Stikkord: Olsen Nauen Klokkestøperi

Svatsum kirke

Svatsum kirke

Bakgrunn
Det har stått flere kirker på (Nedre) Svatsum. Den første — en stavkirke — antas å ha blitt oppført tidlig på 1300-tallet på Kirkebø, oppi lia nord for det nåværende kirkestedet. En befaring i 1725 konkluderte med at kirken var gammel og forfallen og måtte erstattes. Dette skjedde året etter, da ny kirke ble oppført nede i dalbunnen. Gamlekirken hadde et par krusifikser fra fra 1200-1330 samt figurer av Maria og Paulus som muligens var laget av Balkemesteren. De to sistnevnte figurene er å finne i Universitetets oldsaksamling.

Kirken fra 1726 var en tømret langkirke, og i tillegg fantes et skriftehus, en stue med et lite kammer med kakkelovn der presten kunne overnatte. Det forfalt imidlertid raskt. Kirken fikk i 1768 en altertavle som var malt av Eistein Guttormsson Kjørrn. På midten av 1800-tallet var det snakk om å utbedre eller utvide kirken, men det endte med at ny kirke ble oppført, og materialer fra den gamle kirken ble brukt til å bygge Aulstad kirke, som også fikk noe av inventaret.

Svatsum kirke
Svatsum kirke
Svatsum kirke

Dagens kirke
Svatsum kirke er en åttekantet laftet kirke med 250 plasser. Kirken ble tegnet av Otto Hjort Friis og oppført av tømmermester Johann Eriksen fra Lillehammer, mens snekkermester Andersen stod for innredningen. Kirken ble oppført i søndre utkant av den gamle kirkegården, som altså ble utvidet, og ble innviet den 25. oktober 1860. Som det fremgår av bildene, har kirken stående utvendig panel. Det kom til i 1866. Tårnet gjør et nærmest bysantisk inntrykk. I den østre enden av kirken er et lite sakristi som kom til på 1920-tallet. Kirken ble grundig pusset opp og satt i stand til hundreårsjubileet i 1960, og også til 150-årsjubileet ble den pusset opp.

Interiør
Inne i kirken bæres takkonstruksjonen av fire søyler, og fra de to østligste søylene går en slags korskranker mot østveggen. Oppgangen til prekestolen går den sørlige av disse. På skråveggene bak koret har vinduene fått glassmalerier utført av Sigrid Blekastad til 150-årsjubileet i 2010, og det er også anskaffet nytt kirkesølv. Jubileumsgudstjeneste ble holdt søndag 30. mai 2010 med preken av biskopen.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen, fra 1894, har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator malt av Christen Brun. I forbindelse med dette bildet henvises det opprinnelig til 2 Kor 1, 5–7, men her (som i flere andre norske kirker der det samme bildet er gjengitt, f.eks. Tangen kirke) er det Matt 11, 28 som er sitert. (Det sitatet forbindes ellers med Blochs andre versjon av samme motiv.) Rammen er laget sløydlærer Aasmundstad.

Prekestolen og døpefonten er på alter med kirken (og dåpsfatet er eldre). Orgelet, fra 1960, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har to klokker fra 1200- eller 1300-tallet, men den ene er sprukket og brukes ikke. Til erstatning støpte Olsen Nauen en ny klokke i 1981.

Kirkegård
Kirkegården omgir kirken og er utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen vest for kirken står blant annet en kirkestue. Den stod tidligere (før hundreårsjubileet) på nordsiden av riksveien (nå fylkesvei 255), og det er bårerom i kjelleren. Også øst for kirkegården er det parkeringsplass.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nordre Ål kirke

Nordre Ål kirke

Bakgrunn
Arbeidet for kirke i nordre del av Lillehammer går mange tiår tilbake. En kirkeforening ble stiftet i 1936, og sognet ble utskilt fra Mesna (som ikke hadde noe eget kirkebygg) i 1976. I 1971 ble det oppnevnt et utvalg som skulle arbeide med forprosjekt, og det forelå planer i 1973. Tomt ble innkjøpt året etter, og det var meningen av byggingen skulle begynne. Det var imidlertid ikke satt av kommunale midler til bygging (som tilsynelatende skulle skje etter innsamling), og kommunen valgte å bruke tomten til andre formål da det kom til stykket.

Et kommunalt vedtak i 1983 førte til oppnevnelse av ny komité i 1984. Komiteen utarbeidet planer som blant annet omtalte behov og definerte ønsket symbolbruk. Kirkegårdens plassering ble vedtatt i 1985, og en arkitektgruppe ble nedsatt i 1987. Med i denne var Willy Sveen som prosjektleder. Han regnes også som kirkens arkitekt, og det sies at han ved utformingen tok utgangspunkt i Den hellige gravs kirke i Jerusalem og Santa Costanza i Roma. Planer ble fremlagt i 1987 og godkjent i 1988. Etter utsettelser kom kirken med i OL-planene. Deltagerlandsbyen var nær Nordre Ål kirkegård. Kirken, som opprinnelig var tenkt plassert sørvest for kirkegården, ble oppført nordøst for den, og ble brukt som bar, diskotek og kino før den ble vigslet som kirke. Selve kirkeinnvielsen fant sted den 2. oktober 1994.

Nordre Ål kirke
Nordre Ål kirke
Nordre Ål kirke

Kirkebygg
Nordre Ål kirke er en arbeidskirke i tre og betong med 600 sitteplasser. Den ligger i et boligstrøk på Lillehammer og hever seg ikke mye over den omkringliggende bebyggelsen. Opprinnelig var kirken tenkt å ha hovedakse fra vest til øst, men på grunn av omstendighetene fikk den akse fra nord til sør, fra klokketårnet med kors til kuppelen med lanterne. Det er et lite kapell med alter i tårnfoten, og hovedalteret er i rommet under kuppelen. Aksen går skrått gjennom det nesten rektangulære bygget, og det er hovedinngang fra “kirkebakken” (egentlig et flatt område) i nordøst, ved siden av tårnet. Selve kirkerommet får dermed nærmest vifteform, og kan skilles fra et par tilstøtende saler med foldedører. Blant andre rom i komplekset kan nevnes kontorlokaler i sørvest og barnehage mot nordvest, skjønt sistnevnte — som hadde navnet Storberge etter nærmeste gård og ble drevet av menigheten — ble nedlagt høsten 2013.

Interiør og inventar
Aksen går fra alfa til omega, altså fra begynnelse til slutt. Alfa er representert ved en bue (Alfaporten) i våpenhuset (eller kirketorget), og omega omgir et vindu over en utgangsdør bak alteret der kister blir fraktet ut ved begravelser, altså livets utgang. Mellom disse ytterpunktene er et symbolladet kirkerom. Over inngangsdøren til kirkerommet finner vi en kopi av et klostervindu fra oldkirken i Olympia, gitt i gave i forbindelse med OL i 1994. I gulvet like innenfor inngangen til selve kirkerommet er det innfelt et gresk kors av mosaikkbiter, det såkalte Jerusalemkorset. Før alteret passeres døpefonten, som er laget av Karl Johan Giskeødegård og kom på plass i 1996.

Gjennom alfaporten
Dør inn mot kirkerommet
Mot kirkerommet
Mot lysgloben
Kirkerom
Alterrotunde
Døpefont
Alter
Klart til nattverd
Prekestol
Korsvei
Omegavindu og utgang
Orgel
Kuppel
Kirkeskip
Til kapellet
Kapell i tårnfoten
Menighetssal

Alterområdet er altså under kuppelen i sør, i en rotunde båret av syv søyler, med selve alteret på et podium. Ifølge en hovedoppgave om kirken fra 1999 er det meningen at alterbordet skal være av marmor fra Carrara, men det rapporteres at det daværende alteret var av tre (på en sokkel av mørk larvikitt). I et flyveblad som fås i kirken, meldes det imidlertid at marmorplaten er kommet på plass. Til venstre for alterrotunden er prekestolen, som er flyttbar og skyves til side når kister skal fraktes ut på kirkegården ved begravelser. To rektangulære bilder med oppstandelsesmotiv på utgangsdøren bak alteret kan sies å fungere som alterbilder. På veggen i omgangen bak alteret (samt til venstre for denne) finner vi korsveien, fjorten bilder fra Jesu lidelseshistorie laget av Anne Lise Knoff.

Orgelet står nærmest på en slags plattform et par trinn opp fra kirkegulvet i vest. Det har sytten stemmer og er bygget av Robert Gustavsson, og intonasjonen er ved Mads Kjersgaard.

I hjørnet bak alteret i kapellet i tårnfoten henger et bronsekrusifiks laget av Svein Tore Kleppan. Det er en slags forstørret versjon av det såkalte Storbergkorset (fra 1100-tallet), som ble funnet ved den nærliggende Storberget gård i 1871, og som nå befinner seg i Oldsaksamlingen. I taket har Lillehammer-maleren Finn Lande Andersen malt stjernehimmelen.

Barnehage
Fra kirkegården
Fra kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger litt nedenfor kirken, mot sørvest, gjennom et lite skogholt. Den ble anlagt før byggingen av kirken og har et klokketårn i kalkstein og aluminium tegnet av Arne Thorsrud. Der henger en klokke fra Olsen Nauen fra 1982, ifølge kirkeleksikonet, mens kirkens klokketårn har en klokke fra 1994 fra samme støperi.

Det ble feiret tyveårsjubileum i oktober 2014 med jubileumsgudstjeneste den 5. oktober.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Moen kirke

Moen kirke

Bakgrunn
I Gran kommune på Hadeland er sogneinndelingen litt utenom det vanlige ved at kirkene er samlet i grupper innenfor kommunen og fellesrådet. Moen kirke har felles sogn og menighet med Ål kirke, som ligger like øst for Gran sentrum. Moen ligger litt nord for Jaren og litt øst for Brandbu.

Kirkebygg
Moen kirke begynte sitt liv med betegnelsen kapell i 1914, tegnet av Harald Aars. Etter et folkemøte i oktober 1910 ble det nedsatt en komité i Moen krets, som den gang talte 915 innbyggere. En tomt på 3 mål ble gitt av Kjersti og Johan Trulserud, Tingelstad almenning gav tømmer, og innsamlingsaksjon ble igangsatt, både lokalt og blant utvandrede hadelendinger i Amerika. Samlet pris beløp seg til 20.000 kr. I 1912 ble Aars hyret som arkitekt og fikk 300 kr for tegningene. Kapellet ble innviet den 18. juni 1914.

Det er en laftet langkirke i en ganske nasjonalromantisk stil. Takutspring gir litt assosiasjoner til stavkirkene, selv om det pyramideaktige taket på tårnet forbindes med andre kirketyper. Kirken har galleri, og antall sitteplasser er rundt 250. Det sies at det var stall her i begynnelsen med plass til åtte hester.

Inventar
Altertavlen er fra kirkens åpning og ble malt av Helene Gundersen. Motivet er kopiert etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Prekestolen er i venstrekant av korbuen, og på veggen bakom, på venstresiden, henger et krusifiks.

Kirken har et pipeorgel fra Jørgensen fra 1953. Dette er i 2017 restaurert og utvidet med innvielse den 26. november. Ifølge kirkeleksikonet finnes det to kirkeklokker fra Olsen Nauen fra 1914.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård. Litt øst (eller øst-nordøst) for kirken, like oppi bakken, er et bårehus, halvt nedsenket i jorden. Vest (eller nordvest) for kirken, ved parkeringsplassen, er et servicebygg.

Det ble utgitt et jubileumsskrift ved 70-årsjubileet i 1984.

Moen kirke
Moen kirke
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lomen kirke

Lomen kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Kirkegården ved Lomen stavkirke begynte å bli for liten, og en ny gravplass ble innviet ved gården Hovi — nedenfor, altså sør for, E16, et stykke vest for stavkirken — i 1903. Lomen kirke ble tegnet av Heinrich Jürgensen og innviet noen år etter gravplassen, den 29. juli 1914. Kirken har 200 plasser ifølge Kirkesøk, og den kan vel sies å være i en slags nyromansk stil. Det er en langkirke med rektangulært skip og smalere kor omgitt av sakristier. Utenfra virker imidlertid sakristiene kamuflert, slik at bygningskroppen blir jevnbred. Apsen røper korenden, men tårnet er uvanlig nok i øst, over koret og med samme bredde. Selve orienteringen er altså den vanlige, og det er våpenhus (eller vindfang) i vest.

Interiør og inventar
Interiør og inventar er skildret i Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en oppsummering. Alteret har ikke altertavle, men et kors. De tre østvinduene i koret har glassmalerier utført av Emanuel Vigeland i 1940 med motiver fra den fortapte sønns hjemkomst. Prekestolen har fire fag og kors i fyllingene. Døpefonten er i kleberstein og har åttekantet kalkform. Det er et fremspringende galleri oppe på veggen i øst. Kirken overtok i 1916 et Amund Eriksen-orgel (opprinnelig fra 1867) fra Ås kirke. Dagens orgel er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968. De to kirkeklokkene er støpt av det firmaet som nå kalles Olsen Nauen. Lokale Marit Annys Vevstogo har levert messehagel og stola.

Kirkegård og omgivelser
Kirken har altså kirkegård, og det ble oppført et bårehus på nordsiden av kirken i 1964, tegnet av Ingvar Karlsen. Dette ble utvidet med andre servicefunksjoner i 1984, og huset er delvis nedsenket i en skråning.

Lomen kirke
Lomen kirke
Lomen kirke
Kirkegårdsportal
Bårehus
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lillehammer kirke

Lillehammer kirke

Bakgrunn, stavkirken
Dagens Lillehammer kirke har et par forgjengere. Første kirke var en stavkirke. Selve kirken er ikke nevnt i middelalderen, men sognet er omtalt på 1300-tallet. Kirkestedet var ved møtet mellom to gamle ferdselsveier: kongeveien og veien fra fergestedet, like ved Hammer gård. Det ble holdt marked mellom gården og kirken. Vi antar at det var en beskjeden stavkirke (anneks til Fåberg). Denne kirken er nevnt i en jordebok fra 1577, og det finnes regnskaper fra 1617, men ikke mye er kjent om kirkens utseende utover at den hadde tårn. Det fortelles om reparasjoner og forfallsperioder i løpet av 1600-tallet. I 1723 ble alle kirkene i det som da var Fåberg, solgt til fem bønder som handlet på vegne av allmuen. Kirken ble stående til 1730-tallet, da den ble avløst av en tømmerkirke.

Fra stavkirken er bevart enkelte inventargjenstander av varierende alder. Det gjelder ikke minst altertavlen fra 1695, som ble brukt også i neste kirke, og som i dag er å se i Garmo stavkirke på Maihaugen. Skjebnen til en altertavle og prekestol som ble malt i 1625, er derimot ukjent. En steinplate som antas å ha vært alterbord, og som i sin tid ble funnet utenfor kirkedøren, brukes i dag som alterbord i Fiskerkapellet på Maihaugen. Kalk og disk (først omtalt i 1675) skal fortsatt finnes i kirken. Et dåpsfat som i 1920 ble gitt til De Sandvigske Samlinger (Maihaugen), skal etter tradisjonen ha vært i Lillehammer kirke. Det ble skjenket av Georg Reichwein, som også gav altertavlen, i 1682.

Tidligere altertavle
Lillehammers tidligere kirke
Koret før restaurering

Tømmerkirken
Kirke nummer to var tømret korskirke som ble innviet av biskop Peder Hersleb den 9. januar 1733. Den skal ha lignet mye på Fåberg kirke, som ble oppført noen år tidligere, men den hadde sentraltårn mens Fåberg har vesttårn. (Se denne illustrasjonen.) Det sies at denne kirken ble påført store skader da den i nødsårene før 1814 ble brukt som kornkammer. Den ble imidlertid satt i stand igjen etterpå. Lillehammer by ble grunnlagt i 1827, og kirken ble etterhvert ansett som for liten og utidsmessig. Det vokste frem et krav om ny kirke, og den ble bygget like ved den gamle, som ble revet i 1881.

Altertavlen ble altså overført fra stavkirken, og den skal ha fått akantusutskjæringer ved Bjørn Olstad i 1732. Olstad sies også å stå bak prekestolen, som i motsetning til altertavlen ikke er å finne i Garmokirken, men noen utskjæringer på Maihaugen antas å stamme fra den samt fra korskillet. Det fortelles at arbeidet med interiøret tok tid. Prekestol og døpefont (ny i 1739) var fremdeles ikke malt i 1748. En messehagel fra 1792 er på Maihaugen, med en kopi i Garmokirken. Fra denne kirken er også den ene av kirkeklokkene. En vindfløy med årstallet 1734 er nå å finne ved inngangen i Søre Ål kirke.

Vestfra
Vestportal
Gravkapell

Dagens kirke
Dagens kirke er en nygotisk langkirke i tegl som ble innviet den 14. juni 1882. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer. Antallet plasser i kirken oppgis av Kirkesøk til 448. Kirken ble omfattende restaurert i 1959, da den også fikk noe av det sentrale inventaret som prekestolen og altertavlen. Altertavlen hadde opprinnelig et bilde som ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kirke («Kristus i skyen»). Dette bildet er nå utstilt på Maihaugen. I 1959 fikk kirken ny altertavle laget av Maja Refsum. Den viser Jesus i bønn i Getsemane. Korhimlingen ble dekorert av Finn Krafft ved samme anledning. Krafft malte også apostelfrisen på altertavlens predella. Senere er korveggene utsmykket av Borgny Farstad Svalastog. Illustrasjonene består av monotypier i to nivåer, hvorav de fremre er inspirert av Olivier Messiaens orgelsyklus La Nativité du Seigneur. Kirken ble gjenåpnet etter dette arbeidet den 17. juni 2007.

Kirkerom
Altertavle
Midtfeltet i altertavlen
Prekestol
Døpefont
Vegg i koret
Korhimlinh
Brudestoler i koret
Orgelgalleri

Kirken har hatt flere orgler. Etter tiår med problemer ble nytt 39 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen innviet i 1948. Mot slutten av århundret begynte nok dette å bli slitent, og det pågikk lenge en innsamlingsaksjon i byen for å skaffe kirken nytt orgel. Det resulterte i at et Rieger-orgel ble installert i 2001.

Til venstre for koret henger Jacob Weidemanns bilde Himmelspeilet (1992), som er en gave til kirken fra kunstneren. De to kirkeklokkene er fra 1788 (Rønning & Smith) og 1959 (Olsen Nauen).

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. I gravkapellet skal det finnes et alterkors gitt i gave fra St. Michael & All Angels’ Church i Leicester, England, til minne om 35 britiske soldater som falt i området under krigshandlingene i 1940. Dette dreier seg formodentlig om de soldatene som er begravet ved Nordre gravlund. På kirkegården ved selve Lillehammer kirke er det bare én commonwealth war grave, og den er fra slutten av den første verdenskrig. Ellers later kirkegården til å være relativt full, og begravelser foregår for en stor del ved Nordre gravlund.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvam kirke

Kvam kirke

Bakgrunn: Stavkirken
Det har nok vært kirke på Kvam i Gudbrandsdalen siden middelalderen, for stedet hadde tidligere en stavkirke. Den lå imidlertid på Vik, en drøy kilometer øst-sørøst for det nåværende kirkestedet. Akkurat når den ble oppført, sier litteraturen lite om. Ivar Kleiven sier at det er «mest sikkert» at det dessuten har vært en enda eldre kirke på stedet, men han dokumenterer ingen påstander med kildehenvisninger. Til denne stavkirken laget Lars Borg en altertavle som ble overført til neste kirke. En stolpe fra kirken skal være i bruk som takås i et stabbur på gården Forbrigd. Ellers er det få spor igjen etter stavkirken.

Kirken fra 1778
Grunnen på Vik var fuktig og problematisk som gravplass, og i 1775 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted. Grunn ble innkjøpt fra gården Røssum, som ligger oppi åsen over kirken (og ser ut til å ha blitt delt opp i flere gårder). Kirken ble oppført av byggmester Per Korpberget (også kjent som Korpen) og innviet den 28. august 1778. Det var en laftet korskirke med 300 plasser som lignet ganske mye på dagens kirke. Den hadde de karakteristiske valmtakene som Magnus Poulsson åpenbart var inspirert av da han tegnet Dombås kirke, og som han brukte igjen på dagens Kvam kirke.

Gamle Kvam kirke før brannen
Interiør i Gamle Kvam kirke

I denne kirken var altså Borgs altertavle, som er dokumentert blant annet med et bilde på veggen i dagens kirke. Tavlen hadde akantusskurd, men fikk etter flyttingen til den nye kirken påsatt ekstra akantusvinger skåret av Eistein Guttormsson Kjørrn, og den ble restaurert av Ragnvald Einbu i 1920-årene, etter at den var blitt utsatt for en litt hardhendt vaskedugnad i 1923. I korskillet hadde kirken et kongemonogram (for Kristian VII) som ble holdt av to engler. Englene ble laget av Erik Frostad og Ola Røssøm, og det fortelles at sistnevnte var så uheldig å slippe sin engel i gulvet ved opphengingen, slik at den brakk benet og måtte repareres. Det finnes flere bilder av kirken og interiøret på nettet, f.eks. et eksteriørbilde og bilder av kirkerommet og av prekestolen og døpefonten.

Denne kirken hadde behov for oppussing utpå 1900-tallet. Tårnet lutet, gulvet måtte skiftes ut, benkene var ikke gode osv. Planer var utarbeidet og midler bevilget vinteren 1940. Så kom krigen, og på kvelden den 26. april ble kirken stukket i brann, formodentlig av en tysk granat. Kirken brant ned til grunnen sammen med inventaret samt andre bygg som stallen, vedskålen og uthuset til kirkestuen (samt et par nabogårder). Overlevde gjorde derimot gravkapellet, som var oppført et par år tidligere etter gave fra Petra Sletten (som er begravet på kirkegården). Det ble innviet 12. august 1938 og ble brukt som interimskirke til ny kirke ble innviet i 1952. Også kirkestuen overlevde brannen (men ble revet i 1968).

Kvam kirke
Kvam kirke
Stilstudie av taket

Dagens kirke
Det var ikke byggevirksomhet her under krigen, men allerede i 1940 ble Magnus Poulsson kontaktet som ønsket arkitekt for ny kirke, et oppdrag han raskt takket ja til. Etter det tok både planleggingen og byggeprosessen relativt lang tid, og kirken ble ikke innviet før den 12. oktober 1952, over tolv år etter at den forrige hadde brent. Byggmester var Anders Haverstad. Kvam kirke er en laftet korskirke med tårn over krysset og 450 plasser, inkludert gallerier. Kirken ligner mye på den forrige, men er forskjellig i en rekke detaljer. Den har hovedinngang mot E6 i sør og kor i nord.

Altertavle
Prekestol
Akantus på prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Kongemonogram

Poulsson tegnet også altertavlen og prekestolen, mens treskurden er utført av Edvard Bakkom (bildene og figurene), Mathias Fjerdingren og Anders Johnsgard. Tavlen har billedtablåer i fire etasjer i tillegg til den triumferende Kristus på toppen: Nederst ser vi en nattverdsscene omgitt av Aron og Moses. Ellers ser vi bl.a. Jesus som blir tatt til fange og stilt overfor ypperstepresten(e) samt korsfestelsen. I disse to etasjene er det figurer av evangelistene på sidene, og i fjerde etasje ser vi den tomme graven. Det hele er rammet inn i akantus. Et stykke til hver side for tavlen er søyler med figurer av Moses med lovtavlene (av stein også i utsmykningen) og Den gode hyrde. Prekestol ble skåret av Anders Johnsgard og Mathias Fjerdingren og har rik akantusskurd. I overkant av alterringen finner vi Hakon VIIs kongemonogram, og arkitekten tegnet også altersølvet. Døpefonten er av kleberstein. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1952. Det er fra arkitektens side valgt en ganske spesiell løsning med skjulte orgelpiper som ikke er helt ideelle for lyden, og det varierer litt hvorvidt det spilles på pipeorgelet eller på et digitalt orgel som også finnes i kirken. De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen.

Gravkapell
Krigsminnesmerke på kirkegården
Krigsminnesmerke i Fredsparken

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. I aprildagene 1940 så kirkegården ut som en slagmark, og selv etter at ny kirke var innviet i 1952, var ikke den helt i orden. Det er og har vært en rekke krigsgraver her. Kort etter kampene i april 1940 ble tyske soldater begravet på kirkegården, for så å bli flyttet til Oslo sommeren 1940. En rekke britiske soldater fant sin grav her, hvorav noen falt i Kvam og noen lenger nord. Det ble satt opp minnesmerke og navneplater i regi av Imperial War Graves Commision (nå Commonwealth War Graves Commission) med avduking den 10. september 1950. Ikke langt fra hovedinngangen til kirken er det en minnestein satt opp i 1948 over Asbjørn O. Solberg, en kvamvær som falt i Vardal i aprildagene 1940. På den andre siden av E6 er det fredspark og minnesmerke over falne norske soldater. På kirkegården er det usedvanlig mange forseggjorte klebersteinsgravminner. En rekke av dem er laget av Per Hansson Lien, som også har laget minnesteinen over George Sinclair på den gamle kirkegården.

Her finnes krigsgraver
Monument for falne britiske soldater
Forklaring på monumentet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kolbu kirke

Kolbu kirke

Bakgrunn
Dagens Kolbu kirke er den tredje i området. De to forgjengerne stod på litt andre steder, men innenfor kort avstand fra den nåværende kirken.

Kirke nr. 1: Dyste
Den første kirken var en stavkirke ved gården Dyste, litt lenger sør i bygda. Den er omtalt i et diplom fra 1381, uten at vi vet når den ble oppført — kanskje på 1200-tallet eller til og med 1100-tallet. Den var i bruk til rundt reformasjonen og er også omtalt av Jens Nilssøn og andre. På den gamle kirketomten finnes fortsatt et steinalter, og i Oldsaksamlingen i Oslo er det helgenfigurer av Maria og Johannes. Videre skal det finnes et utskåret dyrehode, en dør og tre fjeler som viser malerier av korsfestelsen og flere personer. På Toten museum (nå Mjøsmuseet) er en kirkedør og en dørring, og ved Dyste gård skal det finnes en figur av apostelen Johannes samt en svært gammel dør som antas å ha vært kirkens hoveddør. En lysestake er i privat eie. Kirken skal ha forfalt over lengre tid og stått lenge etter at den var ute av bruk — kanskje til frem mot 1784. Det ble etterhvert satt et skur over den for å bevare den.

Maria fra kalvariegruppe
Johannes fra Dyste
Maria fra Dyste

Kirke nr. 2: Molstad
Like vest for dagens kirke, ved gården Molstad, lå en laftet langkirke fra ca. 1300 til dagens kirke ble oppført i 1730. Den var altså i bruk et par hundre år parallelt med Dystekirken. Denne kirken var liten, og den var anneks til Hoff. De viktigste overlevningene fra denne kirken ser ut til å være en rekke katekismetavler som er tatt i bruk i dagens kirke på ulike vis. Noen er innfelt i altertavlen på sidene av alterbildet. Andre brukes nærmest som antependier eller er innfelt i skranken foran klokkerstolen. Det påpekes i jubileumsboken at tavlene, som er på latin og gammeldansk, ikke behøver å være blant det opprinnelige til Molstadkirken. Regnskaper og tingbøker vitner om litt varierende vedlikehold. På den store kirkeauksjonen ble Molstadkirken kjøpt av biskop Bartholomæus Deichman, som bad om fire år til å utføre nødvendige reparasjoner. På et møte i 1726 hevdet imidlertid klokkeren, Otto Hansen, at kirken vanskelig lot seg reparere, og at den var for liten. Biskopen sa seg villig til å bekoste ny kirke dersom allmuen ville bekoste «hvert 4de laft i kirken», noe som i første omgang ble avslått. Etter forhandlinger var det enighet om at allmuen skulle bekoste stoler og gulvet under stolene og biskopen resten. På det gamle kirkestedet står det en minnestein etter Molstadkirken.

Kors og alter ved Dyste
Steinalter på Dyste
Minnestein på Molstad

Dagens kirke
Kolbu kirke er en tømret korskirke som ble innviet av biskop Deichman den 22. februar 1730. Den har ca. 400 plasser og tre gallerier, og den ble restaurert i ca. 1870 og i 1950–52 (under ledelse av Bjarne Hvoslef; noen kilder tidfester dette til 1955). Biskopen, som falt i unåde ved tronskiftet, døde året etter innvielsen, og kirken ble solgt igjen og skiftet eier flere ganger før den kom på allmuens hender i 1789. I 1791 fortelles det at kirken har fått utvendig panel og blitt malt rød, og at taket er tekket med teglstein.

Kolbu kirke
Støpul
Kolbu kirke sett fra under støpulen

Interiør og inventar
Det er mulig at kirken var sparsommelig innredet i de tidlige årene. Det inntrykket gis i alle fall i jubileumsboken, uten at den sier så mye konkret utover å nevne enkelte gjenstander som en oblateske fra 1721, kalk og disk, lysestaker, jernkiste m.v. Mye av det sentrale inventaret er fra senere tider. Altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i 1877, i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke — som nevnt med bl.a. deler av gamle katekismetavler (som var blitt plassert i kirken i 1791) montert rundt bildet. Opprinnelig inngikk bildet i en nygotisk altertavle. Prekestolen er fra 1870, og døpefonten (også i tre) fra 1930. Kirken fikk sitt første orgel i 1784. Et snertingdalorgel fra 1961 ble i 2005 avløst av et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. april. Kirken brukes endel til konserter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom under kirken med nedgang under sakristiet i øst. På kirkegården nord for kirken står det en støpul med en kirkeklokke som var skadet i 1855 og ble omstøpt (av Ole Olsen), for så å bli erklært skadet i 1862. De to klokkene som er i bruk — formodentlig i det åttekantede tårnet — er fra 1862 (Anders O. Holte, Toten) og 1976 (Olsen Nauen). Opprinnelig var det kirkestaller på sørsiden av veien her, men i deres sted ble det i 1946 bygget et gravkapell som siden er omgjort til kirkestue. Ved siden av er det prestekontor i et bygg fra 1992.

Litt mer kirkehistorie
Det kan ellers se ut til at Kolbu har ført en omflakkende tilværelse administrativt. Da Toten prestegjeld ble delt i to i 1825, ble Kolbu liggende i Vestre Toten. Dette ble så delt i 1915, og da dannet Kolbu et prestegjeld sammen med Eina, som det har vært kirkelig samarbeid med siden, selv om det har vært uttrykt ønske om omorganisering. Ellers var Kolbu egen kommune fra 1908 til stedet ble slått sammen med Østre Toten i 1964. Da ble imidlertid kommunegrensen trukket opp på en måte som skapte kunstige skiller i bygda, og det skjedde en grenseregulering 1. januar 2003.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heidal kirke og Bjølstad kapell

Heidal kirke

Dagens Heidal kirke er den fjerde i rekken, og Bjølstad kapell, som står ved siden av, er nummer to. Opprinnelig var kirkestedet ved det som nå er Nørdre Prestgard, et par kilometer lenger opp i dalen. Der ble det oppført en liten stavkirke på 1000-tallet. Tuften kan visstnok fortsatt påvises, og det har vært gjort funn der som viser at det var kirkegård på stedet. På 1500-tallet ble kirken flyttet til nabogården Bjølstad.

Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell

Etterhvert utover 1500-tallet økte folketallet i Heidalen, og den lille stavkirken ble for liten. Den ble da avløst av en laftet langkirke med takrytter. Ifølge et hefte om Heidal-kirkene målte den 6,95 m x 6,65 m, men det gjelder formodentlig selve skipet. Materialer fra stavkirken sies å ha blitt gjenbrukt i kor, sakristi og sannsynligvis vindfang (våpenhus). Kirken var enkelt utstyrt. Mest bemerkelsesverdig var (og er) et par portalvanger fra stavkirken med dyreskurd som sies å representere noe av det eldste bevarte i sitt slag. I 1598 omtalte Jens Nilssøn denne kirken som anneks til Vågå, og Heidalen tilhørte da også Vågå kommune helt til 1907.

Det var vanskelige år, og denne kirken forfalt fra ganske tidlig av. Den ble solgt på auksjonen i 1723, men mens kjøperen betalte 20 riksdaler for selve kirken, betalte han 80 for jorden (kirkegården) som fulgte med. I 1754 ble ny kirke innviet på dagens sted, og Bjølstadkirken ble en stund brukt som låve, før huset ble flyttet i 1820, slik at tuften kunne brukes til et stabbur som var kornmagasin. Før det var sakristiet og vindfanget blitt revet. I 1933 ble gjenværende bygningsmaterialer gitt til bygda med tanke på gjenoppføring. Den ble gjennomført først fra 1950-tallet av, med innvielse 26. juli 1964. Arkitekt ved den anledning var Bredo H. Berntsen, og byggmester var Trygve Fjerdingren. Det er altså det Bjølstadkapellet vi ser i dag, og det fikk nytt kor og sakristi. Trygve Fjerdingren stod også for mye av innredningsarbeidet, mens Mathias Fjerdingren laget altertavle, benker mm. etter gamle tegninger. Borgar Hauglid malte altertavlen og tegnet et antependium. Finn Krafft var konsulent og rekonstruerte dekoren på den gamle prekestolen. Døpefonten i kleberstein er rekonstruert på grunnlag av en gammel skisse.

Heidal kirke
Heidal kirke
Heidal kirke

Ny Heidal kirke ble oppført på nåværende sted (like nedenfor gården Kruke, på grunn fra gården Heringstad) på begynnelsen av 1750-tallet med innvielse 11. mars 1754. Det var en laftet korskirke som fikk navnet Tabor. Kirken var ikke minst kjent for Jakob Klukstads inventar, et av bare fire sådanne. Klukstad laget altertavle, prekestol og korskille til kirken, og det fortelles at han bodde hos Eistein Kjørrn mens han gjorde det. Som hjelper hadde Klukstad med seg Sylfest Skrinde. Kjørrn studerte Klukstads arbeid og laget selv flere altertavler etterpå. Tavlene i Kvikne og Sel har begge likhetstrekk med Heidal-tavlen, ikke minst i komposisjonen. Prekestolen omtales av Roar Hauglid som «vel den vakreste av de tre stolene Klukstad har skåret». Kongemonogrammet på korskillet var for Kristian VII. En rekke ting ble overført fra kirken på Bjølstad til denne kirken. 26. juli 1933 slo lynet ned, og kirken brant ned til grunnen med det meste av inventaret. Bare noe kirkesølv, lysestaker, krusifiks og alterbøker ble reddet ut.

Etter brannen ble det ganske fort besluttet å bygge opp igjen en kirke som lignet mest mulig på den gamle, på tuftene etter denne, men det sies at den er litt større. Arkitekt var Bredo Berntsen, og Knut Villa var byggmester. Også dagens kirke er altså en laftet korskirke, og den har ifølge Kirkesøk 292 sitteplasser. Kirken ble innviet den 8. juni 1941 (som en av svært få kirker i landet som ble innviet under krigen).

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel
Takhimling over krysset

Hovedansvarlig for utsmykningen var Mathias Fjerdingren, som samarbeidet med Anders Johnsgård og Paul Sørhaugen, og inventaret er i tradisjonell stil med akantus på både altertavle, prekestol, orgelprospekt, benkevanger mm. Malerarbeidet på altertavlen, i taket og ellers ble utført av Ulrik Hendriksen, og mye av taket er altså utsmykket med himmel, skyer, basunengler og figurer som muligens forestiller evangelistene. Prekestolen er noe nær en kopi av Klukstads prekestol i gamlekirken. Døpefonten er av kleberstein. Det første orgelet ble levert av J.H. Jørgensen, men dagens orgel ble bygget av Robert Gustavsson i 1991. De tre klokkene er fra Olsen Nauen.

Heidal kirke og Bjølstad kapell
Fra kirkegården
Gamle gravminner under tak

De to kirkene står altså på samme kirkegård, der det finnes en rekke gamle gravminner. Disse er fotografert og registrert, og en rekke av dem er utstilt under egne spesiallagede takoverbygg. Ved kirkegården er det også et bårehus (fra 1970-tallet) og en kirkestue (et gammelt tømret hus som ble flyttet og gjeninnviet i 1986).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dombås kirke

Dombås kirke

Bakgrunn
Dombås var i rivende utvikling på første halvdel av 1900-tallet med jernbaneutbygging og turisme. I 1914 ble det dannet en misjonsforening som gikk inn for bygging av bedehus, men etter kort tid ble ambisjonene hevet til bygging av kapell. Innsamlingsarbeid og andre forberedelser pågikk i en årrekke, og i 1928 ble det utsett en tomt på fire mål til kapellet.

Opprinnelig tenkte man seg en tømmerkirke, og kanskje fortrinnsvis korsformet, slik den lokale tradisjonen er. Byggekomiteen henvendte seg til Sverre Pedersen. Han tegnet en mangekantet kirke som tydeligvis ikke slo an hos byggekomiteen, for den ble lagt bort. Så henvendte man seg til arkitekt Magnus Poulsson, som hadde studert kirkene i Gudbrandsdalen, og som pleide å feriere på Dombås. Poulssons opprinnelige utkast tok utgangspunkt i stavkirketradisjonene, men underveis ble det åpnet et steinbrudd i Jøndalen i Dovre kommune, og en ny mulighet åpnet seg. Sparagmitten derfra er altså brukt i kirken, og Poulsson omarbeidet planene, som åpenbart er inspirert av forrige inkarnasjon av Kvam kirke. Det fortelles ellers fra byggingen at det måtte gjøres om på tårnet underveis. Opprinnelig var det firkantet i basis og åttekantet øverst, men det endte opp som åttekantet hele veien.

Dombås kirke
Dombås kirke
Dombås kirke

Kirkebygg
Kirken ble innviet den 24. september 1939. Det er altså en korskirke med tårn over krysset. Antall sitteplasser er underlig nok ikke oppgitt i kildene. Kirken ble malt inni av Mathias Joramo (med noen bidrag fra maler Hoel og malermester Askvik). Inventaret ble laget av lokale håndverkere, særlig Martin Nyhus, Ola J. Vadet og Olaf S. Nyhus.

Interiør og inventar
Poulsson tegnet altertavlen og fikk den fremstilt i tre. Den ble så sendt til Trondheim, slik at Greta Thiis kunne male den. Det store midtbildet viser Kristus in mandorla omgitt av et landskap som er inspirert av Dombåsnaturen. På sidene av tavlen er det montert ti mindre bilder med motiver fra Jesu liv malt på treplater i to rader à fem bilder. På venstre side ser vi (ovenfra og ned) hyrdene på marken, de hellige tre konger, Jesu dåp, Bergprekenen og Jesus som stiller stormen. På høyre side er motivene Jesu inntog i Jerusalem, nattverden, Jesus i Getsemane, korsfestelsen og gravleggingen. Tavlen har også symbolene til de fire evangelistene. Poulsson ønsket opprinnelig at Thiis skulle male takhvelvingen også, men det ble ikke noe av det.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Poulsson har etter det jeg forstår, tegnet prekestolen (nord for korskillet), men snekkerarbeidet er utført av lokale snekkere. Det var en travel periode i forkant av vigslingen, og Poulsson rakk så vidt å dekorere prekestolen et par dager før innvielsen. Dette var tenkt som midlertidig dekorasjon, men er blitt stående.

Døpefonten står sør for korskillet. Den er kalkformet og laget i etasjer som er satt sammen til slutt.

Et gammelt harmonium som ble brukt i kirken, ble i løpet av 1960-tallet ansett for å ha gjort sin tjeneste. Det ble så innkjøpt et nytt ti stemmers orgel fra Rieger-Kloss. Det stod klart våren 1969. I 2014 var dette ikke i god stand, og det ble arbeidet med finansiering av nytt orgel. Dette ble bygget av Ålems orgelverkstad og tatt i bruk i desember 2018 og offisielt innviet den 3. februar 2019.

De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er sommeråpen for besøkende (følg med i lokalpressen eller hos kommunen eller fellesrådet). Litt nord for parkeringsplassen står et krigsminnesmerke som inngår i et større anlegg med informasjon om krigen og kampene i området.

Brann
Den 20. februar 2020 ble det meldt om brann i kirken med omfattende skader, selv om brannen ble slukket. I skrivende stund er det ikke helt klart akkurat hvor omfattende skadene er. Det fryktes for eksempel at det nye orgelet skal være ødelagt. I mars ble det meldt at en person er anmeldt for brannstiftelsen og for forsøk på å sette fyr på Sel kirke.

Kirken var innpakket i flere år før den åpnet igjen den 21. april 2024. Før nyåpningen måtte kirken utstyres på nytt. Tekniske løsninger er diskutert her, og på en nettside hos fellesrådet er det gjort rede for inventaret i kirken slik den fremstår etter nyåpningen. Det har imidlertid vist seg å være et problem. Lokalavisen GD skriver i november 2024 at passasjen langs midtgangen mellom benkene er for smal til at gravfølger klarer å bære kisten på vanlig måte. Det kan altså se ut til at oppdraget ikke ble spesifisert tilstrekkelig presist. Dette vil formodentlig bli rettet på.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bruflat kirke

Bruflat kirke

Bakgrunn
Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Kirkebygg
Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736–37 til vinteren 1743–44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818–20, 1860, 1909–12 og 1974–75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909–12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Interiør og inventar
Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Korskille
Basunengler
Kongemonogram
Altertavle
Prekestol
Prekestoldør
Dåpsengel
Lesepult
Orgelgalleri
Vestgalleri
Korsfestelsen
Skap

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974–75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & Søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke(r) i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Kirken har også et rosemalt skap fra 1778 som fortsatt sies å være i bruk.

Kirke og kirkegårdsportal
Bruflat kirke på avstand
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken.) Ifølge oppslaget om prestegården hos Opplysningsvesenets fond er prestegården til salgs per 2020. Ellers har Bruflat menighet en setereiendom på Lenningen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden