadde tidligere et 18 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk fra 1962. Dette bel i 2017 byttet ut med et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. september.

Kirkens to klokker er fra 1789 og 1893, fra hhv. Erich Schmidt og Ole Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, der det står et gravkapell nord for kirken. Gravkapellet så i januar 2010 ut som det kunne trenge et strøk maling, et inntrykk som ble bekreftet i visitasprotokollen for bispevisitasen i september 2008. Der fremgikk det at kapellet trengte å renoveres, og at taket ikke var tett. Det ble også lagt opp til å innrede det som et livssynsnøytralt ritualrom og forsamlingslokale for menigheten. Det fremgår dessuten av protokollen at det er planer om å utvide kirkegården. I årsmeldingen for 2012 ble det meldt at penger var bevilget til opprusting av gravkapellet, og at midler var avsatt til kirkegårdsutvidelse. Det er mulig å søke etter gravlagte i Jevnaker komune her.

Prestegården ligger på nedsiden av E16 (tidligere riksvei 35).

Jevnaker kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kapp kirke

Kapp kirke

Bakgrunn
Kapp kirke var den tredje Totenkirken Henry Bucher tegnet i løpet av et par tiår. Byggingen tok til våren 1937, ledet av tømmermester Karl Johnsen Kjæsarud. Johan Mortensen utførte blikkenslagerarbeidet, Asbjørn Moe gjorde malerarbeid, og Per Johnsen stod for elektriske installasjoner. Kapellet, som det da var, ble innviet den 14. mai 1939, samme år som den noe forsinkede Raufoss kirke (Aas kirke ble innviet i 1921). Kirken ligger på det som var gården Evenruds grunn, litt opp fra Mjøsa i forhold til Kapp sentrum og med flott utsikt.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en tømret langkirke med 167 plasser. Kirken har rektangulært skip og et smalere og lavere, rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier i nord og sør. Det er en takrytter nær vestenden av skipet, med årstallet 1938 på vindfløyen. Vest for skipet er det menighetssal. Selve skipet har innganger på nordsiden og sørsiden.

Interiør og inventar
Kirken har vestgalleri, og den ble restaurert i 1984. Alterbildet ble laget av Henry Vik i 1940 og fremstiller Forklarelsen. Bildet dekker korets fondvegg rundt vinduet og ble visstnok montert seksjonsvis. Prekestolen (i tre, fra 1939, av Gustav Johnsen) ble 23. februar 2010 tatt ut av kirken og sendt til oppbevaring på Hoff. Den ser ut til å være erstattet med en som er mindre omfangsrik. Begrunnelsen er (ifølge menighetsbladet) at prekestolen tok for stor plass rundt koret, og det skal kjøpes inn en lysglobe. Døpefonten er også i tre og fra 1939 og laget av Gustav Johnsen. For noen år siden kom det på plass to treskulpturer i kirken laget av Angelina Engelsen. Figurene står på hver sin langvegg og forestiller Såmannen og Kvinnen ved Sykarsbrønn. Orgelet på vestgalleriet er fra 1979, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og den ene kirkeklokken er fra Olsen Nauen. Det skal være kirketekstiler av Borgny Svalastog her fra 1993.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. De fleste begravelser finner sted ved Hoff kirke. I jubileumsheftet fra 1989 ytres det ønske om egen kirkegård, med håp om at det ordnes innen år 2000. Da undertegnede fotograferte på stedet i 2009 og 2016, var det fortsatt ikke kommet i stand, men det er mulig det jobbes med saken.

Menighetsbladet kan leses her.

Kapp kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kinn kirke

Kinn kirke

Bakgrunn
Kinn kirke ligger i Aust-Torpa, nær sørenden av fylkesvei 2440 og ikke langt fra Snertingdalsvegen, som går mellom Torpa og Snertingdal (ved en parallelvei til veien mellom Lillehammer og Dokka). Det er den nyeste og minste av Torpa-kirkene, en langkirke i tre som ble innviet i 1956. Den har ifølge Kirkesøk 140 sitteplasser.

I middelalderen lå det imidlertid en annen kirke på omtrent samme sted. Det var av tre og er omtalt i 1337 og 1554 (bispevisitas). Det ser ut til å dreie seg om en stavkirke som var viet til erkeengelen Mikael. På 1600-tallet ble den utvidet: Rundt 1652 ble stavkirkedelen gjort om til kor, og ytre svalganger ble trolig fjernet. I 1663 ble kirken bordkledd, så den var da bygget om i mellomtiden. Den ble solgt på auksjon som andre kirker og kom på allmuens hender i 1749. I 1750–53 ble kirken igjen utvidet. Denne gangen ble stavkirkedelen revet, og kirken ble ombygget til en tømret korskirke som fikk tårn eller takrytter. Byggmester for ombyggingen var Sven Olsen Traaset. Etter dette kom en forfallsperiode, og kirken ble i 1790 betegnet som «ussel». I 1823 ble den revet, og inventar og materialer ble spredt på bygda. Åmot kirke overtok som kirke for Torpa.

Gravplassen ble imidlertid fortsatt benyttet etter dette, og i 1890 ble det reist et kombinert klokketårn og redskapshus. Det var åttekantet, og i det ble det hengt opp to kirkeklokker.

Dagens kirkebygg
Det ble etterhvert arbeidet for ny kirke, særlig utover 1930-årene, da den gamle altersteinen, som hadde vært oppbevart på Nord-Kinn, symbolsk nok ble tilbakeført til kirkegården og plassert ved klokketårnet. Ny kirke ble tegnet av Wilhelm Swensen, og i 1941 var det meste klart og vedtak banket igjennom. Så ble det forpurret av krigens gang, vedtak ble ikke fulgt opp, og det oppstod strid om plasseringen. Først i 1956 blir arbeidet gjennomført under byggmester Arne Lybech fra Snertingdal, med innvielse av den nye kirken 16. september på den gamle kirkegården.
Kirken deler for øvrig menighet/sogn med Åmot kirke i Nord-Torpa, mens Lunde kirke i Vest-Torpa har eget sogn.

Interiør og inventar
Mye av inventaret ble laget på snekkerverkstedet til Ragnvald Sollien, og treskjærerarbeid ble utført av Arne Sørum. Malerarbeid ble utført av Alf Bakke. Altertavlen ble skåret av Sørum og bildet malt av Gunnar Bergstø. Det viser Frans av Assisi. Under det står den gamle altersteinen fra middelalderen. Orgelet ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet i 1959. Kirkeleksikonet har ingen informasjon om prekestolen og døpefonten. Vestgalleriet ser ut til å ha apostelbilder på brystningen. Det ser ut til at de to klokkene fra klokketårnet ble overført til den nye kirken. De ble støpt i Tyskland i 1890. I 1995 ble det installert et automatisk ringeanlegg fra Olsen Nauen. Kirken har en rekke kirketekstiler fra 1980-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså gammel, og det finnes fortsatt noen meter riktig gammel kirkegårdsmur. Kirkegården er blitt utvidet et par ganger etter innvielsen og er nå på drøyt fem mål med plass til 423 graver, ifølge kommunen. I 1971 ble det oppført et bårehus.

Kinn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Leirskogen kirke

Leirskogen kirke

Leirskogen kirke ligger en drøy mil øst for Bagn, på vei mot Etna og Dokka. Det ble tatt lokalt initiativ til kirkebygging ut fra et ønske om kortere kirkevei (området sognet til Bagn). Overlærer Sørbøen laget en skisse med utgangspunkt i en skolebygning som ikke lenger var i bruk, og gaver og legatmidler bidro til finansieringen. Tomt til kirkegård ble gitt av Ingrid og Engbret Langødegård, arkitekt ved byggingen var Bakken & Grimsgaard fra Drammen, og inventaret ble tegnet av arkitekt Jens Dunker i samarbeid med Anders Bugge fra Riksantikvaren. Byggmester var Halvor Meisdalshagen. Leirskogen kapell, som det da var, ble innviet den 18. mars 1924 og har vært titulert som kirke siden 1995.

Bygget er en langkirke i tre med rektangulært skip og rett avsluttet kor. Orienteringen er nesten fra nord mot sør. På nordsiden av skipet er det tårn med våpenhus og utbygg på hver side, og det er sakristi på sørsiden av koret (fra 1934, med bårerom i kjelleren). Skipets vegger er laftet med bindingsverk i gavlene, mens koret antas å være i bindingsverk, i likhet med sakristiet. Kledningen ble byttet ut i 1959, og panelet ble hvitmalt i 1961. Også innvendig er veggene kledd med panel. Tårnet har tre vinduer i hver langvegg, og koret ett i hver sidevegg. Det er orgelgalleri over ingnangen i nord. Kirken har 85 sitteplasser i skipet.

Korets vinduer har glassmalerier fra 1932 utført av Tidemand Gjørud. De viser Hyrdenes tilbedelse, Forklarelsen, Den fattige Lasarus og Jesus i Emmaus. Altertavlen ble laget av Tidemand Gjørud i 1932, og bildet, som viser Den gode hyrde, er kopiert etter altertavlen i Klakring kirke i Danmark. Prekestolen (i hjørnet av skipet til venstre for koråpningen) har en rekke ornamenter, deriblant Guds lam (på døren). Døpefonten er firkantet med brutte hjørner og har en medaljong med en kopi av Rafaels Madonna della Sedia. Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1973, og de to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn. På orgelgalleriets brystning er det fem store, dekorerte felt som fra venstre til høyre viser Jesus som barn i tempelet, Mennesker som søker Jesus, Bergprekenen, En lam som bæres til Jesus, og Korsreisingen. Over inngangsdøren under galleriet ses evangelistsymbolene. Det finnes interiørbilder hos Kunsthistorie.com og Wikipedia.

Kirkegården ble innviet den 25. november 1925. Den omfattet da bare ett mål, men er siden utvidet flere ganger. Kirkevangen ble planert i 1968, og kirkegården er omgitt av hvitt stakitt. Nordvest for kirken står en kirkestue som også har bårerom samt diverse fasiliteter. Bygget er tegnet av arkitektfirmaet T. Fjelstad og E. Sølvsberg og ble innviet i 1993.
Leirskogen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lesjaverk kirke

Lesjaverk kirke

På Lesjaverk ble det oppført kirke i forbindelse med jernverket i 1695. Denne kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og er nå sognekirke der.

Etter fredningstiden ble tømmergjerdet rundt kirkegården tatt ned og solgt på auksjon, og gravminnene forfalt. Bare noen få gravminner av stein ble igjen, deriblant det over verkseier Reinhold Ziegler (1677–1729). I 1933 begynte man imidlertid med syttendemaigudstjenester på stedet, og arbeid for ny kirke tok til. Kirkegården ble gjeninnviet den 29. september 1941. En gårdsklokke ble midlertidig satt opp i kirkegårdsporten, før det i 1950 ble reist en støpul der to klokker fra Olsen Nauen fikk plass.

Det drøyde noe lenger med kirkebygging. Et par arkitektutkast forble urealisert: Det ene var det innvendinger mot; i det andre tilfellet var finansieringen mangelfull. Ny kirke ble tegnet av arkitektfirmaet Nissen & Brynning (grunnlagt av Henrik Nissen d.y. og Gunnar Brynning, men førstnevnte døde i 1953), og byggmester var Åsmund Nyrnes. Kirken ble oppført fra 1962 (grunnstein nedlagt 25. juni) og innviet den 19. juli 1964 av nylig tiltrådt biskop Alex Johnson. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 120 sitteplasser. Kirken har orgelgalleri over vestinngangen.

Altertavle, prekestol og døpefont i tre er laget av den lokale treskjæreren Otto Sveen. Altertavlen har en Kristus-figur, og også prekestolen har utskårne relieffigurer. Også annet inventar er laget av lokale håndverkere. Orgelet er fra Paul Ott fra 1977. Da det ble installert, ble det tidligere orgelet overført til Sjong seterkapell.

På kirkegården er det tre britiske krigsgraver her. Det ser ut til å være bårerom under kirken.
Lesja kommune hadde tidligere to sogn, men de er slått sammen til ett: Lesja og Lesjaskog.

Fra sørøst
Fra vest
Inngang til bårerom?
Krigsgraver
Minnesmerke
Reinhold Ziegler

Kilder og videre lesning:

  • Otto Østerås: «Lesjaverk kirke — en historisk oversikt», i Årsskrift for Lesja Historielag 1983, s. 38–52
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 607
  • Kirkesøk
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 106–111 (om Lesjaskog kirke)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden