Stikkord: Olsen og Jørgensen

Skrautvål kirke

Skrautvål kirke

Bakgrunn
På Skrautvål (i Nord-Aurdal, nord for Fagernes) har det vært kirke siden middelalderen, og «Norges kirker» vet også å fortelle om en rekke forsvunnede kirkebygg i området (så som Døvre, Sørhus og Åbjør). Eldste kjente kirke sies å ha vært en stavkirke på Åbolsjordet, ca. 300 meter sør for nåværende kirke. Den ble revet rundt 1785 da dagens kirke ble oppført. Gjenbrukte materialer i dagen skirke er datert til 1280-årene, og stavkirken er omtalt i et dokument fra 1327, mens stedets prest ble omtalt i 1311 og kirkegården i 1346. Det skal ha dreid seg om en stavkirke med hevet midtrom. En planke med utskåret dyre- og planteornamentikk herfra skal befinne seg i Oldsaksamlingen.

Kirkebygg
Dagens kirke ble oppført på gården Skrautvåls grunn med Svein Traaseth som byggmester. Byggeåret synes å være noe uklart. Norges kirker henviser til en lokal tradisjon som sier at den ble oppført før 1770, og det står «ca. 1770» på et skilt over porten til kirkegården, men 1785 i kallsboken for Nord-Aurdal samt i kirkedepartementets arkiv. 1785 ser ut til å regnes som innvielsesår. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 200 plasser. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er kor i det vi i liturgisk forstand vil kalle østre korsarm, og våpenhus (fra 1861) utenfor vestre. I forlengelsen av koret er det sakristi i bindingsverk (fra ca. 1890, med kontor og dåpsventerom), og det er takrytter over krysset. Kirken har stående panel utvendig (fra ca. 1860), mens tømmerveggene er bare inne i kirken. Vinduer og en dør ble skiftet ut i 1907. Samme år ble innerveggene malt grønne for så å bli avlutet i 1953. Kirken ble restaurert i 1971–74.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen og kor i østre korsarm. Korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i resten av kirkerommet.

Den portalformede altertavlen antas å være skåret av Kviten (Ola Kviteberg) i 1795, bortsett fra at krusifikset muligens er skåret av Anders Pedersen Rye. Den korsfestede Kristus er flankert av Maria og Johannes, og utenfor disse er det statuer av Aron (t.v.) og Moses. I toppfeltet finner vi søyler samt Peter med nøklene og en annen figur som muligens er Paulus. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge.

Berge ser også ut til å ha malt prekestolen, som har fem fag med høye, smale fyllinger og dekorativ maling, ikke figurative illustrasjoner.

Til klebersteinsdøpefonten fra middelalderen ble det laget ny kum i 1941 etter at den gamle var noe ødelagt oventil. Den gamle kummen oppbevares i våpenhuset, og «Norges kirker» omtaler også en dreid font fra ca. 1795.

Kirken hadde tidligere et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1910. I 1973 ble pipeverket brukt i et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (ni stemmer), mens andre deler ble sendt til Valdres folkemuseum.

De to kirkeklokkene i tårnet er fra 1821 og 1847, fra hhv. M.K. Skiøberg og Knut Andreas Sundt. Det skal ellers finnes kirkesølv og messehagler fra 1600-tallet samt dørbeslag, lås og nøkkel fra 1200-tallet m.m. Det finnes interiørbilder på Kirkesøk.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ser ut til å være utvidet flere ganger. Den er omgitt av hvitt stakitt, og det er steinmurer her og der. Nær parkeringsplassen står et hus som ser ut til å være kirkestue.

Skrautvål kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sørum kirke

Sørum kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Sørum kirke i Gran kommune ligger i Bjoneroa, på vestisiden av Randsfjorden, på grunn gitt av Anders Olsen Sørum. Ikke langt unna går det ferge over til østsiden. Vi har å gjøre med en enskipet laftet langkirke tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Grunnstein ble nedlagt den 22. oktober 1860, og kirken ble innviet av prosten den 25. september 1861. Kirken har 280 sitteplasser og ble i begynnelsen titulert som kapell. Kirken er bordkledd og hvitmalt utvendig og har malte tømmervegger innvendig. Tømmeret ble gitt og byggearbeidet ledet av Lars Jacobsen Hvinden. I begynnelsen hadde kirken bare ett sakristi, men i 1930-årene ble det laget ny sakristidel med to rom og bårerom under. Kirken er også utbedret og utvidet ved andre anledninger, ikke minst i 1960 samt på 2000-tallet.

Interiør og inventar
En del av utsmykningen er utført av bygdesmeden Mons L. Holmen fra Bjonskogen (1825-1896), som også laget dørlås og nøkkel og smidde spiker til kirken. I begynnelsen stod det et hvitmalt trekors på alteret. Så overtok kirken altertavlen fra Grinakerkirken, som ble revet i 1866. Tavlen er fra begynnelsen av 1700-tallet og har bilder av nattverden og korsfestelsen og figurer av Moses og Aron samt et par engler. En innskrift på tavlen lyder: «Skjænket av Sogneprest H. Vangensten og hustru Nelly f. Langaard Anno 1910». Tavlen ble restaurert i 1966. I 1978 ble toppstykket (en kristusfigur) funnet på orgelet i Tingelstad nye kirke for så å bli satt på tavlen.

Døpefonten ble byttet ut etter en bispevisitas i 1981. Jubileumsheftet vet å fortelle av fonten ble tegnet og laget av Odd Veierød som «tro kopi av prekestolen i form og farver». Etter det jeg kan se, er det prekestolens åttekantede fot og den nedre delen av den sekskantede «tønnen» (selve stolen) som er kopiert inn i døpefonten. Det gamle døpefatet i messing brukes sammen med fonten, som ble vigslet den 19. juni 1983. Veierød har også laget et par brudestoler etter modell av eldre stoler samt pusset opp fire gamle.

Kirken fikk sitt første orgel (5 stemmer) fra Olsen & Jørgensen i 1898. Dette ble byttet ut i 1979 med et pipeorgel fra orgelbygger Eystein Gangfløt. Det gamle orgelet, som anses som antikvarisk, skal ifølge jubileumsheftet være lagret på Gran rådhus. I forbindelse med utskiftingen av orgelet fikk galleriet nytt gulv og ny himling.

De to kirkeklokkene er like gamle som kirken. De kommer fra Anders O. Holte på Toten. Jubileumsheftet forteller ellers at piano ble innkjøpt til kirken til jul 1985. Videre omtales innkjøp av nye messehagler på 1980-tallet samt korvirksomhet.

Kirkegård
Det skal ha blitt arbeidet mye med kirkegården, som omgir kirken, fra 1960-tallet av. På den inngjerdede kirkegården står blant annet et krigsminnesmerke.

Sørum kirke
Vindfløy
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rolvsøy kirke

Rolvsøy kirke

Bakgrunn
Rolvsøy var en del av Tune før 1911 og ble innlemmet i Fredrikstad kommune i 1994. Vi er i Hans Nielsen Hauges hjembygd, men stedet fikk kirke hundre år etter hans tid. Fra 1901 og til kirken stod klar, ble bedehuset Elim brukt som interimskirke. Kirken ble tegnet av Gustav Gulbrandsen og oppført av byggmester Axel Bronn. Den ble innviet den 2. oktober 1908 og var da anneks til Tune, før Rolsvøy fikk eget sogn og prestegjeld i 1911.

Kirkebygg
Rolvsøy kirke er en langkirke i tegl (pusset og kalket). Ifølge menigheten har kirken 436 istteplasser (hvorav 22 på galleriet), mens Kirkesøk opererer med 425. Opprinnelig var det 575 plasser. Kirken har motsatt orientering av det som er vanlig. Her er tårnet (med våpenhus i tårnfoten) i øst, mens det rett avsluttede koret er i vest. Koret er omgitt av sakristier i sør og nord med møner vinkelrett på kirkens lengdeakse. Det er karakteristiske trappehus på hver side av tårnet. Kirken kan vel kalles nyromansk.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen i øst. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret hadde opprinnelig et stort, sirkelrundt vestvindu, men det ble murt igjen da kirken fikk altertavle i 1948. Før det var det et gullkors på rød stoffbakgrunn ved fondveggen.

Inventar
Alterbildet er malt av Anton Gundrosen og viser oppstandelsen. Med ramme måler altertavlen omtrent 4 m x 5 m. Prekestolen i korbuens sørkant står på fire søyler på en felles sokkel. Stolen har portalbuer med forskjellige symboler. Disse og symbolene ellers i kirken er forklart her. Døpefonten av kleberstein er kalkformet. Den er i likhet med prekestolen på alder med kirken.

Kirken hadde opprinnelig et ti stemmers Olsen & Jørgensen– orgel. På 1950-tallet var det dårlig, og da Tune kirke fikk nytt orgel, kjøpte man gamleorgelet derfra — også det fra Olsen & Jørgensen, men med 22 stemmer. Det brøt sammen i 1984, og etter et par midlertidige nødløsninger fikk kirken et 14 stemmers orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1984. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på den vestre delen av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Utenfor kirken er en minnestein over sjømenn som omkom under krigen, samt en minnestein over Hans Nielsen Hauge. Et gravkapell nordøst for kirken ble innviet den 30. desember 1924. Det var imidlertid en hel del problemer med det, og nytt kapell ble tegnet av Kolbjørn Martinsen og oppført samme sted. Det ble innviet den 2. juni 1977 og har 180 sitteplasser i skipet og 30 på galleriet. Fondveggen er utsmykket av Anton Gundrosen. Bildet måler 4,5 m x 6,5 m og bærer tittelen «Kristus og menigheten». Kapellet har et 8 stemmers Jørgensen-orgel.

Det var opprinnelig prestegård nordøst for kirken, men den ble revet i 1987 og tomten innlemmet i kirkegården. Like ved kirken er menighetssenteret, som ble innviet i 2008 etter en prosess som hadde pågått i mange år.

Rolvsøy kirke
Rolvsøy kirke
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østre Gausdal kirke

Østre Gausdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauden på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Østre Gausdal kirke
Østre Gausdal kirke
Østre Gausdal kirke

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Kirkegårdsport i vest
Gjennom porten
våpenhus
Kirkegårdsport

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Interiør
Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som i mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Kirkerom
Kirkerom
«Jahve» i taket

Inventar
Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det kan være Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Korskille
Kongemonogram
Altertavle
Prekestol
Dåpshus
Døpefont

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det. Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936–37 av Domenico Erdmann.

Orgelgalleri
Skaporgel
Lukket stol

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Stupulhaugen
Landstadmonument
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus/servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Østre Gausdal kirke fra Stupulhaugen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fåberg kirke

Fåberg kirke

Bakgrunn
Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygd og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.

Før dagens kirke ble oppført, hadde Fåberg en stavkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Det sies ellers i litteraturen at hoveddøren fra den gamle kirken er gjenbrukt som hoveddør i dagens kirke. Men når ble denne tatt i bruk, og hva med portalene som er utstilt på Historisk museum og Maihaugen? (Vestportalen er langtidsutstilt på Maihaugen i utstillingen «Impulser».) Se ellers oppslaget om stavkirken for omtale av flere inventargjenstander.

Stavkirken var blitt kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Dagens kirke ble innviet av biskopen den 23. februar 1727.

Fåberg kirke
Fåberg kirke

Kirkebygg
Fåberg kirke er en laftet korskirke som skal være oppført av Sven Olsen Traaset. Kirken har ifølge Kirkesøk 292 plasser, men skal i sin tid ha rommet 500. Den har vesttårn samt våpenhus i nord og sør, og i øst er et rett avsluttet sakristi i forlengelsen av det rett avsluttede koret som befinner seg i østre korsarm.

Bygningshistorie
I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.

Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.

Interiør og inventar
Det forekommer litt rot i litteraturen når det gjelder altertavlen. Man kan komme over formuleringer som sier at den ble «gjort og stafferet» av Sigurd (eller Sigvart) Guttormsen i 1695 og var i gamlekirken før den ble overført. Men dette gjelder nok tavlen i Lillehammer, som senere fikk akantusvinger (visstnok skåret av Bjørn Olstad), og som i dag befinner seg i Garmo stavkirke på Maihaugen. Vi stoler heller på Roar Hauglid og sier at tavlen ble skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711–1772). Vi vet ikke nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgel

I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931–32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (se bilde; dette ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.

Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat i forsølvet messing skal være fremstilt i Nürnberg på 1600-tallet og ble gitt til kirken i 1732. Illustrasjonen viser speiderne som vender tilbake fra Kanaan (jf. 4 Mos. 13, 23).

Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen & Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.

De to kirkeklokkene er fra 1100-tallet (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).

Fra kirkegården
Krigsgraver
Runestein på kirkegården

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eina kirke

Eina kirke

Bakgrunn
Arbeid for kirkebygging på Eina begynte på midten av 1880-tallet, da det ble nedsatt en byggekomité. En tomt på rundt fem mål var gitt av Ole Johnsrud i form av gavebrev. I 1888 mottok man tegninger utført av Jacob Wilhelm Nordan fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Året etter ble det gitt formell byggetillatelse med bruk av nevnte tegninger med noen mindre endringer samt tillatelse til å anlegge gravplass. Kirken, som er tegnet for 280 sitteplasser (men har rundt 250 i dag), ble innviet den 11. desember 1890 av biskop Arnoldus Hille.

Eina kirke
Eina kirke
Eina kirke

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en tømret langkirke: rektangulært skip, kort, rett avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Kirken var beskjedent utstyrt i begynnelsen, f.eks. uten altertavle, med en beskjeden døpefont og med harmonium istedenfor skikkelig orgel. Inventaret kom til etterhvert.

Inventar
Altertavlen ble malt av Helene Gundersen fra Brandbu i 1893. Bildet viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes, og er en kopi av et alterbilde som Eilif Peterssen malte til Johanneskirken i Oslo (revet 1928). Peterssens originalmaleri gikk tapt under krigen, men motivet overlever i kopier her og i Stavsjø, Aremark og Solvorn kirker.

Mot koret
Kor
Altertavle

Døpefonten i tre er fra 1926. Den første prekestolen ble laget av bygdesnekkeren Mathias Teiterudbakken (som sammen med et par andre snekkere laget alter med kors, alterring og kirkestoler). Nåværende prekestol er fra en større restaurering i 1958-60. Ved samme anledning fikk kirken nytt alter, ny ramme om alterbildet, alterring og kirkestoler, alt fremstilt ved Kloppen trevare, og sakristiene ble utvidet. Kirken ble gjenåpnet den 24. januar 1960.

Prekestol
Døpefont
Brudestoler
Orgelgalleri

Harmoniet ble i 1917 byttet ut med et orgel fra Olsen & Jørgensen. I 1975 ble det installert et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette er siden restaurert og tilført flere stemmer i 2004.

Det ble utgitt jubileumsbok i 1990, og i 2004 ble kirken igjen restaurert. Borgny Svalastog stod for utsmykning og fargevalg ved den anledning. I utsmykningen inngår 250 monotypier i taket samt en rekke broderte tekstiler.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av hvitt stakitt, og den er utvidet flere ganger, så som i 1977. Som flere andre steder har man etterhvert gått bort fra bruk av steinrammer. Her skjedde det ved en opprydning på 1950-tallet. Takket være en pengegave ble det oppført et gravkapell nord for kirken i 1932 (innviet 19. februar 1933). I 1982-83 ble kapellet omgjort til kirkestue og utvidet med fasiliteter for kirketjener og graver samt bårerom, redskapsrom og toalett. I 1988-89 ble det bygget nytt bårerom i forlengelsen av huset. Det står et krigsminnesmerke på gresset ved parkeringplassen.

Kirkegårdsport
Gravkapell
Krigsminnesmerke

Eina kirke er normalt åpen for forbipasserende noen uker hver sommer.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ormøy kirke

Ormøy kirke

Når man har manøvrert forbi havneanleggene og skal til å krysse broen over til Ormøya, er det som å komme til en annen verden, fjernt fra hverdagens mas, med velstelte hager og en havn med fine fritidsbåter. Ormøens kapell, som kirken opprinnelig het, ligger på et høydedrag i Ormøybakken, på en liten tomt (og derfor vanskelig å fotografere). Kapellet har hatt status som sognekirke siden 1997, og er som tatt ut av nasjonalromantikken. Den er en laftet langkirke med trekk fra nygotikk og dragestil. Arkitekt er tyskeren Bernhard Steckmest, som ellers samarbeidet med Paul Due i en årrekke. I kirkesammenheng gjelder dette f.eks. Oslos engelske kirke St. Edmund. En vei på Ormøya er oppkalt etter Steckmest.

Kapellet/kirken ble innviet av biskopen den 24. mai 1893 og har 130 sitteplasser, ifølge byleksikonet og «Oslos kirker». (Ellers varierer anslagene fra 150 til 200.) Interiøret er brunbeiset og oljet. Steckmest tegnet både prekestol og døpefont. Altertavlens krusifiks ble utført av Thorleif Sohlberg i 1931, og Trygve Torkildsen malte evangelistbildene på prekestolen ca. 1930. Et trekors tegnet av Steckmest hang opprinnelig over alteret, men henger nå på korveggen til høyre for prekestolen. Det finnes et kirkeskip som er en kopi av et Colin Archer-skute, bygget til jubileet i 1993. Fotografier av tidligere sogneprester henger i sakristiet. Orgeltgalleriet er blitt utvidet i forhold til det opprinnelige, og Olsen & Jørgensen-orgelet er fra 1924 (formodentlig satt i stand et par ganger). To kirkeklokker i tårnet er støpt hos det vi nå kjenner som Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirken ble påtent i 1992, men rask reaksjon fra en vaktmann gjorde at den ikke ble overtent. Kirken er populær til brylluper. I 2012 ble det meldt at det var bevilget penger til menighetshus, uten av undertegnede kjenner tingenes tilstand.

Ormøy sogn ble slått sammen med Bekkelaget med virkning fra 1. januar 2016. De to sognene hadde allerede felles stab.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Klemetsrud kirkegård og Gamlebyen gravlund.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Olav katolske domkirke

St. Olav katolske domkirke

Bakgrunn
En periode var det ganske strengt når det gjaldt religiøs praksis i dette landet. Kristian VI innførte kirketukt (helligdagsforordningen, 1735) og tvungen konfirmasjon (konfirmasjonsforordningen, 1736), og i 1741 fikk vi konventikkelplakaten, som ble brukt mot legpredikanter som Hans Nielsen Hauge. Mange husker nok også Grunnlovens paragraf 2 fra sin skolegang, med de beryktede ordene «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det var denne paragrafen Wergeland kjempet for å endre.

Utover 1800-tallet skjedde det en viss oppmykning — i første omgang for kristne. I 1842 ble det gitt dispensasjon til en katolsk dåp, og i 1843 gav kongelig resolusjon tillatelse til å opprette en katolsk menighet, den første etter reformasjonen — se Wikipedia-artikkelen om katolisismen i Norge. Dette var Sankt Olavs menighet, som feiret sin første messe i et provisorisk Sankt Olavs kapell den 16. april det året. Det var begrensninger på utadrettet virksomhet før man fikk dissenterloven i 1845, som gav større religionsfrihet for kristne generelt. Oslo apostoliske vikariat fikk status som bispedømme den 29. juni 1953. For øvrig står det om bispedømmets historie i Wikipedia og hos Den katolske kirke i Norge.

Kirkebygg
Sankt Olav domkirke ligger mellom Akersgata/Ullevålsveien og Akersveien og danner fondmotiv for den som kommer spaserende opp Akersgata. Denne nygotiske langkirken i tegl ble tegnet av H.E. Schirmer og oppført i 1852–56 av murmestrene F.W. Metz og brødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. Domkirken ble innviet den 24. august 1856 av daværende katolske biskop i Stockholm, Jacob Lorenz Studach. Kirken er pusset opp flere ganger etter innvielsen, så som til jubileet i 1956, i 1976 (da den fikk nytt interiør etter tegninger av Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen) og i 1997.

Inventar
Istedenfor altertavle har kirken glassmalerier i korveggen, og skipet har åtte vinduer glassmalerier som avbilder norske helgener. Dronning Josefine — Oscar Is gemalinne, som var katolikk — skjenket et alterbilde til kirken til innvielsen, en kopi av Rafaels sikstinske madonna utført av grevinne Sophie Adlersparre. Dette henger nå til høyre for korbuen, og til venstre henger en kopi av Rafaels bilde Forklarelsen, som var en gave fra Sta. Eugenia katolske menighet i Stockholm. Dronning Josefine gav også kirken et korteppe med blomstermotiver som hun og hoffdamene hadde brodert. Det tas ut ved høytidelige anledninger.

Kirken har det som går for å være det eneste kjente relikvium fra Olav den hellige, Olavsarmen. Den ble gitt i gave til dronning Josefine fra den danske stat og kom til kirken under en høytidelighet den 3. august 1864. Korsveien fra ca. 1900 har en rekke relieffer. I enden mot Akersgata er det et stort mosaikkbilde med motivet Maria Mater Ecclesiae, en kopi fra 2000 etter et alterbilde i Peterskirken, utført i Vatikanets mosaikkverksted. Utenfor kirkedøren står en skulptur av sankt Olav utført av Ragnhild Butenschøn i 1984. Under bildet av den sikstinske madonna er en kopi av en madonnafigur fra Enebakk kirke (hvis original nå er på Kulturhistorisk museum), laget av Petter C. Omtvedt og anbragt i kirken i 1997.

Kirken har en lesepult med moderne stålramme, og døpefonten er av granitt. Orgelet er beskrevet her. I tårnet henger tre kirkeklokker støpt av Joh. A. Beckmann i Stockholm i 1866. Det finnes et fotoalbum med interiørbilder hos Den katolske kirke.

Omgivelser
Rett ved kirken ligger Sta. Sunniva skole og St. Joseph kirke.

Fra Akersveien
Veiarbeid rundt kirken
Fondmotiv i Sankt Olavs gate
Sankt Olav
Kirkerom
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østre Fredrikstad kirke

Østre Fredrikstad kirke

Bakgrunn
Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Kirkebygg
Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Kirkerom

Interiør og inventar
Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Alterparti
Tidligere alterbilde
Prekestol
Døpefont

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgel

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Galleri i tverrskip
Galleri i tverrskip

Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tune kirke

Tune kirke

Bakgrunn
Tune var egen kommune før den ble innlemmet i Sarpsborg storkommune i 1992. Tune sies å ha hatt kirke i over tusen år, men dagens kirke er fra tidlig på 1900-tallet. Vi befinner oss ca. 3 km vest (eller nordvest) for dagens Sarpsborg sentrum, like ved gamle E6 (Tuneveien).

Kirke nr. 1
I middelalderen var Tune kirke fylkeskirke i Vingulmork. Ved den store kirkeauksjonen ble den kjøpt av Borregaard-eier Jens Werenskiold. Så hadde den flere private eiere før kommunen overtok i 1859. Kirken var gjennom årene blitt utvidet og ombygget en rekke ganger, og bare deler av skipet og vesttårnet skal ha vært opprinnelige (se Norges kirker). En prekestol fra denne kirken som antas å være skåret av Johan Jørgen Schram og malt av Thomas Blix, er i dag å finne i kirkekunstsamlingen på Folkemuseet. En døpefont fra middelalderen befinner seg i Oldsaksamlingen, og en kopi av denne er utstilt i Steinbyggersalen på Borgarsyssel museum.

Kirke nr. 2
Kirken ble revet i 1863, og ny steinkirke ble oppført etter tegninger av J.C. Reuter, som også var byggeleder, og innviet den 12. juni 1865. Denne kirken brant imidlertid allerede den 27. mai 1908, så bare murene stod igjen. Heinrich Jürgensen fikk i oppgave å gjenreise kirken.

Dagens kirkebygg
Dagens Tune kirke ble oppført i 1908–10 med noe gjenbruk av de gamle murene og innviet den 30. desember 1910. Koret og sakristiene ble nyoppført i tegl forblendet med granitt. Øvre del av skipets langmurer ble revet, og kirken fikk litt brattere tak enn forgjengeren. Resultatet er uansett en murkirke eller steinkirke med vesttårn og med apsidalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken har ifølge Kirkesøk 550 sitteplasser. Korveggen ble dekorert av Enevold Thømt året etter innvielsen. Kirken ble omfattende restaurert til femtiårsjubileet i 1960 og fikk da nye interiørfarger ved Finn Krafft, samtidig som brystpanelet ble gjort lavere. Det brant i kirkebenkene i 1971, og etterpå ble kirken pusst opp igjen med samme fargestting.

Interiør og inventar
Det er altså våpenhus i vesttårnet, og over en dør der er et glassmaleri som viser Hans Nielsen Hauges kall. Vest i skipet er det orgelgalleri, og skipet har et noe flattrykt tønnehvelv. Den store koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke.

Kirken har ikke noen egentlig altertavle, men det står et kors på alteret, og som blikkfang på alterveggen er en freske malt av Enevold Thømt i 1911 som viser Kristus in mandorla, samt glassmalerier i fire korvinduer av Victor Sparre, utført i 1960. Thømt har ellers dekorert korveggen med en rekke symboler (kristne og andre).

Prekestolen står i korbuens nordkant og har oppgang fra koret.

Kirken fikk i 1910 et 22 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel forært av Borregaards eiere. Dette ble i 1959 erstattet med et nytt orgel, og gamleorgelet gikk videre til Rolvsøy kirke. Det ser ut til at Jørgensen-orgelet ble skadet ved brannen i 1971. Det ble restaurert og utvidet av Norsk orgel- og harmoniumfabrikk til 36 stemmer i etterkant av dette. Det ble også restaurert i 2013. Kirken har også flygel.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står nær kirkegårdens nordøstre hjørne. Kirkegården kalles også Sarpsborg vestre gravlund, og den har blitt sterkt utvidet gjennom årene. Den er omgitt av en gråsteinsmur. Et gravkapell vest for kirken ble oppført i 1928, og lenger sør er et redskapshus. På 1800-tallet var det både kornmagasin og telthus ved kirken. Tunesteinen, en runestein som opprinnelig stod på kirkegården her, er i dag utstilt på Kulturhistorisk museum.

Tune kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden