Bakgrunn, tidligere kirker Tuddal er et dalføre mellom Sauland i Hjartdal og Vestfjorddalen øst for Rjukan. Området er omkranset av fjell med selveste Gaustatoppen i nord. Det har tilhørt Hjartdal prestegjeld fra gammelt av, og dagens kirke er den tredje på stedet. Den første kirken (trolig en stavkirke) ble oppført i tidligkristen tid og brant i 1369. Til tross for at dette var kort tid etter Svartedaudens herjinger, ble ny kirke (trolig også en stavkirke) oppført allerede året etter. Denne stod til dagens kirke ble oppført i 1796.
Kirkebygg
Tuddal kirke er en laftet korskirke med sentraltårn som ble oppført av Halvor Høgkasin. Kirken har etterhvert fått utvendig panel og er hvitmalt. Den har ifølge Kirkesøk 130 sitteplasser, som er en reduksjon i forhold til de 200 plassene «Kirker i Telemark» oppgav i 1986. Tårnet ble bygget om i 1876, et årstall som er å finne på vindfløyen. I 1957 fikk kirken sakristi, og den ble fargerestaurert innvendig, der den har lysmalte vegger og fargesterke, røde benker. Kirken er for øvrig reparert og pusset opp en rekke ganger.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koret er i østre korsarm og har altså sakristi i forlengelsen.
Altertavlen er laget av Sveinung Svalastoga i 1933, og bildet viser Jesus som velsigner barna (jf. Matt 19, 14). Prekestolen er på alder med kirken, og det samme er døpefonten. Ifølge boken om Hjartdal-kirkene har kirken et harmonium fra 1958 med ni stemmer. Kirkeleksikonet daterer det samme til 1961 og oppgir Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som produsent. De to klokkene dateres av kirkeleksikonet til middelalderen og 1896 (Olsen & Søn).
Kirkegård og omgivelser
Kirken står i kirkegården sørøstre hjørne. På sørsiden av fylkesvei 3428 står et servicebygg, og sør for det igjen ligger en campingplass. Menighetshuset (fra 1959) er noen hundre meter nedi veien.
Bakgrunn Vrådal kirke (Kviteseid kommune) ligger ved Sanden, relativt nær østenden av Vråvatn, omtrent en halv mil fra bygdesentrumet Eidstod og fire kilometer fra Roholt, der de tidligere kirkene stod. Den gamle kirkegården er imidlertid fortsatt å se der den ligger litt gjengrodd i et skogholt. Kirkegården er omgitt av et steingjerde, og veien dit er skiltet fra fylkesvei 38.
Kirke nr. 1: Stavkirke
Vrådals første kirke er nevnt i et hyrdebrev fra biskop Eystein, og Jens Nilssøn kalte den «Roeli» i forbindelse med hans visitasreise i 1595, da som anneks til Kviteseid («Huidesiø»). (I oversikten over prestegjeld og kirker er den riktignok kalt «Rodal».) Ifølge boken «Kirker i Telemark» ble stavkirken omtalt som ganske brøstfeldig i 1668, men at dette tilskrives Jens Nilssøn, må bero på en misforståelse.
Den laftede åttekantkirken fra 1686 ble revet i 1888, året etter at dagens kirke ble innviet. Fra Lokalhistoriewiki.
Kirke nr. 2: Åttekantkirke
Denne stavkirken ble i 1685 avløst av en laftet, åttekantet kirke på samme sted (innviet 1686). Denne går for å ha vært landets første åttekantede kirke, mens den eldste blant de gjenværende er Hospitalskirken i Trondheim. Noen merker i jorden på kirkegården skal være tufter etter denne åttekantkirken. I 1886 var denne kirken for liten, og det ble besluttet å flytte kirkestedet til Sanden, mot visse protester. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt den 19. mai 1887, ifølge et oppslag på stedet, og kirken ble revet i 1888, etter at dagens kirke stod klar. For øvrig ser det ut til at man på et tidspunkt lekte med tanken på å rekonstruere åttekantkirken, jf. denne tegningen av arkitenene Magnus og Anton Poulsson.
Dagens kirke
Vrådal kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble innviet den 17. juni 1887. Det er en langkirke i tre som opprinnelig hadde 250 plasser, men ifølge Kirkesøk sier at den har 170 (hvorav 30 på galleriet, ifølge kommunen), så det er nok blitt redusert over tid. Kirken har vesttårn (som ser ut til å være omgitt av trappehus), rekatangulært skip, kor i skipets fulle bredde og sakristi i østre forlengelse.
Interiør
Det er orgelgalleri i vest. Koret er adskilt fra skipet med et korskille med gotiske buer og lave skranker. Korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i skipet.
Inventar
Selve alterbordet sies i kirkeleksikonet å være i senrenessanse og fra 1686 (altså overført fra gamlekirken), men det er mulig at dette gjelder altertavlen. Det gamle alterbordet fra stavkirken sies å stå i sakristiet.
Prekestolen er inntill sørveggen og har oppgang fra koret. Etter Kirkesøk å dømme er døpefonten nærmest firkantet kalkformet og har lokk. Det henger et krusifiks på korets fondvegg.
En katolsk menighet som omfattet flere bøhmiske håndverkerfamilier, ble grunnlagt i Porsgrunn i 1889. Tomt til kirke og prestegård ble kjøpt den 25. juni samme år, mens et midlertidig kapell ble innredet annetsteds i september året etter og flyttet i 1894 til hospitalet (opprettet St. Joseph-søstrene i 1892). Kirkebygget ble tegnet av Haldor Børve, oppført av firmaet Thovsen & Torjussen i løpet av 1899 og innviet (benefisert) den 8. oktober 1899. Kirken er altså viet til jomfru Maria. I 1937 ble kirken flyttet hel over gaten til prestegårdshagen, der den nå står. Den ble gjenninnviet den 10. oktober 1937.
«Vår Frue kirke av det gode råd» er en stavkirkeinspirert langkirke i tre. Stavkirkeetterligningen er åpenbar både utvendig (med takfremspring og svalgangsetterligninger) og innvendig (stavaktige søyler, andreaskors). Fjågesund kirke, som er tegnet av samme arkitekt og ble oppført noen år senere, har klare likhetstrekk med denne kirken.
Kildene sier ikke all verden om inventaret, men kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & søn. Det finnes et gammelt interiørbilde på Arkitekturhistorie.no.
Det er ikke gravplass på stedet.
Vår Frue kirke ser ut til å være Telemarks eneste regelrette katolske kirke, men det finnes et par utposter i form av St. Antonius kapell i Kragerø (lokaler i en bygård) og St. Johannes kapell på Rjukan (i lokalene etter den nedlagte frikirken).
Bakgrunn, Flekkerøy 1
Før den store kommunesammenslåingen i 1964 lå Flekkerøya i Oddernes kommune, som omgav Kristiansand. Øya har hatt fastlandsforbindelse via Flekkerøytunnelen siden 1989. Flekkerøys første kirke ble tegnet av Gabriel Tallaksen og oppført noen år før kommunesammenslåingen. Den ble innviet i 1960. I 1970 ble den utvidet etter tegninger av Sven Tallaksen. Galleriet ble utvidet og stolinnredningen skiftet ut i 1998, og i 2002–03 var det også en viss oppgradering av bygningskomplekset.
Det dreier seg om en arbeidkirke i betong som var delvis forblendet med skiferheller. Kirken har saltak og asymmetrisk plassert tårn. Den hadde ifølge Kirkesøk 375 sitteplasser. Foruten kirkerommet har anlegget ifølge kirkeleksikonet dåps-, side–, forenings- og grupperom samt kirkestue, menighetssal og spisesal. Kirkerommet har langplan, og korpartiet er hevet et par trinn over selve kirkegulvet. Kirken var innredet med løse stoler snarere enn faste benker.
Opprinnelig var det et trekors på alterveggen, men så fikk kirken alterbilde i form av en billedvev laget av Else Marie Jakobsen til førtiårsjubileet i 2000. Prekestolen (ved snekkerfirmaet Hansen og Jansnæs, 1960) er/var enkel og stod i koråpningens venstrekant. Den hadde et prekestolteppe av Else Marie Jakobsen fra 2003. Døpefonten (også ved Hansen og Jansnæs) er/var av tre og har sølvfat med due. Kirken hadde et elektronisk Allen-orgel fra 1990. Dette var imidlertid i ustand, og kirken overtok digitalorgelet som ble brukt i domkirken mens pipeorgelet ble skiftet ut der. Klokkene er støpt av Olsen Nauen. Kirken har også glassmalerier (ved firmaet Aspaas) fra 1960.
Ny kirke
Flekkerøy sies å ha den høyeste kirkesøkningen i Kristiansand, og kirken anses å være for liten. Det ble vedtatt å utvide den i 2009, men på grunn av kostnadsnivået ble ikke planene gjennomført. Det er imidlertid avholdt en begrenset arkitektkonkurranse som ble vunnet av prosjektet Ny horisont fra Hille Melbye Arkitekter. Ny kirke ble imidlertid vigslet den 1. desember 2019. Den gamle kirkesalen er beholdt og gjort om til menighetssal. Ny kirkesal er oppført vinkelrett på denne, og det er kirketorg imellom disse bygningsdelene. Kirken ble av Kristiansand kommune tildelt årets byggepris for 2019. Bildene her viser kirken slik den så ut før nybyggingen.
Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård ved kirken. Gravene er konsentrert til nordsiden, og det regnes med at det snart vil bli nødvendig med utvidelser. Bårehuset brukes visstnok mest av kirkegårdsarbeidere. Foran kirken er et krigsminnesmerke. På det nevnes også en som ble reddet av de hvite bussene etter å ha blitt merket for livet, og som døde i 1968.
Grim kirke vokser på en måte opp av fjellet, og det føles derfor nærmest paradoksalt at den er bygget av betong og ikke av naturstein. Det betyr ikke at den ikke er en fremragende representant for moderne betongarkitektur; man må bare justere seg inn på riktig bølgelengde.
Kirken ble tegnet av Alv Erikstad, som var byarkitekt i Kristiansand, og innviet i 1969. Det dreier seg en arbeidskirke som ofte omtales som en slags katedral. Kirken har ifølge menighetens nettsted 385 sitteplasser. Kirken er orientert fra sørøst mot nordvest, altså med alteret i sistnevnte retning. Bygningskomplekse har inngang fra begge ender, og det er blant annet menighetskontorer i nordvest. For øvrig er det som i arbeidskirker ellers rom til forskjellige aktiviteter.
Altertavlen er laget av Dagfin Kjølsrud og har tittelen «Han er oppstanden». Kjølsrud står også bak krusifikset på alteret samt døpefonten (av ru betong) og prekestolen (av betong, med detaljer av tre). Else Marie Jakobsen har laget antependium til kirken, og det finnes alterduker laget av Karen Larsen og Ragna Stormo.
Bakgrunn Hægeland i Vennesla kommune har gamle gravhauger, men den eldste kirkens alder synes ukjent. Kanskje var den fra katolsk tid. Kirken var opprinnelig anneks til Oddernes, men fra 1645 var Kristiansand prestegjeldets hovedkirke. I 1625 rapporteres det at Hægeland kirke eide gårdene Omdal og Steinsland. Det ble utført arbeider på kirken i 1677 og i 1713-16, og på auksjonen i 1723 ble den solgt til allmuen. Ikke alle detaljer er kjent om denne kirken, som ble revet i 1829, men det later til at det var en tømret langkirke som var bordkledd og tjærebredd. Det antas at takhvelvingen i koret var bemalt med bilder.
Kirkebygg
Utpå 1800-tallet var denne kirken «brøstfeldig» og for liten. Nytt arbeid begynte ifølge en lokal tradisjon med muring av grunnmur i 1824, men først i 1827 ble byggetegninger godkjent med visse krav til endringer. Det antas at kirken på Hornnes er tatt som utgangspunkt. Byggmester var Anders Syrtveit, som vi kjenner fra en rekke setesdalskirker, og kirken er laftet og åttekantet og har 250 sitteplasser ifølge Kirkesøk. Kirken var et tungt økonomisk løft for bygda, og det fortelles at enkelte måtte pantsette gjenstander for å yte sitt pålagte bidrag. En søknad om å vente med bygging av sakristi til etter innvielsen ble avslått. Biskopen nektet å reise til Hægeland utpå senhøsten, så kirken ble innviet av prosten den 12. desember 1830.
Det er tårn (eller takrytter) vest i åttekantdelen, og i øst er det altså sakristi. Kirken har stående panel utvendig og blåmalte tømmerstokker innvendig. Galleriet strekker seg fra vest (der orgelet står) og et stykke langs veggene i nord og sør. Korfunksjonene er øst i åttekantdelen, fra der veggene skrår innover.
Inventar
Man hadde ikke råd til bilder i altertavlen til å begynne med. I stedet fikk tavlen to tekstfelt og kan vel dermed kalles en katekismetavle. Teksten i det øverste feltet lyder: «Da Jesus nu hadde taget Eddiken, sagde han: Det er fuldbragt» (Joh. 19, 30) I det nederste står det: «Jesus sier: Dette er det evige liv, at de kjende dig den eneste sande Gud og den du udsendte Jesum Christum» (Joh. 17, 3) Senere fikk tavlen to bilder gitt av togfører O.K. Kildal, uten at undersøkt litteratur sier særlig om bakgrunnnen for dem. Tavlen er imidlertid avbildet i en gammel jubileumsbok med disse bildene. Senere er imidlertid tekstfeltene gjeninnsatt, og bildene er nå andre steder i kirken. Det ene henger på korveggen. Hvor det andre henger, er ukjent for undertegnede: i våpenhuset eller sakristiet?
Prekestolen er i høyre hjørne der veggen begynner å skrå innover i koret. Ellers sier jubileumsheftet fra 1930 forunderlig lite om det sentrale inventaret. Av det som faktisk omtales, er et Sauer-orgel som ble installert i 1924. Undertegnede kjenner ikke til om det er dette orgelet som fortsatt er i bruk. Kirkesøk avbilder også døpefonten. Av de to kirkeklokkene er én fra 1769 (omstøpt av Jacob Rendler av malm fra en eldre klokke) og én fra 1988 (Olsen Nauen). Noe gammelt kirkesølv er overført fra den tidligere kirken. Dette er senere supplert med nytt, og det har også kommet til nyere kirketekstiler.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er den samme som gamlekirken stod på, og den er blitt utvidet flere ganger. Det er også et stykke på nordsiden av veien nord for kirken. En gammel portal ble beholdt da ny kirke ble oppført, men er borte nå. Et servicebygg står nordvest for kirken, og et lite stykke nordøst for den er menighetshuset.
Langenes arbeidskirke er i det som før 2020 var Søgne kommune. Den ble oppført i leca i 1987, for en stor del på dugnad og basert på innsamlede midler. Kirken har 250 sitteplasser, og eies og drives av en stiftelse. Det drives mye barne- og ungdomsvirksomhet knyttet til kirken, deriblant speidervirksomhet og søndagsskole.
Sigurd Tysdal har laget prekestolen og døpefonten, begge i tre, og laget også et alterkors til kirken. Det siste ble i 2011 avløst av et alterteppe laget av Solveig Drange. Det ble innviet i januar 2011. Pipeorgelet ble bygget dels på dugnad under ledelse av Olav Dale i 1992. Kirkeklokken ble støpt av Olsen Nauen i 1988.
På Lund øst for Kristiansand sentrum ble et tidligere tysk feltsykehus bygget om etter tegninger av Alv Erikstad og tatt i bruk som interimskirke i 1958. Natt til 13. juni 1985 brant imidlertid kirken. Selve kirkesalen ble totalskadet, mens menighetsfløy og kontorbygning klarte seg og inngår i dagens kirkekompleks. Anlegget måtte altså bygges opp igjen, og arkitekter for dette var Landsverk og Nordbø. Lund kirke slik den står i dag, er oppført i tre og mur og ble innviet i 1987. Den har ifølge Kirkesøk 360 sitteplasser, skjønt kirkeleksikonet, Agderkultur og kirken selv sier 600. Det er mulig at tilstøtende menighetssal er medregnet i det siste tallet. Kirkeleksikonet omtaler to menighetssaler og for øvrig kirkestue, peisestue, dåpsrom, speiderrom, to kjøkkener, kontorer og barnehage. Utenfor kirken er en frittstående klokkestøpul.
Selve kirkesalen er sekskantet og møblert med vanlige stoler. Altertavlen har form av en billedvev laget av Else Marie Jakobsen. Det viser nattverden. Altertavlen fra gamlekirken, som var laget av Henrik Sørensen, gikk tapt i brannen. Det finnes imidlertid et utkast i Sørlandets Kunstmuseum. På hver sin side av alteret er en prekestol og en lesepult, utformet av arkitekten, som også har formgitt døpefonten. Orgelet har 25 stemmer og er bygget av det danske firmaet Jensen & Thomsen i 1988. I støpulen henger en kirkeklokke fra Olsen Nauen fra 1958.
Det er en liten kirkegård (muligens urnelund) øst for kirken. Mindre enn en kilometer unna er imidlertid den store kirkegården på Oddernes, der området nord for krematoriekapellet ifølge Kristiansand kirkelige fellesråd er kalt Lund kirkegård.
Kilder og videre lesning:
Jubileumsnummer av menighetsbladet med kirkens historie (nr. 5/2007)
Bakgrunn
På Odderneset, øst for Otra ved Kristiansand, har det vært bosetning siden steinalderen. Det er mange fornminnefelt i området med boplasser, gravhauger og gjenstandsfunn, og en runestein som stod øst for kirken, er nå utstilt i våpenhuset. Ifølge den skal det ha blitt reist kirke her av Øyvind, som var gudsønn til Olav den hellige eller skakke eller sleipe (derom strides de lærde). Kirkestedet som sådan skal gå tilbake til 1000-tallet, og da dreier det seg om en liten trekirke som gikk forut for steinkirken som er skildret her. Oddernes kirke ble oppført på 1100-tallet på gården Oddernes’ grunn. Oddernes kirke betjente byen til den fikk egen kirke (Trefoldighetskirken, omtrent der Domkirken står) i 1646. Kirken er ombygget en rekke ganger i løpet av sin historie. La oss se litt på det.
Kirkebygg
Kirkebygget er altså en langkirke i hovedsakelig stein, men med våpenhus og tårn samt sakristi i tre. Middelalderdelen av kirken skal ha utgjort omtrent 21 meter i lengde. Den omfattet en del av det nåværende skipet samt rektangulært kor med apsis. Kirken er skjev: Skipet er over en meter bredere i vest enn i øst. Det ble forlenget vestover i 1630, og skipets vestgavl, som er i bindingsverk, samt deler av takkonstruksjonen skal være fra 1661. Kirken fikk ny støpul i 1642-44, men i 1699 bygget man våpenhuset med det åttekantede tårnet. Samlet lengde er nå ca. 37,5 meter. Korbuen antas å ha blitt utvidet på 1600-tallet, mens sakristiet (på nordsiden av koret) er fra 1828. Også formen på de store sørvinduene er fra 1800-tallet. Opprinnelig var det trolig ingen vinduer i skipets (eller korets) nordvegg. I tillegg til den opprinnelige vestinngangen skal det ha vært presteinngang i korets sørvegg. Ingen av disse portalene er bevart, men man kan ane omrisset av sørportalen. På 1700-tallet var det inngang midt i søndre langvegg, men den ble murt igjen i 1845. En gammel kobberhane i spiret er erstattet med en vindfløy med årstallet 1895. Kirken har 510 sitteplasser.
Interiør og inventar
Interiør og inventar er preget av 1600- og 1700-tallet. Skipets og korets himling har skymalerier på himmelblå bakgrunn. Det er galleri langs skipets nordvegg samt i vest med brystning i behersket renessansestil og illustrasjoner under rundbuene (hele 44 bilder av profeter, apostler og allegoriske figurer, malt i forskjellige perioder). Både altertavlen og prekestolen (begge fra 1704) har svulmende akantusbarokk. Hovedfeltet i altertavlen (som står ved apsiden, dypt inne i koret) viser Kristus på korset med kremskyer og englehoder. På hver side av dette finner vi korintiske søyler (eller snarere pilastre) med drueklaser, og så akantus med engler i bladverket. Det er engler og akantus også øverst, og englene holder bånd med givernes navn.
Den åttekantene prekestolen har dype nisjer med figurer av de fire evangelistene, Peter og Paulus (med sverd og bibel) samt Kristus (Salvator Mundi). En figur av Moses med lovens tavler bærer selve stolen, som har en himling med bl.a. en englefigur (og — som relativt vanlig — helligåndsduen på undersiden). Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne.
I skipet nord for korbuen samt i vest er det altså galleri, og der finner vi billedfelt med noen av de samme skikkelsene samt andre skikkelser fra bibelen og allegoriske figurer. Rett over korbuen er en maske (populært kalt «djevlehodet»). Det er også et kalkmaleri på veggen over korbuen. Døpefonten står i nordkant av korbuen litt inne i koret. Den er av tre og ble laget av Ulrik Hendriksen i 1927. Sistnevnte ble laget i forbindelse med en restaurering der overmaling ble fjernet og kirkens interiør fikk omtrent dagens utseende, med gjenåpning julen 1927.
Det kan legges til at den gamle altertavlen og prekestolen fra 1634 ble fjernet fra kirken da den fikk nytt inventar i 1704. Altertavlen ble overført til Herefoss kirke, og prekestolen stod i Austad kirke i Setesdalen til 1878. Etter bruk som kateter en periode står den fra 1930 i bårehuset ved Austad kirke.
Orgelet på vestgalleriet er det fjerde i rekken. Det har 22 stemmer og er bygget av det nederlandske firmaet Verschueren Orgelbouw Heythuysen B.V. og ble innviet i 1993. Prospektet sies på dette nettstedet å være fra 1950, laget for å stå i stil til det barokke inventaret, mens det forrige prospektet var fra 1893. Kirken har tre klokker, fra ca. 1200, 1697 og 1901 (sistnevnte fra O. Olsen & Søn). NRK har lydopptak av dem. Det finnes også en god del gammelt kirkesølv samt, naturligvis, kirketekstiler fra forskjellige tidsaldre, deriblant noen fra siste jubileum.
Det ble feiret 950-årsjubileum i 1990, med forutgående restaurering samt utgivelse av jubileumsbok (se litteraturliste). 950 år må vel i denne sammenheng sies å gjelde kirkestedet som sådan, altså oppføringen av trekirken som gikk forut for dagens kirke. Senere er kirken restaurert i 2010.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er relativt omfattende og naturligvis gammel. På den finnes mange gamle gravminner, hvorav et par av de mer berømte er den såkalte liljesteinen (en gravplate fra slutten av 1100-tallet) og en gravstein fra ca. 1700 med hodeskalle og korslagte knokler. Det finnes også flere imponerende gravmonumenter for innflytelsesrike familier. I 1950 ble kirkegården gjort om til plenkirkegård, og endel støpejerngjerder ble fjernet.
Oddernes menighetshus (tegnet av Søndrol & Hartvoll) ligger nordvest for kirken og ble innviet i mai 1974. Øst for menighetshuset er prestegården. Oddernes krematorium og kapell ligger nord for disse igjen, på den nordlige delen av kirkegården. Første byggetrinn stod ferdig på begynnelsen av 1980-tallet etter en prosess som gikk over flere tiår. Anlegget, som betjener hele byen, har livssynsnøytralt seremonirom ifølge denne brosjyren. Kapellet har et orgel som ble bygget av Henrik Brinck Hansen og innviet 25. januar 2004. Det har 16 stemmer og skal være bygget med en rekke piper fra kirkens forrige orgel.
Dagens sognekirke i Søgne går under betegnelsen Søgne hovedkirke og står på sørsiden av Lundeveien. Kirken ble tegnet av Christian H. Grosch og vigslet den 29. november 1861. Det er en korskirke i tre med 750 sitteplasser. Den har vesttårn, og koret (i østre korsarm) er rett avsluttet.
Østfra
Innvendig har kirken gallerier langs alle veggene frem til koret. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Til å begynne med stod et kors på alteret. I 1914 fikk kirken altertavle laget av Martin Nilsen Førre med et oppstandelsesbilde malt av Even Ulving. Ifølge kirkeleksikonet er prekestolen på alder med kirken, mens døpefonten er fra 1827. To klokker er støpt av O. Olsen & Søn i 1952, og kirken sies å ha et digitalt Allen-orgel fra 1992. De pipene som er å se på vestgalleriet, må vel da antas å stamme fra kirkens Vestlandske-orgel fra 1967 (omtalt i Norsk orgelregister).
Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. På den står et krigsminnesmerke samt et par mindre bygg i sør og øst.
